• 17
    Jan 2018
    5:32 am

    Når man er et “feite-alibi”

    “Hvordan hadde du følt deg om du kun var med på et prosjekt som et “feite-alibi”? Altså bli brukt som et alibi for en bedrift om at de støtter alle slags mennesker, men sannheten er egentlig en helt annen? At du er god nok til å reklamere for dem, men ikke god nok til å bli vist frem i feeden deres? Det skjedde meg, og det skjer mange andre hver eneste dag”

    Igår ble jeg gjort oppmerksom på en instastory som ble lagt ut av Gisella Francisca. For dere som ikke kjenner henne så er dette en fantastisk kul dame som jobber som både journalist og stylist, og som har en utrolig kul stil. I tillegg er hun en utmerket representant for det å elske seg selv som man er, og er rett og slett litt utenfor boksen. Absolutt en tøff dame å se opp til. Hun ble for noen måneder siden invitert med på et prosjekt som het Uperfekte Piker, hvor målet da er å vise det ekte, ærlige og uperfekte. Kort tid etter lanseringen ble hun imidlertid ekskludere fra prosjektet fordi hun var “for annerledes”. Dere kan sjekke ut instastoryen hennes på profilen hennes (via appen). Her har vi altså et prosjekt som skal fremme det ekte, ærlige og uperfekte, som velger å “sparke” en jente fra prosjektet fordi hun er for ulike de andre. Hvor er egentlig logikken i det?

    Ser man på hvilke andre som er med i dette prosjektet er det lett å se at Gisella skiller seg ut fra de andre, slanke, hvite kvinnene. Om målet er et prosjekt som skal vise mangfold, og at ikke alt er perfekt så virker det ganske så latterlig for meg å ha en så ensformig gruppe. Hvor er mangfoldet, hvor er de ulike etnisitetene og de ulike størrelsene? Hvor stor troverdighet har egentlig et slikt prosjekt? Uperfekte piker har senere gått ut med en forklaring, eller et forsøk på en i det minste. Gisella snakker nemlig på engelsk, og etter hennes første (og eneste) snapdag hadde de vistnok fått en haug med kommentarer på at hun var vanskelig å forstå og at hun hadde et tøft ordspråk. Istedet for å gi henne konstruktiv kritikk og en ny sjanse valgte de altså å kaste henne ut av prosjektet. Så i et perfekt om det uperfekte velger de altså å kaste ut noen fordi vedkommende er…. uperfekt? Gisella har forøvrig lagt igjen en lang kommentar under denne forklaringen, sjekk den ut her (om den får lov til å stå da).

    Når dette er sagt så blir jeg dessverre ikke så voldsomt overrasket. Jeg har opplevd så mye av det samme at jeg har utviklet et egen ord for det, “feite-alibi” og tro meg, dette er det mange som benytter seg av. Jeg brukte ordet for første gang da jeg var med i et prosjekt for en norsk aktør for noen år siden. Jeg var den eneste større jenta der, og jeg følte meg ukomfortabel og ville trekke meg. Jeg ble forsikret så mange ganger om at det var så viktig at jeg ble med på dette prosjektet for de ville jo vise mangfoldet og at de heiet på alle jenter. Så jeg valgte å bli med. Innspillingen tok 2 dager, og så skulle resultatet, en 2 minutter lang film vises. En kul film, hvor jeg kanskje syntes i 1 sekund, til sammen. Så viktig var altså jeg å vise frem. På pressekonferansen ble det også ganske fort klart at jeg ikke var en av de “kule”, journalistene ville snakke med de tynne, hvite jentene. Jeg ble sittende der og følte meg som fyllmasse. Ja, som et “feite-alibi”. For nå kunne de jo si at de hadde med “alle” type jenter, og at alle var representert.

    Jeg valgte å ikke si noe den gangen, for jeg syntes budskapet var viktig. Den dag idag sitter jeg imidlertid med en vond smak i munnen når jeg ser tilbake på opplevelsen. Dette er imidlertid ikke den eneste. Jeg samarbeidspartner jeg hadde tidligere sa egentlig ganske rett ut at de ville gjerne sponse meg, og de ville gjerne at jeg reklamerte for dem fordi jeg nådde ut til en annen kundegruppe enn de slanke fitness jentene. De kom imidlertid ikke til å fronte meg på sidene deres fordi det passet ikke deres image. Jeg var imidlertid veldig fin å ha når de skulle vise omverden at de samarbeidet med alle slags type jenter. Jeg avsluttet det samarbeidet. Det er ikke så lett å forklare i klare ord hva et “feite-alibi” (det kan forøvrig like gjerne være et “annerledes-alibi”) er, men det er følelsen av at man er med i en gruppe kun fordi man er annerledes på en eller flere måter. At det ser bra ut for en aktør utad, mens egentlig er man bare der som en type fyllmasse. De bruker sjeldent innholdet du skaper, og du får mindre oppmerksomhet enn andre. Det er supert om du reklamerer for dem, og er med på teamet utad, men egentlig er du ikke en del av gjengen. Det er på en måte blitt trendy å ha med en som ikke er A4 i gjengen for å vise at man er så vise mangfold. Det ser vi et klart tilfelle på i Gisellas tilfelle, og hun er dessverre neppe alene.

