• 29
    Jan 2018
    6:12 pm

    Å løfte blikket…

    -Inneholder reklame for Ellos.no-

    God kveld dere. Egentlig skulle dette innlegget kommet ut til morgenen idag, men det gikk litt for fort for meg, og igår følte jeg for en aldri så liten time-out. Jeg må innrømme at ting og livet generelt føles mye lettere idag som jeg faktisk har lagt kortene på bordet. Jeg har vært så utrolig sliten og lei i det siste, men idag kjente jeg virkelig at energien kom tilbake igjen. Det har vært en knall dag på jobb, og jeg ser generelt mye lysere på ting. Kanskje dette har gnagd med på meg enn jeg faktisk trodde? Uansett, før jeg fortsetter så må jeg si TUSEN TAKK for all den positive feedbacken jeg har fått ikke bare det siste døgnet, men også den siste uken. Det har vært utelukkende positiv respons, og det er jo helt utrolig. Jeg må helt ærlig innrømme at det hadde jeg virkelig ikke trodd da jeg la det ut, og det var jo også noe av grunnen til at jeg var så forbanna nervøs.

    (annonselenker) Girl Boss tskjorte // Kåpe Helle (finnes også i sort og blå) // Hvite sneakers 

    Det er kommet noen tilbakemeldinger på at de ikke tror jeg har prøvd alt, men til det vil jeg bare påpeke at det ikke er alt dere ser her på bloggen. Jeg tror for eksempel ikke jeg har fortalt om den gangen jeg havnet på sykehuset etter å ha tatt ulovlige piller (anbefales IKKE), alle pulverdietter, de 2 andre gangene jeg har gått ned 30 kg osv. Jeg tar det ikke som kritikk altså, men jeg vet egentlig ikke hva mer jeg kunne prøvd som jeg ikke allerede har forsøkt ved flere anledninger. Særlig ikke når jeg hører hva andre mener er å prøve å gå ned i vekt… Skal jeg ta det i betraktning har jeg virkelig prøvd mer enn mange andre. Jeg vil også påpeke at selv om jeg sier at JEG føler meg mislykket, udugelig og ja, alle de vonde følelsene jeg sitter med, så mener jeg ikke det om andre av den grunn. Jeg mener så absolutt ikke at man er mislykket om man velger operasjon. Dette er følelser jeg sitter med og som jeg objektivt sett forstår er dumme, men følelser er nå følelser.

    Mange av spurt om jeg kommer til å dele mine erfaringer på den nye veien jeg nå går, og jeg tror jeg kommer til å gjøre det. Jeg vil gjerne gi folk litt mer innsikt, og siden mange vet alt jeg allerede har gått igjennom med vektnedgang så kanskje flere kan forstå at det ligger ganske mye bak. Nå er det imidlertid taushetsplikt på Start kurs gruppene så her må jeg være veldig forsiktig. Det synes jeg er en utrolig flott ting, og jeg vil ikke at noen på min gruppe skal føle at de ikke kan være ærlige pga meg. Så det blir isåfall veldig generell informasjon for å gi dere et lite bilde. Dere skal uansett få være med på veien videre, det er det ingen tvil om. Så fremover vil jeg samle disse innleggene i kategorien Veien til mestring. Så får jeg gå den veien skritt for skritt, og håpe at det kommer noe godt ut i enden, uansett hva valget nå ender opp med å bli.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 13
    Jan 2018
    9:57 am

    Aldri perfekt, men alltid ærlig

    -Sponset treningstøy Bara Sportswear-

    God morgen dere! Jeg klarte aldri å komme meg inn på bloggen igår. Et av årets nyttårforsett må definitivt være å bli flinkere til å ta ting på sparket, så fort noe ikke går som planlagt så går jeg jo helt i kjelleren, haha! Altså, misforstå meg rett, ikke helt i kjelleren som at jeg blir lei meg og utafor, men som i at jeg ikke får noen verdens ting gjort. Slik sett er jeg dårlig på å være spontan, selv om jeg kan være veldig spontan på andre områder. Energien er også litt ekstra lav idag siden jeg faktisk kom meg avgårde på trening igår, og det merkes godt i kroppen. Trening gir absolutt energi, men man må liksom igang litt først. Det må ihvertfall jeg, så nå er målet å bite tennene sammen og holde ut. Så får treningen prioriteres over noe annet i en periode.

    Noen ganger må man bare komme til det punktet hvor man er lei av å være lei, og der er jeg definitivt nå. Tidligere i desember skrev jeg jo om at jeg hadde vanskelig for å i det hele tatt se en mulighet for å få livsstilen jeg ønsker. Slik er det absolutt ikke nå mer. Jeg ser muligheter, jeg ser løsninger, jeg vet hvordan jeg kan få det til. Jeg må bare få hodet litt med meg på veien igjen, og ikke minst prioritere. Jeg mener definitivt at man skal planlegge treningen inn i det livet man lever, og ikke planlegge livet rundt treningen. Samtidig er det ikke til å komme ifra at man også må prioritere selve treningen om man ønsker en endring.

    Igår delte jeg også litt vonde tanker på Snapchat når jeg brått så meg selv på kamera og omtrent ikke kjente meg selv igjen. Jeg tror det er viktig å kunne dele slike tanker underveis også. Dette er jo tanker mange har, men mange tror nok også de er alene. Heldigvis er vi ikke det, og jeg tror vi som samfunn kan komme langt ved å også dele de vonde tankene. De snappene ligger fremdeles ute om du vil se dem. Jeg er overhode ikke perfekt, men jeg prøver i det minste å være ærlig midt oppe i det hele. Forhåpentligvis gjør det en forskjell!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 5
    Sep 2017
    5:00 pm

    Igår gav jeg opp

     

    De siste årene har jeg fått mange slag i trynet, urettferdig mange synes jeg ihvertfall selv. Nå er jeg ikke fan av å legge skylden på andre, men jeg føler helt ærlig at mye av det er ufortjent. For hvert slag har jeg reist meg opp igjen, fightet videre, funnet andre muligheter, åpnet nye dører. Tenkt at bare jeg holder ut litt til nå, jobber litt hardere, litt lengre, DA vil alt ordne seg. Bare dette går i boks så blir det lettere. For så få et nytt slag i trynet. Oppi det hele har jeg prøvd å være positiv, blitt lei meg der og da, men hold motet oppe. Til tross for milde depresjoner og Når jeg imidlertid fikk enda et slag i trynet igår, et stort et som jeg ikke så komme, så gikk jeg rett i kjelleren. Jeg gav rett og slett opp.

    Jeg gråt og gråt, og de mørke tankene begynte å komme for full styrke. Mørke tanker som har ligget lenge i en mørk krok og tittet frem av og til. En kort periode vurderte jeg virkelig å gi opp alt, og de tankene skremte meg. Jeg så ingen grunn til å fortsette og følte virkelig at alt var tapt, at det ikke var noe håp. Så fikk jeg grått ut, roet meg ned, blitt litt forbanna. Snakket med noen som ikke bare fortalte meg at “det ordner seg nok”. Det er kanskje det verste jeg hører når jeg har det kjipt, for det gir meg så utrolig lite. Nei, det er ikke alltid det ordner seg, og om det ordner seg så gjør det ikke det ved å lene seg tilbake og håpe. Nei, man må jobbe for det, jeg må ha en strategi, vite hvordan jeg skal gå frem.

    Som alltid når man deler slike ting får man en del tilbakemeldinger, og jeg er så glad for at 99,5% av alle tilbakemeldinger har vært utrolig fine. Jeg er glad for at jeg har en slik arena hvor jeg kan dele tanker og følelser, og på veien gjøre noe bra for andre. Noen må selvsagt påpeke at “andre har det verre” og for meg er ganske det verdens dummeste utsagn! SELVSAGT er det andre som har det verre enn meg, jeg er faktisk utrolig heldig i motsetning til mange andre. Det betyr imidlertid ikke at mine følelser ikke er ekte og reelle, det får da ikke meg til å føle meg bedre at andre har det verre? Hvordan mener egentlig noen at det er en god måte å trøste og støtte noen på? Ikke vet jeg… Noen mener sikkert også at man ikke burde dele slike alvorlige ting, men jeg tror det er viktig. Jeg tror det er viktig at vi tørr å være sårbare, at vi tørr å vise at livet av og til er kjipt, og at vi faktisk blir både deprimert, lei oss og skuffet av og til. Det er en del av livet, det er noe alle opplever, men som svært få faktisk snakker om.

    Jeg har det bedre idag. Jeg har en viljestyrke av uante dimensjoner, og jeg gir meg ikke. Jeg ber om hjelp når jeg trenger det, jeg finner nye løsninger, nye muligheter. Samtidig må jeg ha lov til å bli skuffet, deprimert og lei meg. Psykiske lidelser er ikke noe man skal spøke med, eller ta lett på. Det gjør jeg ikke heller. Føler du deg deprimert og har vonde tanker, snakk med noen. Be om hjelp. Du må faktisk ikke takle det alene. Du er ikke mislykket fordi du er i en vond situasjon du ikke kommer deg ut av, om du ikke kan se løsninger. Det er et tegn på styrke å be om hjelp, ikke svakhet. Det håper jeg dere alle husker. Livet mitt går fremover, kanskje ikke på den måten jeg ønsket, men når en dør lukkes åpnes forhåpentligvis en ny. Takk for alle fine meldinger, det betyr utrolig mye for meg, mer enn dere aner. Idag skal jeg få lov å være sur og lei, og imorgen er det en ny dag.

    Takk for at du leste

  • 7
    Jun 2017
    9:36 pm

    Dere har rett

     

    Jeg valgte å slette innlegget jeg skrev tidligere idag, men før det blir noen spekulasjoner. Jeg valgte ikke å slette innlegget fordi jeg ikke tåler kritikk, denne gangen heller fordi jeg tok kritikken til meg. Fordi, dere har helt rett. Hver eneste en av dere, både dere som har lagt igjen positive kommentarer, og dere som har lagt igjen mer kritiske kommentarer. For om jeg skal fortsette å være blogger og gjøre så mye positivt som jeg faktisk gjør, så må jeg takle at noen er uenige med meg. Jeg må takle at noen leser ting mellom linjene som ikke er der, at jeg kommer til å bli misforstått, både med vilje og pga misforståelser. Det kommer garantert ikke til å være lett, det kommer til å føles ekstremt urettferdig, jeg kommer til å reagere, men det vil skje.

    Jeg kan ikke blokkere folk bare fordi de er uenige med meg, men akkurat det må jeg faktisk påpeke at skjer ekstremt sjeldent. De jeg blokkerer kommer som regel både med personhets, ekle kommentarer og lignende, men jeg kan også glippe. Jeg kan også gjøre feil, men jeg har i det minste baller (vagina?) nok til å innrømme det og prøve å rette opp. Det er mer enn hva mange andre kan skryte på seg. Jeg er menneskelig jeg også, og når det føles som om enkelte personer kun skal kommentere når de har noe å ta meg på, vel, da blir man lei. Men dere har rett… Jeg må tåle at folk ikke er uenige, og jeg må virkelig begynne å bry meg om all den positive feedbacken jeg får. Innse at jeg ALDRI kommer til å gjøre alle fornøyde, at noen alltid vil ha noe å ta meg på, finne noe å kritisere. Jeg sier ikke at det er riktig, men slik er det blitt.

    Når alt kommer til alt så er det jeg som vet hva jeg mener, hva jeg står for. Selv om noen ønsker å oppfatte teksten min som at jeg snakker nedsettende om andre så vet jeg det ikke stemmer. Jeg vet at jeg ikke oppfordrer til overvekt selv om noen velger å overse alle fakta og hevde dette. Jeg vet hva jeg prøver å formidle, og bare tenk hvor mange av dere som faktisk innser det 🙂 Hvor mange som ser de gode poengene jeg faktisk føler jeg har og som får noe ut av det. Det begynner å bli ganske mange, og det betyr uendelig mye for meg. Mer enn jeg kanskje klarer å vise. Jeg er en lidenskapelig person, jeg føler mye, av og til for mye. Og ja, av og til gjør jeg en liten sak så uendelig mye større enn det trenger å være, og det tar litt tid før jeg innser det. Slik er jeg som person, lidenskapelig, med mye følelser og med en sterk sans for rettferdighet. Å bli urettferdig behandlet, eller se andre blir det, trigger virkelig noe i meg, men jeg ser også at jeg må bli flinkere til å la det gå. Livet er urettferdig, og det er ikke alle kamper man kan ta.

    Med det mener jeg selvsagt ikke at man ikke skal stå opp for seg selv, og godta å bli tråkket på, men noen ganger må man velge om det er verdt å bruke tiden på. For hvorfor skal jeg bruke tiden min på noen som har bestemt seg for at slik er det, og ikke engang gidder å høre min side av saken? Det er det jeg kanskje synes er mest vanskelig… For jeg tar gjerne en diskusjon, men når jeg får kritikk, og jeg svarer for meg, forklarer at jeg kanskje ikke mente det på måten vedkommende oppfattet det på, og det bare blir ignorert… Vel, for meg blir ikke det da særlig “konstruktiv kritikk”. Jeg mener fortsatt jeg må få lov å reagere og si ifra når jeg mener noe er feil, men om det går inn det ene øret og ut det andre på personen jeg diskuterer med? Vel, da må jeg faktisk bli flinkere til å legge det fra meg, og gå videre. Gå videre med det jeg mener er riktig og viktige saker å ta ut, uansett om noen ikke forstår det. Men jeg må slutte å la det gå sånn inn på meg. Da kan jeg faktisk ikke blogge, om jeg ikke tåler/takler at noen er uenige med meg. Det kan faktisk ikke bli en stor sak hver gang, det er slitsomt for dere, og ikke minst slitsomt for min del. Jeg har gått rundt med en klump i magen i hele dag, og det føles helt ærlig ganske bortkastet for noe som egentlig, når alt kommer til alt, er en liten fillesak. Jeg vet hva jeg mener og hva jeg står for, og 90% av dere vet det også. Det er faktisk mer enn godt nok 🙂 Så får de resterende 10% tro hva de vil tro, for det tror de faktisk uansett.

    Jeg er bare et menneske. Jeg gjør feil, jeg har følelser, jeg reagerer, og jeg kan ikke garantere at det ikke skjer igjen. Men jeg kan være såpass ærlig at jeg innrømmer feil, at jeg prøver å ta til meg kritikk og gjøre positive endringer innenfor de rammene jeg mener er riktige. Så tusen takk for alle kommentarer av alle slag de siste dagene, dere har virkelig gitt meg noe å tenke på.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 3
    Mar 2017
    12:38 pm

    Et personlig fengsel

     

    Noen ganger sitter jeg med følelsen av å sitte i et fengsel. At jeg befinner meg bak et gitter som jeg ikke klarer å komme meg igjennom. På andre siden ser jeg alle de tingene jeg ønsker å gjøre, ting jeg ønsker å få til, livet jeg ønsker å leve. Jeg føler at jeg egentlig vet hva jeg vil, hvordan jeg vil gjøre ting, og hva slags livsstil jeg ønsker å leve, men jeg klarer bare ikke sette det ut i livet. Jeg klarer ikke bryte gjennom gitteret og bare gjøre det. Istedet finner jeg unnskyldninger, forteller meg selv at jeg bare skal “slappe av” en dag til så skal jeg virkelig begynne å ta tak i ting. Resultatet er at jeg føler meg like sliten dagen etterpå, og at jeg må ta tak i ting for å føle meg mindre sliten, men nå føles alt som et ork. Selv ikke de vanlige tingene som gir meg glede gir meg noe som helst om dagen, og det mest slitsomme er uten tvil alle tankene. Alle de negative og destruktive tankene som suger energi ut av meg, og får absolutt alt til å virke håpløst. Selv om fornuften min skriker at det er ikke håpløst, du kommer deg ut av dette, så sier kroppen noe helt annet.

    Det er vondt, tungt og vanskelig. Jeg sitter her også med dårlig samvittighet ovenfor dere som følger meg, selv om jeg vet en slik tankegang bare er idiotisk. Det er jo så mange som ser opp til meg, jeg burde gi motivasjon og glede tilbake. Istedet sitter jeg her og føler meg mislykket, udugelig, klarer ikke å se for meg at noen kan finne meg motiverende samme hvor mye jeg prøver. Samtidig er jeg ikke en person som gir opp. Jeg vet jeg må fortsette, fortsette å prøve, fortsette å snakke om det, fortsette å be om hjelp. Jeg var hos legen igår og tok noen viktige steg for veien videre. Idag skal jeg møte en venninne i Oslo som jeg vet vil muntre meg opp. Jeg har nye prosjekter på gang, ting jeg virkelig gleder meg til å komme igang med. I tillegg jobber jeg med hodet, hver eneste dag. Det gir resultater, jeg ser fremgang og jeg fokuserer mye på det som føles viktig for meg. På de tingene jeg ikke har så lyst til, men som jeg vet får meg til å føle meg bedre. Et sted må man jo starte, ikke sant?

    Jeg vil heller være et forbilde ved å være meg selv, ved å være ærlig om denne perioden jeg går igjennom. Istedet for å late som alt er fint og flott, og komme med inspirerende quotes som jeg kanskje ikke tror på selv engang. Akkurat nå føles det ikke naturlig å dele treningstips, nye innkjøp og ny frisyre. De type ord klarer jeg rett og slett ikke å få ned på papir, for dette er så altoppslukende at det er vanskelig å fokusere på andre ting. Jeg vet gleden kommer tilbake igjen, at jeg snart kommer meg gjennom gitteret. Da vil jeg nok dele som vanlig igjen, den dagen gleder jeg meg til.

    Takk for at du leste 

  • 13
    Feb 2017
    7:08 am

    Derfor blir jeg frustrert over gode råd

     

    Hvordan kan det være frustrerende å få gode råd?

    Jeg synes det er litt vanskelig å skrive dette innlegget til dere. Er det noe jeg virkelig ikke ønsker så er det at dere skal tro jeg ikke setter pris på alle dere som tar dere tid til å legge igjen kommentarer, råd, og andre fine ord. For jeg gjør virkelig det! Samtidig vil jeg gjerne være ærlig med dere, og forklare litt rundt tankegangen min, og jeg tror også flere kanskje kan kjenne seg igjen i det. Helt siden bloggposten min om hvordan jeg egentlig har det om dagen så har jeg fått massevis av kommentarer, meldinger og mail. Det er en helt utrolig følelse at det er så mange som støtter meg der ute, og vil vise at de er der. Noen deler også sine egne tanker og opplevelser, og noen kommer med det som garantert er ment som gode råd. Allikevel har jeg merket at mange av disse rådene har irritert meg litt. Det at jeg blir irritert over gode råd er frustrerende i seg selv, for burde man ikke hoppe i taket over gode råd når man er i en dårlig periode? Hva er egentlig galt med meg? Er jeg bare utakknemlig?

    Jeg føler virkelig ikke at jeg er det, og selv om jeg ikke direkte ber om råd så forstår jeg jo at folk har en ønske om å hjelpe. Samtidig opplever jeg det som veldig frustrerende å få råd som “Ja, men hva om du bare begynner å gå turer da?”, “Kan du ikke bare gå til en psykolog?”, “Hva om du bare beveger deg mer?” eller “Kan du ikke bare kutte ut sukker?”. Som om jeg ikke allerede vet hva jeg skal gjøre for å gå ned i vekt? Jeg er utdannet personlig trener og kostholds veileder. Jeg vet strengt tatt hva jeg må gjøre, og jeg har vel også strengt tatt prøvd alle disse rådene. Det handler jo ikke om at jeg ikke vet hva som er bra for meg. Det handler ikke om at jeg ikke kan regne kalorier inn og ut, eller at jeg er usikker på trening. Noen ganger bare er det ikke så enkelt som det kanskje virker utenfra. Dette gjelder garantert ikke bare meg, men også andre. Alle har sine egne grunner, og det er ikke alltid man vet hva de er.

    Jeg tror jeg blir frustrert og irritert fordi disse rådene antyder at jeg ikke har kunnskapen som trengs. Fordi disse rådene antyder at det er en enkel løsning på problemet når jeg sitter her og føler det er så uendelig mye mer komplekst enn å “bare” begynne å spise litt mindre. At dette handler om mer enn kun overvekt alene, det hadde på en måte gjort det enklere…  Jeg føler meg på en måte udugelig nok fra før, å få høre at det “bare” er å gjøre slik og slik gjør egentlig litt vondt. Jeg personlig ender ihvertfall ikke opp med å føle meg bedre. Akkurat det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i, ikke bare når det gjelder vekt. For eksempel om andre mener det “bare” er å gå fra mannen sin, eller at man “bare” må slutte å bry seg om folk som snakker stygt om en. Det er ikke så enkelt i alle tilfeller, selv om det kan virke slik om man ikke er i situasjonen selv.

    Samtidig, jeg vet jo at det overhode ikke er slik ment fra de som kommer med disse rådene, og dermed blir det kanskje enda mer sårt. For man setter jo pris på at folk bryr seg, men noen ganger ønsker man kanskje bare litt støtte og fine ord, og ikke så mange råd. Er det helt forferdelig å si? Selv om jeg sier at jeg er usikker på veien videre, så vet jeg fremdeles hva jeg må gjøre. Det føler jeg ihvertfall selv. Det gjør meg antagelig mindre mottagelig for generelle råd fordi jeg føler jeg trenger mer spesifikke råd som går direkte på min situasjon, og sånt er jo ikke så lett å dele på en blogg. For at jeg trenger noen gode råd på veien videre er det ingen tvil om altså, jeg tror overhode ikke jeg er allvitende og perfekt.

    Jeg håper dere kan se litt hvor jeg kommer fra, og at dere også ser at jeg ikke mener å være utakknemlig. Dette er bare mine tanker, min følelser opp i en hektisk og vond periode, og det er egentlig ingen fasit. Kanskje ser jeg helt annerledes på det om noen måneder og angrer på at jeg skrev dette innlegget? Jeg aner virkelig ikke. Samtidig føler jeg det er viktig for meg å dele disse tankene. Kanskje er det mange som kjenner seg igjen? Uansett håper jeg dere som følger meg og kommer med fine kommentarer ikke tar dette ille opp, for det er overhode ikke min hensikt 

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 31
    Jan 2017
    3:19 pm

    Hvor går veien videre?

     

    TUSEN TAKK!

    Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde forventet en del respons på gårdagens innlegg, men så mange fine ord og tanker for dere hadde jeg ikke sett for meg. Jeg er utrolig takknemlig og veldig ydmyk over hvor mange som har tatt seg tid til å skrive til meg. Alt fra lange meldinger til bare et enkelt hjertet. Det betyr så utrolig mye for meg uansett. Siden jeg nå først har vært ærlig om det så må jeg også innrømme at jeg kjenner jeg ikke er så veldig mottakelig for gode råd og tips akkurat der jeg er nå, men jeg setter uansett pris på det. Det handler mer om situasjonen jeg er i akkurat nå fremfor rådene jeg får. Selv om det føltes godt å endelig skrive om det så føler jeg meg seriøst helt tom idag, og jeg vet liksom ikke helt hva strategien min er. Jeg føler meg helt tappet for energi, og vil helst bare sove helt til imorgen. Samtidig vet jeg ikke helt om det er løsningen om dere skjønner.

    Så hvor går egentlig veien videre? Jeg vet ikke… Jeg vet bare at jeg vil fortsette å blogge, fortsette å spre inspirasjon og motivasjon. Finne tilbake til treningsgleden, motivasjonen og hverdagen som jeg egentlig elsker, men som føles så uendelig fjern akkurat nå. Bloggmessig kommer jeg også til å gjøre en del endringer, forhåpentligvis vil både dere og jeg merke positive endringer. Først og fremst vil jeg fortsette å være ærlig om tiden fremover og hvordan jeg jobber med meg selv fremover. Noen å snakke med blir det første steget slik at ikke overspisingen fører til noe mer… Samtidig må jeg innrømme at det fremdeles er vanskelig… Vanskelig fordi overspising av mange bare blir ansett som manglende viljestyrke og kontroll. Man kan jo bare ta seg sammen og spise sunt er holdningen mange har. Egentlig handler det om mye mer, ting man egentlig ikke engang kan forklare eller er helt sikker på selv.

    Jeg jobber på videre, for jeg vet det ikke er et dårlig liv. Bare en dårlig periode som jeg er sikker på at jeg kommer meg ut av. Jeg er sterk, og jeg har alltid vært det, selv om jeg i perioder synes veldig synd på meg selv. Jeg kommer meg igjennom det her også, særlig når jeg har så mange av dere flotte følgere i ryggen. I tillegg har jeg utrolig flotte folk rundt meg til daglig som vil gjøre meg bedre. Jeg føler meg faktisk utrolig heldig slik sett 🙂 Så får vi bare se hvor veien går videre, men jeg satser uten tvil på at det går oppover. På en eller annen måte går det oppover til sist, tror dere ikke?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 30
    Oct 2016
    11:28 am

    Litt for sterk, litt for lenge

     

    Har dere hatt en fin helg? Vi har nettopp spist en sen frokost etter en lang tur i skogen, og roen har senket seg litt igjen. 2 slitne hunder sover i hver sin kurv, og jeg prøver å planlegge dagene mine fremover. Det er mye jeg ønsker å gjøre, men tiden og energien strekker ikke helt til. Igår tok jeg meg helt fri for å være i skogen med mann, hund, Bestis og hennes to barn. Vi grillet bål, matet ender og kjørte hjulline over bekken, topp stemning med andre ord. Når jeg er ute i skogen klarer jeg å se så mye lysere på livet enn når jeg sitter hjemme i leiligheten, er det flere som føler det sånn?

    Akkurat nå er jeg inne i en periode hvor jeg ikke føler noe mestringsfølelse samme hva jeg gjør. Jeg føler ikke jeg får til noe som helst på noen områder, og energien er rett og slett ikke til stedet. Jeg føler meg rett og slett udugelig, og samme hvor mange ting folk nevner som jeg får til, så klarer jeg ikke å riste følelsen av meg. Samtidig vet jeg jo, innerst inne, at det selvsagt ikke er sant. Selv om ting er tungt er det mye jeg faktisk får til, men det er kanskje ikke de tingene jeg helst VIL få til. Da er det lett å sitte med en følelse av at man ikke har noe å tilby noen, og at man rett og slett er på villspor. Det er kanskje den følelsen som tærer mest, at man ikke vet hvor man er, eller hvor man vil gå videre fremover. Det føles som om man blir dratt i 100 forskjellige retninger. Man burde ditt, man burde datt, og man burde bare suck it up og ta seg sammen. Dessverre er det ikke “bare” å ta seg sammen om det har gått litt for langt, og ofte innser man ikke hvor langt det er gått før man sitter der. Med null energi, null mestringsfølelse og ingen anelse om hvilken ende man egentlig skal begynne i for å komme seg ovenpå igjen.

    I slike perioder føler jeg ofte det er viktig å ikke legge altfor store planer og ikke legge listen altfor høyt. Nå om dagen har jeg en eller to oppgaver som skal gjøres hver dag, og sakte men sikkert bygges mestringsfølelsen og energien opp igjen 🙂 Det kan være en så enkelt ting som å gå en tur i skogen, skrive et innlegg eller skrive program til PT kundene mine. Det høres kanskje lite ut, men når energien ikke er der er det faktisk mer enn nok. Om du sliter med noen av de samme følelsene som meg så er dette noe jeg virkelig anbefaler. Legg vekk alt du føler du må/burde, og fokuser på en eller to små, oppgaver hver dag. Da føles det som om man faktisk får til noe, og brått orker man mer og mer. Det positive med slike perioder er at man som regel alltid kommer styrket ut av det om man tillater seg selv å føle det man føler, men samtidig også innser at det er ikke noe mer enn nettopp en dårlig periode.

    “Å være sliten og nedfor er ikke et tegn på svakhet. Mest sannsynlig har du vært sterk for lenge”

    Disse setningene delte jeg på instagram kontoen min for litt siden, og det er noe veldig viktig i det. Mange har nok en tendens til å tro at man er mislykket og udugelig fordi vi er triste, nedfor, lei oss og har lite energi. Sannheten er vel heller at så altfor mange av oss lar det gå litt for langt før vi tar et grep. Jeg tror også altfor mange ikke vil innrømme at det er gått for langt, og at man rett og slett er langt nede. Vi er redde for å bli oppfattet som svake, og mange føler nok også at de “bare burde skjerpe seg”. Min erfaring er at slike perioder ofte kommer av en eller flere gode grunner, og det må tas tak i, men kanskje ikke på måten mange tror. Av og til trenger man en pause fra alt så man får tilbakestilt hjernen og hentet energi, da er det ofte lettere å se hva som må endres.

    Nå får jeg endelig tatt tak i en del rundt helsen min, og selv jeg føler jeg har truffet bunnen nå, så er jeg overraskende positiv allikevel. Jeg har gode venner, familie, kjæreste og ikke minst dere, og jeg vet at jeg vil komme styrket ut av dette også 🙂 Jeg vet at ikke dette gjør meg til et svakt menneske, faktisk tror jeg det gjør meg enda sterkere. Jeg tror det gir meg mer forståelse og empati, og at det jeg selv opplever nå er kunnskap jeg kan bruke for å hjelpe andre i samme situasjon senere. Jeg må bare tillate meg selv å komme meg ovenpå igjen. Takk for at du leste!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 18
    Jun 2016
    7:56 pm

    Hvordan føler du deg sammen med vennene dine?

    “Lurer på hvordan Helene føler seg ved siden av deg”

    Kommentaren over ble postet på bloggen til Julie under et bilde av meg og Julie i bikini. Du er jo ganske så blind om du ikke ser at Julie er i fantastisk form om dagen, og jeg, vel, jeg tenker at rund også er en form! NEIDA, jeg bare tuller, men jeg tørr jo omtrent ikke å si at jeg er fornøyd med kroppen min lengre for det betyr tydeligvis at jeg ikke er det. Uansett handler ikke innlegget om det, men heller hvordan jeg FØLER meg ved siden av andre jenter, og for å være helt ærlig, jeg føler meg fantastisk når jeg står ved siden av Julie, og mange av de andre flotte jentene i livet mitt fordi….

    De får meg til å smile og le! De får meg til nyte livet, snakke om ting som interesserer meg, og ikke minst får de meg til å ikke overtenke men være her og nå. Julie for eksempel er en utrolig morsom person å være rundt (dere har jo allerede sett hvor gøy vi har det), og det er vanskelig å føle seg dårlig med en person hvor kjemien bare stemmer og vi begge har felles interesser. Under Shapeup weekend var vi begge med på nøyaktig samme timer og vi hadde det nøyaktig like moro også tror jeg, haha! Enten vi hadde på oss bikini, treningstøy eller kjoler hadde vi det bare kult sammen og lever livet (ja litt klisje, but still!). Da tenker jeg sjeldent på at hun er i bedre form enn meg, eller at magen min er for stor, eller at lårene mine er for feite for det har ikke noe å si. Jeg er flott på min måte, og hun på sin. Vi er like gode venner uansett hvordan hun og jeg ser ut, og hadde jeg blitt bedt om å beskrive mine venner ville aldri kropp eller utseende vært det første, eller det tiende på listen min. Jeg tror ikke engang det ville vært på listen min, og det tror jeg ikke det ville vært for mange av dere heller?

    Altså, Julie ser fantastisk ut, jeg er jo ikke blind heller 😛 Samtidig vet jeg hva som ligger bak fysikken hennes, jeg beundrer henne for det, og hun er en motivasjon for meg slik sett. Det får imidlertid ikke meg til å føle meg dårligere med meg selv på generell basis. Jeg vet at jeg også har mange gode kvaliteter hun verdsetter, og kanskje er det ting jeg har eller får til som hun beundrer også. Det er grunnen til at vi er venner, ikke det faktum at vi ser ut på en gitt måte. Selvsagt, det hender jeg blir usikker på meg selv og kroppen min om jeg har en dårlig dag, eller får mange negative kommentarer om at jeg ikke er god nok. Jeg er bare et menneske jeg også, og på slike dager ville jeg kanskje følt meg utilpass ved siden av Julie. Da prøver jeg å fokusere på alt jeg liker ved meg selv, og det faktum at jeg har så mange andre gode kvaliteter som folk liker. Det er svært få som er venn med meg pga hvordan jeg ser ut, heldigvis, og når jeg er sammen med gode venner så er sjeldent fokuset mitt på kropp og utseende, men på helt andre ting.

    Så ja, jeg føler meg fantastisk ved siden av Julie, og mange av de andre venninnene mine, fordi de får meg til å føle meg bra. Jeg vil jo også de skal føle seg bra sammen med meg, uansett hvordan de eller jeg ser ut, og det håper jeg virkelig jeg greier! Husk at du er god nok som du er, og at de som er vennene dine er venner med deg uansett hvordan kroppen din ser ut ♥

    Helene ♥
    Se hva som skjer bak kullisene på snapchat ♥helenedrage

  • 21
    May 2016
    9:41 am

    Derfor gråt jeg på Snapchat

     

    Noen ganger er det en siste dråpe som får begeret til å renne over…

    Først og fremst, tusen takk for alle fine meldinger, snapper og kommentarer fra dere de siste dagene. Foten føles litt bedre selv om jeg måtte oppgradere til 2 krykker, og jeg prøver å slappe av med beinet høyt så mye jeg kan. Ikke verdens letteste oppgave, men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg får nemlig litt for god tid til å tenke når jeg bare ligger på sofaen… Mange av dere ble bekymret da jeg gråt på snapchat på torsdagen. Egentlig vet jeg ikke helt hvorfor jeg la det ut engang, men sånn ble det. Der og da var det bare en dårlig dag, men det er også en god del mer som ligger bak.

    Den dagen hadde jeg vondt i foten, jeg var sliten, jeg var sulten og jeg var stressa fordi jeg var sent ute til jobb. Da jeg i tillegg presterte å sette bilen i revers, trykke inn gassen og smelle inn i bilen til Mats som jeg hadde glemt sto bak bilen min var det den berømte dråpen som fikk begeret til å renne over for min del. Flere måneder med stress, vonde tanker, usikkerhet og lite energi fikk utløp der og da, og på en måte trengte jeg nok virkelig den lille utblåsningen. Selv om jeg deler opp og nedturer her på bloggen så er det ikke alt jeg ønsker å dele i detalj, av flere grunner.

    For det første ønsker jeg å verne om privatlivet mitt her på bloggen. Jeg mener det er viktig å skille mellom jobb og privatliv, og jeg vet mange av kundene mine leser bloggen min. Uansett hvor kjipt jeg måtte ha det på fritiden så er ikke det noe jeg tar med meg på jobb. Der er jeg PT Helene, og jeg er der for å gi kundene mine en så god opplevelse og treningsøkt som mulig 🙂 Hvordan jeg har det på fritiden skal ikke påvirke dem på noe som helst måte. En liten utfordring når man er blogger, men jeg prøver så godt jeg kan.

    For det andre så ønsker jeg at folk skal finne inspirasjon og motivasjon her på bloggen. Jeg har alltid delt både gode og dårlige dager fordi jeg håper og tror at det kan inspirere på sine måte, og vise andre at det er i orden å ha dårlige dager nå og da. Det er allikevel visse ting med privatlivet som ikke egner seg på blogg, og som jeg tviler på er veldig motiverende for noen. Da får det holde med å si at jeg har en dårlig dag, og heller fortelle dere at det faktisk er i orden og at det blir bedre igjen uansett hvor ille det føles der og da 🙂

    Slike situasjoner som dette er kanskje det verste med å ha en blogg og være en offentlig person i sosiale medier. Folk følger jo med, og selv om man prøver å være privat så glipper det av og til. Noen mennesker legger sammen 2 og 2 og ender opp med 476, da ender det opp med rykter om at jeg både er skilt, gravid og at mannen bor i Oslo med kattene (true story). Samtidig er det også noe av det fineste fordi man får se at det finnes så utrolig mange genuint fine mennesker der ute som får meg til å smile og se lysere på ting hver eneste dag ♥ Derfor angrer jeg aldri på at jeg inviterer dere inn i livet mitt, og lar dere ta del i alle slags tanker og vendinger livet måtte ta. Det kommer jeg uansett til å fortsette med.

    Ikke bare fordi jeg vet jeg inspirerer og motiverer mange av dere som følger meg, men fordi dere gir meg nøyaktig det samme tilbake også! Det er merkelig hvordan man kan få et forhold til noen via sosiale medier, men jeg kan garantere at den dagen jeg føler bloggingen ikke gir meg noe så kommer jeg til å slutte. Det er utrolig rørende å se hvor mange av dere som faktisk bryr seg, og de fleste meldingene fra dere den siste tiden har vært formidable ♥ 

    Her ser jeg endelig lyset i enden av tunnelen etter mange måneder med usikkerhet, og jeg vet jeg har mye å se frem til! Da blir det også lettere å ta tak i andre ting som gnager på en i tillegg. Takk for at dere er dere, og for at dere får meg til å føle at alt er verdt det!