• 9
    Oct 2018
    5:53 pm

    Hvorfor velge operasjon pga en risiko?

    -annonselink-

    Det er mange som har spørsmål, tanker og meninger rundt den prosessen jeg nå er inne i. Jeg har allerede skrevet om at jeg ikke er på diett for å bli tynn og at jeg ikke tar operasjonen for å bli tynn. Jeg føler jeg har forklart meg opp, ned og i vinkel om tankene mine bak valget og hvorfor jeg tror det er det rette valget for meg. I tillegg er jeg opptatt av å vise at dette er min vei, og at den veien ikke nødvendigvis anbefales for noen andre. Hver eneste uke må jeg allikevel forsvare meg om hvorfor jeg velger å ta denne operasjonen. Jeg må forklare og forsvare hvorfor jeg ikke har et høyt ønske om å bli tynn og jeg må forsvare meg ovenfor bedrevitere som skal gi meg råd jeg har hørt (og prøvd) 1000 ganger før. Allikevel fortsetter jeg å dele, fordi jeg føler det er riktig, og fordi jeg vil vise hva dette egentlig går ut på. Så dette er på ingen måte ment som et klageinnlegg.

    Jeg fikk imidlertid en kommentar på instagram om at kanskje ikke folk ville lure så mye om jeg bare kunne fortelle om nøyaktig hva jeg risikerer helsemessig ved å fortsette å være overvektig. For en overvekt betyr jo ikke at man 100% sikkert blir syk i fremtiden. At om folk forsto at det “virkelig” er en sykdomsrelaterte anledning bak valget mitt så blir det annerledes, og at akkurat nå virker det som om jeg gjør det kun for å bli tynn. Siden jeg selv mener jeg er frisk og ikke har noen plager pga overvekten. Da lurer jeg bare, skal det virkelig være nødvendig?

    Digg morgenkåpe finner du her!

    Personlig mener jeg det blir skrevet om overvekt i media så og si hver eneste dag. Vi får høre om det farlige bukfettet, hvordan vi skal gå ned i vekt etter sommeren/jula/påsken, hvilke sykdommer man risikerer om man veier for mye and the list goes on. For meg virker det ulogisk at normale, oppegående mennesker skal være helt uvitende om at fedme ikke er en god ting og at fedme medfører økt risiko for en rekke sykdommer. Kanskje det er naivt av meg? Uansett, er man usikker er svarene bare et googlesøk unna. Overvektige har økt risiko for diabetes, høyt blodtrykk, hjertesykdommer og slag. Man har økt risiko for en rekke krefttyper som galleblærekreft, brystkreft, tykktarmskreft og livsmorhalskreft. Ekstra vekt gir også økt belastning på leddene i kroppen, særlig korsrygg og bein. I tillegg ser man en del psykiske vansker som følge av overvekt.

    Alt dette er som nevnt en risiko, og det er selvsagt ikke slik at overvektige må få alt dette. Sjansen er imidlertid større jo mer overvektig man er. Dette er fakta, og noe som kan ramme alle, uansett hvor god form man føler seg i. Merk nå at når jeg skriver om overvekt i denne forstand så er ikke det ment til deg som har noen kilo ekstra, men de som faktisk er overvektige. Mange overvektige kan imidlertid ha svært sunn livsstil, være i bevegelse, og ikke ha noen plager. Slik som meg. Det betyr imidlertid ikke at risikoen ikke er der. Nei, det er ikke sikkert jeg får verken kreft eller diabetes, for alt jeg vet kan jeg være frisk hele livet. Problemet er imidlertid, jeg vet ikke. Selv om jeg føler meg aldri så fantastisk nå, og ikke har noen plager som følge av overvekten så betyr ikke det at det alltid kommer til å være slik. Samtidig, hvorfor risikere en operasjon og komplikasjoner for noe som kanskje aldri skjer? Det virker kanskje merkelig for noen, men for meg er svaret ganske så åpenbart.

    Siden jeg har både kreft, hjertesykdommer og høyt blodtrykk i familien fra før så kan man anta at jeg kanskje har enda høyere risiko. Hvis du vet du har risiko for en sykdom, men du kan ta medisiner for å minske den risikoen, ville du gjort det? Om du viste det var en mulighet for at du kunne få kreft i galleblæren, men du fikk tilbud om å fjerne den, ville du ikke sagt ja? Litt slik føles det for meg også. Jeg vet jeg har en risiko for en rekke sykdommer, og nå får jeg muligheten til å gjøre noe med den risikoen. Så er det opp til hver enkelt å avgjøre om man vil ta risikoen overvekt bringer med seg, eller om man vil ta risikoen for komplikasjoner i forbindelse med operasjon. Jeg har avgjort at helsen min er viktigere, og at jeg heller vil ta risikoene ved operasjon. Så enkelt er det. At jeg er frisk nå behøver ikke å bety at jeg alltid er det. Risikoene ved overvekt kan man selvsagt også redusere ved å trene, spise sunt og gå ned i vekt uten operasjon. Poenget er at jeg har gjort det flere ganger før, jeg klarer fint å gå ned i vekt. Problemet er jo å holde seg der, og nå føler jeg at dette er det riktige valget for meg videre. Dette er også en avgjørelse jeg har tatt etter grundig tenking og samtaler med fagfolk, og en prosess som har tatt godt over et år. Det er ikke akkurat noe jeg bestemte meg for igår.

    Du trenger imidlertid ikke å forstå det. Du trenger ikke å være enig med meg i min avgjørelse. Du trenger ikke å gå samme vei som meg. Allikevel prøver jeg å forklare det slik at flere kanskje kan forstå hva som ligger bak. Dette er MIN avgjørelse basert på min historie og mine tanker utifra hva jeg tror er best for meg. Det er helt i orden om du ikke forstår eller er enig, men respekter min avgjørelse. Jeg anbefaler ingen andre å ta operasjon fordi jeg gjør det. Jeg vil bare dele min reise så flere skal forstå hva dette faktisk dreier seg om, og kanskje få slått ned på mange av mytene i samme slengen. Som at det er en enkel utvei, for det er det virkelig ikke. Dette er på mange måter noe av det tøffeste jeg har gjort og kommer til å gjøre. Nå som avgjørelsen er tatt trenger jeg ikke ørten “tips og råd” til personlige trenere, medisiner og dietter. På mange måter føler jeg at jeg har vist allerede at jeg har prøvd det meste. Jeg synes forøvrig  ikke at jeg skulle måtte fortelle hele historien min, de faktiske risikoene ved overvekt på generelt grunnlag og bakgrunnen for at jeg har valgt operasjon for at andre skal respektere og godta avgjørelsen min.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 26
    Feb 2018
    7:45 pm

    Jeg driter i dine erfaringer

     

    Dette er et ganske vanskelig innlegg å skrive, og overskriften er helt klart satt litt (les: veldig) på spissen. For jeg driter selvsagt ikke i dere som deler deres erfaringer med meg på godt og vondt, virkelig ikke. Samtidig så må jeg innrømme at det å dele den reisen er er på nå har vært mer “utmattende” enn noe annet, nettopp fordi så mange skal dele sine erfaringer, meninger og synsinger rundt det hele. Dette dreier seg altså ikke om kritikk av meg som person eller mine valg, bare så vi er klare over det. Tilbakemeldingene om at jeg velger å dele har vært så og si utelukkende positive, og det setter jeg utrolig stor pris på. Det er bare det at det er mange som har vært igjennom dette (mange flere enn folk tror), mange som har en mening om det, og det er MANGE motstridende meldinger.

    Det er nemlig blitt litt mange erfaringer som er blitt delt med meg i det siste, på godt og vondt. Mange har delt positive vekthistorier, og tallene jeg har fått presentert på Sykehuset i Moss viser relativt lite komplikasjoner og andre plager. Jeg har vanskelig for å tro at helsevesenet vil presentere tall som ikke stemmer, selv om de selvsagt også kan ta feil av og til. Noen plager er det jo selvsagt, men det er tross alt en operasjon. Nå har jeg også noen i nær familie som har operert og dermed kan jeg jo følge med på den personens reise også. Nå må jeg påpeke enda en gang at jeg overhode ikke har bestemt meg for operasjon, det eneste jeg har bestemt meg for delte jeg i dette innlegget. Det er imidlertid også veldig mange historier som blir delt som forteller om hvor dårlig man ble, at “alle” man kjenner har fått smerter og sliter i ettertid, og at tallene fra sykehuset ikke stemmer. At så og si alle sliter etter en “slankeoperasjon” og at jeg ikke burde gjøre det fordi man kjenner søsteren til en kompis som fikk ME (igjen satt på spissen). Felles for mange av disse skumle historiene og anbefalingene om å ikke ta operasjon er at mange er basert på følelser og egen erfaringer, og ikke kalde, harde fakta. Det kjenner jeg er litt problematisk for meg…

    Personlig så liker jeg helst å gå etter tall og harde fakta. Selv om man erfarer noe så mener jeg allikevel at man må se på hva forskning faktisk sier når man skal anbefale noe til andre. Det er for eksempel mange som fordømmer aspartam ned og hjem. De får søtsug, hodepine og kreft for å nevne noe. All seriøs forskning (her trengs det ofte flere studier, ikke bare en studie) viser imidlertid at aspartam ikke foresaker kreft og ikke er farlig å innta, med mindre man inntar enorme mengder. Da mener jeg det blir feil å anbefale andre å ikke innta aspartam, selv om det ikke funker for deg. For det er faktisk helt i orden at DU føler aspartam gir deg hodepine og søtsug, da burde du jo holde deg unna. Vær imidlertid forsiktige med å demonisere det ovenfor andre, og gi det skylden for både søtsug og verre ting.

    Vi ser det samme i lavkarbo debatten. Personlig er jeg veldig for lavkarbo da jeg synes dette er en fin måte å spise på. Samtidig er jeg veldig klar over at det ikke passer for alle, og at forskning viser at lavkarbo ikke er overlegent andre type kosthold. Allikevel finnes det både foreninger, “fag”folk og privatpersoner som presenterer dette som det ultimate kostholdet. Dessverre så er altfor ofte argumentasjonene basert på synsing, jeg føler og jeg mener, fremfor klar forskning og rene fakta. Personlig mener jeg det blir veldig feil, og det er noe jeg prøver å være bevist på her på bloggen også. Å presentere ting som noe som funker (eller ikke funker) for MEG, og at det ikke nødvendigvis betyr at det funker/ikke funker for andre. Jeg forstår det er lett å skape sine egne sannheter om man prøver ut noe som er i strid med forskningen og man føler det funker, men samtidig burde vi alle være litt forsiktige med hva vi anbefaler videre for andre. Særlig når det gjelder ting som kan ha store konsekvenser for helsen til andre mennesker. Det er jo ikke slik at man tar feil heller, forskningen kan utvikle seg. Vi kan finne ut at noe vi tok for sannhet tidligere endrer seg, men det kan også ikke endre seg. Derfor mener jeg helt klart at vi må gå utifra det forskningen har konkludert med så langt, istedet for en haug med synsinger og følerier.

    At det er noen som sliter etter en slik type operasjon tviler jeg absolutt ikke på, og jeg sier heller ikke at andres erfaringer ikke betyr noe. Jeg synes bare man skal være forsiktig med å overdramatisere og prøve å gjøre sin egen sannhet til fakta. Det er utrolig viktig å finne ut av hva som funker for deg og ikke, og så lenge det ikke går på helsa løs så sier jeg bare Do your thing! Om du føler aspartam gir deg hodepine, så dropp det. Om du føler lavkarbo funker best for deg, kjør på. Det betyr imidlertid ikke at det funker for alle andre eller at andre opplever det samme som deg. Det synes jeg man burde ta hensyn til. Skal man komme meg slike påstander som at “alle slankeopererte sliter med smerte” og lignende så vil jeg gjerne få en saklig begrunnelse basert på tall og fakta. Ikke at du “føler det er slik” eller “alle jeg kjenner fikk plager”. Særlig ikke når jeg ikke ber om meningen din. Nå er jeg kanskje litt hard, men samtidig så er jeg i en situasjon nå som er ganske sårbar og hvor jeg føler meg utrolig forvirret. Jeg sier ikke med det at jeg bare skal få servert solskinnshistorier og at andres erfaringer ikke betyr noe. Men presenter det som det da, DINE erfaringer og ikke en absolutt sannhet som passer alle andre. Det gjelder selvsagt uansett om historien din er positiv eller negativ.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 28
    Jan 2018
    3:14 pm

    Jeg trodde aldri jeg ville si dette…

     

    Idag vil jeg dele noe med dere som jeg faktisk synes er litt tungt og vanskelig. Bakgrunnen for at jeg velger å dele det er fordi jeg alltid har ønsket å være åpen og ærlig her på bloggen, vise gode og dårlige dager og være til inspirasjon ved å være meg selv. For meg ville en “glansbilde” blogg aldri fungert tror jeg, jeg har følelsene litt for mye på utsiden av kroppen til at folk ville trodd på meg, haha! Dessuten blir jeg personlig mye mer motivert og imponert over mennesker som er genuine, ærlige og ekte, og sier det som det er. Som tørr å innrømme feil, og endre vei. Så da vil man jo strebe etter å være slik selv også. Opprinnelig hadde jeg overhode ikke tenkt til å dele dette med noen, holde det helt for meg selv, men jeg ser nå at det rett og slett blir feil. Det skal dessuten ikke så mye til for at det kommer ut, og da vil jeg heller at det kommer fra meg fremfor noen andre.

    Dere så kanskje at jeg på torsdag delte at jeg var langt utenfor komfortsonen, og at jeg kom til å dele senere? Saken er at jeg rett og slett ikke orker mer. Jeg orker ikke mer kritikk og drittslenging om kroppen min, hvor feit jeg er og hvor dårlig helse jeg må ha. Jeg har prøvd å klare det på egen hånd, men jeg innser nå at jeg trenger hjelp. Jeg har derfor bedt legen og helsesystemet om hjelp for å få kontroll over overvekten. Jeg er redd for å dele dette fordi jeg vil ikke at dere skal tro at alt jeg har snakket om det siste året om å elske seg selv og kroppen sin bare er tull, for det er det virkelig ikke. Det er utrolig viktig, og kanskje enda viktigere med tanke på prosessen jeg går inn i. Du ER like mye verdt, uansett hvordan du ser ut, uansett størrelse, uansett om du er trent, undervektig, overvektig eller noe midt imellom. Det må dere aldri tvile på! Imidlertid bekrefter dette det jeg alltid har sagt, at man fint kan lære å like seg selv og kroppen sin TIL TROSS FOR at man trenger å gjøre gode grep for helsen den ene, eller andre veien. At man ikke kan bruke det å like seg selv som en unnskyldning og hvilepute for å ikke gjøre positive ting for helsen din del.

    Nå skal det også påpekes at jeg ikke har noen følgesykdommer eller plager som ofte er forbundet med overvekt. Jeg har ikke høyt blodtrykk, kolesterol, vonde knær, diabetes eller lignende, og er frisk som en fisk slik sett. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke kan få det, og med tanke på at fedme + en del andre sykdommer ligger i familien så har jeg bedt om hjelp nå før det kanskje blir verre. Som dere kanskje skjønner er dette en ren helsemessig vurdering fra min side. Det endrer ikke budskapet mitt om å like og akseptere seg selv, og det håper jeg virkelig dere også ser.

    På torsdag var jeg på Sykehuset i Moss for et såkalt START-kurs. For dere som ikke vet det så er dette et 40 timers obligatorisk kurs som brukes som forberedelse til behandling for alle pasienter som blir henvist til sykehuset for behandling av sykelig fedme. Dette betraktes som et ledd i en lengre behandlingskjede. Nå er det ikke slik at jeg har bestemt meg for hvilken vei jeg ønsker å gå, det er ikke slik at man automatisk får operasjon fordi man tar et Start-kurs, men dersom man ønsker operasjon er dette obligatorisk. Kurset går over 10 uker, og jeg vil bruke de 10 ukene til å snakke med fagfolk for å finne den BESTE VEIEN FOR MEG å gå videre.

    Det er sikkert noen der ute som koser seg nå fordi jeg tidligere har vært så imot slankeoperasjon, blant annet blir en 7 år gammel kommentar stadig dratt frem. En kommentar jeg skrev i 2011 da jeg ikke orket å se meg selv i speilet, og var på et veldig mørkt sted. En kommentar jeg selvsagt angrer på og ALDRI ville skrevet til noen idag. Nå ønsker jeg imidlertid å presisere at jeg aldri har vært direkte imot en slankeoperasjon i seg selv. For noen er det faktisk løsningen. Jeg har vært imot mennesker som ikke prøver andre ting FØR de går til det skrittet å ta en kirurgisk operasjon som tross alt er et drastisk skritt. Som sagt har jeg ikke bestemt meg for en operasjon enda, men om det blir til det så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg virkelig har prøvd. Det er faktisk ganske viktig for meg.

    Jeg synes dette er tungt og vondt å dele for jeg føler meg virkelig mislykket. Samtidig vet jeg at overvekt sjeldent er sort/hvitt, og det er det heller ikke i mitt tilfelle. Det er aldri en skam å be om hjelp, og med tanke på reisen jeg har vært igjennom, og hvordan jeg har lært å like meg selv, så tror jeg at jeg stiller bedre enn mange andre når jeg går igang med et slikt kurs. Dette er et valg jeg har tenkt nøye over, og det føles riktig å ta det skrittet, selv om det føles uendelig skummelt å dele det med “hele verden”. Jeg ønsker bare å unngå spekulasjoner dersom noen for eksempel skulle se meg på Mos sykehus, og jeg håper at ved å dele litt av denne reisen kan jeg åpne øynene til enda flere så man forstår at overvekt faktisk er et komplekst problem. Det handler om så mye mer enn å “ta seg samme, spise mindre og trene mer”.

    Så det var det dere, jeg kunne (som vanlig) skrevet mye mer, men jeg lar det være med det. Om du skulle sitte inne med noen drittkommentarer så ber jeg deg pent om å la det være. Om du skal klage over at dine skattepenger går til feite folk så kan du slappe HELT av. Jeg har tross alt betalt skatt selv siden jeg var 13 år, og vært i en fulltidsjobb siden før jeg sluttet på skolen så denne behandlingen har jeg nok dekket opp selv.

    Tusen takk for at du leste!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 22
    May 2017
    9:00 pm

    Ser dere virkelig ikke forskjellen?

     

    Er det umulig å like seg selv om man er feit?

    Dette innlegget skrives i mild frustrasjon, og kanskje kommer jeg til å angre. Noen mener garantert at jeg ikke burde bry meg, at jeg ikke burde gi trollene mer “ammunisjon”, men jeg bryr meg dere. Jeg blir lei meg, og jeg reagerer. Jeg er menneskelig som alle andre. Jeg tar ting til meg, jeg blir såret, jeg blir oppgitt og frustrert. Jeg har for lenge siden sluttet å lese om meg selv på internett og et vist forum, men jeg får jo kommentarer i mine egne kanaler. Det jeg reagerer mest på er kommentarene om at jeg oppfordrer til overvekt. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg poengterer at det er sunt å trene, at overvekt ikke nødvendigvis er sunt, at alle burde etterstrebe en sunn livsstil and so on. Noen ganger føler jeg at jeg gjør det i hvert eneste innlegg. Allikevel, hver eneste gang jeg skriver om selvtillit, å like seg selv, lære seg å akseptere kroppen sin og lignende temaer, så kommer disse kommentarene. At jeg oppfordrer til overvekt. Jeg blir så lei…

    Derfor må jeg spørre dere som leser bloggen her, er det virkelig så vanskelig å se forskjellen? Er det så vanskelig å se at man kan være selvsikker og like seg selv, til tross for at man er overvektig? At man ikke må hate kroppen sin bare fordi den har noen kilo for mye og cellulitter på lårene? Er det virkelig slik at når jeg oppfordrer folk til å like seg selv, å forstå at hvem man er som person er viktigere enn hvordan man ser ut, så oppfordrer jeg samtidig til overvekt? Oppfordrer jeg til overvekt ved å dele treningstips, sunne oppskrifter og oppfordre til å snakke pent til seg selv? Dersom jeg selv hadde vært slank, men oppfordret til nøyaktig det samme, ville jeg fått den samme kritikken da? Er det bare provoserende å se at noen med en uperfekt kropp faktisk liker seg selv? Seriøst hva er greia?

    Jeg klarer nemlig ikke, samme hvor mye jeg prøver, å se hvordan jeg kan oppfordre til overvekt. For meg handler ikke det om å jobbe med både selvtillit og selvfølelse om å godta at man er overvektig. Bruke det som en hvilepute. Overhode ikke. Faktisk handler det mer om å faktisk ha det bedre med seg selv innvendig slik at man kan gjøre det som gjør deg og kroppen din godt. Selv om jeg har god selvfølelse og synes jeg ser bra ut så betyr ikke det at jeg ikke prøver å ta grep om helsen og mine overflødige kilo.  Noen mener at jeg garantert gjør at noen ikke ønsker å gjøre noe med overvekten sin fordi de er gode nok som de er, men jeg opplever heller det motsatte. At folk faktisk begynner å trene og tar vare på seg selv NETTOPP fordi de innser at de er gode nok, og at de må gjøre ting for sin egen del. Jeg ser at det jeg skriver gjør en positiv forskjell for andre, og jeg har enda til gode å se at det budskapet jeg prøver å gi ender opp med at noen får dårligere helse.

    Jeg har for lenge siden innsett at som blogger så må jeg innse at jeg umulig kan gjøre alle fornøyde (det har jeg gitt opp for lenge siden), men akkurat dette lurer jeg på. Er det virkelig så vanskelig å se forskjellen når det gjelder slike temaer? Eller er det bare folk som blir provosert over at man faktisk kan være fornøyd med seg selv til tross for overflødige kilo og cellulitter? I really need to know… .