• 3
    May 2018
    4:48 am

    Damned if you do…

    -sponset antrekk-

    … damned if you don`t… Jeg har nå vært blogger i snart 10 år, og er det en ting jeg har lært så er det at man aldri kan gjøre alle fornøyde. Det vil ALLTID være noen som ikke liker det man gjør, som oppfatter ting feil, eller folk som bare ikke liker det. Det gjelder selvsagt ikke bare oss bloggere, men det synes kanskje mye bedre når man er der ute i offentligheten og det blir skrevet om/til deg. Det er lenge siden jeg innså at jeg må gjøre det som føles riktig for meg, og ikke høre på hva alle andre sier. Konstruktiv kritikk er selvsagt vel og bra, og noen ganger endrer man også mening. Et godt eksempel er dette med bilder. Jeg får av og til kritikk for at jeg kun deler bilder av meg selv i flatterende vinkler. At jeg så mye større i virkeligheten. Dermed lurer jeg leserne mine, ifølge noen.

    Skulle jeg derimot legge ut et bilde hvor magen synes mer, eller hvor vinkelen ikke er helt heldig, så får jeg garantert høre det også. Slik tilfellet var på gårsdagens bilde på instagram. Da fikk jeg høre at det var lite flatterende og at magen kom i fokus. Nå har det seg imidlertid slik at jeg har litt mage, og i noen antrekk kommer den bedre frem enn andre. Sånn er det bare rett og slett. Personlig ser jeg ikke problemet for jeg følte meg veldig fin i gårsdagens antrekk. Jeg synes utstrålingen min veier opp for det meste, og forhåpentligvis er det den utstrålingen som gjør at folk liker meg, ikke magen min. Det er selvsagt helt i orden at folk har ulike meninger om bildene jeg legger ut, og alle kan ikke like alt. Så dette er ikke ment som et “stakkars meg” innlegg, men mer for å vise dere hvordan det faktisk er å være blogger av og til.

    Jeg er blitt utrolig god på vinkler de siste årene, og personlig ser jeg ikke problemet med å ta bilder i vinkler jeg vet er flatterende. Jeg prøver ikke å gjøre meg til noen jeg ikke er av den grunn, men hvorfor ikke ta bilder i flatterende vinkler? Hvorfor skal jeg ikke ta bilder hvor JEG faktisk føler meg fin? Samtidig har jeg jo ikke noe problem med å vise meg usminket og i joggebuksa, så jeg føler ikke akkurat at jeg setter opp et konstruert bilde av meg selv hvor folk får helt sjokk om de ser meg uten sminke for eksempel? Jeg har heller ikke problemer med å legge ut bilder hvor magen er litt mer i fokus og dobbelthaken kommer litt frem. Fordi alle bildene er faktisk meg, uansett om det er tatt i den vinkelen eller den vinklene. Det viktigste for meg er at jeg føler meg fin på bildene. Kanskje vanskelig å svelge for mange, men jeg vet faktisk at jeg har litt mage. Selv om jeg ofte prøver å ta bilder hvor den ikke er så fremtredende så har jeg heller ikke noe problem med det motsatte. Den magen er, akkurat nå, en del av meg, og jeg ser ikke poenget med å gjemme den bort hele tiden på bilder. Den synes jo faktisk i virkeligheten også.

    En litt mer flatterende vinkel i samme antrekk.

    Det bare er så fryktelig ironisk at man skal få kritikk for å ta bilder i flatterende vinkler, men om man legger ut et bilde som ikke er så flatterende så ropes det ut da også. Er det ikke nettopp denne balansen i bilder som er så viktig? For jeg er virkelig god på dette med mine vinkler og hva som er mest flatterende. Når man tar over 1000 bilder av seg selv i uka så er det kanskje ikke så rart? Jeg tror de aller fleste liker å føle seg bra på bilder og prøver å se best mulig ut, uansett om man har en blogg eller ikke. Jeg ser ikke poenget med å ta bilder i uflatterende vinkler bare fordi. Samtidig er det heller ikke krise om alle bilder ikke er like flatterende og om visse ting synes bedre på visse bilder. Det gir bare en litt bedre balanse. Både for meg selv, men også for dere som faktisk leser denne bloggen og følger meg i sosiale medier. Dere får se flere (bilde)sider av meg, og alle sidene er faktisk meg, selv om jeg ikke ser lik ut på alle bildene. Alle kan ikke like alle bilder, og det er helt i orden, det viktigste for meg er at jeg føler meg fin. Samtidig svir det selvsagt litt å få høre negative ting om kroppen min, det tror jeg nok det gjør for oss alle.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 3
    Apr 2018
    8:19 pm

