• 7
    Jun 2018
    6:56 am

    Selvtillit er kun for slanke mennesker

    -Inneholder reklame for Ellos-

    God morgen dere. Jeg har nettopp kommet hjem fra trening og skal snart avgårde på jobb. Økten idag besto selvsagt bare av å ta selfies, er dere klar over hvor svett man blir av det eller? Noe må jeg jo gjøre riktig siden vekta viser minus 4 kg! Det med selfies er selvsagt en spøk, men samtidig ikke, for ifølge noen er det vist det jeg gjør når jeg sier jeg trener. Det er utrolig at man fremdeles kan bli overrasket over hvor slemme enkelte mennesker er, selv etter så mange år med blogging. For dere som ikke fikk med dere så var det en sak på instagram igår hvor en konto la ut om hvordan overvektige på sosiale medier gjorde at aksepten for overvekt ble større, og hvor da en følger av vedkommende mente jeg fremmet overvekt. Kontoen la ut denne meldingen og ba meg offentlig om å kommentere den. Hele greia ligger fremdeles ute på min insta story og snap story. Jeg bare merker jeg er så utrolig lei av å hele tiden bli dømt for hvordan jeg ser ut, og ikke budskapet jeg kommer med… Ja jeg snakker om å like seg selv og være glad i kroppen sin, men jeg snakker også om sunn mental og fysisk helse, og har da aldri glorifisert det å være overvektig.

    Deilig og myk tricot kjole finner du her!

    Som alltid når jeg snakker om slike saker så får jeg beskjed om å bare ikke bry meg, og at det er kjedelig at jeg må forsvare meg hele tiden. Vet dere hva? Det synes faen i meg jeg også, og det er mye dritt jeg aldri kommenterer. Samtidig kan vi ikke bare stikke hodet i sanden og late som ingenting. Jeg er en influencer, og jeg vet jeg har folk helt ned på ungdomskolen som følger meg. Hvilket signal gir det egentlig om jeg ikke tar tak i en slik sak som skjedde så offentlig? At det er greit å henge ut folk? Jeg vil gå foran som et god forbilde, og vise at det er greit å si ifra når man blir urettferdig behandlet. Uansett hvor mye folk mener jeg ikke burde bry meg så gjør jeg faktisk det. Kanskje ikke alltid på egne vegne, men også på andres vegne. Noen må stå frem og si at det ikke er greit. For det er ikke greit at folk dømmer kun på bakgrunn av utseende fremfor å høre på det jeg egentlig sier. Jeg har aldri oppfordret til overvekt, eller ment overvekt er en bra ting, og dere som faktisk leser bloggen min vet heldigvis det.

    Vedkommende som hadde kommentert mente vist at det var hårreisende at folk lærte å ha selvtillit som overvektig. Tenk dere det da folkens, jeg hadde tydeligvis ikke fått memo om at selvtillit kun var for slanke mennesker. Tenke seg til. Jeg tror faktisk det er en del misunnelse ute å går i saker som denne. Jeg tror mange synes det er voldsomt provoserende med overvektige som har selvtillit, kanskje fordi de ikke har det selv. Når det da kommer en som meg som ikke ser ut slik idealet dikterer og sier man er fornøyd så er det som å vifte med en rød klut foran øynene for folk. Om jeg dyttet i meg sjokolade hele dagen, aldri trente og fremmet dette på bloggen så er det en ting, men jeg fremmer faktisk ikke fedme bare fordi jeg tar bilder av meg selv og legger ut i sosiale medier. Det blir bare for dumt. Jeg kommer aldri til å slutte å si ifra, for om vi vil ha en endring må vi fortsette å kjempe for det. Jeg vet at min stemme gjør en forskjell for mange, og det er noe som betyr mye for meg.

    Så vær så snill, hør på meg fremfor slike bedrevitere. Du har rett til å føle deg fin og ha all verdens selvtillit uansett hvordan kropp du måtte ha. Det betyr ikke at du driter i helsa de, men at du velger å ha det bra med deg selv mentalt. Det fortjener du, og du er bra nok uansett hva tallene på vekta viser. DET tørr jeg faktisk påstå er sannheten.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 6
    Jun 2018
    9:48 am

    Bloggestraff

     

    Blogging er blitt en stor greie, og de største bloggerne i Norge tjener store penger på å vise frem hverdagen sin, dagens antrekk og månedens plastiske operasjon. Ja det er selvsagt litt satt på spissen, men det er ikke til å komme ifra at vi lever i en tid der skjønnhetspresset stadig blir større. Færre og færre er fornøyd med seg selv og kroppen sin, og det blir mer og mer normalt å fikse på kroppen. Litt fettsuging her, litt botox der, et litt rumpeløft her. Er det så innmari farlig da? Burde ikke alle få gjøre hva de vil med sin egen kropp? Svaret på det siste er selvsagt ja, alle står fritt til å gjøre som de vil med egen kropp. Problemet oppstår når det promoteres omtrent daglig, og med på kjøpet får du en fin rabattkode som gir 20% på hvite tenner eller restylane. Your choice! Vi må alle ta ansvar for oss selv, men når du er en blogger i million klassen og presenterer deg selv som en influencer så må du faktisk ta ansvar for de som følger deg også. Du kan ikke velge om du er et forbilde eller ikke.

    Likestillingsminister Linda Hofstad Helleland er tydeligvis enig, og hun mener alvor. Hun arrangerte et konferansemøte i Oslo med både toppsjefer i bloggnettverk, influencere, redaktører, journalister, politikere og forskere. Målet var å finne tiltak som begrenser norske bloggere, instagrammere og youtuberes negative kroppspress på norske tenåringer. Mange influencer/bloggere ble invitert, men nektet å delta på møte. Det sier ganske mye. Les hele artikkelen til Morten Hegseth om møtet her. Det kom vistnok frem mange gode forslag på møte, som et etisk regelverk. Velger man å følge dette blir man merket slik at man blir mer attraktiv for annonsører. Blir du dømt for brudd vil man få konsenkvenser i form av en ordentlig straff, og ikke de tullete advarslene dagens Forbrukertilsynet driver med idag. De har tross alt muligheten til å gi sanksjoner, men har så langt aldri gjort det.