    Det er så utrolig tragisk at dette er mentaliteten vi møter. Man får kommentarer på at “man er flott som man er” og “fortsett å være deg selv”, men man får fortsatt ikke sitte med de kule folka. Man er akseptert, helt frem til man begynner å ta litt stor plass og utfordre tankesettene til folk. For utseende og kropp selger fremdeles, og det er pengene som rår. Uperfekte piker skulle få frem en vise unge at det er greit å være uperfekt, men velger å kaste ut en person som kunne gjort mye for å få andre til å føle seg bedre. En person med bein i nesa, som driver egen business og som snakker høyt om både selvtillit og kroppspositivisme. Tydeligvis ble det for etnisk for de såkalte “uperfekte”, hvite pikene… Heldigvis mottar de nå massiv kritikk (som de selvsagt ikke svarer på) og det er så sykt bra. Bra at flere reagerer, bra at flere blir forbanna og sier ifra at dette ikke er greit. For det er faktisk ikke greit! Det er ikke greit å bli vraket fordi man er annerledes enn andre, uansett hvilken måte man er annerledes på.

    Jeg kunne sikkert skrevet om dette i en evighet, gitt dere en haug med eksempler på “annerledes-alibi”, men jeg skal prøve å unngå idag. Det er ingen tvil om at dette opprører mange, og jeg har fått snap fra flere av dere idag med lange kommentarer. Det er så bra! Det er så bra at flere blir forbanna og sier ifra, det er bra at vi faktisk har kommet så langt tenker jeg. Alle reiser må begynne et sted, og jeg tror dette er et viktig steg på veien. Forhåpentligvis fører dette bare til at Gisella bare når ut til enda flere, og at Uperfekte piker forstår at de har en lang vei å gå om de virkelig vil være ekte og ærlige.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 27
    Dec 2017
    7:50 am

    Positiv tankegang

     

    I forrige uke kom jeg til å fundere over måten jeg tenker på når jeg føler andre ser på meg ute i offentligheten. Jeg hadde SunnFokus snappen den dagen, og jeg fortalte også om det der, så det er mulig noen har hørt dette før. Jeg synes imidlertid det var litt interessant så jeg ville prøve å få ned tankene mine rundt det her på bloggen også. Jeg tror at vi kan oppnå mye ved å jobbe med vår egen tankegang, og hvordan vi velger å se på oss selv når det kommer til dette med selvtillit og like seg selv. Vi har alle en tendens til å snakke og tenke utrolig stygt om oss selv, og ofte tror vi andre gjør det også. Vi går rundt og tror at andre mennesker tenker negativt om oss, selv om vi ikke tenker slik om andre mennesker selv. Hvorfor velger vi å tro at andre tenker negativt om oss? Antagelig fordi vi tenker så negativt om oss selv, men heldigvis kan dette endres med litt trening.

    Når jeg går rundt på Nordby senteret så merker jeg ofte at folk ser på meg. Det høres nesten litt blærete ut å si det, men det er faktisk sant. Jeg går jo rundt uten jakke og lignende, for jeg er jo som regel på jobb og fikser ting og tang. I tillegg har jeg jo en viss stil med sminke etc fordi jeg, igjen, tross alt er på jobb. Det merkelig er, at når folk ser på meg, så tenker jeg ikke at de som ser på meg tenker noe negativt om meg. For det ville vært veldig enkelt å tenke, ikke sant? Istedet får jeg tanker som at “Ja, jeg forstår du titter, er ikke dette et kult antrekk?” eller “Ja, tenk det, vi større damer kan også kle oss kult!”. Det er svært sjeldent jeg tenker at andre titter på meg av negative grunner rett og slett. Hvorfor skulle de det? Jeg smiler, jeg har en (for mange) annerledes stil, jeg tørr å bruke kroppsnære klær selv om jeg er litt større og jeg tror jeg har en veldig selvsikker utstråling. Jeg velger å tro det er positivt! Nøyaktig hvorfor jeg tenker slik vet jeg ikke, for det har faktisk kommet ganske naturlig, men samtidig gir det jo mer mening!

    Hvorfor skal vi automatisk anta at om folk ser på oss så er det av negative grunner? Greit nok så er vi nordmenn dårlig på å gi komplimenter til fremmede mennesker, men folk titter faktisk av positive grunner også. Jeg tror noe av grunnen er fordi når jeg ser på andre mennesker så er det ofte fordi de fanger oppmerksomheten min på en positiv måte. At de ser bra ut, har kul stil, er fin på håret og lignende. Joda, jeg kan se på mennesker av andre grunner også (jeg er ikke perfekt), men ofte ligger det ikke noe negativt i det. Derfor tror jeg at jeg overfører dette til andre mennesker også. Det er garantert noen av de som ser på meg som tenker negativt om meg også, at jeg har for stor mage, for mye sminke, kjedelig hår eller lignende, men hvorfor i all verden skal jeg henge meg opp i dem? Hvorfor skal jeg la de negative tankene til komplett fremmede mennesker som ikke betyr noe for meg, påvirke meg og min hverdag? Strengt tatt kan jeg ikke vite om de tenker positivt eller negativt om meg heller, så da velger jeg istedet å tro de tenker positivt. På den måten gir jeg meg selv komplimenter også underveis, haha!

