• 13
    Apr 2018
    6:11 am

    Bloggkrangel og plastiske operasjoner

     

    Altså, jeg har veid for og imot om jeg skal skrive om denne kranglene som foregår i bloggverden om gangen. Det er noe som virkelig interesserer meg fordi det er et viktig tema, men samtidig så er det vanskelig å mene noe om det uten å tråkke på noen følelser. Om du ikke har fått med deg denne krangelen kan du lese en kjapp oppsummering her. Først og fremst må jeg påpeke at jeg mener alle burde gjøre som de selv vil med sin egen kropp. Jeg synes ikke at de som utfører plastiske operasjoner er dårlige mennesker, automatisk dårlige forbilder eller svake for den saks skyld. Jeg har forståelse for at noen velger å gå til det skrittet med å endre på ting om man for eksempel har hatt komplekser for det lenge, eller det plager en såpass i hverdagen at det går utover mental helse.

    Skjermdump: VG.no

    Denne debatten dreier seg, mener jeg, i all hovedsak om dette med å normalisere dette med operasjoner. At det blir mer og mer “vanlig” å få noe gjort. Raad er en av flere bloggere som åpent snakker om sine komplekser og operasjoner, hva hun har fått gjort, før/etter bilder osv osv. Dette får hun, med rette, en god del kritikk for. Raad derimot mener hun blir mobbet. Personlig mener jeg at man skal være ytterst forsiktig med å bruke mobbebegrepet, og det er viktig å skille mellom kritikk og mobbing. Det er to vidt forskjellige ting. I denne saken har det så absolutt vært en del unødvendige kommentarer om kropp og utseende, kommentarer jeg absolutt forstår at hun reagerer på. Om man skal ha en saklig debatt er dette ting vi burde holde oss for gode til. Hva jeg synes om rumpa, leppene eller kroppen til en annen person er faktisk fullstendig likegyldig. Jeg synes det å kommentere kropp er en uting, uansett om den er overvektig, operert, tynn, eller trent. Noen liker stor rumpe, andre liker store lepper, noen liker sixpack. Vi er alle forskjellige og den ene kroppen er ikke bedre enn andre. Noen av kommentarene som har kommet frem i debatten har gått direkte på hennes utseende og det er selvsagt trist og ikke riktig.

    Samtidig kan man ikke føyse bort all den konstruktive kritikken av den grunn, og det er ingen tvil om at mye av kritikken er berettiget. Raad selv mener at det er bedre å snakke åpent om operasjonene, og at hun er den beste til å fortelle andre jenter at de ikke burde operere seg. At hun selv er mer usikker nå enn før operasjonene. At hun ikke anbefaler leserne sine å operere seg, og at hun ikke er fornøyd med resultatet. I mine øyne fraskriver hun seg all skyld, og gjør seg selv til offer, fremfor å se hva dette faktisk kan gjøre med unge jenter. Jeg kjøper ikke forklaringen hennes, ikke engang i et sekund. Om man føler henne i sosiale medier så melker hun kua for alt det er verdt. Vi får se før/etter bilder fra operasjonene, det clickbaites i hytt og pine fordi hun vet folk er nysgjerrige, for å ikke snakke om at kroppen (og spesielt også rumpa) vises frem hver eneste anledning hun har. Helt vanlige overskrifter på bloggen er “Alt om rumpa mi” og “Nå åpner jeg meg om min neste operasjon”. For meg så skurrer det hele veldig, hun sier en ting, men handlingene viser det motsatte. Om du angrer så veldig, hvorfor fortsetter man da i samme bane som før? Jeg synes også det blir feil at man i så lang tid kan skrive om operasjoner og kropp, for så si at hun har ombestemt seg, men allikevel fortsette med det samme fokus (og tjene fett med penger på det). Det føles litt som om man vil ha det i pose og sekk. I hennes sosiale kanaler melkes denne saken for alt den er verdt med både videoer, innlegg og utallige “sveip opp” snapper.

    Jeg lurer på om Raad egentlig tenker på de som leser bloggen hennes? Det er så lett å si at alle må ta ansvaret for seg selv, og om de blir påvirket så må de bare slutte å lese. Hvor lett er egentlig det for unge jenter? For saken er at man blir påvirket, uansett om man vil det eller ikke. Jeg har selv i lengre tid nå hatt lyst på større lepper, men jeg velger å ikke ta injeksjoner. Fordi jeg vet dette “komplekset” ikke egentlig er et kompleks, men noe jeg har følt på nå i det siste nettopp pga bloggere, influensere og sosiale medier generelt. Jeg anser meg selv som ganske selvsikker, men jeg blir også påvirket og må “ta meg sammen” av og til. Hvordan er det da med usikre jenter? Man kan nekte for at man blir påvirket til man blir blå i ansiktet, og hevde at alle har et valg, men påvirket blir vi alle. I større eller mindre grad. Når Raad da i tillegg står lettkledd på bilder og skryter av hvor mye penger hun tjener på bloggen, forstår hun ikke hvilke signaler det sender? Uansett hvor mye du sier du angrer så er det er faktum at hun tjener pengene sine på nettopp fremming av operasjoner og andre provoserende innlegg.

    Skjermdump: Minmote.no

    Problemet er også at både i Raad og andre toppbloggere sitt tilfelle så går privatperson og blogg i et. De har gjort en business av å eksponere seg selv og de er på mange måter “varen” de selger. Dermed er det vanskelig å kritisere bloggeren uten å samtidig kritisere privatperson. Man skal selvsagt ta hensyn til andre mennesker følelser, men samtidig, om dette hadde vært en stort selskap. Hadde vi da godtatt av direktøren i selskapet ble såret så dermed kunne vi ikke diskutert et lovbrudd, eller uetisk fremgang? Neppe. Raad må, som en av Norges største bloggere, tåle å få kritikk for måten hun driver sin business på, uten å gå rett i offerrollen. Når hun selv fronter operasjoner i stor grad så må hun tåle å bli brukt som eksempel når tema bloggere og påvirkningskraft diskuteres. Hun må tåle å bli brukt som eksempel når det er snakk om fiksing av kroppen, men vi må holde oss for gode til å snakke nedlatende om utseende hennes. Det hører faktisk ikke hjemme i debatten. Problemet er bare at dette er en debatt med en blogger som tar alt som hets og mobbing, og som ikke evner å se forskjellen på kritikk av måten hun driver business på og slemme kommentarer om utseendet hennes.

    Debatten handler slik jeg ser det om normaliseringen av plastiske operasjoner, og slik det er idag så bidrar Raad i stor grad til dette. Uansett om hun sier hun angrer og ikke er fornøyd så føler jeg, og mange andre, at handlingene hennes sier noe helt annet. Dermed ender vi også opp med syke annonser som dette hvor russ tilbys rabatt på leppeinjeksjoner. Jeg sier selvsagt ikke at alt er Raad eller andre toppbloggeres feil. For det er faen i meg mange innen skjønnhetsbransjen som utnytter denne usikkerheten. Det er selvsagt heller ikke greit, men vi må ta en diskusjon av gangen. For å gjøre det veldig klart, om Raad eller noen andre ønsker å operere seg, ta botox og fillers så er det selvsagt helt og holdent deres valg, men når man velger å fronte dette for mange tusen lesere så må man også tåle at noen sier imot dem. Uten at det betyr at de blir mobbet og hetset.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 12
    Apr 2018
    5:50 am

    Snakk deg til bedre selvtillit

    -Inneholder reklame for Ellos.no-

    Bedre selvtillit er faktisk noe man kan snakke seg til. Jeg snakker meg fremdeles til bedre selvtillit så og si hver eneste dag, og det er vel kanskje den beste, men samtidig tøffeste jobben jeg har gjort. Selvtilliten min er en helt annen nå enn for en del år tilbake, og om jeg skal være helt ærlig så gjør det hverdagen så utrolig mye lettere. Ikke minst føles det bedre å kunne tenke pent om seg selv. Selvtillit handler mye om hvordan vi tenker om ting, og hvordan vi velger å fokusere, og dette må både trenes opp og vedlikeholdes. Som all annen trening med andre ord. Det er viktig å bemerke at god selvtillit ikke gjør at man blir fornøyd der man er og slutter å jobbe videre mot målene sine. Man kan for eksempel ha god selvtillit og likevel ønske å gjøre endringer med kroppen/gå ned i vekt. God selvtillit derimot endrer ofte bakgrunnen for hvordan man ønsker å gjøre det føler jeg. Det handler med andre ord om å endre tankemønster. Her er noen tips til hvordan du kan snakke deg til bedre selvtillit.

    (annonselinker) Rosa genser // Amy bukse fra Zizzi Nordby // Rosa sneakers

    ♥ Øv på å gi deg selv skryt!
    Om du gjør noe bra, så si det til deg selv. Jeg tror vi er altfor flinke til å legge merke til at vi ikke får til, fremfor de tingene vi får til. Jeg vedder på at det er mye du er flink til som du ikke engang gir deg selv positiv oppmerksomhet for. Istedet lar vi det bli overskygget over alt vi føler vi ikke får til eller ikke rekker. Så om du gjør noe bra, la deg selv få høre det. Skriv det gjerne ned i en bok før du legger deg, dermed blir det siste du tenker på før du sover positive tanker. Hvor deilig er ikke det?

    ♥ Fokuser på det positive.
    Det er lett å fokusere på det negative, øv deg på å fokusere på det positive istedet. Dessverre er det for mange lettere å se det negative enn det positive, og mens negative tanker omtrent gror av seg selv så må de positive vannes litt mer. Ta deg derfor litt tid til å finne det positive i en situasjon. I starten tar det kanskje litt lang tid, men etterhvert går det mer av seg selv. Å fokusere på det positive vil gi deg et helt annen syn på ting. De negative tankene gir oss sjeldent noe konstruktivt tilbake, men de tar uendelig med tid og energi. Merk at det er lov å være kritisk og realistisk selv om man er positiv. Personlig foretrekker jeg for eksempel å for eksempel å fokusere på løsninger fremfor problemene. For meg gir det ingen mening å kun fokusere på problemene (og dermed de negative tankene). Man må identifisere de, men så jobbe med hvordan man kan løse det. Dette punktet kan også omhandle kropp og utseende, istedet for å fokusere på hva du ikke liker, fokuser på hva du liker istedet. Jeg gidder ikke å fokusere på magen min når jeg istedet kan fokusere på beina mine eller rumpa mi for eksempel. 

    ♥ Bli bedre på komplimenter.
    En ting er å bli bedre på å ta imot komplimenter fra andre. Om noen gir deg et kompliment, si TAKK og faktisk tenk over komplimentet du får. Mange blir så opptatt av å bestride komplimentet med setninger som “nei huff, jeg ser jo fæl ut idag” eller “Åh, denne gamle kjolen har jeg jo hatt i evigheter”. Min erfaring er at folk sjeldent gir komplimenter om de ikke mener det, så om jeg får noen så tar jeg dem til meg. En annen ting er å bli bedre på å gi seg selv komplimenter og snakke seg selv opp. Dette handler ikke kun om kropp og utseende, men også egenskaper og hva du er god på i hverdagen. I noen tilfeller kan jeg faktisk stå og si til meg selv hvor amazing jeg faktisk er, og sier du det nok ganger så begynner man faktisk å tro det selv også. Generelt har jeg mye fokus på å snakke bra til meg selv. Om jeg ikke ville snakket på en viss måte til en venninne, hvorfor skal jeg da snakke slik til meg selv? Dette går jo litt sammen med det første punktet, men jeg ønsket å nevne dette med komplimenter spesifikt.

    ♥ Ikke bare fokuser på kropp og utseende.
    Dette er vel kanskje det som har gitt meg størst endring. Å endre fokuset til å kun handle om kropp til å handle om meg som person og menneske. Vi tillegger kropp og utseende så utrolig mye verdi at vi går helt glipp av det som faktisk gir oss verdi. Hvor mange av dine relasjoner har du fordi vedkommende ser ut på en gitt måte eller fordi vedkommende har en flott kropp? Det er antagelig ikke mange. Tenk over hva det er som gjør deg så utrolig bra, og tenk så over om noe av det har å gjøre med utseende? Om man er en god mor, en god ansatt eller sjef, om man alltid stiller opp på dugnader, om man er flink til å skrive, om man er snill, omsorgsfull, morsom, omtenksom. Ingenting av disse egenskapene avhenger av utseende, og er det ikke det som faktisk betyr noe? Sånn når alt kommer til alt? Man vil vel mye heller ha en snill, god og omsorgsfull person i livet sitt, fremfor en som bare ser pen ut? (Det ene utelukker selvsagt ikke det andre). Det er helt i orden å ville gjøre endringer med kroppen sin også, men ikke gi det så mye verdi med tanke på hvem du er som person.

    Et siste tips før jeg stikker avgårde er å SMILE! Ikke bare lurer du hjernen din til å tro at du er glad, men det påvirker også folk rundt det. Mange kommer så uendelig mye lengre med et smil enn med et surt ansikt. Jeg føler selvtillit ofte handler om å finne sin egen verdi og være tro mot den. Innse at den ikke endrer seg om man går opp eller ned i vekt. DU kan endre tankegangen din om deg selv, og det krever trening. Noen ganger er det en utrolig hard jobb, andre ganger er det lett, men det må jobbes med. Jeg kunne sikkert gitt ganske mange flere tips, men jeg anser dette som noe av det viktigste jeg selv har jobbet med. Så håper jeg det gav dere noen gode tips på veien ♥ 

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

     

  • 25
    Mar 2018
    9:21 pm

    Kritikk er ikke mobbing

     

    Det å være blogger er ikke så lett som mange skal ha det til. Samtidig er det å kunne leve av bloggen en unik mulighet som ikke så mange får. Det er mye prat om bloggere, sosiale medier og den påvirkningskraften influencere har. Vi må bare innse at det er big business, og at for toppbloggerne i Norge så er det ikke lenger en helt personlig dagbok på nett skrevet av en helt vanlig privatperson. Som blogger kan man brått befinne seg i en situasjon hvor man blir lyttet til, hvor man påvirker, og hvor man har mange øyne på seg. Dermed må man også være forberedt på kritikk. Noe av kritikken er konstruktivt, noe er det helt motsatte. Noe er drittslenging, noe er har gode poeng, og noe er ikke engang verdt å lese. Sånn er det bare. Som blogger må man rett og slett regne med at folk har ulike meninger om det man skriver om, på godt og vondt.

    Jeg har fått min andel dritt opp gjennom årene, og jeg har vel ikke vært den beste til å ta kritikk heller. Nå synes jeg mye av kritikken har vært ufortjent og unyansert, men det får være en annen sak. Jeg har også opplevd min andel drittslenging og ryktespredning, noe som selvsagt verken er i orden eller særlig koselig. Til tider kan det være tung, det skal jeg innrømme, men det er en del av det hele. En ting har jeg imidlertid aldri påstått eller følt, og det er det at jeg har blitt mobbet. Å hevde man blir mobbet er såpass alvorlig at man skal være forsiktig med å slenge det rundt seg i tide og utide. Derfor blir jeg mildt sagt provosert når jeg ser at enkelte bloggere mener de blir mobbet fordi folk stiller kritiske spørsmål til dem.

    La oss være ærlige, det er mye grums blant bloggere, og konstruktiv kritikk har vi alle godt av. Uansett hvor ubehagelig (eller urettferdig det føles der og da) så tror jeg alltid man får noe ut av det. Enten fordi man blir enda mer sikker i sin sak, eller fordi man tar med seg noen viktige poenger videre. Selv om jeg ikke er god til å ta kritikk så setter jeg allikevel pris på det, ihvertfall så lenge det er konstruktivt og jeg får tenkt meg om. Bloggere får utrolig mye dritt, og jeg har selv vært utrolig frustert over slemme kommentarer, drittslenging og ryktespredning. Det er selvsagt ikke i orden på noe som helst måte. Konstruktiv kritikk derimot er noe annet, og å hevde at man blir mobbet og hetset fordi noen kritiserer deg er bare flaut. Rett og slett.

    Problemet i bloggverden idag tror jeg er at det er lett å ta denne kritikken personlig, men det er her litt av utfordringen ligger. For ved å være en toppblogger og tjene millioner i året så er det ikke du som blir kritisert, men firma. Dessverre er det slik at mange har gjort business nettopp ved å eksponere seg selv og familien, og da er det nok svært vanskelig å skille mellom disse. Kvinneguiden får for eksempel mye dritt, og jeg er ikke noe fan av forumet selv. Det samme får Bloggomtoppbloggere. Jeg må imidlertid innrømme at det kommer frem mye god og saklig kritikk som faktisk er verdt å høre på. Nå leser ikke jeg om meg selv på nett, det orker jeg rett og slett ikke, men jeg tror så absolutt det er konstruktiv kritikk der ute til meg også som jeg sikkert hadde hatt godt av å høre. Man skal være forsiktig med å avfeie all kritikk som hets, drittslenging og særlig mobbing. Igjen, jeg sier ikke at man ikke skal si ifra når man blir hetset, blir spredt rykter om og lignende, nå snakker jeg om den konstruktive kritikken.

    For når du tjener millioner på blogging, og du for ente gang ikke merker reklame korrekt, så er det innafor med kritikk. Da kan man ikke sitte der og hevde at bloggen kun er en uskyldig dagbok. For meg blir det merkelig at man kunne velge når man vil være offentlig blogger og når man vil være privatperson. Om man ønsker å leve av å blogge, så må man kunne takle alle sider av det, ikke bare den positive oppmerksomheten. Når man eksponerer barn, reklamere for kosmetiske inngrep og bedriver clickbait på høyt nivå så hjelper det ikke å stikke hodet i sanden og hevde alle er slemme mot deg. Man kan selvsagt ikke svare på all kritikk, det blir slitsomt i lengden og noen er bare ute etter å ta bloggere også. Tro meg, jeg vet. Samtidig kan vi ikke kalle alle kritiske røster for mobbere. Særlig ikke om kritikken er saklig og velbegrunnet. Uenig derimot må man gjerne være, men du blir ikke mobbet fordi du får kritikk. Det blir bare så utrolig feil i mine øyne. Som nevnt flere ganger, jeg er heller ikke den beste til å ta kritkk så dette er ikke noe jeg skriver for å opphøye meg selv. Jeg synes bare det er viktig at vi tar debatten. Både for at blogging skal utvikle seg videre i en god retning, men også fordi brått klarer man ikke lengre å se forskjell på mobbing og konstruktiv kritikk. For da begynner det virkelig å bli en syk verden…

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 16
    Mar 2018
    9:05 am

    Selvsagt er det greit å være tynn

    … men det handler litt om summen av alt man legger ut.

    Idag så jeg denne artikkelen på Aftenposten. Den er skrevet av en 16 år gammel jente som mener Ulrikke Falch sier at slanke mennesker ikke får lov til å være stolte av kroppen sin. Hun mener Falch har misforstått dersom hun tror noen får anoreksia av å se bilder av salaten til Kristine Ullebø, og at jenter sammenligner seg med andre i klassen. Ikke bloggere. Nå synes jeg det er helt supert at unge mennesker også har meninger og tørr å skrive om det, men jeg tror også veldig mange misforstår hva denne debatten egentlig dreier seg om. For slik jeg ser det handler det ikke om at det ikke er “greit” å være slank, eller at slanke mennesker ikke skal få lov til å være stolte av kroppen sin. Overhode ikke. ALLE burde være stolte av kroppen sin! Det handler imidlertid mye om summen av alt man deler og hvilke signaler dette faktisk sender, uansett størrelse.

    For selv om det blir snakket mye om slanke mennesker, anoreksia, og størrelsen på salaten så tror jeg faktisk Falch også mener at dette gjelder ALLE bloggere. Ikke bare noen. Samtidig må vi også sette ting litt i kontekst. De største bloggerene, altså de med størst påvirkningskraft, er i de aller fleste tilfellene slanke, pene, hvite jenter. Det er selvsagt ikke noe i veien med det, men det blir da de som har størst påvirkningskraft. Dermed blir de også brukt som eksempel. Her må vi også se på summen av det som blir delt, og hvilke signaler man faktisk sender. Om man stadig påpeker hvilken størrelse man bruker i klær, stadig legger ut naken kropp selv i situasjoner hvor det ikke er naturlig og fronter et kosthold med veldig små porsjoner for eksempel, så er ikke det så veldig heldig. Vi har eksempler på bloggere som farliggjør matvaregrupper og som mener man må trene 1 time for å kunne spise pizza med god samvittighet. Som mener at stygge mennesker sine meninger er mindre verdt enn andre sine og som deler ekstrem dietter ned i minste detalj, for å nevne noe. Det handler ikke om det ene bildet i bikini, men om summen av alt man deler og ikke minst hvilke holdninger man deler med bildene. Det handler imidlertid IKKE om at ikke slanke jenter skal få lov å være stilte av kroppen sin.

    Det er også viktig å huske at det lenge har vært dette med slanke kropper som har vært idealet, mens nå begynner vi å se mer av alle slags kropper i sosiale medier. Dette er bra fordi vi får et større sammenligningsgrunnlag og vi viser at alle kropper faktisk er bra nok. Jeg tror det er viktig å huske at når større jenter legger ut bilder så får de ikke positive kommentarer fordi det folk heier på usunn helse, men fordi det bidrar til et større mangfold. Dessverre virker det som om de med idealkropper som tidligere har blitt dyrket anser dette som en trussel, noe det imidlertid ikke er. For det betyr ikke at det ikke er greit å være slank eller tynn, men at alle er forskjellige. Det er faktisk en god ting. Jeg mener imidlertid at alle bloggere, uansett størrelse, burde være sitt ansvar bevist om hva man legger ut i sosiale medier og hvilke holdninger man fronter. Derfor synes jeg Sunn Fornuft plakaten er et godt initiativ, selv om det kanskje ikke treffer 100%.

    Forfatteren av artikkelen hevder også at de samme reglene må gjelde for alle, og at man blir like påvirket av de rundt seg og av vennene sine. Det er absolutt gode poeng, men mens vi kanskje har 20-30 mennesker rundt oss som vi blir påvirket av, så har mange bloggere tusenvis av mennesker som de kan påvirke. På godt og vondt. Selv om de samme reglene må gjelde alle så må vi innse at det er forskjell på en toppblogger som tjener millioner på dette hvert år, og Stina med kanskje 200 følgere på instagram kontoen sin. Til sist tror jeg også det er viktig å påpeke at selv om DU føler du ikke blir påvirket så er det mange andre som blir det. Antagelig blir du påvirket selv om du ikke tror det selv også. Jeg trodde heller ikke jeg ble påvirket, frem til jeg satt og vurderte å fylle opp leppene mine med Restylane. Jeg, som aldri har hatt komplekser for små lepper tidligere, synes brått det var en god ide, og det er ingen tvil om hvor den påvirkningen har kommet fra.

    Så vær så snill, alle dere som måtte lese dette. Debatten som pågår om dagen handler ikke om at man ikke skal være stolt av kroppen sin, ikke dele bikinibilder på stranden og ikke dele bilder av mat (det er lov å dele middagstallerken sin om det er viktig for en).Heller måten man gjør det på, og holdningene man presenterer med disse bildene. Det er faktisk en ganske stor og vesentlig forskjell som det er verdt å tenke over. For selv om du ikke føler det påvirket så blir faktisk andre det, og det er derfor det må snakkes om.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 15
    Mar 2018
    9:56 pm

    Like a rollercoaster

     

    God kveld dere. Jeg har nettopp sett på Insider episoden som handler om bloggere, og det er virkelig en episode jeg anbefaler dere å se på. Utrolig spennende at det blir satt så mye fokus på det nå, og jeg håper flere og flere bloggere faktisk innser det ansvaret de faktisk har. Samtidig er det ikke alle som følger meg i timen, senest igår la jeg ut et bilde av en blogger (jeg valgte å anonymisere for å ikke gi vedkommende trafikk) som la ut bilde av en ekstrem diett som lovet minus 8,5 kg iløpet av en uke… Med diett ned til minste detalj. Altså… hvor blind går det ann å bli? Jeg prøver absolutt ikke å fremstille meg selv som en helgen, jeg har garantert hatt mine uheldige poster jeg også. Samtidig synes jeg det er viktig å faktisk gjøre endringer når vi har slike diskusjoner som vi har hatt den siste tiden, og innser at vi kan bare endre hvordan vi gjør ting fremover.

    Det var vel egentlig en liten avsporing for min del, men jeg må innrømme at jeg blir veldig engasjert i debatten som er om dagen. Selv om jeg kanskje ikke blogger som tidligere, og har beveget meg litt vekk fra treningsblogg så synes jeg fortsatt dette er en viktig og spennende diskusjon. Egentlig ønsker jeg å bidra enda mer, men jeg merker at energireserven ikke er så høy som jeg skulle ønske. Det er slitsomt om dagen, slitsomt å ikke vite, slitsomt å ikke være sikker på hvor veien går videre. Jeg er ikke en slik person som bare kan go with the flow. Jeg vil helst vite, selv om det er kjipt, tungt og vanskelig så foretrekker jeg å vite så jeg kan forberede meg. Det kan jeg ikke nå og det tærer virkelig på energien. Om en uke skal jeg levere inn skjema om hva jeg ønsker å gjøre videre med tanke på operasjon, rehabilitering eller andre muligheter. Jeg tror jeg egentlig vet hva jeg vil, men samtidig avhenger det av en rekke faktorer som jeg føler jeg ikke helt har fått svar på enda. Samtidig tror jeg ikke jeg kan få klart svar heller, uansett hvor gjerne jeg vil. Noen synske der ute som vil se litt inn i fremtiden for meg, haha!

    Jeg blir seriøst sliten av ingenting, og det aller meste er tungt. Bortsett fra jobb vel og merke, det er vel det eneste stedet for jeg føler meg hjemme nå. Der har jeg kontroll, der vet jeg hva som skjer, hvilke mål jeg har og hva jeg jobber mot. Nå prøver jeg ikke å si at jeg har det forferdelig her hjemme altså, men det er lettere å la seg distrahere på jobb enn hjemme. Heldigvis vet jeg det skjer ting nå fremover så jeg satser på at det er et stille før stormen (eller stormen før roligere vær blir vel mer riktig). Det går litt opp og ned som dere kanskje merker, jeg føler at jeg er på en berg og dalbane som aldri tar slutt. Jeg vet at jeg på mange måter ikke kan klage, og det gjør jeg egentlig ikke heller, men noen ganger er det godt å dele litt her på bloggen med dere. Selv om det kanskje blir litt kryptisk av og til så hjelper det faktisk å få ut disse tankene.

    Jeg velger å tro at noen ganger må det bare gå ned før det går opp igjen rett og slett, og forhåpentligvis er oppturen like rundt hjørnet. Ikke fordi jeg bare skal ligge og vente på den, men fordi jeg skal ta noen aktive grep i tiden fremover. De skal jeg imidlertid fortelle mer om imorgen for nå roper senga her. Jeg har jobbet med Beastmode 3.5 i hele dag så nå er det på tide å ta kvelden. Takk for at du leste, vi blogges igjen snart!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 13
    Mar 2018
    7:05 am

    Det føles ikke som meg

     

    Livet går videre, enten man ønsker det eller ikke. Av og til vil jeg bare hoppe av hele denne karusellen med og bare roe tankene litt, men det er vist vanskeligere enn jeg trodde. Akkurat nå vurderer jeg faktisk en pause både fra blogg og sosiale medier i et desperat forsøk å komme i inn i rytmen igjen, men jeg tror egentlig ikke det har noe for seg. Eller, jeg vet ikke. Kanskje det ville hatt det? Jeg kjenner meg ikke helt som meg selv om dagen og det stresser meg. Det stresser meg noe helt forferdelig, og det er kanskje derfor ting går veldig sakte for meg om dagen også. Fordi jeg stresser meg opp over det og prøver, nærmest desperat, å motarbeide det. Istedet for å bare la det gå sin gang og gi det tid så skal jeg heller prøve å rasjonalisere. Forklare for meg selv hvorfor jeg bare burde snappe ut av det fordi det ikke gir noen mening.

    Istedet må man kanskje prøve å innse at det ikke er alltid livet gir mening. At noen ganger må man bare la det gå sin gang og prøve å henge med på veien, uansett hvor den tar deg. Noen ganger skulle jeg ønske det var så enkelt som å ta på seg en parykk og bare bli en annen person. At med den parykken så fulgte det med et helt nytt sett med holdninger og egenskaper, og brått så man livet på en annen måte. Samtidig tror jeg det ville gjort at vi gikk glipp av noen veldig viktige erfaringer på veien. Erfaringer som er gull verdt ved senere anledninger. Det verste nå om dagen er vel egentlig det at jeg rasjonelt sett vet at jeg ikke har det så ille, og at det er hode som tuller med meg. Jeg har alle mulighetene i verden, en jobb jeg trives veldig godt i, ektemann, tilgang til treningsenter og sunn mat i overflod. Ikke minst et fleksibelt tidskjema som tillater meg å trene når det passer meg uten hensyn til verken barn eller andre. Dermed stresser jeg selvsagt over det også…

    Jeg vet også at jeg stengt tatt må prøve å roe ned hodet og bare la det go with the flow, for det blir ihvertfall ikke bedre om jeg stresser. Av og til er det lettere sagt enn gjort, men jeg føler faktisk det hjelper å skrive om det. Dele det med dere. Da får jeg det ut av hodet og ned på “papir”, og dermed føler jeg ofte det er enklere å se løsninger. Det må være greit å ha det kjipt av og til, selv om man er aldri så heldig ellers i hverdagen. Det er lov å føle seg utilstrekkelig, trist, sint og forbanna. Samfunnet vi lever i idag vil helst at alt skal være solskinn og enhjørninger dagen lang, men jeg tror det er viktig å huske at det ikke gjelder for alle. At de aller fleste opplever mørke og tunge dager, uansett hva instagram postene deres sier.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 10
    Mar 2018
    9:42 pm

    Hvem har ansvaret og hvor går grensen?

     

    Idag har jeg brukt en times tid på å se debatten om bloggere, sosiale medier, kroppspress og hvem som egentlig har ansvaret. Om du ikke har sett debatten enda så anbefaler jeg deg å ta en titt her. Absolutt verdt å se tenker jeg. Personlig synes jeg det er en utrolig viktig debatt, og jeg prater mer om det i dagens episode av Helene Drage podcast.  Som dere vet har jeg jo engasjert meg i dette med riktig merking av reklame i sosiale medier. Jeg er forøvrig også tilknyttet Sunn Fornuft plakaten som jeg mener er et utrolig flott initiativ. Les mer om den her. Dog skal jeg si meg litt enig i kritikken som blant annet dukket opp i debatten, at den er litt for detaljert. Det kan jeg imidlertid leve med, for det er ingen tvil om at bloggbransjen faktisk trenger regulering når det gjelder visse ting. Det er heller ingen tvil om at bloggere og influencere har en enorm påvirkning, noen selvsagt mer enn andre. Derfor er denne debatten så viktig.

    Nå er ikke denne debatten så enkel, for det er flere faktorer som diskuteres. Merking av reklame, reklamering for plastiske operasjoner, kroppspress og den påvirkningen bloggere faktisk har. Alt kan kokes ned til det ansvaret man har som blogger. Jeg har mange tanker om det selv, og det ble ikke færre etter denne debatten. Jeg er jo tross alt en del av dette selv, og jeg trår heller ikke alltid riktig. Det er mange meninger rundt dette, og mange forstår nok ikke engang problemet. Noen føler ikke de engang blir påvirket av influencere, men der tror jeg mange tar feil. Selv har jeg fått for meg at jeg vil ha fillers i leppene mine, noe jeg faktisk aldri hadde tenkt på engang for bare noen år siden. Jeg har aldri følt leppene mine har vært for små tidligere, eller vært usikker som føle av det. Jeg prøver å si til meg selv at det er fordi jeg synes det er pent med store lepper og at “alle andre gjør det”. Det er ganske skumle tanker, for det er ingen tvil om at dette kommer som følge at sosiale medier. Nå er jeg heldigvis oppegående nok til å klare å reflektere meg frem til at det er en dårlig ide, men hadde jeg vært like reflekterende for 10 år siden? For 15 år siden? Svaret er trolig nei. Sannheten er at vi bli påvirket, enten vi vil det eller ikke. Selv om vi tror vi tar egne og selvstendige valg så ligger det ofte mer bak det.

    Personlig synes jeg ikke alt er like lett selv, særlig dette med kroppspress og det hele. Som dere vet får jeg ofte høre at jeg romantiserer et usunt kosthold og kropp, noe jeg seriøst mener bare er tull. Jeg synes Linnea Myhre har forklart det ganske så bra i denne artikkelen. Det handler ikke om å glorifisere usunnhet, det handler om å skape en balanse. I årevis har idealkroppene fått masse spalteplass, mens nå kommer mer variasjon inn i bildet. Det krever faktisk litt mer i dagens samfunn å vise seg i bikini om man er litt større, og de blir heiet på nettopp fordi de tørr. I et samfunn der alt skal være perfekt er det flere og flere som tørr å være seg selv, hvor fantastisk er ikke det? Som Myhre skriver, vi veier ikke opp for så mange år med et cover, en curvy modell eller et titalls bilder. Her må det sterkere saker til! Det betyr ikke at de med trente eller slanke kropper ikke skal få gjøre det samme, men nå trenger vi kanskje en overdose andre veien. Forhåpentligvis kommer vi snart et sted hvor mennesker ikke dømmes utifra kropp og utseende, men utifra egenskaper. kunnskap og personlighet.

    Jeg har lenge snakket om dette med å like seg selv og kroppen sin. Nå i det siste har jeg tenkt på at jeg må bli flinkere til å uttrykke at det å elske seg selv ikke bare handler om kropp og utseende. Det handler faktisk om å si fuck skjønnhetstyraniet også. Innse at vi ikke må se ut på en viss måte for å ha verdi. Innse at den vi er som personlig er like mye verdt uansett hvor mye man veier, hvor flink man er til å sminke seg eller hva slags klesstil man har. Med det sier jeg ikke at man ikke skal sminke seg og kle seg pent, men det skal ikke være et krav for at vi som kvinner skal bli tatt på alvor. Vi har uten tvil mye å ta tak i, men derfor er det så fint at vi snakker om det. Tenke litt over hva vi poster, mengde av det og hvilke signaler det sender til andre. Være litt spørrende ovenfor oss selv, og tenke litt mer etter istedet for å sluke ting rått. Prøve å finne balansen i det hele. Kunnskap og bevisstgjøring er makt, la oss aldri glemme det.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 8
    Mar 2018
    9:54 pm

    Kvinnedagen – ikke bare for deg og meg

     

    Nå kommer dette innlegget noe sent, men jeg har allikevel lyst til å skrive noen ord om kvinnedagen. Jeg mente for noen år tilbake at kvinnedagen var oppskrytt, at vi ikke trengte en kvinnedag. Vi kvinner hadde jo like rettigheter som menn, så hva var egentlig problemet? Heldigvis ser jeg annerledes på ting nå. For selv om kvinner kan stemme og mange rettigheter er vunnet er det fremdeles mange kamper igjen å kjempe. Om ikke for oss her i Norge, så for mange kvinner i mange andre lang. Kvinner som fremdeles ikke har stemmerett, som fremdeles blir tvangsgiftet, som blir voldtatt og mishandlet på daglig basis, og som er redusert til en manns gjenstand for å nevne noe. Det er viktig at vi husker at kvinnedagen er for dem også, og at vi må kjempe for alle kvinner. Ikke bare kvinner her i Norge. Det er viktig at vi husker at kvinnedagen ikke er til for at vi skal få gratulasjoner fra menn, roser på gaten og 50% avslag på sminke i nettbutikkene. Dette er satt på spissen selvsagt, but still…

    Når det er sagt så har vi fremdeles litt å jobbe med her i Norge også føler jeg, det kan jo ikke være slik at fordi andre har det verre så skal ikke vi bry oss om våre utfordringer. Selv om det virker som mange mener det. En ting jeg skulle ønske vi kunne tenke mer på er hvordan nettopp vi kvinner behandler andre kvinner. På kvinnedagen er det også viktig at vi jobber med oss selv, for hvordan kan vi endre et dårlig syn på kvinner om vi selv er med på å bidra til det? Vi kvinner får høre at vi sminker oss for mye, sminker oss for lite, er for tykke, for tynne, for positive, at vi tar for lettkledde bilder, at vi tar feil valg, at vi har feil klesstil og ja… her kan man fortsette i det uendelig. Felles for dette er imidlertid at mange av kommentarene kommer fra andre kvinner. Selv om mannfolka også har en del å jobbe med når det gjelder å respektere kvinner, så har faktisk vi kvinner det også. For hvordan kan vi rope opp om at kvinner må få gå lettkledde på byen uten å bli voldtatt, når “vi” (altså de kvinnene som gjør det) samtidig kritiserer kvinner nettopp for å gå lettkledd? Hvordan kan vi kreve at menn skal respektere kvinner om ikke kvinner respekterer andre kvinner? Merk, det handler ikke om at man ikke kan være uenige, men man kan allikevel respektere at andre velger andre veier.

    Det er fremdeles mye å ta tak i på mange områder, og jeg opplever heldigvis at mange kvinner faktisk blir mer beviste. Ikke minst takket være kampanjer som #metoo. Synes jeg det fremdeles tar litt av noen ganger? Ja, uten tvil. Jeg er jo med i en stor feminist gruppe på Facebook og det er ikke mye man skal si før man får en gjeng ildsprutende drager etter seg om man er litt uenig eller har et litt annet syn på ting. Så feministbevegelsen i seg selv har nok en del å jobbe med. Feminisme skal være for alle, men jeg skal helt ærlig innrømme at det ikke føles slik. Noen ganger føles det som om man velger et kvinnedominert yrke, velger å være hjemme med barna eller deler lettkledde bilder av seg selv så er man imot likestilling og likeverd. Noe jeg mener er noe forbanna tull.. Med det mener jeg selvsagt ikke at man ikke kan være uenige og diskutere med andre kvinner, jeg håper dere ser forskjellen. Samtidig synes jeg det handler om å støtte opp, heie på, og backe andre kvinner, selv om man ikke nødvendig alltid er enige med hverandre. Respektere at vi alle er forskjellige, at vi alle har ulike idealer og at det ene ikke er bedre enn det andre. Bare annerledes.

    Med det sier jeg gratulerer med Kvinnedagen, uansett om du har gått i tog eller ikke. Uansett hvilket politisk parti du støtter (eller ikke støtter). Uansett om du er hjemmeværende eller i en lederstilling. Jeg håper vi alle tenker på hvor langt vi har kommet, og hvilke kamper som fremdeles gjenstår. Ikke bare her i Norge, men for kvinner over hele verden. Ha en fin kveld videre!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 9
    Feb 2018
    10:54 pm

    “Men er du egentlig lykkelig?”

    “Everyone you meet always asks if you have a career, are married or own a house as if life was some kind of grocery list.
    But no one ever asks you if you are happy”

    Dette sitatet leste jeg på Facebook for en stund tilbake, og jeg har faktisk tenkt en god del på det. For det ligger faktisk noe i det. Vi får ofte spørsmål om hvordan det går, og de aller fleste tenker da på ting som karriere, kjæreste, barn og materielle gode. Det blir som en liste som skal sjekkes av, punkt etter punkt, og klarer man å fullføre listen, da har man rundet spillet. Eller noe. Ikke vet jeg, jeg er foreløpig langt unna å ha fullført den listen, haha! Men er egentlig alle disse tingene verdt noe om man ikke er lykkelig? Min erfaring tilsier ihvertfall at det ikke er de menneskene som utad virker som mest vellykket som er de lykkeligste. (Sier ikke at alle vellykkede mennesker ikke er lykkelige, men det er ikke nødvendigvis alltid en sammenheng). Jeg tror man har lett for å tro at man blir lykkelig dersom man har fint hus, fin bil, kone/mann, barn, god jobb og alt det der, men er det egentlig det som er viktig når alt kommer til alt? Det blir litt som når man tror at bare man går ned de 10-15 kiloene så vil man bli selvsikker og like seg selv, for så å oppdage at et dårlig selvbilde ikke kureres ved slanking.

    Samtidig har vi også svært vanskelig for å tro at mennesker som lever utenfor samfunnets normer faktisk er lykkelige og trives med livene de lever. Vi har vanskelig for å tro at en overvektig person faktisk er fornøyd med seg selv, at noen som bare leier ikke ønsker å kjøpe hus, at en som er singel trives alene eller at et par ikke ønsker seg barn. For det passer ikke inn i denne mentale listen som man hele tiden jobber mot.Vi spør egentlig aldri om hvordan noen egentlig har det, og om noen skulle si at “jeg har det ikke bra”, vet vi egentlig hvordan vi skal respondere? Jeg synes ihvertfall det kan være vanskelig for man vet ikke hvor man skal starte rett og slett. Hvor mye kan man si, hvor mye burde man si, hva burde man råde folk til? Det er vel derfor man ikke stiller spørsmålet oftere vil jeg tro. For det er ubehagelig å være sårbar. Det tror jeg vi alle har fått merke på kroppen, og derfor er det nok lettere å spørre om denne “handlelisten” med hus, barn, økonomi, fremfor det som egentlig kanskje betyr mest. Om vi er lykkelige. For når alt kommer til alt, er det ikke det som teller? Hva hjelper vel en fin bil om motoren ikke fungerer tenker nå ihvertfall jeg.

    Jeg tror ihvertfall vi alle har godt av å snakke litt mer om følelser og det som faktisk skjer rundt oss, enn kun de materielle tingene. Nå er det selvsagt ikke slik at alle bare er opptatt av det materielle, men jeg tenker litt slik selv. Hvor ofte snakker jeg med de rundt meg som jeg bryr meg om om hvordan de egentlig har det? Kanskje ikke så ofte som jeg burde? Det er ihvertfall noe å tenke på synes jeg.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 1
    Feb 2018
    6:18 pm

    No Vixen Award for me

     

    Jeg vet ikke om dere har fått med dere alt styret rundt Vixen Blog Award (eller Fixen som det kalles på folkemunne)? Strengt tatt heter det vel også Vixen Influencer Award, vanskelig å holde følge egentlig. UANSETT, dette blir omtalt som bloggernes Oscar, og mange synes det er en ganske big deal. Jeg syntes også det var en stor greie da jeg var semifinalist for noen år siden. Dog kom jeg aldri videre, noe jeg egentlig ikke forventet heller. I senere tid, og særlig iår har jeg rett og slett fått litt avsmak for hele greia. En ting er at det er de samme bloggerne som går igjen år etter år, samme hvilke verdier de representerer, men det er ikke det som er problemet. Det er heller det at Vixen går foran som en ridder i skinnende rustning som skal sørge for å holde bloggere ansvarlig for brudd på blant annet markedsføringsloven. Istedet ender opp med å se ut som en slimete padde som er opptatt av å tjene mest mulig penger.

    Det som har provosert meg hele veien er hvordan Vixen går ut og syter over at brudd på markedsføringsloven ikke får konsekvenser, at de er de eneste som er opptatt av at bloggere skal følge reglene. Dette har de gått ganske så hardt ut med, men hva skjer når semifinalistene og finalister skal velges ut? Jo , bloggere som bryter reglene og har fått brev fra Forbrukertilsynet får fremdeles være med videre. Samtidig er det veldig klart at reglene ikke gjelder alle da noen blir disket for brudd på Åndsverkloven, mens andre som bruker Pinterest som kilde fremdeles står som finalist. Altså dette er bare en liten brøkdel, og jeg anbefaler dere faktisk å lese Blogg om Toppbloggere for masse mer info.

    Det jeg reagerer på er altså dobbeltmoralen til Vixen i dette tilfelle, noe jeg sa klart ifra om til formannen i Vixen juryen. Litt mer om det kan du lese om HER. Når formannen i tillegg presterer å si at de har lest brevene fra Forbrukertilsynet men IKKE ER ENIGE i avgjørelsene så kjenner jeg det koker litt. For om ikke engang juryen i Vixen bryr seg om og respekterer Forbrukertilsynets avgjørelse, hvorfor skal egentlig bloggere gjøre det? Hvordan kan må stå der og si at brudd på markedsføringsloven skal få konsekvenser, men så si seg uenig med organet som faktisk driver med dette til daglig? Enda man ikke trenger å være sosiale medier ekspert for å se at loven bli brutt daglig? Det henger ikke på grep rett og slett.

    Altså, det har vært MYE drama rundt dette i det siste, og jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne… Da kritikken haglet disket de to bloggere for brudd, men ombestemte seg og lot dem komme inn i varmen da de fikk massiv kritikk for å diske dem for brudd de andre finalistene også begikk. Blogg om toppbloggere derimot ble disket, og i tillegg klarte formanen i juryen å sette de på en svarteliste midt i avstemningen. Dårlige hersketeknikker var det mange av, og det hele er rett og slett en klein affære. Som dere vet synes jeg merking av reklame er veldig viktig, uten at jeg dermed er perfekt selv. Jeg synes imidlertid at man burde kreve LITT mer av bloggere som skal motta en bloggpris (selv om loven selvsagt gjelder for alle).

    Siden bloggprisen og bloggverden tydeligvis handler mer om kontakter og hvem man kjenner, og etter å ha ertet på meg både jury forman i Vixen og sikkert en del bloggere så kan man vel trygt si at det neppe blir noen Vixen Award på meg med det første, haha! Jeg vil poengtere at min diskusjon ikke var rettet mot enkeltbloggere, men på hvordan Vixen har håndtert saken. Det er dessverre lett å bruke enkelt bloggere som eksempel, men det blir ikke helt rettferdig i dette tilfellet når det er Vixen som driter i egen hage.

    Noe godt kom det ut av denne diskusjonen og det var at jeg hadde en rolig, sivilisert samtale (uten hersketeknikker faktisk, selv om de dukket opp på facebook) med Lars-Kristian Eriksen! Oh yes, og etter den samtalen må jeg faktisk innrømme at jeg ser deres side av saken i et helt annet lys. Caroline er forøvrig en av dem man ser er blitt bedre til å merke også, så det synes jeg hun skal ha kred for. Det er tross alt lov å feile, også for toppbloggere, men det handler jo litt om hvordan man velger å ta det tenker jeg. Uansett er jeg nok ute at det gode selskap (jeg var vel aldri inne), men jeg merker at det ikke bryr meg nevneverdig. Som Funkygine og flere andre bloggere har sagt så trenger jeg faktisk ingen pris for å føle at jeg gjør både noe viktig og bra med bloggen min. Deres kommentarer, tilbakemeldinger og respons betyr faktisk så uendelig mye mer for meg enn enhver bloggpris.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage