• 6
    May 2018
    5:50 am

    Jeg har fått legetime

     

    Denne uka kom brevet jeg har ventet på siden jeg var ferdig med kurset på Moss sykehus i mars. I juni skal prosessen fortsette, da er jeg innkalt til legetime for å bli henvist videre for en operasjon, eller eventuelt et annet alternativ jeg velger. En operasjon jeg enda ikke føler meg helt sikker på. En operasjon jeg egentlig håper jeg ikke trenger, men som jeg samtidig vet kan være viktig for helsen min. Innen den tid skal jeg ha gått ned 5% av startvekten min og helst ha en tanke om hvilken vei jeg vil gå videre. De 5% er vel egentlig det minste problemet om jeg skal være ærlig, der er jeg allerede i mål. Det er vanskeligere å ta en avgjørelse rundt en operasjon. Både fordi jeg er usikker for min egen del, men også fordi jeg tenker mye på dette med at jeg ønsker å være et forbilde. Man kan si hva man vil, og jeg vet helt objektivt at tankene mine ikke stemmer, men det føles litt som juks. Selv om jeg vet ikke stemmer, det er mye jobb, og en operasjon er bare et ekstra verktøy. Det føles fremdeles litt som juks for meg.

    Antrekket er fra Zizzi Nordby // Sko fra Fila, kjøpt på Eurosko

    Heldigvis har jeg en god måned på å tenke meg om, men det betyr også at en eventuell operasjon ikke vil bli før på høsten. Det tenker jeg er helt innafor. Da har jeg god tid på å innarbeide gode vaner og gå ned enda mer i vekt. God tid til å jobbe med hodet, prøve å få tankene på plass, og eventuelt snakke med andre som har vært igjennom det samme. Heldigvis kan man også ombestemme seg, men de blir nok litt grinete om man gjør det dagen før, haha! Akkurat nå virker det bare surrealistisk. Gjør jeg virkelig det her? Skal jeg virkelig gå gjennom en operasjon jeg aldri trodde jeg skulle ta? Det føles fremdeles som et nederlag, selv om jeg vet det ikke er et nederlag å be om hjelp. Jeg vet også at jeg ikke kan ta helsemessige avgjørelser basert på hva andre måtte tenke og mene om meg, men etter så mange år som blogger blir man kanskje litt miljøskadet.

    Akkurat nå orker jeg egentlig ikke å tenke mer på det. Akkurat nå vil jeg kun fokusere på svømmingen og det å forbedre teknikken min. Jeg vil fokusere på Sukkerstoppet og det å få det sunne kostholdet inn i hverdagen min. Jeg vil fokuserer på at jeg føler meg så mye bedre, har mer energi og at jeg føler jeg faktisk får gjort noe om dagen. Jeg vil fokusere på at vi endelig går varmere tider i møte, morsomme dager på jobb og lekre antrekk, som det på bildene i dette innlegget. Et lang leopardskjørt blir kanskje mye for mange, men jeg følte meg faktisk ganske kul. Legetimen er der uansett, og jeg kan ikke legge bort alle tankene, men det må heldigvis ikke være hovedtanken hele tiden. Så får jeg bare ta det litt som det kommer, jeg kan jo ikke planlegge alt til enhver tid uansett. Takk for at du leste, ha en herlig søndag!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 16
    Jan 2017
    7:13 am

    Forbilde

     

    “Er hun et godt forbilde når hun er så feit?”

    For mange er jeg et forbilde, og når jeg skriver det føles det veldig merkelig. For, selv om jeg elsker den muligheten jeg har til å inspirere og motivere andre, så prøver jeg bare å være meg selv. På godt og vondt.  Jeg har lenge sagt at jeg vil blogge på en måte som føles riktig for meg, for jeg vil at folk skal like meg og bloggen min slik jeg er. Ikke for noe jeg prøver å være, men som jeg ikke klarer å opprettholde. Det betyr både oppturer og nedturer, for det er det vi alle opplever i hverdagen. Å få høre at jeg er et forbilde både gleder meg, og skremmer meg samtidig. Det ansvaret som følger med tar jeg faktisk ganske alvorlig, men samtidig må jeg kunne være meg selv, ellers kommer jeg ingen vei.

    “I am limited edition” t-shirt finner du HER (nå 40% avslag) (adlink)

    Jeg aner ikke hvor ofte jeg får høre eller leser diskusjoner om meg selv, om jeg er et godt forbilde. Om det er greit å promotere fedme på den måten jeg tydeligvis gjør. For jeg er jo usunn, bare se på meg da, hvordan kan noen bli motivert av meg? Hvordan kan “en som meg” være personlig trener? Av og til lurer jeg på om disse menneskene egentlig bryr seg. Om de virkelig er lidenskapelig opptatt av om jeg faktisk er et godt forbilde og om de virkelig er bekymret på mine vegne. Personlig tror jeg virkelig ikke det. “Det er helseskadelig å være feit” sier de, uten å engang tenke på at deres kommentarer kan være like skadelige. For helse handler ikke kun om vekt, god helse handler om flere faktorer hvor mental helse også har en viktig rolle.  “Det er ikke greit å være feit” sier de, men å rakke ned og slenge dritt om andre fordi de ikke ser ut slik du vil, det er tydeligvis helt greit. Hvem er egentlig de til å bestemme at det ikke er greit å være meg? At jeg med min personlighet, egenskaper og kvaliteter skal slenges til side fordi jeg ikke er slank? For noe forbanna tull.

    For jeg promoterer ikke fedme. Jeg vet jeg er overvektig, men jeg oppfordrer aldri noen til å droppe trening, et sunt kosthold og bevegelse i hverdagen, heller oppfordrer jeg til det! At jeg selv veier det jeg veier betyr ikke at jeg oppfordrer alle andre til å veie det samme. Det blir en altfor enkel tankegang. For jeg er så uendelig mye mer enn kroppen min. Jeg er morsom, lojal, selvsikker, arbeidsom, løsnings orientert, og lidenskapelig opptatt av å få andre til å innse hvor fantastiske de er, for å nevne noe. At jeg stadig skriver om at man skal være fornøyd med seg selv betyr ikke at jeg gir dem en hvilepute. Å være fornøyd med seg selv handler ikke om å ikke ønske endringer, eller slenge seg i sofaen med en sjokoladeplate. Det handler om å innse at man er bra nok som man er akkurat her og nå, uansett hva andre måtte mene. Det handler om å bygge en selvsikkerhet som ikke er basert på kropp og utseende, men hvordan man er som person. Dersom man liker seg selv så skinner det igjennom til utsiden, det er det ingen tvil om.

    For mange er jeg et forbilde, men det er ikke fordi jeg er feit, overvektig, ser ut som en “stappa pølse” eller andre skjellord som dukker opp. For mange er jeg et forbilde fordi jeg tørr. Fordi jeg følger drømmen og utdannet meg til personlig trener selv om jeg overhode ikke ser veltrent ut. Fordi jeg har selvtillit og bein i nesa. Fordi jeg tørr å prøve nye ting andre mener jeg er “for stor” til, og  fordi jeg setter meg hårete mål. Fordi jeg tar på meg bikini på sommeren som om det er verdens mest naturlige ting (det er det faktisk også!). Fordi jeg tørr å vise både strekkmerker og valker uten at det plager meg nevneverdig. Fordi jeg kler meg i shorts selv om mange mener jeg burde la være. Fordi jeg velger å være glad i meg selv og har troa på at jeg er awesome selv om magen ikke er flatt og lårene har cellulitter. Fordi jeg nekter å anse meg selv som mindreverdig pga vekten min, til tross for et samfunn som stadig forteller deg at du ikke er god nok før du ser ut på en gitt måte. Det er også den type forbilde jeg ønsker å være 🙂

    Javel, så mener noen jeg er et dårlig forbilde. Jeg veier for mye, er usunn (merkelig hvordan så mange har førstehåndskunnskap om det jeg spiser), viser for mye kropp, promoterer fedme, lager feil oppskrifter og gud vet hva. Det er helt i orden, for jeg prøver ikke å være et forbilde for hele verden. Jeg prøver imidlertid å være et så godt forbilde jeg kan for de som faktisk føler jeg gir dem noe positivt. For når alt kommer til alt, det er dere jeg velger å høre på. Jeg velger å høre på dere som sender meg meldinger og forteller om hvordan jeg har gitt dere giv og motivasjon, til dere som har blitt inspirert og gått ned mangfoldige kilo. Til dere som skriver til meg og sier at dere endelig har endret syn på dere selv, og innsett at dere er bra nok. For det er dere, virkelig! Det er dere som betyr noe. For jeg vet jeg ikke kan gjøre alle fornøyde, og det er heller ikke målet mitt.

    For er det noe vi trenger så er det flere forbilder! Det å ha et forbilde betyr ikke at du skal bli akkurat som dem, men de skal inspirere deg til å bli bedre. Et forbilde skal gi deg en god og positiv følelse og noe å strekke deg etter, et ønske om å gjøre positive endringer for egen del. En følelse om at du også kan klare det. Det tror og håper jeg at jeg bidrar til for mange, og for meg er det de som betyr noe når alt kommer til alt 🙂

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

     

  • 26
    Oct 2016
    6:59 am

    Storm i vannglass…

     

    Når den nye trenden er å bli fornærmet på andres vegne…

    Si hva du vil om Sophie Elise, men dama setter viktige saker på dagsorden slik få andre personer klarer. Personlig må jeg si at jeg har sansen for henne, selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i alt hun skriver, sier eller gjør. Jeg kan allikevel like dama og det hun står for, og måten hun viser oss alle på at pupp er pupp, og at man kan trives selv om man ikke bruker størrelse XS. Det er befriende å se en jente stå for det hun gjør, operasjonene hun har tatt, og si at det ikke er greit at hun blir slutshamet enda hun både har silikon og fyll i leppene. Sophie har bein i nesa, og det respekterer jeg!

    I disse damer er hun ute med ny bok, og dermed blir det også en del intervjuer. I boka tar hun blant annet for seg hvordan det er å leve med usikkerhet og komplekser. Sophie Elise er elsket og hatet, og noen ganger virker det som om noen bare venter på at hun skal si noe som kan tolkes feil. Slik som denne saken. Sophie Elise har uttalt i et intervju at det er dyrt med plastiske operasjoner, og at det derfor er enklere å få anoreksia, fordi det er gratis. Dette blir selvsagt stort rabalder for det er vist ikke måte på hvor frekk og hensynsløs hun er som kan si noe slikt som at anoreksi er lett. Jeg derimot velger å kalle det storm i vannglass…

    Screenshoot fra Aftenposten.no

    For helt ærlig, ser man ting litt i kontekst og legger lynsjestemningen til side, så håper jeg og tror at de fleste oppegående mennesker forstår at Sophie Elise ikke mener at anoreksia er en enkel sykdom. At hun ikke mener at anoreksia er noe å ønske seg, eller at hun dermed frekk mot de som har det. Anoreksia er en alvorlig psykisk lidelse og det er vel få som velger å få anoreksia, det forstår også Sophie Elise. Samtidig, det å føle at man trenger plastiske operasjoner for å bli bli mer verdt, det er faktisk også en form for psykisk sykdom. Begge springer ut av usikkerhet og komplekser, men for Sophie Elise endte det opp med oprasjoner i et forsøk på å føle seg bedre. Det er nettopp det hun snakker om i intervjuet, sine egne komplekser og hvordan hun løste dem. Med andre ord ser hun ikke ned på de med anoreksia, men hun bruker det som en metafor for å forklare sitt eget kompleks. Som hun har sagt selv, å streve med en trang til å operere seg møter som regel bare “Skjerp deg”, mens anoreksia blir akseptert som sykdom (noe det selvsagt også skal bli).

    Bilde fra Harstad Tidende.

    Denne lynsjestemningen som foregår ovenfor Sophie Elise, og andre for den saks skyld synes jeg virkelig er helt på jordet, og den nye hobbyen her til lands er vistnok å bli fornærmet på andre sine vegne. Ja Sophie Elise er et forbilde, og har dermed også et vist ansvar. Samtidig, hun må få være seg selv, og fortelle om sine opplevelser til tross for dette. Hun kan ikke ta ansvar for at noen mennesker velger å tolke ting hun sier i verste mening og overdramatisere så til de grader. Nei, kanskje vi ikke ønsker at forbildet våre unge ser opp til har silikonpupper og har fikset på utseende, men om man klarer å se bak det er hun utrolig mye mer. Hun står opp for det hun mener er riktig, hun gir faen i hva andre mener og hun viser at man kan ha det like bra (og bedre) med seg selv på tross av at man går opp i vekt. Hun tar opp kampen mot kroppsfikseringen som foregår i media. Hun viser at hun bestemmer over egen kropp, og hun tørr, i et samfunn der de fleste ikke gjør det. Hun viser at hun er en person med stor personlighet og sterke meninger, selv om hun ser ut på en gitt måte som gjør at noen mener hun kun kan brukes til en ting. Noen må gå foran, og den personen er sjeldent populær, og i vår tid er det på mange måter Sophie Elise, uansett om du liker det eller ikke.

    Bilde fra VG

    Så Johanne Magnusen, i denne artikkelen er du faktisk helt på jordet. Om du klarer å legge fra deg sinne, og faktisk se kommentaren i kontekst, så tror jeg også at du klarer å se det. Sophie Elise er ikke perfekt, men å tillegge henne en rolle som hensynløs og frekk fordi hun bruker anoreksia som en metafor blir for dumt. Jeg tror ingen unge jenter tenker at anoreksia er kult eller gratis fordi Sophie Elise nevnte det i et intervju, du sier det selv, anoreksia er ikke valgfritt. Allikevel legger du det frem som at Sophie Elise kan fremtvinge anoreksia ved å si at det er gratis. Det blir for dumt, og denne slags overdramatisering og lynsjestemning er nok mye farligere enn mye av det Sophie Elise sier når alt kommer til alt.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 19
    Jan 2016
    8:07 am

    Jeg føler meg presset til å ikke like kroppen min

    Er det så provoserende å like kroppen sin selv om man ikke er A4?

    Jeg har jobbet lenge med å gå ned i vekt og bli en sunnere versjon av meg selv. Til tross for mange kilos vektnedgang bak meg så er det fremdeles en kamp jeg må ta hver eneste dag. Noen dager er det lett, andre dager er det fryktelig vanskelig å ikke la de dårlige vanene få overtaket igjen. Selv om mye selvsagt er gjort med trening og et sunt kosthold, så har kanskje hoveddelen av jobben bestått å jobbe med hodet og det som foregår der inne. Dårlige tankesett, dårlige vaner og måter å resonere på som ikke engang gir mening for meg, men som jeg allikevel gjør uten å tenke over det.

    Det har med andre ord tatt meg LANG tid, mange nedturer og mye jobbing med meg selv å faktisk like og akspetere meg selv på alle områder. Når jeg idag kan se meg i speilet og ikke hate kroppen min selv om den ikke passer inn i samfunnets standard så ligger det faktisk en del bak det. Jeg sier ikke at jeg ikke vil gjøre den bedre, men jeg velger å like kroppen min også underveis på reisen, jeg velger å ikke definere min verdi som menneske på bakgrunn av hvor mange kilo jeg veier eller etter om jeg har mageruter eller ikke.

    Dette er noe jeg genuint føler, men jeg har forstått at det rett og slett er vanskelig å svelge unna for mange. Ukentlig får jeg beskjed om hvor usunn jeg er, hvor feit jeg ser ut og spørsmål om hvordan jeg kan like kroppen min når den ser ut som den gjør. Jeg får beskjed om at jeg fremmer usunn overvekt, at jeg bare juger når jeg sier jeg liker kroppen min og at jeg virkelig burde komme meg inn på et treningsenter (som om jeg ikke er her nok fra før!). Herregud, hvordan kan jeg som er så feit si at jeg liker kroppen min? Det går jo ikke ann! Dette er budskapet jeg ofte føler ligger i bunnen.

    Heldigvis vet jeg at jeg motiverer og inspirerer mange til å akseptere og være mer snille mot seg selv hver eneste dag. Til å trene mer, spise sunnere og generelt jobbe mot en bedre helse. Jeg vet det er mange av dere som klarer å se verdiene mine og dere gir meg så mye positivt hver eneste dag. Allikevel må jeg innrømme at jeg ofte føler meg presset til å ikke like kroppen min, for det kan jo ikke være “normalt” å ikke ville ha sixpack og mellomrom mellom lårene?

    Noen dager står jeg foran speilet og spør meg selv: Burde jeg hate kroppen min? Burde jeg se på meg selv og føle vemmelse? Burde jeg ignorere den gode følelsen jeg har om at jeg føler meg sunn, sterk og full av energi fordi jeg fremdeles har litt mage? Burde jeg fokusere mer på utseende og ikke det at jeg hver eneste dag presterer bedre på trening? Kanskje jeg er unormal? Kanskje jeg lever i fornektelse og egentlig hater kroppen min, men tørr ikke å innrømme det ovenfor meg selv og andre? Burde jeg være som “alle andre”, gjemme meg bort i for store klær, alltid tenke at bare jeg går ned 10 kg da blir livet bra? Burde jeg ignorere det faktum at jeg hver dag jobber for å spise sunt, trene og generelt leve en sunn livsstil fordi det ikke går kjapt nok nedover på vekta?

    Dette er vonde tanker å ha, særlig når jeg føler jeg med hånda på hjertet kan si at jeg ikke har disse følelsene mot kroppen min. Joda, av og til føler jeg selvsagt på det, jeg har dårlige dager som alle andre, men som oftes har jeg faktisk ikke et problem med kroppen min 🙂 Uansett hvor utrolig dette måtte høres ut for en del av dere, og hvor vanskelig det enn måtte være å akseptere. At jeg liker kroppen min betyr derimot ikke at jeg ikke vil jobbe for å bli bedre, jobbe for å få enda bedre helse, jobbe med å gå mer ned i vekt og fortsette å jobbe med dårlige vaner. At jeg liker kroppen min betyr at jeg anerkjenner at jeg er så uendelig mye mer verdt enn kun hvordan kroppen min tilfeldigvis ser ut akkurat nå. Jeg tror folk glemmer litt på veien at å gå ned i vekt faktisk tar tid. Det er ikke slik at så fort du trener 6 dager pr uke så SWOP er man slank. Når man har brukt X antall år på å legge de kiloene på seg så forsvinner de ikke på 2 måneder, ihvertfall ikke om man gjør det på en sunn måte.

    Nei, jeg får ikke så kjapt ned i vekt nå som tidligere, og det er faktisk helt greit. Jeg nekter å se meg i speilet og ikke like kroppen min fordi noen mener at den ikke passer inn i en syk standard. Jeg vil ikke undertrykke godfølelsen jeg har i kroppen når jeg mestrer noe nytt, når jeg gjennomfører en spinningtime eller løper enda litt kjappere enn forrige uke fordi magen min ikke er flat. Jeg vil ikke fortelle meg selv at jeg er udugelig og burde gjemme meg bort fordi jeg har cellulitter og strekkmerker. Jeg ser den gode jobben jeg gjør og velger å fokusere på det, selv om det kanskje ikke vises helt på kroppen enda 🙂 Jeg nekter å tro at god helse innebærer å hate seg selv og kroppen sin og hele tiden tenke at “bare jeg går ned 15 kg til, DA blir alt bra”. Jeg velger å tro god helse er uendelig mye mer kompleks enn kun vekt, og at det er flere faktorer som avgjør nettopp det.

    Så ja, jeg føler meg presset til å ikke like kroppen min, men jeg nekter å gi etter for det presset. Jeg velger heller å sette min egen standard, sette mine egne krav til et lykkelig liv. Så får folk som synes det er så ufattelig provoserende egentlig bare synes det. Jeg håper istedet å kunne bidra til at flere tenker penere tanker om kroppen sin og generelt er snillere mot seg selv, uten at det trenger å bety at man er svak. Det betyr bare at vi ikke lar oss diktere av andre.