    Jeg mener ihvertfall at mye handler om positiv tenking. Om man hele tiden tenker negative ting om seg selv så er det vanskelig å bygge en god selvtillit, og det er også vanskelig å tro at andre tenker positivt om deg. Dette er ikke noe som er gjort i en håndvending, men min oppfordring til deg er å prøve. Neste gang noen ser på deg, prøv å tenke deg en positiv grunn til at de ser på deg fremfor en negativ. Øvelse gjør mester!  Jeg skal love at det er mye morsommere på den måten, og du? Dersom noen skulle tenke noe negativt om det? Ikke la negative tanker til komplett fremmede bety noe for deg. For det er faktisk fullstendig irrelevant, det viktigste er hva du tenker om deg selv.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 15
    Dec 2017
    10:41 am

    Hvor mange tynne mennesker får plass i buksen min?

     

    Noen ganger føler jeg at vi faktisk har kommet et skritt videre når det gjelder kroppspositivisme og at flere innser at overvektige også er mennesker. At vi innser at alle kropper kan være vakre (jeg sier ikke at alt er sunt av den grunn) og at det blir like vanlig å se den ene type kroppen som den andre. At det ikke skal bli sett på som helt fantastisk og tøff bare fordi man viser seg frem i undertøy selv om man har litt ekstra. Kanskje setter jeg det litt på spissen for å få frem poenget mitt nå, men jeg blir bare så utrolig oppgitt. Idag handler det om denne saken hvor de reklamerer for plus size strømpebukser ved å vise hvor mange slanke mennesker som får plass i et bein. I shit you not!

    Åh, er det ikke deilig å finne ut av størrelsen sin ved å se hvor mange tynne mennesker som får plass i strømpebuksa mi dere? Hvor kult er det ikke å måtte bruke en størrelse som får plass til en hel modell? Søren, tror jeg bare kjøper to med en gang altså! Not… Vær så snill å ikke få dette til å handle om at jeg snakker ned om tynne jenter for det er så uendelig langt fra poenget. Dette handler om en produsent som følte det var en fantastisk god ide å la slanke jenter vise frem produkter for større damer på en fullstendig ubrukelig måte. Det er som om jeg skulle reklamert for bukser jeg ikke får over hoftene, eller en genser som såvidt går over puppene, like ubrukelig. At vettuge mennesker kan tenke at dette er en god ide, at det er dette som skal til for å selge disse strømpebuksene, forstår jeg rett og slett ikke.

    Jeg får litt følelsen noen ganger at det er greit å lage klær for større damer, men de skal helst ikke vises frem? Heldigvis er det flere enn meg som reagerer, og bare det i seg selv synes jeg er positivt. At flere faktisk ser at dette ikke er greit, at det er rett og slett latterlig. Så med andre ord går vi nok fremover allikevel, men det er en lang reise. Et skritt frem og to tilbake noen ganger, men det går fremover. Sakte, men sikkert, men det må fremdeles jobbes med, det er det ingen tvil om. Om noen år så blir kanskje dette helt utenkelig, det er lov å håpe! Hva tenker dere om saken?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 13
    Dec 2017
    9:37 pm

    Å snakke til døve ører

    -Undertøyet er sponset-

    Idag merker jeg at jeg er litt frustert, og jeg vet ikke engang om det er verdt å skrive dette innlegget. Jeg føler omtrent jeg ikke gjør noe annet enn å poengtere dette stadig vekk, er det egentlig bare å gi opp? Samtidig kjenner dere meg, det er vanskelig å la være når de er noe jeg virkelig brenner for. Utgangspunktet for frustrasjonen min er denne artikkelen fra Dagbladet. Kort fortalt handler det om at fedme er såååå farlig for helsa og at kroppspositivisme er en dårlig ting fordi det oppfordrer til fedme. Deja vu anyone?

    Altså, hvor skal jeg begynne? Det første jeg må si at jeg stusser over er at flesteparten av de som mener kroppspositivisme fremmer fedme er folk som er normalvektige eller trent. INGEN overvektige som jeg har snakket med eller hatt kontakt med via sosiale medier tolker dette med å elske seg selv og kroppen sin som at man skal drite i helsa si! Ingen. Heller ser jeg tendensen at mange heller begynner å trene og ta vare på seg selv nettopp fordi de innser at de er bra nok og at verdien deres ikke ligger i kropp og utseende. Hvorfor er det så ufattelig vanskelig for folk å forstå at det å elske seg selv, lære å like kroppen din, snakke pent til seg selv og innse at man er bra nok IKKE er det samme som å gi faen i helsen sin? Hvor er sammenhengen? Hvor er logikken? Sorry, men jeg forstår det bare ikke. Jeg er så lei av å snakke for døve ører, men det er tydeligvis noe man må gjøre for å i det hele tatt ha et håp om å forstå. Jeg kan jo ikke bare gi meg, kan jeg vel?

    Helse er superviktig, og fedme er et økende problem. Selvsagt er dette noe vi må snakke om og en utfordring vi må ta tak i. Det er det ingen tvil om, men jeg aner ikke hvor mange ganger jeg må poengtere at jeg ikke oppfordrer noen til å ikke gjøre positive ting for helsen sin. Si hva dere vil, men kroppspositivisme er IKKE grunnen til at folk er overvektige. Jeg håper virkelig ikke folk er så naive. Alle som er overvektige VET at de ikke er sunt, at de ikke er bra for kroppen. Dessverre kreves det litt mer enn å vite, og for mange ligger det mye mer bak overvekt enn det folk tror. Jeg sier ikke at man skal bruke det som en unnskyldning, overhode ikke. Imidlertid tror jeg man kommer lengst med oppmuntring og positivitet enn å trykke noen ned. Samtidig, hvorfor er det kun overvekt som blir snakket om når vi snakker om helse? Det er ikke sunt å røyke, det er ikke sunt å drikke hver eneste helg, det er ikke sunt å være sykelig opptatt av trening, eller ta dop for den perfekte kroppen. Om fokuset virkelig er helse, burde vi ikke da snakke om helse i sin helhet, og ikke kun overvekt?

    Jeg er fornøyd med meg selv, jeg snakker pent til meg selv og jeg liker kroppen min. Jeg synes kropp er naturlig og jeg ser ikke problemet med å dele lettkledde bilder av og til (jeg er tross alt ambassadør for et undertøysmerke av en grunn). Samtidig kan jeg også finne inspirasjon i fitnesskropper og lignende, for livet er faktisk ikke sort/hvitt. Da jeg la ut dette budskapet på instagram under et undertøysbilde kom kommentarene ganske fort. Kan dere gjette hva folk hengte seg opp i? Joda, mitt “behov” for bekreftelse og for å vise seg frem, hvor usikker jeg er på meg selv… ja dere kan gå inn og lese selv. Merkelig det der hvordan alle vil at folk skal få et mer naturlig forhold til kropp og innse at alle kropper er bra, men så fort man deler et noe lettkledd bilde så får man jammen i meg høre det. Dobbeltmoralen lenge leve…

    Jeg får kritikk for å fokusere mye på kropp, men jeg synes faktisk ikke jeg gjør det. Jeg jobber med klær om dagen, og da blir det mer naturlig å nevne kropp. Samtidig trener jeg ikke på samme måte som før akkurat nå, og da blir det mindre naturlig å snakke om prestasjoner og treningsmål etc. Fokuset mitt utad til dere er jo SELVFØLELSE, uansett kropp, størrelse og så videre. Jeg synes uten tvil jeg hadde mer fokus på kropp før. Nå handler det mer om hvordan du føler det inni kroppen istedet for utseende.

    Uansett dere, jeg skal fortsette å snakke for døve ører, for av og til klarer jeg faktisk å trenge igjennom, haha! Åh, jeg kunne skrevet om det i evigheter, men jeg må gi meg. Jeg er dritt lei av å forsvare meg, og dere som følger meg fast er sikkert dritt lei av å lese det også. Poenget er at jeg virkelig føler jeg har funnet meg selv, funnet min vei og min egen selvsikkerhet. Kroppspositivisme handler om å innse at sin egen verdi ikke ligger i kropp og utseende, at man fortjener å ha det bra og smile selv om man jobber med helsen sin. At man aksepterer seg selv og snakker pent til seg selv, men det handler også om å ta vare på helsen sin og være snill mot kroppen sin. Det ene utelukker heldigvis ikke det andre.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 6
    Dec 2017
    12:20 pm

    Gaver som redder barns liv

    -Annonse-

    Julaften nærmer seg med stormskritt, og hvert eneste år blir det gitt bort enorme mengder med gaver som aldri blir brukt. Gavestyret kan ta litt overhånd for mange, men jeg synes det er viktig at vi også tenker på andre i jula. Iår velger jeg derfor å kjøpe Verdensgaver gjennom UNICEF. Dette er virkelige gaver og faktiske produkter, men istedet for å havne under ditt eget juletre blir det sendt nedover til barn og fattige familier som virkelig trenger det. Du kan velge mellom en rekke produkter som polio vaksiner, energi mat, varme tepper eller hygiene produkter for å nevne noe. Du får selv et flott UNICEF kort du kan gi bort til personen du har kjøpt gaven til med en personlig hilsen. I tillegg vil du etter en stund motta en email informasjon om hvor gaven blir sendt og hvordan den har hjulpet barn i nød. På denne måten vet du at gaven din faktisk kommer frem.

    Jeg har merket dette innlegget som annonse siden jeg har fått en liten sum (mye mindre enn mitt vanlige honorar) for å fortelle dere om denne gaven. Jeg synes imidlertid det ble veldig feil å skulle få penger for å fortelle dere om et så fantastisk initiativ. Derfor har jeg tatt mitt honorar og kjøpt Verdensgaver for hele summen. En av gavene donerte jeg i lillesøsteren min sitt navn. Hun har vært en måned i Afrika sammen med Folkehøyskolen sin, og det er vanskelig å ikke la seg påvirke av alle historiene man hører. Da lillesøster sa hun ikke ønsket seg noe til jul etter å ha vært der nede så tenkte jeg at dette var en ypperlig gave til henne. Dermed er både poliovaksine, energi mat og terapeutisk melk på vei ned til barn som trenger det.

    Det er kanskje ikke så mye i det store bildet, men for de 100 barna man hjelper så betyr det faktisk utrolig mye. Om vi alle går sammen og bidrar så kan vi faktisk få til utrolig mye sammen. Verdensgavene finnes i alle prisklasser og de blir sendt avgårde med en gang til barn i nød. Du kan lese flere spørsmål og svar her, og du får en oversikt over alle de ulike Verdensgavene her. Jeg håper du vil være med å hjelpe verdens barn dersom du har mulighet, for om vi alle gjør litt kan vi oppnå så utrolig mye og gjøre en forskjell for så mange.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 22
    Nov 2017
    3:24 am

    Mensen er naturlig, men må vi vise det frem?

