• 15
    Oct 2017
    10:33 am

    Jeg vil ha treningen min for meg selv

    -I samarbeid med Kari Traa-

    Mange har lagt merke til at jeg ikke skriver nevneverdig om trening lengre, og mange har også etterspurt hvorfor. Noen tror sikkert at det er fordi jeg ikke trener, men det er langt ifra sannheten. Nå prøver jeg absolutt ikke å påstå at jeg trener 6 dager i uka og kun spiser salat, men jeg trener, heldigvis, mer enn hva som kommer frem i mine sosiale medier. Sannheten er heller at jeg nå om dagen vil ha treningen for meg selv. Jeg vil at treningen skal være mitt lille fristed hvor jeg kan fokusere på det som faktisk betyr noe for meg i lengden. Treningsgleden, bevegelsen og de små serierene som for meg er store, men som for andre vil virke banale i forhold til tidligere. Jeg må innrømme at jeg føler på et stort prestasjonspress med tanke på treningen, og derfor er jeg nødt til å ta noen grep for å faktisk kunne komme igang igjen med noe jeg egentlig synes er gøy.

    Tidligere var trening noe som jeg forbandt veldig med prestasjon. Alltid strebe etter å bli bedre, go hard or go home, og målet var å se et mindre tall på vekten dagen etter enn dagen før. Sakte men sikkert begynte jeg å forstå at treningen egentlig handlet om mye mer, men det tok litt tid å se det. På mange måter hadde jeg fått et veldig merkelig syn på trening, det gikk fra å være noe jeg hatet å gjøre, til noe jeg måtte gjøre, til noe jeg burde gjøre før jeg innså at jeg det noe jeg skal ha lyst til å gjøre. For min egen del. Ikke fordi andre forventet det. Ikke fordi jeg måtte løfte så og så mye i markløft for å være bra nok, eller fordi jeg ville se ut på en gitt måte. I tillegg begynte jeg jo å jobbe med mitt eget syn på meg selv, og innså at den jeg er som person er god nok uansett hvordan kroppen min ser ut. At min verdi ikke ble avgjort om hva vekten min viste, av hvor spretten rumpa var eller hvor flat magen min var. Midt oppi denne prosessen ble jeg rett og slett lei hele treningen. Det gav meg ingenting lengre, det ble bare en ytterligere stressfaktor i livet mitt. En stressfaktor jeg strengt tatt ikke trengte oppi alt annet som skjedde.

    Etter en lang stund uten systematisk trening så bestemte jeg meg for å ta opp tråden igjen. Jeg kjente at kroppen trengte å bevege seg, og jeg merket at lysten til å trene kom tilbake igjen. Jeg følte ikke at jeg måtte komme igang fordi magen ble større eller noe, men jeg hadde rett og slett lyst! Så da gjorde jeg det som føltes naturlig for meg, jeg delte det på bloggen og i sosiale medier. Jeg merket imidlertid raskt at både gleden og motivasjonen sank som en stein igjen, og det gamle forventningspresset kom tilbake. Jeg følte meg i elendig form, og jeg ble rett og slett flau over meg selv. Kettlebellen på 12 kg føltes som 30 kg, 10 repetisjoner med hip thrusth var et mareritt, og push ups kunne jeg bare glemme. Dette kunne jeg jo ikke dele på bloggen, hvor er motivasjonen for andre i det? Jeg brukte så mye energi på å deppe over alt jeg IKKE fikk til, og det endte ikke med treningen. I en periode følte jeg ikke at jeg fikk til noen verdens ting, ALT gikk til helvete (i hodet mitt selvsagt, ikke i virkeligheten).

    Jeg måtte ta mine egne råd, og innse at det er mye bedre å feire de små seriene i hverdagen, og fokusere på alt jeg faktisk får til. Fokusere på reisen i seg selv, og tenke at enhver endring faktisk er positivt. For om man senker forventningene og slutter å sammenligne seg med andre, så får man faktisk til ganske så mye! Jeg sluttet å følge en del store treningsprofiler i sosiale medier, jeg begynte å fokusere på hvor bra kroppen føltes etter en lang tur med Gaia. Jeg begynte å gjøre det for min egen del, ikke fordi jeg skulle være til inspirasjon for andre. Jeg la igjen kamera hjemme og telefonen i treningsbagen. Først da begynte den deilige treningsgleden å snike seg tilbake igjen, sakte men sikkert. Når jeg gjorde det for min egen del, og kun derfor. Tanken kom den perfekte kroppen har jeg jo lagt fra meg for lenge siden, nå er det viktigere for meg å trives med meg selv akkurat som jeg er nå! Det betyr ikke at jeg ikke vil bli bedre, ikke vil bli i bedre form, men det skal ikke være et krav for å være bra nok.

    Dette er også noe av temaet Kari Traa tar opp i sin nye kampanje, Celebrate yourself! Den oppfordrer oss kvinner til å omfavne våre styrker og alt vi faktisk får til, fremfor å hele tiden sammenligne oss med et urealistisk ideal. Det oppfordres til å finne tilbake til treningsgleden og legge igjen prestasjon og forvetningspresset hjemme. Med det mener det selvsagt ikke at man ikke kan jobbe for å bli bedre, men at man faktisk husker å feire de små fremskrittene også. For de er det garantert mange av, selv om de har en tendens til å forsvinne midt oppe i alt. Streben etter perfeksjon er noe som sitter dypt i mange av oss, men hvor ofte blir ting egentlig perfekt? Det kan selvsagt virke slik i sosiale medier at noen lever perfekte liv, men hvor reelt er det egentlig? Jeg tror vi alle kan komme mye lengre ved å være mer takknemlige for det vi har, og alt vi faktisk får til, fremfor å alltid strebe etter det vi ikke har og det vi ikke får til. Det er ihvertfall mitt mål fremover! Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å dele treningen min igjen, men akkurat her og nå? Da skal treningen får være min egen greie, en greie jeg gjør kun for min egen del, og det er faktisk mer enn godt nok.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 4
    Oct 2017
    5:56 am

    “Jævla fettberg” og andre kommentarer

     

    Idag skal vi snakke om et litt viktig tema dere. For noen uker siden hadde jeg en liten rant på Snapchat, og jeg spurte følgerne mine om følgende; “Hva er den styggeste kommentaren du har fått med tanke på kroppen din om du har noen kilo ekstra?”. Etter en stund spurte jeg også om hva den styggeste kommentaren slanke mennesker har fått. Verken det ene eller andre er jo greit, det er ikke bare stygt å kommentere kroppen til overvektige, det er stygt og sårende uansett. Jeg viste det fra før, men det ble enda mer tydelig for meg nå. Det er like sårende for en slank person om å høre hvor tynn hun er og at hun må spise mer, som det er for en overvektig å høre at de må trene mer og slutte å spise så mye.

    Jeg fikk nesten 400 snaps fra alle slags mennesker i alle slags fasonger, og jeg fikk faktisk bakoversveis… Til tross for alle stygge kommentarene jeg selv har opplevd gjennom tiden, så må jeg innrømme at mange av svarene overrasket meg. Og ikke på en positiv måte. Noen av dem fikk jeg faktisk skikkelig vondt av. Det gjør meg bare enda mer sikker på at vi må snakke om dette med å akseptere seg selv og sin egen kropp, og ikke minst faktisk si ifra at dette ikke er greit. For mange av disse kommentarene er virkelig ikke det… Her er noen av de mange kommentarene folk har fått. Jeg har selvsagt bedt om lov til å dele disse av de som har sendt det inn, bare så det er nevnt, og jeg vil gjerne si tusen takk til alle som åpnet seg, delte deres historie og deres tanker. Det var utrolig sterkt å lese, og det tror jeg dere vil synes også.

    ▪️ Jeg synes det er svært ubehagelig å handle klær, mye pga kommentarene jeg har fått. De ansatte i butikken har sagt ting som “Så store størrelser som det du trenger har ikke vi i butikken” og “Jeg tror ikke du klarer å presse deg inn i den buksa her”.

    ▪️ Jeg ble kalt for “beinrangel” i et møte med NAV. Han mumlet det for seg selv, men gjentok seg ikke da jeg svarte “unnskyld?!”

    ▪️ “Bør du løfte du som er i lykkelige omstendigheter”. Nei, jeg er nok bare feit svarte jeg. “Er du sikker?” spurte hun tilbake!

    ▪️ En gang på fest spurte en jente hva som hadde skjedd med meg etter at jeg hadde gått ned noen kilo pga influensa. Hun satt meg ned ved et bord og omtrent tvang meg til å spise mat. Det er noe av det mest ubehagelige jeg har opplevd.

    ▪️ Jeg får høre ved hver familiemiddag at jeg ikke må være redd for kalorier for det er ikke farlig om jeg legger på meg litt. Jeg elsker mat og spiser ofte, men sliter med å legge på meg pga høy forbrenning.

    ▪️ En kollega sa jeg ikke måtte spise så mye til lunsj da bedriften hadde dårlig råd, og det så ut som jeg hadde spist nok allerede. Jeg sluttet etter 4 mnd for jeg orket ikke mer av slike kommentarer.

    ▪️ Sjefen min spurte om det var noe jeg ville fortelle etter at jeg hadde lagt på meg 5-7 kg. Ikke kult…

    ▪️ Tanten til kjæresten tok meg rundt håndleddet første gang kun møtte meg og spurte kjæresten min om han sultet meg.

    ▪️ Du hadde vært så flott, bare du hadde slanket deg litt, og da jeg ble gravid fikk jeg høre; ” Du hadde jo blitt så slank i det siste, nesten synd du ble gravid”

    ▪️ Var på Deli De Luca for å kjøpe nattmat og kommenterte at de ikke hadde så mye godt der. Da smalt det fra en fyr om at det så ut som jeg hadde spist altfor mye av maten der allerede.

    ▪️ Jeg viste meg frem i sexy undertøy for min daværende kjæreste. Reaksjonen jeg fikk var “Jaja, du har ikke hengepupper da iallefall”

    ▪️ Svigermor sendte med barna slanke annonser hjem i sekken og ba dem levere dem til meg.

    ▪️ Jeg gikk tur med niesen min da jeg gikk forbi to eldre damer. De så på meg og sa til hverandre “stakkars, hun har jo ikke klart å gå ned babykiloene enda hun da”

    ▪️ Da jeg skulle spise middag i kantina sto en av de ansatte og rørte i bernaise sausen. Hun så opp på meg og sa “Ja du spiser vel dette med skje du”

    ▪️ “Oi, trodde du som trengte så mye skulle være mye tynnere enn det!”

    ▪️ Hadde med meg niesen min på badeland, og da kom det en dame bort som mente datteren min burde bli henta av barnevernet.

    ▪️ Jeg får ofte høre at jeg er for tynn og ser syk ut.

    ▪️ Jeg får spørsmål om jeg har født det siste året, jeg er normalvektig.

    ▪️ En kompis av mannen min sa “Hva har skjedd med deg da? Du var jo så pen og tynn før?”

    ▪️ “Nei nå kan du ikke bli tynnere, da blir du ikke noe pen”

    ▪️ “Herregud skal du ikke spise mer? Spiser du ikke mat eller?”

    ▪️ “Jøss jeg var sikker på at ditt kolesterol var skyhøyt så stor som du er”

    ▪️ Jeg fikk en kommentar om at det ikke så ut som jeg trente i det hele tatt. På den tiden trengte jeg 9 timer pr uke. Jeg endre opp med spiseforstyrrelser.

    ▪️ Jeg fikk spørsmål om hvorfor jeg brukte bikinitopp, jeg hadde jo ikke pupper!

    ▪️ Jeg fikk ikke så mange stygge kommentarer før etter at jeg gikk ned i vekt. Da kunne folk komme og si ting som “Jammen du var jo SVÆR før da” og “Herregud du var jo et fettberg tidligere” Det føltes egentlig nesten verre, det er jo ikke hyggelig å få høre hvordan de egentlig så på meg før jeg gikk ned i vekt. 

    ▪️ Gymlæreren tok meg i nakken foran klassen og sa “Slik skal ikke en jente se ut”

    ▪️ “Du kan ikke gå i de buksene der altså, de er ment for de som er mye mindre enn deg”

    ▪️ Hadde gått opp fra anoreksi og veide 55 kg, men var fremdeles veldig tynn. En person på Elixia spurte om jeg skulle ha baby…

    ▪️ “Ja du ser jo ut som du veier godt over 100 kg, men du har et pent ansikt i det minste”

    ▪️ Sto og pratet med en fyr på fest. Kompisen hans kom og sa “Kom! Du kan ikke stå her og snakke med hu som er så stygg”

    ▪️ “Wow, enten er du gravid, eller så er du bare skikkelig feit” 

    ▪️ En dame i en butikk spurte hvilken størrelse jeg måtte ha jeg som ventet trillinger. Jeg var ikke gravid.

    ▪️ “Oi klærne dine skjuler jo masse så jeg trodde ikke du var så stor, Det er jo synd for du er jo veldig pen i ansiktet”

    ▪️ “Du kan ikke handle her, du kommer aldri til å passe inn i noen av kjolene”

    ▪️ “Oi jeg kjente deg ikke igjen jeg, du er så annerledes”. Sagt etter at jeg gikk opp 20 kg. Hva svarer man på sånt? 

    ▪️ “Æsj så tynne bein du har”

    ▪️ Fikk tilbud om et medlemskap på Elixia på gaten. Takket nei siden jeg allerede var medlem et annet sted. Vedkommende svarte “Eh, jeg tror virkelig du burde si ja takk”

    ▪️ Jeg fikk høre at om jeg fortsatte å gå ned i vekt ble jeg sikkert fin en dag.

    ▪️ ” I am sorry, we don`t have elephant sizes here”

    ▪️ Gikk og tittet på Bik Bok og noen spurte om jeg trengte hjelp. Sa jeg bare tittet og da sa hun “Ja det må du gjerne gjøre, men jeg kan jo informere om at vi dessverre ikke har klær som går opp til din størrelse” Kjøpte ikke presang på Bik Bok for å si det slik.

    ▪️ Et barn spurte om jeg drakk mye cola siden jeg var tjukk for mammaen hans hadde sagt at man ble tjukk om man drakk cola.

    ▪️ Jeg hadde akkurat fått tvillinger og var ute for første gang etter fødselen. Følte meg fin i ny kjole, ny frisyre og sminke. Så kom en dame bort til meg og sa “Oi, du var jo voldsomt forandre, ser det tar på å være tvillingmamma”.

    Langt innlegg ikke sant? Vel, dette er bare en brøkdel av snappene jeg fikk… Dette er faktisk ikke greit, og det håper jeg virkelig ikke dere synes heller? Jeg synes noen av disse kommentarene er så vonde, og det minner meg om mange av de kommentarene jeg selv har fått. Det er sikkert ikke alle som kom med disse kommentarene hadde vonde hensikter, men det blir vondt og sårt uansett. Kommentarene er like vonde uansett om det går på at man er for tynn, for tykk, eller noe midt imellom. Vondt er det uansett å få kommentarer på kropp og utseende. Jeg har sikkert syndet selv, jeg er ikke så høy på meg selv at jeg tror jeg er perfekt. Jeg har sikkert kommentert andre sin kropp, ikke med onde hensikter, men jeg tror det er lett å ikke tenke seg om.

    Jeg håper faktisk du følte deg truffet når du leste dette. At du fikk litt sjokk, at du kjente deg igjen eller at det i det minste frembrakte følelser i deg. Kanskje dette innlegget kan gjøre at flere faktisk får opp øynene på hvordan slike kommentarer påvirker andre. Kanskje kan dette innlegget gjøre at flere faktisk sier ifra at dette ikke er greit. For det er ikke greit, og det er lov å si ifra om man får slike kommentarer. Det er lov, og man burde, si ifra at det du sier nå sårer meg. Det er ikke alltid lett, der og da blir man kanskje så lei seg at man glemmer det, men vi må alle bli flinkere til å vise at dette ikke er greit. Enten kommentarene er “velmenende” eller ikke. Vi må gå foran som et godt eksempel, tørre å si ifra og ikke minst lære barna våre dette. Mange av kommentarene jeg fikk kom fra barn, og samtidig som de ikke vet bedre så lærer de faktisk disse holdningene et sted.

    Husk at alle kjemper en kamp du ikke vet noenting om, og det kommer sjeldent noe godt ut av å kommentere kroppen til andre. De som er overvektige vet som regel det veldig godt selv, de som er slanke vet det utrolig godt selv og de som er midt imellom vet det garantert de også! Vi har alle speil, tross alt… Neste gang du vil komme med en slik kommentar, prøv å tenk på hva du ville følt selv om noen sa det samme til deg.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 30
    Sep 2017
    9:31 am

    Jeg bryr meg, men ikke slik du kanskje tror

     

    De siste årene har måten jeg blogger på endret seg, og det er helt naturlig. Jeg endrer meg, bloggen endrer seg, jeg ser ikke noe rart i det. Jeg har imidlertid fremdeles sterke meninger, ting jeg mener det er viktig at vi snakker om. Ting det er viktig vi har en debatt om. Som selvtillit, hetsing av mennesker på bakgrunn av kropp og utseende, kroppspress og netthets for å nevne noe. Nesten hver eneste gang jeg skriver om slike ting så vet jeg omtrent på forhånd hvilke type kommentarer jeg vil få. På godt og vondt selvsagt. En av kommentarene er så og si i alle tilfeller “hvorfor bryr du deg så mye om hva andre tenker om deg?” eller “Jeg synes du skal slutte å bekymre deg om hva andre tenker og slutte å bry deg.”

    Det vil jeg skrive litt om idag, for denne type kommentarer har jeg faktisk et problem med. Jeg fikk den sist når jeg la ut dette bildet på instagram. Teksten var ment for å vise hvor absurd det er at jeg ikke kan være glad, smile og elske meg selv, til tross for at jeg er overvektig. Noen tolket det imidlertid som om jeg tenkte altfor mye på hva andre mente om meg. Det virker som om mange tror at jeg daglig går rundt og bryr meg om hva andre tenker om meg, hva andre synes om kroppen min, klesstilen min osv, men det er ikke sannheten. Sannheten er at jeg bryr meg, men ikke slik du tror.

    Jeg bryr meg nemlig fint lite om du som leser synes jeg har stor mage, kler meg feil, viser for mye kløft på snapchat, burde trene mer eller om jeg sminker meg feil. Det må du gjerne synes, det hindrer ikke meg i å ta på meg skjørt, sminke meg, ta på push up bhen som jeg absolutt ikke trenger og nyte livet. Det hindrer meg ikke i å promotere de verdiene jeg mener er riktig, å snakke om det å like seg selv og gi seg selv mer verdi enn kun hvordan man ser ut. Slik sett bryr jeg meg faktisk ikke. Jeg bryr meg imidlertid fordi jeg mener det er prinsipielt feil! Jeg skriver om det fordi jeg mener det er såpass feil at det er viktig at det settes fokus på. Jeg har faktisk en stemme som når ut til mange, og den vil jeg bruke. Da benytter jeg ofte meg selv som eksempel fordi jeg føler det ofte er lettere enn å snakke om det på generell basis.

    Jeg bekymrer meg svært sjeldent over hva andre synes om meg, det har jeg gitt opp for lenge siden. Ellers kunne jeg ikke blogget og vært i sosiale medier slik jeg er. Jeg blogger imidlertid ikke bare for meg selv, men også for andre. Mye av de viktige temaene jeg blogger om velger jeg å skrive om fordi jeg synes det er viktig å sette fokus på. Viktig å snakke om. Viktig å fortelle folk at det faktisk ikke er greit. Ikke bare mot meg, men mot andre også. Jeg vet at jeg har hjulpet mange til å akseptere seg selv og gir mer faen i hva andre måtte mene om dem, og det er jeg stolt av. Selvsagt synes jeg også det er trist å bli hetset, hengt ut, urettferdig behandlet, og snakket dritt om på nettet, hvem synes vel ikke det? Men om du tror jeg går rundt og daglig bekymrer meg om hva andre tenker om meg så tar du faktisk feil.

    Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen. Jeg forstår virkelig ikke den holdningen folk har til at man bare ikke skal snakke om ting så blir det sikkert bedre. Skal vi da slutte å snakke om mobbing også da? For da går det sikkert over. Slutte å snakke om kroppspress for da forsvinner det helt sikkert. Kanskje vi bare skal slutte å snakke om krig også så blir det fred på jord? Den siste er satt på spissen, men allikevel. Det er viktig å snakke om ting mener jeg, og det er ofte derfor jeg skriver om det jeg skriver. Ikke fordi jeg bryr meg så innmari på egne vegne, men heller på alle sine vegne. Selvsagt reagerer også jeg på kommentarer jeg får som jeg føler er urettferdig, og selvsagt ønsker jeg av og til å forsvare meg. Så slik sett bryr jeg meg jo. Ofte føler jeg det handler mer om nettopp det, at det er urettferdig og feil, heller enn at jeg bekymrer meg over hva andre mener om meg.

    Vi kan ikke slutte å snakke om ting dere. Vi må faktisk bry oss, ikke bare om oss selv, men om hverandre. For om det skjer med meg er jeg definitivt ikke alene, såpass unik er jeg faktisk ikke.  Om mine tanker, blogginnlegg og mine ord kan hjelpe andre til å få det bedre, så er det faktisk verdt det. At jeg skriver om temaer som er viktig for meg handler faktisk ikke om at jeg bryr meg så jævlig mye om hva andre mener om meg, men om at jeg synes det er feil på generelt grunnlag. At jeg synes det er viktig å snakke om. Vi kommer ikke langt her i verden om vi alle bare stikker hodet i sanden og tenker mest på oss selv. Vi kommer ikke langt om vi slutter å bry oss!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

     

  • 6
    Aug 2017
    6:34 am

    Dress like you`re going somewhere

    -Inneholder annonselinker-

    God morgen dere! Først må jeg si tusen takk for alle tilbakemeldinger rundt de siste innleggene her på bloggen og i andre sosiale medier. Jeg setter virkelig stor pris på det, særlig med tanke på hvor nervøs jeg har vært for å publisere særlig gårsdagens innlegg. Kanskje jeg blir feigere med alderen, ikke vet jeg, jeg har jo aldri vegret meg mot å skrive om slike ting tidligere. Nå får jeg alltid en nervøs klump i magen… Sånn er det ihvertfall blitt, men man kan ikke stoppe å ta opp temaer som er viktige fordi man er litt nervøs heller. Noen må jo snakke om det, og av og til blir det meg. Så håper jeg at jeg bringer budskapet mitt videre, og at det kan påvirke enda flere til å snakke om det. Så fortsett å lik og del!

    Maxikjole med rosa blomster finner du her!

    Her er det nå bare en liten uke igjen til ferie, og jeg er så sykt klar at dere aner ikke! Vi bestilte faktisk reise på fredag og valgte falt på Praha! Vi skal bo på et nydelig hotell midt i sentrum og bare kose oss i fire dagers tid. Det merker jeg at jeg virkelig trenger nå. Iløpet av uka må jeg få lagt opp en liten plan om hva vi faktisk skal der, men kanskje noen av dere lesere har noen tips? Hva burde vi se, hva burde vi gjøre, er det noen fine restauranter du vil anbefale? 🙂 Tar mer enn gjerne imot tips! En ting er sikkert, og det er at denne nydelige kjolen skal med i kofferten! Jeg fikk den fra Ellos tidligere i uka, og jeg bare elsker den! Maxi kjoler er en stor favoritt, og jeg elsket at denne hadde litt ermer så jeg kan bruke den utover høsten også. Den kan lett pyntes både opp og ned. Enten med flate sandaler og løst hår som jeg hadde igår, eller med høye hæler, noen pene smykker og en selskapsveske.

    Jeg er klar for ferie med andre ord, så nå må jeg bare holde ut den aller siste uka. Heldigvis er det mye som skjer (som vanlig) så jeg skal nok holde ut! Med det må jeg avslutte og komme meg avgårde på jobb (jeg sverger på at jeg er født 5 minutter for sent). Ha en strålende søndag da dere og nyt!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 25
    Jan 2017
    11:47 am

    På ditt beste

     

    Hva velger du egentlig å fokusere på?

    Vet du når du er på ditt beste? Når du setter på deg et smil og byr på deg selv, uten å bekymre deg om hva andre måtte mene eller de tingene du er misfornøyd med. Når du smiler og ler, når du gir av deg selv til de rundt deg. Når du innser at deg, dine egenskaper og kvaliteter er bra nok uansett hvordan kroppen måtte se ut. Når du trener og er i bevegelse fordi du vet det er bra for kroppen din, fordi det får deg til å føle deg bra, ikke fordi du stresse fordi du føler du må se ut på en gitt måte for å bli akseptert. For det må du faktisk ikke, men samfunnet prøver å innbille oss det motsatte.

    Jobben om å akseptere oss selv starter ikke på treningsenteret, det starter i hodet. Mental trening er noe som stadig får mer oppmerksomhet. Jeg har ikke noen utdannelse eller lignende, men via min egen reise står det ganske klart for meg at det er hodet de aller fleste av oss burde jobbe med. Vi må jobbe med måten vi tenker om oss selv på, hva vi fokuserer på, og kanskje viktigst vår kritiske sans. For det er utrolig lett å bli påvirket i det samfunnet vi lever i idag, og jeg tar meg av og til i å måtte stoppe opp og puste litt. Til tross for at jeg hver dag prøver å fronte en naturlig balanse, å finne gleden i det man gjør og ikke kun fokusere på kropp og utseende, så må jeg av og til ta meg selv i å ikke ønske det samme. Tankene om at jeg burde sette igang med en diett, “bare for å kickstarte”. Tankene om at jeg ikke kan trene i singlet og shorts. Tankene om at dersom jeg bare hadde hatt en finere kropp så ville jeg fått flere blogglesere og folk ville tatt meg mer alvorlig. De tankene får av og til et grep om meg også.

    Antrekk: Topp fra Ellos Sport // Röhnisch Liza Shiny 7/8 i blått (annonselinker)

    Det verste er at de fleste tingene vi er mest misfornøyde med er det som regel kun vi selv som legger merke til. Vi har også en tendens til å tro at de små “skavankene” er nok til at andre ikke synes noe om oss, eller at de betyr at vi ikke er bra nok. Det er selvsagt ikke tilfelle, men dersom noen skulle mislike deg fordi du har litt mage, eller store overarmer, er de virkelig verdt å ta vare på? Selvtillit sitter i hodet dere, og det har egentlig svært lite med kroppen å gjøre. Man får ikke automatisk bra selvtillit av en fin kropp, tro meg, jeg har vært der selv! Samtidig er vi nok litt for flinke til å følge mennesker i sosiale medier som, bevist eller ubevist, gjør at vi tror en fin kropp = et fantastisk liv. Kanskje er vi også litt for dårlige til å huske at vi ikke ser alt via sosiale medier, kun det andre vil vi skal se. Vi vet det egentlig, men om man blir eksponert for noe nok ganger er det lett å la det bli en sannhet.

    Jeg tror vi noen ganger må ta en liten pause og tenke over hva som faktisk betyr noe. Med det mener jeg ikke at du skal slenge deg i sofaen og spise sjokolade hver dag for at kos er viktig. Tenk etter hva som faktisk er viktig for deg hos andre mennesker. Er det kvaliteter og egenskaper som lojalitet, viljestyrke, humor og det at de alltid er i godt humør, eller er det at de ser ut på en bestemt måte? Jeg tror de aller fleste av oss vil si det er det første. Jeg blir ihvertfall så mye mer tiltrukket av positive mennesker som er seg selv, som byr på seg selv og får meg til å le, og det er da vi mennesker er på vårt beste. Når vi tørr å være oss selv 🙂 Når vi tørr å ha troa på at vi er gode nok, akkurat som vi er.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 26
    Oct 2016
    6:59 am

    Storm i vannglass…

     

    Når den nye trenden er å bli fornærmet på andres vegne…

    Si hva du vil om Sophie Elise, men dama setter viktige saker på dagsorden slik få andre personer klarer. Personlig må jeg si at jeg har sansen for henne, selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i alt hun skriver, sier eller gjør. Jeg kan allikevel like dama og det hun står for, og måten hun viser oss alle på at pupp er pupp, og at man kan trives selv om man ikke bruker størrelse XS. Det er befriende å se en jente stå for det hun gjør, operasjonene hun har tatt, og si at det ikke er greit at hun blir slutshamet enda hun både har silikon og fyll i leppene. Sophie har bein i nesa, og det respekterer jeg!

    I disse damer er hun ute med ny bok, og dermed blir det også en del intervjuer. I boka tar hun blant annet for seg hvordan det er å leve med usikkerhet og komplekser. Sophie Elise er elsket og hatet, og noen ganger virker det som om noen bare venter på at hun skal si noe som kan tolkes feil. Slik som denne saken. Sophie Elise har uttalt i et intervju at det er dyrt med plastiske operasjoner, og at det derfor er enklere å få anoreksia, fordi det er gratis. Dette blir selvsagt stort rabalder for det er vist ikke måte på hvor frekk og hensynsløs hun er som kan si noe slikt som at anoreksi er lett. Jeg derimot velger å kalle det storm i vannglass…

    Screenshoot fra Aftenposten.no

    For helt ærlig, ser man ting litt i kontekst og legger lynsjestemningen til side, så håper jeg og tror at de fleste oppegående mennesker forstår at Sophie Elise ikke mener at anoreksia er en enkel sykdom. At hun ikke mener at anoreksia er noe å ønske seg, eller at hun dermed frekk mot de som har det. Anoreksia er en alvorlig psykisk lidelse og det er vel få som velger å få anoreksia, det forstår også Sophie Elise. Samtidig, det å føle at man trenger plastiske operasjoner for å bli bli mer verdt, det er faktisk også en form for psykisk sykdom. Begge springer ut av usikkerhet og komplekser, men for Sophie Elise endte det opp med oprasjoner i et forsøk på å føle seg bedre. Det er nettopp det hun snakker om i intervjuet, sine egne komplekser og hvordan hun løste dem. Med andre ord ser hun ikke ned på de med anoreksia, men hun bruker det som en metafor for å forklare sitt eget kompleks. Som hun har sagt selv, å streve med en trang til å operere seg møter som regel bare “Skjerp deg”, mens anoreksia blir akseptert som sykdom (noe det selvsagt også skal bli).

    Bilde fra Harstad Tidende.

    Denne lynsjestemningen som foregår ovenfor Sophie Elise, og andre for den saks skyld synes jeg virkelig er helt på jordet, og den nye hobbyen her til lands er vistnok å bli fornærmet på andre sine vegne. Ja Sophie Elise er et forbilde, og har dermed også et vist ansvar. Samtidig, hun må få være seg selv, og fortelle om sine opplevelser til tross for dette. Hun kan ikke ta ansvar for at noen mennesker velger å tolke ting hun sier i verste mening og overdramatisere så til de grader. Nei, kanskje vi ikke ønsker at forbildet våre unge ser opp til har silikonpupper og har fikset på utseende, men om man klarer å se bak det er hun utrolig mye mer. Hun står opp for det hun mener er riktig, hun gir faen i hva andre mener og hun viser at man kan ha det like bra (og bedre) med seg selv på tross av at man går opp i vekt. Hun tar opp kampen mot kroppsfikseringen som foregår i media. Hun viser at hun bestemmer over egen kropp, og hun tørr, i et samfunn der de fleste ikke gjør det. Hun viser at hun er en person med stor personlighet og sterke meninger, selv om hun ser ut på en gitt måte som gjør at noen mener hun kun kan brukes til en ting. Noen må gå foran, og den personen er sjeldent populær, og i vår tid er det på mange måter Sophie Elise, uansett om du liker det eller ikke.

    Bilde fra VG

    Så Johanne Magnusen, i denne artikkelen er du faktisk helt på jordet. Om du klarer å legge fra deg sinne, og faktisk se kommentaren i kontekst, så tror jeg også at du klarer å se det. Sophie Elise er ikke perfekt, men å tillegge henne en rolle som hensynløs og frekk fordi hun bruker anoreksia som en metafor blir for dumt. Jeg tror ingen unge jenter tenker at anoreksia er kult eller gratis fordi Sophie Elise nevnte det i et intervju, du sier det selv, anoreksia er ikke valgfritt. Allikevel legger du det frem som at Sophie Elise kan fremtvinge anoreksia ved å si at det er gratis. Det blir for dumt, og denne slags overdramatisering og lynsjestemning er nok mye farligere enn mye av det Sophie Elise sier når alt kommer til alt.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 14
    Aug 2016
    2:31 pm

    How not to get raped

     

    Når man lever i et samfunn der kvinner får skylda for voldtekt…

    Voldtekssaken i Hemsedal og alle de idiotiske kommentarene fra alt fra høyesterettsdommere til vanlige folk den siste tiden er vel noe mange av oss har fått med seg. Det er ganske tragisk at vi lever i et samfunn hvor man legger offerets antrekk og seksuelle forhistorie til grunne for om hun er blitt voldtatt eller ikke. Det mangler heller ikke på gode råd fra diverse personer (som regel mannlige) om hvordan vi jenter kan unngå å bli voldtatt. For det er selvsagt vårt ansvar, og ikke de mannfolkene som ikke vet hva NEI betyr.

    Igår skulle jeg ut på jentekveld med påfølgende bytur, og da valgte jeg selvsagt å være ansvarlig og følge noen av disse rådene. Man vil jo være ansvarlig kvinne tross alt! Deretter la jeg ut dette bildet i sosiale medier med påfølgende tekst.

    Klar for jentekveld og tur på byenMed tanke på all voldtekspraten den siste tiden så har jeg selvsagt tatt ansvar og fulgt noen av de mange gode rådene i media✌?️ Sykkelbuksa, mensentrusa og vernevesten er på, samt et stort skilt med Nei på! Selvsagt på engelsk i tilfelle man kommer borti noen som ikke kan norsk, og det dekker utrigningen så ingen kan si de ikke så det✌?️I tillegg har jeg selvsagt byttet ut alkohol med eplemost så jeg ikke blir overstadig beruset? Så om jeg blir voldtatt ikveld er det sikkert fordi jeg ikke hadde nok cameltoe✌?️ #barejaerja #erjegtryggnå

    Ja, det er en litt annen måte å demonstrere på, og jeg tror mange fikk seg en god latter, men allikevel illustrerer det noe av det komplett latterlige ved voldtekt i Norge. Dersom du lar huset stå åpent og noen raner huset ditt så får ikke tyven gå fordi du som eier ikke sa “Nei, jeg vil ikke bli ranet” nok. Du lot jo huset stå åpent, så da ba du jo om det! Latterlig? Like latterlig som om kvinner ber om å bli voldtatt fordi de kler seg på en gitt måte på byen. Forhåpentligvis har flere fått åpnet øynene litt den siste tiden om hva voldtekt faktisk er, samme hva Hemsedal dommen ble.

    Jeg endte ikke med å gå slik på byen, selv om det fristet, og jeg kom meg hjem uten ubehagelige overraskelser til tross for både utringning og bare legger. Jeg holdt meg forøvrig sammen med de andre, gikk på opplyste steder og dro ikke alene hjem. Ikke fordi jeg mener det er mitt ansvar å ta forhåndsregler, men fordi når situasjonen er som den er så MÅ vi faktisk gjøre det. Selv om jeg i teorien burde kunne gå alene hjem, drita full i verdens korteste kjole, klokken 03.00 på natten så er ikke det en realitet, og det er realiteten vi må forholde oss til, uansett hvor fucka vi synes det er. I voldtekssaker så ber aldri noen om å bli voldtatt, men allikevel må jeg kjenne jeg blir oppgitt og frustert når en jente går dritings hjem alene gjennom Slottsparken fordi de ikke gidder å ta taxi… Det er lov å ta noen smarte valg for vår del også når vi vet det finnes syke menn der ute som voldtar, men uansett hvor mange dumme valg du måtte ta. En voldtekt er en voldtekt, uansett forhistorie, antall sexpartnere, antrekk og hvor full du måtte være.

    Heldigvis gikk det fint for min del igår, og jeg krysser fingrene for at jeg noen gang slipper å oppleve det marerittet det må være å bli voldtatt. Ta vare på hverandre jenter, når det finnes slike mennesker der ute (både de som voldtar og de som mener det er vår feil) så er det enda viktigere at vi står sammen og viser at dette ikke er greit.

    Helene ♥
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram ♥helenedrage
    Vil du spørre meg om noe? Send sms til 59444404! *29 kr pr mottatt melding

     

  • 29
    May 2016
    4:37 pm

    Jeg er stolt av kroppen min

     

    Nei, det er ikke sunt å være overvektig, men det er heller ikke sunt å hate seg selv og sin egen kropp.

    Så og si hver eneste gang jeg publisere noe om kroppen min, helse og sunnhet kommer disse kommentarene. Hver eneste gang jeg oppfordrer noen til å være fornøyd med seg selv, like kroppen sin som den er, eller huske at helse kommer i mange former, så kommer det en eller flere som absolutt må poengtere noe de tydeligvis tror jeg ikke vet. “Det er ikke sunt å være overvektig”, “Du som forbilde burde ikke lure folk til å tro de er sunne”, “Hvordan kan du være sunn med den kroppen der!?” and the list goes on. Jeg har ikke skrevet en eneste sted at det er sunt å være overvektig, jeg har ikke skrevet et eneste sted at man ikke burde etterstrebe en sunn kroppsvekt og en sunn livsstil, men går det virkelig ikke ann å like seg selv mens man gjør det?!

    For meg handler helse om både psykisk og fysisk velvære. Det er vanskelig å ha god helse om du hele tiden hater deg selv og kroppen din, samt snakker stygt om/til deg selv ved enhver anledning. Det er vanskelig å gjøre noe med et usunt forhold til mat om du hele tiden stresser med maten, nekter deg selv hele næringsemner og hele tiden forteller deg selv hvor udugelig du er. Dette gjelder uansett om du er overvektig, undervektig eller midt imellom. Det er også vanskelig å gjøre noe med den fysiske helsen din om du hater deg selv og kroppen din. Mange tørr ikke gå inn på et treningsenter fordi de føler alle stirrer, mange går helt ned i kjelleren om vekta går opp 54,5 gram og mange gir rett og slett opp fordi de føler de bare er udugelige og mislykkede. Dette er usunne holdninger jeg prøver å kjempe imot hver eneste dag!

    Jeg er stolt av meg selv og kroppen min. Jeg er stolt av at jeg etter mange år med å hate kroppen min nå innser at jeg er verdt så utrolig mye mer enn hvordan jeg ser ut. At jeg kan se meg selv i speilet og ikke ønske å spy pga magen min eller de store lårene mine. Jeg er stolt over å si at jeg er Personlig Trener, selv om mange ser rart på meg for det, fordi jeg hver eneste dag får hjelpe andre mennesker til en bedre helse både psykisk og fysisk. Jeg er stolt over at jeg kan påvirke andre til å se at trening er morsomt, at trening er for alle, og at det ikke er så skummelt å prøve nye ting. Jeg er stolt over å få folk til å innse at resultater kommer i flere former enn kun vektnedgang og større rumpe og at disse resultatene som mer energi og mer ork kanskje betyr mer i lengden. Jeg er stolt over at min stemme faktisk påvirker andre til å like seg selv. At min stemme påvirker andre til å tørre å kjøpe seg en bikini for første gang på 3 år, eller ta på seg singlet selv om de synes armene er for tynne. Jeg er stolt over at jeg hver dag prøver å formidle viktigheten av gode, sunne vaner og et liv i balanse både til kundene mine og til de som følger meg i sosiale medier. Jeg er stolt over hva jeg får til, og jeg er stolt over at jeg samtidig ser hvor jeg kan bli bedre. Jeg er stolt over at jeg kan vise andre at det er lov å feile, og selv om man feiler så kan man få til uendelig mye.

    Ved å hjelpe andre å innse at de er gode nok som de er, og at deres verdi ikke ligger i hvor flat magen deres er tror jeg vi kan få flere til å tørre å assosiere helse, trening og kosthold med noe positivt som de føler de mestrer. Ikke bare noe man må igjennom fordi man føler man ikke er bra nok. Ved å få flere til å tørre å gå i bikini, eller tørre å se de positive tingene ved kroppen sin, håper jeg at flere kan slutte å dømme utifra utseende og heller fokusere på hvordan vi er som personer. Ved å poengtere hvor latterlige oppfatningene vi har om egen kropp kan være, håper jeg flere tørr å prøve nye ting, og sette pris på alle de fantastiske tingene kroppen vår klarer. Klarer man det så tror jeg veien til bedre helse og mindre overvekt er enda nærmere enn om man skal hetse, dømme og se ned på overvektige som late og udugelig, og be de komme seg på trening. Det handler ikke om å gi en falsk trygghet, men heller en ekte trygghet på at du er god nok, og om du bestemmer deg kan du klare hva som helst! 🙂

    Når det gjelder min egen personlige vektnedgang så kan vi diskutere det i et annet innlegg. Jeg er FULLSTENDIG klar over at overvekt er usunt, jeg er FULLSTENDIG klar over hvor mine egne utfordringer ligger, og jeg er også FULLSTENDIG klar over hvilke endringer jeg trenger å gjøre. Dog ikke på den måten mange kanskje tror. At jeg velger å like både meg selv og kroppen min er ikke det samme som at jeg lener meg tilbake med sjokoladen i hånden. Jeg er også veldig klar over at dere faktisk ikke vet alle grunnene til at ting er som det er fordi jeg ikke ønsker at alt og alle skal vite om det, og det er selvsagt på min kappe. Jeg tror allikevel at holdningene mine til en sunn livsstil i balanse hvor man liker seg selv er både riktige og viktige allikevel 🙂

    Mange tanker men dette er virkelig noe som engasjerer meg! Om man lærer seg å like de gode valgene man tar, lærer seg å se etter andre positive endringer enn kun tallene på en vekt og innser at man må behandle kilden til problemene, tenk hva vi kan få til! Ikke minst om vi slutter å måle vår egen verdi utifra et totalt urealistisk kroppsideal så tror jeg veien til god helse og mindre overvekt generelt i samfunnet er uendelig mye kortere 🙂 

  • 21
    Apr 2016
    7:58 am

    Jeg er ikke fasiten

     

    Det er bra å bli inspirert av andre, men du må lage din egen fasit!

    Idag vil jeg skrive litt om dette med å hente inspirasjon fra andre via sosiale medier. Sosiale medier kan være både en kilde til mye bra, men også til mye negativt om man ikke holder tunga rett i munnen. Å bruke sosiale medier til inspirasjon og motivasjon er vel og bra, men husk at du også må gjøre din egen greie. Husk at vi alle har våre individuelle drømmer, forutsetninger, utfordringer, hverdager og ikke minst kropper!

    For eksempel, hver eneste gang jeg legger ut nye intervaller eller treningsøkter på snapchat/blogg/instagram så er det et spørsmål som alltid dukker opp. Hvilken hastighet skal jeg løpe på/hvor tungt skal jeg løfte. Det er kanskje slemt av meg, men det er det kjipeste spørsmålet jeg får. De som spør mener selvsagt ikke noe vondt med det, men for meg indikerer dette spørsmålet en oppskrift på katastrofe. Hva om jeg svarer at du skal løpe på 10 km i timen, eller at du skal løfte 60 kg om du skal kjøre denne øvelsen, hva vil det føre til?

    Om jeg ber deg løfte 60 kg, og du ikke er sterk nok og har god kontroll kan dette lett føre til skader. Det vil ikke jeg ha på min samvittighet. En annen ting er at du kanskje vil føle deg mislykket/udugelig fordi du ikke klarer å gjennomføre treningsøkten slik den er satt opp. Kanskje ender også øvelsen eller intervallen opp med å bli for kjedelig fordi du ikke får utfordret deg selv nok, eller kanskje tenker du bare at “Det klarer jeg aldri” så ender du opp med å ikke teste økten engang! DU må faktisk jobbe utifra DIN forutsetning for å gjøre den effektiv, gir det mening?

    Hva jeg, Funkygine eller Julie Rafoss løfter, hvilken hastighet vi gjør det på eller hvor ofte vi gjør det burde egentlig ikke ha noenting å si for deg. Bruk oss som inspirasjon, sett dere et mål på bakgrunn av det, men husk alltid at du antagelig har helt andre forutsetninger enn oss på godt og vondt. Hva jeg løper mine intervaller på har ingenting å si for deg, jeg løper på en hastighet som er utfordrende for meg, du må finne hastigheten som er utfordrende for deg. Hadde jeg og flere andre bloggere løpt den samme intervallen skal jeg love dere at hastighetene ville variert, men vi ville alle ha fått en like bra økt så lenge vi fokuserte på å presse oss selv forbi vår egen komfortsone. Jeg forventer ikke å løfte like mye eller løpe så fort som Funkygine, men jeg kan fremdeles bli kjempeinspirert av øktene hennes og teste ut det samme, men med de vektene og hastigheten som passer mitt nivå 🙂

    Så min oppfordring, husk at forbildene og bloggerne du følger ikke er fasiten! Verken når det gjelder hvilken vekt man skal løfte, hvilken hastighet man skal løpe, hvordan man spiser eller kropp og utseende for den saks skyld. Bruk de sosiale mediene til inspirasjon og motivasjon, men husk å skap din egen greie underveis også! 🙂 Ikke la andre skape din fasit, din løsning er en måte å trene på som er utfordrende og morsom for deg, og så lenge du blir bedre så er det faktisk det som teller! Vi kan ikke alle være sterkest og raskest, men vi kan alle bli bedre, og for meg er ihvertfall det det aller viktigste.

    Vi kan ikke alle være sterkest og raskest, men vi kan alle bli bedre, og for meg er ihvertfall det det aller viktigste! Med de ordene stikker jeg på kjøkkenet for å lage meg frokost og la tankene spinne litt videre, ha en fin torsdag da dere.

    Helene ♥
    Se hva som skjer bak kullisene på snapchat ♥helenedrage

  • 13
    Apr 2016
    7:52 am

    “Hvis du spiser dette må du trene så mye for å bli kvitt det”

     

    Bør man merke mat med hvor mye man må trene for å bli kvitt det?

    Det er nemlig kommet opp som forslag i Storbritannia, og dette får også støtte i Norge. Dersom du kjøper deg en pose chips med 171 kcal vil du kunne lese på posen at du må gå i 31 minutter for å forbrenne disse ekstra kaloriene. Tanken bak er at dette skal gjøre folk mer beviste på matvalgene de tar siden mange undervurderer hvor mye kalorier det er i mat. På denne måten vil du også kunne ta sunnere valg eller velge å være mer aktive. I en undersøkelse i Storbritannia sier 63% at de er positive til en slik merking, og halvparten mener de vil endre atferd til å være mer aktive og spise sunnere produkter dersom maten var merket på denne måten. Spørsmålet er, ville det egentlig hatt en effekt?

    Jeg ser poenget med et slikt forslag, og ved første øyekast virker dette som en god ide. Det er mange som ikke vet hvor mye kalorier mat faktisk inneholder, både når det gjelder usunn mat, men også sunn mat. Jeg får stadig overraskende mail fra kundene mine som lurer på om de faktisk kan spise så mye mat og fremdeles gå ned i vekt. Mange er også usikre på hvordan de skal lese næringsinnholdet på matvarer, jeg er faktisk usikker selv av og til. Senest forleden dag fikk jeg vite av Elisabeth at en av ingrediensene i det ene drikken vi har på jobben faktisk er en form for søtningsmiddel som ofte gir folk vondt i magen fordi det ikke blir fordøyd. Dermed blir det mat for bakterier istedet. Mange leser for eksempel at en matvare inneholder 150 kcal pr 100 gram, men glemmer å se HVOR kaloriene faktisk kommer fra (om 50% av innholdet er fra sukker er det jo brått ikke så bra allikevel), eller glemmer å ta i betraktning at hele matvaren er på mer enn 100 kcal.

    Samtidig lurer jeg på om det faktisk vil ha noen effekt. Selv om over halvparten sier at de ville valgt sunnere og blitt mer aktive, tror vi egentlig at det stemmer? Jeg mener, vi blir jo stadig mer opplyste med tanke på hva som er sunt og ikke sunt, og vi er mer opptatt av trening og helse enn noensinne. Allikevel har de aller fleste helt andre unnskyldninger for å velge usunt, for eksempel for dårlig tid. Ville virkelig det at man ser et ikon for hvor mye man på trene gjøre at vi velger annerledes, eller at vi tenker: “Yes, da spiser jeg denne sjokoladen og så bare løper jeg i 46 minutter etterpå!”.  Jeg har mine tvil.

    Jeg er helt for tiltak som kan hjelpe oss å få bukt med fedme problemet, og tiltak som gjør oss mer bevist på hva vi spiser. Samtidig er jeg redd for at slike tiltak kan slå uheldig ut på for eksempel unge og gi et usunt fokus. Mange har jo allerede et anstrengt forhold til mat, ikke bare de med spiseforstyrrelser, men også helt vanlige mennesker. Samtidig, denne type merking vil kanskje være enklere å forstå for de fleste enn kalorimerking.

    Hva mener du om saken? Tror du en slik merking av matvarer vil gjøre at folk velger sunnere og blir mer aktive?