    Personlig synes jeg dette går veldig riktig vei. Det er ingen tvil om at vi trenger strengere regler og kontroll når det gjelder reklamering for plastisk kirurgi, botox og andre måter å fikse på kroppen på. Det er utrolig skremmende at det blir stadig mer normalt å fikse på kroppen, og motto virker å være at om du ikke liker det, vel da kan du operere! Hvilke signaler sender det egentlig til de som følge deg? Hvilke signaler sender det til barna dine? “Mamma var ikke fornøyd med seg selv så hun fikset på det, men du er fin som du er da!”. Jeg håper flere ser den logiske bristen her? Hva skjedde med det å jobbe med seg selv? Jobbe med hodet, selvfølelsen og selvtilliten? Mange mener at vi må huske at disse bloggerne selv er et offer for skjønnhetshysteriet som herjer i samfunnet, og det er nok absolutt tilfelle. En ting er imidlertid å være offer for hysteriet, det blir noe annet når du velger å gjøre andre mer usikre og tjene penger på det i samme slengen.

    For jeg må si det er provoserende når enkelte bloggere nå går ut og hevder de angrer på operasjonene. At de er misfornøyde med resultatet og ikke anbefaler noen andre å operere seg. Det er ikke provoserende i seg selv, vi kan alle angre på ting vi har gjort. Når du imidlertid benytter en hver anledning til å trykke den rumpa du er “så misfornøyd med” opp i kamera, og fremdeles lever av å legge ut seksualiserte bilder av det selv som fremhever resultatet av disse operasjonene. Da tar jeg deg ikke så veldig seriøst. Da finner jeg det svært vanskelig å tro at du er så forferdelig misfornøyd. For meg blir det feil at du skal få i både pose og sekk, du skal få fronte operasjoner og spille på utseende det har gitt deg, men samtidig prøve å være et godt forbilde ved å si at ingen andre må operere seg? Riktig…

    Jeg er ihvertfall veldig spent på det videre utfallet av dette initiativet, og jeg håper virkelig det blir en endring fremover. At vi får slutt på “russerabatter” for større lepper, rabattkoder for større rumper og generelt et samfunn der det er verre å være tykk enn slem. Som sagt, alle bestemmer selv hva de ønsker å gjøre med kroppen sin. Jeg har venner som har operert seg, tatt silikon og diverse, jeg tenker ikke noe negativt om det. Felles for dem alle er imidlertid at de ikke promoterer det og tjener penger på det, og det mener jeg er en vesentlig forskjell. Hva synes dere? Er dette et godt initiativ eller kan man gjøre det på helt andre måter?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 15
    Dec 2017
    10:41 am

    Hvor mange tynne mennesker får plass i buksen min?

     

    Noen ganger føler jeg at vi faktisk har kommet et skritt videre når det gjelder kroppspositivisme og at flere innser at overvektige også er mennesker. At vi innser at alle kropper kan være vakre (jeg sier ikke at alt er sunt av den grunn) og at det blir like vanlig å se den ene type kroppen som den andre. At det ikke skal bli sett på som helt fantastisk og tøff bare fordi man viser seg frem i undertøy selv om man har litt ekstra. Kanskje setter jeg det litt på spissen for å få frem poenget mitt nå, men jeg blir bare så utrolig oppgitt. Idag handler det om denne saken hvor de reklamerer for plus size strømpebukser ved å vise hvor mange slanke mennesker som får plass i et bein. I shit you not!

    Åh, er det ikke deilig å finne ut av størrelsen sin ved å se hvor mange tynne mennesker som får plass i strømpebuksa mi dere? Hvor kult er det ikke å måtte bruke en størrelse som får plass til en hel modell? Søren, tror jeg bare kjøper to med en gang altså! Not… Vær så snill å ikke få dette til å handle om at jeg snakker ned om tynne jenter for det er så uendelig langt fra poenget. Dette handler om en produsent som følte det var en fantastisk god ide å la slanke jenter vise frem produkter for større damer på en fullstendig ubrukelig måte. Det er som om jeg skulle reklamert for bukser jeg ikke får over hoftene, eller en genser som såvidt går over puppene, like ubrukelig. At vettuge mennesker kan tenke at dette er en god ide, at det er dette som skal til for å selge disse strømpebuksene, forstår jeg rett og slett ikke.

    Jeg får litt følelsen noen ganger at det er greit å lage klær for større damer, men de skal helst ikke vises frem? Heldigvis er det flere enn meg som reagerer, og bare det i seg selv synes jeg er positivt. At flere faktisk ser at dette ikke er greit, at det er rett og slett latterlig. Så med andre ord går vi nok fremover allikevel, men det er en lang reise. Et skritt frem og to tilbake noen ganger, men det går fremover. Sakte, men sikkert, men det må fremdeles jobbes med, det er det ingen tvil om. Om noen år så blir kanskje dette helt utenkelig, det er lov å håpe! Hva tenker dere om saken?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 13
    Dec 2017
    9:37 pm

    Å snakke til døve ører

    -Undertøyet er sponset-

    Idag merker jeg at jeg er litt frustert, og jeg vet ikke engang om det er verdt å skrive dette innlegget. Jeg føler omtrent jeg ikke gjør noe annet enn å poengtere dette stadig vekk, er det egentlig bare å gi opp? Samtidig kjenner dere meg, det er vanskelig å la være når de er noe jeg virkelig brenner for. Utgangspunktet for frustrasjonen min er denne artikkelen fra Dagbladet. Kort fortalt handler det om at fedme er såååå farlig for helsa og at kroppspositivisme er en dårlig ting fordi det oppfordrer til fedme. Deja vu anyone?