     

    Den siste tiden har det surret og gått en kampanje fra Libresse som tar sikte på å normalisere mensen, og vise at det er en naturlig del av hverdagen. 50% av jordas befolkning har jo faktisk mensen, allikevel er det mange som opplever det som både flaut, tabu og litt hemmelig. Vi jenter er jo omtrent som doplangere når vi skal gi hverandre bind og tampong, smugler under bordet og ned i vesken, eller gjemmer tampongen dypt nedi lomma på vei til toalettet. Mange savner en mer realistisk fremstilling av det å ha mensen på filmer og i reklame, og det kan jeg forsåvidt være helt enig i. Å snakke om mensen burde så absolutt vært like normalt som å ha det, og det er overhode ingenting å være flau over. Noen ganger blør man igjennom, noen dager er alt topp, og de fleste kvinner kjenner seg igjen i alle situasjonene som kan følge med. Jeg er fullstendig enig i at det er naturlig og at vi må bryte ned tabuet rundt det. Samtidig, når det er sagt, er det egentlig naturlig å vise det frem?

    Ja jeg føler meg både gammeldags når jeg skriver dette, men jeg må bare. Det argumenteres med at mensen er naturlig, og selvsagt er det det, men er det egentlig så veldig naturlig å vise det frem?Nå jeg spør om dette mener jeg altså av den vanlige kvinnen i gaten, deg og meg. Joda, helt enig i at det burde fremstilles mer naturlig i filmer, i media og lignende. Det er jo aldri noen i tv seriene som har mensen? (Når jeg tenker etter tror jeg vel Sex and the City tok opp tema et par ganger!).  Dog skal det sies, at selv om jeg gjerne kan snakke om mensen uten problemer så legger jeg ikke ut bilder av tampongen min, eller da jeg blødde igjennom iløpet av natten. Ikke fordi det er flaut, tabu eller noe som må holdes hemmelig, men rett og slett fordi det ikke er naturlig. Mensen er naturlig, men det er strengt tatt mange kroppslige funksjoner som er ganske naturlige (uten at vi trenger å gå nærmere inn på dem). Jeg legger allikevel ikke ut bilde av det. For meg blir det hele rett og slett litt krampeaktig og kleint å dele bilder av at man har mensen, det føles ihvertfall ikke befriende og mer naturlig.

    Her kan tampongene fint står fremme på hylla på badet uten problemer! 

    Mensen er naturlig og jeg er glad for at jeg har det siden det betyr at jeg kan reprodusere meg om jeg ønsker. Samtidig er det også noe forbanna stress og mas. Passe på at man har tamponger, bytte sengetøy fordi man blør gjennom og magekramper. Det er ikke favoritten hver måned ass.  Helt ærlig synes jeg faktisk også det er litt ekkelt, samme hvor naturlig det er. Det er ikke flaut og tabu ekkelt, men blod og slim er faktisk ikke bare kos i min verden. Jeg er helt enig i at vi skal gjøre det mer naturlig å snakke om, men jeg ser virkelig ikke hvordan det å vise det frem kan gjøre noe godt fra eller til. Noen mener at når vi kan se fyllespy, fødsler og diarebleier på sosiale medier så må vi tåle å se mensen også, men helt ærlig? For meg er faktisk ikke fødsler og snørr naturlig å vise frem heller. Alle mennesker driter også, men det blir neppe en kampanje for å gjøre det mer naturlig med det første.

    Så for å oppsummere. Helt enig at det er naturlig, helt enig at det er naturlig å snakke om og at det ikke burde være noe tabu rundt det. Vi trenger imidlertid ikke poste bilder av en blodig truse eller en blodig tampong på vasken for å vise at det er naturlig. Kanskje er jeg helt på jordet her, og at det er nettopp dette som skal til. Isåfall lover jeg å pent holde kjeft og ikke snakke om det igjen. Du kommer imidlertid aldri til å se bilde av en blodig madrass eller bind her i mine kanaler (med mindre jeg får sykt mye penger for det!). Hva er din mening om temaet?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 17
    Nov 2017
    6:16 pm

    Kan vi slutte å misbruke ordet “mobbe”?

    -Jakken er sponset- 

    Egentlig sto det noe helt annet på bloggplanen min idag, men jeg må bare få sagt dette… De siste årene føler jeg at ordene hets, trakassering, og fremfor alt, mobbing, blir brukt over en lav sko. Særlig i sosiale medier. Av og til virker det som om alle er blitt mobbet, og helt ærlig føler jeg også at noen bruker det bevist for å bygge mer sympati. Det virker som det er “kulere” å kunne levere en historie om at man var det stakkars mobbeofferet som sa “fuck deg” til de som mobbet. og brukte det motivasjonen til å gjøre karriere. Det blir mer imponerende enn historien om hun jenta som hadde det helt greit hele oppveksten og ved hjelp av dedikasjon kom ditt hun var idag. Misforstå meg rett, jeg mener ikke at disse menneskene ikke ble mobbet, men jeg føler kanskje noen gjør det hakket verre enn det egentlig var. Sorry om jeg tråkker på noen tær her nå.

