• 17
    Nov 2017
    6:16 pm

    Kan vi slutte å misbruke ordet “mobbe”?

    -Jakken er sponset- 

    Egentlig sto det noe helt annet på bloggplanen min idag, men jeg må bare få sagt dette… De siste årene føler jeg at ordene hets, trakassering, og fremfor alt, mobbing, blir brukt over en lav sko. Særlig i sosiale medier. Av og til virker det som om alle er blitt mobbet, og helt ærlig føler jeg også at noen bruker det bevist for å bygge mer sympati. Det virker som det er “kulere” å kunne levere en historie om at man var det stakkars mobbeofferet som sa “fuck deg” til de som mobbet. og brukte det motivasjonen til å gjøre karriere. Det blir mer imponerende enn historien om hun jenta som hadde det helt greit hele oppveksten og ved hjelp av dedikasjon kom ditt hun var idag. Misforstå meg rett, jeg mener ikke at disse menneskene ikke ble mobbet, men jeg føler kanskje noen gjør det hakket verre enn det egentlig var. Sorry om jeg tråkker på noen tær her nå.

    I sosiale medier føler jeg også begrepene mobbing og hets blir misbrukt i stor grad. Om man skulle komme til å kommentere noe kritisk til en blogger, eller dra en spøk på andres bekostning, så kommer mobbe og hets kortet rimelig fort opp blant tilhengerne til personen som blir “mobbet”. Misunnelse og sjalusi kortet blir også fort dratt så fort noen er kritiske (her snakker vi selvsagt om saklig kritikk). Vi må seriøst slutte å misbruke disse begrepene, for det gjør at det mister helt sin betydning. Jeg merker selv at jeg omtrent ikke reagerer engang når mobbekortet blir dratt, for “alle” blir jo mobbet til enhver tid. Mobbing er utrolig fælt og sårt for de som står oppi det, men nå om dagen føler jeg begrepet er overtatt av folk som føler seg krenket fordi noen er uenig med dem. Jeg var veldig dårlig på å ta kritikk tidligere (føler jeg er blitt bedre nå), men selv om jeg har svart tilbake på ufin måte så har jeg sjeldent følt meg mobbet av den grunn (her finnes det selvsagt enkelte unntak, noen ganger føles det som om enkelte skal ta meg på ALT jeg gjør.) Folk må faktisk kunne være uenige med det jeg gjør, uten at det er mobbing.

    Det er ikke mobbing å få kritiske spørsmål, det er ikke mobbing om noen er uenige med deg. Du blir ikke hetset fordi noen mener antrekket ditt var stygt, at blogginnlegget du skrev var drøyt, eller at du driver med clickbait. Det er ikke nødvendigvis koselig å få slike kommentarer (og det er faktisk noen meninger man kan holde for seg selv), men det er fremdeles en lang vei til mobbing og hets.  For meg handler hets og mobbing om ondsinnethet. Det handler om grove personangrep, drittslenging, ryktespredning og latterliggjøring. Det handler om noe som blir gjort med ond/slem hensikt av de samme personene over lengre tid. Saklig diskusjon, uenigheter, irritasjon og at noen mener det du skriver om sender et feil signal mener jeg ikke går under verken hets eller mobbing. Jeg får min dose ukoselige kommentarer og meldinger, men for meg er det et altfor sterkt utsagn å si at jeg blir mobbet. Ikke fordi jeg synes disse kommentarene, meldingene og anonyme diskusjonene om meg på nett er så voldsomt hyggelige, men fordi jeg synes man skal være forsiktig med å rope ut om mobbing i tide og utide. For det er mange der ute som virkelig blir mobbet, og sammenlignet med deres historier så synes jeg ikke saklig kritikk er så ille, uansett hvor hardt det treffer.

    Med dette mener jeg selvsagt ikke at man ikke skal si ifra om man blir dårlig behandlet, får stygge kommentarer, drittslenging,og trusler, opplever seksualisert hets,  eller opplever trakassering på et eller annet nivå. Jeg mener ikke at vi skal godta hva som helst fordi andre kan ha det verre. Selvsagt skal vi si ifra om dette skjer, så vær så snill å ikke tolke det slik. Jeg bare håper vi alle kan tenke litt mer etter før vi roper opp om mobbing og hets. For kanskje er vi faktisk bare uenige, og diskuterer det på en litt feil måte. For om vi fortsetter å misbruke ordet, så mister det helt sin verdi, og det tror jeg ingen av oss egentlig ønsker.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 15
    Nov 2017
    10:50 am

    Man må ikke ha barn for å ha det travelt

     

    Den siste tiden har vært hektisk og det er vel egentlig nå den siste uken jeg føler jeg har fått hodet såpass over vann at jeg kan slappe litt av. Jeg har skrevet lister til den store gullmedalje, planlagt og laget systemer, og endelig denne uka synes jeg at jeg har kontroll. Slik sett klager jeg ikke, for jeg synes det jeg driver med er utrolig gøy, selv om det går unna. Altså, de siste ukene har jeg måtte planlegge inn avslapping for å ikke sitte og jobbe hele tiden, men det har funka! Det er fremdeles hektisk, men på et litt annet nivå fordi jeg føler jeg har mer kontroll rett og slett. Det er imidlertid ikke morsomt å være midt oppi det, når man omtrent ikke føler man får puste eller er livredd for å glemme noe. Derfor frusterer det meg veldig når folk skal kommentere ting som “Du tror du har det hektisk nå, bare vent til du får barn” eller “Herregud, tenk om du hadde barn i tillegg”.

    For det første må jeg påpeke at jeg har stor respekt for småbarnsforeldre som sjonglere barn, jobb og privatliv. At mange familier har det hektisk tviler jeg ikke engang i et sekund på. Det bare frustrerer meg at det skal være måten vi måler ting i, at barn er den ultimate katalysatoren for å ha en hektisk hverdag. Hva er greia egentlig? For meg virker man bare utrolig bitter når man skal påpeke at det er sååå sykt mye mer hektisk med barn. Jeg har ikke barn, men min hverdag oppleves for meg som ganske hektisk. Jeg vil tro det er ganske naturlig at når man ikke har barn stapper man gjerne dagene mer fulle med ting man kanskje ikke prioritere på samme måte om man har barn. Det er helt naturlig tenker jeg, men hvorfor føles det som om det er en konkurranse om å ha det mest hektisk? Det virker av og til som om jeg ikke får lov til å ha det hektisk fordi jeg har jo tross alt ikke barn.

