• 29
    Oct 2018
    8:00 am

    Når alt blir mobbing!

     

    Igår leste jeg det nyeste innlegget på bloggen til Funkygine. For å være helt ærlig hadde jeg lyst til å kommentere under innlegget på Facebook, men jeg vegret meg for å gjøre det i frykt for å bli angrepet av en haug med fans. Jørgine har jo tross alt en god del av dem. Misforstå meg rett, jeg har ingenting imot Funkygine slik sett, men jeg stiller meg undrende til noe av det som ble tatt opp i dette innlegget. Det ble forøvrig skrevet av Jørgine sin mot, og jeg synes hun har mange gode poenger. Det er allikevel ting jeg stusser over som jeg gjerne vil reflektere litt over. Er man først så heldig å ha et eget talerør må man jo bruke det! Innlegget det er snakk om kan du lese her.

    Først og fremst så er jeg helt enig i at bloggere er blitt en gruppe som alle kan mene noe om, både kritisk og ukritisk. Nå er jeg fullstendig for at man må tåle å få konstruktiv kritikk som blogger, men enkelte ganger kan det gå for langt. Det er mye hetsing og drittslenging mot bloggere som en gruppe, og mye av det er overhode ikke konstruktivt. Jeg synes imidlertid det er skummelt når begrepet mobbing blir brukt i hytt og gevær når det gjelder den konstruktive kritikken som kommer frem. For meg begynner mobbing faktisk å helt miste sin alvorlighetsgrad, og jeg bare hever på øyebrynet når atter en påvirker roper opp om at de blir mobbet. Personlig synes jeg det er en skremmende utvikling. Konstruktiv kritikk er ikke, og vil aldri bli, mobbing. Samme hvor ofte ulike påvirkere gjør seg selv til offer fremfor å svare på kritikken. Selvsagt er det tøft å få kritikk, jeg har stått i det selv mange ganger, men det går veldig langt før jeg kaller det mobbing. Ryktespredning og drittslenging foregår det mye av, spesielt på et vist forum, men for meg blir det allikevel feil å kalle det mobbing. For meg er det hakket mer alvorlig. Det betyr ikke at jeg synes drittslenging og ryktespredning er greit, eller at det er i orden å hetse påvirkere. Samtidig føler jeg at man må tåle en viss form for konstruktiv kritikk når man er en stor påvirker.

    Uansett, la gå, det er et definisjonspørsmål, vi skal ikke ta den diskusjonen nå. Innlegget til moren til Funky handlet i stor grad om at vi alle tar ulike valg for våre barn og at fordi noen velger annerledes enn deg så har man ikke rett til å sitte på sin høye hest. Forsåvidt også noe jeg kan stille meg bak. På meg virker imidlertid dette innlegget som et forsøk på å rettferdiggjøre eksponering av barn i sosiale medier, og det er her jeg hadde lyst til å kommentere. Nå har ikke jeg barn selv så jeg blir nok skutt ned her, men når så mange eksperter går ut og advarer om de negative konsekvensene om å eksponere barn i sosiale medier, hvorfor velger man å gjøre det?

    Reflektere de påvirkerne som velger å eksponere barna sine noen gang over barnas rett til privatliv? De negative konsekvensene? Hva ungene vil synes om dette i fremtiden? Nå snakker jeg ikke om Funkygine spesielt altså, men generelt. For utifra det jeg leser så synes jeg det er skummelt å tenke på hva denne informasjonen kan gjøres med i gale hender. Selvsagt vil folk kanskje vite hvem barna dine er om man er en kjent person, men trenger man å gi alle detaljer? Jeg er ikke ute etter å ta noen eller kritisere noen når jeg stiller disse spørsmålene, jeg er bare oppriktig nysgjerrig. Særlig siden jeg ikke har barn selv. Når det virker som de fleste eksperter og barnepsykologer er enige om at eksponering i sosiale medier ikke er bra for barna, hvordan er da tankegangen til bloggerne som allikevel velger å eksponere? For helt seriøst, jeg vil ikke dømme, jeg vil bare vite hvordan man tenker. Jeg er helt for at vi alle skal ta våre egne valg, men samtidig synes jeg det også er greit å reflektere over disse valgene. Jeg har jo mine meninger utifra det jeg leser. Samtidig har jeg ikke barn og kanskje jeg endrer mening når den tid kommer. Jeg tror ikke det, men man skal aldri si aldri!

    Mor Trude skriver også i innlegget sitt at om man ikke liker det man leser/ser så kan man bare lese det man synes er interessant og drite i resten. Det er jeg fullstendig uenig i. Skal vi utvikle oss videre som samfunn må vi faktisk diskutere ting og være samfunnsengasjerte. Sannheten er at mange påvirkere tjener fett på sosiale medier, og akkurat som andre firmaer må de tåle kritikk. Vi kan ikke bare lukke øynene for ting som er aktuelle problemstillinger. Får påvirkere ufortjent mye pepper? Ja uten tvil. Jeg er som sagt enig i mye av det Trude skriver, som at hetsing ikke er greit. At det ikke er i orden å stigmatisere en hel yrkesgruppe, og at man ikke burde sitte på sin høye hest fordi andre velger annerledes. For å nevne noe. Samtidig skulle jeg ønske flere toppbloggere kunne være bedre å svare på den konkrete og konstruktive kritikken. Som hvorfor man velger å eksponere barna sine enda de er klar over både farer, lovverk og risikoene. Jeg tror vi alle kunne lært mer av å faktisk snakke om slike ting, og jeg synes det hadde vært utrolig interessant å høre refleksjonene til de som velger dette. Det gjelder selvsagt ikke bare dette teamet, men også andre aktuelle problemstillinger.