    I sosiale medier føler jeg også begrepene mobbing og hets blir misbrukt i stor grad. Om man skulle komme til å kommentere noe kritisk til en blogger, eller dra en spøk på andres bekostning, så kommer mobbe og hets kortet rimelig fort opp blant tilhengerne til personen som blir “mobbet”. Misunnelse og sjalusi kortet blir også fort dratt så fort noen er kritiske (her snakker vi selvsagt om saklig kritikk). Vi må seriøst slutte å misbruke disse begrepene, for det gjør at det mister helt sin betydning. Jeg merker selv at jeg omtrent ikke reagerer engang når mobbekortet blir dratt, for “alle” blir jo mobbet til enhver tid. Mobbing er utrolig fælt og sårt for de som står oppi det, men nå om dagen føler jeg begrepet er overtatt av folk som føler seg krenket fordi noen er uenig med dem. Jeg var veldig dårlig på å ta kritikk tidligere (føler jeg er blitt bedre nå), men selv om jeg har svart tilbake på ufin måte så har jeg sjeldent følt meg mobbet av den grunn (her finnes det selvsagt enkelte unntak, noen ganger føles det som om enkelte skal ta meg på ALT jeg gjør.) Folk må faktisk kunne være uenige med det jeg gjør, uten at det er mobbing.

    Det er ikke mobbing å få kritiske spørsmål, det er ikke mobbing om noen er uenige med deg. Du blir ikke hetset fordi noen mener antrekket ditt var stygt, at blogginnlegget du skrev var drøyt, eller at du driver med clickbait. Det er ikke nødvendigvis koselig å få slike kommentarer (og det er faktisk noen meninger man kan holde for seg selv), men det er fremdeles en lang vei til mobbing og hets.  For meg handler hets og mobbing om ondsinnethet. Det handler om grove personangrep, drittslenging, ryktespredning og latterliggjøring. Det handler om noe som blir gjort med ond/slem hensikt av de samme personene over lengre tid. Saklig diskusjon, uenigheter, irritasjon og at noen mener det du skriver om sender et feil signal mener jeg ikke går under verken hets eller mobbing. Jeg får min dose ukoselige kommentarer og meldinger, men for meg er det et altfor sterkt utsagn å si at jeg blir mobbet. Ikke fordi jeg synes disse kommentarene, meldingene og anonyme diskusjonene om meg på nett er så voldsomt hyggelige, men fordi jeg synes man skal være forsiktig med å rope ut om mobbing i tide og utide. For det er mange der ute som virkelig blir mobbet, og sammenlignet med deres historier så synes jeg ikke saklig kritikk er så ille, uansett hvor hardt det treffer.

    Med dette mener jeg selvsagt ikke at man ikke skal si ifra om man blir dårlig behandlet, får stygge kommentarer, drittslenging,og trusler, opplever seksualisert hets,  eller opplever trakassering på et eller annet nivå. Jeg mener ikke at vi skal godta hva som helst fordi andre kan ha det verre. Selvsagt skal vi si ifra om dette skjer, så vær så snill å ikke tolke det slik. Jeg bare håper vi alle kan tenke litt mer etter før vi roper opp om mobbing og hets. For kanskje er vi faktisk bare uenige, og diskuterer det på en litt feil måte. For om vi fortsetter å misbruke ordet, så mister det helt sin verdi, og det tror jeg ingen av oss egentlig ønsker.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 15
    Nov 2017
    10:50 am

    Man må ikke ha barn for å ha det travelt

     

    Den siste tiden har vært hektisk og det er vel egentlig nå den siste uken jeg føler jeg har fått hodet såpass over vann at jeg kan slappe litt av. Jeg har skrevet lister til den store gullmedalje, planlagt og laget systemer, og endelig denne uka synes jeg at jeg har kontroll. Slik sett klager jeg ikke, for jeg synes det jeg driver med er utrolig gøy, selv om det går unna. Altså, de siste ukene har jeg måtte planlegge inn avslapping for å ikke sitte og jobbe hele tiden, men det har funka! Det er fremdeles hektisk, men på et litt annet nivå fordi jeg føler jeg har mer kontroll rett og slett. Det er imidlertid ikke morsomt å være midt oppi det, når man omtrent ikke føler man får puste eller er livredd for å glemme noe. Derfor frusterer det meg veldig når folk skal kommentere ting som “Du tror du har det hektisk nå, bare vent til du får barn” eller “Herregud, tenk om du hadde barn i tillegg”.

    For det første må jeg påpeke at jeg har stor respekt for småbarnsforeldre som sjonglere barn, jobb og privatliv. At mange familier har det hektisk tviler jeg ikke engang i et sekund på. Det bare frustrerer meg at det skal være måten vi måler ting i, at barn er den ultimate katalysatoren for å ha en hektisk hverdag. Hva er greia egentlig? For meg virker man bare utrolig bitter når man skal påpeke at det er sååå sykt mye mer hektisk med barn. Jeg har ikke barn, men min hverdag oppleves for meg som ganske hektisk. Jeg vil tro det er ganske naturlig at når man ikke har barn stapper man gjerne dagene mer fulle med ting man kanskje ikke prioritere på samme måte om man har barn. Det er helt naturlig tenker jeg, men hvorfor føles det som om det er en konkurranse om å ha det mest hektisk? Det virker av og til som om jeg ikke får lov til å ha det hektisk fordi jeg har jo tross alt ikke barn.

    Jeg er sikker på at livet mitt vil endre seg når jeg får barn, både på godt og vondt. Jeg vil kanskje oppleve en helt annen grad av en stressende hverdag enn det jeg gjør nå, hvem vet? Allikevel føler jeg det blir utrolig nedlatende og egentlig litt arrogant å møte med folk med “bare vent til du får barn” når de gir uttrykk for en hektisk hverdag og at de sliter med å holde hodet over vann. Dette er MIN hverdag nå, at det blir annerledes når jeg får barn gjør vel ikke at jeg blir mindre stressa akkurat! Noen velger å ikke få barn, andre kan ikke få barn, bare der burde man jo være litt forsiktig med hvordan man uttrykker seg. En annen ting jeg reagerer på er folk som sier “Åh du vet ikke hva livet er verdt før du får barn, jeg vet ikke engang hva jeg brukte livet mitt på før” eller “Livet gir ikke mening før du får barn”. For det første er det utrolig slemt ovenfor de som ikke vil eller kan få barn (men det er et helt eget innlegg). For det andre gjør det meg faktisk trist. Sugde hverdagen din virkelig så mye at du ikke klarer å se verdien av livet du levde før du fikk barn? Vet jeg antagelig tråkker på noen tær her nå, men jeg må bare spørre!

    For livet mitt nå dere, det er faktisk ganske bra. Jeg har en jobb jeg trives i, gode venner, en morsom hobby og en herlig ektemann. For å ikke snakke om verdens vakreste hund. Livet mitt er så absolutt bra, og jeg har utrolig mange gode minner og opplevelser å se tilbake på. Vil det bli annerledes når jeg får barn? Garantert! Vil jeg oppleve livet annerledes når jeg får barn? Forhåpentligvis. Men det betyr vel ikke at livet jeg lever nå bare er noe dritt og ikke verdt å snakke om? Jeg har noen i min nærmeste omgangskrets som ikke vil ha barn, lever de da mindreverdige liv av den grunn? Jeg forstår at mange som har barn opplever dette som det viktigste og beste i livet deres (og bra er det), men jeg savner litt mer forståelse for at ikke alle deler den oppfatningen. Du har ikke eneretten på et hektisk liv fordi du har barn, å tro det er bare arrogant mener nå jeg. Jeg ønsker meg barn og jeg håper jeg engang er så heldig å få det. Når jeg får det håper jeg imidlertid at jeg både setter pris på livet jeg levde før jeg fikk barn, og ser verdien i det. Jeg håper også at jeg husker at man fint kan ha både hektiske og meningsfulle liv selv uten barn.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 12
    Nov 2017
    10:26 am

    Kjære Kosegruppa

    -Klær sponset av Kari Traa-

    Denne helgen fikk jeg brått en snap med en screenshot fra en facebook gruppe som kaller seg “Kosegruppa”. Her hadde noen lagt ut et bilde av meg (noe jeg ikke har gitt tillatelse til) og lagt med en tekst om at om noen trengte PT hadde vedkommende funnet en de kunne ta kontakt med. Det var ikke så veldig vanskelig å forstå undertonen i innlegget da for å si det sånn. Personen som sendte meg snap lurte på om jeg ville ha screenshot av kommentarene under, noe jeg avslo. Jeg regnet tross alt med at det ikke sto noe der som jeg ikke hadde lest før, og jeg kjente jeg ikke orket å engasjere meg rett og slett. Iløpet av helgen fikk jeg imidlertid melding fra 10 andre som også hadde sett denne posten og ønsket å tipse meg om den. Mange rett og slett fordi de synes det var drøyt og dårlig gjort. Der og da følte jeg meg faktisk mer heldig som har så flotte lesere som faktisk tar seg tid til å gi meg beskjed, enn jeg følte meg mobbet av denne gruppen som tydeligvis synes slike innlegg er greit.

    Uansett endte jeg opp med å få screenshots av kommentarene etterhvert, og som jeg hadde trodd. Ikke noe jeg ikke hadde hørt før, dog med et unntak. Et menneske som hadde fått for seg at jeg tok slankeoperasjon for å gå ned i vekt før jeg gikk opp igjen. Tydeligvis var vekttapet mitt for imponerende til at det kunne blitt gjort uten operasjon, haha! Jeg kunne selvsagt lagt ut screenshoots her og vist dere hva som ble skrevet, men jeg velger å ikke gjøre det. Rett og slett fordi jeg ikke gidder og fordi kommentarene bare er det samme oppgulpet som de fleste av oss har lest fra før. Dere vet, at jeg fremmer fedme, at jeg umulig kan motivere noen når jeg ser ut som jeg gjør, at det er feil å hevde at jeg er sunn, og at jeg er en dårlig PT fordi jeg ser ut som jeg gjør. Ikke noe nytt med andre ord.

    Jeg vurderte veldig frem og tilbake om jeg skulle skrive noe om det, for egentlig ble det bare så teit at jeg lo det bort. Samtidig synes jeg ikke det er greit på prinsipielt grunnlag. Jeg vil ikke gå så langt til å kalle det mobbing, det ordet føler jeg blir misbrukt nok fra før. Drittslenging og hets derimot er det i stor grad, og dette gjøres under fult navn i en gruppe 17000 medlemmer. Hvordan kan noen synes det er greit? Når det er sagt så ble jeg utrolig glad for å se at det også var mange positive og støttende kommentarer fra andre som mente dette ikke var greit. Så det er viktig å ikke skjære alle over en kam her. Tidligere ville dette antagelig sendt meg helt i kjelleren, men ikke denne gangen. For hvorfor skal jeg la en haug ukjente mennesker avgjøre om det er gjør og den jeg er er bra nok eller ikke? Det gidder jeg rett og slett ikke. Jeg har for lengst innsett at folk tror det de ønsker å tro, uten å engang gidde å sjekke fakta. Jeg kan bare ikke vinne ved å prøve å overbevise dem. Vinne må jeg gjøre på andre måter.

