• 9
    Oct 2018
    5:53 pm

    Hvorfor velge operasjon pga en risiko?

    -annonselink-

    Det er mange som har spørsmål, tanker og meninger rundt den prosessen jeg nå er inne i. Jeg har allerede skrevet om at jeg ikke er på diett for å bli tynn og at jeg ikke tar operasjonen for å bli tynn. Jeg føler jeg har forklart meg opp, ned og i vinkel om tankene mine bak valget og hvorfor jeg tror det er det rette valget for meg. I tillegg er jeg opptatt av å vise at dette er min vei, og at den veien ikke nødvendigvis anbefales for noen andre. Hver eneste uke må jeg allikevel forsvare meg om hvorfor jeg velger å ta denne operasjonen. Jeg må forklare og forsvare hvorfor jeg ikke har et høyt ønske om å bli tynn og jeg må forsvare meg ovenfor bedrevitere som skal gi meg råd jeg har hørt (og prøvd) 1000 ganger før. Allikevel fortsetter jeg å dele, fordi jeg føler det er riktig, og fordi jeg vil vise hva dette egentlig går ut på. Så dette er på ingen måte ment som et klageinnlegg.

    Jeg fikk imidlertid en kommentar på instagram om at kanskje ikke folk ville lure så mye om jeg bare kunne fortelle om nøyaktig hva jeg risikerer helsemessig ved å fortsette å være overvektig. For en overvekt betyr jo ikke at man 100% sikkert blir syk i fremtiden. At om folk forsto at det “virkelig” er en sykdomsrelaterte anledning bak valget mitt så blir det annerledes, og at akkurat nå virker det som om jeg gjør det kun for å bli tynn. Siden jeg selv mener jeg er frisk og ikke har noen plager pga overvekten. Da lurer jeg bare, skal det virkelig være nødvendig?

    Digg morgenkåpe finner du her!

    Personlig mener jeg det blir skrevet om overvekt i media så og si hver eneste dag. Vi får høre om det farlige bukfettet, hvordan vi skal gå ned i vekt etter sommeren/jula/påsken, hvilke sykdommer man risikerer om man veier for mye and the list goes on. For meg virker det ulogisk at normale, oppegående mennesker skal være helt uvitende om at fedme ikke er en god ting og at fedme medfører økt risiko for en rekke sykdommer. Kanskje det er naivt av meg? Uansett, er man usikker er svarene bare et googlesøk unna. Overvektige har økt risiko for diabetes, høyt blodtrykk, hjertesykdommer og slag. Man har økt risiko for en rekke krefttyper som galleblærekreft, brystkreft, tykktarmskreft og livsmorhalskreft. Ekstra vekt gir også økt belastning på leddene i kroppen, særlig korsrygg og bein. I tillegg ser man en del psykiske vansker som følge av overvekt.

    Alt dette er som nevnt en risiko, og det er selvsagt ikke slik at overvektige må få alt dette. Sjansen er imidlertid større jo mer overvektig man er. Dette er fakta, og noe som kan ramme alle, uansett hvor god form man føler seg i. Merk nå at når jeg skriver om overvekt i denne forstand så er ikke det ment til deg som har noen kilo ekstra, men de som faktisk er overvektige. Mange overvektige kan imidlertid ha svært sunn livsstil, være i bevegelse, og ikke ha noen plager. Slik som meg. Det betyr imidlertid ikke at risikoen ikke er der. Nei, det er ikke sikkert jeg får verken kreft eller diabetes, for alt jeg vet kan jeg være frisk hele livet. Problemet er imidlertid, jeg vet ikke. Selv om jeg føler meg aldri så fantastisk nå, og ikke har noen plager som følge av overvekten så betyr ikke det at det alltid kommer til å være slik. Samtidig, hvorfor risikere en operasjon og komplikasjoner for noe som kanskje aldri skjer? Det virker kanskje merkelig for noen, men for meg er svaret ganske så åpenbart.