    Jeg snakket faktisk med Martine Halvorsen om dette på møtet i Oslo der vi diskuterte etiske retningslinjer mot kroppspress. Om hvor synd det er at de som mener det helt motsatte ikke var på debatten. For det hadde virkelig vært uvurderlig å høre deres synspunkter og tankeprosess rundt hvorfor de synes det er greit. Jeg tror imidlertid at når de største påvirkerene istedet stikker hodet i sanden og nekter å kommentere denne kritikken så blir det hele enda mer intens. For når folk stadig spør og kommer med gyldige argumenter, men opplever å aldri får svar, så er det lett (ikke nødvendigvis riktig) å trekke konklusjonen om at man ikke bryr seg. At det er viktigere å tjene penger på barna. Hadde de svart på kritikken ville vi kanskje ikke vært enige da heller, men kanskje vi hadde hatt en større forståelse for hvor man sto? Hva tenker dere om denne problemstillingen?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 6
    Oct 2018
    6:01 pm

    Alle drømmer ikke om å bli tynne

    -Sponset undertøy-

    Via mine sosiale medier er det visse ting jeg prøver å få frem. En av de viktigste tingene jeg vil ha frem er vel på mange måter å vise at overvektige også er mennesker, at man ikke skal la utseende styre livet. Så mange venter med å prøve ting de har lyst til fordi de føler de må gå ned 5 kg eller se ut på en gitt måte. Jeg vil formidle at man er verdt noe uansett hvordan kroppen ser ut. At man ikke skal måle sin egen verdi utifra tallene på vekta, hvilken størrelse man bruker i klær, eller hvor flat magen er. Det gjelder selvsagt ikke bare om man er overvektig, men ALLE, uansett størrelse og fasong. Jeg ønsker å kunne gi andre verktøyene til å se hvor fantastiske de er, gi de et annet syn på se selv og akseptere den man er som person. Samtidig er det viktig for meg å samtidig få frem at det er viktig å jobbe med helsen vår. For meg henger disse to tingene veldig tett sammen, for helse har både en fysisk og en psykisk del. Skal vi ha det bra med oss selv må begge deler være på plass.

    Derfor prater og skriver jeg mye om det å like seg selv, like kroppen sin som den er og akseptere hvem man er. Å fokusere på hvem man er som person og innse at man er like bra samme om man veier 50 eller 100 kg. Altfor mange er for opptatt av den fysiske delen av god helse at de glemmer den psykiske. Jeg snakker av erfaring når jeg sier at en vektnedgang og en slank kropp ikke kurerer et dårlig selvbilde. Det betyr selvsagt ikke at man ikke skal trene og spise sunt, men man trenger å jobbe med hodet også underveis. Altfor mange tillegger kropp og utseende så uendelig mye verdi i dagens samfunn, og jeg ønsker å få flere til å innse at det er ikke det som teller, når alt kommer til alt. Dessverre blir det ofte til at folk skal påpeke hvor usunt det er å være overvektig hver eneste gang jeg legger ut slike poster, men det er bare noe jeg må ta som den offentlige personen jeg er. Det bare overrasker meg at folk ikke tror at overvektige vet det så utrolig godt selv?

    De siste dagene har jeg fått en del kommentarer om at jeg velger å ta operasjon for å bli tynnere, og det provoserer meg. Det fyrer så oppunder det utseendepresset som så mange av oss opplever, en kommenterte til og med at “alle jenter ønsker å bli tynne”. Det er den syke verden vi lever i dere. For nei, alle drømmer ikke om å bli tynne. Jeg personlig går ikke rundt med et intenst ønske om å bli tynn og slank. Om jeg kunne beholdt kroppen min slik den ser ut idag, men ikke hatt den risikoen for sykdommer og plager som overvekt medfører så ville jeg gjort det. Uten tvil. Jeg har valgt å gå videre med operasjonen utelukkende av hensyn til egen helse. At man blir slankere er jo en bivirkning av prosessen, men det å bli slank har ikke engang vært en faktor når jeg har vurdert om dette er riktig for meg. For, tro det eller ei, jeg er ikke misfornøyd med kroppen min. Joda, selvsagt har jeg småting jeg skulle ønske var annerledes, men jeg er faktisk ikke misfornøyd. Jeg synes jeg ser flott ut på min måte (akkurat som du ser flott ut på din måte) og jeg har ikke et stort ønske om å bli slank. Ikke at det er noe galt i å være tynn eller slank, overhode ikke. Det er bare ikke et stort ønske for meg, og noe jeg føler jeg må være for å være god nok.

    Det virker imidlertid som om det er veldig vanskelig for noen å forstå at man kan like seg selv og like kroppen sin, men allikevel ville gjøre noe for helsen. At selv om man er lykkelig og har det bra med seg selv så kan man allikevel ønske å gjøre forbedringer. Ifølge noen er jeg dobbeltmoralsk fordi jeg sier jeg er frisk og lykkelig, men at jeg allikevel tar operasjonen for helsa sin skyld. La oss være ærlige her dere, overvekt er ikke bra for kroppen og fører med økt risiko for mange sykdommer. Det tror jeg nok de aller fleste vet. Det betyr ikke at man ikke kan være frisk og lykkelig som overvektig, men risikoen er der uansett hvor bra man føler seg. Selv om jeg ikke er syk eller har noen plager nå så er det ingen garanti for at det ikke kommer senere. Derfor velger jeg å ta grep nå mens jeg er frisk, og mens jeg har det veldig bra med meg selv på innsiden. Jeg tror det gir meg mye større sjanse for suksess, enn om jeg hadde tatt operasjonen når jeg hatet meg selv og kroppen min. For min del er det også viktig å skille mellom kroppsglede og helse. Jeg synes personlig det er viktig å også snakke om viktigheten av god helse selv om man fremmer kroppspositivisme og selvtillit. De to tingene går helt klart hånd i hånd for meg, selv om det er vanskelig å forstå for mange.

    elene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 26
    Sep 2018
    7:59 am

    Du kan ikke være feit og lykkelig!

