• 29
    Jul 2018
    9:36 am

    Jeg blir mobbet…

     

    Dersom noen mener jeg fremmer fedme via bloggen min, blir jeg da mobbet? Om noen mener jeg burde være flinkere til å opplyse om risikoen rundt overvekt, skal jeg da føle meg mobbet? Hva om noen mener jeg skriver på en måte som gjør at overvektige ikke vil ta tak i helsen sin, er jeg da et mobbeoffer? Dersom noen ikke synes antrekket mitt er flatterende, skal jeg da sette meg på badet og gråte? Jeg mener helt klart nei. Jeg er ikke enig i kritikken, men det å kalle de mobbing synes jeg er et slag i trynet mot de som blir mobbet hver eneste dag. Dessverre lever vi i generasjon Krenk og det er ikke mye man kan si uten at noen føler seg mobbet og krenket. Dessverre er det blitt en trend blant bloggere å dra mobbekortet så fort de får kritikk, og de siste dagenes bloggkrangel har virkelig vist oss det.

    Mads Hansen har klart å erte på seg både den ene og den andre av toppbloggerne, og blir nå kalt Norges største mobber av noen. Den diskusjonen skal jeg ikke kaste meg inn i merker jeg. Det jeg imidlertid reagerer veldig på er at konstruktiv kritikk blir omgjort til mobbing. Dette er faktisk noe vi må snakke om dere. Vi kan være uenig i mye, noen mener eksponering av barn ikke er en big deal, noen mener man må få gjøre hva man vil med kroppen sin, og noen mener dette er problematiske ting vi faktisk må snakke om. Det er helt greit å være uenige, problemet dukker opp når konstruktiv kritikk blir betegnet som MOBBING. For hvordan skal vi egentlig kunne diskutere viktige ting i samfunnet om ethvert forsøk på kritikk blir ansett som mobbing? Selvsagt er det sårt og vondt å få kritikk, kanskje spesielt på det nivået mange toppbloggere får. Det har jeg full forståelse for. Samtidig tror jeg det er kritikk vi blir bedre av, til syvende og sist. Igjen, vi må ikke være enig i all kritikken vi får (og noen bloggere får ufortjent mye), men vi kan ikke kalle hver minste lille ting for mobbing. Da mister begrepet all sin betydning.

    Det er tydelig at dette er en sak som engasjerer mange. Jeg fikk nettopp kjeft på instagram fordi jeg vistnok ikke var oppegående nok til å se at dette bare en del av mobbekampanjen til Mads Hansen. At ved å støtte Hansen så støtter jeg også mobbing av unge jenter. Den svir selvsagt litt, for jeg støtter så absolutt ikke mobbing. Jeg støtter imidlertid retten til å komme med konstruktiv kritikk, og særlig når disse bloggerne tjener millioner på å normalisere plastisk kirurgi og eksponering av barn. For meg går mobbing mer på utseende, egenskaper og ting man ikke kan noe for. Kommentarer på kroppen og utseende er ikke greit, og her har Hansen helt klart bommet et par ganger. Selv får jeg kommentarer på kropp og utseende daglig, uten at jeg føler meg mobbet av den grunn. Lei meg blir jeg selvsagt, men det sitter fremdeles langt inne å kalle det mobbing. Det er det jeg reagerer på. Jeg får selv mye kritikk og dritt slengt etter meg, men jeg velger å fortsette fordi jeg også får utrolig mye positivt ut av bloggingen min. Da får jeg også tåle at noen er uenige med meg. For det er jo det kritikk egentlig er, at noen er uenige med måten man gjør ting på.

    Vi må kunne være uenige, og diskutere viktige saker, uten at man skal dra opp mobbekortet. Vi kan ikke bli krenket for absolutt alt, og vi må kunne være såpass oppegående at vi ser forskjell på mobbing, krenking og kritikk. Uansett om vi mener denne kritikken er berettiget eller ikke.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 3
    May 2018
    4:48 am

    Damned if you do…

    -sponset antrekk-

    … damned if you don`t… Jeg har nå vært blogger i snart 10 år, og er det en ting jeg har lært så er det at man aldri kan gjøre alle fornøyde. Det vil ALLTID være noen som ikke liker det man gjør, som oppfatter ting feil, eller folk som bare ikke liker det. Det gjelder selvsagt ikke bare oss bloggere, men det synes kanskje mye bedre når man er der ute i offentligheten og det blir skrevet om/til deg. Det er lenge siden jeg innså at jeg må gjøre det som føles riktig for meg, og ikke høre på hva alle andre sier. Konstruktiv kritikk er selvsagt vel og bra, og noen ganger endrer man også mening. Et godt eksempel er dette med bilder. Jeg får av og til kritikk for at jeg kun deler bilder av meg selv i flatterende vinkler. At jeg så mye større i virkeligheten. Dermed lurer jeg leserne mine, ifølge noen.

    Skulle jeg derimot legge ut et bilde hvor magen synes mer, eller hvor vinkelen ikke er helt heldig, så får jeg garantert høre det også. Slik tilfellet var på gårsdagens bilde på instagram. Da fikk jeg høre at det var lite flatterende og at magen kom i fokus. Nå har det seg imidlertid slik at jeg har litt mage, og i noen antrekk kommer den bedre frem enn andre. Sånn er det bare rett og slett. Personlig ser jeg ikke problemet for jeg følte meg veldig fin i gårsdagens antrekk. Jeg synes utstrålingen min veier opp for det meste, og forhåpentligvis er det den utstrålingen som gjør at folk liker meg, ikke magen min. Det er selvsagt helt i orden at folk har ulike meninger om bildene jeg legger ut, og alle kan ikke like alt. Så dette er ikke ment som et “stakkars meg” innlegg, men mer for å vise dere hvordan det faktisk er å være blogger av og til.

    Jeg er blitt utrolig god på vinkler de siste årene, og personlig ser jeg ikke problemet med å ta bilder i vinkler jeg vet er flatterende. Jeg prøver ikke å gjøre meg til noen jeg ikke er av den grunn, men hvorfor ikke ta bilder i flatterende vinkler? Hvorfor skal jeg ikke ta bilder hvor JEG faktisk føler meg fin? Samtidig har jeg jo ikke noe problem med å vise meg usminket og i joggebuksa, så jeg føler ikke akkurat at jeg setter opp et konstruert bilde av meg selv hvor folk får helt sjokk om de ser meg uten sminke for eksempel? Jeg har heller ikke problemer med å legge ut bilder hvor magen er litt mer i fokus og dobbelthaken kommer litt frem. Fordi alle bildene er faktisk meg, uansett om det er tatt i den vinkelen eller den vinklene. Det viktigste for meg er at jeg føler meg fin på bildene. Kanskje vanskelig å svelge for mange, men jeg vet faktisk at jeg har litt mage. Selv om jeg ofte prøver å ta bilder hvor den ikke er så fremtredende så har jeg heller ikke noe problem med det motsatte. Den magen er, akkurat nå, en del av meg, og jeg ser ikke poenget med å gjemme den bort hele tiden på bilder. Den synes jo faktisk i virkeligheten også.

    En litt mer flatterende vinkel i samme antrekk.

    Det bare er så fryktelig ironisk at man skal få kritikk for å ta bilder i flatterende vinkler, men om man legger ut et bilde som ikke er så flatterende så ropes det ut da også. Er det ikke nettopp denne balansen i bilder som er så viktig? For jeg er virkelig god på dette med mine vinkler og hva som er mest flatterende. Når man tar over 1000 bilder av seg selv i uka så er det kanskje ikke så rart? Jeg tror de aller fleste liker å føle seg bra på bilder og prøver å se best mulig ut, uansett om man har en blogg eller ikke. Jeg ser ikke poenget med å ta bilder i uflatterende vinkler bare fordi. Samtidig er det heller ikke krise om alle bilder ikke er like flatterende og om visse ting synes bedre på visse bilder. Det gir bare en litt bedre balanse. Både for meg selv, men også for dere som faktisk leser denne bloggen og følger meg i sosiale medier. Dere får se flere (bilde)sider av meg, og alle sidene er faktisk meg, selv om jeg ikke ser lik ut på alle bildene. Alle kan ikke like alle bilder, og det er helt i orden, det viktigste for meg er at jeg føler meg fin. Samtidig svir det selvsagt litt å få høre negative ting om kroppen min, det tror jeg nok det gjør for oss alle.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 30
    Nov 2017
    8:18 pm

    Back in business (nesten ihvertfall)

    -Inneholder reklame for Ellos-

    God kveld dere! Dette må vel være en av de kjipeste bloggene der ute om dagen, og det må jeg bare beklage. Jeg føler faktisk litt på det, men jeg vet også at jeg kommer sterkere tilbake. Det er lenge siden en sykdom har sittet så lenge, og jeg er ikke helt frisk enda. Samtidig må jeg bare tilbake på jobb, jeg kan jo ikke bare ligge hjemme på sofaen. Bloggmessig sett er vel dette også den verste tiden på året for lyset forsvinner jo så forbanna fort. Er man fulltidsblogger er det ikke noe problem, men som deltidsblogger som jobber de få timene sola er oppe er det virkelig ikke alltid like lett. Jeg er ikke en slik type blogger som liker å bruke de samme bildene om og om igjen, men noen ganger må man inngå kompromiss med seg selv.

    Onepicen finner du HER!

    På en måte er det jo deilig å komme seg opp og tilbake på jobb igjen, man føle seg fort litt utenfor etter noen dager hjemme. Nå skal jeg bare holde meg varm, ikke ha på meg skjørt uten strømpebukse ute, og passe på å ha skjerf i halsen. For å nevne noe. Dessuten må jeg bli flinkere til å drikke vann. De har kanskje ikke noe med sykdom å gjøre nå, men de siste dagene har huden min og leppene mine vært tørrere enn Saraha. Må kanskje innrømme det har blitt litt mye pepsi max den siste tiden så her er det bare skjerping. Det ar liksom noen dager å komme seg back on track!

    Så nå bare tester jeg ut de fleste tipsene jeg fikk av dere som følger meg på instagram så jeg skal bli helt frisk igjen. Om dere lesere har noen tips også så er det bare å rope ut, jeg tar imot de fleste velmennende råd (drit i slik råd som at jeg burde spise mindre og gå ned i vekt, jeg har ikke influensa fordi jeg er overvektig som noen tydeligvis tror). Ha en kjempefin kveld videre, imorgen er det julebord og da skal jeg prøve å inspirere med et nytt antrekk. Vi blogges!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 22
    May 2017
    9:00 pm

    Ser dere virkelig ikke forskjellen?

     

    Er det umulig å like seg selv om man er feit?

    Dette innlegget skrives i mild frustrasjon, og kanskje kommer jeg til å angre. Noen mener garantert at jeg ikke burde bry meg, at jeg ikke burde gi trollene mer “ammunisjon”, men jeg bryr meg dere. Jeg blir lei meg, og jeg reagerer. Jeg er menneskelig som alle andre. Jeg tar ting til meg, jeg blir såret, jeg blir oppgitt og frustrert. Jeg har for lenge siden sluttet å lese om meg selv på internett og et vist forum, men jeg får jo kommentarer i mine egne kanaler. Det jeg reagerer mest på er kommentarene om at jeg oppfordrer til overvekt. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg poengterer at det er sunt å trene, at overvekt ikke nødvendigvis er sunt, at alle burde etterstrebe en sunn livsstil and so on. Noen ganger føler jeg at jeg gjør det i hvert eneste innlegg. Allikevel, hver eneste gang jeg skriver om selvtillit, å like seg selv, lære seg å akseptere kroppen sin og lignende temaer, så kommer disse kommentarene. At jeg oppfordrer til overvekt. Jeg blir så lei…

    Derfor må jeg spørre dere som leser bloggen her, er det virkelig så vanskelig å se forskjellen? Er det så vanskelig å se at man kan være selvsikker og like seg selv, til tross for at man er overvektig? At man ikke må hate kroppen sin bare fordi den har noen kilo for mye og cellulitter på lårene? Er det virkelig slik at når jeg oppfordrer folk til å like seg selv, å forstå at hvem man er som person er viktigere enn hvordan man ser ut, så oppfordrer jeg samtidig til overvekt? Oppfordrer jeg til overvekt ved å dele treningstips, sunne oppskrifter og oppfordre til å snakke pent til seg selv? Dersom jeg selv hadde vært slank, men oppfordret til nøyaktig det samme, ville jeg fått den samme kritikken da? Er det bare provoserende å se at noen med en uperfekt kropp faktisk liker seg selv? Seriøst hva er greia?

    Jeg klarer nemlig ikke, samme hvor mye jeg prøver, å se hvordan jeg kan oppfordre til overvekt. For meg handler ikke det om å jobbe med både selvtillit og selvfølelse om å godta at man er overvektig. Bruke det som en hvilepute. Overhode ikke. Faktisk handler det mer om å faktisk ha det bedre med seg selv innvendig slik at man kan gjøre det som gjør deg og kroppen din godt. Selv om jeg har god selvfølelse og synes jeg ser bra ut så betyr ikke det at jeg ikke prøver å ta grep om helsen og mine overflødige kilo.  Noen mener at jeg garantert gjør at noen ikke ønsker å gjøre noe med overvekten sin fordi de er gode nok som de er, men jeg opplever heller det motsatte. At folk faktisk begynner å trene og tar vare på seg selv NETTOPP fordi de innser at de er gode nok, og at de må gjøre ting for sin egen del. Jeg ser at det jeg skriver gjør en positiv forskjell for andre, og jeg har enda til gode å se at det budskapet jeg prøver å gi ender opp med at noen får dårligere helse.

    Jeg har for lenge siden innsett at som blogger så må jeg innse at jeg umulig kan gjøre alle fornøyde (det har jeg gitt opp for lenge siden), men akkurat dette lurer jeg på. Er det virkelig så vanskelig å se forskjellen når det gjelder slike temaer? Eller er det bare folk som blir provosert over at man faktisk kan være fornøyd med seg selv til tross for overflødige kilo og cellulitter? I really need to know… .

     

  • 13
    Jul 2016
    7:05 am

    Kroppsfokus, sosiale medier og sunn fornuft

    Altså, kan ikke kropp bare være kropp?

    Sist jeg la ut et bikini bildet på instagram, altså før jeg dro på ferie, ble det spørsmål om man ikke bare kan legge ut bikini bilder av seg selv i naturlige settinger uten å nevne at man er superfornøyd med kroppen sin “hver gang”. Kunne man ikke bare legge ut bildet av seg selv i bikini (eller med klær) mens man koser seg, uten å skape noe mer fokus rundt uperfektheter og bare vise at man trives med egen kropp? Selv om jeg var uenig i konteksten der og da, så var det allikevel et viktig poeng som jeg valgte å ta til meg. Jeg trives utrolig godt i egen kropp, men nå har jeg sagt det så ofte at jeg vil tro de fleste vet det. Så denne ferien bestemte jeg meg for at om jeg skulle vise kropp skulle det være i naturlige settinger uten å nødvendigvis sette fokus på selve kroppen men heller vise dere at jeg har det gøy, koser meg, og trives på ferie.

    Bildet jeg la ut av meg selv på instagram tirsdag kveld var for meg en naturlig setting (jeg velger imidlertid å ikke legge det ut på bloggen i tillegg). Jeg sto på verandaen i en løs kjole og g-streng med en breezer i hånden. Jeg hadde akkurat smurt meg inn med after-sun og ventet på at den skulle tørke. Noen mente det var et upassende bilde, andre mente det var flott og inspirerende. Nå vet jeg selvsagt at man aldri kan gjøre alle fornøyde, men allikevel tok jeg meg i å tenke på kommentarene som jeg nevnte innledningsvis. Hva om vi alle bare kunne droppe å diskutere kropp? Hva ville egentlig skjedd da?

    Med lanseringen av Sunn Fornuft plakaten så føler jeg det er enda viktigere for meg å være bevist på mitt ansvar som blogger. Sunn fornuft plakaten er en serie tips og retningslinjer som bloggere kan bruke som verktøy og punkt 8 nevner dette med å være bevist på den totale mengden bilder man legger ut hvor kropp er i fokus, og nettopp ha dette med setting i bakhodet. Bikini er naturlig på stranda, men ikke på et treningsenter for å ta et eksempel. Bildet jeg la ut på instagram igår var for meg en naturlig setting jeg tror mange kan kjenne seg igjen i fra syden ferier. Målet var ikke å sette fokuset på kropp, men å dele et bilde jeg synes var fint og som viste en noe jeg strengt tatt alltid gjør når jeg er på ferie og som for meg virkelig er ferie.

    Jeg føler ofte at jeg gjør noe feil uansett, og at fokuset ofte går over på kroppen min uansett hva slags bilder jeg legger ut. På snapchat har jeg nå fått kritikk for at det er mye pupp, men samtidig, jeg er jo i Hellas! Jeg går jo mye uten BH under toppen og kun i bikini topp, for meg er det naturlig at det kommer litt pupp med når jeg tar en selfie. Selv når jeg legger ut treningsvideoer får jeg kommentarer på kroppen min, både positive og negative. Noen ganger lurer jeg på om man faktisk kan ta bilder av seg selv uten at fokuset blir kropp? Jeg får mange kommentarer om at jeg stråler av selvtillit og ser fornøyd ut, og det er jeg jo faktisk. For meg er kropp ikke en veldig big deal, så lenge situasjonen er naturlig vel og merke. Jeg innrømmer gjerne at jeg har lagt ut mange bilder jeg ikke er så stolt av idag, men jeg prøver å gjøre postive endringer jeg føler er riktig for meg.

    Sunn fornuft plakaten beskriver på mange måter en del av endringene jeg prøver å implementere på bloggen. Som å ikke nevne min egen vekt, at alle må løpe i sitt eget tempo når jeg legger ut snapchat intervaller og ved å ikke fokusere på kcal inntak. Jeg fokuserer på treningsgleden, og jeg prøver å være bevist på bildene jeg tar. Jeg kommer fremdeles til å gjøre feil, jeg kommer til å fucke det til noen ganger, men jeg prøver så godt jeg kan 🙂 Jeg synes det er viktigere å diskutere helse, fysisk og psykisk velvære, og ikke minst det at man må ikke passe inn i en bestemt mal for å være sunn. Jeg synes det er viktigere å hjelpe folk med å ha det morsomt med trening og få et bedre forhold til mat, uten masse “regler” for hva man kan spise og ikke spise. Har man det gøy er jo sjansen større for at man faktisk fortsetter og ikke gir seg halvveis!

    Jeg vet ikke jeg dere, på mange måter føler jeg det blir mer og mer vanskelig å gjøre ting riktig. Samtidig ser jeg hvor mange jeg inspirerer og hvor mange som faktisk tørr å gjøre en endring som å gå i bikini for første gang på 3 år pga veien jeg går. Dere gjør det så utrolig verdt det 🙂 Det var utrolig rørende igår å se hvor mange på instagram som ikke oppfattet bildet mitt på en negativ måte, men heller som noe positivt. Det er ikke dermed sagt jeg ikke kan gjøre ting bedre, og det vil jeg selvsagt alltid strebe etter.

    Jeg tror dessverre veien er lang enda, men jeg håper vi snart kan komme til et punkt hvor vi innser at kroppens utseende ikke er det viktigste. At god helse, fysisk og psykisk velvære og det å trives med seg selv som person kanskje egentlig er det som skal til for de fleste av oss. Så får vi alle ta vår tørn på veien ditt!

    Helene ♥
    Se hva som skjer bak kullisene på snapchat ♥helenedrage
    Vil du spørre meg om noe? Send sms til 59444404! *29 kr pr mottatt melding

     

     

  • 21
    Apr 2016
    7:58 am

    Jeg er ikke fasiten

     

    Det er bra å bli inspirert av andre, men du må lage din egen fasit!

    Idag vil jeg skrive litt om dette med å hente inspirasjon fra andre via sosiale medier. Sosiale medier kan være både en kilde til mye bra, men også til mye negativt om man ikke holder tunga rett i munnen. Å bruke sosiale medier til inspirasjon og motivasjon er vel og bra, men husk at du også må gjøre din egen greie. Husk at vi alle har våre individuelle drømmer, forutsetninger, utfordringer, hverdager og ikke minst kropper!

    For eksempel, hver eneste gang jeg legger ut nye intervaller eller treningsøkter på snapchat/blogg/instagram så er det et spørsmål som alltid dukker opp. Hvilken hastighet skal jeg løpe på/hvor tungt skal jeg løfte. Det er kanskje slemt av meg, men det er det kjipeste spørsmålet jeg får. De som spør mener selvsagt ikke noe vondt med det, men for meg indikerer dette spørsmålet en oppskrift på katastrofe. Hva om jeg svarer at du skal løpe på 10 km i timen, eller at du skal løfte 60 kg om du skal kjøre denne øvelsen, hva vil det føre til?

    Om jeg ber deg løfte 60 kg, og du ikke er sterk nok og har god kontroll kan dette lett føre til skader. Det vil ikke jeg ha på min samvittighet. En annen ting er at du kanskje vil føle deg mislykket/udugelig fordi du ikke klarer å gjennomføre treningsøkten slik den er satt opp. Kanskje ender også øvelsen eller intervallen opp med å bli for kjedelig fordi du ikke får utfordret deg selv nok, eller kanskje tenker du bare at “Det klarer jeg aldri” så ender du opp med å ikke teste økten engang! DU må faktisk jobbe utifra DIN forutsetning for å gjøre den effektiv, gir det mening?

    Hva jeg, Funkygine eller Julie Rafoss løfter, hvilken hastighet vi gjør det på eller hvor ofte vi gjør det burde egentlig ikke ha noenting å si for deg. Bruk oss som inspirasjon, sett dere et mål på bakgrunn av det, men husk alltid at du antagelig har helt andre forutsetninger enn oss på godt og vondt. Hva jeg løper mine intervaller på har ingenting å si for deg, jeg løper på en hastighet som er utfordrende for meg, du må finne hastigheten som er utfordrende for deg. Hadde jeg og flere andre bloggere løpt den samme intervallen skal jeg love dere at hastighetene ville variert, men vi ville alle ha fått en like bra økt så lenge vi fokuserte på å presse oss selv forbi vår egen komfortsone. Jeg forventer ikke å løfte like mye eller løpe så fort som Funkygine, men jeg kan fremdeles bli kjempeinspirert av øktene hennes og teste ut det samme, men med de vektene og hastigheten som passer mitt nivå 🙂

    Så min oppfordring, husk at forbildene og bloggerne du følger ikke er fasiten! Verken når det gjelder hvilken vekt man skal løfte, hvilken hastighet man skal løpe, hvordan man spiser eller kropp og utseende for den saks skyld. Bruk de sosiale mediene til inspirasjon og motivasjon, men husk å skap din egen greie underveis også! 🙂 Ikke la andre skape din fasit, din løsning er en måte å trene på som er utfordrende og morsom for deg, og så lenge du blir bedre så er det faktisk det som teller! Vi kan ikke alle være sterkest og raskest, men vi kan alle bli bedre, og for meg er ihvertfall det det aller viktigste.

    Vi kan ikke alle være sterkest og raskest, men vi kan alle bli bedre, og for meg er ihvertfall det det aller viktigste! Med de ordene stikker jeg på kjøkkenet for å lage meg frokost og la tankene spinne litt videre, ha en fin torsdag da dere.

    Helene ♥
    Se hva som skjer bak kullisene på snapchat ♥helenedrage