    Å skille kritikk fra dritt

     

    Som dere vet så leser jeg svært sjeldent om meg selv på nett. Det er det flere grunner til, men hovedgrunnen er at jeg rett og slett ikke orker eller gidder å utsette meg selv for det. For hvor konstruktivt er det egentlig å lese om at noen synes klestilen min er tacky, eller at jeg (vistnok) puster som en hval når jeg går tur? I Jeg har for lengst innsett at for visse mennesker vil alt jeg gjør være feil, på en eller annen måte. Det må jeg tydeligvis bare godta så lenge jeg velger å blogge og stikke hodet mitt frem. Jeg kan imidlertid selv velge om jeg vil oppsøke diverse steder hvor det skrives om meg, og jeg velger å ikke gjøre det. Noen ganger tar imidlertid nysgjerrigheten overhånd. Ikke fordi det er morsomt å lese dritt om seg selv, men fordi det av og til dukker opp god og konstruktiv kritikk. Man må bare lære seg å lese det som faktisk er konstruktivt og la det andre gå inn det ene øret og ut det andre. Lettere enn sagt enn gjort kan man trygt si, særlig når det av og til går hånd i hånd.

    Jeg skal lett innrømme at jeg ikke er den beste til å ta kritikk, men jeg jobber med å bli bedre på det. For jeg tror så absolutt alle har godt av konstruktiv kritikk, og det å få høre andre sin synspunkter. Visse forum er imidlertid vanskelig å ta seriøst da den “gode kritikken” ofte drukner i synsinger, spekulasjoner og halvsannheter. Det å bli tillagt et sett med holdninger, meninger og tanker bak handlinger som man overhode ikke kjenner igjen er ganske tungt. Som når det antas at man la ut et bilde kun for å få oppmerksomhet/skape spekulasjoner, og det overhode ikke har vært i tankene engang. Det er vel det jeg synes er det vanskeligste. At man blir fremstilt som en kynisk, grisk, tankeløs og ondskapsfull person som bare tenker stygt om andre, for å sette det på spissen. Noen ganger blir ting så tatt ut av sammenheng at jeg omtrent ikke kjenner igjen situasjonen. Noen ganger nevnes bare halve sannheten, som at jeg sa noe dumt, men ikke at jeg sa unnskyld rett etterpå. Andre ganger dras gamle kommentarer opp fra 8 fuckings år tilbake som argumenter, som om man var den samme personen da som nå. Da kan man jo lure på om man noen gang kan vinne?

    For uansett hva folk måtte tro, så setter jeg faktisk pris på konstruktiv kritikk. Jeg er ikke nødvendigvis enig bestandig, men jeg får meg også noen tankevekkere. Som at jeg kanskje har virket både ganske utakknemlig, høy på meg selv, blærete og nedlatende mot andre under prosessen med startkurs. Det er noe jeg er veldig lei meg for, og nå i ettertid så forstår jeg godt noe av denne kritikken. Det har imidlertid ikke vært så lett å se det der og da, antagelig fordi jeg har prøvd å beskytte meg selv. Jeg har ikke påpekt at jeg er utdannet PT og har masse kunnskap for å snakke ned de andre på kurset, eller gjøre meg selv bedre enn andre. Heller for å vise at selv med mye kunnskap så kan det være vanskelig. At det at man har kunnskap til å hjelpe andre ikke nødvendigvis betyr at man selv er perfekt.

    Jeg må vel være såpass ærlig og innrømme at jeg har nok følt at jeg kan mer enn andre, og dermed ikke vært like mottagelig for tips og råd fordi jeg har hørt det før, og egentlig vet det. Det handler imidlertid heller om at jeg synes det er flaut og en knekk i selvtilliten å ha gått til det skrittet å måtte be om hjelp. Ikke at jeg er bedre eller mer allvitende enn noen. Antagelig er det derfor jeg har vært litt negativt innstilt mot både kurset og treningen, fordi jeg egentlig er irritert og flau over meg selv. Jeg forstår at det for utenforstående kan virke provoserende, og det beklager jeg. Jeg går faktisk ikke rundt og tror jeg kan alt, og jeg kunne nok hatt godt av å være litt mer ydmyk i prosessen jeg nå har vært igjennom. Lyttet mer til andre og ikke stilt meg så mye i forsvarsposisjon. Jeg føler at jeg har gjort det mer for å beskytte meg selv, ikke fordi jeg mener jeg er bedre enn alle andre. Om noen har oppfattet det på den måten så er jeg veldig lei meg for det.

    Dette er en tung og vanskelig prosess, og noen av mine dårlige sider har uten tvil kommet ut. Det tror jeg er ganske naturlig i en slik prosess, selv om det ikke er noe man ønsker. Det kommer imidlertid sjeldent fra et ondskapsfullt sted. Noen lurer på om jeg ikke har innsett at det sitter i hodet tidligere, og det har jeg jo selvsagt. Dog ikke på den måten jeg trodde. Med andre ord må jeg fortsette å jobbe med hodet, men i en helt annen ende enn jeg har jobbet med hittil. Den mentale jobbingen må jeg gjennom, uansett om det blir operasjon eller ikke. Man opererer dessverre ikke hodet, kun magen. En operasjon er både et ekstra verktøy, ikke noe mer, og det er også derfor jeg fremdeles føler meg usikker på om jeg er klar for en operasjon. Selv om det føles som det mest riktige valget akkurat nå. Jeg viste jo at jeg kom til å få kritikk for å velge operasjon siden jeg har vært så imot det tidligere, men det får jeg bare stå i. Jeg må gjøre det som føles riktig for meg NÅ, og heldigvis kan man både ombestemme seg og forandre mening. At jeg har valgt operasjon en gang i fremtiden betyr heller ikke at jeg kan legge livsstilsendringen på vent, det må også skje NÅ.

    Andre ting som er blitt nevnt som jeg også er helt enig i, og prøver å ta til meg, er at det til tider kan bli overdrevent seksuelle bilder i sosiale medier. Det er noe jeg virkelig har prøvd å ta til meg, Dette har jeg også diskutert mye med Mats om, og jeg spør ofte han om han synes det er greit å dele det eller det bildet. Det er også et punkt jeg prøver å skjerpe meg på, for jeg ser også at det kan sende feil signaler. Samtidig synes jeg ikke det er noe galt med å like kroppen sin og tørre å være sexy, selv om man er stor. Det behøver ikke bety at man er PR kåt og oppmerksomhetssyk av den grunn. Jeg synes heller ikke det er galt å dele BH bilder med tanke på at jeg faktisk er ambassadør for Change Lingerie, selv om det selvsagt kommer litt ann på selve bildet. Det er en hårfin balansegang det der, og selv om jeg ikke er fullstendig enig så kan jeg se hvor noe av kritikken kommer fra. Antagelig har jeg nok underbevisst hatt et større behov for oppmerksomhet den siste tiden fordi jeg føler selvtilliten har fått et knekk, men det er neppe riktige måten å gjøre det på fra min side. Som sagt, en hårfin balansegang.