    Altså, hvor skal jeg begynne? Det første jeg må si at jeg stusser over er at flesteparten av de som mener kroppspositivisme fremmer fedme er folk som er normalvektige eller trent. INGEN overvektige som jeg har snakket med eller hatt kontakt med via sosiale medier tolker dette med å elske seg selv og kroppen sin som at man skal drite i helsa si! Ingen. Heller ser jeg tendensen at mange heller begynner å trene og ta vare på seg selv nettopp fordi de innser at de er bra nok og at verdien deres ikke ligger i kropp og utseende. Hvorfor er det så ufattelig vanskelig for folk å forstå at det å elske seg selv, lære å like kroppen din, snakke pent til seg selv og innse at man er bra nok IKKE er det samme som å gi faen i helsen sin? Hvor er sammenhengen? Hvor er logikken? Sorry, men jeg forstår det bare ikke. Jeg er så lei av å snakke for døve ører, men det er tydeligvis noe man må gjøre for å i det hele tatt ha et håp om å forstå. Jeg kan jo ikke bare gi meg, kan jeg vel?

    Helse er superviktig, og fedme er et økende problem. Selvsagt er dette noe vi må snakke om og en utfordring vi må ta tak i. Det er det ingen tvil om, men jeg aner ikke hvor mange ganger jeg må poengtere at jeg ikke oppfordrer noen til å ikke gjøre positive ting for helsen sin. Si hva dere vil, men kroppspositivisme er IKKE grunnen til at folk er overvektige. Jeg håper virkelig ikke folk er så naive. Alle som er overvektige VET at de ikke er sunt, at de ikke er bra for kroppen. Dessverre kreves det litt mer enn å vite, og for mange ligger det mye mer bak overvekt enn det folk tror. Jeg sier ikke at man skal bruke det som en unnskyldning, overhode ikke. Imidlertid tror jeg man kommer lengst med oppmuntring og positivitet enn å trykke noen ned. Samtidig, hvorfor er det kun overvekt som blir snakket om når vi snakker om helse? Det er ikke sunt å røyke, det er ikke sunt å drikke hver eneste helg, det er ikke sunt å være sykelig opptatt av trening, eller ta dop for den perfekte kroppen. Om fokuset virkelig er helse, burde vi ikke da snakke om helse i sin helhet, og ikke kun overvekt?

    Jeg er fornøyd med meg selv, jeg snakker pent til meg selv og jeg liker kroppen min. Jeg synes kropp er naturlig og jeg ser ikke problemet med å dele lettkledde bilder av og til (jeg er tross alt ambassadør for et undertøysmerke av en grunn). Samtidig kan jeg også finne inspirasjon i fitnesskropper og lignende, for livet er faktisk ikke sort/hvitt. Da jeg la ut dette budskapet på instagram under et undertøysbilde kom kommentarene ganske fort. Kan dere gjette hva folk hengte seg opp i? Joda, mitt “behov” for bekreftelse og for å vise seg frem, hvor usikker jeg er på meg selv… ja dere kan gå inn og lese selv. Merkelig det der hvordan alle vil at folk skal få et mer naturlig forhold til kropp og innse at alle kropper er bra, men så fort man deler et noe lettkledd bilde så får man jammen i meg høre det. Dobbeltmoralen lenge leve…

    Jeg får kritikk for å fokusere mye på kropp, men jeg synes faktisk ikke jeg gjør det. Jeg jobber med klær om dagen, og da blir det mer naturlig å nevne kropp. Samtidig trener jeg ikke på samme måte som før akkurat nå, og da blir det mindre naturlig å snakke om prestasjoner og treningsmål etc. Fokuset mitt utad til dere er jo SELVFØLELSE, uansett kropp, størrelse og så videre. Jeg synes uten tvil jeg hadde mer fokus på kropp før. Nå handler det mer om hvordan du føler det inni kroppen istedet for utseende.

    Uansett dere, jeg skal fortsette å snakke for døve ører, for av og til klarer jeg faktisk å trenge igjennom, haha! Åh, jeg kunne skrevet om det i evigheter, men jeg må gi meg. Jeg er dritt lei av å forsvare meg, og dere som følger meg fast er sikkert dritt lei av å lese det også. Poenget er at jeg virkelig føler jeg har funnet meg selv, funnet min vei og min egen selvsikkerhet. Kroppspositivisme handler om å innse at sin egen verdi ikke ligger i kropp og utseende, at man fortjener å ha det bra og smile selv om man jobber med helsen sin. At man aksepterer seg selv og snakker pent til seg selv, men det handler også om å ta vare på helsen sin og være snill mot kroppen sin. Det ene utelukker heldigvis ikke det andre.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 24
    Oct 2017
    4:05 am

    Tar du deg betalt for å hjelpe partneren din?

     

    Dette er ikke akkurat en ny sak, men siden det er en del som skjer om dagen så er jeg ikke helt oppdatert. Jeg kom over dette innlegget på bloggen til Pilotfrue, og her må jeg si jeg fikk litt bakover sveis. For meg ble dette bare så riv ruskende feil at jeg merket jeg måtte lese det to ganger, og så la det gå en dag før jeg satt meg ned foran tastaturet. Jeg har overhode ingenting imot Pilotfrue (eller Pilotmannen), det er en koselig blogg jeg faktisk leser nå og da. Allikevel må jeg si at jeg reagerer på dette med å fakturere kona de for hjelpen du gir henne til bloggen. Tro meg, jeg er absolutt for at man skal få betalt for den jobben man gjør, ingen tvil om det. Samtidig, burde ikke hjelp til den du elsker være en selvfølge?

    Jeg er jo også utrolig heldig som har en mann som hjelper meg med bilder. Han bruker av sin tid, energi og fritid på å hjelpe meg med noe jeg synes er utrolig moro, og som vi faktisk tjener penger på. Disse pengene kommer jo også Mats til gode. Vi er jo gift, og har tross alt felles økonomi. For meg virker det helt merkelig at han skulle fakturere meg, de pengene ville jo gått inn i fellespotten uansett? Nå vet jeg selvsagt ingenting om Pilotfrue og mannens økonomiske fordeling, men selv uten det tatt i betraktning så blir det bare så feil for meg… Om jeg kunne gitt av min tid og energi for å hjelpe mannen med noe han er lidenskaplig opptatt av, så ville det vært meg en selvfølge! Jeg hadde ikke trengt å tenke engang, uansett om det hadde vært business eller hobby. Jeg hadde selvsagt forventet å få noe igjen, men da mer i form av takknemlighet, hjelp tilbake, eller kanskje litt oppvartning i form av middag eller lignende? (Når jeg skriver dette ser jeg at jeg definitivt må bli bedre til å varte opp Mats litt som takk for hjelpen!)

