• 6
    Jun 2018
    9:48 am

    Bloggestraff

     

    Blogging er blitt en stor greie, og de største bloggerne i Norge tjener store penger på å vise frem hverdagen sin, dagens antrekk og månedens plastiske operasjon. Ja det er selvsagt litt satt på spissen, men det er ikke til å komme ifra at vi lever i en tid der skjønnhetspresset stadig blir større. Færre og færre er fornøyd med seg selv og kroppen sin, og det blir mer og mer normalt å fikse på kroppen. Litt fettsuging her, litt botox der, et litt rumpeløft her. Er det så innmari farlig da? Burde ikke alle få gjøre hva de vil med sin egen kropp? Svaret på det siste er selvsagt ja, alle står fritt til å gjøre som de vil med egen kropp. Problemet oppstår når det promoteres omtrent daglig, og med på kjøpet får du en fin rabattkode som gir 20% på hvite tenner eller restylane. Your choice! Vi må alle ta ansvar for oss selv, men når du er en blogger i million klassen og presenterer deg selv som en influencer så må du faktisk ta ansvar for de som følger deg også. Du kan ikke velge om du er et forbilde eller ikke.

    Likestillingsminister Linda Hofstad Helleland er tydeligvis enig, og hun mener alvor. Hun arrangerte et konferansemøte i Oslo med både toppsjefer i bloggnettverk, influencere, redaktører, journalister, politikere og forskere. Målet var å finne tiltak som begrenser norske bloggere, instagrammere og youtuberes negative kroppspress på norske tenåringer. Mange influencer/bloggere ble invitert, men nektet å delta på møte. Det sier ganske mye. Les hele artikkelen til Morten Hegseth om møtet her. Det kom vistnok frem mange gode forslag på møte, som et etisk regelverk. Velger man å følge dette blir man merket slik at man blir mer attraktiv for annonsører. Blir du dømt for brudd vil man få konsenkvenser i form av en ordentlig straff, og ikke de tullete advarslene dagens Forbrukertilsynet driver med idag. De har tross alt muligheten til å gi sanksjoner, men har så langt aldri gjort det.

    Personlig synes jeg dette går veldig riktig vei. Det er ingen tvil om at vi trenger strengere regler og kontroll når det gjelder reklamering for plastisk kirurgi, botox og andre måter å fikse på kroppen på. Det er utrolig skremmende at det blir stadig mer normalt å fikse på kroppen, og motto virker å være at om du ikke liker det, vel da kan du operere! Hvilke signaler sender det egentlig til de som følge deg? Hvilke signaler sender det til barna dine? “Mamma var ikke fornøyd med seg selv så hun fikset på det, men du er fin som du er da!”. Jeg håper flere ser den logiske bristen her? Hva skjedde med det å jobbe med seg selv? Jobbe med hodet, selvfølelsen og selvtilliten? Mange mener at vi må huske at disse bloggerne selv er et offer for skjønnhetshysteriet som herjer i samfunnet, og det er nok absolutt tilfelle. En ting er imidlertid å være offer for hysteriet, det blir noe annet når du velger å gjøre andre mer usikre og tjene penger på det i samme slengen.

    For jeg må si det er provoserende når enkelte bloggere nå går ut og hevder de angrer på operasjonene. At de er misfornøyde med resultatet og ikke anbefaler noen andre å operere seg. Det er ikke provoserende i seg selv, vi kan alle angre på ting vi har gjort. Når du imidlertid benytter en hver anledning til å trykke den rumpa du er “så misfornøyd med” opp i kamera, og fremdeles lever av å legge ut seksualiserte bilder av det selv som fremhever resultatet av disse operasjonene. Da tar jeg deg ikke så veldig seriøst. Da finner jeg det svært vanskelig å tro at du er så forferdelig misfornøyd. For meg blir det feil at du skal få i både pose og sekk, du skal få fronte operasjoner og spille på utseende det har gitt deg, men samtidig prøve å være et godt forbilde ved å si at ingen andre må operere seg? Riktig…

    Jeg er ihvertfall veldig spent på det videre utfallet av dette initiativet, og jeg håper virkelig det blir en endring fremover. At vi får slutt på “russerabatter” for større lepper, rabattkoder for større rumper og generelt et samfunn der det er verre å være tykk enn slem. Som sagt, alle bestemmer selv hva de ønsker å gjøre med kroppen sin. Jeg har venner som har operert seg, tatt silikon og diverse, jeg tenker ikke noe negativt om det. Felles for dem alle er imidlertid at de ikke promoterer det og tjener penger på det, og det mener jeg er en vesentlig forskjell. Hva synes dere? Er dette et godt initiativ eller kan man gjøre det på helt andre måter?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 5
    Sep 2017
    5:00 pm

    Igår gav jeg opp

     

    De siste årene har jeg fått mange slag i trynet, urettferdig mange synes jeg ihvertfall selv. Nå er jeg ikke fan av å legge skylden på andre, men jeg føler helt ærlig at mye av det er ufortjent. For hvert slag har jeg reist meg opp igjen, fightet videre, funnet andre muligheter, åpnet nye dører. Tenkt at bare jeg holder ut litt til nå, jobber litt hardere, litt lengre, DA vil alt ordne seg. Bare dette går i boks så blir det lettere. For så få et nytt slag i trynet. Oppi det hele har jeg prøvd å være positiv, blitt lei meg der og da, men hold motet oppe. Til tross for milde depresjoner og Når jeg imidlertid fikk enda et slag i trynet igår, et stort et som jeg ikke så komme, så gikk jeg rett i kjelleren. Jeg gav rett og slett opp.

    Jeg gråt og gråt, og de mørke tankene begynte å komme for full styrke. Mørke tanker som har ligget lenge i en mørk krok og tittet frem av og til. En kort periode vurderte jeg virkelig å gi opp alt, og de tankene skremte meg. Jeg så ingen grunn til å fortsette og følte virkelig at alt var tapt, at det ikke var noe håp. Så fikk jeg grått ut, roet meg ned, blitt litt forbanna. Snakket med noen som ikke bare fortalte meg at “det ordner seg nok”. Det er kanskje det verste jeg hører når jeg har det kjipt, for det gir meg så utrolig lite. Nei, det er ikke alltid det ordner seg, og om det ordner seg så gjør det ikke det ved å lene seg tilbake og håpe. Nei, man må jobbe for det, jeg må ha en strategi, vite hvordan jeg skal gå frem.

    Som alltid når man deler slike ting får man en del tilbakemeldinger, og jeg er så glad for at 99,5% av alle tilbakemeldinger har vært utrolig fine. Jeg er glad for at jeg har en slik arena hvor jeg kan dele tanker og følelser, og på veien gjøre noe bra for andre. Noen må selvsagt påpeke at “andre har det verre” og for meg er ganske det verdens dummeste utsagn! SELVSAGT er det andre som har det verre enn meg, jeg er faktisk utrolig heldig i motsetning til mange andre. Det betyr imidlertid ikke at mine følelser ikke er ekte og reelle, det får da ikke meg til å føle meg bedre at andre har det verre? Hvordan mener egentlig noen at det er en god måte å trøste og støtte noen på? Ikke vet jeg… Noen mener sikkert også at man ikke burde dele slike alvorlige ting, men jeg tror det er viktig. Jeg tror det er viktig at vi tørr å være sårbare, at vi tørr å vise at livet av og til er kjipt, og at vi faktisk blir både deprimert, lei oss og skuffet av og til. Det er en del av livet, det er noe alle opplever, men som svært få faktisk snakker om.

    Jeg har det bedre idag. Jeg har en viljestyrke av uante dimensjoner, og jeg gir meg ikke. Jeg ber om hjelp når jeg trenger det, jeg finner nye løsninger, nye muligheter. Samtidig må jeg ha lov til å bli skuffet, deprimert og lei meg. Psykiske lidelser er ikke noe man skal spøke med, eller ta lett på. Det gjør jeg ikke heller. Føler du deg deprimert og har vonde tanker, snakk med noen. Be om hjelp. Du må faktisk ikke takle det alene. Du er ikke mislykket fordi du er i en vond situasjon du ikke kommer deg ut av, om du ikke kan se løsninger. Det er et tegn på styrke å be om hjelp, ikke svakhet. Det håper jeg dere alle husker. Livet mitt går fremover, kanskje ikke på den måten jeg ønsket, men når en dør lukkes åpnes forhåpentligvis en ny. Takk for alle fine meldinger, det betyr utrolig mye for meg, mer enn dere aner. Idag skal jeg få lov å være sur og lei, og imorgen er det en ny dag.

    Takk for at du leste

  • 5
    Mar 2017
    3:54 pm

    The Bitch is back

    Imorgen kaller hverdagen igjen!

    Denne uka har jeg vært litt off, som dere sikkert har merket. På mange måter har det vært deilig å logge seg litt av, på andre måter har det bare vært stressende. Det er utrolig slitsomt å føle man sitter litt fanget og ikke får ut potensialet som er inni meg. At jeg ikke får ut de ideene og tankene jeg har om dagen rett og slett. Allikevel har ikke friuken vært bortkastet, overhode ikke. Jeg har fått hentet meg inn, hatt noen fine samtaler og fått lagt et grunnlag for veien videre. Det er også utrolig deilig å ha en plattform å dele tankene mine på, selv om det samtidig er litt skummelt å bare øse ut. Vi lever i et samfunn der ting gjerne skal være perfekt og hvor man skal være positiv selv om livet føles dritt. Ikke at det er noe galt i å tenke positivt, men noen ganger trenger man kanskje bare å få være sliten, sur og lei, bare for å få det ut av systemet. For meg ligger det heller ikke naturlig å bare dele det positive, selv om gudene skal vite at jeg til tider har prøvd. Det går bare til et vist punkt, ihvertfall for meg.

    My kind of comfort! Ny bok, makroner og glade farger!

    Vil jeg si jeg er helt tilbake? Nei, det er kanskje litt mye å håpe på, men jeg føler jeg har fått det lille pusterommet jeg trengte for å kunne ta tak på veien videre. Depresjoner er virkelig ikke noe å spøke med, og selv om jeg føler meg mer ovenpå nå så vet jeg at ting ikke blir løst på en ukes tid. Uansett kan jeg velge å ta kontroll over mitt egen hverdag, min egen tankegang, og om jeg er dønn ærlig med meg selv så vet jeg hvor jeg trenger å begynne for å føle meg bedre 🙂 Denne uka har jeg fokusert mye på å slappe av, roe ned og bare gjøre nøyaktig det jeg har lyst til, men nå er det på tide ta på seg de høye hælene igjen. Jeg ønsker jo ikke å ligge og synes synd på meg selv og føle at jeg ikke får til noe, jeg ønsker jo å komme meg ovenpå igjen.

    Da må man også ta noen grep selv! Med det mener jeg ikke at det er kjempeenkelt, at man bare kan knipse med fingrene så er depresjonen historie. Det skal nok litt mer til. Samtidig føler jeg at jeg kan velge å si til meg selv at slik ønsker jeg ikke å ha det, og søke den hjelpen som kanskje trengs for å komme seg ovenpå. Ta noen vanskelige, men viktige valg som kanskje er vonde nå, men som i lengden gjør ting bedre. Det vanskelig med en slik situasjon er kanskje at det ikke er noen fasit, og at følelsene ikke er helt til å stole på heller. Det er viktig å ta seg noen pauser og virkelig kjenne på det, være dønn ærlig med seg selv om hvordan man har det. For meg kom det til et punkt hvor jeg endelig klarte å innrømme for meg selv hvor skoen trykket, og det gir et mye bedre grunnlag for endring 🙂 Jeg vet ikke engang om dette gir mening for andre enn meg, men det jeg prøver å formidle er at jeg har det bedre nå. Jeg er roligere, mer bestemt, fremdeles trist og lei, men ganske sikker på hvor jeg må starte.

    Nå gjelder det bare å holde på de tankene, rette blikket fremover og jobbe et skritt av gangen, så kommer jeg meg frem til sist. Ikke la depresjonen ta helt overhånd, men samtidig tørre å være ærlig om de vanskelige og tunge dagene. Det tror jeg er trikset for de neste ukene. Takk for at du leste!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

     

  • 3
    Mar 2017
    12:38 pm

    Et personlig fengsel

     

    Noen ganger sitter jeg med følelsen av å sitte i et fengsel. At jeg befinner meg bak et gitter som jeg ikke klarer å komme meg igjennom. På andre siden ser jeg alle de tingene jeg ønsker å gjøre, ting jeg ønsker å få til, livet jeg ønsker å leve. Jeg føler at jeg egentlig vet hva jeg vil, hvordan jeg vil gjøre ting, og hva slags livsstil jeg ønsker å leve, men jeg klarer bare ikke sette det ut i livet. Jeg klarer ikke bryte gjennom gitteret og bare gjøre det. Istedet finner jeg unnskyldninger, forteller meg selv at jeg bare skal “slappe av” en dag til så skal jeg virkelig begynne å ta tak i ting. Resultatet er at jeg føler meg like sliten dagen etterpå, og at jeg må ta tak i ting for å føle meg mindre sliten, men nå føles alt som et ork. Selv ikke de vanlige tingene som gir meg glede gir meg noe som helst om dagen, og det mest slitsomme er uten tvil alle tankene. Alle de negative og destruktive tankene som suger energi ut av meg, og får absolutt alt til å virke håpløst. Selv om fornuften min skriker at det er ikke håpløst, du kommer deg ut av dette, så sier kroppen noe helt annet.

    Det er vondt, tungt og vanskelig. Jeg sitter her også med dårlig samvittighet ovenfor dere som følger meg, selv om jeg vet en slik tankegang bare er idiotisk. Det er jo så mange som ser opp til meg, jeg burde gi motivasjon og glede tilbake. Istedet sitter jeg her og føler meg mislykket, udugelig, klarer ikke å se for meg at noen kan finne meg motiverende samme hvor mye jeg prøver. Samtidig er jeg ikke en person som gir opp. Jeg vet jeg må fortsette, fortsette å prøve, fortsette å snakke om det, fortsette å be om hjelp. Jeg var hos legen igår og tok noen viktige steg for veien videre. Idag skal jeg møte en venninne i Oslo som jeg vet vil muntre meg opp. Jeg har nye prosjekter på gang, ting jeg virkelig gleder meg til å komme igang med. I tillegg jobber jeg med hodet, hver eneste dag. Det gir resultater, jeg ser fremgang og jeg fokuserer mye på det som føles viktig for meg. På de tingene jeg ikke har så lyst til, men som jeg vet får meg til å føle meg bedre. Et sted må man jo starte, ikke sant?

    Jeg vil heller være et forbilde ved å være meg selv, ved å være ærlig om denne perioden jeg går igjennom. Istedet for å late som alt er fint og flott, og komme med inspirerende quotes som jeg kanskje ikke tror på selv engang. Akkurat nå føles det ikke naturlig å dele treningstips, nye innkjøp og ny frisyre. De type ord klarer jeg rett og slett ikke å få ned på papir, for dette er så altoppslukende at det er vanskelig å fokusere på andre ting. Jeg vet gleden kommer tilbake igjen, at jeg snart kommer meg gjennom gitteret. Da vil jeg nok dele som vanlig igjen, den dagen gleder jeg meg til.

    Takk for at du leste