     

    Som overvektig møter man mange stygge blikk og fordommer. Ikke bare har andre fordommer mot en, men man har jammen en del fordommer mot seg selv også. Eh, ble den setningen riktig? Poenget var at jeg møter mange overvektige (noen er ikke engang overvektige) som har utrolig mange tanker om hva de kan og ikke kan gjøre på bakgrunn av hvordan kroppen deres ser ut. Kan ikke dra på treningsenter, må gå ned i vekt før de kan prøve poledance, og kan ihvertfall ikke gå i slike bukser når man har mage! Dette handler altså ikke om ting man føler man ikke klarer pga helse, skader og lignende, men rett om slett om utseende. Oppe på dette har man da alle fordommene mennesker generelt har mot overvektige. Jeg sier ikke at overvektige er alene om å møte fordommer, men denne gangen er det det jeg vil skrive om.

    En sak jeg antar flere har fått med seg er at Tess Holliday er på forsiden av Cosmopolitan sitt oktober nummer. Det har mildt sagt skapt furore. Til og med Piers Morgan har blandet seg inn i debatten. Han mener kort fortalt at det er umulig å veie 300 pounds og være oppriktig lykkelig, og at en slik forside gir et “green card” for overvekt. Glorifisering av overvekt på godt norsk, og at det ikke er bedre enn de tynne modellene.

    Dette viser på så mange måter hvor kropp og utseende fiksert vår verden er blitt. For mange er bare tanken på at man kan være lykkelig som overvektig så absurd at de rett og slett nekter å tro på det. Hvordan kan man være feit og lykkelig liksom? Det samme fikk jeg høre da jeg la ut et bilde på instagram forleden, at man kan være lykkelig som overvektig, men at man ble enda lykkeligere av å ha en bedre form. Personlig synes jeg dette blir altfor lett, for det å være lykkelig er jeg overbevist om at er noe som sitter i HODET. I det mentale rett og slett. Altfor mange tror at så lenge kroppen ser slik og slik ut så vil alt bli bra. Dessverre kurerer man ikke et negativt kroppsbilde ved å gå ned i vekt.

    Det betyr ikke at man ikke kan bli mer glad av en friskere kropp eller bedre helse, for det blir man så absolutt. Å brått kunne gå i trapper uten å bli andpusten er en fantastisk følelse. Dette går imidlertid på helse, og ikke nødvendigvis på hvordan kroppen ser ut (selv om det er en viss sammenheng mellom bedre helse og endret kroppsammensetning). Man kan ikke dømme på utseende hva slags helse en person har. Joda overvektige har større RISIKO, det er det viktige ordet her, for en rekke sykdommer og plager. Det betyr ikke at man kommer til å utvikle dem, at man har dem eller at man er i dårlig form. Piers var jo ute og kritiserte Victoria Beckham for å bruke for tynne modeller for en stund siden. Han var imidlertid raskt ute med å påpeke at han ikke klandret modellen, for alt han viste kunne hun jo være sunn. Undervektie har også en høyere risiko for en rekke sykdommer og plager, som for tidlig overgangsalder, hjertesykdommer m.m. Det betyr ikke at alle tynne mennesker er usunne?Hvorfor får ikke overvektige den tvilen til gode?

    Forøvrig hadde denne pluss size bloggeren et sykt godt poeng når det gjelder Tess sin forside. For hvor er egentlig furoren når det er overvektige menn på coveret av magasiner? Ikke eksisterende er ordet du leter etter. En overvektig kvinne derimot er fritt vilt. Det kan man se i mange bransjer, fra politikere til skuespillere. Svært sjeldent kommenteres menns overvekt på samme måte som kvinner. Er menns overvekt mindre usunt? Har de mindre risiko for sykdommer? Selvsagt ikke, men det blir allikevel behandlet som to ulike ting. Uansett, at Tess fronter en slik forside er faktisk en ganske stor greie (no pun intended). Ikke fordi man da glorifiserer overvekt, men fordi det viser at vi alle er verdt noe. Fordi det viser mangfold. Fordi det viser at selvaksept handler om så utrolig mye mer enn å få en pen kropp. Fordi det er viktig at den kommende generasjonen blir eksponert for alle type kropper.

    Jeg skal ikke si noe om Tess sin helse. Jeg ønsker ikke å diskutere om overvekt er farlig eller ikke. Vi må lære oss at en ting ikke utelukker en annen. Om jeg er lykkelig og fornøyd med meg selv betyr ikke at jeg driter i helsa. At den person er slank betyr ikke nøvendigvis at vedkommende er sunn. For meg som selv er overvektig er det egentlig utrolig provoserende at andre skal anta at jeg ikke er lykkelig kun på bakgrunn av kroppen min, og samtidig få høre at jeg sikkert ville vært mer lykkelig som slank. Igjen, jeg sier ikke at vi skal drite i helsa, men vi MÅ slutte å la kropp og utseende få så utrolig mye makt over oss. Vi må tørre å utfordre tankemønstrene våre om hva som skal til for å være lykkelig. Vi må faktisk ikke prate om hvor usunt det er å være overvektig hver jævla gang en overvektig person legger ut bilde av seg eller viser at hun liker seg selv. Tro meg, de aller fleste har fått det memo! Kan vi ikke bare av og til applaudere at folk smiler og er glade i seg selv, uten den forbanna moralske pekefingeren til enhver tid? Jeg avslutter med Tess sine egen ord: “People who think I’m glorifying obesity are glorifying stupidity,” Takk for meg!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 17
    Sep 2018
    4:24 am

    En hektisk uke

    -inneholder annonselinker fra Ellos.no-

    Hei og god morgen! Så fort dette innlegget er lagt ut sitter jeg i bilen med kofferten pakket på vei mot Oslo og deretter Sverige. Dagen starter med paneldebatt på TV2 imorgen tidlig, så slå gjerne på tven klokken 09.00. Jeg stiller sammen med blant annet Lars Zachariassen så da klarer kanskje noen å gjette hva det handler om? Jepp, det handler om dette innlegget og det at mange rett og slett ikke tørr å dra på treningsenteret. De må gå ned 5 kilo først eller bli bedre trent, FØR de melder seg inn på senter? Hvor bakvendt er ikke det?! Så mange er rett og slett redde for å gå på treningsenter fordi de er redd for å bli sett på, dømt og ledd av rett og slett. Treningsenteret skal jo være for alle, uansett utgangspunkt, og her har både vi som medmennesker og treningsenterne noe å gjøre. Det er temaet for debatten idag så jeg håper mange vil se på.

     

    Antrekk: Topp fra Ellos // Skjørt fra Ellos // Hvite Sneakers // Veske Don Donna

    Etter at TV2 er overstått er det bare å vente nesa andre veien igjen. Jeg må en tur innom jobben etter 2 uker ferie for å fikse noen små ting, og se om det har kommet noe nytt og spennende på klesfronten, haha! Får jo nesten abstinenser her etter 2 uker (neida)! Etter en kjapp tur innom jobben reiser jeg videre nedover mot Gøteborg og Halmstad hvor jeg blir værende i 3 dager på butikksjefsmøte. Så det blir mye jobb og informasjon frem til jeg er hjemme igjen onsdag kveld. Så blir det Oslo igjen på tordag, men da for litt mer pleasure heldigvis. Så snakker vi jobbehelg med personlig styling og hele pakken, puh! Herlig start etter ferien med andre ord, og det sier jeg ikke på tull altså. Jeg merker at jeg virkelig har savnet jobben, selv om det også er deilig med ferie. Håper dere får en super start på uka alle sammen, det skal jeg ha!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 7
    Jun 2018
    6:56 am

    Selvtillit er kun for slanke mennesker

    -Inneholder reklame for Ellos-

    God morgen dere. Jeg har nettopp kommet hjem fra trening og skal snart avgårde på jobb. Økten idag besto selvsagt bare av å ta selfies, er dere klar over hvor svett man blir av det eller? Noe må jeg jo gjøre riktig siden vekta viser minus 4 kg! Det med selfies er selvsagt en spøk, men samtidig ikke, for ifølge noen er det vist det jeg gjør når jeg sier jeg trener. Det er utrolig at man fremdeles kan bli overrasket over hvor slemme enkelte mennesker er, selv etter så mange år med blogging. For dere som ikke fikk med dere så var det en sak på instagram igår hvor en konto la ut om hvordan overvektige på sosiale medier gjorde at aksepten for overvekt ble større, og hvor da en følger av vedkommende mente jeg fremmet overvekt. Kontoen la ut denne meldingen og ba meg offentlig om å kommentere den. Hele greia ligger fremdeles ute på min insta story og snap story. Jeg bare merker jeg er så utrolig lei av å hele tiden bli dømt for hvordan jeg ser ut, og ikke budskapet jeg kommer med… Ja jeg snakker om å like seg selv og være glad i kroppen sin, men jeg snakker også om sunn mental og fysisk helse, og har da aldri glorifisert det å være overvektig.

    Deilig og myk tricot kjole finner du her!

    Som alltid når jeg snakker om slike saker så får jeg beskjed om å bare ikke bry meg, og at det er kjedelig at jeg må forsvare meg hele tiden. Vet dere hva? Det synes faen i meg jeg også, og det er mye dritt jeg aldri kommenterer. Samtidig kan vi ikke bare stikke hodet i sanden og late som ingenting. Jeg er en influencer, og jeg vet jeg har folk helt ned på ungdomskolen som følger meg. Hvilket signal gir det egentlig om jeg ikke tar tak i en slik sak som skjedde så offentlig? At det er greit å henge ut folk? Jeg vil gå foran som et god forbilde, og vise at det er greit å si ifra når man blir urettferdig behandlet. Uansett hvor mye folk mener jeg ikke burde bry meg så gjør jeg faktisk det. Kanskje ikke alltid på egne vegne, men også på andres vegne. Noen må stå frem og si at det ikke er greit. For det er ikke greit at folk dømmer kun på bakgrunn av utseende fremfor å høre på det jeg egentlig sier. Jeg har aldri oppfordret til overvekt, eller ment overvekt er en bra ting, og dere som faktisk leser bloggen min vet heldigvis det.

    Vedkommende som hadde kommentert mente vist at det var hårreisende at folk lærte å ha selvtillit som overvektig. Tenk dere det da folkens, jeg hadde tydeligvis ikke fått memo om at selvtillit kun var for slanke mennesker. Tenke seg til. Jeg tror faktisk det er en del misunnelse ute å går i saker som denne. Jeg tror mange synes det er voldsomt provoserende med overvektige som har selvtillit, kanskje fordi de ikke har det selv. Når det da kommer en som meg som ikke ser ut slik idealet dikterer og sier man er fornøyd så er det som å vifte med en rød klut foran øynene for folk. Om jeg dyttet i meg sjokolade hele dagen, aldri trente og fremmet dette på bloggen så er det en ting, men jeg fremmer faktisk ikke fedme bare fordi jeg tar bilder av meg selv og legger ut i sosiale medier. Det blir bare for dumt. Jeg kommer aldri til å slutte å si ifra, for om vi vil ha en endring må vi fortsette å kjempe for det. Jeg vet at min stemme gjør en forskjell for mange, og det er noe som betyr mye for meg.

    Så vær så snill, hør på meg fremfor slike bedrevitere. Du har rett til å føle deg fin og ha all verdens selvtillit uansett hvordan kropp du måtte ha. Det betyr ikke at du driter i helsa de, men at du velger å ha det bra med deg selv mentalt. Det fortjener du, og du er bra nok uansett hva tallene på vekta viser. DET tørr jeg faktisk påstå er sannheten.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 6
    Jun 2018
    9:48 am

    Bloggestraff

     

    Blogging er blitt en stor greie, og de største bloggerne i Norge tjener store penger på å vise frem hverdagen sin, dagens antrekk og månedens plastiske operasjon. Ja det er selvsagt litt satt på spissen, men det er ikke til å komme ifra at vi lever i en tid der skjønnhetspresset stadig blir større. Færre og færre er fornøyd med seg selv og kroppen sin, og det blir mer og mer normalt å fikse på kroppen. Litt fettsuging her, litt botox der, et litt rumpeløft her. Er det så innmari farlig da? Burde ikke alle få gjøre hva de vil med sin egen kropp? Svaret på det siste er selvsagt ja, alle står fritt til å gjøre som de vil med egen kropp. Problemet oppstår når det promoteres omtrent daglig, og med på kjøpet får du en fin rabattkode som gir 20% på hvite tenner eller restylane. Your choice! Vi må alle ta ansvar for oss selv, men når du er en blogger i million klassen og presenterer deg selv som en influencer så må du faktisk ta ansvar for de som følger deg også. Du kan ikke velge om du er et forbilde eller ikke.

    Likestillingsminister Linda Hofstad Helleland er tydeligvis enig, og hun mener alvor. Hun arrangerte et konferansemøte i Oslo med både toppsjefer i bloggnettverk, influencere, redaktører, journalister, politikere og forskere. Målet var å finne tiltak som begrenser norske bloggere, instagrammere og youtuberes negative kroppspress på norske tenåringer. Mange influencer/bloggere ble invitert, men nektet å delta på møte. Det sier ganske mye. Les hele artikkelen til Morten Hegseth om møtet her. Det kom vistnok frem mange gode forslag på møte, som et etisk regelverk. Velger man å følge dette blir man merket slik at man blir mer attraktiv for annonsører. Blir du dømt for brudd vil man få konsenkvenser i form av en ordentlig straff, og ikke de tullete advarslene dagens Forbrukertilsynet driver med idag. De har tross alt muligheten til å gi sanksjoner, men har så langt aldri gjort det.

    Personlig synes jeg dette går veldig riktig vei. Det er ingen tvil om at vi trenger strengere regler og kontroll når det gjelder reklamering for plastisk kirurgi, botox og andre måter å fikse på kroppen på. Det er utrolig skremmende at det blir stadig mer normalt å fikse på kroppen, og motto virker å være at om du ikke liker det, vel da kan du operere! Hvilke signaler sender det egentlig til de som følge deg? Hvilke signaler sender det til barna dine? “Mamma var ikke fornøyd med seg selv så hun fikset på det, men du er fin som du er da!”. Jeg håper flere ser den logiske bristen her? Hva skjedde med det å jobbe med seg selv? Jobbe med hodet, selvfølelsen og selvtilliten? Mange mener at vi må huske at disse bloggerne selv er et offer for skjønnhetshysteriet som herjer i samfunnet, og det er nok absolutt tilfelle. En ting er imidlertid å være offer for hysteriet, det blir noe annet når du velger å gjøre andre mer usikre og tjene penger på det i samme slengen.

    For jeg må si det er provoserende når enkelte bloggere nå går ut og hevder de angrer på operasjonene. At de er misfornøyde med resultatet og ikke anbefaler noen andre å operere seg. Det er ikke provoserende i seg selv, vi kan alle angre på ting vi har gjort. Når du imidlertid benytter en hver anledning til å trykke den rumpa du er “så misfornøyd med” opp i kamera, og fremdeles lever av å legge ut seksualiserte bilder av det selv som fremhever resultatet av disse operasjonene. Da tar jeg deg ikke så veldig seriøst. Da finner jeg det svært vanskelig å tro at du er så forferdelig misfornøyd. For meg blir det feil at du skal få i både pose og sekk, du skal få fronte operasjoner og spille på utseende det har gitt deg, men samtidig prøve å være et godt forbilde ved å si at ingen andre må operere seg? Riktig…

    Jeg er ihvertfall veldig spent på det videre utfallet av dette initiativet, og jeg håper virkelig det blir en endring fremover. At vi får slutt på “russerabatter” for større lepper, rabattkoder for større rumper og generelt et samfunn der det er verre å være tykk enn slem. Som sagt, alle bestemmer selv hva de ønsker å gjøre med kroppen sin. Jeg har venner som har operert seg, tatt silikon og diverse, jeg tenker ikke noe negativt om det. Felles for dem alle er imidlertid at de ikke promoterer det og tjener penger på det, og det mener jeg er en vesentlig forskjell. Hva synes dere? Er dette et godt initiativ eller kan man gjøre det på helt andre måter?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 15
    Dec 2017
    10:41 am

    Hvor mange tynne mennesker får plass i buksen min?

     

    Noen ganger føler jeg at vi faktisk har kommet et skritt videre når det gjelder kroppspositivisme og at flere innser at overvektige også er mennesker. At vi innser at alle kropper kan være vakre (jeg sier ikke at alt er sunt av den grunn) og at det blir like vanlig å se den ene type kroppen som den andre. At det ikke skal bli sett på som helt fantastisk og tøff bare fordi man viser seg frem i undertøy selv om man har litt ekstra. Kanskje setter jeg det litt på spissen for å få frem poenget mitt nå, men jeg blir bare så utrolig oppgitt. Idag handler det om denne saken hvor de reklamerer for plus size strømpebukser ved å vise hvor mange slanke mennesker som får plass i et bein. I shit you not!

    Åh, er det ikke deilig å finne ut av størrelsen sin ved å se hvor mange tynne mennesker som får plass i strømpebuksa mi dere? Hvor kult er det ikke å måtte bruke en størrelse som får plass til en hel modell? Søren, tror jeg bare kjøper to med en gang altså! Not… Vær så snill å ikke få dette til å handle om at jeg snakker ned om tynne jenter for det er så uendelig langt fra poenget. Dette handler om en produsent som følte det var en fantastisk god ide å la slanke jenter vise frem produkter for større damer på en fullstendig ubrukelig måte. Det er som om jeg skulle reklamert for bukser jeg ikke får over hoftene, eller en genser som såvidt går over puppene, like ubrukelig. At vettuge mennesker kan tenke at dette er en god ide, at det er dette som skal til for å selge disse strømpebuksene, forstår jeg rett og slett ikke.

    Jeg får litt følelsen noen ganger at det er greit å lage klær for større damer, men de skal helst ikke vises frem? Heldigvis er det flere enn meg som reagerer, og bare det i seg selv synes jeg er positivt. At flere faktisk ser at dette ikke er greit, at det er rett og slett latterlig. Så med andre ord går vi nok fremover allikevel, men det er en lang reise. Et skritt frem og to tilbake noen ganger, men det går fremover. Sakte, men sikkert, men det må fremdeles jobbes med, det er det ingen tvil om. Om noen år så blir kanskje dette helt utenkelig, det er lov å håpe! Hva tenker dere om saken?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 13
    Dec 2017
    9:37 pm

    Å snakke til døve ører

    -Undertøyet er sponset-

    Idag merker jeg at jeg er litt frustert, og jeg vet ikke engang om det er verdt å skrive dette innlegget. Jeg føler omtrent jeg ikke gjør noe annet enn å poengtere dette stadig vekk, er det egentlig bare å gi opp? Samtidig kjenner dere meg, det er vanskelig å la være når de er noe jeg virkelig brenner for. Utgangspunktet for frustrasjonen min er denne artikkelen fra Dagbladet. Kort fortalt handler det om at fedme er såååå farlig for helsa og at kroppspositivisme er en dårlig ting fordi det oppfordrer til fedme. Deja vu anyone?

    Altså, hvor skal jeg begynne? Det første jeg må si at jeg stusser over er at flesteparten av de som mener kroppspositivisme fremmer fedme er folk som er normalvektige eller trent. INGEN overvektige som jeg har snakket med eller hatt kontakt med via sosiale medier tolker dette med å elske seg selv og kroppen sin som at man skal drite i helsa si! Ingen. Heller ser jeg tendensen at mange heller begynner å trene og ta vare på seg selv nettopp fordi de innser at de er bra nok og at verdien deres ikke ligger i kropp og utseende. Hvorfor er det så ufattelig vanskelig for folk å forstå at det å elske seg selv, lære å like kroppen din, snakke pent til seg selv og innse at man er bra nok IKKE er det samme som å gi faen i helsen sin? Hvor er sammenhengen? Hvor er logikken? Sorry, men jeg forstår det bare ikke. Jeg er så lei av å snakke for døve ører, men det er tydeligvis noe man må gjøre for å i det hele tatt ha et håp om å forstå. Jeg kan jo ikke bare gi meg, kan jeg vel?

    Helse er superviktig, og fedme er et økende problem. Selvsagt er dette noe vi må snakke om og en utfordring vi må ta tak i. Det er det ingen tvil om, men jeg aner ikke hvor mange ganger jeg må poengtere at jeg ikke oppfordrer noen til å ikke gjøre positive ting for helsen sin. Si hva dere vil, men kroppspositivisme er IKKE grunnen til at folk er overvektige. Jeg håper virkelig ikke folk er så naive. Alle som er overvektige VET at de ikke er sunt, at de ikke er bra for kroppen. Dessverre kreves det litt mer enn å vite, og for mange ligger det mye mer bak overvekt enn det folk tror. Jeg sier ikke at man skal bruke det som en unnskyldning, overhode ikke. Imidlertid tror jeg man kommer lengst med oppmuntring og positivitet enn å trykke noen ned. Samtidig, hvorfor er det kun overvekt som blir snakket om når vi snakker om helse? Det er ikke sunt å røyke, det er ikke sunt å drikke hver eneste helg, det er ikke sunt å være sykelig opptatt av trening, eller ta dop for den perfekte kroppen. Om fokuset virkelig er helse, burde vi ikke da snakke om helse i sin helhet, og ikke kun overvekt?

    Jeg er fornøyd med meg selv, jeg snakker pent til meg selv og jeg liker kroppen min. Jeg synes kropp er naturlig og jeg ser ikke problemet med å dele lettkledde bilder av og til (jeg er tross alt ambassadør for et undertøysmerke av en grunn). Samtidig kan jeg også finne inspirasjon i fitnesskropper og lignende, for livet er faktisk ikke sort/hvitt. Da jeg la ut dette budskapet på instagram under et undertøysbilde kom kommentarene ganske fort. Kan dere gjette hva folk hengte seg opp i? Joda, mitt “behov” for bekreftelse og for å vise seg frem, hvor usikker jeg er på meg selv… ja dere kan gå inn og lese selv. Merkelig det der hvordan alle vil at folk skal få et mer naturlig forhold til kropp og innse at alle kropper er bra, men så fort man deler et noe lettkledd bilde så får man jammen i meg høre det. Dobbeltmoralen lenge leve…

    Jeg får kritikk for å fokusere mye på kropp, men jeg synes faktisk ikke jeg gjør det. Jeg jobber med klær om dagen, og da blir det mer naturlig å nevne kropp. Samtidig trener jeg ikke på samme måte som før akkurat nå, og da blir det mindre naturlig å snakke om prestasjoner og treningsmål etc. Fokuset mitt utad til dere er jo SELVFØLELSE, uansett kropp, størrelse og så videre. Jeg synes uten tvil jeg hadde mer fokus på kropp før. Nå handler det mer om hvordan du føler det inni kroppen istedet for utseende.

    Uansett dere, jeg skal fortsette å snakke for døve ører, for av og til klarer jeg faktisk å trenge igjennom, haha! Åh, jeg kunne skrevet om det i evigheter, men jeg må gi meg. Jeg er dritt lei av å forsvare meg, og dere som følger meg fast er sikkert dritt lei av å lese det også. Poenget er at jeg virkelig føler jeg har funnet meg selv, funnet min vei og min egen selvsikkerhet. Kroppspositivisme handler om å innse at sin egen verdi ikke ligger i kropp og utseende, at man fortjener å ha det bra og smile selv om man jobber med helsen sin. At man aksepterer seg selv og snakker pent til seg selv, men det handler også om å ta vare på helsen sin og være snill mot kroppen sin. Det ene utelukker heldigvis ikke det andre.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 24
    Oct 2017
    4:05 am

    Tar du deg betalt for å hjelpe partneren din?

     

    Dette er ikke akkurat en ny sak, men siden det er en del som skjer om dagen så er jeg ikke helt oppdatert. Jeg kom over dette innlegget på bloggen til Pilotfrue, og her må jeg si jeg fikk litt bakover sveis. For meg ble dette bare så riv ruskende feil at jeg merket jeg måtte lese det to ganger, og så la det gå en dag før jeg satt meg ned foran tastaturet. Jeg har overhode ingenting imot Pilotfrue (eller Pilotmannen), det er en koselig blogg jeg faktisk leser nå og da. Allikevel må jeg si at jeg reagerer på dette med å fakturere kona de for hjelpen du gir henne til bloggen. Tro meg, jeg er absolutt for at man skal få betalt for den jobben man gjør, ingen tvil om det. Samtidig, burde ikke hjelp til den du elsker være en selvfølge?

    Jeg er jo også utrolig heldig som har en mann som hjelper meg med bilder. Han bruker av sin tid, energi og fritid på å hjelpe meg med noe jeg synes er utrolig moro, og som vi faktisk tjener penger på. Disse pengene kommer jo også Mats til gode. Vi er jo gift, og har tross alt felles økonomi. For meg virker det helt merkelig at han skulle fakturere meg, de pengene ville jo gått inn i fellespotten uansett? Nå vet jeg selvsagt ingenting om Pilotfrue og mannens økonomiske fordeling, men selv uten det tatt i betraktning så blir det bare så feil for meg… Om jeg kunne gitt av min tid og energi for å hjelpe mannen med noe han er lidenskaplig opptatt av, så ville det vært meg en selvfølge! Jeg hadde ikke trengt å tenke engang, uansett om det hadde vært business eller hobby. Jeg hadde selvsagt forventet å få noe igjen, men da mer i form av takknemlighet, hjelp tilbake, eller kanskje litt oppvartning i form av middag eller lignende? (Når jeg skriver dette ser jeg at jeg definitivt må bli bedre til å varte opp Mats litt som takk for hjelpen!)

    Det må jo selvsagt gå begge veier, jeg synes så absolutt ikke man bare skal forvente hjelp og ta det som en selvfølge. Jeg forstår så absolutt argumentet til Pilotmannen om at han tross alt leverer henne et produkt som brukes i en jobb hvor de tjener penger. Jeg forstår absolutt argumentet om at ved å ta betalt så føler han at han får tilbudt noe istedet for å stjele fritiden hans. Om dette fungerer for dem, og de er fornøyde med det så respekterer jeg så absolutt det. For meg personlig ville det bare blitt helt feil. Jeg ble jo imidlertid usikker på om kanskje jeg burde betale Mats for all hjelpen han gir meg, men etter en prat kom vi begge frem til at for oss ville det blitt feil. Ikke fordi Mats er så forferdelig glad i å ta bilder av meg, men fordi det er en selvfølge å hjelpe den man elsker. Ihvertfall så lenge det blir satt pris på og verdsatt fra den andre.

    Mats hjelper meg mye med bloggen min, og hadde han hatt en lignende hobby hvor jeg kunne hjelpe til med annet enn støtte så hadde jeg gjort det uten å blunke. For meg er det helt naturlig, om det så innebar at jeg for eksempel måtte lære meg et av spillene han elsker (dårlig eksempel, men beste jeg kommer på). Det hadde nok ikke vært det kuleste jeg gjorde, og jeg hadde definitivt forventet noe tilbake, men penger er kanskje det siste jeg hadde tenkt på. Det er så mange andre ting som ville vært mer naturlig. Dette er jo mannen jeg har giftet meg med, det trygge punktet i livet mitt, og at han vil bruke av sin tid og energi for å hjelpe meg med min hobby setter jeg umåtelig stor pris på. Den takknemligheten føler jeg at jeg kan vise på så mange bedre og mer personlige måter enn ved å gi han penger… Hvor personlig er det egentlig? Hva tenker dere kjære lesere?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 15
    Oct 2017
    10:33 am

    Jeg vil ha treningen min for meg selv

    -I samarbeid med Kari Traa-

    Mange har lagt merke til at jeg ikke skriver nevneverdig om trening lengre, og mange har også etterspurt hvorfor. Noen tror sikkert at det er fordi jeg ikke trener, men det er langt ifra sannheten. Nå prøver jeg absolutt ikke å påstå at jeg trener 6 dager i uka og kun spiser salat, men jeg trener, heldigvis, mer enn hva som kommer frem i mine sosiale medier. Sannheten er heller at jeg nå om dagen vil ha treningen for meg selv. Jeg vil at treningen skal være mitt lille fristed hvor jeg kan fokusere på det som faktisk betyr noe for meg i lengden. Treningsgleden, bevegelsen og de små serierene som for meg er store, men som for andre vil virke banale i forhold til tidligere. Jeg må innrømme at jeg føler på et stort prestasjonspress med tanke på treningen, og derfor er jeg nødt til å ta noen grep for å faktisk kunne komme igang igjen med noe jeg egentlig synes er gøy.

    Tidligere var trening noe som jeg forbandt veldig med prestasjon. Alltid strebe etter å bli bedre, go hard or go home, og målet var å se et mindre tall på vekten dagen etter enn dagen før. Sakte men sikkert begynte jeg å forstå at treningen egentlig handlet om mye mer, men det tok litt tid å se det. På mange måter hadde jeg fått et veldig merkelig syn på trening, det gikk fra å være noe jeg hatet å gjøre, til noe jeg måtte gjøre, til noe jeg burde gjøre før jeg innså at jeg det noe jeg skal ha lyst til å gjøre. For min egen del. Ikke fordi andre forventet det. Ikke fordi jeg måtte løfte så og så mye i markløft for å være bra nok, eller fordi jeg ville se ut på en gitt måte. I tillegg begynte jeg jo å jobbe med mitt eget syn på meg selv, og innså at den jeg er som person er god nok uansett hvordan kroppen min ser ut. At min verdi ikke ble avgjort om hva vekten min viste, av hvor spretten rumpa var eller hvor flat magen min var. Midt oppi denne prosessen ble jeg rett og slett lei hele treningen. Det gav meg ingenting lengre, det ble bare en ytterligere stressfaktor i livet mitt. En stressfaktor jeg strengt tatt ikke trengte oppi alt annet som skjedde.

    Etter en lang stund uten systematisk trening så bestemte jeg meg for å ta opp tråden igjen. Jeg kjente at kroppen trengte å bevege seg, og jeg merket at lysten til å trene kom tilbake igjen. Jeg følte ikke at jeg måtte komme igang fordi magen ble større eller noe, men jeg hadde rett og slett lyst! Så da gjorde jeg det som føltes naturlig for meg, jeg delte det på bloggen og i sosiale medier. Jeg merket imidlertid raskt at både gleden og motivasjonen sank som en stein igjen, og det gamle forventningspresset kom tilbake. Jeg følte meg i elendig form, og jeg ble rett og slett flau over meg selv. Kettlebellen på 12 kg føltes som 30 kg, 10 repetisjoner med hip thrusth var et mareritt, og push ups kunne jeg bare glemme. Dette kunne jeg jo ikke dele på bloggen, hvor er motivasjonen for andre i det? Jeg brukte så mye energi på å deppe over alt jeg IKKE fikk til, og det endte ikke med treningen. I en periode følte jeg ikke at jeg fikk til noen verdens ting, ALT gikk til helvete (i hodet mitt selvsagt, ikke i virkeligheten).

    Jeg måtte ta mine egne råd, og innse at det er mye bedre å feire de små seriene i hverdagen, og fokusere på alt jeg faktisk får til. Fokusere på reisen i seg selv, og tenke at enhver endring faktisk er positivt. For om man senker forventningene og slutter å sammenligne seg med andre, så får man faktisk til ganske så mye! Jeg sluttet å følge en del store treningsprofiler i sosiale medier, jeg begynte å fokusere på hvor bra kroppen føltes etter en lang tur med Gaia. Jeg begynte å gjøre det for min egen del, ikke fordi jeg skulle være til inspirasjon for andre. Jeg la igjen kamera hjemme og telefonen i treningsbagen. Først da begynte den deilige treningsgleden å snike seg tilbake igjen, sakte men sikkert. Når jeg gjorde det for min egen del, og kun derfor. Tanken kom den perfekte kroppen har jeg jo lagt fra meg for lenge siden, nå er det viktigere for meg å trives med meg selv akkurat som jeg er nå! Det betyr ikke at jeg ikke vil bli bedre, ikke vil bli i bedre form, men det skal ikke være et krav for å være bra nok.

    Dette er også noe av temaet Kari Traa tar opp i sin nye kampanje, Celebrate yourself! Den oppfordrer oss kvinner til å omfavne våre styrker og alt vi faktisk får til, fremfor å hele tiden sammenligne oss med et urealistisk ideal. Det oppfordres til å finne tilbake til treningsgleden og legge igjen prestasjon og forvetningspresset hjemme. Med det mener det selvsagt ikke at man ikke kan jobbe for å bli bedre, men at man faktisk husker å feire de små fremskrittene også. For de er det garantert mange av, selv om de har en tendens til å forsvinne midt oppe i alt. Streben etter perfeksjon er noe som sitter dypt i mange av oss, men hvor ofte blir ting egentlig perfekt? Det kan selvsagt virke slik i sosiale medier at noen lever perfekte liv, men hvor reelt er det egentlig? Jeg tror vi alle kan komme mye lengre ved å være mer takknemlige for det vi har, og alt vi faktisk får til, fremfor å alltid strebe etter det vi ikke har og det vi ikke får til. Det er ihvertfall mitt mål fremover! Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å dele treningen min igjen, men akkurat her og nå? Da skal treningen får være min egen greie, en greie jeg gjør kun for min egen del, og det er faktisk mer enn godt nok.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage