• 30
    Jan 2017
    7:21 am

    Helt ærlig

    Jeg skal være helt ærlig med dere.

    Akkurat nå er jeg bare lei. Vekta har gått opp (det er vel strengt tatt ikke vanskelig å se) og jeg sliter. Jeg sliter SKIKKELIG med å komme meg inn i gode treningsrutiner, og med å finne motivasjonen min. Den er vekk, og skal jeg være helt ærlig så forsvant den i sommer engang og jeg har ikke sett mye til den siden. Små glimt her og der kanskje, but that`s it. Jeg synes det er vanskelig, uendelig vanskelig siden jeg tross alt har jeg blogg jeg ønsker å bruke til å spre inspirasjon og motivasjon. Selvsagt ikke bare på treningsområdet, men allikevel er det en stor del av bloggen. Så jeg har fortsatt, uten å ville innrømme verken for dere eller for meg selv hvor vanskelig ting egentlig har vært. Hvor vanskelig det fremdeles er. For jeg er ikke slik som person. Om jeg føler meg utenfor, lei meg, deppa over en situasjon så er jeg en problemløser. Jeg tenker hele tiden på hva jeg kan gjøre annerledes for å komme tilbake der jeg var, jeg legger meg ikke ned og gir opp. Har tenkt at bare jeg prøver hardt nok og ikke gir meg så kommer jeg meg tilbake igjen. Tilbake der jeg var med masse treningsglede, motivasjon og ståpåvilje, men det er uteblitt… Hvorfor?

    Dere vet allerede at ting har vært tøft siden flyttingen til Fredrikstad, at ekteskapet fikk seg en alvorlig test i sommer, og at det har vært litt frem og tilbake med jobb. Helt ærlig har dette også påvirket meg mer enn jeg tørr å innrømme. Mange ganger har jeg lurt på om jeg tok det riktige valget, men bestemt meg for å gjøre det beste ut av det. Å flytte tilbake til Oslo er egentlig ikke løsningen, og det tror jeg fremdeles. Jeg lar meg påvirke av slike ting, når jeg føler hverdagen og følelseslivet ikke er på stell, og da kommer spiseproblemene tilbake. Overspisingen. Trøstespisingen. Redselen for at andre skal finne det ut. Skammen over å ikke klare å kontrollere seg når trangen til spisegilder overtar hodet helt, og jeg ikke klarer å stå imot. Mange ganger tenker jeg at det hadde vært lettere å få bulimi igjen, da ville jeg i det minste fått det opp igjen. Hvor tragisk er ikke det?

    For helt ærlig, om jeg skal oppsummere. Jeg er helt frisk, jeg har ingen plager eller fysiske sykdommer som følge av overvekten min. Jeg har ikke lengre et problem med stoffskifte eller andre fysiske sykdommer som gjør at jeg går opp i vekt (som jeg vet om ihvertfall). Jeg sliter ikke med å gå i trapper, selv om løping på mølla ikke er noe å rope hurra for. Jeg spiser som regel relativt sunt i ukedagene, og uansett hvor tungt det er så får jeg inn NOE trening hver uke. Ikke så mye som jeg ønsket, men noe. Jeg prøver å gå 10 000 skritt pr dag. Jeg prøver, virkelig hardt, å komme inn i gode rutiner med både mat og trening. Så kommer disse spisegildene, disse periodene hvor alt føles håpløst, og det eneste jeg føler kan løse problemet er mat. Det er med andre ord ikke mangel på kunnskap om mat og trening som har gjort at vekta går oppover, det er totalt mangel på motivasjon, selvdisiplin og viljestyrke, haha! Det sitter i hodet, men kunnskapen er ikke problemet, det er heller meg personlig som er utfordringen. Åh, så enkelt, men allikevel så tøft å skrive til dere her på bloggen, selv om jeg egentlig har innsett det selv for lenge siden.

