• 15
    Dec 2017
    10:41 am

    Hvor mange tynne mennesker får plass i buksen min?

     

    Noen ganger føler jeg at vi faktisk har kommet et skritt videre når det gjelder kroppspositivisme og at flere innser at overvektige også er mennesker. At vi innser at alle kropper kan være vakre (jeg sier ikke at alt er sunt av den grunn) og at det blir like vanlig å se den ene type kroppen som den andre. At det ikke skal bli sett på som helt fantastisk og tøff bare fordi man viser seg frem i undertøy selv om man har litt ekstra. Kanskje setter jeg det litt på spissen for å få frem poenget mitt nå, men jeg blir bare så utrolig oppgitt. Idag handler det om denne saken hvor de reklamerer for plus size strømpebukser ved å vise hvor mange slanke mennesker som får plass i et bein. I shit you not!

    Åh, er det ikke deilig å finne ut av størrelsen sin ved å se hvor mange tynne mennesker som får plass i strømpebuksa mi dere? Hvor kult er det ikke å måtte bruke en størrelse som får plass til en hel modell? Søren, tror jeg bare kjøper to med en gang altså! Not… Vær så snill å ikke få dette til å handle om at jeg snakker ned om tynne jenter for det er så uendelig langt fra poenget. Dette handler om en produsent som følte det var en fantastisk god ide å la slanke jenter vise frem produkter for større damer på en fullstendig ubrukelig måte. Det er som om jeg skulle reklamert for bukser jeg ikke får over hoftene, eller en genser som såvidt går over puppene, like ubrukelig. At vettuge mennesker kan tenke at dette er en god ide, at det er dette som skal til for å selge disse strømpebuksene, forstår jeg rett og slett ikke.

    Jeg får litt følelsen noen ganger at det er greit å lage klær for større damer, men de skal helst ikke vises frem? Heldigvis er det flere enn meg som reagerer, og bare det i seg selv synes jeg er positivt. At flere faktisk ser at dette ikke er greit, at det er rett og slett latterlig. Så med andre ord går vi nok fremover allikevel, men det er en lang reise. Et skritt frem og to tilbake noen ganger, men det går fremover. Sakte, men sikkert, men det må fremdeles jobbes med, det er det ingen tvil om. Om noen år så blir kanskje dette helt utenkelig, det er lov å håpe! Hva tenker dere om saken?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 13
    Dec 2017
    9:37 pm

    Å snakke til døve ører

    -Undertøyet er sponset-

    Idag merker jeg at jeg er litt frustert, og jeg vet ikke engang om det er verdt å skrive dette innlegget. Jeg føler omtrent jeg ikke gjør noe annet enn å poengtere dette stadig vekk, er det egentlig bare å gi opp? Samtidig kjenner dere meg, det er vanskelig å la være når de er noe jeg virkelig brenner for. Utgangspunktet for frustrasjonen min er denne artikkelen fra Dagbladet. Kort fortalt handler det om at fedme er såååå farlig for helsa og at kroppspositivisme er en dårlig ting fordi det oppfordrer til fedme. Deja vu anyone?

    Altså, hvor skal jeg begynne? Det første jeg må si at jeg stusser over er at flesteparten av de som mener kroppspositivisme fremmer fedme er folk som er normalvektige eller trent. INGEN overvektige som jeg har snakket med eller hatt kontakt med via sosiale medier tolker dette med å elske seg selv og kroppen sin som at man skal drite i helsa si! Ingen. Heller ser jeg tendensen at mange heller begynner å trene og ta vare på seg selv nettopp fordi de innser at de er bra nok og at verdien deres ikke ligger i kropp og utseende. Hvorfor er det så ufattelig vanskelig for folk å forstå at det å elske seg selv, lære å like kroppen din, snakke pent til seg selv og innse at man er bra nok IKKE er det samme som å gi faen i helsen sin? Hvor er sammenhengen? Hvor er logikken? Sorry, men jeg forstår det bare ikke. Jeg er så lei av å snakke for døve ører, men det er tydeligvis noe man må gjøre for å i det hele tatt ha et håp om å forstå. Jeg kan jo ikke bare gi meg, kan jeg vel?

    Helse er superviktig, og fedme er et økende problem. Selvsagt er dette noe vi må snakke om og en utfordring vi må ta tak i. Det er det ingen tvil om, men jeg aner ikke hvor mange ganger jeg må poengtere at jeg ikke oppfordrer noen til å ikke gjøre positive ting for helsen sin. Si hva dere vil, men kroppspositivisme er IKKE grunnen til at folk er overvektige. Jeg håper virkelig ikke folk er så naive. Alle som er overvektige VET at de ikke er sunt, at de ikke er bra for kroppen. Dessverre kreves det litt mer enn å vite, og for mange ligger det mye mer bak overvekt enn det folk tror. Jeg sier ikke at man skal bruke det som en unnskyldning, overhode ikke. Imidlertid tror jeg man kommer lengst med oppmuntring og positivitet enn å trykke noen ned. Samtidig, hvorfor er det kun overvekt som blir snakket om når vi snakker om helse? Det er ikke sunt å røyke, det er ikke sunt å drikke hver eneste helg, det er ikke sunt å være sykelig opptatt av trening, eller ta dop for den perfekte kroppen. Om fokuset virkelig er helse, burde vi ikke da snakke om helse i sin helhet, og ikke kun overvekt?

    Jeg er fornøyd med meg selv, jeg snakker pent til meg selv og jeg liker kroppen min. Jeg synes kropp er naturlig og jeg ser ikke problemet med å dele lettkledde bilder av og til (jeg er tross alt ambassadør for et undertøysmerke av en grunn). Samtidig kan jeg også finne inspirasjon i fitnesskropper og lignende, for livet er faktisk ikke sort/hvitt. Da jeg la ut dette budskapet på instagram under et undertøysbilde kom kommentarene ganske fort. Kan dere gjette hva folk hengte seg opp i? Joda, mitt “behov” for bekreftelse og for å vise seg frem, hvor usikker jeg er på meg selv… ja dere kan gå inn og lese selv. Merkelig det der hvordan alle vil at folk skal få et mer naturlig forhold til kropp og innse at alle kropper er bra, men så fort man deler et noe lettkledd bilde så får man jammen i meg høre det. Dobbeltmoralen lenge leve…

    Jeg får kritikk for å fokusere mye på kropp, men jeg synes faktisk ikke jeg gjør det. Jeg jobber med klær om dagen, og da blir det mer naturlig å nevne kropp. Samtidig trener jeg ikke på samme måte som før akkurat nå, og da blir det mindre naturlig å snakke om prestasjoner og treningsmål etc. Fokuset mitt utad til dere er jo SELVFØLELSE, uansett kropp, størrelse og så videre. Jeg synes uten tvil jeg hadde mer fokus på kropp før. Nå handler det mer om hvordan du føler det inni kroppen istedet for utseende.