    Siden jeg har både kreft, hjertesykdommer og høyt blodtrykk i familien fra før så kan man anta at jeg kanskje har enda høyere risiko. Hvis du vet du har risiko for en sykdom, men du kan ta medisiner for å minske den risikoen, ville du gjort det? Om du viste det var en mulighet for at du kunne få kreft i galleblæren, men du fikk tilbud om å fjerne den, ville du ikke sagt ja? Litt slik føles det for meg også. Jeg vet jeg har en risiko for en rekke sykdommer, og nå får jeg muligheten til å gjøre noe med den risikoen. Så er det opp til hver enkelt å avgjøre om man vil ta risikoen overvekt bringer med seg, eller om man vil ta risikoen for komplikasjoner i forbindelse med operasjon. Jeg har avgjort at helsen min er viktigere, og at jeg heller vil ta risikoene ved operasjon. Så enkelt er det. At jeg er frisk nå behøver ikke å bety at jeg alltid er det. Risikoene ved overvekt kan man selvsagt også redusere ved å trene, spise sunt og gå ned i vekt uten operasjon. Poenget er at jeg har gjort det flere ganger før, jeg klarer fint å gå ned i vekt. Problemet er jo å holde seg der, og nå føler jeg at dette er det riktige valget for meg videre. Dette er også en avgjørelse jeg har tatt etter grundig tenking og samtaler med fagfolk, og en prosess som har tatt godt over et år. Det er ikke akkurat noe jeg bestemte meg for igår.

    Du trenger imidlertid ikke å forstå det. Du trenger ikke å være enig med meg i min avgjørelse. Du trenger ikke å gå samme vei som meg. Allikevel prøver jeg å forklare det slik at flere kanskje kan forstå hva som ligger bak. Dette er MIN avgjørelse basert på min historie og mine tanker utifra hva jeg tror er best for meg. Det er helt i orden om du ikke forstår eller er enig, men respekter min avgjørelse. Jeg anbefaler ingen andre å ta operasjon fordi jeg gjør det. Jeg vil bare dele min reise så flere skal forstå hva dette faktisk dreier seg om, og kanskje få slått ned på mange av mytene i samme slengen. Som at det er en enkel utvei, for det er det virkelig ikke. Dette er på mange måter noe av det tøffeste jeg har gjort og kommer til å gjøre. Nå som avgjørelsen er tatt trenger jeg ikke ørten “tips og råd” til personlige trenere, medisiner og dietter. På mange måter føler jeg at jeg har vist allerede at jeg har prøvd det meste. Jeg synes forøvrig  ikke at jeg skulle måtte fortelle hele historien min, de faktiske risikoene ved overvekt på generelt grunnlag og bakgrunnen for at jeg har valgt operasjon for at andre skal respektere og godta avgjørelsen min.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 28
    Jan 2018
    3:14 pm

    Jeg trodde aldri jeg ville si dette…

     

    Idag vil jeg dele noe med dere som jeg faktisk synes er litt tungt og vanskelig. Bakgrunnen for at jeg velger å dele det er fordi jeg alltid har ønsket å være åpen og ærlig her på bloggen, vise gode og dårlige dager og være til inspirasjon ved å være meg selv. For meg ville en “glansbilde” blogg aldri fungert tror jeg, jeg har følelsene litt for mye på utsiden av kroppen til at folk ville trodd på meg, haha! Dessuten blir jeg personlig mye mer motivert og imponert over mennesker som er genuine, ærlige og ekte, og sier det som det er. Som tørr å innrømme feil, og endre vei. Så da vil man jo strebe etter å være slik selv også. Opprinnelig hadde jeg overhode ikke tenkt til å dele dette med noen, holde det helt for meg selv, men jeg ser nå at det rett og slett blir feil. Det skal dessuten ikke så mye til for at det kommer ut, og da vil jeg heller at det kommer fra meg fremfor noen andre.

    Dere så kanskje at jeg på torsdag delte at jeg var langt utenfor komfortsonen, og at jeg kom til å dele senere? Saken er at jeg rett og slett ikke orker mer. Jeg orker ikke mer kritikk og drittslenging om kroppen min, hvor feit jeg er og hvor dårlig helse jeg må ha. Jeg har prøvd å klare det på egen hånd, men jeg innser nå at jeg trenger hjelp. Jeg har derfor bedt legen og helsesystemet om hjelp for å få kontroll over overvekten. Jeg er redd for å dele dette fordi jeg vil ikke at dere skal tro at alt jeg har snakket om det siste året om å elske seg selv og kroppen sin bare er tull, for det er det virkelig ikke. Det er utrolig viktig, og kanskje enda viktigere med tanke på prosessen jeg går inn i. Du ER like mye verdt, uansett hvordan du ser ut, uansett størrelse, uansett om du er trent, undervektig, overvektig eller noe midt imellom. Det må dere aldri tvile på! Imidlertid bekrefter dette det jeg alltid har sagt, at man fint kan lære å like seg selv og kroppen sin TIL TROSS FOR at man trenger å gjøre gode grep for helsen den ene, eller andre veien. At man ikke kan bruke det å like seg selv som en unnskyldning og hvilepute for å ikke gjøre positive ting for helsen din del.

    Nå skal det også påpekes at jeg ikke har noen følgesykdommer eller plager som ofte er forbundet med overvekt. Jeg har ikke høyt blodtrykk, kolesterol, vonde knær, diabetes eller lignende, og er frisk som en fisk slik sett. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke kan få det, og med tanke på at fedme + en del andre sykdommer ligger i familien så har jeg bedt om hjelp nå før det kanskje blir verre. Som dere kanskje skjønner er dette en ren helsemessig vurdering fra min side. Det endrer ikke budskapet mitt om å like og akseptere seg selv, og det håper jeg virkelig dere også ser.

    På torsdag var jeg på Sykehuset i Moss for et såkalt START-kurs. For dere som ikke vet det så er dette et 40 timers obligatorisk kurs som brukes som forberedelse til behandling for alle pasienter som blir henvist til sykehuset for behandling av sykelig fedme. Dette betraktes som et ledd i en lengre behandlingskjede. Nå er det ikke slik at jeg har bestemt meg for hvilken vei jeg ønsker å gå, det er ikke slik at man automatisk får operasjon fordi man tar et Start-kurs, men dersom man ønsker operasjon er dette obligatorisk. Kurset går over 10 uker, og jeg vil bruke de 10 ukene til å snakke med fagfolk for å finne den BESTE VEIEN FOR MEG å gå videre.

    Det er sikkert noen der ute som koser seg nå fordi jeg tidligere har vært så imot slankeoperasjon, blant annet blir en 7 år gammel kommentar stadig dratt frem. En kommentar jeg skrev i 2011 da jeg ikke orket å se meg selv i speilet, og var på et veldig mørkt sted. En kommentar jeg selvsagt angrer på og ALDRI ville skrevet til noen idag. Nå ønsker jeg imidlertid å presisere at jeg aldri har vært direkte imot en slankeoperasjon i seg selv. For noen er det faktisk løsningen. Jeg har vært imot mennesker som ikke prøver andre ting FØR de går til det skrittet å ta en kirurgisk operasjon som tross alt er et drastisk skritt. Som sagt har jeg ikke bestemt meg for en operasjon enda, men om det blir til det så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg virkelig har prøvd. Det er faktisk ganske viktig for meg.

    Jeg synes dette er tungt og vondt å dele for jeg føler meg virkelig mislykket. Samtidig vet jeg at overvekt sjeldent er sort/hvitt, og det er det heller ikke i mitt tilfelle. Det er aldri en skam å be om hjelp, og med tanke på reisen jeg har vært igjennom, og hvordan jeg har lært å like meg selv, så tror jeg at jeg stiller bedre enn mange andre når jeg går igang med et slikt kurs. Dette er et valg jeg har tenkt nøye over, og det føles riktig å ta det skrittet, selv om det føles uendelig skummelt å dele det med “hele verden”. Jeg ønsker bare å unngå spekulasjoner dersom noen for eksempel skulle se meg på Mos sykehus, og jeg håper at ved å dele litt av denne reisen kan jeg åpne øynene til enda flere så man forstår at overvekt faktisk er et komplekst problem. Det handler om så mye mer enn å “ta seg samme, spise mindre og trene mer”.

    Så det var det dere, jeg kunne (som vanlig) skrevet mye mer, men jeg lar det være med det. Om du skulle sitte inne med noen drittkommentarer så ber jeg deg pent om å la det være. Om du skal klage over at dine skattepenger går til feite folk så kan du slappe HELT av. Jeg har tross alt betalt skatt selv siden jeg var 13 år, og vært i en fulltidsjobb siden før jeg sluttet på skolen så denne behandlingen har jeg nok dekket opp selv.

    Tusen takk for at du leste!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 18
    Oct 2017
    5:03 pm

    Jeg gir meg…

     

    I forrige uke tok jeg en endelig avgjørelse på noe jeg har tenkt på lenge. Det har vært noe som holdt meg tilbake hele tiden, selv om jeg innerst inne viste at det føltes som riktig avgjørelse. Helst vil jeg selvsagt være WonderWoman og få til absolutt alt samtidig som jeg har tid til trening, mann og hund. Samtidig må jeg innse at døgnet faktisk bare har 24 timer. At jeg faktisk også trenger tid til å hente meg inn igjen, tid til meg selv, og ikke minst tid til mine egne greier. Det er en tung avgjørelse, men etter en lang periode hvor jeg føler jeg har gjort alt halvveis så må jeg bare innse at jeg er nødt til å ta noen grep. Dere har jo selv sett hvordan jeg har slitt, og fremdeles sliter, med å få rutiner, og en av grunnene er rett og slett at det er altfor mye. Uansett hvor mye jeg ønsker å få det til å gå rundt. Alt er nok ikke løst som med et trylleslag, men dette er nok et viktig skritt på veien.

    Så i forrige uke tok jeg avgjørelsen, jeg slutter som Personlig Trener!

    Tiden er rett og slett inne for å legge personlig trener karrieren på hyllen. Med det mener jeg hovedsaklig personlig trener på senter. Jeg kommer til å fortsette med Beastmode programmene mine og som online coach, men til jul er jeg ferdig som Personlig trener på Sporty24. Det er en tung og trist avgjørelse, men den føles allikevel riktig. Jeg elsker jo å være PT, men det er jo ingen hemmelighet at jeg aldri helt har fått det til. Ikke med tanke på resultatene til kundene mine, kunnskapen og lidenskapen for faget, men med tanke på livsstilen og mindsettet som kreves. Jeg har prøvd meg som Personlig trener både på fulltid og på deltid, og egentlig følt at jeg ikke fikk brukt mitt fulle potensialet. Kundene mine har jo fått fantastiske resultater, men det holder på en måte ikke. Det må gi meg noe også. Noe “mer” enn gleden over å se kundene mine lykkes. Jeg synes dette er et vanskelig innlegg å skrive, for jeg trives virkelig som PT og jeg føler jeg har gjort en god jobb. Jeg vil ikke at noen skal misforstå det som at jeg ikke liker yrket, kundene eller noe slikt. Samtidig føles det også som at jeg har gitt det en ordentlig sjanse, og nå kjennes det veldig riktig å legge PT på senter på hyllen. Heller konsentrere meg om jobben i Zizzi og bloggen min, og i tillegg faktisk få litt tid til meg selv også.

    Dessuten, det er jo ingen bro som brennes, jeg kan alltids komme tilbake om det kjennes riktig! Interessen og lidenskapen er jo der, jeg skal nok på AFPT Convention neste år også, og som nevnt fortsetter jeg med Beastmode programmene mine. Samtidig gleder jeg meg til å få frigjort mer tid til meg selv, min egen trening og det som betyr noe for meg i hverdagen. PT er tross alt mye mer jobb enn de få PT timene jeg har i uka. Arbeidsgiver og kunder er selvsagt informert om avgjørelsen, og jeg slutter ikke før til jul. Så kundene mine skal selvsagt få brukt opp timene sine før jeg gir meg.

    Så da vet dere det! Nå som avgjørelsen er tatt, og folk er informert så kjennes det litt sårt, men fremdeles riktig. Det er jo en god ting i det minste. Kunnskapen besitter jeg jo uansett, og jeg elsker å lære mer. Dermed blir det kanskje også mer treningsprat på bloggen fremover, hvem vet hva som skjer? Nå er jeg klar for et nytt kapittel i livet, og selv om det er litt skummelt så er det også veldig spennende!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 17
    Feb 2016
    11:35 am

    Motivert, men ikke motivert nok

    Noen ganger tror man at man er motivert, for så å finne ut at selv om det stemmer så er det ikke nok.

    For meg handler trening om treningsglede, mestringsfølelse og kjenne at dette virkelig gir kroppen noe positivt. Jeg er en person som trenger gode og målbare mål å jobbe mot, da synes jeg treningen gir meg mest. Samtidig har jeg endelig oppdaget gleden av å trene bare for å trene også, jeg tror det kan være vel så viktig i visse tilfeller. Så det går heldigvis fremover, på mange måter. Dette innlegget er litt tungt å skrive, men samtidig befriende.

    Jeg har alltid likt å sette meg hårete mål, presse meg selv litt, se hvor langt jeg kan komme. Samtidig er jeg også en person der motivasjonen kan svinge enormt mye og gamle tankemønstre ødelegger for meg. Det kan til tider være en vanskelig balansegang å vite hva man virkelig vil, og hva man tror man vil. Noen ganger må man faktisk bare prøve og oppdage på egen hånd at dette ikke var noe for meg, og forhåpentligvis ikke se på det som et nederlag.

    Der er jeg nå når det gjelder marathon målet og jeg har rett og slett bestemt meg for å droppe det! Jeg har ingen tvil om at jeg ville klart det om jeg hadde gått 100% inn for det, men etter noen måneder med løping så har jeg kommet frem til at jeg rett og slett ikke er motivert nok til å gjøre den jobben som kreves. Jeg vil bli bedre på å løpe, men kanskje ikke på denne måten. Jeg er motivert til å klare 5 km, 10 km, kanskje til og med 15 km, men jeg er ikke 42 km motivert, og når man skal løpe så langt er motivasjon viktig.

    Jeg er ikke motivert nok til å la løpetreningen går foran alt annet og stå opp tidlig på morgenen for å rekke en løpeøkt. Jeg er ikke motivert og dedikert på samme måte som jeg var med triathlon målet mitt. Jeg er ikke motivert til å etterhvert måtte droppe gruppetimer og poledance kurs med bestevenninnen min for å få inn nok løpetrening. Jeg er rett og slett ikke motivert, eller villig nok til å gjøre det som kreves for å nå et marathon mål. Og det er faktisk helt greit 🙂

    Jeg kan selvsagt velge å se på dette som et nederlag, men det gjør jeg faktisk ikke 🙂 Ikke alle mål er for alle, og sånn er det bare. Nå skal det også sies at jeg har fått en del kommentarer om nettopp det her på bloggen tidligere som jeg ikke tok så veldig bra. Kommentarer som, når jeg ser på det i ettertid, egentlig hadde et poeng, men der og da hadde jeg svært vanskelig for å se det fordi jeg følte jeg ikke hadde prøvd nok. Jeg kan ikke bare gi opp uten å prøve! Coachen min Thomas har også hatt en stor rolle her med å få meg til å virkelig gå inn i meg selv og finne ut hva jeg egentlig vil.

    Hva jeg gjør videre nå? Vel, det vet jeg faktisk ikke helt, men jeg kan garantere at jeg ikke skal ligge på latsiden 😉 Det er mye jeg har lyst til som gjør meg enda mer gira, og jeg skal nok klare å finne et nytt mål innen kort tid. Noen mener kanskje dette er svakt, men for meg føles det helt riktig!

    Helene ♥
    Se hva som skjer bak kullisene på snapchat ♥helenedrage