    Jeg er også livredd for å skrive dette innlegget til dere. Livredd fordi jeg ikke vil dere skal tro at alt jeg har skrevet om å like seg selv, akseptere seg selv som man er, og innse at ens egen verdi ligger i mer enn kropp og utseende, bare er tull. For det er det virkelig ikke! Det er så uendelig viktig, og midt oppi denne ufattelige kjipe perioden i livet mitt så innser jeg kanskje enda mer hvor viktig det er. For jeg tror det er det som har ført til at jeg ikke har gått helt i kjelleren. At jeg faktisk har vist at jeg er god nok uansett. At vekta ikke definerer meg som person med egenskaper og kvaliteter, men at vekta heller gjenspeiler en periode i livet. Som de fleste andre perioder går denne også over, selv om det tar lengre tid enn jeg ønsker.

    Jeg har ikke hatt et ønske om å føre dere bak lyset. Jeg har virkelig ment alt jeg har skrevet om selvtillit, kropp og selvfølelse. At jeg, og dere, er gode nok akkurat som dere er. At man ikke skal føle man må se ut på en gitt måte for å være bra nok. Alt det har vært genuint og ekte, selv om jeg ikke har hatt det så bra selv. Jeg kan fremdeles se meg selv i speilet og ikke hate det jeg ser, selv om jeg ikke føler meg bra. Samtidig ser jeg jo at jeg ikke har vært helt ærlig med dere med tanke på hvordan jeg har det, og det beklager jeg. Et sted på veien ble jeg desperat og jeg følte at jeg måtte blogge på en gitt måte. Kanskje jeg følte for å beskytte meg selv? Jeg la vekk noe av det som alltid har vært viktig for meg, å blogge om både gode og dårlige perioder. Selv om jeg selvsagt også har delt tunge ting med dere så har jeg også utelatt mye om mine egne utfordringer. På den måten følte jeg at jeg gjemte meg litt, både for meg selv og for dere, men det sier seg selv at det ikke fungerer i lengden. Det fungerer ikke for meg å blogge på denne måten, det føles falskt og ikke helt ekte rett og slett. Det var ikke derfor jeg startet å blogge. Det er ikke derfor jeg fortsatte å blogge, og jeg ønsker ikke å blogge slik fremover.

    Jeg er fremdeles redd for å poste dette innlegget. Redd for hvordan folk skal se på meg, redd for deres reaksjoner. Redd for at noen helt mister motivasjonen og ikke tror på ordene mine om å like seg selv som man er. Samtidig kan jeg ikke fortsette slik, og derfor skriver jeg dette til dere. Med håp om at dere kan forstå og se nyansene. Trollene mine gnir seg nok i hendene av skadefro akkurat nå, men det får de bare gjøre. Det som betyr noe er dere som følger meg, som heier på meg, som henter inspirasjon og motivasjon herifra. Kunnskapen om trening, sunt kosthold og livsstil er der jo, jeg hjelper kundene mine til en bedre livsstil hver eneste uke. Det synes på resultatene deres også, at jeg faktisk vet hva jeg driver med, og vet hva jeg snakker om. Mange mener man ikke kan hjelpe andre om man ikke kan hjelpe seg selv, jeg mener det er bullshit. Jeg er isåfall unntaket som bekrefter regelen.

    Dette er veldig tungt, men samtidig føles det riktig. Det føles som om noe av tettheten i brystet er vekk, selv om det å trykke på publiseringsknappen føles både godt og vondt på en gang. For jeg ønsker virkelig å hjelpe andre, å inspirere og motivere. Forhåpentligvis kan jeg også gjøre det ved å legge alle kortene på bordet, og faktisk fortelle hvordan ting er for meg. Hvordan hverdagen min er om dagen, og forhåpentligvis, også vise at man kan komme seg ovenpå igjen 🙂 Denne perioden har bekreftet mye jeg allerede viste, og lært meg mye nytt. For meg blir det enda tydeligere at overvekt er et komplekst problem, et problem mange dessverre ikke forstår. For meg er det blitt enda mer tydelig at jeg ønsker å fortsette å hjelpe andre til en sunnere livsstil, at jeg ønsker å fortsatt være en viktig stemme i debatten. Forhåpentligvis er dette innlegget første skritt på veien til å komme meg tilbake.

    Jeg skal gjøre mitt beste for å være mer åpen om denne prosessen fremover. Det er nok ikke absolutt alt jeg ønsker å dele, etter mange år som blogger føler jeg for å beskytte meg litt. Jeg kommer fremdeles til å skrive om viktigheten av å like seg selv, selvtillit, treningstips og oppskrifter, men jeg vil dele mer om hvordan min hverdag er også. Jeg håper at det kan være like inspirerende på sin måte som mye av det andre jeg har skrevet. Igjen vil jeg ta dere med på min reise, som strengt tatt var det bloggen begynte som. Min vektnedgangsreise. Kanskje gjør jeg det samme igjen denne gangen? Isåfall blir ikke fokuset på vekt og centimeter, men heller på treningsglede, mestringsfølelse og det å finne MIN unike balanse.

    Takk for at du leste ♥

     

  • 25 thoughts on “Helt ærlig

    1. Glad du er åpen og ærlig for dette er ikke lett. Jeg sliter fryktelig om dagen selv, med både mat og trening og tenkt at nå gir jeg opp, men prøver å gi meg selv litt tid så kanskje jeg kommer på rett spor igjen. Du er utrolig flott på alle måter. Og at du ikke gir opp gir meg masse inspirasjon til å holde motet opp. Takk for at du er du❤?

    2. Syns du er tøff som deler dette, ❤
      Mange har nok både sett og tenkt at ting har gått feil vei. Men du må selv komme så langt at du “ser det” og innrømmer det både overfor deg selv og andre før du kan snu det. Nå når du har kommet dit, har du startet på din reise riktig vei igjen.
      Få på plass kostholdet først, når riktig næring og riktig mengden er på plass igjen. Så kommer energien og treningslysten snikende. Da kan du ta steg for steg dit du ønsker 🙂

      Kilo som har kommet på over tid, forsvinner ikke på 123, så kroppen og hode må få tid til og venne seg til endringer for og samarbeide med hverandre.

      Jeg har vært der selv siste året, ga meg i høst/før julsvinteren en “time out” der jeg fikk koble ut alt og bare leve, kose meg å pleie meg selv. For så å legge en plan for hvordan jeg skulle komme meg dit jeg ønsker. Nå på januar startet min ferd dit, til nå kun kosthold. Med bare enkle grep i hverdagen har jeg gått ned 3 kg. Pga sykdom så kan jeg bare drive lett trening, noe som gjør veien lengre og tyngre. Men med å finne det som passer for meg og gjøre ting på min måte, vet jeg at jeg klarer å nå de målene jeg vil. Jeg må bare gi meg selv mer tid enn en normalt frisk person trenger. Det som passer for en, trenger ikke passe for en annen.

      Gi deg tid til og kjenne på hva du trenger, la kroppen og hode hvile når det trenger det. Og gi deg selv ett klapp på skuldra for det DU KLARER, ikke skjenn for det du skulle klart. ❤

    3. Nei men, kjære deg. Som om vi skulle like deg mindre etter dette?
      Jeg blir i hvert fall inspirert av mennesker som er ekte, på godt og vondt.
      Du har så fine verdier, og du skriver så mye klokt om kropp og selvtillit.
      Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Jeg digger deg 🙂

    4. Kjenner disse følelsene så altfor godt. Min tidligere utvei var å overspise og trøstespise. Det var ett elendig forsøk på å prøve å få det bedre,for jo mer jeg spiste jo værre fikk jeg det. Etter mange års prøving og feiling var min siste utvei slankeoperasjon. En operasjon som forminsket min magesekk ned til kun 5%. Det har vært min redning! Nå kan jeg ikke overspise for jeg har ikke plass til mer enn nødvendig og jeg er livredd for å legge på meg. Nå går jeg igjennom en periode der kroppen virkelig kjemper imot meg og hodet mitt roper konstant etter mat. Hodet mitt vil overspise. Kroppen har null behov for det,men hodet mitt tuller virkelig med meg nå. Slik trang blir man vel aldri helt kvitt når man har slitt med overspising i så mange år,akkurat som bulimi og anoreksi,så jeg må fortsatt jobbe steinhardt. Operasjonen er slettes ingen quick fix selv om jeg har gått ned mye og snart er normalvektig,for jeg fikk ikke operert hodet…Så takk for at du skriver hvordan du føler det i slike perioder <3

    5. Åhhh hærlige du Helene ? herregud du er jaggu litt av ei dame asså ?. Du står på å hjelper andre å oppnå knallresultater og jobber, sliter og står på samme hvor du sliter du unner dem det oppriktig . Jeg er så glad det finnes flere sånnne mennesker som kan glede seg med andre ?. Jeg vet mye om dette jeg og Helene av erfaring å tøft er det… Men jeg har aldri vært “tøff”nok til å få rutine på oppkast så ble aldri bullimi for meg. Bare følelsespiser. Når jeg har fått sånne downperioder har jeg funnet ut att det er bedre å gi kroppen en timeout asså ? når jeg alltid får tilbake den der hæ ska jeg sitte der like stor som før, vil jeg det? Så tar jeg en dag av gangen å får på godmusikken så blir det deilig ??. Men må innrømme att dette er den tunge tiden men i mars da er det marsj vettu vårkåt å hærlig Helene , vi gleder oss ????. Å vi trener for å føle oss i form for du ser amazing ut!! Tusen takk for åpenheta di hærlige du? bare blitt sååå glad i deg ??? mange Klemmer fra Sissel ???

    6. Nok et innlegg som jeg kjenner meg veldig godt igjen i 🙂
      For meg har det løsna etter jeg fikk profesjonell hjelp til å nøste opp i hvorfor disse destruktive, underbevisste tankene/følelsene sender meg ut i disse skamfulle periodene med spise gilder. Nå er jo dette veldig nylig, så det gjenstår jo å se om jeg frem i tid klarer å identifisere problemet før jeg sklir utpå igjen…
      Det er ingen tvil om at du kan både trening og mat, men noen gang så er det ting som stopper oss i å gjøre det vi vet og kan, å da må vi finne ut hva det er og hvordan vi kan se tegnene før det går galt.
      Min psykolog sa det at du må ikke elske deg selv, men du må respektere deg selv og din kropp. Med den tanken har jeg lært meg å sette pris på det kroppen min får til og det hode mitt klarer, bare rett å slett blitt litt glad i meg selv! 😀
      Synes det er imponerende at du klarer å fortsette selv om du får så mye negative tilbakemeldinger, det hadde knekt meg tvert!
      Du motiverer så mange, å det er så flott at vi ikke alle må være helt lik! Det virker som flere ønsker å tolke dine innlegg her og på ig feil, kanke helt skjønne det der. MEN, håper du finner ut av ting på din måte. Gleder meg til å følge deg videre <3

    7. Kjære Helene?
      Først og fremst, det står stor respekt at du deler en slik historie!! Det viser hvor sterk du er og at du tør å være sårbar. Det sier mye om deg som person, mer enn du nok er klar over selv.?
      Alle som har vært ute en vinternatt før vet at det er tøffe tak til tider. Ingen som lever livet til sitt fulle har dager som perler på en snor.
      Stå på og sett pris på de små ting som gjennomføres hver dag, så kommer du sakte men sikkert tilbake der du var! I en enda sterke versjon av deg selv. Heier på fine deg?

      • Tusen takk for fine ord <3 Jeg prøver så godt jeg kan å være sterk, og godt å vite at jeg kan bidra til noe bra med en slik historie.

    8. Så bra du er ærlig! Vi har alle våre opp og nedturer her i livet. Og dette kommer du deg igjennom, selv om du kanskje ikke ser det her og nå. Du er sterk! Stå på?

    9. Du forteller ikke noe mange av oss ikke allerede visste 🙂 Så jeg kan ikke se for meg annet enn at bare positivt kommer ut av dette <3 Arbeidet med å snu ting til det bedre må være mye lettere uten å måtte forsvare seg til alle og enhver som ikke så hele bildet?

      Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Terapeut / psykolig <3 De gjør underverk på tankegangen for dårlige tankemønster og følelser tilknyttet spisemønsteret. Signerer med egen erfaring 🙂 Jobben er ofte i eget hode fremfor hvor mange skritt eller økter man har per uke, selv om det også kommer godt med 😀 Thou det er et valg du selv må være komfortabel med selvfølgelig 🙂

      • Jeg tror egentlig ikke så mange vet hvor ille det faktisk er, til tross for dette innlegget… Men selvsagt, om man har fulgt med i lang tid så merket man nok at ikke alt var som det skulle være. Psykolog går jeg til allerede så jeg håper det skal løsne opp i litt tankemønstre og lignende, og på mange måter er det viktigere enn antall skritt. Samtidig trenger jeg slike ting å ha fokus på også underveis 🙂

    10. Etter å ha lest det siste innlegget ditt liker jeg deg absolutt ikke mindre, men mye mye mer. ? Du kommer til å klare det, Helene! Du har gjort det før, og du klarer det igjen. Mange som kjenner seg igjen, og ønsker deg lykke til med å få tilbake lysten og ståpåviljen! ?

    11. Hei Helene 🙂
      Jeg kjenner meg mye igjen i det du sier. Hadde en lang periode der treningsmotivasjonen uteble helt, jeg bare pakka i meg masse mat jeg visste jeg ikke hadde godt av osv osv. Jeg dro likevel på trening, fordi før hadde alltid motivasjonen kommet etter å ha tvunget seg ett par, tre ganger. Dette skjedde ikke. Det var utrolig tungt å bare tvinge seg selv til å gjøre noe man ikke likte, men følte at man måtte.

      Ihvertfall; Jeg fikk hjelp av Ingeborg Hundsal (Jentetrening), fordi jeg skjønte jeg måtte la noen andre ta over litt. Første steg var å senke forventningene (noe som er veldig vanskelig). Men da ble det nytt treningsprogram med bare tre økter i uka. Jeg hadde som regel følt at jeg var mislykket om jeg ikke klarte 4-5. Og for min del har jeg spist for lite i flere år, og gått bananas i perioder. Fråtsing, restriktiv diett, fråtsing, restriktiv diett osv osv.. Matplanen var også enkel, og med nok mat, men ikke for mye. Jeg vet ikke helt HVORFOR ting hjalp, men det gjorde ihvertfall det. Treningsmotivasjonen kom tilbake, sakte, men sikkert. Sier ikke at jeg er “bra” igjen nå, men at treningsmotivasjonen er på plass igjen hjelper masse. I tillegg går jeg til psykolog nå. Det hjelper å få snakket ut om ting man går rundt å tenker på heletiden.

      Lykke til ihvertfall! <3

      • Kjenner meg veldig igjen i det du skriver 🙂 For min del jobber jeg jo sammen med Ingeborg så tror ikke det er helt løsningen for min del, men jeg jobber med en psykolog nå som setter ting litt mer i perspektiv. Hvem vet, kanskje jeg bare må finne en som kan hjelpe meg på veien der når hodet får roet seg litt?

    12. Helene Helene Helene…. <3 Takk for at du deler, noen skriver at vi allerede vet dette, men for min del liker jeg ikke å spekulere så mye i sånt på egenhånd. Liker at du vil si det som det er selv, med dine ord. Jeg gleder meg til å følge deg videre. Du er tøff! Jeg tror ikke jeg kommer til å si til en levende sjel at jeg er trøstespiser, men inni meg så vet jeg jo det. Jeg liker deg best når du er ærlig og sier ting rett ut. Takk for at du er så modig 🙂

    13. Tøft gjort! Heia deg! 🙂 Det var nok ikke lett å legge ut dette innlegget, men du trengte det. Ikke alt som er bra i lengden er godt der og da. Men, det må jo bare gå en vei nå – fremover. Få tingene på plass, en ting ad gangen. 🙂 Livet sparker hit og dit og veien går både opp og ned, men man kommer frem etterhvert. Du får brette oppå ermene og jobbe på. Og – det må ta den tiden det tar. 🙂

      • Nei det var veldig vanskelig for å være ærlig, men det føles bedre nå selv om det ikke gjorde det også. Vanskelig å forklare. Livet går opp og ned, og det er helt i orden, men nå har det gått litt for mye ned 🙁

    Leave a Reply

    Your email address will not be published. Required fields are marked *