    Det må jo selvsagt gå begge veier, jeg synes så absolutt ikke man bare skal forvente hjelp og ta det som en selvfølge. Jeg forstår så absolutt argumentet til Pilotmannen om at han tross alt leverer henne et produkt som brukes i en jobb hvor de tjener penger. Jeg forstår absolutt argumentet om at ved å ta betalt så føler han at han får tilbudt noe istedet for å stjele fritiden hans. Om dette fungerer for dem, og de er fornøyde med det så respekterer jeg så absolutt det. For meg personlig ville det bare blitt helt feil. Jeg ble jo imidlertid usikker på om kanskje jeg burde betale Mats for all hjelpen han gir meg, men etter en prat kom vi begge frem til at for oss ville det blitt feil. Ikke fordi Mats er så forferdelig glad i å ta bilder av meg, men fordi det er en selvfølge å hjelpe den man elsker. Ihvertfall så lenge det blir satt pris på og verdsatt fra den andre.

    Mats hjelper meg mye med bloggen min, og hadde han hatt en lignende hobby hvor jeg kunne hjelpe til med annet enn støtte så hadde jeg gjort det uten å blunke. For meg er det helt naturlig, om det så innebar at jeg for eksempel måtte lære meg et av spillene han elsker (dårlig eksempel, men beste jeg kommer på). Det hadde nok ikke vært det kuleste jeg gjorde, og jeg hadde definitivt forventet noe tilbake, men penger er kanskje det siste jeg hadde tenkt på. Det er så mange andre ting som ville vært mer naturlig. Dette er jo mannen jeg har giftet meg med, det trygge punktet i livet mitt, og at han vil bruke av sin tid og energi for å hjelpe meg med min hobby setter jeg umåtelig stor pris på. Den takknemligheten føler jeg at jeg kan vise på så mange bedre og mer personlige måter enn ved å gi han penger… Hvor personlig er det egentlig? Hva tenker dere kjære lesere?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 15
    Oct 2017
    10:33 am

    Jeg vil ha treningen min for meg selv

    -I samarbeid med Kari Traa-

    Mange har lagt merke til at jeg ikke skriver nevneverdig om trening lengre, og mange har også etterspurt hvorfor. Noen tror sikkert at det er fordi jeg ikke trener, men det er langt ifra sannheten. Nå prøver jeg absolutt ikke å påstå at jeg trener 6 dager i uka og kun spiser salat, men jeg trener, heldigvis, mer enn hva som kommer frem i mine sosiale medier. Sannheten er heller at jeg nå om dagen vil ha treningen for meg selv. Jeg vil at treningen skal være mitt lille fristed hvor jeg kan fokusere på det som faktisk betyr noe for meg i lengden. Treningsgleden, bevegelsen og de små serierene som for meg er store, men som for andre vil virke banale i forhold til tidligere. Jeg må innrømme at jeg føler på et stort prestasjonspress med tanke på treningen, og derfor er jeg nødt til å ta noen grep for å faktisk kunne komme igang igjen med noe jeg egentlig synes er gøy.

    Tidligere var trening noe som jeg forbandt veldig med prestasjon. Alltid strebe etter å bli bedre, go hard or go home, og målet var å se et mindre tall på vekten dagen etter enn dagen før. Sakte men sikkert begynte jeg å forstå at treningen egentlig handlet om mye mer, men det tok litt tid å se det. På mange måter hadde jeg fått et veldig merkelig syn på trening, det gikk fra å være noe jeg hatet å gjøre, til noe jeg måtte gjøre, til noe jeg burde gjøre før jeg innså at jeg det noe jeg skal ha lyst til å gjøre. For min egen del. Ikke fordi andre forventet det. Ikke fordi jeg måtte løfte så og så mye i markløft for å være bra nok, eller fordi jeg ville se ut på en gitt måte. I tillegg begynte jeg jo å jobbe med mitt eget syn på meg selv, og innså at den jeg er som person er god nok uansett hvordan kroppen min ser ut. At min verdi ikke ble avgjort om hva vekten min viste, av hvor spretten rumpa var eller hvor flat magen min var. Midt oppi denne prosessen ble jeg rett og slett lei hele treningen. Det gav meg ingenting lengre, det ble bare en ytterligere stressfaktor i livet mitt. En stressfaktor jeg strengt tatt ikke trengte oppi alt annet som skjedde.

    Etter en lang stund uten systematisk trening så bestemte jeg meg for å ta opp tråden igjen. Jeg kjente at kroppen trengte å bevege seg, og jeg merket at lysten til å trene kom tilbake igjen. Jeg følte ikke at jeg måtte komme igang fordi magen ble større eller noe, men jeg hadde rett og slett lyst! Så da gjorde jeg det som føltes naturlig for meg, jeg delte det på bloggen og i sosiale medier. Jeg merket imidlertid raskt at både gleden og motivasjonen sank som en stein igjen, og det gamle forventningspresset kom tilbake. Jeg følte meg i elendig form, og jeg ble rett og slett flau over meg selv. Kettlebellen på 12 kg føltes som 30 kg, 10 repetisjoner med hip thrusth var et mareritt, og push ups kunne jeg bare glemme. Dette kunne jeg jo ikke dele på bloggen, hvor er motivasjonen for andre i det? Jeg brukte så mye energi på å deppe over alt jeg IKKE fikk til, og det endte ikke med treningen. I en periode følte jeg ikke at jeg fikk til noen verdens ting, ALT gikk til helvete (i hodet mitt selvsagt, ikke i virkeligheten).

