• 13
    Jan 2018
    9:57 am

    Aldri perfekt, men alltid ærlig

    -Sponset treningstøy Bara Sportswear-

    God morgen dere! Jeg klarte aldri å komme meg inn på bloggen igår. Et av årets nyttårforsett må definitivt være å bli flinkere til å ta ting på sparket, så fort noe ikke går som planlagt så går jeg jo helt i kjelleren, haha! Altså, misforstå meg rett, ikke helt i kjelleren som at jeg blir lei meg og utafor, men som i at jeg ikke får noen verdens ting gjort. Slik sett er jeg dårlig på å være spontan, selv om jeg kan være veldig spontan på andre områder. Energien er også litt ekstra lav idag siden jeg faktisk kom meg avgårde på trening igår, og det merkes godt i kroppen. Trening gir absolutt energi, men man må liksom igang litt først. Det må ihvertfall jeg, så nå er målet å bite tennene sammen og holde ut. Så får treningen prioriteres over noe annet i en periode.

    Noen ganger må man bare komme til det punktet hvor man er lei av å være lei, og der er jeg definitivt nå. Tidligere i desember skrev jeg jo om at jeg hadde vanskelig for å i det hele tatt se en mulighet for å få livsstilen jeg ønsker. Slik er det absolutt ikke nå mer. Jeg ser muligheter, jeg ser løsninger, jeg vet hvordan jeg kan få det til. Jeg må bare få hodet litt med meg på veien igjen, og ikke minst prioritere. Jeg mener definitivt at man skal planlegge treningen inn i det livet man lever, og ikke planlegge livet rundt treningen. Samtidig er det ikke til å komme ifra at man også må prioritere selve treningen om man ønsker en endring.

    Igår delte jeg også litt vonde tanker på Snapchat når jeg brått så meg selv på kamera og omtrent ikke kjente meg selv igjen. Jeg tror det er viktig å kunne dele slike tanker underveis også. Dette er jo tanker mange har, men mange tror nok også de er alene. Heldigvis er vi ikke det, og jeg tror vi som samfunn kan komme langt ved å også dele de vonde tankene. De snappene ligger fremdeles ute om du vil se dem. Jeg er overhode ikke perfekt, men jeg prøver i det minste å være ærlig midt oppe i det hele. Forhåpentligvis gjør det en forskjell!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 30
    Jan 2017
    7:21 am

    Helt ærlig

    Jeg skal være helt ærlig med dere.

    Akkurat nå er jeg bare lei. Vekta har gått opp (det er vel strengt tatt ikke vanskelig å se) og jeg sliter. Jeg sliter SKIKKELIG med å komme meg inn i gode treningsrutiner, og med å finne motivasjonen min. Den er vekk, og skal jeg være helt ærlig så forsvant den i sommer engang og jeg har ikke sett mye til den siden. Små glimt her og der kanskje, but that`s it. Jeg synes det er vanskelig, uendelig vanskelig siden jeg tross alt har jeg blogg jeg ønsker å bruke til å spre inspirasjon og motivasjon. Selvsagt ikke bare på treningsområdet, men allikevel er det en stor del av bloggen. Så jeg har fortsatt, uten å ville innrømme verken for dere eller for meg selv hvor vanskelig ting egentlig har vært. Hvor vanskelig det fremdeles er. For jeg er ikke slik som person. Om jeg føler meg utenfor, lei meg, deppa over en situasjon så er jeg en problemløser. Jeg tenker hele tiden på hva jeg kan gjøre annerledes for å komme tilbake der jeg var, jeg legger meg ikke ned og gir opp. Har tenkt at bare jeg prøver hardt nok og ikke gir meg så kommer jeg meg tilbake igjen. Tilbake der jeg var med masse treningsglede, motivasjon og ståpåvilje, men det er uteblitt… Hvorfor?

    Dere vet allerede at ting har vært tøft siden flyttingen til Fredrikstad, at ekteskapet fikk seg en alvorlig test i sommer, og at det har vært litt frem og tilbake med jobb. Helt ærlig har dette også påvirket meg mer enn jeg tørr å innrømme. Mange ganger har jeg lurt på om jeg tok det riktige valget, men bestemt meg for å gjøre det beste ut av det. Å flytte tilbake til Oslo er egentlig ikke løsningen, og det tror jeg fremdeles. Jeg lar meg påvirke av slike ting, når jeg føler hverdagen og følelseslivet ikke er på stell, og da kommer spiseproblemene tilbake. Overspisingen. Trøstespisingen. Redselen for at andre skal finne det ut. Skammen over å ikke klare å kontrollere seg når trangen til spisegilder overtar hodet helt, og jeg ikke klarer å stå imot. Mange ganger tenker jeg at det hadde vært lettere å få bulimi igjen, da ville jeg i det minste fått det opp igjen. Hvor tragisk er ikke det?

    For helt ærlig, om jeg skal oppsummere. Jeg er helt frisk, jeg har ingen plager eller fysiske sykdommer som følge av overvekten min. Jeg har ikke lengre et problem med stoffskifte eller andre fysiske sykdommer som gjør at jeg går opp i vekt (som jeg vet om ihvertfall). Jeg sliter ikke med å gå i trapper, selv om løping på mølla ikke er noe å rope hurra for. Jeg spiser som regel relativt sunt i ukedagene, og uansett hvor tungt det er så får jeg inn NOE trening hver uke. Ikke så mye som jeg ønsket, men noe. Jeg prøver å gå 10 000 skritt pr dag. Jeg prøver, virkelig hardt, å komme inn i gode rutiner med både mat og trening. Så kommer disse spisegildene, disse periodene hvor alt føles håpløst, og det eneste jeg føler kan løse problemet er mat. Det er med andre ord ikke mangel på kunnskap om mat og trening som har gjort at vekta går oppover, det er totalt mangel på motivasjon, selvdisiplin og viljestyrke, haha! Det sitter i hodet, men kunnskapen er ikke problemet, det er heller meg personlig som er utfordringen. Åh, så enkelt, men allikevel så tøft å skrive til dere her på bloggen, selv om jeg egentlig har innsett det selv for lenge siden.

    Jeg er også livredd for å skrive dette innlegget til dere. Livredd fordi jeg ikke vil dere skal tro at alt jeg har skrevet om å like seg selv, akseptere seg selv som man er, og innse at ens egen verdi ligger i mer enn kropp og utseende, bare er tull. For det er det virkelig ikke! Det er så uendelig viktig, og midt oppi denne ufattelige kjipe perioden i livet mitt så innser jeg kanskje enda mer hvor viktig det er. For jeg tror det er det som har ført til at jeg ikke har gått helt i kjelleren. At jeg faktisk har vist at jeg er god nok uansett. At vekta ikke definerer meg som person med egenskaper og kvaliteter, men at vekta heller gjenspeiler en periode i livet. Som de fleste andre perioder går denne også over, selv om det tar lengre tid enn jeg ønsker.

    Jeg har ikke hatt et ønske om å føre dere bak lyset. Jeg har virkelig ment alt jeg har skrevet om selvtillit, kropp og selvfølelse. At jeg, og dere, er gode nok akkurat som dere er. At man ikke skal føle man må se ut på en gitt måte for å være bra nok. Alt det har vært genuint og ekte, selv om jeg ikke har hatt det så bra selv. Jeg kan fremdeles se meg selv i speilet og ikke hate det jeg ser, selv om jeg ikke føler meg bra. Samtidig ser jeg jo at jeg ikke har vært helt ærlig med dere med tanke på hvordan jeg har det, og det beklager jeg. Et sted på veien ble jeg desperat og jeg følte at jeg måtte blogge på en gitt måte. Kanskje jeg følte for å beskytte meg selv? Jeg la vekk noe av det som alltid har vært viktig for meg, å blogge om både gode og dårlige perioder. Selv om jeg selvsagt også har delt tunge ting med dere så har jeg også utelatt mye om mine egne utfordringer. På den måten følte jeg at jeg gjemte meg litt, både for meg selv og for dere, men det sier seg selv at det ikke fungerer i lengden. Det fungerer ikke for meg å blogge på denne måten, det føles falskt og ikke helt ekte rett og slett. Det var ikke derfor jeg startet å blogge. Det er ikke derfor jeg fortsatte å blogge, og jeg ønsker ikke å blogge slik fremover.

    Jeg er fremdeles redd for å poste dette innlegget. Redd for hvordan folk skal se på meg, redd for deres reaksjoner. Redd for at noen helt mister motivasjonen og ikke tror på ordene mine om å like seg selv som man er. Samtidig kan jeg ikke fortsette slik, og derfor skriver jeg dette til dere. Med håp om at dere kan forstå og se nyansene. Trollene mine gnir seg nok i hendene av skadefro akkurat nå, men det får de bare gjøre. Det som betyr noe er dere som følger meg, som heier på meg, som henter inspirasjon og motivasjon herifra. Kunnskapen om trening, sunt kosthold og livsstil er der jo, jeg hjelper kundene mine til en bedre livsstil hver eneste uke. Det synes på resultatene deres også, at jeg faktisk vet hva jeg driver med, og vet hva jeg snakker om. Mange mener man ikke kan hjelpe andre om man ikke kan hjelpe seg selv, jeg mener det er bullshit. Jeg er isåfall unntaket som bekrefter regelen.

    Dette er veldig tungt, men samtidig føles det riktig. Det føles som om noe av tettheten i brystet er vekk, selv om det å trykke på publiseringsknappen føles både godt og vondt på en gang. For jeg ønsker virkelig å hjelpe andre, å inspirere og motivere. Forhåpentligvis kan jeg også gjøre det ved å legge alle kortene på bordet, og faktisk fortelle hvordan ting er for meg. Hvordan hverdagen min er om dagen, og forhåpentligvis, også vise at man kan komme seg ovenpå igjen 🙂 Denne perioden har bekreftet mye jeg allerede viste, og lært meg mye nytt. For meg blir det enda tydeligere at overvekt er et komplekst problem, et problem mange dessverre ikke forstår. For meg er det blitt enda mer tydelig at jeg ønsker å fortsette å hjelpe andre til en sunnere livsstil, at jeg ønsker å fortsatt være en viktig stemme i debatten. Forhåpentligvis er dette innlegget første skritt på veien til å komme meg tilbake.

    Jeg skal gjøre mitt beste for å være mer åpen om denne prosessen fremover. Det er nok ikke absolutt alt jeg ønsker å dele, etter mange år som blogger føler jeg for å beskytte meg litt. Jeg kommer fremdeles til å skrive om viktigheten av å like seg selv, selvtillit, treningstips og oppskrifter, men jeg vil dele mer om hvordan min hverdag er også. Jeg håper at det kan være like inspirerende på sin måte som mye av det andre jeg har skrevet. Igjen vil jeg ta dere med på min reise, som strengt tatt var det bloggen begynte som. Min vektnedgangsreise. Kanskje gjør jeg det samme igjen denne gangen? Isåfall blir ikke fokuset på vekt og centimeter, men heller på treningsglede, mestringsfølelse og det å finne MIN unike balanse.

    Takk for at du leste ♥

     

  • 20
    Jul 2016
    9:33 pm

    Jeg vet ikke lenger

    Akkurat nå er jeg rett og slett bare lei…

    Dette er ikke ment som et sutre innlegg, men det er mange tanker her om dagen. Jeg føler meg rimelig sliten og gåen, og i noen uker har jeg vært veldig usikker på hvilken vei jeg ønsker å gå videre med denne bloggen, om jeg i det hele tatt vil fortsette. Hvor mye tid ønsker jeg å bruke, hva ønsker jeg å blogge om og ikke minst hva ønsker jeg å stå for. Jeg føler på mange måter at bloggen ikke er helt meg lengre, at det oftere og oftere er mer stress enn noe jeg virkelig liker å gjøre. Ofte føler jeg at jeg blogger mer slik jeg føler jeg burde gjøre, fremfor på en måte som føles naturlig for meg. At jeg noen ganger gjør ting for å blogge om det, fremfor å blogge om det jeg gjør, gir det mening? Kanskje prøver jeg å være noen jeg ikke er, kanskje jeg sammenligner meg med andre bloggere og føler jeg kommer til kort, jeg vet faktisk ikke helt.

    Dette kan selvsagt ha med flere faktorer å gjøre, men jeg liker ikke helt måten jeg føler meg på om dagen. Jeg merker at jeg tar kritikken mer og mer hardt, og jeg føler alt jeg gjør er feil. Før gav jeg mer faen, did my thing og sto inne for det. Jeg føler fremdeles at jeg står for det jeg gjør, men samtidig tar jeg meg selv i å oftere og oftere bli usikker på meg selv. Jeg vingler veldig mellom standpunktene mine fordi jeg synes det andre sier høres fornuftig ut, istedet for å gå min egen vei. Det blir selvsagt lagt merke til, og det må være forvirrende for dere lesere også, det forstår jeg faktisk veldig godt. Jeg får så ofte beskjed om at jeg ikke tar kritikk, men helt ærlig? Gjør jeg en ting så blir jeg kritisert for det, men gjør jeg det helt motsatte skal du banne på at jeg blir kritisert for det også! Ja, det er sikkert noe jeg “må tåle” når jeg er en “offentlig” person, men ja, det påvirker meg. Konstruktiv kritikk sagt på en ordentlig måte skal jeg selvsagt tåle, og jeg tar det virkelig til meg, men betyr det at jeg alltid må være enig med det som blir sagt? Er det å ta kritikk, å alltid være enig i hva “alle andre” mener om en? Hver gang jeg er uenig så kommer nemlig dette “tåler ikke kritikk” kortet.

    Samtidig, midt oppi alle de negative tankene, så ser jeg alle de positive sidene med dette. Alle som blir inspirert av bloggen og andre sosiale medier, og ikke minst at jeg faktisk gjør en forskjell for mange. Jeg får så mange positive tilbakemeldinger om dagen, og jeg sitter med tårer i øynene ganske ofte for å være ærlig. Det er jo disse jeg ønsker å fokusere på, ikke den lille kritikken jeg faktisk får. For tatt i betraktning av alle de positive tilbakemeldingene jeg får så er kritikken bare noen dråper i havet, og det er nok derfor det plager meg at jeg lar meg påvirke så mye som jeg gjør. Hvorfor hører jeg på den ene negative kommentaren fremfor de 99 positive? Jeg ble jo ikke så påvirket tidligere, og jeg liker virkelig ikke å bli så usikker på meg selv. Det er egentlig ikke meg, egentlig oppfatter jeg meg selv som ganske selvsikker! Kanskje er det fordi jeg hører mer på andre enn min egen magefølelse og hva som er riktig for meg? Jeg har noen teorier, men ikke et helt konkret svar.

    Så det å gi seg med bloggen er egentlig ikke noen mulighet, men jeg kjenner at noe må endres for min egen del 🙂 Min holdning til forskjellige ting må endres, og jeg må slutte å prøve å gjøre alle fornøyde, og heller fokusere på hva som føles riktig for meg. Selvsagt må jeg fremdeles jobbe med å ta konstruktiv kritikk, men jeg synes ikke det burde bety at jeg alltid må være enig. Det er faktisk viktig for meg å velge en klar retning i tiden fremover, og stå for det jeg gjør. Noen kommer kanskje til å hate det jeg gjør, mens andre kommer til å digge det, men det viktigste er vel at det føles riktig for meg. Jeg må slutte å føle at jeg må blogge på en bestemt måte, slutte å overtenke og overanalysere og heller finne tilbake til lidenskapen min. Da tror jeg kreativiteten kommer tilbake igjen. Ikke minst skjer det en del endringer fra 1.august som jeg tror kan hjelpe mye! Når alt kommer til alt vil jeg jo at folk skal følge meg fordi jeg er den jeg er, så får jo de som ikke liker det bare droppe å følge meg. Det er jo faktisk ikke verre enn det.

    Jeg vil selvsagt fremdeles strebe for å bli bedre, for å være en motivasjon og inspirasjon, og skrive om ting dere gjerne vil lese om. Samtidig må jeg ta ansvar for meg selv og min egen blogg, det er jo min lidenskap det er snakk om 🙂 Så noen endringer vil det bli fremover, kanskje dere ikke engang lenger merke til dem, men forhåpentligvis vil det ha en positiv effekt for meg. Jeg føler jo virkelig at jeg er på riktig vei på så mange andre områder, så nå må bloggen følge etter! Takk for at du leste!

    Helene ♥
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram ♥helenedrage
    Vil du spørre meg om noe? Send sms til 59444404! *29 kr pr mottatt melding