    Uansett dere, jeg skal fortsette å snakke for døve ører, for av og til klarer jeg faktisk å trenge igjennom, haha! Åh, jeg kunne skrevet om det i evigheter, men jeg må gi meg. Jeg er dritt lei av å forsvare meg, og dere som følger meg fast er sikkert dritt lei av å lese det også. Poenget er at jeg virkelig føler jeg har funnet meg selv, funnet min vei og min egen selvsikkerhet. Kroppspositivisme handler om å innse at sin egen verdi ikke ligger i kropp og utseende, at man fortjener å ha det bra og smile selv om man jobber med helsen sin. At man aksepterer seg selv og snakker pent til seg selv, men det handler også om å ta vare på helsen sin og være snill mot kroppen sin. Det ene utelukker heldigvis ikke det andre.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 24
    Oct 2017
    4:05 am

    Tar du deg betalt for å hjelpe partneren din?

     

    Dette er ikke akkurat en ny sak, men siden det er en del som skjer om dagen så er jeg ikke helt oppdatert. Jeg kom over dette innlegget på bloggen til Pilotfrue, og her må jeg si jeg fikk litt bakover sveis. For meg ble dette bare så riv ruskende feil at jeg merket jeg måtte lese det to ganger, og så la det gå en dag før jeg satt meg ned foran tastaturet. Jeg har overhode ingenting imot Pilotfrue (eller Pilotmannen), det er en koselig blogg jeg faktisk leser nå og da. Allikevel må jeg si at jeg reagerer på dette med å fakturere kona de for hjelpen du gir henne til bloggen. Tro meg, jeg er absolutt for at man skal få betalt for den jobben man gjør, ingen tvil om det. Samtidig, burde ikke hjelp til den du elsker være en selvfølge?

    Jeg er jo også utrolig heldig som har en mann som hjelper meg med bilder. Han bruker av sin tid, energi og fritid på å hjelpe meg med noe jeg synes er utrolig moro, og som vi faktisk tjener penger på. Disse pengene kommer jo også Mats til gode. Vi er jo gift, og har tross alt felles økonomi. For meg virker det helt merkelig at han skulle fakturere meg, de pengene ville jo gått inn i fellespotten uansett? Nå vet jeg selvsagt ingenting om Pilotfrue og mannens økonomiske fordeling, men selv uten det tatt i betraktning så blir det bare så feil for meg… Om jeg kunne gitt av min tid og energi for å hjelpe mannen med noe han er lidenskaplig opptatt av, så ville det vært meg en selvfølge! Jeg hadde ikke trengt å tenke engang, uansett om det hadde vært business eller hobby. Jeg hadde selvsagt forventet å få noe igjen, men da mer i form av takknemlighet, hjelp tilbake, eller kanskje litt oppvartning i form av middag eller lignende? (Når jeg skriver dette ser jeg at jeg definitivt må bli bedre til å varte opp Mats litt som takk for hjelpen!)

    Det må jo selvsagt gå begge veier, jeg synes så absolutt ikke man bare skal forvente hjelp og ta det som en selvfølge. Jeg forstår så absolutt argumentet til Pilotmannen om at han tross alt leverer henne et produkt som brukes i en jobb hvor de tjener penger. Jeg forstår absolutt argumentet om at ved å ta betalt så føler han at han får tilbudt noe istedet for å stjele fritiden hans. Om dette fungerer for dem, og de er fornøyde med det så respekterer jeg så absolutt det. For meg personlig ville det bare blitt helt feil. Jeg ble jo imidlertid usikker på om kanskje jeg burde betale Mats for all hjelpen han gir meg, men etter en prat kom vi begge frem til at for oss ville det blitt feil. Ikke fordi Mats er så forferdelig glad i å ta bilder av meg, men fordi det er en selvfølge å hjelpe den man elsker. Ihvertfall så lenge det blir satt pris på og verdsatt fra den andre.

    Mats hjelper meg mye med bloggen min, og hadde han hatt en lignende hobby hvor jeg kunne hjelpe til med annet enn støtte så hadde jeg gjort det uten å blunke. For meg er det helt naturlig, om det så innebar at jeg for eksempel måtte lære meg et av spillene han elsker (dårlig eksempel, men beste jeg kommer på). Det hadde nok ikke vært det kuleste jeg gjorde, og jeg hadde definitivt forventet noe tilbake, men penger er kanskje det siste jeg hadde tenkt på. Det er så mange andre ting som ville vært mer naturlig. Dette er jo mannen jeg har giftet meg med, det trygge punktet i livet mitt, og at han vil bruke av sin tid og energi for å hjelpe meg med min hobby setter jeg umåtelig stor pris på. Den takknemligheten føler jeg at jeg kan vise på så mange bedre og mer personlige måter enn ved å gi han penger… Hvor personlig er det egentlig? Hva tenker dere kjære lesere?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 15
    Oct 2017
    10:33 am

    Jeg vil ha treningen min for meg selv

    -I samarbeid med Kari Traa-

    Mange har lagt merke til at jeg ikke skriver nevneverdig om trening lengre, og mange har også etterspurt hvorfor. Noen tror sikkert at det er fordi jeg ikke trener, men det er langt ifra sannheten. Nå prøver jeg absolutt ikke å påstå at jeg trener 6 dager i uka og kun spiser salat, men jeg trener, heldigvis, mer enn hva som kommer frem i mine sosiale medier. Sannheten er heller at jeg nå om dagen vil ha treningen for meg selv. Jeg vil at treningen skal være mitt lille fristed hvor jeg kan fokusere på det som faktisk betyr noe for meg i lengden. Treningsgleden, bevegelsen og de små serierene som for meg er store, men som for andre vil virke banale i forhold til tidligere. Jeg må innrømme at jeg føler på et stort prestasjonspress med tanke på treningen, og derfor er jeg nødt til å ta noen grep for å faktisk kunne komme igang igjen med noe jeg egentlig synes er gøy.

    Tidligere var trening noe som jeg forbandt veldig med prestasjon. Alltid strebe etter å bli bedre, go hard or go home, og målet var å se et mindre tall på vekten dagen etter enn dagen før. Sakte men sikkert begynte jeg å forstå at treningen egentlig handlet om mye mer, men det tok litt tid å se det. På mange måter hadde jeg fått et veldig merkelig syn på trening, det gikk fra å være noe jeg hatet å gjøre, til noe jeg måtte gjøre, til noe jeg burde gjøre før jeg innså at jeg det noe jeg skal ha lyst til å gjøre. For min egen del. Ikke fordi andre forventet det. Ikke fordi jeg måtte løfte så og så mye i markløft for å være bra nok, eller fordi jeg ville se ut på en gitt måte. I tillegg begynte jeg jo å jobbe med mitt eget syn på meg selv, og innså at den jeg er som person er god nok uansett hvordan kroppen min ser ut. At min verdi ikke ble avgjort om hva vekten min viste, av hvor spretten rumpa var eller hvor flat magen min var. Midt oppi denne prosessen ble jeg rett og slett lei hele treningen. Det gav meg ingenting lengre, det ble bare en ytterligere stressfaktor i livet mitt. En stressfaktor jeg strengt tatt ikke trengte oppi alt annet som skjedde.

    Etter en lang stund uten systematisk trening så bestemte jeg meg for å ta opp tråden igjen. Jeg kjente at kroppen trengte å bevege seg, og jeg merket at lysten til å trene kom tilbake igjen. Jeg følte ikke at jeg måtte komme igang fordi magen ble større eller noe, men jeg hadde rett og slett lyst! Så da gjorde jeg det som føltes naturlig for meg, jeg delte det på bloggen og i sosiale medier. Jeg merket imidlertid raskt at både gleden og motivasjonen sank som en stein igjen, og det gamle forventningspresset kom tilbake. Jeg følte meg i elendig form, og jeg ble rett og slett flau over meg selv. Kettlebellen på 12 kg føltes som 30 kg, 10 repetisjoner med hip thrusth var et mareritt, og push ups kunne jeg bare glemme. Dette kunne jeg jo ikke dele på bloggen, hvor er motivasjonen for andre i det? Jeg brukte så mye energi på å deppe over alt jeg IKKE fikk til, og det endte ikke med treningen. I en periode følte jeg ikke at jeg fikk til noen verdens ting, ALT gikk til helvete (i hodet mitt selvsagt, ikke i virkeligheten).

    Jeg måtte ta mine egne råd, og innse at det er mye bedre å feire de små seriene i hverdagen, og fokusere på alt jeg faktisk får til. Fokusere på reisen i seg selv, og tenke at enhver endring faktisk er positivt. For om man senker forventningene og slutter å sammenligne seg med andre, så får man faktisk til ganske så mye! Jeg sluttet å følge en del store treningsprofiler i sosiale medier, jeg begynte å fokusere på hvor bra kroppen føltes etter en lang tur med Gaia. Jeg begynte å gjøre det for min egen del, ikke fordi jeg skulle være til inspirasjon for andre. Jeg la igjen kamera hjemme og telefonen i treningsbagen. Først da begynte den deilige treningsgleden å snike seg tilbake igjen, sakte men sikkert. Når jeg gjorde det for min egen del, og kun derfor. Tanken kom den perfekte kroppen har jeg jo lagt fra meg for lenge siden, nå er det viktigere for meg å trives med meg selv akkurat som jeg er nå! Det betyr ikke at jeg ikke vil bli bedre, ikke vil bli i bedre form, men det skal ikke være et krav for å være bra nok.

    Dette er også noe av temaet Kari Traa tar opp i sin nye kampanje, Celebrate yourself! Den oppfordrer oss kvinner til å omfavne våre styrker og alt vi faktisk får til, fremfor å hele tiden sammenligne oss med et urealistisk ideal. Det oppfordres til å finne tilbake til treningsgleden og legge igjen prestasjon og forvetningspresset hjemme. Med det mener det selvsagt ikke at man ikke kan jobbe for å bli bedre, men at man faktisk husker å feire de små fremskrittene også. For de er det garantert mange av, selv om de har en tendens til å forsvinne midt oppe i alt. Streben etter perfeksjon er noe som sitter dypt i mange av oss, men hvor ofte blir ting egentlig perfekt? Det kan selvsagt virke slik i sosiale medier at noen lever perfekte liv, men hvor reelt er det egentlig? Jeg tror vi alle kan komme mye lengre ved å være mer takknemlige for det vi har, og alt vi faktisk får til, fremfor å alltid strebe etter det vi ikke har og det vi ikke får til. Det er ihvertfall mitt mål fremover! Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å dele treningen min igjen, men akkurat her og nå? Da skal treningen får være min egen greie, en greie jeg gjør kun for min egen del, og det er faktisk mer enn godt nok.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 4
    Oct 2017
    5:56 am

    “Jævla fettberg” og andre kommentarer

     

    Idag skal vi snakke om et litt viktig tema dere. For noen uker siden hadde jeg en liten rant på Snapchat, og jeg spurte følgerne mine om følgende; “Hva er den styggeste kommentaren du har fått med tanke på kroppen din om du har noen kilo ekstra?”. Etter en stund spurte jeg også om hva den styggeste kommentaren slanke mennesker har fått. Verken det ene eller andre er jo greit, det er ikke bare stygt å kommentere kroppen til overvektige, det er stygt og sårende uansett. Jeg viste det fra før, men det ble enda mer tydelig for meg nå. Det er like sårende for en slank person om å høre hvor tynn hun er og at hun må spise mer, som det er for en overvektig å høre at de må trene mer og slutte å spise så mye.

    Jeg fikk nesten 400 snaps fra alle slags mennesker i alle slags fasonger, og jeg fikk faktisk bakoversveis… Til tross for alle stygge kommentarene jeg selv har opplevd gjennom tiden, så må jeg innrømme at mange av svarene overrasket meg. Og ikke på en positiv måte. Noen av dem fikk jeg faktisk skikkelig vondt av. Det gjør meg bare enda mer sikker på at vi må snakke om dette med å akseptere seg selv og sin egen kropp, og ikke minst faktisk si ifra at dette ikke er greit. For mange av disse kommentarene er virkelig ikke det… Her er noen av de mange kommentarene folk har fått. Jeg har selvsagt bedt om lov til å dele disse av de som har sendt det inn, bare så det er nevnt, og jeg vil gjerne si tusen takk til alle som åpnet seg, delte deres historie og deres tanker. Det var utrolig sterkt å lese, og det tror jeg dere vil synes også.

    ▪️ Jeg synes det er svært ubehagelig å handle klær, mye pga kommentarene jeg har fått. De ansatte i butikken har sagt ting som “Så store størrelser som det du trenger har ikke vi i butikken” og “Jeg tror ikke du klarer å presse deg inn i den buksa her”.

    ▪️ Jeg ble kalt for “beinrangel” i et møte med NAV. Han mumlet det for seg selv, men gjentok seg ikke da jeg svarte “unnskyld?!”

    ▪️ “Bør du løfte du som er i lykkelige omstendigheter”. Nei, jeg er nok bare feit svarte jeg. “Er du sikker?” spurte hun tilbake!

    ▪️ En gang på fest spurte en jente hva som hadde skjedd med meg etter at jeg hadde gått ned noen kilo pga influensa. Hun satt meg ned ved et bord og omtrent tvang meg til å spise mat. Det er noe av det mest ubehagelige jeg har opplevd.

    ▪️ Jeg får høre ved hver familiemiddag at jeg ikke må være redd for kalorier for det er ikke farlig om jeg legger på meg litt. Jeg elsker mat og spiser ofte, men sliter med å legge på meg pga høy forbrenning.

    ▪️ En kollega sa jeg ikke måtte spise så mye til lunsj da bedriften hadde dårlig råd, og det så ut som jeg hadde spist nok allerede. Jeg sluttet etter 4 mnd for jeg orket ikke mer av slike kommentarer.

    ▪️ Sjefen min spurte om det var noe jeg ville fortelle etter at jeg hadde lagt på meg 5-7 kg. Ikke kult…

    ▪️ Tanten til kjæresten tok meg rundt håndleddet første gang kun møtte meg og spurte kjæresten min om han sultet meg.

    ▪️ Du hadde vært så flott, bare du hadde slanket deg litt, og da jeg ble gravid fikk jeg høre; ” Du hadde jo blitt så slank i det siste, nesten synd du ble gravid”

    ▪️ Var på Deli De Luca for å kjøpe nattmat og kommenterte at de ikke hadde så mye godt der. Da smalt det fra en fyr om at det så ut som jeg hadde spist altfor mye av maten der allerede.

    ▪️ Jeg viste meg frem i sexy undertøy for min daværende kjæreste. Reaksjonen jeg fikk var “Jaja, du har ikke hengepupper da iallefall”

    ▪️ Svigermor sendte med barna slanke annonser hjem i sekken og ba dem levere dem til meg.

    ▪️ Jeg gikk tur med niesen min da jeg gikk forbi to eldre damer. De så på meg og sa til hverandre “stakkars, hun har jo ikke klart å gå ned babykiloene enda hun da”

    ▪️ Da jeg skulle spise middag i kantina sto en av de ansatte og rørte i bernaise sausen. Hun så opp på meg og sa “Ja du spiser vel dette med skje du”

    ▪️ “Oi, trodde du som trengte så mye skulle være mye tynnere enn det!”

    ▪️ Hadde med meg niesen min på badeland, og da kom det en dame bort som mente datteren min burde bli henta av barnevernet.

    ▪️ Jeg får ofte høre at jeg er for tynn og ser syk ut.

    ▪️ Jeg får spørsmål om jeg har født det siste året, jeg er normalvektig.

    ▪️ En kompis av mannen min sa “Hva har skjedd med deg da? Du var jo så pen og tynn før?”

    ▪️ “Nei nå kan du ikke bli tynnere, da blir du ikke noe pen”

    ▪️ “Herregud skal du ikke spise mer? Spiser du ikke mat eller?”

    ▪️ “Jøss jeg var sikker på at ditt kolesterol var skyhøyt så stor som du er”

    ▪️ Jeg fikk en kommentar om at det ikke så ut som jeg trente i det hele tatt. På den tiden trengte jeg 9 timer pr uke. Jeg endre opp med spiseforstyrrelser.

    ▪️ Jeg fikk spørsmål om hvorfor jeg brukte bikinitopp, jeg hadde jo ikke pupper!

    ▪️ Jeg fikk ikke så mange stygge kommentarer før etter at jeg gikk ned i vekt. Da kunne folk komme og si ting som “Jammen du var jo SVÆR før da” og “Herregud du var jo et fettberg tidligere” Det føltes egentlig nesten verre, det er jo ikke hyggelig å få høre hvordan de egentlig så på meg før jeg gikk ned i vekt. 

    ▪️ Gymlæreren tok meg i nakken foran klassen og sa “Slik skal ikke en jente se ut”

    ▪️ “Du kan ikke gå i de buksene der altså, de er ment for de som er mye mindre enn deg”

    ▪️ Hadde gått opp fra anoreksi og veide 55 kg, men var fremdeles veldig tynn. En person på Elixia spurte om jeg skulle ha baby…

    ▪️ “Ja du ser jo ut som du veier godt over 100 kg, men du har et pent ansikt i det minste”

    ▪️ Sto og pratet med en fyr på fest. Kompisen hans kom og sa “Kom! Du kan ikke stå her og snakke med hu som er så stygg”

    ▪️ “Wow, enten er du gravid, eller så er du bare skikkelig feit” 

    ▪️ En dame i en butikk spurte hvilken størrelse jeg måtte ha jeg som ventet trillinger. Jeg var ikke gravid.

    ▪️ “Oi klærne dine skjuler jo masse så jeg trodde ikke du var så stor, Det er jo synd for du er jo veldig pen i ansiktet”

    ▪️ “Du kan ikke handle her, du kommer aldri til å passe inn i noen av kjolene”

    ▪️ “Oi jeg kjente deg ikke igjen jeg, du er så annerledes”. Sagt etter at jeg gikk opp 20 kg. Hva svarer man på sånt? 

    ▪️ “Æsj så tynne bein du har”

    ▪️ Fikk tilbud om et medlemskap på Elixia på gaten. Takket nei siden jeg allerede var medlem et annet sted. Vedkommende svarte “Eh, jeg tror virkelig du burde si ja takk”

    ▪️ Jeg fikk høre at om jeg fortsatte å gå ned i vekt ble jeg sikkert fin en dag.

    ▪️ ” I am sorry, we don`t have elephant sizes here”

    ▪️ Gikk og tittet på Bik Bok og noen spurte om jeg trengte hjelp. Sa jeg bare tittet og da sa hun “Ja det må du gjerne gjøre, men jeg kan jo informere om at vi dessverre ikke har klær som går opp til din størrelse” Kjøpte ikke presang på Bik Bok for å si det slik.

    ▪️ Et barn spurte om jeg drakk mye cola siden jeg var tjukk for mammaen hans hadde sagt at man ble tjukk om man drakk cola.

    ▪️ Jeg hadde akkurat fått tvillinger og var ute for første gang etter fødselen. Følte meg fin i ny kjole, ny frisyre og sminke. Så kom en dame bort til meg og sa “Oi, du var jo voldsomt forandre, ser det tar på å være tvillingmamma”.

    Langt innlegg ikke sant? Vel, dette er bare en brøkdel av snappene jeg fikk… Dette er faktisk ikke greit, og det håper jeg virkelig ikke dere synes heller? Jeg synes noen av disse kommentarene er så vonde, og det minner meg om mange av de kommentarene jeg selv har fått. Det er sikkert ikke alle som kom med disse kommentarene hadde vonde hensikter, men det blir vondt og sårt uansett. Kommentarene er like vonde uansett om det går på at man er for tynn, for tykk, eller noe midt imellom. Vondt er det uansett å få kommentarer på kropp og utseende. Jeg har sikkert syndet selv, jeg er ikke så høy på meg selv at jeg tror jeg er perfekt. Jeg har sikkert kommentert andre sin kropp, ikke med onde hensikter, men jeg tror det er lett å ikke tenke seg om.

    Jeg håper faktisk du følte deg truffet når du leste dette. At du fikk litt sjokk, at du kjente deg igjen eller at det i det minste frembrakte følelser i deg. Kanskje dette innlegget kan gjøre at flere faktisk får opp øynene på hvordan slike kommentarer påvirker andre. Kanskje kan dette innlegget gjøre at flere faktisk sier ifra at dette ikke er greit. For det er ikke greit, og det er lov å si ifra om man får slike kommentarer. Det er lov, og man burde, si ifra at det du sier nå sårer meg. Det er ikke alltid lett, der og da blir man kanskje så lei seg at man glemmer det, men vi må alle bli flinkere til å vise at dette ikke er greit. Enten kommentarene er “velmenende” eller ikke. Vi må gå foran som et godt eksempel, tørre å si ifra og ikke minst lære barna våre dette. Mange av kommentarene jeg fikk kom fra barn, og samtidig som de ikke vet bedre så lærer de faktisk disse holdningene et sted.

    Husk at alle kjemper en kamp du ikke vet noenting om, og det kommer sjeldent noe godt ut av å kommentere kroppen til andre. De som er overvektige vet som regel det veldig godt selv, de som er slanke vet det utrolig godt selv og de som er midt imellom vet det garantert de også! Vi har alle speil, tross alt… Neste gang du vil komme med en slik kommentar, prøv å tenk på hva du ville følt selv om noen sa det samme til deg.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 30
    Sep 2017
    9:31 am

    Jeg bryr meg, men ikke slik du kanskje tror

     

    De siste årene har måten jeg blogger på endret seg, og det er helt naturlig. Jeg endrer meg, bloggen endrer seg, jeg ser ikke noe rart i det. Jeg har imidlertid fremdeles sterke meninger, ting jeg mener det er viktig at vi snakker om. Ting det er viktig vi har en debatt om. Som selvtillit, hetsing av mennesker på bakgrunn av kropp og utseende, kroppspress og netthets for å nevne noe. Nesten hver eneste gang jeg skriver om slike ting så vet jeg omtrent på forhånd hvilke type kommentarer jeg vil få. På godt og vondt selvsagt. En av kommentarene er så og si i alle tilfeller “hvorfor bryr du deg så mye om hva andre tenker om deg?” eller “Jeg synes du skal slutte å bekymre deg om hva andre tenker og slutte å bry deg.”

    Det vil jeg skrive litt om idag, for denne type kommentarer har jeg faktisk et problem med. Jeg fikk den sist når jeg la ut dette bildet på instagram. Teksten var ment for å vise hvor absurd det er at jeg ikke kan være glad, smile og elske meg selv, til tross for at jeg er overvektig. Noen tolket det imidlertid som om jeg tenkte altfor mye på hva andre mente om meg. Det virker som om mange tror at jeg daglig går rundt og bryr meg om hva andre tenker om meg, hva andre synes om kroppen min, klesstilen min osv, men det er ikke sannheten. Sannheten er at jeg bryr meg, men ikke slik du tror.

    Jeg bryr meg nemlig fint lite om du som leser synes jeg har stor mage, kler meg feil, viser for mye kløft på snapchat, burde trene mer eller om jeg sminker meg feil. Det må du gjerne synes, det hindrer ikke meg i å ta på meg skjørt, sminke meg, ta på push up bhen som jeg absolutt ikke trenger og nyte livet. Det hindrer meg ikke i å promotere de verdiene jeg mener er riktig, å snakke om det å like seg selv og gi seg selv mer verdi enn kun hvordan man ser ut. Slik sett bryr jeg meg faktisk ikke. Jeg bryr meg imidlertid fordi jeg mener det er prinsipielt feil! Jeg skriver om det fordi jeg mener det er såpass feil at det er viktig at det settes fokus på. Jeg har faktisk en stemme som når ut til mange, og den vil jeg bruke. Da benytter jeg ofte meg selv som eksempel fordi jeg føler det ofte er lettere enn å snakke om det på generell basis.

    Jeg bekymrer meg svært sjeldent over hva andre synes om meg, det har jeg gitt opp for lenge siden. Ellers kunne jeg ikke blogget og vært i sosiale medier slik jeg er. Jeg blogger imidlertid ikke bare for meg selv, men også for andre. Mye av de viktige temaene jeg blogger om velger jeg å skrive om fordi jeg synes det er viktig å sette fokus på. Viktig å snakke om. Viktig å fortelle folk at det faktisk ikke er greit. Ikke bare mot meg, men mot andre også. Jeg vet at jeg har hjulpet mange til å akseptere seg selv og gir mer faen i hva andre måtte mene om dem, og det er jeg stolt av. Selvsagt synes jeg også det er trist å bli hetset, hengt ut, urettferdig behandlet, og snakket dritt om på nettet, hvem synes vel ikke det? Men om du tror jeg går rundt og daglig bekymrer meg om hva andre tenker om meg så tar du faktisk feil.

    Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen. Jeg forstår virkelig ikke den holdningen folk har til at man bare ikke skal snakke om ting så blir det sikkert bedre. Skal vi da slutte å snakke om mobbing også da? For da går det sikkert over. Slutte å snakke om kroppspress for da forsvinner det helt sikkert. Kanskje vi bare skal slutte å snakke om krig også så blir det fred på jord? Den siste er satt på spissen, men allikevel. Det er viktig å snakke om ting mener jeg, og det er ofte derfor jeg skriver om det jeg skriver. Ikke fordi jeg bryr meg så innmari på egne vegne, men heller på alle sine vegne. Selvsagt reagerer også jeg på kommentarer jeg får som jeg føler er urettferdig, og selvsagt ønsker jeg av og til å forsvare meg. Så slik sett bryr jeg meg jo. Ofte føler jeg det handler mer om nettopp det, at det er urettferdig og feil, heller enn at jeg bekymrer meg over hva andre mener om meg.

    Vi kan ikke slutte å snakke om ting dere. Vi må faktisk bry oss, ikke bare om oss selv, men om hverandre. For om det skjer med meg er jeg definitivt ikke alene, såpass unik er jeg faktisk ikke.  Om mine tanker, blogginnlegg og mine ord kan hjelpe andre til å få det bedre, så er det faktisk verdt det. At jeg skriver om temaer som er viktig for meg handler faktisk ikke om at jeg bryr meg så jævlig mye om hva andre mener om meg, men om at jeg synes det er feil på generelt grunnlag. At jeg synes det er viktig å snakke om. Vi kommer ikke langt her i verden om vi alle bare stikker hodet i sanden og tenker mest på oss selv. Vi kommer ikke langt om vi slutter å bry oss!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

     

  • 6
    Aug 2017
    6:34 am

    Dress like you`re going somewhere

    -Inneholder annonselinker-

    God morgen dere! Først må jeg si tusen takk for alle tilbakemeldinger rundt de siste innleggene her på bloggen og i andre sosiale medier. Jeg setter virkelig stor pris på det, særlig med tanke på hvor nervøs jeg har vært for å publisere særlig gårsdagens innlegg. Kanskje jeg blir feigere med alderen, ikke vet jeg, jeg har jo aldri vegret meg mot å skrive om slike ting tidligere. Nå får jeg alltid en nervøs klump i magen… Sånn er det ihvertfall blitt, men man kan ikke stoppe å ta opp temaer som er viktige fordi man er litt nervøs heller. Noen må jo snakke om det, og av og til blir det meg. Så håper jeg at jeg bringer budskapet mitt videre, og at det kan påvirke enda flere til å snakke om det. Så fortsett å lik og del!

    Maxikjole med rosa blomster finner du her!

    Her er det nå bare en liten uke igjen til ferie, og jeg er så sykt klar at dere aner ikke! Vi bestilte faktisk reise på fredag og valgte falt på Praha! Vi skal bo på et nydelig hotell midt i sentrum og bare kose oss i fire dagers tid. Det merker jeg at jeg virkelig trenger nå. Iløpet av uka må jeg få lagt opp en liten plan om hva vi faktisk skal der, men kanskje noen av dere lesere har noen tips? Hva burde vi se, hva burde vi gjøre, er det noen fine restauranter du vil anbefale? 🙂 Tar mer enn gjerne imot tips! En ting er sikkert, og det er at denne nydelige kjolen skal med i kofferten! Jeg fikk den fra Ellos tidligere i uka, og jeg bare elsker den! Maxi kjoler er en stor favoritt, og jeg elsket at denne hadde litt ermer så jeg kan bruke den utover høsten også. Den kan lett pyntes både opp og ned. Enten med flate sandaler og løst hår som jeg hadde igår, eller med høye hæler, noen pene smykker og en selskapsveske.

    Jeg er klar for ferie med andre ord, så nå må jeg bare holde ut den aller siste uka. Heldigvis er det mye som skjer (som vanlig) så jeg skal nok holde ut! Med det må jeg avslutte og komme meg avgårde på jobb (jeg sverger på at jeg er født 5 minutter for sent). Ha en strålende søndag da dere og nyt!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 25
    Jan 2017
    11:47 am

    På ditt beste

     

    Hva velger du egentlig å fokusere på?

    Vet du når du er på ditt beste? Når du setter på deg et smil og byr på deg selv, uten å bekymre deg om hva andre måtte mene eller de tingene du er misfornøyd med. Når du smiler og ler, når du gir av deg selv til de rundt deg. Når du innser at deg, dine egenskaper og kvaliteter er bra nok uansett hvordan kroppen måtte se ut. Når du trener og er i bevegelse fordi du vet det er bra for kroppen din, fordi det får deg til å føle deg bra, ikke fordi du stresse fordi du føler du må se ut på en gitt måte for å bli akseptert. For det må du faktisk ikke, men samfunnet prøver å innbille oss det motsatte.

    Jobben om å akseptere oss selv starter ikke på treningsenteret, det starter i hodet. Mental trening er noe som stadig får mer oppmerksomhet. Jeg har ikke noen utdannelse eller lignende, men via min egen reise står det ganske klart for meg at det er hodet de aller fleste av oss burde jobbe med. Vi må jobbe med måten vi tenker om oss selv på, hva vi fokuserer på, og kanskje viktigst vår kritiske sans. For det er utrolig lett å bli påvirket i det samfunnet vi lever i idag, og jeg tar meg av og til i å måtte stoppe opp og puste litt. Til tross for at jeg hver dag prøver å fronte en naturlig balanse, å finne gleden i det man gjør og ikke kun fokusere på kropp og utseende, så må jeg av og til ta meg selv i å ikke ønske det samme. Tankene om at jeg burde sette igang med en diett, “bare for å kickstarte”. Tankene om at jeg ikke kan trene i singlet og shorts. Tankene om at dersom jeg bare hadde hatt en finere kropp så ville jeg fått flere blogglesere og folk ville tatt meg mer alvorlig. De tankene får av og til et grep om meg også.

    Antrekk: Topp fra Ellos Sport // Röhnisch Liza Shiny 7/8 i blått (annonselinker)

    Det verste er at de fleste tingene vi er mest misfornøyde med er det som regel kun vi selv som legger merke til. Vi har også en tendens til å tro at de små “skavankene” er nok til at andre ikke synes noe om oss, eller at de betyr at vi ikke er bra nok. Det er selvsagt ikke tilfelle, men dersom noen skulle mislike deg fordi du har litt mage, eller store overarmer, er de virkelig verdt å ta vare på? Selvtillit sitter i hodet dere, og det har egentlig svært lite med kroppen å gjøre. Man får ikke automatisk bra selvtillit av en fin kropp, tro meg, jeg har vært der selv! Samtidig er vi nok litt for flinke til å følge mennesker i sosiale medier som, bevist eller ubevist, gjør at vi tror en fin kropp = et fantastisk liv. Kanskje er vi også litt for dårlige til å huske at vi ikke ser alt via sosiale medier, kun det andre vil vi skal se. Vi vet det egentlig, men om man blir eksponert for noe nok ganger er det lett å la det bli en sannhet.

    Jeg tror vi noen ganger må ta en liten pause og tenke over hva som faktisk betyr noe. Med det mener jeg ikke at du skal slenge deg i sofaen og spise sjokolade hver dag for at kos er viktig. Tenk etter hva som faktisk er viktig for deg hos andre mennesker. Er det kvaliteter og egenskaper som lojalitet, viljestyrke, humor og det at de alltid er i godt humør, eller er det at de ser ut på en bestemt måte? Jeg tror de aller fleste av oss vil si det er det første. Jeg blir ihvertfall så mye mer tiltrukket av positive mennesker som er seg selv, som byr på seg selv og får meg til å le, og det er da vi mennesker er på vårt beste. Når vi tørr å være oss selv 🙂 Når vi tørr å ha troa på at vi er gode nok, akkurat som vi er.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 26
    Oct 2016
    6:59 am

    Storm i vannglass…

     

    Når den nye trenden er å bli fornærmet på andres vegne…

    Si hva du vil om Sophie Elise, men dama setter viktige saker på dagsorden slik få andre personer klarer. Personlig må jeg si at jeg har sansen for henne, selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i alt hun skriver, sier eller gjør. Jeg kan allikevel like dama og det hun står for, og måten hun viser oss alle på at pupp er pupp, og at man kan trives selv om man ikke bruker størrelse XS. Det er befriende å se en jente stå for det hun gjør, operasjonene hun har tatt, og si at det ikke er greit at hun blir slutshamet enda hun både har silikon og fyll i leppene. Sophie har bein i nesa, og det respekterer jeg!

    I disse damer er hun ute med ny bok, og dermed blir det også en del intervjuer. I boka tar hun blant annet for seg hvordan det er å leve med usikkerhet og komplekser. Sophie Elise er elsket og hatet, og noen ganger virker det som om noen bare venter på at hun skal si noe som kan tolkes feil. Slik som denne saken. Sophie Elise har uttalt i et intervju at det er dyrt med plastiske operasjoner, og at det derfor er enklere å få anoreksia, fordi det er gratis. Dette blir selvsagt stort rabalder for det er vist ikke måte på hvor frekk og hensynsløs hun er som kan si noe slikt som at anoreksi er lett. Jeg derimot velger å kalle det storm i vannglass…

    Screenshoot fra Aftenposten.no

    For helt ærlig, ser man ting litt i kontekst og legger lynsjestemningen til side, så håper jeg og tror at de fleste oppegående mennesker forstår at Sophie Elise ikke mener at anoreksia er en enkel sykdom. At hun ikke mener at anoreksia er noe å ønske seg, eller at hun dermed frekk mot de som har det. Anoreksia er en alvorlig psykisk lidelse og det er vel få som velger å få anoreksia, det forstår også Sophie Elise. Samtidig, det å føle at man trenger plastiske operasjoner for å bli bli mer verdt, det er faktisk også en form for psykisk sykdom. Begge springer ut av usikkerhet og komplekser, men for Sophie Elise endte det opp med oprasjoner i et forsøk på å føle seg bedre. Det er nettopp det hun snakker om i intervjuet, sine egne komplekser og hvordan hun løste dem. Med andre ord ser hun ikke ned på de med anoreksia, men hun bruker det som en metafor for å forklare sitt eget kompleks. Som hun har sagt selv, å streve med en trang til å operere seg møter som regel bare “Skjerp deg”, mens anoreksia blir akseptert som sykdom (noe det selvsagt også skal bli).

    Bilde fra Harstad Tidende.

    Denne lynsjestemningen som foregår ovenfor Sophie Elise, og andre for den saks skyld synes jeg virkelig er helt på jordet, og den nye hobbyen her til lands er vistnok å bli fornærmet på andre sine vegne. Ja Sophie Elise er et forbilde, og har dermed også et vist ansvar. Samtidig, hun må få være seg selv, og fortelle om sine opplevelser til tross for dette. Hun kan ikke ta ansvar for at noen mennesker velger å tolke ting hun sier i verste mening og overdramatisere så til de grader. Nei, kanskje vi ikke ønsker at forbildet våre unge ser opp til har silikonpupper og har fikset på utseende, men om man klarer å se bak det er hun utrolig mye mer. Hun står opp for det hun mener er riktig, hun gir faen i hva andre mener og hun viser at man kan ha det like bra (og bedre) med seg selv på tross av at man går opp i vekt. Hun tar opp kampen mot kroppsfikseringen som foregår i media. Hun viser at hun bestemmer over egen kropp, og hun tørr, i et samfunn der de fleste ikke gjør det. Hun viser at hun er en person med stor personlighet og sterke meninger, selv om hun ser ut på en gitt måte som gjør at noen mener hun kun kan brukes til en ting. Noen må gå foran, og den personen er sjeldent populær, og i vår tid er det på mange måter Sophie Elise, uansett om du liker det eller ikke.

    Bilde fra VG

    Så Johanne Magnusen, i denne artikkelen er du faktisk helt på jordet. Om du klarer å legge fra deg sinne, og faktisk se kommentaren i kontekst, så tror jeg også at du klarer å se det. Sophie Elise er ikke perfekt, men å tillegge henne en rolle som hensynløs og frekk fordi hun bruker anoreksia som en metafor blir for dumt. Jeg tror ingen unge jenter tenker at anoreksia er kult eller gratis fordi Sophie Elise nevnte det i et intervju, du sier det selv, anoreksia er ikke valgfritt. Allikevel legger du det frem som at Sophie Elise kan fremtvinge anoreksia ved å si at det er gratis. Det blir for dumt, og denne slags overdramatisering og lynsjestemning er nok mye farligere enn mye av det Sophie Elise sier når alt kommer til alt.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 14
    Aug 2016
    2:31 pm

    How not to get raped

     

    Når man lever i et samfunn der kvinner får skylda for voldtekt…

    Voldtekssaken i Hemsedal og alle de idiotiske kommentarene fra alt fra høyesterettsdommere til vanlige folk den siste tiden er vel noe mange av oss har fått med seg. Det er ganske tragisk at vi lever i et samfunn hvor man legger offerets antrekk og seksuelle forhistorie til grunne for om hun er blitt voldtatt eller ikke. Det mangler heller ikke på gode råd fra diverse personer (som regel mannlige) om hvordan vi jenter kan unngå å bli voldtatt. For det er selvsagt vårt ansvar, og ikke de mannfolkene som ikke vet hva NEI betyr.

    Igår skulle jeg ut på jentekveld med påfølgende bytur, og da valgte jeg selvsagt å være ansvarlig og følge noen av disse rådene. Man vil jo være ansvarlig kvinne tross alt! Deretter la jeg ut dette bildet i sosiale medier med påfølgende tekst.

    Klar for jentekveld og tur på byenMed tanke på all voldtekspraten den siste tiden så har jeg selvsagt tatt ansvar og fulgt noen av de mange gode rådene i media✌?️ Sykkelbuksa, mensentrusa og vernevesten er på, samt et stort skilt med Nei på! Selvsagt på engelsk i tilfelle man kommer borti noen som ikke kan norsk, og det dekker utrigningen så ingen kan si de ikke så det✌?️I tillegg har jeg selvsagt byttet ut alkohol med eplemost så jeg ikke blir overstadig beruset? Så om jeg blir voldtatt ikveld er det sikkert fordi jeg ikke hadde nok cameltoe✌?️ #barejaerja #erjegtryggnå

    Ja, det er en litt annen måte å demonstrere på, og jeg tror mange fikk seg en god latter, men allikevel illustrerer det noe av det komplett latterlige ved voldtekt i Norge. Dersom du lar huset stå åpent og noen raner huset ditt så får ikke tyven gå fordi du som eier ikke sa “Nei, jeg vil ikke bli ranet” nok. Du lot jo huset stå åpent, så da ba du jo om det! Latterlig? Like latterlig som om kvinner ber om å bli voldtatt fordi de kler seg på en gitt måte på byen. Forhåpentligvis har flere fått åpnet øynene litt den siste tiden om hva voldtekt faktisk er, samme hva Hemsedal dommen ble.

    Jeg endte ikke med å gå slik på byen, selv om det fristet, og jeg kom meg hjem uten ubehagelige overraskelser til tross for både utringning og bare legger. Jeg holdt meg forøvrig sammen med de andre, gikk på opplyste steder og dro ikke alene hjem. Ikke fordi jeg mener det er mitt ansvar å ta forhåndsregler, men fordi når situasjonen er som den er så MÅ vi faktisk gjøre det. Selv om jeg i teorien burde kunne gå alene hjem, drita full i verdens korteste kjole, klokken 03.00 på natten så er ikke det en realitet, og det er realiteten vi må forholde oss til, uansett hvor fucka vi synes det er. I voldtekssaker så ber aldri noen om å bli voldtatt, men allikevel må jeg kjenne jeg blir oppgitt og frustert når en jente går dritings hjem alene gjennom Slottsparken fordi de ikke gidder å ta taxi… Det er lov å ta noen smarte valg for vår del også når vi vet det finnes syke menn der ute som voldtar, men uansett hvor mange dumme valg du måtte ta. En voldtekt er en voldtekt, uansett forhistorie, antall sexpartnere, antrekk og hvor full du måtte være.

    Heldigvis gikk det fint for min del igår, og jeg krysser fingrene for at jeg noen gang slipper å oppleve det marerittet det må være å bli voldtatt. Ta vare på hverandre jenter, når det finnes slike mennesker der ute (både de som voldtar og de som mener det er vår feil) så er det enda viktigere at vi står sammen og viser at dette ikke er greit.

    Helene ♥
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram ♥helenedrage
    Vil du spørre meg om noe? Send sms til 59444404! *29 kr pr mottatt melding