    Jeg er så utrolig glad for at jeg har kommet så langt at jeg kan legge ting som dette bak meg og gi fullstendig faen. Om det å slenge dritt om andre får medlemmene av Kosegruppa til å føle seg bedre så kjør på. Jeg takler det. Heller meg enn noe som kanskje går rett i kjelleren av å få slike ting slengt etter seg. Jeg har tross alt så mange bedre ting å bruke tid og energi på enn å bekymre meg over alt som blir skrevet om meg på nettet. Jeg velger allikevel å skrive om dette fordi det er ikke greit, og for å vise at ting faktisk ikke er anonymt selv om du skriver det i en lukket gruppe. Fordi jeg mener det er viktig at vi snakker om slike hendelser, istedet for å bare tie det ihjel. Dessverre er det en løsning mange sverger til, at man bare må unngå å snakke om ting så går det over. Jeg aner ikke hvor ofte jeg får slike kommentarer. Jeg tror ikke verden funker slik. Jeg tror ikke vi får slutt på verken mobbing, kroppspress eller undertrykking ved å la være å snakke om det. Så kjære dere som slenger dritt i Kosegruppen, jeg ser dere, men dere vinner ikke over meg. Ha en fin søndag.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 10
    Nov 2017
    7:06 pm

    Blandede følelser

     

    Hver uke skriver jeg en bloggplan, rett og slett en plan om hva jeg skal skrive om den kommende uken. Dette gjør jeg hovedsaklig med tanke på bilder da jeg og Mats ikke har all verdens tid til å fikse bildene jeg trenger til bloggen. En blogg uten bilder hadde jo blitt voldsomt kjedelig tross alt. Dessuten synes jeg det er deilig å ha en plan så jeg har litt kontroll. På de dagene hvor jeg er tom i hodet så kan jeg ta en titt på kalenderen og få litt ideer allikevel. For jeg har alltid en tanke bak innleggene jeg skriver på denne planen, det er ikke slik at jeg finner på det der og da om dere skjønner. Denne planen er selvsagt ikke skrevet i stein, og antall ganger jeg har fulgt den til punkt og prikke kan jeg telle på en hånd, haha!

    Idag sto det på planen “Jeg vil ikke være tøff” og med det hadde jeg en klar tanke bak med tanke på hva jeg ville skrive om. Jeg synes nemlig er er så utrolig trist at jeg blir kalt tøff fordi jeg legger ut bilder av meg selv i undertøy. For det første synes jeg det er helt feil at man må bli karakterisert som tøff og modig fordi man legger ut undertøysbilder selv om man har noen kilo ekstra. Burde ikke det være like “naturlig” for meg som andre? For det andre sier at meg at det ikke er vanlig å se kvinner med ulike kropper i undertøy, noe som er enda mer trist. For det tredje blir jeg irritert og litt lei meg fordi jeg føler det blir en underliggende tone som sier “herregud, tenkt å legge ut undertøysbilder selv om du ser sånn ut, det er faen i meg modig gjort”.  For det fjerde så kan jeg imidlertid også forstå det til en viss grad, at folk synes man er tøff altså. For man må være tøff og modig til en viss grad for å gjøre det. For dragene skal vite at de fleste har en mening om både det å legge ut bilder i seg selv, samt kroppen din. Det er ikke bare bare å få slike kommentarer om seg selv, selv om man føler seg komfortabel og selvsikker med kroppen sin.

    Dermed ender jeg opp med å sitte her med blandede følelser, og et innlegg som overhode ikke ble som jeg tenkte. For selv om jeg synes det er feil, så kan jeg også forstå det. Jeg forstår jo at de som sier jeg er tøff ikke nødvendigvis mener noe negativt med det. Dette er jo mennesker som heier på meg daglig, så jeg tar meg ikke nær av det personlig. Jeg tar meg mer nær av at det er blitt slik om dere skjønner? En av grunnene til at jeg legger ut slike bilder er jo nettopp for å skape diskusjon og debatt, og være en del av den endringen jeg mener vi trenger å se. En endring som gjør at vi ikke dømmer hverandre og gir oss selv verdi kun basert på kropp og utseende. En endring som gjør at jenter tørr å dusje sammen etter gym på skolen uten å dø av skam. En endring som gjør at folk får et mer naturlig forhold til mat og trening. En endring som viser at det faktisk finnes viktigere ting enn en “perfekt” kropp, og ikke minst en endring som gjør at jenter innser hvor bra vi faktisk er.

    Jeg mener overhode ikke at jeg gjør alt perfekt i denne prosessen, men jeg prøver å gjøre det lille jeg kan. Heldigvis ser jeg det har en virkning, og det gjør det selvsagt verdt det. Dette innlegget skulle som nevnt egentlig blitt noe helt annet, men dette er kanskje noe av det fine med å ha en egen plattform å uttrykke seg på. Ting endrer seg, og det er helt greit, og noen ganger får man kanskje mer ut av å dele de blandede følelsene sine enn å være helt bastant. Vit at jeg setter stor pris på kommentarene deres, og vit at når jeg kommentere slike ting som dette så er det aldri dere personlig det går på (altså dere som kommenterer at jeger tøff), men heller et lite hjertesukk over samfunnet vi lever i. Takk for at du leste!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage