• 11
    May 2018
    5:08 am

    Er du også angrepet?

     

    Tror du at livet blir så mye enklere om du ble tynnere? Tenker du daglig på at du må forbedre utseende ditt? Er kroppen din alltid en del av ethvert problem? Tror du at de med slankere kropp har det bedre enn deg? Da er du kanskje smittet av skjønnhetsinfluensaen, og det begynner å bli mange som er smittet. Skjønnhetsinfluensaen er et begrep som er benyttet i denne artikkelen som jeg ble intervjuet til for en stund tilbake. Jeg hadde faktisk glemt det litt frem til jeg så den hadde blitt postet forleden. Den fikk jeg til å tenke litt igjen over dette med skjønnhet i dagens samfunn.

    “Skjønnhetsinfluensa er en sterkt overdreven tendens til å hele tiden gjøre vurderinger av hvor vakre vi selv og andre er. Skjønnhet har fått for stor plass og vi har latt det få lov å bli for viktig. Når vi gripes av skjønnhetsinfluensa, får vi mindre plass i livet til det som virkelig er viktig”

    Det er så utrolig lett å tenke at om man bare så ut på en viss måte så vil alt bli lettere. Lett å tro at andre dømmer en på bakgrunn av utseende (dessverre er det mange som gjør det), og lett å tro at man er mislykket fordi man ikke har sprettrumpe eller flat mage. Vi tillegger skjønnhet ufattelig mye verdi, så mye verdi at det å være overvektig eller ikke bruke sminke er verre enn å være slem. Mange går rundt og tenker at “bare jeg blir slank” så vil alt bli bedre. Vel, på noen måter har kanskje de slanke personene det bedre, de slipper nemlig å møte stigma som mange overvektige møter hver eneste dag. Det betyr imidlertid ikke at de har det bedre med seg selv, eller at de er mindre usikre. I dagens samfunn tror jeg de fleste jenter går rundt og er usikre, nettopp pga tiden vi lever i. Det er så utrolig trist, men heldigvis finnes det en vei ut av det. Du kan bli kurert!

    Det tar mye tid og krefter å dyrke den perfekte kropp, en kropp som kanskje ikke engang er oppnåelig. Mange opplever faktisk mye angst pga dette, for det perfekte er flyktig og kan fort bli ødelagt. Jeg vet det, for jeg har vært der før. Jeg opplevde at ting ble ikke automatisk bedre når jeg ble slank. Jeg tok kanskje flere halvnakne selfier, og likte det jeg så i speilet, men det var det. Løsningen er å vende fokuset et annet sted. Fokusere på hva som er dine viktigste og sterkeste egenskaper. Skrive ned hvilke egenskaper og kvaliteter du setter pris på ved andre. Begynn å se din egen verdi utifra disse egenskapene, ikke tallene på vekta. Begynn å snakke pent til deg selv! Vår indre dialog er utrolig viktig, og klarer du å endre på den tror jeg mye er gjort. Det krever at du er mer bevist og virkelig legger merke til hvordan du snakker til deg selv. Om du ikke ville snakket på den måten til din beste venninne, hvorfor snakker du da slik til deg selv? Her tror jeg mange har mye å hente og mye å lære!

    Jeg anbefaler dere virkelig å lese artikkelen om SKJØNNHETSINFLUENSA! Det er utrolig mange gode poenger her, ikke bare fra meg, men hovedsaklig fra eksperten i saken Per-Einar Binder. Han er professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen, og har skrevet boken Ikke vær så slem mot deg selv. For det er jo nettopp det vi er, slemme mot oss selv, og vi gir ikke oss selv en sjanse engang i mange tilfeller. Vi må finne andre måter å føle oss ekstraordinære og flotte på, istedet for å ty til plastiske operasjoner og et strengt skjønnhetsregime. Misforstå meg rett, det er ingenting galt med å sminke seg, trene, ønske å se fin ut, eller til og med ta en kosmetisk operasjon om det virkelig er ting som plager deg. Jeg dømmer ingen for det! Problemet er vel når du tror slike løsninger vil gjøre hele livet ditt bedre på et blunk.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 4 thoughts on “Er du også angrepet?

    1. God kveld 🙂
      Jeg har foreløpig kun lest innlegget ditt og en grov skumlesing av de første to avsnittene i artikkelen. Jeg svarer her hovedsakelig på grunnlag av vekt, ikke annet skjønnhetspress.
      Jeg er absolutt enig i at man ikke nødvendigvis blir lykkeligere av å gå ned i vekt, men samtidig må jeg si at det er vesentlig mange fordeler. Og da skal jeg ikke ramse opp helsefordeler som alle kjenner, men andre hverdagslige ting man slipper å bekymre seg over når vekten har blitt mindre. For å kjenne seg igjen i det jeg skriver, er man nesten nødt til å ha opplevd og være både overvektig og normalvektig for å forstå. Du og jeg har gått gjennom det samme. Overvekt, normalvektig, og tilbake til overvekt.
      Kort om min historie: Jeg har vært overvektig siden jeg var barn. Klarte en vektnedgang på rundt 25 kg da jeg var 18 år, men de kom ganske raskt tilbake. Da tok jeg til en dum og det jeg trodde var en “enkel” løsning, nemlig å kaste opp.. Kiloene gikk jo av de, men jeg satt igjen i det som skulle bli et 8 år langt mareritt. Tusenvis av kroner på mat hver mnd, 3-4-5-6 middager om dagen i skjul, 10 runder med oppkast hver dag.

      Jeg klarte å bli frisk på egenhånd, men å bli frisk fra bulimi har ofte sin pris, og det er jo at kiloene raser på igjen. Nå sitter jeg her, 90 kg og føler meg værre enn noen gang (utseendemessig altså). Jeg vil heller være 30 kg overvektig enn å være dødssyk og ha et liv som er styrt av en syk hjerne, for all del. Men hvis jeg ser vekk fra sykdommen jeg hadde, var livet generelt bedre med en lavere vekt.

      Man kan fint få en god selvtillit også som en stor kvinne eller mann, men det er ting i hverdagen som nesten alltid vil være tilstede i hverdagen til et stort menneske som blir borte dersom man ikke bærer denne vekten. Bare det å kunne sette seg ned på bussen komfortabelt uten å tenke at man tar for stor plass. Eller å starte en ny jobb uten å bekymre seg for om de må bestille ny uniform akkurat til deg. Og det aller beste, å gå i de normale butikkene og vite at du faktisk kan passe inn i alt. Og selvfølgelig det å orke mer, med tanke på barn og familieliv.

      En vektnedgang vil ikke endre dypere psykiske problemer, men at hverdagen blir lettere på mange måter er det ingen tvil om. Det er klart man kan trene opp psyken og skaffe seg bedre selvtillit, men noen ting kan en ikke forandre med selvtillitten. Jeg DIGGER store damer som oser av selvtillit. Jeg blir skikkelig sjalu, faktisk. Jeg ser damer som veier 50 kg mer enn meg selv, og tenker “shit hun så bra ut”, og tenker at jeg aldri hadde klart å gå med samme antrekket, for jeg hadde bare sett stygg ut. Her er det jo skjønnhetsinfluensaen som slår inn 😛

      Dette ble en j*vlig lang kommentar, når poenget mitt egentlig bare var: Man blir kanskje ikke lykkeligere som tynn, men dersom en har vært både tykk og tynn vet man at livet som normalvektig skaper mindre mental frustrasjon.

      • Heisann! Takk for lang kommentar med mange viktige poenger, men jeg ønsker å poengtere en veldig viktig ting. Dette innlegget handler faktisk ikke bare om overvektige. Det er viktig å huske at disse tankene og utfordringene er noe ALLE kan slite med, uansett kroppsvekt, størrelse, høyde eller noe annet. Bare fordi jeg som skriver det er overvektig så betyr ikke det at jeg kun snakker om overvektige. Ja, mentalt sett kan man slippe unna en del frustrasjon, som for eksempel for trange flyseter, men hva da med de som er normalvektige, trente eller slanke? Det er da faktisk ikke slik at man må være overvektig for å ha disse problemene? Hva med de som er slanke og ikke sliter med flyseter? De kan da også føle at de ikke er bra nok? Synes det blir litt feil å kommentere innlegget kun basert på vekt når det strengt tatt egentlig ikke er poenget.

        Jeg tror forøvrig at om man jobber med hodet så lar man ikke slike ting som trange flyseter og lignende gå like mye inn på seg 🙂 Man lar det ihvertfall få mindre påvirkning på livet ditt. Uansett synes jeg det blir dumt å ikke skulle jobbe med selvtilliten og hode av den grunn 🙂 At livet kanskje var bedre praktisk sett kan jeg jo si, men personlig er det ikke det jeg husker fra da jeg gikk ned i vekt. Det var sikkert digg der og da, men hva hjelper det å få plass i et flysete om hodet er fucka?

    2. Hei Helene.

      Først vil jeg bare si at du er utrolig flott. Vakker, glimt i øyet – og samtidig kunnskapsrik.

      Kunnskapsrik hva gjelder selvet, trening, kosthold m.m.

      Du er inspirerende.

      Jeg sliter litt med det motsatte av deg.
      Jeg er utrolig glad i å løpe. Langt, gjerne ultra. Samtidig som jeg dyrker styrketrening, sykling m.m.

      Jeg har et lite barn, og jeg har en utfordrende jobb, men jeg gir meg selv alltid tid til å trene.
      Jeg spiser mye, men sunt.

      Jeg blir ofte stigmatisert fordi jeg har lange, smale muskler- lange ben og veldig smal midje. Selv om jeg spiser godt- er det vanskelig å holde et kosthold som matcher mye fysisk aktivitet.

      Det jeg ikke skjønner ; er når det er et enkelt regnestykke; energi spist – fysisk aktivitet = kaloriinntak- hvorfor klarer ikke en som deg å gå i normalvekt?

      Vær så snill og ikke ta meg feil, fordi jeg synes du er flott.
      Men hva stopper deg?
      Er det fordi du trives med deg selv, eller er det fordi du ikke får det til? Er det selvdisiplin?
      Fordi du virker utrolig tøff, ressurssterk og opplyst.

      Jeg er bare nysgjerrig- fordi jeg vet så godt at livsstil handler om hvordan man disponerer hverdagen sin- hver dag.
      Og så er jeg bare over snittet interessert, men må legge til at jeg syns all kropp er hot- uansett størrelse og fasong.

      Ha en super dag!
      Heier på deg!

      • Det er en viktig ting du ikke tar med i regnestykket her, faktisk to viktige ting. Gener og mentale utfordringer. For noen går det lettere enn andre, noen har naturlig høyere forbrenning og er mer rastløse. Dette fører til at man har lettere for å holde vekta. Kanskje du skal prøve å se det litt fra en annen vinkel? Tror du virkelig så mange ville vært overvektige om det er så “enkelt” som det regnestykket du presterer?

        Du liker å løpe, du synes styrketrening er morsomt for eksempel, hva med de som ikke synes det er noe særlig da? Hva med de som synes det er vanskelig å gi seg selv tid til å trene? Hva med de som sliter psykisk og som synes det er vanskelig å komme seg på trening? Reagerer også litt på at du skriver at jeg virker å være utrolig tøff, ressursterk og opplyst, og derfor blir du overrasket over at jeg er overvektig? Må det ene utelukke det andre i din verden? Det er en veldig snever tankegang isåfall.

        Grunnene til at jeg ikke går ned i vekt er flere. Noe ligger i genene, andre ting ligger i mentale utfordringer. Jeg er heller ikke en person som dyrker trening da jeg mener det er mye annet som jeg også vil få plass til å livet 🙂 Jeg trives godt med den jeg er, og vet at det ikke er utseende som avgjør hvilken verdi jeg har. Samtidig er jeg også mer bedagelig anlagt og prioriterer over andre ting ovenfor trening, selv om det ikke alltid er like smart.

    Leave a Reply

    Your email address will not be published. Required fields are marked *