    Alt i alt så har jeg tenkt mye idag etter alt jeg har lest, og jeg innser at jeg antagelig kommer litt feil frem for mange. Jeg forstår og tar til meg mye av kritikken jeg har lest det siste døgnet, og jeg vil prøve å gjøre positive endringer. Ikke hovedsaklig for at andre skal like meg bedre, men for min egen del, for jeg ønsker ikke å fremstå slik. For noen vil det aldri være bra nok uansett, og det må jeg bare leve med. At jeg tar til meg kritikk betyr imidlertid ikke at alt jeg gjør er feil, eller at jeg bare lytter til det “negative”. Jeg tar virkelig til meg alt det positive dere gir meg også, og prøver å bli flinkere til å virkelig sette pris på det. Å lytte til konstruktiv kritikk tror jeg alle har godt av fra tid til annen, uansett hvor vondt det kan være å innse at noen har et poeng. Slik jeg har gjort det siste døgnet. Jeg skulle bare ønske at det var lettere å få tak på denne konstruktive kritikken, og at man slapp å grave i lag på lag med dritt for å komme ditt. Da hadde det kanskje vært enda lettere å ta til seg også.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 25
    Mar 2018
    9:21 pm

    Kritikk er ikke mobbing

     

    Det å være blogger er ikke så lett som mange skal ha det til. Samtidig er det å kunne leve av bloggen en unik mulighet som ikke så mange får. Det er mye prat om bloggere, sosiale medier og den påvirkningskraften influencere har. Vi må bare innse at det er big business, og at for toppbloggerne i Norge så er det ikke lenger en helt personlig dagbok på nett skrevet av en helt vanlig privatperson. Som blogger kan man brått befinne seg i en situasjon hvor man blir lyttet til, hvor man påvirker, og hvor man har mange øyne på seg. Dermed må man også være forberedt på kritikk. Noe av kritikken er konstruktivt, noe er det helt motsatte. Noe er drittslenging, noe er har gode poeng, og noe er ikke engang verdt å lese. Sånn er det bare. Som blogger må man rett og slett regne med at folk har ulike meninger om det man skriver om, på godt og vondt.

    Jeg har fått min andel dritt opp gjennom årene, og jeg har vel ikke vært den beste til å ta kritikk heller. Nå synes jeg mye av kritikken har vært ufortjent og unyansert, men det får være en annen sak. Jeg har også opplevd min andel drittslenging og ryktespredning, noe som selvsagt verken er i orden eller særlig koselig. Til tider kan det være tung, det skal jeg innrømme, men det er en del av det hele. En ting har jeg imidlertid aldri påstått eller følt, og det er det at jeg har blitt mobbet. Å hevde man blir mobbet er såpass alvorlig at man skal være forsiktig med å slenge det rundt seg i tide og utide. Derfor blir jeg mildt sagt provosert når jeg ser at enkelte bloggere mener de blir mobbet fordi folk stiller kritiske spørsmål til dem.

    La oss være ærlige, det er mye grums blant bloggere, og konstruktiv kritikk har vi alle godt av. Uansett hvor ubehagelig (eller urettferdig det føles der og da) så tror jeg alltid man får noe ut av det. Enten fordi man blir enda mer sikker i sin sak, eller fordi man tar med seg noen viktige poenger videre. Selv om jeg ikke er god til å ta kritikk så setter jeg allikevel pris på det, ihvertfall så lenge det er konstruktivt og jeg får tenkt meg om. Bloggere får utrolig mye dritt, og jeg har selv vært utrolig frustert over slemme kommentarer, drittslenging og ryktespredning. Det er selvsagt ikke i orden på noe som helst måte. Konstruktiv kritikk derimot er noe annet, og å hevde at man blir mobbet og hetset fordi noen kritiserer deg er bare flaut. Rett og slett.

    Problemet i bloggverden idag tror jeg er at det er lett å ta denne kritikken personlig, men det er her litt av utfordringen ligger. For ved å være en toppblogger og tjene millioner i året så er det ikke du som blir kritisert, men firma. Dessverre er det slik at mange har gjort business nettopp ved å eksponere seg selv og familien, og da er det nok svært vanskelig å skille mellom disse. Kvinneguiden får for eksempel mye dritt, og jeg er ikke noe fan av forumet selv. Det samme får Bloggomtoppbloggere. Jeg må imidlertid innrømme at det kommer frem mye god og saklig kritikk som faktisk er verdt å høre på. Nå leser ikke jeg om meg selv på nett, det orker jeg rett og slett ikke, men jeg tror så absolutt det er konstruktiv kritikk der ute til meg også som jeg sikkert hadde hatt godt av å høre. Man skal være forsiktig med å avfeie all kritikk som hets, drittslenging og særlig mobbing. Igjen, jeg sier ikke at man ikke skal si ifra når man blir hetset, blir spredt rykter om og lignende, nå snakker jeg om den konstruktive kritikken.

    For når du tjener millioner på blogging, og du for ente gang ikke merker reklame korrekt, så er det innafor med kritikk. Da kan man ikke sitte der og hevde at bloggen kun er en uskyldig dagbok. For meg blir det merkelig at man kunne velge når man vil være offentlig blogger og når man vil være privatperson. Om man ønsker å leve av å blogge, så må man kunne takle alle sider av det, ikke bare den positive oppmerksomheten. Når man eksponerer barn, reklamere for kosmetiske inngrep og bedriver clickbait på høyt nivå så hjelper det ikke å stikke hodet i sanden og hevde alle er slemme mot deg. Man kan selvsagt ikke svare på all kritikk, det blir slitsomt i lengden og noen er bare ute etter å ta bloggere også. Tro meg, jeg vet. Samtidig kan vi ikke kalle alle kritiske røster for mobbere. Særlig ikke om kritikken er saklig og velbegrunnet. Uenig derimot må man gjerne være, men du blir ikke mobbet fordi du får kritikk. Det blir bare så utrolig feil i mine øyne. Som nevnt flere ganger, jeg er heller ikke den beste til å ta kritkk så dette er ikke noe jeg skriver for å opphøye meg selv. Jeg synes bare det er viktig at vi tar debatten. Både for at blogging skal utvikle seg videre i en god retning, men også fordi brått klarer man ikke lengre å se forskjell på mobbing og konstruktiv kritikk. For da begynner det virkelig å bli en syk verden…

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 4
    Aug 2017
    6:57 pm

    Idag har jeg egentlig mye å si

     

    … men jeg orker rett og slett ikke. Enkelte dager finner jeg det ekstra håpløst å være blogger og “offentlig” person, noen ganger føles det mer som om man er stuck i en kontrakt hvor alle kan kritisere alt du gjør uten at du kan si noe imot for da “takler du ikke konstruktiv kritikk”. Puh, det ble lang setning, men ja, akkurat slik føles det noen ganger. Noen ganger er jeg rett og slett redd for å skrive om ting på bloggen eller legge ut bilde av lunsjen på snapchat fordi jeg vet det kommer kommentarer. Vanligvis prøver jeg å ikke bry meg, jeg kan rett og slett ikke gjøre alle fornøyde og jeg vet at for noen er alt jeg gjør feil uansett. Noen ganger kommer det imidlertid innunder huden på meg.

    Idag er en slik dag hvor det egentlig bare føles håpløst. En dag hvor jeg ikke vet hvilken vei jeg skal gå videre, om jeg i det hele tatt orker det. Jeg leser svært sjeldent om meg selv på nettet, men idag hadde jeg en liten glipp, og det gjør faktisk vondt. Heldigvis har jeg Mats som passer på at jeg innser hvor dumt det er å lese om meg selv og får meg ut derifra så jeg ikke leser for mye. En ting er konstruktiv kritikk, men hvor konstruktivt er det egentlig med kommentarer som at “hun er for feit til å gå med shorts”. Eller at noen ikke liker klesstilen min? Er det slike konstruktive kommentarer jeg bare må takle? Som jeg bare må tåle siden jeg er en offentlig person?

    Dagens lunsj og alene tid med en helt ny bok <3

    Egentlig er jeg redd for å poste dette innlegget også, atter en gang forstår jeg virkelig hvorfor noen velger å bare rosablogge. Legge ut pene antrekk og selfies, og ikke svare på kommentarer. Noen ganger hadde det vært lettere. Så tenker jeg på alle de som faktisk får noe positivt ut av det jeg skriver og det jeg gjør, og så velger jeg å fortsette. For når alt kommer til alt er det det som betyr mest for meg. Virkelig! Senest idag fikk jeg melding fra en herlig jente som skrev at idag hadde hun gått i shorts fordi jeg hadde gitt henne guts og selvtillit nok til å akseptere at hun var bra nok som hun var. Helt fantastisk flott dame, og slike tilbakemeldinger varmer mer enn dere tror. Akkurat idag derimot så merker jeg at all den herlige “konstruktive kritikken” kom litt under huden på meg, og på de dagene burde jeg egentlig bare holde meg unna bloggen. Jeg vet nemlig at jeg har en tendens til å overreagere og bli veldig dramatisk, og det ønsker jeg jo ikke. Samtidig er det deilig å av og til kunne dele en liten del av tankene mine med dere. Og jeg vet, veldig godt, at jeg må fokusere på de positive kommentarene og ikke de få negative, men noen dager er jeg bare ikke sterk nok.

    Nå tenker jeg imidlertid at jeg lett kan skrive meg vekk så med det skal jeg logge ut av sosiale medier for kvelden og late som om det ikke eksisterer. Imorgen er jeg tilbake igjen med god humør og klar for å takle alt verden måtte slenge mot meg. Takk for at du leste <3

     

  • 7
    Sep 2016
    6:56 pm

    Bare et menneske…

     

    Og som alle andre, så gjør også jeg feil…

    Det er menneskelig å feile, og det eneste man kan gjøre med det er å prøve å lære av det. Noen ganger må man gå på trynet flere ganger også før man lærer, noe jeg vil tro mange av oss har opplevd. Her på bloggen er jeg fullstendig klar over at en av svakhetene mine er at jeg er ganske umiddelbar, og gjerne skriver lenge før jeg i det hele tatt husker å tenke. Jeg har en tendens til å tolke ting i verste mening, og nå som jeg er så uendelig sliten og nedbrutt kommer dette dessverre bedre frem. Tidligere denne uka førte det til en situasjon jeg har utrolig dårlig samvittighet for fremdeles, da jeg mistolket en kommentar her på bloggen. Jeg valgte å spørre Snapchat om de synes det aktuelle spørsmålet var greit å stille andre, og senere viste det seg altså at spørsmålet ikke var slik ment.

    Når kommentaren i tillegg kom fra en jente på 18 år som bare ville ha min mening om en ting så følte jeg meg ikke akkurat så kul. Jeg tolket spørsmålet som “har du vurdert å ta en slankeoperasjon” fremfor “hva er din mening om slankeoperasjon”. For meg er det to ganske forskjellige ting, det ene synes jeg ikke det er greit å spørre noen man ikke kjenner om, den andre versjonen svarer jeg jo mer enn gjerne på. I ettertid ser jeg selvsagt at jeg mistolket spørsmålet og kanskje burde hatt litt is i magen, og at jeg ikke burde ha tatt opp en så spesifikk kommentar på snapchat. Dessverre er det lett å være etterpåklok, og jeg kan ikke gjøre annet enn å si unnskyld.

    Det skal sies at jeg prinsipielt står for det jeg sa i diskusjonen om at jeg ikke synes det er greit å spørre andre om de har vurdert en slankeoperasjon. Jeg ville for eksempel aldri sagt det til en kollega eller noen jeg trente med, og dermed synes jeg ikke det er greit å stille et slikt spørsmål i bloggverden heller. Da jeg stilte spørsmålet på snapchat ble jeg bombadert med snaps fra andre jenter om hvordan de følte seg om noen stilte slike type spørsmål. Jeg fikk snap av jenter helt ned i 14 års alderen som hver dag blir såret med slike spørsmål og det er ikke greit. Med andre ord er det et utrolig viktig tema som jeg tror det er viktig å ta diskusjonen rundt, så slik sett står jeg for det. Det som derimot var feil av meg var å gjøre et eksempel ut av en spesifikk kommentar, en kommentar som viste seg å ikke være slik ment engang.

    Samtidig synes jeg det hadde vært fint om noen så det fra min side av og til også. Det kommer stadig kommentarer om vekta mi, hvor feit jeg er, at jeg ser ut som en hval, at jeg har problemer og så videre. Tror du ikke du også hadde tolket ting negativt om det var hverdagen din? Jeg er mentalt sett helt utmattet om dagen, og det går innpå meg. Da er det lett å stille seg i forsvarsposisjon, det kommer faktisk et punkt hvor man blir dritt lei av at alt og alle skal kritisere deg. “Det må du tåle når du er blogger” men vet dere hva? Jeg er faktisk også et menneske. At jeg er blogger synes jeg ikke skal bety at jeg må tåle all “kritikk” og ondskapsfulle kommentarer som dukker opp. Dessuten er folk kjapt ute med å ta meg så fort jeg gjør en feil eller “ikke takler kritikk”, men tror dere jeg får høre det motsatte om jeg skjerper meg og gjør endringer? Neppe. Jeg kan ha skjerpet meg i et helt år, så har jeg et tilbakefall og da “lærer jeg aldri”. Dette er ikke ment som en unnskyldning, men heller som en forklaring på hvorfor ting av og til blir som det blir.

    Jeg ønsker jo at dere skal stille spørsmål, det siste jeg vil er at dere ikke skal stille spørsmål fordi jeg stiller meg i forsvarsposisjon over uskyldige spørsmål. Av og til synes jeg imidlertid det er vanskelig å skille ut hva som er hva, og da skjer det av og til misforståelser. Det er selvsagt noe jeg vil jobbe med fremover, for jeg ønsker ikke en lignende situasjon igjen. Samtidig synes jeg det må være lov for meg også å reagere på spørsmål som “bare er godt ment”, men som faktisk ikke er innafor (nå snakker jeg på generell basis). Uten at det dermed sagt betyr at jeg ikke takler kritikk.

    Så ja, noen tanker fra meg. Jeg har utrolig dårlig samvittighet for denne saken, og det var egentlig aldri min intensjon å gjøre et eksempel ut av en spesifikk kommentar. Jeg håper imidlertid dere kan se det litt fra min side, og at det faktisk teller at jeg ber om unnskyldning.
    Så får jeg gjøre mitt beste for at noe slikt ikke skjer igjen. 

  • 20
    Jul 2016
    9:33 pm

    Jeg vet ikke lenger

    Akkurat nå er jeg rett og slett bare lei…

    Dette er ikke ment som et sutre innlegg, men det er mange tanker her om dagen. Jeg føler meg rimelig sliten og gåen, og i noen uker har jeg vært veldig usikker på hvilken vei jeg ønsker å gå videre med denne bloggen, om jeg i det hele tatt vil fortsette. Hvor mye tid ønsker jeg å bruke, hva ønsker jeg å blogge om og ikke minst hva ønsker jeg å stå for. Jeg føler på mange måter at bloggen ikke er helt meg lengre, at det oftere og oftere er mer stress enn noe jeg virkelig liker å gjøre. Ofte føler jeg at jeg blogger mer slik jeg føler jeg burde gjøre, fremfor på en måte som føles naturlig for meg. At jeg noen ganger gjør ting for å blogge om det, fremfor å blogge om det jeg gjør, gir det mening? Kanskje prøver jeg å være noen jeg ikke er, kanskje jeg sammenligner meg med andre bloggere og føler jeg kommer til kort, jeg vet faktisk ikke helt.

    Dette kan selvsagt ha med flere faktorer å gjøre, men jeg liker ikke helt måten jeg føler meg på om dagen. Jeg merker at jeg tar kritikken mer og mer hardt, og jeg føler alt jeg gjør er feil. Før gav jeg mer faen, did my thing og sto inne for det. Jeg føler fremdeles at jeg står for det jeg gjør, men samtidig tar jeg meg selv i å oftere og oftere bli usikker på meg selv. Jeg vingler veldig mellom standpunktene mine fordi jeg synes det andre sier høres fornuftig ut, istedet for å gå min egen vei. Det blir selvsagt lagt merke til, og det må være forvirrende for dere lesere også, det forstår jeg faktisk veldig godt. Jeg får så ofte beskjed om at jeg ikke tar kritikk, men helt ærlig? Gjør jeg en ting så blir jeg kritisert for det, men gjør jeg det helt motsatte skal du banne på at jeg blir kritisert for det også! Ja, det er sikkert noe jeg “må tåle” når jeg er en “offentlig” person, men ja, det påvirker meg. Konstruktiv kritikk sagt på en ordentlig måte skal jeg selvsagt tåle, og jeg tar det virkelig til meg, men betyr det at jeg alltid må være enig med det som blir sagt? Er det å ta kritikk, å alltid være enig i hva “alle andre” mener om en? Hver gang jeg er uenig så kommer nemlig dette “tåler ikke kritikk” kortet.

    Samtidig, midt oppi alle de negative tankene, så ser jeg alle de positive sidene med dette. Alle som blir inspirert av bloggen og andre sosiale medier, og ikke minst at jeg faktisk gjør en forskjell for mange. Jeg får så mange positive tilbakemeldinger om dagen, og jeg sitter med tårer i øynene ganske ofte for å være ærlig. Det er jo disse jeg ønsker å fokusere på, ikke den lille kritikken jeg faktisk får. For tatt i betraktning av alle de positive tilbakemeldingene jeg får så er kritikken bare noen dråper i havet, og det er nok derfor det plager meg at jeg lar meg påvirke så mye som jeg gjør. Hvorfor hører jeg på den ene negative kommentaren fremfor de 99 positive? Jeg ble jo ikke så påvirket tidligere, og jeg liker virkelig ikke å bli så usikker på meg selv. Det er egentlig ikke meg, egentlig oppfatter jeg meg selv som ganske selvsikker! Kanskje er det fordi jeg hører mer på andre enn min egen magefølelse og hva som er riktig for meg? Jeg har noen teorier, men ikke et helt konkret svar.

    Så det å gi seg med bloggen er egentlig ikke noen mulighet, men jeg kjenner at noe må endres for min egen del 🙂 Min holdning til forskjellige ting må endres, og jeg må slutte å prøve å gjøre alle fornøyde, og heller fokusere på hva som føles riktig for meg. Selvsagt må jeg fremdeles jobbe med å ta konstruktiv kritikk, men jeg synes ikke det burde bety at jeg alltid må være enig. Det er faktisk viktig for meg å velge en klar retning i tiden fremover, og stå for det jeg gjør. Noen kommer kanskje til å hate det jeg gjør, mens andre kommer til å digge det, men det viktigste er vel at det føles riktig for meg. Jeg må slutte å føle at jeg må blogge på en bestemt måte, slutte å overtenke og overanalysere og heller finne tilbake til lidenskapen min. Da tror jeg kreativiteten kommer tilbake igjen. Ikke minst skjer det en del endringer fra 1.august som jeg tror kan hjelpe mye! Når alt kommer til alt vil jeg jo at folk skal følge meg fordi jeg er den jeg er, så får jo de som ikke liker det bare droppe å følge meg. Det er jo faktisk ikke verre enn det.

    Jeg vil selvsagt fremdeles strebe for å bli bedre, for å være en motivasjon og inspirasjon, og skrive om ting dere gjerne vil lese om. Samtidig må jeg ta ansvar for meg selv og min egen blogg, det er jo min lidenskap det er snakk om 🙂 Så noen endringer vil det bli fremover, kanskje dere ikke engang lenger merke til dem, men forhåpentligvis vil det ha en positiv effekt for meg. Jeg føler jo virkelig at jeg er på riktig vei på så mange andre områder, så nå må bloggen følge etter! Takk for at du leste!

    Helene ♥
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram ♥helenedrage
    Vil du spørre meg om noe? Send sms til 59444404! *29 kr pr mottatt melding