    Jeg er sikker på at livet mitt vil endre seg når jeg får barn, både på godt og vondt. Jeg vil kanskje oppleve en helt annen grad av en stressende hverdag enn det jeg gjør nå, hvem vet? Allikevel føler jeg det blir utrolig nedlatende og egentlig litt arrogant å møte med folk med “bare vent til du får barn” når de gir uttrykk for en hektisk hverdag og at de sliter med å holde hodet over vann. Dette er MIN hverdag nå, at det blir annerledes når jeg får barn gjør vel ikke at jeg blir mindre stressa akkurat! Noen velger å ikke få barn, andre kan ikke få barn, bare der burde man jo være litt forsiktig med hvordan man uttrykker seg. En annen ting jeg reagerer på er folk som sier “Åh du vet ikke hva livet er verdt før du får barn, jeg vet ikke engang hva jeg brukte livet mitt på før” eller “Livet gir ikke mening før du får barn”. For det første er det utrolig slemt ovenfor de som ikke vil eller kan få barn (men det er et helt eget innlegg). For det andre gjør det meg faktisk trist. Sugde hverdagen din virkelig så mye at du ikke klarer å se verdien av livet du levde før du fikk barn? Vet jeg antagelig tråkker på noen tær her nå, men jeg må bare spørre!

    For livet mitt nå dere, det er faktisk ganske bra. Jeg har en jobb jeg trives i, gode venner, en morsom hobby og en herlig ektemann. For å ikke snakke om verdens vakreste hund. Livet mitt er så absolutt bra, og jeg har utrolig mange gode minner og opplevelser å se tilbake på. Vil det bli annerledes når jeg får barn? Garantert! Vil jeg oppleve livet annerledes når jeg får barn? Forhåpentligvis. Men det betyr vel ikke at livet jeg lever nå bare er noe dritt og ikke verdt å snakke om? Jeg har noen i min nærmeste omgangskrets som ikke vil ha barn, lever de da mindreverdige liv av den grunn? Jeg forstår at mange som har barn opplever dette som det viktigste og beste i livet deres (og bra er det), men jeg savner litt mer forståelse for at ikke alle deler den oppfatningen. Du har ikke eneretten på et hektisk liv fordi du har barn, å tro det er bare arrogant mener nå jeg. Jeg ønsker meg barn og jeg håper jeg engang er så heldig å få det. Når jeg får det håper jeg imidlertid at jeg både setter pris på livet jeg levde før jeg fikk barn, og ser verdien i det. Jeg håper også at jeg husker at man fint kan ha både hektiske og meningsfulle liv selv uten barn.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 12
    Nov 2017
    10:26 am

    Kjære Kosegruppa

    -Klær sponset av Kari Traa-

    Denne helgen fikk jeg brått en snap med en screenshot fra en facebook gruppe som kaller seg “Kosegruppa”. Her hadde noen lagt ut et bilde av meg (noe jeg ikke har gitt tillatelse til) og lagt med en tekst om at om noen trengte PT hadde vedkommende funnet en de kunne ta kontakt med. Det var ikke så veldig vanskelig å forstå undertonen i innlegget da for å si det sånn. Personen som sendte meg snap lurte på om jeg ville ha screenshot av kommentarene under, noe jeg avslo. Jeg regnet tross alt med at det ikke sto noe der som jeg ikke hadde lest før, og jeg kjente jeg ikke orket å engasjere meg rett og slett. Iløpet av helgen fikk jeg imidlertid melding fra 10 andre som også hadde sett denne posten og ønsket å tipse meg om den. Mange rett og slett fordi de synes det var drøyt og dårlig gjort. Der og da følte jeg meg faktisk mer heldig som har så flotte lesere som faktisk tar seg tid til å gi meg beskjed, enn jeg følte meg mobbet av denne gruppen som tydeligvis synes slike innlegg er greit.

    Uansett endte jeg opp med å få screenshots av kommentarene etterhvert, og som jeg hadde trodd. Ikke noe jeg ikke hadde hørt før, dog med et unntak. Et menneske som hadde fått for seg at jeg tok slankeoperasjon for å gå ned i vekt før jeg gikk opp igjen. Tydeligvis var vekttapet mitt for imponerende til at det kunne blitt gjort uten operasjon, haha! Jeg kunne selvsagt lagt ut screenshoots her og vist dere hva som ble skrevet, men jeg velger å ikke gjøre det. Rett og slett fordi jeg ikke gidder og fordi kommentarene bare er det samme oppgulpet som de fleste av oss har lest fra før. Dere vet, at jeg fremmer fedme, at jeg umulig kan motivere noen når jeg ser ut som jeg gjør, at det er feil å hevde at jeg er sunn, og at jeg er en dårlig PT fordi jeg ser ut som jeg gjør. Ikke noe nytt med andre ord.

    Jeg vurderte veldig frem og tilbake om jeg skulle skrive noe om det, for egentlig ble det bare så teit at jeg lo det bort. Samtidig synes jeg ikke det er greit på prinsipielt grunnlag. Jeg vil ikke gå så langt til å kalle det mobbing, det ordet føler jeg blir misbrukt nok fra før. Drittslenging og hets derimot er det i stor grad, og dette gjøres under fult navn i en gruppe 17000 medlemmer. Hvordan kan noen synes det er greit? Når det er sagt så ble jeg utrolig glad for å se at det også var mange positive og støttende kommentarer fra andre som mente dette ikke var greit. Så det er viktig å ikke skjære alle over en kam her. Tidligere ville dette antagelig sendt meg helt i kjelleren, men ikke denne gangen. For hvorfor skal jeg la en haug ukjente mennesker avgjøre om det er gjør og den jeg er er bra nok eller ikke? Det gidder jeg rett og slett ikke. Jeg har for lengst innsett at folk tror det de ønsker å tro, uten å engang gidde å sjekke fakta. Jeg kan bare ikke vinne ved å prøve å overbevise dem. Vinne må jeg gjøre på andre måter.

    Jeg er så utrolig glad for at jeg har kommet så langt at jeg kan legge ting som dette bak meg og gi fullstendig faen. Om det å slenge dritt om andre får medlemmene av Kosegruppa til å føle seg bedre så kjør på. Jeg takler det. Heller meg enn noe som kanskje går rett i kjelleren av å få slike ting slengt etter seg. Jeg har tross alt så mange bedre ting å bruke tid og energi på enn å bekymre meg over alt som blir skrevet om meg på nettet. Jeg velger allikevel å skrive om dette fordi det er ikke greit, og for å vise at ting faktisk ikke er anonymt selv om du skriver det i en lukket gruppe. Fordi jeg mener det er viktig at vi snakker om slike hendelser, istedet for å bare tie det ihjel. Dessverre er det en løsning mange sverger til, at man bare må unngå å snakke om ting så går det over. Jeg aner ikke hvor ofte jeg får slike kommentarer. Jeg tror ikke verden funker slik. Jeg tror ikke vi får slutt på verken mobbing, kroppspress eller undertrykking ved å la være å snakke om det. Så kjære dere som slenger dritt i Kosegruppen, jeg ser dere, men dere vinner ikke over meg. Ha en fin søndag.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 10
    Nov 2017
    7:06 pm

    Blandede følelser

     

    Hver uke skriver jeg en bloggplan, rett og slett en plan om hva jeg skal skrive om den kommende uken. Dette gjør jeg hovedsaklig med tanke på bilder da jeg og Mats ikke har all verdens tid til å fikse bildene jeg trenger til bloggen. En blogg uten bilder hadde jo blitt voldsomt kjedelig tross alt. Dessuten synes jeg det er deilig å ha en plan så jeg har litt kontroll. På de dagene hvor jeg er tom i hodet så kan jeg ta en titt på kalenderen og få litt ideer allikevel. For jeg har alltid en tanke bak innleggene jeg skriver på denne planen, det er ikke slik at jeg finner på det der og da om dere skjønner. Denne planen er selvsagt ikke skrevet i stein, og antall ganger jeg har fulgt den til punkt og prikke kan jeg telle på en hånd, haha!

    Idag sto det på planen “Jeg vil ikke være tøff” og med det hadde jeg en klar tanke bak med tanke på hva jeg ville skrive om. Jeg synes nemlig er er så utrolig trist at jeg blir kalt tøff fordi jeg legger ut bilder av meg selv i undertøy. For det første synes jeg det er helt feil at man må bli karakterisert som tøff og modig fordi man legger ut undertøysbilder selv om man har noen kilo ekstra. Burde ikke det være like “naturlig” for meg som andre? For det andre sier at meg at det ikke er vanlig å se kvinner med ulike kropper i undertøy, noe som er enda mer trist. For det tredje blir jeg irritert og litt lei meg fordi jeg føler det blir en underliggende tone som sier “herregud, tenkt å legge ut undertøysbilder selv om du ser sånn ut, det er faen i meg modig gjort”.  For det fjerde så kan jeg imidlertid også forstå det til en viss grad, at folk synes man er tøff altså. For man må være tøff og modig til en viss grad for å gjøre det. For dragene skal vite at de fleste har en mening om både det å legge ut bilder i seg selv, samt kroppen din. Det er ikke bare bare å få slike kommentarer om seg selv, selv om man føler seg komfortabel og selvsikker med kroppen sin.

    Dermed ender jeg opp med å sitte her med blandede følelser, og et innlegg som overhode ikke ble som jeg tenkte. For selv om jeg synes det er feil, så kan jeg også forstå det. Jeg forstår jo at de som sier jeg er tøff ikke nødvendigvis mener noe negativt med det. Dette er jo mennesker som heier på meg daglig, så jeg tar meg ikke nær av det personlig. Jeg tar meg mer nær av at det er blitt slik om dere skjønner? En av grunnene til at jeg legger ut slike bilder er jo nettopp for å skape diskusjon og debatt, og være en del av den endringen jeg mener vi trenger å se. En endring som gjør at vi ikke dømmer hverandre og gir oss selv verdi kun basert på kropp og utseende. En endring som gjør at jenter tørr å dusje sammen etter gym på skolen uten å dø av skam. En endring som gjør at folk får et mer naturlig forhold til mat og trening. En endring som viser at det faktisk finnes viktigere ting enn en “perfekt” kropp, og ikke minst en endring som gjør at jenter innser hvor bra vi faktisk er.

    Jeg mener overhode ikke at jeg gjør alt perfekt i denne prosessen, men jeg prøver å gjøre det lille jeg kan. Heldigvis ser jeg det har en virkning, og det gjør det selvsagt verdt det. Dette innlegget skulle som nevnt egentlig blitt noe helt annet, men dette er kanskje noe av det fine med å ha en egen plattform å uttrykke seg på. Ting endrer seg, og det er helt greit, og noen ganger får man kanskje mer ut av å dele de blandede følelsene sine enn å være helt bastant. Vit at jeg setter stor pris på kommentarene deres, og vit at når jeg kommentere slike ting som dette så er det aldri dere personlig det går på (altså dere som kommenterer at jeger tøff), men heller et lite hjertesukk over samfunnet vi lever i. Takk for at du leste!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

     

  • 9
    Nov 2017
    7:34 pm

    Behind the picture

     

    Bare litt til nå så er det helg dere! Jeg hadde hjemmekontor i hele går da formen ikke var helt på topp. Det er den fremdeles ikke, men å bli hjemme tror jeg ikke gjør noe mer positivt så da drar jeg på jobb istedet. Det er jo så mye spennende som skjer også med ny kolleksjon og alt så jeg klarer bare ikke sitte hjemme lengre. Planen idag er å bygge om litt i butikken samt lage nytt inspirasjonsbord, tror party team skal stå på planen idag, hva tror dere om det? Ellers rusler det og går her hjemme hos meg. Jeg merker at verken humøret eller energien er på topp for tiden, men jeg prøver å gjøre det beste ut av det. Igår var jeg faktisk å sjekket ut nytt treningsenter i nærheten av her jeg bor. Det er ca 5 minutter i gå avstand og det er et koselig, lite lokalt gym. Samtidig får jeg også tilgang til svømmehall om jeg melder meg inn så det vurderer jeg sterkt.

    Så over til overskriften. Her om dagen ble jeg nemlig sittende og tenke på hvor mye som faktisk skjuler seg bak et bilde. Ting man overhode ikke ser, men som man kanskje husker spesielt godt når man ser på det. Sosiale medier er jo en del av hverdagen til de fleste av oss, og selv om jeg tror vi innerst inne vet at ting ikke alltid er så rosenrødt så tror jeg det er lett å glemme. Glemme at ting faktisk ikke er så perfekt som det ser ut til. Glemme at vi kun ser et lite øyeblikk og ikke alt som ligger bak. Idag skal jeg derfor ta dere med bak noen av mine egne bilder!

    Behind the picture: Her var jeg egentlig ganske irritert på mannen siden han ikke hadde sjekket ting som jeg ba han om. Vi skulle forhåndstemme, og han mente det var åpent på søndagen, noe det overhode ikke var. Jeg skulle på jobb og hadde sagt jeg kom senere pga det, bare for å oppdage at det var stengt. Dermed måtte jeg presse det inn i timeplanen dagen etter, noe jeg overhode ikke hadde lyst eller tid til. Bildene ble bra da, haha!

    Behind the picture: Kanskje ikke så lett å se, men dette var en dag hvor jeg virkelig hatet kroppen min. Jeg satt og gråt 2 timer før dette bildet ble tatt over hvor stor magen min var, og jeg forsto ikke hvordan Mats kunne finne meg attraktiv. Så var det bare å la tankene vandre istedet for å holde fast ved dem, sminke seg og posere for kamera. Bildet er idag en av mine favoritter, selv om det ikke føltes som om vi ville få til noe bra med tanke på sinnstemningen den dagen. Jeg har også usikre dager som alle andre, og det er faktisk helt normalt. Jeg prøver bare å unngå å la de bli der.

    Behind the picture: Her ser du ikke alt rotet i andre enden av bordet for å si det sånn. Du ser heller ikke sushien jeg allerde hadde spist, haha! Litt desperat bilde fordi jeg ikke hadde noe å legge ut på bloggen, så da blir det det som vi her hjemme kaller “tingtang bildet”. Altså bilder av ting fremfor bilder av meg. Jeg elsker faktisk å ta slike bilder, men de viser svært sjeldent virkeligheten, selv om det ser bra ut. Det er bare å skyve ting unna, og dandere på best mulig måte som gjelder.

    Behind the picture: Du ser et bilde av meg i bikini. Du ser ikke all den harde jobben det har tatt meg å komme ditt at jeg synes det er helt okey å posere i bikini, og senere legge det ut for “hele verden”. Du ser ikke den lille usikkerheten jeg alltid føler når jeg legger ut slike bilder fordi jeg vet det kommer stygge kommentarer. Eller, usikkerhet er ikke helt riktig ord, men jeg tenker alltid litt ekstra før jeg legger ut slike bilder fordi jeg vet det kommer både positive og negative reaksjoner.

    Behind the picture: Du ser et pent bilde av et undertøysett. Du ser ikke de to sammenrullende sokkene som ligger inne i BHen for å holde cupene pent oppe, haha! Altså, å ta bilder av undertøy på denne måten når man har store pupper er en aldri så liten utfordring, og da må man noen ganger fylle ut litt for at bildene skal bli så bra som mulig. Funket jo fint i dette tilfelle da!

    Behind the picture: Du ser en pent anrettet matrett. Du ser ikke all tiden det tok å anrette maten kun for at det skulle se pent ut på bilder. Hadde det vært bare meg som skulle spise dette så ville det ikke sett slik ut, haha! Det tror jeg imidlertid er ganske naturlig og noe de fleste forstår, men jeg tror det er greit å si at av og til også. At du kan spise bra selv om maten ikke alltid ser så bra ut.

    Behind the picture: Det dere ikke ser her er hvor utrolig fin jeg følte meg, men også hvor utrolig nervøs jeg var. Jeg var på vei til Sverige for butikksjef møte der jeg skulle få beskjed om jeg faktisk fikk butikksjef jobben eller ikke. Sommerfuglene flagret som besatt, men om ikke annet så var antrekket i det minste one point, haha! Måtte bare krysse fingrene for at jobben ble min, og det ble den jo også!

    Dette er jo bare et veldig lite utvalg, men som dere ser er det som regel mer bak et bilde enn man tror. Både på godt og vondt selvsagt. Det tror jeg det er viktig at vi husker på når vi surfer rundt på sosiale medier, at ting ikke alltid er slik det virker ved første øyekast. Slik som jeg nevnte i gårsdagens innlegg, hvor mange har EGENTLIG  et slikt kjøleskap som man ser på instagram? Det ser pent ut der og da, men er ikke særlig realistisk i lengden.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 8
    Nov 2017
    8:56 am

    Nå skal kjøleskapet også være perfekt

     

    Altså, noen ganger tror jeg menneskeheten som en helhet faktisk har for lite å finne på. Ikke bare skal vi har perfekte kropper, hvite smil, perfekte karriere, en kul klesstil, veloppdragne barn, og massevis av likes på Instagram. Det nye målet, eller goal om du vil, er nå å ha det perfekte kjøleskapet. Det skal selvsagt bugne over av frukt og grønt, og all salgs sunne ting, og alt skal være organisert og på rad og rekke. Ikke noe sjokoladeplater i døren her altså om du skal være verdig hashtaggen #fridgegoals. Selvsagt er det supert at folk er opptatt av å spise sunt og har fokus på gode råvarer, men samtidig får vi enda et latterlig mål å strekke oss etter. For om vi er helt ærlig, hvor mange kjenner vi egentlig som har et slikt kjøleskap?

    Faksimile godt.no

    Trendforsker Gunn-Helen Øye mener at disse glansbildene ikke nødvendigvis er noe negativt fordi ved å poste bildene viser folk litt hvem de ønsker å være. Dermed har de noe å strekke seg etter, men er det ikke nettopp det som ikke er så veldig heldig? Å hele tiden måtte strekke seg etter et ideal som strengt tatt ikke er særlig realistisk? Å hele tiden ønske at man var noe man kanskje ikke er, eller har forutsetninger til å være? Gjennom alle disse årene hvor jeg har spist sunt og trent så kan jeg garantere at de få gangene kjøleskapet har sett slik ut så forblir det ikke slik særlig lenge. Hvor realistisk er dette for den vanlige mann og kvinne i gata? Jeg forstår dragningen mot det pene og organiserte, men er et slik kjøleskap egentlig forenelig med den norske hverdagen?

    Nå kan man selvsagt sitte og tenke “det er jo bare et kjøleskap, er det så farlig”? Problemet er jo bare at det ikke bare er kjøleskapet. Dette føyer seg inn i en lang rekke med “perfekte” ting som folk sliter med å leve opp til, og jeg tror ikke det er bra for oss. Selvsagt er det supert å ha mål å strekke seg etter, men når målet hele tiden er å ha det perfekte ditten og datten så tror jeg ikke det egentlig er noe positivt.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 5
    Nov 2017
    10:19 am

    Derfor merker jeg ikke Zizzi klær i sosiale medier

     

    Mange av dere har sikkert fått med dere at jeg er ganske opptatt av dette med merking i sosiale medier. Nøyaktig hvorfor dette engasjerer har mange grunner egentlig. Jeg mener det er viktig at vi bloggere viser at vi har integritet og ikke lurer følgerene våre. For meg handler det veldig mye om å være ærlig med dere som lesere, og ikke minst være stolt over mine samarbeidspartnere. Bloggere har en enorm påvirkningskraft, og jeg mener det burde være likhet for loven, uansett om jeg er enig med loven eller ikke. Jeg må være ærlig og innrømme at det føles urettferdig av og til at man selv sitter og gjør undersøkelser for å merke riktig, mens det virker som om noen bloggere benytter seg av alle gråsonene de kan finne. At andre velger å operere i gråsonene betyr selvsagt ikke at jeg også må gjøre det, jeg må jo feie for min egen dør, men allikevel føles det av og til urettferdig. Så ærlig må jeg være.

    I forbindelse med det å feie for sin egen del så kommer jeg også til overskriften. Hvorfor jeg ikke merker Zizzi klær i mine sosiale medier. Dette har jeg sett en del spørsmål på i andre kanaler, og derfor ønsker jeg å klargjøre hvorfor. Jeg tar da utgangspunkt i Veilederen for merking fra FO. Nå skal det sies at jeg har lagt ut bilder av Zizzi klær i lang tid, lenge før jeg begynte å jobbe der fordi det er der jeg har kjøpt store deler av garderoben min. Jeg har kun jobbet i Zizzi i et års tid for dere som ikke viste det. Jeg hadde et kort, veldig kort, samarbeid med Zizzi Norge for noen år siden men det er alt.

    La oss først definere hva som egentlig er reklame og markedsføring. Reklame og markedsføring er alt som kan være med på å fremme en næringsdrivendes salg av et produkt eller en tjeneste, og som du legger ut fordi du får betalt for det, eller får andre fordeler ved å gjøre det. Her har FO listet opp en rekke eksempler, la oss se dem opp mot de Zizzi klærne jeg legger ut på sosiale medier.

    ♥ Du får betalt for å legge ut noe om et produkt, en tjeneste eller en næringsdrivende. Det er reklame uansett om det du legger ut er din ærlige mening eller om den som har betalt deg har bestemt hva du skal legge ut – Jeg får ikke betalt av Zizzi for å legge ut antrekkene med Zizzi klær. Det foreligger ingen avtale mellom meg og Zizzi (verken i Norge eller i Sverige) om at jeg skal promotere klærne deres i mine sosiale medier. Jeg får personalrabatt som alle andre ansatte i Zizzi, men det er en rabatt jeg får uavhengig av mine sosiale medier. Jeg får like mye rabatt om jeg ikke legger ut et antrekk som om jeg gjør det. De andre jentene i butikken får også like mye rabatt som meg enda de ikke legger ut i sosiale medier. Dersom en personalrabatt skal anses som en forventning om at vedkommende skal reklamere i sosiale medier så får FO en STOR jobb å gjöre med tanke på alle som jobber i butikk.

    ♥ Du får låne noe, får ting gratis, får delta på arrangementer eller reiser, eller får gratis tjenester eller rabatter, mot en forventning om at du omtaler dette eller gir det eksponering – Jeg får verken ting gratis, låne ting, delta på arrangementer/reiser eller får gratis tjenester fordi jeg legger ut Zizzi klær i sosiale medier. Rabatten har vi jo allerede nevnt, men her kommer det enda tydeligere frem. Den rabatten jeg får er knyttet til forventningen om at jeg skal bruke Zizzi klær PÅ JOBB. Ikke for at jeg skal legge ut i sosiale medier. All reisingen, arrangementer osv gjør jeg i kraft av min stilling som butikksjef på Zizzi Nordby. Ikke som bloggeren Helene Drage.

    ♥ Du har en generell avtale om at du skal profilere en næringsdrivende (f. eks. som «ambassadør» eller «samarbeidspartner»). Dette gjelder både dersom det er avtalt at du skal legge ut spesielle ting, og dersom du omtaler eller eksponerer varer eller tjenester som den næringsdrivende kan kjennes igjen ved og få en markedsføringseffekt av – Jeg har ingen avtale med verken Zizzi Norge, Zizzi Sverige, eller Zizzi internasjonal om å fronte deres merke. Dette er noe jeg gjør av egen, fri vilje fordi jeg bruker klærne selv. Noe jeg som nevnt også gjorde tidligere. At Zizzi har en markedsføringseffekt av dette er jo ganske tydelig, men jeg har fremdeles ikke en klar avtale med dem hvor jeg får fordeler av noe slag.

    ♥ Du avholder konkurranser eller deler ut «giveaways» for en næringsdrivende – Dette har jeg vel foreløpig ikke gjort i nyere tid, men om jeg holder konkurranser og lignende i mine sosiale medier så skal jeg selvsagt passe på å merke dette som reklame.

    ♥ Du bruker annonselenker som gir deg betalt f. eks. per klikk eller kjøp. All eksponering eller omtale av butikken eller ytelsen du lenker til, på en måte som kan gi mer trafikk til lenkene du legger ut, er da også reklame – Jeg har av og til linket til Zizzi klær på Ellos, og da er disse merket som reklame. Ikke fordi jeg har en avtale med Zizzi, men fordi jeg har en avtale med Ellos. Disse linkene merkes da som “Annonselenker”, “Reklame” eller “Annonse”. Jeg linker heller til Ellos enn til Zizzi nettopp fordi jeg ikke har en avtale med Zizzi.

    ♥ Du driver din egen næringsvirksomhet, og legger ut egenreklame. Dette kan for eksempel være at du har en egen kleskolleksjon eller nettbutikk, og det du legger ut på din personlige profil i sosiale medier eller på blogg er med på å fremme salg av varer eller tjenester som du har en interesse i. Dette gjelder uansett om du driver næringsvirksomheten alene eller om du gjør i det i samarbeid med andre – Jeg eier ikke Zizzi Nordby, jeg er ansatt som butikksjef. Altså har jeg ingen økonomiske interesserer i butikken eller i konsernet Zizzi sett som en helhet. Om jeg legger ut noe som fremmer kun min butikk derimot, som dette innlegget , så har jeg valgt å merke det som reklame. Ikke fordi jeg får noen økonomiske fordeler for det egentlig, men siden det kan trigge folk til å handle i nettopp min butikk så synes jeg det er greit å være på den sikre siden.

    Jeg har faktisk ikke noe ønske om å lure noen, men samtidig er jeg jo ikke interessert i å merke noe som reklame som jeg faktisk ikke får noen fordeler av. Jeg er overhode ikke perfekt når det gjelder merking, men jeg gjør alltid mitt beste. Når det gjelder Zizzi klær så mener jeg faktisk at jeg har mitt på det rene utifra betingelsene som FO selv har satt. Jeg har ikke noe behov for å lure noen med skjult reklame og bruker alltid veilederen om jeg er usikker for jeg synes dette er viktig.

    Den siste tiden har jeg prøvd å gi vennlige bemerkninger til mine bloggkollegaer når jeg ser noe som er merket feil. Det har vært kun positivt ment fra min side, for jeg tror ikke at alle bloggere spekulerer i å merke feil. Så absolutt ikke, noen ganger misforstår man eller glemmer seg bort. Det skjer meg også av og til, til tross for at jeg har satt meg inn i det. Så det har jeg full forståelse for. Det har jeg ikke fått så mye positivt igjen for, for å si det slik. Ofte får jeg ikke engang svar, og om jeg får svar? Vel, la oss bare si at det ikke akkurat har ført til så altfor mye. Det er mange egne tolkninger ute og går, selv om veilederen sier ganske sort på hvitt hva som gjelder. Om du vil lese mer finner du Veilederen for merking her.

    Jeg synes også det er utrolig trist at dersom man påpeker feilmerking av reklame så får man ofte høre “herregud har du ikke noe bedre å finne på?” eller “har du lite å gjøre om dagen eller?”. Både av bloggeren selv og at de som følger bloggeren. Hersketeknikk på sitt beste anyone? Personlig synes jeg dette er en ganske viktig ting å si ifra om, særlig med tanke på aldersgruppen mange bloggere henvender seg til. Jeg får imidlertid følelsen av at jeg er ganske alene i den oppfatningen når jeg ser svarene jeg selv får, og ikke minst svarene andre får. Jeg har derfor kommet frem til at jeg får konsentrere meg om meg selv først og fremst, og så får andre bloggere gjøre som de vil. Jeg er jo absolutt ikke perfekt selv med min egen merking, men jeg gjør så godt jeg overhode kan. Dersom jeg merker feil så setter ihvertfall jeg stor pris på tilbakemeldinger så jeg enten kan rette opp i misforståelsen, eller endre merkingen så den blir korrekt. Jeg er ihvertfall ikke interessert i å gjøre meg upopulær blant en haug av bloggere (for det er ganske tydelig at mange ikke liker at man sier ifra), den jobben får FO ta seg av.

    Så der har dere forklaringen på hvorfor jeg ikke merker Zizzi klær, med mindre jeg linker til dem på Ellos selvsagt. Samtidig vil jeg oppfordre mine lesere til å si ifra til bloggeren om ting er feilmerket eller om dere er usikre på om noe er reklame. Jeg setter ihvertfall uendelig stor pris på det! Beklager langt innlegg, men noen ganger må man bare få det ut der. Takk for at du leste!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 2
    Nov 2017
    10:18 am

    Jeg har ikke tid til å hate meg selv

    -Sponset kjole-

    Det er ikke alltid lett å være i sosiale medier og stikket hodet frem. Nå snakker jeg ikke om de tingene som mange kanskje først tenker på, dette med nett troll og hets. Idag tenker jeg mer på ting som at folk tror det de vil tro om deg uansett hvor mye hvor mye du sier noe annet, og det at folk trekker rare konklusjoner utifra det du gjør. Ofte er det konklusjoner som overhode ikke har noe hold i virkeligheten. Jeg aner ikke hvor ofte jeg får høre “teorier” om hvorfor jeg la ut det bildet, om at jeg sikkert er usikker på meg selv fordi jeg tar bilder der jeg viser mye hud, eller hva jeg egentlig mente med den setningen. Noen mener vist de har “knekt koden” og jeg er vist både nedlatende mot overvektige og egentlig dypt ulykkelig og usikker ifølge noen. Ofte føler jeg faktisk disse tingene er mer slitsomme enn netthets, det er jo tross alt ikke hyggelig å stadig få beskjed om at man er slik og slik, og man selv føler det overhode ikke stemmer. Særlig når det er på bakgrunn av en enkelt setning eller et eneste bilde.

    Noen ganger får disse menneskene meg til å føle at jeg burde hate meg selv. At jeg burde være misfornøyd med kroppen min, at jeg slå meg selv ned for alt jeg ikke får til. At jeg lever i fornektelse og egentlig burde innse hvilket forferdelig menneske jeg er som bare lurer meg selv. Heldigvis går det fort over, for vet dere hva? Jeg har faktisk ikke tid til å hate meg selv. Livet mitt, det skjer faktisk her og nå. Det skjer ikke kun når jeg ser det magiske tallet på vekta, når jeg passer inn i en gitt størrelse, når jeg oppnår et stort mål, eller når jeg lykkes. Det skjer også når jeg mislykkes, når jeg ligger på sofaen med Pepsi Max og dropper treningsøkta, eller når jeg må opp en størrelse i overdeler på jobben fordi puppene mine har vokst. Livet skjer både når det er oppturer og nedturer, positive og negative perioder, og det livet dere? Det går faktisk altfor fort, og jeg akter ikke å kaste bort et eneste sekund mer på å hate meg selv. Det har jeg gjort i nok år allerede.

    Jeg kaller dette bildet “Kunsten å smile og elske dette bildet selv med dobbelthake”

    Opp igjennom årene har jeg møtt mange mennesker som virkelig har satt sine spor. Det er utrolig trist når jeg hører om kvinner som har hatet kroppen sin (og seg selv) i store deler av livet, og jeg tenker bare at det er ikke verdt det. Det å hate seg selv, sammenligne seg med andre og slå seg selv ned for alt man IKKE får til. Det bringer oss ingen vei, det bidrar ikke til noe positivt, og som regel fører det ikke til en endring. Med det mener jeg ikke at vi ikke skal være realistiske, at vi ikke skal sette oss mål og prøve å bli bedre. Det handler mer om å sette pris på det man har, her og nå, mens man jobber for å komme seg videre. Dessverre synes mange dette er utrolig vanskelig å forstå. Det er derfor jeg må fortsette å prate om det.

    For jeg ønsker virkelig å gjøre en forskjell. Jeg ønsker å få folk til å se alle sine gode egenskaper, og innse at kropp og utseende faktisk ikke er alt. At selv om vi ikke får til alt og noen ganger går på trynet så er det faktisk helt greit. At å hate seg selv sjeldent utgjør en positiv forskjell for noen, og at livet faktisk er altfor kort til å slå seg selv ned for alt man ikke klarer. Det går fint ann å like seg selv slik ting er nå selv om man ønsker å bli bedre. Det ene utelukker faktisk ikke det andre. Klarer du å vri hjernen din rundt det tror jeg man kommer langt. Livet dere, det skjer nå, og jeg tror det blir mange som sitter på gamlehjemmet og angrer på at vi ikke nøt livet mer om vi ikke snart klarer å snu denne trenden.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 24
    Oct 2017
    4:05 am

    Tar du deg betalt for å hjelpe partneren din?

     

    Dette er ikke akkurat en ny sak, men siden det er en del som skjer om dagen så er jeg ikke helt oppdatert. Jeg kom over dette innlegget på bloggen til Pilotfrue, og her må jeg si jeg fikk litt bakover sveis. For meg ble dette bare så riv ruskende feil at jeg merket jeg måtte lese det to ganger, og så la det gå en dag før jeg satt meg ned foran tastaturet. Jeg har overhode ingenting imot Pilotfrue (eller Pilotmannen), det er en koselig blogg jeg faktisk leser nå og da. Allikevel må jeg si at jeg reagerer på dette med å fakturere kona de for hjelpen du gir henne til bloggen. Tro meg, jeg er absolutt for at man skal få betalt for den jobben man gjør, ingen tvil om det. Samtidig, burde ikke hjelp til den du elsker være en selvfølge?

    Jeg er jo også utrolig heldig som har en mann som hjelper meg med bilder. Han bruker av sin tid, energi og fritid på å hjelpe meg med noe jeg synes er utrolig moro, og som vi faktisk tjener penger på. Disse pengene kommer jo også Mats til gode. Vi er jo gift, og har tross alt felles økonomi. For meg virker det helt merkelig at han skulle fakturere meg, de pengene ville jo gått inn i fellespotten uansett? Nå vet jeg selvsagt ingenting om Pilotfrue og mannens økonomiske fordeling, men selv uten det tatt i betraktning så blir det bare så feil for meg… Om jeg kunne gitt av min tid og energi for å hjelpe mannen med noe han er lidenskaplig opptatt av, så ville det vært meg en selvfølge! Jeg hadde ikke trengt å tenke engang, uansett om det hadde vært business eller hobby. Jeg hadde selvsagt forventet å få noe igjen, men da mer i form av takknemlighet, hjelp tilbake, eller kanskje litt oppvartning i form av middag eller lignende? (Når jeg skriver dette ser jeg at jeg definitivt må bli bedre til å varte opp Mats litt som takk for hjelpen!)

    Det må jo selvsagt gå begge veier, jeg synes så absolutt ikke man bare skal forvente hjelp og ta det som en selvfølge. Jeg forstår så absolutt argumentet til Pilotmannen om at han tross alt leverer henne et produkt som brukes i en jobb hvor de tjener penger. Jeg forstår absolutt argumentet om at ved å ta betalt så føler han at han får tilbudt noe istedet for å stjele fritiden hans. Om dette fungerer for dem, og de er fornøyde med det så respekterer jeg så absolutt det. For meg personlig ville det bare blitt helt feil. Jeg ble jo imidlertid usikker på om kanskje jeg burde betale Mats for all hjelpen han gir meg, men etter en prat kom vi begge frem til at for oss ville det blitt feil. Ikke fordi Mats er så forferdelig glad i å ta bilder av meg, men fordi det er en selvfølge å hjelpe den man elsker. Ihvertfall så lenge det blir satt pris på og verdsatt fra den andre.

    Mats hjelper meg mye med bloggen min, og hadde han hatt en lignende hobby hvor jeg kunne hjelpe til med annet enn støtte så hadde jeg gjort det uten å blunke. For meg er det helt naturlig, om det så innebar at jeg for eksempel måtte lære meg et av spillene han elsker (dårlig eksempel, men beste jeg kommer på). Det hadde nok ikke vært det kuleste jeg gjorde, og jeg hadde definitivt forventet noe tilbake, men penger er kanskje det siste jeg hadde tenkt på. Det er så mange andre ting som ville vært mer naturlig. Dette er jo mannen jeg har giftet meg med, det trygge punktet i livet mitt, og at han vil bruke av sin tid og energi for å hjelpe meg med min hobby setter jeg umåtelig stor pris på. Den takknemligheten føler jeg at jeg kan vise på så mange bedre og mer personlige måter enn ved å gi han penger… Hvor personlig er det egentlig? Hva tenker dere kjære lesere?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 15
    Oct 2017
    10:33 am

    Jeg vil ha treningen min for meg selv

    -I samarbeid med Kari Traa-

    Mange har lagt merke til at jeg ikke skriver nevneverdig om trening lengre, og mange har også etterspurt hvorfor. Noen tror sikkert at det er fordi jeg ikke trener, men det er langt ifra sannheten. Nå prøver jeg absolutt ikke å påstå at jeg trener 6 dager i uka og kun spiser salat, men jeg trener, heldigvis, mer enn hva som kommer frem i mine sosiale medier. Sannheten er heller at jeg nå om dagen vil ha treningen for meg selv. Jeg vil at treningen skal være mitt lille fristed hvor jeg kan fokusere på det som faktisk betyr noe for meg i lengden. Treningsgleden, bevegelsen og de små serierene som for meg er store, men som for andre vil virke banale i forhold til tidligere. Jeg må innrømme at jeg føler på et stort prestasjonspress med tanke på treningen, og derfor er jeg nødt til å ta noen grep for å faktisk kunne komme igang igjen med noe jeg egentlig synes er gøy.

    Tidligere var trening noe som jeg forbandt veldig med prestasjon. Alltid strebe etter å bli bedre, go hard or go home, og målet var å se et mindre tall på vekten dagen etter enn dagen før. Sakte men sikkert begynte jeg å forstå at treningen egentlig handlet om mye mer, men det tok litt tid å se det. På mange måter hadde jeg fått et veldig merkelig syn på trening, det gikk fra å være noe jeg hatet å gjøre, til noe jeg måtte gjøre, til noe jeg burde gjøre før jeg innså at jeg det noe jeg skal ha lyst til å gjøre. For min egen del. Ikke fordi andre forventet det. Ikke fordi jeg måtte løfte så og så mye i markløft for å være bra nok, eller fordi jeg ville se ut på en gitt måte. I tillegg begynte jeg jo å jobbe med mitt eget syn på meg selv, og innså at den jeg er som person er god nok uansett hvordan kroppen min ser ut. At min verdi ikke ble avgjort om hva vekten min viste, av hvor spretten rumpa var eller hvor flat magen min var. Midt oppi denne prosessen ble jeg rett og slett lei hele treningen. Det gav meg ingenting lengre, det ble bare en ytterligere stressfaktor i livet mitt. En stressfaktor jeg strengt tatt ikke trengte oppi alt annet som skjedde.

    Etter en lang stund uten systematisk trening så bestemte jeg meg for å ta opp tråden igjen. Jeg kjente at kroppen trengte å bevege seg, og jeg merket at lysten til å trene kom tilbake igjen. Jeg følte ikke at jeg måtte komme igang fordi magen ble større eller noe, men jeg hadde rett og slett lyst! Så da gjorde jeg det som føltes naturlig for meg, jeg delte det på bloggen og i sosiale medier. Jeg merket imidlertid raskt at både gleden og motivasjonen sank som en stein igjen, og det gamle forventningspresset kom tilbake. Jeg følte meg i elendig form, og jeg ble rett og slett flau over meg selv. Kettlebellen på 12 kg føltes som 30 kg, 10 repetisjoner med hip thrusth var et mareritt, og push ups kunne jeg bare glemme. Dette kunne jeg jo ikke dele på bloggen, hvor er motivasjonen for andre i det? Jeg brukte så mye energi på å deppe over alt jeg IKKE fikk til, og det endte ikke med treningen. I en periode følte jeg ikke at jeg fikk til noen verdens ting, ALT gikk til helvete (i hodet mitt selvsagt, ikke i virkeligheten).

    Jeg måtte ta mine egne råd, og innse at det er mye bedre å feire de små seriene i hverdagen, og fokusere på alt jeg faktisk får til. Fokusere på reisen i seg selv, og tenke at enhver endring faktisk er positivt. For om man senker forventningene og slutter å sammenligne seg med andre, så får man faktisk til ganske så mye! Jeg sluttet å følge en del store treningsprofiler i sosiale medier, jeg begynte å fokusere på hvor bra kroppen føltes etter en lang tur med Gaia. Jeg begynte å gjøre det for min egen del, ikke fordi jeg skulle være til inspirasjon for andre. Jeg la igjen kamera hjemme og telefonen i treningsbagen. Først da begynte den deilige treningsgleden å snike seg tilbake igjen, sakte men sikkert. Når jeg gjorde det for min egen del, og kun derfor. Tanken kom den perfekte kroppen har jeg jo lagt fra meg for lenge siden, nå er det viktigere for meg å trives med meg selv akkurat som jeg er nå! Det betyr ikke at jeg ikke vil bli bedre, ikke vil bli i bedre form, men det skal ikke være et krav for å være bra nok.

    Dette er også noe av temaet Kari Traa tar opp i sin nye kampanje, Celebrate yourself! Den oppfordrer oss kvinner til å omfavne våre styrker og alt vi faktisk får til, fremfor å hele tiden sammenligne oss med et urealistisk ideal. Det oppfordres til å finne tilbake til treningsgleden og legge igjen prestasjon og forvetningspresset hjemme. Med det mener det selvsagt ikke at man ikke kan jobbe for å bli bedre, men at man faktisk husker å feire de små fremskrittene også. For de er det garantert mange av, selv om de har en tendens til å forsvinne midt oppe i alt. Streben etter perfeksjon er noe som sitter dypt i mange av oss, men hvor ofte blir ting egentlig perfekt? Det kan selvsagt virke slik i sosiale medier at noen lever perfekte liv, men hvor reelt er det egentlig? Jeg tror vi alle kan komme mye lengre ved å være mer takknemlige for det vi har, og alt vi faktisk får til, fremfor å alltid strebe etter det vi ikke har og det vi ikke får til. Det er ihvertfall mitt mål fremover! Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å dele treningen min igjen, men akkurat her og nå? Da skal treningen får være min egen greie, en greie jeg gjør kun for min egen del, og det er faktisk mer enn godt nok.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage