• 6
    Aug 2017
    6:34 am

    Dress like you`re going somewhere

    -Inneholder annonselinker-

    God morgen dere! Først må jeg si tusen takk for alle tilbakemeldinger rundt de siste innleggene her på bloggen og i andre sosiale medier. Jeg setter virkelig stor pris på det, særlig med tanke på hvor nervøs jeg har vært for å publisere særlig gårsdagens innlegg. Kanskje jeg blir feigere med alderen, ikke vet jeg, jeg har jo aldri vegret meg mot å skrive om slike ting tidligere. Nå får jeg alltid en nervøs klump i magen… Sånn er det ihvertfall blitt, men man kan ikke stoppe å ta opp temaer som er viktige fordi man er litt nervøs heller. Noen må jo snakke om det, og av og til blir det meg. Så håper jeg at jeg bringer budskapet mitt videre, og at det kan påvirke enda flere til å snakke om det. Så fortsett å lik og del!

    Maxikjole med rosa blomster finner du her!

    Her er det nå bare en liten uke igjen til ferie, og jeg er så sykt klar at dere aner ikke! Vi bestilte faktisk reise på fredag og valgte falt på Praha! Vi skal bo på et nydelig hotell midt i sentrum og bare kose oss i fire dagers tid. Det merker jeg at jeg virkelig trenger nå. Iløpet av uka må jeg få lagt opp en liten plan om hva vi faktisk skal der, men kanskje noen av dere lesere har noen tips? Hva burde vi se, hva burde vi gjøre, er det noen fine restauranter du vil anbefale? 🙂 Tar mer enn gjerne imot tips! En ting er sikkert, og det er at denne nydelige kjolen skal med i kofferten! Jeg fikk den fra Ellos tidligere i uka, og jeg bare elsker den! Maxi kjoler er en stor favoritt, og jeg elsket at denne hadde litt ermer så jeg kan bruke den utover høsten også. Den kan lett pyntes både opp og ned. Enten med flate sandaler og løst hår som jeg hadde igår, eller med høye hæler, noen pene smykker og en selskapsveske.

    Jeg er klar for ferie med andre ord, så nå må jeg bare holde ut den aller siste uka. Heldigvis er det mye som skjer (som vanlig) så jeg skal nok holde ut! Med det må jeg avslutte og komme meg avgårde på jobb (jeg sverger på at jeg er født 5 minutter for sent). Ha en strålende søndag da dere og nyt!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 25
    Jan 2017
    11:47 am

    På ditt beste

     

    Hva velger du egentlig å fokusere på?

    Vet du når du er på ditt beste? Når du setter på deg et smil og byr på deg selv, uten å bekymre deg om hva andre måtte mene eller de tingene du er misfornøyd med. Når du smiler og ler, når du gir av deg selv til de rundt deg. Når du innser at deg, dine egenskaper og kvaliteter er bra nok uansett hvordan kroppen måtte se ut. Når du trener og er i bevegelse fordi du vet det er bra for kroppen din, fordi det får deg til å føle deg bra, ikke fordi du stresse fordi du føler du må se ut på en gitt måte for å bli akseptert. For det må du faktisk ikke, men samfunnet prøver å innbille oss det motsatte.

    Jobben om å akseptere oss selv starter ikke på treningsenteret, det starter i hodet. Mental trening er noe som stadig får mer oppmerksomhet. Jeg har ikke noen utdannelse eller lignende, men via min egen reise står det ganske klart for meg at det er hodet de aller fleste av oss burde jobbe med. Vi må jobbe med måten vi tenker om oss selv på, hva vi fokuserer på, og kanskje viktigst vår kritiske sans. For det er utrolig lett å bli påvirket i det samfunnet vi lever i idag, og jeg tar meg av og til i å måtte stoppe opp og puste litt. Til tross for at jeg hver dag prøver å fronte en naturlig balanse, å finne gleden i det man gjør og ikke kun fokusere på kropp og utseende, så må jeg av og til ta meg selv i å ikke ønske det samme. Tankene om at jeg burde sette igang med en diett, “bare for å kickstarte”. Tankene om at jeg ikke kan trene i singlet og shorts. Tankene om at dersom jeg bare hadde hatt en finere kropp så ville jeg fått flere blogglesere og folk ville tatt meg mer alvorlig. De tankene får av og til et grep om meg også.

    Antrekk: Topp fra Ellos Sport // Röhnisch Liza Shiny 7/8 i blått (annonselinker)

    Det verste er at de fleste tingene vi er mest misfornøyde med er det som regel kun vi selv som legger merke til. Vi har også en tendens til å tro at de små “skavankene” er nok til at andre ikke synes noe om oss, eller at de betyr at vi ikke er bra nok. Det er selvsagt ikke tilfelle, men dersom noen skulle mislike deg fordi du har litt mage, eller store overarmer, er de virkelig verdt å ta vare på? Selvtillit sitter i hodet dere, og det har egentlig svært lite med kroppen å gjøre. Man får ikke automatisk bra selvtillit av en fin kropp, tro meg, jeg har vært der selv! Samtidig er vi nok litt for flinke til å følge mennesker i sosiale medier som, bevist eller ubevist, gjør at vi tror en fin kropp = et fantastisk liv. Kanskje er vi også litt for dårlige til å huske at vi ikke ser alt via sosiale medier, kun det andre vil vi skal se. Vi vet det egentlig, men om man blir eksponert for noe nok ganger er det lett å la det bli en sannhet.

    Jeg tror vi noen ganger må ta en liten pause og tenke over hva som faktisk betyr noe. Med det mener jeg ikke at du skal slenge deg i sofaen og spise sjokolade hver dag for at kos er viktig. Tenk etter hva som faktisk er viktig for deg hos andre mennesker. Er det kvaliteter og egenskaper som lojalitet, viljestyrke, humor og det at de alltid er i godt humør, eller er det at de ser ut på en bestemt måte? Jeg tror de aller fleste av oss vil si det er det første. Jeg blir ihvertfall så mye mer tiltrukket av positive mennesker som er seg selv, som byr på seg selv og får meg til å le, og det er da vi mennesker er på vårt beste. Når vi tørr å være oss selv 🙂 Når vi tørr å ha troa på at vi er gode nok, akkurat som vi er.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 26
    Oct 2016
    6:59 am

    Storm i vannglass…

     

    Når den nye trenden er å bli fornærmet på andres vegne…

    Si hva du vil om Sophie Elise, men dama setter viktige saker på dagsorden slik få andre personer klarer. Personlig må jeg si at jeg har sansen for henne, selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i alt hun skriver, sier eller gjør. Jeg kan allikevel like dama og det hun står for, og måten hun viser oss alle på at pupp er pupp, og at man kan trives selv om man ikke bruker størrelse XS. Det er befriende å se en jente stå for det hun gjør, operasjonene hun har tatt, og si at det ikke er greit at hun blir slutshamet enda hun både har silikon og fyll i leppene. Sophie har bein i nesa, og det respekterer jeg!

    I disse damer er hun ute med ny bok, og dermed blir det også en del intervjuer. I boka tar hun blant annet for seg hvordan det er å leve med usikkerhet og komplekser. Sophie Elise er elsket og hatet, og noen ganger virker det som om noen bare venter på at hun skal si noe som kan tolkes feil. Slik som denne saken. Sophie Elise har uttalt i et intervju at det er dyrt med plastiske operasjoner, og at det derfor er enklere å få anoreksia, fordi det er gratis. Dette blir selvsagt stort rabalder for det er vist ikke måte på hvor frekk og hensynsløs hun er som kan si noe slikt som at anoreksi er lett. Jeg derimot velger å kalle det storm i vannglass…

    Screenshoot fra Aftenposten.no

    For helt ærlig, ser man ting litt i kontekst og legger lynsjestemningen til side, så håper jeg og tror at de fleste oppegående mennesker forstår at Sophie Elise ikke mener at anoreksia er en enkel sykdom. At hun ikke mener at anoreksia er noe å ønske seg, eller at hun dermed frekk mot de som har det. Anoreksia er en alvorlig psykisk lidelse og det er vel få som velger å få anoreksia, det forstår også Sophie Elise. Samtidig, det å føle at man trenger plastiske operasjoner for å bli bli mer verdt, det er faktisk også en form for psykisk sykdom. Begge springer ut av usikkerhet og komplekser, men for Sophie Elise endte det opp med oprasjoner i et forsøk på å føle seg bedre. Det er nettopp det hun snakker om i intervjuet, sine egne komplekser og hvordan hun løste dem. Med andre ord ser hun ikke ned på de med anoreksia, men hun bruker det som en metafor for å forklare sitt eget kompleks. Som hun har sagt selv, å streve med en trang til å operere seg møter som regel bare “Skjerp deg”, mens anoreksia blir akseptert som sykdom (noe det selvsagt også skal bli).

    Bilde fra Harstad Tidende.

    Denne lynsjestemningen som foregår ovenfor Sophie Elise, og andre for den saks skyld synes jeg virkelig er helt på jordet, og den nye hobbyen her til lands er vistnok å bli fornærmet på andre sine vegne. Ja Sophie Elise er et forbilde, og har dermed også et vist ansvar. Samtidig, hun må få være seg selv, og fortelle om sine opplevelser til tross for dette. Hun kan ikke ta ansvar for at noen mennesker velger å tolke ting hun sier i verste mening og overdramatisere så til de grader. Nei, kanskje vi ikke ønsker at forbildet våre unge ser opp til har silikonpupper og har fikset på utseende, men om man klarer å se bak det er hun utrolig mye mer. Hun står opp for det hun mener er riktig, hun gir faen i hva andre mener og hun viser at man kan ha det like bra (og bedre) med seg selv på tross av at man går opp i vekt. Hun tar opp kampen mot kroppsfikseringen som foregår i media. Hun viser at hun bestemmer over egen kropp, og hun tørr, i et samfunn der de fleste ikke gjør det. Hun viser at hun er en person med stor personlighet og sterke meninger, selv om hun ser ut på en gitt måte som gjør at noen mener hun kun kan brukes til en ting. Noen må gå foran, og den personen er sjeldent populær, og i vår tid er det på mange måter Sophie Elise, uansett om du liker det eller ikke.

    Bilde fra VG

    Så Johanne Magnusen, i denne artikkelen er du faktisk helt på jordet. Om du klarer å legge fra deg sinne, og faktisk se kommentaren i kontekst, så tror jeg også at du klarer å se det. Sophie Elise er ikke perfekt, men å tillegge henne en rolle som hensynløs og frekk fordi hun bruker anoreksia som en metafor blir for dumt. Jeg tror ingen unge jenter tenker at anoreksia er kult eller gratis fordi Sophie Elise nevnte det i et intervju, du sier det selv, anoreksia er ikke valgfritt. Allikevel legger du det frem som at Sophie Elise kan fremtvinge anoreksia ved å si at det er gratis. Det blir for dumt, og denne slags overdramatisering og lynsjestemning er nok mye farligere enn mye av det Sophie Elise sier når alt kommer til alt.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 14
    Aug 2016
    2:31 pm

    How not to get raped

     

    Når man lever i et samfunn der kvinner får skylda for voldtekt…

    Voldtekssaken i Hemsedal og alle de idiotiske kommentarene fra alt fra høyesterettsdommere til vanlige folk den siste tiden er vel noe mange av oss har fått med seg. Det er ganske tragisk at vi lever i et samfunn hvor man legger offerets antrekk og seksuelle forhistorie til grunne for om hun er blitt voldtatt eller ikke. Det mangler heller ikke på gode råd fra diverse personer (som regel mannlige) om hvordan vi jenter kan unngå å bli voldtatt. For det er selvsagt vårt ansvar, og ikke de mannfolkene som ikke vet hva NEI betyr.

    Igår skulle jeg ut på jentekveld med påfølgende bytur, og da valgte jeg selvsagt å være ansvarlig og følge noen av disse rådene. Man vil jo være ansvarlig kvinne tross alt! Deretter la jeg ut dette bildet i sosiale medier med påfølgende tekst.

    Klar for jentekveld og tur på byenMed tanke på all voldtekspraten den siste tiden så har jeg selvsagt tatt ansvar og fulgt noen av de mange gode rådene i media✌?️ Sykkelbuksa, mensentrusa og vernevesten er på, samt et stort skilt med Nei på! Selvsagt på engelsk i tilfelle man kommer borti noen som ikke kan norsk, og det dekker utrigningen så ingen kan si de ikke så det✌?️I tillegg har jeg selvsagt byttet ut alkohol med eplemost så jeg ikke blir overstadig beruset? Så om jeg blir voldtatt ikveld er det sikkert fordi jeg ikke hadde nok cameltoe✌?️ #barejaerja #erjegtryggnå

    Ja, det er en litt annen måte å demonstrere på, og jeg tror mange fikk seg en god latter, men allikevel illustrerer det noe av det komplett latterlige ved voldtekt i Norge. Dersom du lar huset stå åpent og noen raner huset ditt så får ikke tyven gå fordi du som eier ikke sa “Nei, jeg vil ikke bli ranet” nok. Du lot jo huset stå åpent, så da ba du jo om det! Latterlig? Like latterlig som om kvinner ber om å bli voldtatt fordi de kler seg på en gitt måte på byen. Forhåpentligvis har flere fått åpnet øynene litt den siste tiden om hva voldtekt faktisk er, samme hva Hemsedal dommen ble.

    Jeg endte ikke med å gå slik på byen, selv om det fristet, og jeg kom meg hjem uten ubehagelige overraskelser til tross for både utringning og bare legger. Jeg holdt meg forøvrig sammen med de andre, gikk på opplyste steder og dro ikke alene hjem. Ikke fordi jeg mener det er mitt ansvar å ta forhåndsregler, men fordi når situasjonen er som den er så MÅ vi faktisk gjøre det. Selv om jeg i teorien burde kunne gå alene hjem, drita full i verdens korteste kjole, klokken 03.00 på natten så er ikke det en realitet, og det er realiteten vi må forholde oss til, uansett hvor fucka vi synes det er. I voldtekssaker så ber aldri noen om å bli voldtatt, men allikevel må jeg kjenne jeg blir oppgitt og frustert når en jente går dritings hjem alene gjennom Slottsparken fordi de ikke gidder å ta taxi… Det er lov å ta noen smarte valg for vår del også når vi vet det finnes syke menn der ute som voldtar, men uansett hvor mange dumme valg du måtte ta. En voldtekt er en voldtekt, uansett forhistorie, antall sexpartnere, antrekk og hvor full du måtte være.

    Heldigvis gikk det fint for min del igår, og jeg krysser fingrene for at jeg noen gang slipper å oppleve det marerittet det må være å bli voldtatt. Ta vare på hverandre jenter, når det finnes slike mennesker der ute (både de som voldtar og de som mener det er vår feil) så er det enda viktigere at vi står sammen og viser at dette ikke er greit.

    Helene ♥
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram ♥helenedrage
    Vil du spørre meg om noe? Send sms til 59444404! *29 kr pr mottatt melding

     

  • 29
    May 2016
    4:37 pm

    Jeg er stolt av kroppen min

     

    Nei, det er ikke sunt å være overvektig, men det er heller ikke sunt å hate seg selv og sin egen kropp.

    Så og si hver eneste gang jeg publisere noe om kroppen min, helse og sunnhet kommer disse kommentarene. Hver eneste gang jeg oppfordrer noen til å være fornøyd med seg selv, like kroppen sin som den er, eller huske at helse kommer i mange former, så kommer det en eller flere som absolutt må poengtere noe de tydeligvis tror jeg ikke vet. “Det er ikke sunt å være overvektig”, “Du som forbilde burde ikke lure folk til å tro de er sunne”, “Hvordan kan du være sunn med den kroppen der!?” and the list goes on. Jeg har ikke skrevet en eneste sted at det er sunt å være overvektig, jeg har ikke skrevet et eneste sted at man ikke burde etterstrebe en sunn kroppsvekt og en sunn livsstil, men går det virkelig ikke ann å like seg selv mens man gjør det?!

    For meg handler helse om både psykisk og fysisk velvære. Det er vanskelig å ha god helse om du hele tiden hater deg selv og kroppen din, samt snakker stygt om/til deg selv ved enhver anledning. Det er vanskelig å gjøre noe med et usunt forhold til mat om du hele tiden stresser med maten, nekter deg selv hele næringsemner og hele tiden forteller deg selv hvor udugelig du er. Dette gjelder uansett om du er overvektig, undervektig eller midt imellom. Det er også vanskelig å gjøre noe med den fysiske helsen din om du hater deg selv og kroppen din. Mange tørr ikke gå inn på et treningsenter fordi de føler alle stirrer, mange går helt ned i kjelleren om vekta går opp 54,5 gram og mange gir rett og slett opp fordi de føler de bare er udugelige og mislykkede. Dette er usunne holdninger jeg prøver å kjempe imot hver eneste dag!

    Jeg er stolt av meg selv og kroppen min. Jeg er stolt av at jeg etter mange år med å hate kroppen min nå innser at jeg er verdt så utrolig mye mer enn hvordan jeg ser ut. At jeg kan se meg selv i speilet og ikke ønske å spy pga magen min eller de store lårene mine. Jeg er stolt over å si at jeg er Personlig Trener, selv om mange ser rart på meg for det, fordi jeg hver eneste dag får hjelpe andre mennesker til en bedre helse både psykisk og fysisk. Jeg er stolt over at jeg kan påvirke andre til å se at trening er morsomt, at trening er for alle, og at det ikke er så skummelt å prøve nye ting. Jeg er stolt over å få folk til å innse at resultater kommer i flere former enn kun vektnedgang og større rumpe og at disse resultatene som mer energi og mer ork kanskje betyr mer i lengden. Jeg er stolt over at min stemme faktisk påvirker andre til å like seg selv. At min stemme påvirker andre til å tørre å kjøpe seg en bikini for første gang på 3 år, eller ta på seg singlet selv om de synes armene er for tynne. Jeg er stolt over at jeg hver dag prøver å formidle viktigheten av gode, sunne vaner og et liv i balanse både til kundene mine og til de som følger meg i sosiale medier. Jeg er stolt over hva jeg får til, og jeg er stolt over at jeg samtidig ser hvor jeg kan bli bedre. Jeg er stolt over at jeg kan vise andre at det er lov å feile, og selv om man feiler så kan man få til uendelig mye.

    Ved å hjelpe andre å innse at de er gode nok som de er, og at deres verdi ikke ligger i hvor flat magen deres er tror jeg vi kan få flere til å tørre å assosiere helse, trening og kosthold med noe positivt som de føler de mestrer. Ikke bare noe man må igjennom fordi man føler man ikke er bra nok. Ved å få flere til å tørre å gå i bikini, eller tørre å se de positive tingene ved kroppen sin, håper jeg at flere kan slutte å dømme utifra utseende og heller fokusere på hvordan vi er som personer. Ved å poengtere hvor latterlige oppfatningene vi har om egen kropp kan være, håper jeg flere tørr å prøve nye ting, og sette pris på alle de fantastiske tingene kroppen vår klarer. Klarer man det så tror jeg veien til bedre helse og mindre overvekt er enda nærmere enn om man skal hetse, dømme og se ned på overvektige som late og udugelig, og be de komme seg på trening. Det handler ikke om å gi en falsk trygghet, men heller en ekte trygghet på at du er god nok, og om du bestemmer deg kan du klare hva som helst! 🙂

    Når det gjelder min egen personlige vektnedgang så kan vi diskutere det i et annet innlegg. Jeg er FULLSTENDIG klar over at overvekt er usunt, jeg er FULLSTENDIG klar over hvor mine egne utfordringer ligger, og jeg er også FULLSTENDIG klar over hvilke endringer jeg trenger å gjøre. Dog ikke på den måten mange kanskje tror. At jeg velger å like både meg selv og kroppen min er ikke det samme som at jeg lener meg tilbake med sjokoladen i hånden. Jeg er også veldig klar over at dere faktisk ikke vet alle grunnene til at ting er som det er fordi jeg ikke ønsker at alt og alle skal vite om det, og det er selvsagt på min kappe. Jeg tror allikevel at holdningene mine til en sunn livsstil i balanse hvor man liker seg selv er både riktige og viktige allikevel 🙂

    Mange tanker men dette er virkelig noe som engasjerer meg! Om man lærer seg å like de gode valgene man tar, lærer seg å se etter andre positive endringer enn kun tallene på en vekt og innser at man må behandle kilden til problemene, tenk hva vi kan få til! Ikke minst om vi slutter å måle vår egen verdi utifra et totalt urealistisk kroppsideal så tror jeg veien til god helse og mindre overvekt generelt i samfunnet er uendelig mye kortere 🙂 

  • 21
    Apr 2016
    7:58 am

    Jeg er ikke fasiten

     

    Det er bra å bli inspirert av andre, men du må lage din egen fasit!

    Idag vil jeg skrive litt om dette med å hente inspirasjon fra andre via sosiale medier. Sosiale medier kan være både en kilde til mye bra, men også til mye negativt om man ikke holder tunga rett i munnen. Å bruke sosiale medier til inspirasjon og motivasjon er vel og bra, men husk at du også må gjøre din egen greie. Husk at vi alle har våre individuelle drømmer, forutsetninger, utfordringer, hverdager og ikke minst kropper!

    For eksempel, hver eneste gang jeg legger ut nye intervaller eller treningsøkter på snapchat/blogg/instagram så er det et spørsmål som alltid dukker opp. Hvilken hastighet skal jeg løpe på/hvor tungt skal jeg løfte. Det er kanskje slemt av meg, men det er det kjipeste spørsmålet jeg får. De som spør mener selvsagt ikke noe vondt med det, men for meg indikerer dette spørsmålet en oppskrift på katastrofe. Hva om jeg svarer at du skal løpe på 10 km i timen, eller at du skal løfte 60 kg om du skal kjøre denne øvelsen, hva vil det føre til?

    Om jeg ber deg løfte 60 kg, og du ikke er sterk nok og har god kontroll kan dette lett føre til skader. Det vil ikke jeg ha på min samvittighet. En annen ting er at du kanskje vil føle deg mislykket/udugelig fordi du ikke klarer å gjennomføre treningsøkten slik den er satt opp. Kanskje ender også øvelsen eller intervallen opp med å bli for kjedelig fordi du ikke får utfordret deg selv nok, eller kanskje tenker du bare at “Det klarer jeg aldri” så ender du opp med å ikke teste økten engang! DU må faktisk jobbe utifra DIN forutsetning for å gjøre den effektiv, gir det mening?

    Hva jeg, Funkygine eller Julie Rafoss løfter, hvilken hastighet vi gjør det på eller hvor ofte vi gjør det burde egentlig ikke ha noenting å si for deg. Bruk oss som inspirasjon, sett dere et mål på bakgrunn av det, men husk alltid at du antagelig har helt andre forutsetninger enn oss på godt og vondt. Hva jeg løper mine intervaller på har ingenting å si for deg, jeg løper på en hastighet som er utfordrende for meg, du må finne hastigheten som er utfordrende for deg. Hadde jeg og flere andre bloggere løpt den samme intervallen skal jeg love dere at hastighetene ville variert, men vi ville alle ha fått en like bra økt så lenge vi fokuserte på å presse oss selv forbi vår egen komfortsone. Jeg forventer ikke å løfte like mye eller løpe så fort som Funkygine, men jeg kan fremdeles bli kjempeinspirert av øktene hennes og teste ut det samme, men med de vektene og hastigheten som passer mitt nivå 🙂

    Så min oppfordring, husk at forbildene og bloggerne du følger ikke er fasiten! Verken når det gjelder hvilken vekt man skal løfte, hvilken hastighet man skal løpe, hvordan man spiser eller kropp og utseende for den saks skyld. Bruk de sosiale mediene til inspirasjon og motivasjon, men husk å skap din egen greie underveis også! 🙂 Ikke la andre skape din fasit, din løsning er en måte å trene på som er utfordrende og morsom for deg, og så lenge du blir bedre så er det faktisk det som teller! Vi kan ikke alle være sterkest og raskest, men vi kan alle bli bedre, og for meg er ihvertfall det det aller viktigste.

    Vi kan ikke alle være sterkest og raskest, men vi kan alle bli bedre, og for meg er ihvertfall det det aller viktigste! Med de ordene stikker jeg på kjøkkenet for å lage meg frokost og la tankene spinne litt videre, ha en fin torsdag da dere.

    Helene ♥
    Se hva som skjer bak kullisene på snapchat ♥helenedrage

  • 13
    Apr 2016
    7:52 am

    “Hvis du spiser dette må du trene så mye for å bli kvitt det”

     

    Bør man merke mat med hvor mye man må trene for å bli kvitt det?

    Det er nemlig kommet opp som forslag i Storbritannia, og dette får også støtte i Norge. Dersom du kjøper deg en pose chips med 171 kcal vil du kunne lese på posen at du må gå i 31 minutter for å forbrenne disse ekstra kaloriene. Tanken bak er at dette skal gjøre folk mer beviste på matvalgene de tar siden mange undervurderer hvor mye kalorier det er i mat. På denne måten vil du også kunne ta sunnere valg eller velge å være mer aktive. I en undersøkelse i Storbritannia sier 63% at de er positive til en slik merking, og halvparten mener de vil endre atferd til å være mer aktive og spise sunnere produkter dersom maten var merket på denne måten. Spørsmålet er, ville det egentlig hatt en effekt?

    Jeg ser poenget med et slikt forslag, og ved første øyekast virker dette som en god ide. Det er mange som ikke vet hvor mye kalorier mat faktisk inneholder, både når det gjelder usunn mat, men også sunn mat. Jeg får stadig overraskende mail fra kundene mine som lurer på om de faktisk kan spise så mye mat og fremdeles gå ned i vekt. Mange er også usikre på hvordan de skal lese næringsinnholdet på matvarer, jeg er faktisk usikker selv av og til. Senest forleden dag fikk jeg vite av Elisabeth at en av ingrediensene i det ene drikken vi har på jobben faktisk er en form for søtningsmiddel som ofte gir folk vondt i magen fordi det ikke blir fordøyd. Dermed blir det mat for bakterier istedet. Mange leser for eksempel at en matvare inneholder 150 kcal pr 100 gram, men glemmer å se HVOR kaloriene faktisk kommer fra (om 50% av innholdet er fra sukker er det jo brått ikke så bra allikevel), eller glemmer å ta i betraktning at hele matvaren er på mer enn 100 kcal.

    Samtidig lurer jeg på om det faktisk vil ha noen effekt. Selv om over halvparten sier at de ville valgt sunnere og blitt mer aktive, tror vi egentlig at det stemmer? Jeg mener, vi blir jo stadig mer opplyste med tanke på hva som er sunt og ikke sunt, og vi er mer opptatt av trening og helse enn noensinne. Allikevel har de aller fleste helt andre unnskyldninger for å velge usunt, for eksempel for dårlig tid. Ville virkelig det at man ser et ikon for hvor mye man på trene gjøre at vi velger annerledes, eller at vi tenker: “Yes, da spiser jeg denne sjokoladen og så bare løper jeg i 46 minutter etterpå!”.  Jeg har mine tvil.

    Jeg er helt for tiltak som kan hjelpe oss å få bukt med fedme problemet, og tiltak som gjør oss mer bevist på hva vi spiser. Samtidig er jeg redd for at slike tiltak kan slå uheldig ut på for eksempel unge og gi et usunt fokus. Mange har jo allerede et anstrengt forhold til mat, ikke bare de med spiseforstyrrelser, men også helt vanlige mennesker. Samtidig, denne type merking vil kanskje være enklere å forstå for de fleste enn kalorimerking.

    Hva mener du om saken? Tror du en slik merking av matvarer vil gjøre at folk velger sunnere og blir mer aktive? 

  • 13
    Feb 2016
    7:56 pm

    Jeg er ikke feminist fordi…

    Er det egentlig så rart at mange kvinner ikke vil kalle seg feminister?

    Med tanke på alle oppslagene om hendelsene på parolemøtet til 8.mars komiteen i Oslo så sitter jeg og er litt matt. Jeg er opptatt av likestilling, jeg er opptatt av at alle skal ha like juridiske, sosiale og økonomiske muligheter uavhengig av kjønn. Dessverre synes jeg ikke lengre feminisme handler om dette, ofte føler jeg feminismen går på bekostning av helt andre ting. Feminismen er blitt overtatt av rødstrømper og Ottar som roper ut så fort noen skulle våge å være uenig i dere kampsaker. Faktisk opplever jeg Ottar som mer kvinneundertrykkende enn mange menn, og de undervurderer kvinner over en lav sko. Ottar vet best, om en kvinne skulle våge å si at hun trives som hjemmeværende husmor eller sykepleier…! Er man ikke enige med dem på alle punkter så er man ingenting verdt er inntrykket man ofte får.

    Hendelsen med Kari Jaquesson (som ironisk nok representerer Ottar) viser bare hvor ufine noen av feministene er, og dette ødelegger selvsagt for de som virkelig jobber mot likestilling. Jaquesson er kanskje er av de mest dobbeltmoralske damene jeg vet om, og dersom du ikke kan argumentere for saken din uten å be en annen kvinne suge pikk så vet jeg ikke helt hvor god saken din er. At vedkommende hun sa det til var 17 år gjør ikke saken bedre, men det hadde vært like ille om hun var 45 år for den saks skyld.

    Bildet er hentet fra dette innlegget, anbefalt lesing!

    Om man sier man er feminist så risikerer man å bli assosiert med kvinner som brøler ut at de hater menn, om menn som har et elendig kvinnesyn (hva med kvinner som har elendig mannssyn egentlig?) og som mener alle kvinner som er hjemmeværende svikter kvinnesaken. Man blir assosiert med feminister som ikke respekterer at andre har andre meninger enn dem og som behandler og snakker ned om andre kvinner på en måte som vi aldri ville godtatt fra det motsatte kjønn. Mannfolk har vistnok et forferdelig kvinnesynn, men det har søren i meg mange feminister også, har dere hørt hvordan noen av dem snakker om andre kvinner? Kanskje særlig de som ikke er enige med dem, noe Kari Jaquesson viste oss med glans denne uka! Ja dette er satt på spissen, og dette gjelder selvsagt ikke alle, men det er slik det føles for veldig, veldig mange. Når vi da leser om hvordan feminister ble behandlet under parolemøte, vel, da forsvinner lysten til å engasjere seg enda mer.

    Som nevnt tidligere, jeg er veldig for likestilling mellom kjønnene,men ofte føler jeg faktisk at kvinnesaken handler mer om kvinners fordeler på bekostning av menn. Se bare på menn i barnefordeling saker, mor får ofte automatisk omsorgsretten og pappaer som vil se barna sine mer får ikke lov til det. Om en kvinne vil beholde barnet, mens barnefaren ikke vil det, (kanskje han ikke engang får vite noe før barnet er født) så har han ingen rettigheter da kvinnen har rett til å bestemme om hun vil beholde barnet. Uavhengig av hva barnefaren måtte ønske. Da må han sette seg pent tilbake og betale barnebidrag til ungen er 18 år. Joda det finnes mange gråsoner her, og jeg forstår det ikke blir lett å endre en slik ordning, men prinsippet står. Mannfolk som er hjemme med barna sine blir sett på som helter, mens det blir forventet at kvinnen skal engasjere seg, ellers er hun en dårlig mor. Mange stellerom er plassert på dametoalettet, hva med når menn har barna? Hvorfor er det feil at kvinner blir objektivisert, mens det er helt i orden at vi gjør det sammen med menn? Chippendales sier jeg bare…

    Kvotering av kjønn er også noe jeg er sterkt imot. Dersom jeg får en jobb, enten det er en lederstilling eller en jobb på Rema 1000 så skal jeg ha jobben fordi jeg er best kvalifisert for jobben. Ikke fordi jeg er kvinne, men fordi jeg er best. Finnes det bedre kvalifiserte menn enn meg, ja da fortjener de jobben. Jeg er for at kvinner selv skal kunne bestemme over egen kropp og sitt eget liv. Om drømmen er å være hjemmeværende husmor så burde det være like respektert som at en kvinne vil være i en lederstilling. Jeg synes det er helt greit at menn og kvinner er ulike og ønsker ulike ting, men det skal også være helt innafor om en jente vil kle seg ut som pirat og en gutt vil leke med dukker. Åh, det er så mye jeg kunne sagt om dette, men er jeg feminist?

    For meg, og mange i min generasjon så er ordet feminist rett og slett blitt et negativt ord. Et ord og begrep vi ikke ønsker å bli assosiert med, et ord vi overhode ikke kan identifisere oss med. Kvinner som Kari Jaquesson og hennes like ødelegger feminist begrepet og gjør at det, ihvertfall for meg, er blitt helt forvridd så det handler om noe helt annet. DET synes jeg kanskje er mer synd enn noe annet…

    Når man ikke engang klarer å behandle sine medkvinner med respekt, hvordan kan man forvente at menn skal gjøre det? Burde ikke likestilling handle om likestilling for BEGGE kjønn, og ikke bare kvinners rettigheter? Inntil feminisme faktisk handler LIKESTILLING så vil ihvertfall ikke jeg kalle meg feminist. 

    Helene ♥
    Se hva som skjer bak kullisene på snapchat ♥helenedrage