    Jeg måtte ta mine egne råd, og innse at det er mye bedre å feire de små seriene i hverdagen, og fokusere på alt jeg faktisk får til. Fokusere på reisen i seg selv, og tenke at enhver endring faktisk er positivt. For om man senker forventningene og slutter å sammenligne seg med andre, så får man faktisk til ganske så mye! Jeg sluttet å følge en del store treningsprofiler i sosiale medier, jeg begynte å fokusere på hvor bra kroppen føltes etter en lang tur med Gaia. Jeg begynte å gjøre det for min egen del, ikke fordi jeg skulle være til inspirasjon for andre. Jeg la igjen kamera hjemme og telefonen i treningsbagen. Først da begynte den deilige treningsgleden å snike seg tilbake igjen, sakte men sikkert. Når jeg gjorde det for min egen del, og kun derfor. Tanken kom den perfekte kroppen har jeg jo lagt fra meg for lenge siden, nå er det viktigere for meg å trives med meg selv akkurat som jeg er nå! Det betyr ikke at jeg ikke vil bli bedre, ikke vil bli i bedre form, men det skal ikke være et krav for å være bra nok.

    Dette er også noe av temaet Kari Traa tar opp i sin nye kampanje, Celebrate yourself! Den oppfordrer oss kvinner til å omfavne våre styrker og alt vi faktisk får til, fremfor å hele tiden sammenligne oss med et urealistisk ideal. Det oppfordres til å finne tilbake til treningsgleden og legge igjen prestasjon og forvetningspresset hjemme. Med det mener det selvsagt ikke at man ikke kan jobbe for å bli bedre, men at man faktisk husker å feire de små fremskrittene også. For de er det garantert mange av, selv om de har en tendens til å forsvinne midt oppe i alt. Streben etter perfeksjon er noe som sitter dypt i mange av oss, men hvor ofte blir ting egentlig perfekt? Det kan selvsagt virke slik i sosiale medier at noen lever perfekte liv, men hvor reelt er det egentlig? Jeg tror vi alle kan komme mye lengre ved å være mer takknemlige for det vi har, og alt vi faktisk får til, fremfor å alltid strebe etter det vi ikke har og det vi ikke får til. Det er ihvertfall mitt mål fremover! Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å dele treningen min igjen, men akkurat her og nå? Da skal treningen får være min egen greie, en greie jeg gjør kun for min egen del, og det er faktisk mer enn godt nok.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 4
    Oct 2017
    5:56 am

    “Jævla fettberg” og andre kommentarer

     

    Idag skal vi snakke om et litt viktig tema dere. For noen uker siden hadde jeg en liten rant på Snapchat, og jeg spurte følgerne mine om følgende; “Hva er den styggeste kommentaren du har fått med tanke på kroppen din om du har noen kilo ekstra?”. Etter en stund spurte jeg også om hva den styggeste kommentaren slanke mennesker har fått. Verken det ene eller andre er jo greit, det er ikke bare stygt å kommentere kroppen til overvektige, det er stygt og sårende uansett. Jeg viste det fra før, men det ble enda mer tydelig for meg nå. Det er like sårende for en slank person om å høre hvor tynn hun er og at hun må spise mer, som det er for en overvektig å høre at de må trene mer og slutte å spise så mye.

    Jeg fikk nesten 400 snaps fra alle slags mennesker i alle slags fasonger, og jeg fikk faktisk bakoversveis… Til tross for alle stygge kommentarene jeg selv har opplevd gjennom tiden, så må jeg innrømme at mange av svarene overrasket meg. Og ikke på en positiv måte. Noen av dem fikk jeg faktisk skikkelig vondt av. Det gjør meg bare enda mer sikker på at vi må snakke om dette med å akseptere seg selv og sin egen kropp, og ikke minst faktisk si ifra at dette ikke er greit. For mange av disse kommentarene er virkelig ikke det… Her er noen av de mange kommentarene folk har fått. Jeg har selvsagt bedt om lov til å dele disse av de som har sendt det inn, bare så det er nevnt, og jeg vil gjerne si tusen takk til alle som åpnet seg, delte deres historie og deres tanker. Det var utrolig sterkt å lese, og det tror jeg dere vil synes også.

    ▪️ Jeg synes det er svært ubehagelig å handle klær, mye pga kommentarene jeg har fått. De ansatte i butikken har sagt ting som “Så store størrelser som det du trenger har ikke vi i butikken” og “Jeg tror ikke du klarer å presse deg inn i den buksa her”.

    ▪️ Jeg ble kalt for “beinrangel” i et møte med NAV. Han mumlet det for seg selv, men gjentok seg ikke da jeg svarte “unnskyld?!”

    ▪️ “Bør du løfte du som er i lykkelige omstendigheter”. Nei, jeg er nok bare feit svarte jeg. “Er du sikker?” spurte hun tilbake!

    ▪️ En gang på fest spurte en jente hva som hadde skjedd med meg etter at jeg hadde gått ned noen kilo pga influensa. Hun satt meg ned ved et bord og omtrent tvang meg til å spise mat. Det er noe av det mest ubehagelige jeg har opplevd.

    ▪️ Jeg får høre ved hver familiemiddag at jeg ikke må være redd for kalorier for det er ikke farlig om jeg legger på meg litt. Jeg elsker mat og spiser ofte, men sliter med å legge på meg pga høy forbrenning.

    ▪️ En kollega sa jeg ikke måtte spise så mye til lunsj da bedriften hadde dårlig råd, og det så ut som jeg hadde spist nok allerede. Jeg sluttet etter 4 mnd for jeg orket ikke mer av slike kommentarer.

    ▪️ Sjefen min spurte om det var noe jeg ville fortelle etter at jeg hadde lagt på meg 5-7 kg. Ikke kult…

    ▪️ Tanten til kjæresten tok meg rundt håndleddet første gang kun møtte meg og spurte kjæresten min om han sultet meg.

    ▪️ Du hadde vært så flott, bare du hadde slanket deg litt, og da jeg ble gravid fikk jeg høre; ” Du hadde jo blitt så slank i det siste, nesten synd du ble gravid”

    ▪️ Var på Deli De Luca for å kjøpe nattmat og kommenterte at de ikke hadde så mye godt der. Da smalt det fra en fyr om at det så ut som jeg hadde spist altfor mye av maten der allerede.

    ▪️ Jeg viste meg frem i sexy undertøy for min daværende kjæreste. Reaksjonen jeg fikk var “Jaja, du har ikke hengepupper da iallefall”

    ▪️ Svigermor sendte med barna slanke annonser hjem i sekken og ba dem levere dem til meg.

    ▪️ Jeg gikk tur med niesen min da jeg gikk forbi to eldre damer. De så på meg og sa til hverandre “stakkars, hun har jo ikke klart å gå ned babykiloene enda hun da”

    ▪️ Da jeg skulle spise middag i kantina sto en av de ansatte og rørte i bernaise sausen. Hun så opp på meg og sa “Ja du spiser vel dette med skje du”

    ▪️ “Oi, trodde du som trengte så mye skulle være mye tynnere enn det!”

    ▪️ Hadde med meg niesen min på badeland, og da kom det en dame bort som mente datteren min burde bli henta av barnevernet.

    ▪️ Jeg får ofte høre at jeg er for tynn og ser syk ut.

    ▪️ Jeg får spørsmål om jeg har født det siste året, jeg er normalvektig.

    ▪️ En kompis av mannen min sa “Hva har skjedd med deg da? Du var jo så pen og tynn før?”

    ▪️ “Nei nå kan du ikke bli tynnere, da blir du ikke noe pen”

    ▪️ “Herregud skal du ikke spise mer? Spiser du ikke mat eller?”

    ▪️ “Jøss jeg var sikker på at ditt kolesterol var skyhøyt så stor som du er”

    ▪️ Jeg fikk en kommentar om at det ikke så ut som jeg trente i det hele tatt. På den tiden trengte jeg 9 timer pr uke. Jeg endre opp med spiseforstyrrelser.

    ▪️ Jeg fikk spørsmål om hvorfor jeg brukte bikinitopp, jeg hadde jo ikke pupper!

    ▪️ Jeg fikk ikke så mange stygge kommentarer før etter at jeg gikk ned i vekt. Da kunne folk komme og si ting som “Jammen du var jo SVÆR før da” og “Herregud du var jo et fettberg tidligere” Det føltes egentlig nesten verre, det er jo ikke hyggelig å få høre hvordan de egentlig så på meg før jeg gikk ned i vekt. 

    ▪️ Gymlæreren tok meg i nakken foran klassen og sa “Slik skal ikke en jente se ut”

    ▪️ “Du kan ikke gå i de buksene der altså, de er ment for de som er mye mindre enn deg”

    ▪️ Hadde gått opp fra anoreksi og veide 55 kg, men var fremdeles veldig tynn. En person på Elixia spurte om jeg skulle ha baby…

    ▪️ “Ja du ser jo ut som du veier godt over 100 kg, men du har et pent ansikt i det minste”

    ▪️ Sto og pratet med en fyr på fest. Kompisen hans kom og sa “Kom! Du kan ikke stå her og snakke med hu som er så stygg”

    ▪️ “Wow, enten er du gravid, eller så er du bare skikkelig feit” 

    ▪️ En dame i en butikk spurte hvilken størrelse jeg måtte ha jeg som ventet trillinger. Jeg var ikke gravid.

    ▪️ “Oi klærne dine skjuler jo masse så jeg trodde ikke du var så stor, Det er jo synd for du er jo veldig pen i ansiktet”

    ▪️ “Du kan ikke handle her, du kommer aldri til å passe inn i noen av kjolene”

    ▪️ “Oi jeg kjente deg ikke igjen jeg, du er så annerledes”. Sagt etter at jeg gikk opp 20 kg. Hva svarer man på sånt? 

    ▪️ “Æsj så tynne bein du har”

    ▪️ Fikk tilbud om et medlemskap på Elixia på gaten. Takket nei siden jeg allerede var medlem et annet sted. Vedkommende svarte “Eh, jeg tror virkelig du burde si ja takk”

    ▪️ Jeg fikk høre at om jeg fortsatte å gå ned i vekt ble jeg sikkert fin en dag.

    ▪️ ” I am sorry, we don`t have elephant sizes here”

    ▪️ Gikk og tittet på Bik Bok og noen spurte om jeg trengte hjelp. Sa jeg bare tittet og da sa hun “Ja det må du gjerne gjøre, men jeg kan jo informere om at vi dessverre ikke har klær som går opp til din størrelse” Kjøpte ikke presang på Bik Bok for å si det slik.

    ▪️ Et barn spurte om jeg drakk mye cola siden jeg var tjukk for mammaen hans hadde sagt at man ble tjukk om man drakk cola.

    ▪️ Jeg hadde akkurat fått tvillinger og var ute for første gang etter fødselen. Følte meg fin i ny kjole, ny frisyre og sminke. Så kom en dame bort til meg og sa “Oi, du var jo voldsomt forandre, ser det tar på å være tvillingmamma”.

    Langt innlegg ikke sant? Vel, dette er bare en brøkdel av snappene jeg fikk… Dette er faktisk ikke greit, og det håper jeg virkelig ikke dere synes heller? Jeg synes noen av disse kommentarene er så vonde, og det minner meg om mange av de kommentarene jeg selv har fått. Det er sikkert ikke alle som kom med disse kommentarene hadde vonde hensikter, men det blir vondt og sårt uansett. Kommentarene er like vonde uansett om det går på at man er for tynn, for tykk, eller noe midt imellom. Vondt er det uansett å få kommentarer på kropp og utseende. Jeg har sikkert syndet selv, jeg er ikke så høy på meg selv at jeg tror jeg er perfekt. Jeg har sikkert kommentert andre sin kropp, ikke med onde hensikter, men jeg tror det er lett å ikke tenke seg om.

    Jeg håper faktisk du følte deg truffet når du leste dette. At du fikk litt sjokk, at du kjente deg igjen eller at det i det minste frembrakte følelser i deg. Kanskje dette innlegget kan gjøre at flere faktisk får opp øynene på hvordan slike kommentarer påvirker andre. Kanskje kan dette innlegget gjøre at flere faktisk sier ifra at dette ikke er greit. For det er ikke greit, og det er lov å si ifra om man får slike kommentarer. Det er lov, og man burde, si ifra at det du sier nå sårer meg. Det er ikke alltid lett, der og da blir man kanskje så lei seg at man glemmer det, men vi må alle bli flinkere til å vise at dette ikke er greit. Enten kommentarene er “velmenende” eller ikke. Vi må gå foran som et godt eksempel, tørre å si ifra og ikke minst lære barna våre dette. Mange av kommentarene jeg fikk kom fra barn, og samtidig som de ikke vet bedre så lærer de faktisk disse holdningene et sted.

    Husk at alle kjemper en kamp du ikke vet noenting om, og det kommer sjeldent noe godt ut av å kommentere kroppen til andre. De som er overvektige vet som regel det veldig godt selv, de som er slanke vet det utrolig godt selv og de som er midt imellom vet det garantert de også! Vi har alle speil, tross alt… Neste gang du vil komme med en slik kommentar, prøv å tenk på hva du ville følt selv om noen sa det samme til deg.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 30
    Sep 2017
    9:31 am

    Jeg bryr meg, men ikke slik du kanskje tror

     

    De siste årene har måten jeg blogger på endret seg, og det er helt naturlig. Jeg endrer meg, bloggen endrer seg, jeg ser ikke noe rart i det. Jeg har imidlertid fremdeles sterke meninger, ting jeg mener det er viktig at vi snakker om. Ting det er viktig vi har en debatt om. Som selvtillit, hetsing av mennesker på bakgrunn av kropp og utseende, kroppspress og netthets for å nevne noe. Nesten hver eneste gang jeg skriver om slike ting så vet jeg omtrent på forhånd hvilke type kommentarer jeg vil få. På godt og vondt selvsagt. En av kommentarene er så og si i alle tilfeller “hvorfor bryr du deg så mye om hva andre tenker om deg?” eller “Jeg synes du skal slutte å bekymre deg om hva andre tenker og slutte å bry deg.”

    Det vil jeg skrive litt om idag, for denne type kommentarer har jeg faktisk et problem med. Jeg fikk den sist når jeg la ut dette bildet på instagram. Teksten var ment for å vise hvor absurd det er at jeg ikke kan være glad, smile og elske meg selv, til tross for at jeg er overvektig. Noen tolket det imidlertid som om jeg tenkte altfor mye på hva andre mente om meg. Det virker som om mange tror at jeg daglig går rundt og bryr meg om hva andre tenker om meg, hva andre synes om kroppen min, klesstilen min osv, men det er ikke sannheten. Sannheten er at jeg bryr meg, men ikke slik du tror.

    Jeg bryr meg nemlig fint lite om du som leser synes jeg har stor mage, kler meg feil, viser for mye kløft på snapchat, burde trene mer eller om jeg sminker meg feil. Det må du gjerne synes, det hindrer ikke meg i å ta på meg skjørt, sminke meg, ta på push up bhen som jeg absolutt ikke trenger og nyte livet. Det hindrer meg ikke i å promotere de verdiene jeg mener er riktig, å snakke om det å like seg selv og gi seg selv mer verdi enn kun hvordan man ser ut. Slik sett bryr jeg meg faktisk ikke. Jeg bryr meg imidlertid fordi jeg mener det er prinsipielt feil! Jeg skriver om det fordi jeg mener det er såpass feil at det er viktig at det settes fokus på. Jeg har faktisk en stemme som når ut til mange, og den vil jeg bruke. Da benytter jeg ofte meg selv som eksempel fordi jeg føler det ofte er lettere enn å snakke om det på generell basis.

    Jeg bekymrer meg svært sjeldent over hva andre synes om meg, det har jeg gitt opp for lenge siden. Ellers kunne jeg ikke blogget og vært i sosiale medier slik jeg er. Jeg blogger imidlertid ikke bare for meg selv, men også for andre. Mye av de viktige temaene jeg blogger om velger jeg å skrive om fordi jeg synes det er viktig å sette fokus på. Viktig å snakke om. Viktig å fortelle folk at det faktisk ikke er greit. Ikke bare mot meg, men mot andre også. Jeg vet at jeg har hjulpet mange til å akseptere seg selv og gir mer faen i hva andre måtte mene om dem, og det er jeg stolt av. Selvsagt synes jeg også det er trist å bli hetset, hengt ut, urettferdig behandlet, og snakket dritt om på nettet, hvem synes vel ikke det? Men om du tror jeg går rundt og daglig bekymrer meg om hva andre tenker om meg så tar du faktisk feil.

    Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen. Jeg forstår virkelig ikke den holdningen folk har til at man bare ikke skal snakke om ting så blir det sikkert bedre. Skal vi da slutte å snakke om mobbing også da? For da går det sikkert over. Slutte å snakke om kroppspress for da forsvinner det helt sikkert. Kanskje vi bare skal slutte å snakke om krig også så blir det fred på jord? Den siste er satt på spissen, men allikevel. Det er viktig å snakke om ting mener jeg, og det er ofte derfor jeg skriver om det jeg skriver. Ikke fordi jeg bryr meg så innmari på egne vegne, men heller på alle sine vegne. Selvsagt reagerer også jeg på kommentarer jeg får som jeg føler er urettferdig, og selvsagt ønsker jeg av og til å forsvare meg. Så slik sett bryr jeg meg jo. Ofte føler jeg det handler mer om nettopp det, at det er urettferdig og feil, heller enn at jeg bekymrer meg over hva andre mener om meg.

    Vi kan ikke slutte å snakke om ting dere. Vi må faktisk bry oss, ikke bare om oss selv, men om hverandre. For om det skjer med meg er jeg definitivt ikke alene, såpass unik er jeg faktisk ikke.  Om mine tanker, blogginnlegg og mine ord kan hjelpe andre til å få det bedre, så er det faktisk verdt det. At jeg skriver om temaer som er viktig for meg handler faktisk ikke om at jeg bryr meg så jævlig mye om hva andre mener om meg, men om at jeg synes det er feil på generelt grunnlag. At jeg synes det er viktig å snakke om. Vi kommer ikke langt her i verden om vi alle bare stikker hodet i sanden og tenker mest på oss selv. Vi kommer ikke langt om vi slutter å bry oss!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

     

  • 6
    Aug 2017
    6:34 am

    Dress like you`re going somewhere

    -Inneholder annonselinker-

    God morgen dere! Først må jeg si tusen takk for alle tilbakemeldinger rundt de siste innleggene her på bloggen og i andre sosiale medier. Jeg setter virkelig stor pris på det, særlig med tanke på hvor nervøs jeg har vært for å publisere særlig gårsdagens innlegg. Kanskje jeg blir feigere med alderen, ikke vet jeg, jeg har jo aldri vegret meg mot å skrive om slike ting tidligere. Nå får jeg alltid en nervøs klump i magen… Sånn er det ihvertfall blitt, men man kan ikke stoppe å ta opp temaer som er viktige fordi man er litt nervøs heller. Noen må jo snakke om det, og av og til blir det meg. Så håper jeg at jeg bringer budskapet mitt videre, og at det kan påvirke enda flere til å snakke om det. Så fortsett å lik og del!

    Maxikjole med rosa blomster finner du her!

    Her er det nå bare en liten uke igjen til ferie, og jeg er så sykt klar at dere aner ikke! Vi bestilte faktisk reise på fredag og valgte falt på Praha! Vi skal bo på et nydelig hotell midt i sentrum og bare kose oss i fire dagers tid. Det merker jeg at jeg virkelig trenger nå. Iløpet av uka må jeg få lagt opp en liten plan om hva vi faktisk skal der, men kanskje noen av dere lesere har noen tips? Hva burde vi se, hva burde vi gjøre, er det noen fine restauranter du vil anbefale? 🙂 Tar mer enn gjerne imot tips! En ting er sikkert, og det er at denne nydelige kjolen skal med i kofferten! Jeg fikk den fra Ellos tidligere i uka, og jeg bare elsker den! Maxi kjoler er en stor favoritt, og jeg elsket at denne hadde litt ermer så jeg kan bruke den utover høsten også. Den kan lett pyntes både opp og ned. Enten med flate sandaler og løst hår som jeg hadde igår, eller med høye hæler, noen pene smykker og en selskapsveske.

    Jeg er klar for ferie med andre ord, så nå må jeg bare holde ut den aller siste uka. Heldigvis er det mye som skjer (som vanlig) så jeg skal nok holde ut! Med det må jeg avslutte og komme meg avgårde på jobb (jeg sverger på at jeg er født 5 minutter for sent). Ha en strålende søndag da dere og nyt!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 25
    Jan 2017
    11:47 am

    På ditt beste

     

    Hva velger du egentlig å fokusere på?

    Vet du når du er på ditt beste? Når du setter på deg et smil og byr på deg selv, uten å bekymre deg om hva andre måtte mene eller de tingene du er misfornøyd med. Når du smiler og ler, når du gir av deg selv til de rundt deg. Når du innser at deg, dine egenskaper og kvaliteter er bra nok uansett hvordan kroppen måtte se ut. Når du trener og er i bevegelse fordi du vet det er bra for kroppen din, fordi det får deg til å føle deg bra, ikke fordi du stresse fordi du føler du må se ut på en gitt måte for å bli akseptert. For det må du faktisk ikke, men samfunnet prøver å innbille oss det motsatte.

    Jobben om å akseptere oss selv starter ikke på treningsenteret, det starter i hodet. Mental trening er noe som stadig får mer oppmerksomhet. Jeg har ikke noen utdannelse eller lignende, men via min egen reise står det ganske klart for meg at det er hodet de aller fleste av oss burde jobbe med. Vi må jobbe med måten vi tenker om oss selv på, hva vi fokuserer på, og kanskje viktigst vår kritiske sans. For det er utrolig lett å bli påvirket i det samfunnet vi lever i idag, og jeg tar meg av og til i å måtte stoppe opp og puste litt. Til tross for at jeg hver dag prøver å fronte en naturlig balanse, å finne gleden i det man gjør og ikke kun fokusere på kropp og utseende, så må jeg av og til ta meg selv i å ikke ønske det samme. Tankene om at jeg burde sette igang med en diett, “bare for å kickstarte”. Tankene om at jeg ikke kan trene i singlet og shorts. Tankene om at dersom jeg bare hadde hatt en finere kropp så ville jeg fått flere blogglesere og folk ville tatt meg mer alvorlig. De tankene får av og til et grep om meg også.

    Antrekk: Topp fra Ellos Sport // Röhnisch Liza Shiny 7/8 i blått (annonselinker)

    Det verste er at de fleste tingene vi er mest misfornøyde med er det som regel kun vi selv som legger merke til. Vi har også en tendens til å tro at de små “skavankene” er nok til at andre ikke synes noe om oss, eller at de betyr at vi ikke er bra nok. Det er selvsagt ikke tilfelle, men dersom noen skulle mislike deg fordi du har litt mage, eller store overarmer, er de virkelig verdt å ta vare på? Selvtillit sitter i hodet dere, og det har egentlig svært lite med kroppen å gjøre. Man får ikke automatisk bra selvtillit av en fin kropp, tro meg, jeg har vært der selv! Samtidig er vi nok litt for flinke til å følge mennesker i sosiale medier som, bevist eller ubevist, gjør at vi tror en fin kropp = et fantastisk liv. Kanskje er vi også litt for dårlige til å huske at vi ikke ser alt via sosiale medier, kun det andre vil vi skal se. Vi vet det egentlig, men om man blir eksponert for noe nok ganger er det lett å la det bli en sannhet.

    Jeg tror vi noen ganger må ta en liten pause og tenke over hva som faktisk betyr noe. Med det mener jeg ikke at du skal slenge deg i sofaen og spise sjokolade hver dag for at kos er viktig. Tenk etter hva som faktisk er viktig for deg hos andre mennesker. Er det kvaliteter og egenskaper som lojalitet, viljestyrke, humor og det at de alltid er i godt humør, eller er det at de ser ut på en bestemt måte? Jeg tror de aller fleste av oss vil si det er det første. Jeg blir ihvertfall så mye mer tiltrukket av positive mennesker som er seg selv, som byr på seg selv og får meg til å le, og det er da vi mennesker er på vårt beste. Når vi tørr å være oss selv 🙂 Når vi tørr å ha troa på at vi er gode nok, akkurat som vi er.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage