• 5
    Aug 2017
    5:53 pm

    Det er kjipt å være overvektig

     

    I det siste har jeg tenkt mye på dette med overvekt, helse og generelt hvordan overvektige behandles i samfunnet. Senest idag tidlig leste jeg hos en blogger at sykelig overvektige hylles på instagram, og at de dermed gir andre overvektige en unnskyldning for å ikke gå ned i vekt. Altså, har dere hørt uttrykket Facepalm? For jeg tror håndflaten omtrent gikk gjennom hodet mitt da jeg leste det. Det ironiske er at vedkommende mente at dersom leserne mente hun bidrar til å øke kroppspresset ved å dele bilde av seg selv i bikini kunne de jo bare slutte å lese bloggen. Hun måtte jo tross alt få legge ut det hun ville. Noen som ser ironien her? Jeg vurderte å kommentere, men jeg kjente at jeg rett og slett ikke gadd. Jeg orket rett og slett ikke å bruke tid og energi på å stille meg opp for å få misunnelsekortet slengt i trynet, og helt ærlig? Noen mennesker tror jeg faktisk aldri kommer til å forstå. Ikke fordi de er mindre intelligente, men rett og slett fordi de ikke vil.

    Mange forstår vist ikke at det er svært få overvektige som blir hyllet FORDI de er overvektige. Jeg har ihvertfall aldri blitt hyllet for det faktum at jeg er overvektig, men heller fordi jeg ikke lar det begrense meg. Fordi jeg fremdeles går i kule klær, kjoler og korte shorts til tross for at jeg ikke passer inn i samfunnets standard med tanke på kropp. Fordi jeg ikke lar størrelsen min hindre meg i å prøve nye ting. Fordi jeg lever livet mitt, går i bikini og spiser is, akkurat som alle andre, og ikke lar overvekten definere meg som person. Som jeg har nevnt tidligere, jeg HAR overvekt, jeg ER ikke overvekt. Det er en utfordring jeg har akkurat nå, og som jeg jobber med å komme meg ut av. Jeg prøver ikke å fremme overvekt som noe positivt, og jeg prøver heller ikke å si at jeg selv er i super form (for det er jeg virkelig ikke om dagen), men jeg kan faktisk være fornøyd med meg selv som person allikevel. Fordi jeg innser at overvekten bare er en liten del av den fantastiske personen som er meg, og jeg velger å ikke la den definere hele livet mitt (selv om det selvsagt er noe jeg vil og burde jobbe med). Det er vist vanskelig for mange å takle. Tilbakemeldingene jeg får fra andre tilsier at jeg verken inspirerer folk til å legge på seg, eller legge seg ned på sofaen og drite i helsa, men heller det motsatte. Jeg får mennesker ut av sofaen, inn i klær de tidligere ikke ville gått med og ikke minst i aktivitet. Om du ikke tror meg så er det bare å lese kommentarene jeg får på Facebook og Instagram.

    Igår satt jeg meg faktisk ned for å skrive et helt annet innlegg. Et innlegg som handlet om nettopp dette kjipe ved å være overvektig. Så jeg begynte å skrive en liste over de tingene som plager meg mest ved å være overvektig. For selv om man liker seg selv som person og ikke hater kroppen sin så er det jo noen kjipe ting ved å ha noen kilo ekstra ikke sant? Vet dere hva det kjipeste med denne listen var? Det faktum at utenom et par ting som vektgrenser på ulike aktiviteter, helseaspektet, og klær med elendig passform, så omhandlet ALLE de andre punktene om hvordan ANDRE mennesker behandler deg som overvektig. For det er faktisk det jeg finner aller mest vanskelig med å være overvektig, hvordan andre mennesker behandler deg. Hvordan andre mennesker velger å dømme deg kun pga utseende. Hvordan andre mennesker føler de bare kan gi meg “gode råd” som om jeg ikke vet bedre. Hvordan andre mennesker mener de kan kommentere min kropp fordi det bare er “fakta”. Hvordan andre mennesker tydeligvis tror at jeg verken har speil eller vet at overvekt ikke er sunt og bra for meg. DET er faktisk det som plager meg aller mest ved å være overvektig…

    Det er ikke bra å være overvektig, det tror jeg virkelig de fleste vet, og aller mest vi som faktisk er overvektige. Samtidig, det er heller ikke bra for kroppen å røyke eller drikke alkohol flere dager i uka. Plastiske operasjoner er heller ikke bra for kroppen og det er mange usunne vaner som også påfører samfunnet og helsevesenet ekstra belastning, ikke kun overvekt. Jeg har ingen sykdommer som følge av min overvekt, jeg kan jobbe 12 timer om dagen om det trengs, jeg har ingen dårlige knær, diabetes, eller forhøyet blodtrykk (bank i bordet). Dersom jeg skulle få det? Vel, da betaler jeg faktisk like mye skatt som alle andre. Grunnen til at dette tema er viktig for meg er ikke fordi jeg ikke klarer å endre livsstil eller gå ned i vekt, det vet jeg at jeg gjør. Jeg bare tror på å snakke hverandre opp fremfor å trykke hverandre ned. Jeg tror på å være oppmuntrende istedet for dømmende og nedsettende. Jeg tror på å hjelpe folk med positivitet fremfor å bryte dem ned. Å skamme noen ned i vekt funker sjeldent i lengden.

    Jeg er fullstendig klar over at min overvekt ikke er sunn, jeg er fullstendig klar over at min livsstil per dags dato ikke er optimal, og det prøver jeg heller ikke å skjule. Hvor mye klarere kan jeg egentlig si det og skrive det? For jeg lover, det føles som om jeg skriver det i hvert eneste innlegg. Jeg kan imidlertid ikke la være å leve livet mitt i mellomtiden. Livet mitt skjer her og nå, og jeg har rett til å leve det på lik linje med alle andre, selv om jeg prøver å forbedre helsen min. Jeg prøver nemlig ikke å fronte overvekt som noe bra, men jeg fronter min rett til å like meg selv som person og være like awesome og bra som alle andre, selv om jeg har noen kilo ekstra.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 17
    Jul 2017
    8:09 am

    Jeg kler meg ikke for å se slankest mulig ut

    Jeg synes det er utrolig morsomt å dele antrekk og ulike måter å dele klær på med dere, og via andre sosiale medier så spør jeg av og til om hvilket antrekk dere liker best. Den siste tiden har jeg lagt merke til at noen av kommentarene handler om hvilket antrekk jeg ser slankest ut i, og at jeg dermed burde velge det. De kommentarene er det selvsagt ikke noe galt med i seg selv, men det fikk meg til å tenke. Tidligere var dette noe jeg var veldig bevist på, dette med å kle meg slankest mulig. Jeg kledde meg nesten alltid i sort, og gjerne i litt oversized gensere så ingen skulle se magen min. Jeg likte ikke å vise armene mine (de var nemlig altfor feite) og gikk derfor alltid med jakker om jeg hadde singlet på meg. Jeg prøvde alltid å ha V-hals, alltid sorte bukser og alltid kjoler med mye utrigning, men som skjulte alt annet. Målet var alltid å skjule magen, på den ene eller andre måten. I mitt hode var dette det som fikk meg til å se slankest ut, og bare det å ha en hvit topp var utenfor komfortsonen.

    Slik er det heldigvis ikke nå lengre. Det er lenge siden målet med dagens antrekk har vært “hva ser jeg slankest ut i?”. Nå er heller spørsmålet hva jeg har lyst til å ha på meg, hva jeg føler meg vel i, eller rett og slett nye måter å bruke klærne på. Jeg merker at når jeg får kommentarer på at jeg ser slankest ut i antrekk X så er ikke det lengre da et selvfølgelig valg, ofte ender jeg opp med å velge antrekk Y fordi jeg føler meg bedre i det. Det er egentlig en ganske stor overgang, og ikke minst en overgang jeg ikke har tenkt noe særlig på før nå i det siste. Det har bare endret seg rett og slett, sakte men sikkert 🙂 Tidligere kledde jeg meg alltid i dype utrigninger og pushup-BH i den tro at puppene mine faktisk var det eneste som var verdt å vise frem, resten måtte skjules. Slik er det ikke nå lengre. Med det mener jeg selvsagt ikke at jeg kler meg i hva som helst. Jeg har fremdeles mye sort i skapet, jeg prøver å ikke fremheve magen og jeg har fremdeles lettere komplekser for overarmene mine, men det er ikke lengre den usikkerheten rundt egen kropp som avgjør hva jeg skal ha på meg den dagen. Det føles helt ærlig veldig bra.

    Mitt største håp, mål og ønske er ikke lengre å bli slankest mulig, men å trives med meg selv i den kroppen jeg har, uansett hvordan den måtte se ut. Igjen føler jeg at jeg må påpeke at dette selvsagt ikke utelukker å ta vare på meg selv og helsen min, bare så det ikke blir noen misforståelser. Jeg tror uansett man ser mye mer strålende ut om man smiler og er komfortabel med seg selv, uansett hva man har på seg. Gjennom jobben min på Zizzi så kan jeg også med 100% sikkerhet si at man ikke alltid ser slankest ut i sort, og selv om (for) store klær skjuler magen så betyr ikke det heller at man ser slankere ut 🙂 Farger og mønster gjør ofte en bedre jobb med å skjule “småfeil” og mye handler om snittet, stoffet, og viktigst av alt, personen som bærer klærne. Jeg tror mange av oss har godt av å utforske litt mer, utvide horisonten vår for hva klær faktisk kan gjøre med oss, uansett hvilken størrelse man er. At vi innser at alle kropper er vakre på sin måte, og faktisk tørre å uttrykke oss gjennom stilen vår.

    Jeg håper dette er noe dere som leser bloggen min også tenker mer over 🙂 Av og til føler jeg meg veldig materialistisk ved å snakke om klær på denne måten, men det er en måte å uttrykke oss på, tross alt. Det er så utrolig givende om jeg har kunder innom butikken som får et helt nytt syn på seg selv og føler seg 100 ganger bedre fordi de faktisk finner klær som passer. Mange får et helt nytt syn på seg selv der og da, og kanskje det er det lille sparket som trengs for mange? I helgen hadde jeg for eksempel en jente innom som hatet å prøve bukser, hun følte aldri hun fant noe som passet. I helgen gikk hun derifra med to bukser, og jeg fikk snap senere om fornøyd hun var, hvor bra hun følte seg og at hun for en gangs skyld gikk ut av butikken med en god følelse. I slike situasjoner føler jeg virkelig at jeg gjør noe positivt for mange, og det håper jeg å fortsette med!

     Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 16
    Jun 2017
    5:30 am

    Min viktigste podcast episode så langt

     

    Noen ganger blir veien til mens man prater.

    God morgen dere, jeg står på farten til Oslo og Magic Nails for å fikse vipper og negler. Er så klar for nye og freshe sommernegler nå merker jeg, og vippene trenger også litt pleie. Før jeg drar har jeg imidlertid lastet opp min siste episode av Helene Drage Podcast, og om dere skal høre på en episode så vil jeg kanskje anbefale denne. På noen måter kanskje litt mer rotere enn jeg pleier, men med et desto viktigere budskap. Tema for episode 8 er nemlig dette med bikinikropp, sommerkropp og generelt dette med å nyte sommeren. Dette har jeg jo snakket om så mange ganger tidligere så slik sett er det jo ikke noe nytt, men jeg føler jeg fikk frem noen gode poenger som jeg tror er verdt å høre på nå som sommeren er her.

    Det som imidlertid gjør episoden så spesiell er det faktum at jeg leser opp noen av tilbakemeldingene jeg har fått den siste tiden, og en av dem… Den er så fantastisk fin samtidig som den er hjerteskjærende… Den gjorde meg enda mer overbevist om at det jeg gjør er både riktig og viktig. At jeg faktisk gjør noe riktig ved å skrive om kropp og legge ut bikinibilder av og til. Det trenger selvsagt ikke å handle om kropp og bikini hver gang, men av og til er det nødvendig. Av og til er det nødvendig med slike tekster, slike “blikkfang” nettopp for å fange oppmerksomheten og samtidig få andre til å tenke litt utenfor boksen. Tenke over hva som faktisk betyr noe, når alt kommer til alt, og innse at noen cellulitter eller valker i siden ikke skal få ødelegge sommeren.

    Jeg får ofte høre at jeg er tøff som legger ut bilde av meg selv i bikini, at folk skulle ønske de hadde min selvtillit. Det er så utrolig trist at man i dagens samfunn må være tøff for å gå i bikini. Selv om det å ha bein i nesa er en av de kuleste kommentarene jeg får, så er det så grunnleggende feil at det å gå i bikini bare er noe de tøffe og selvsikre gjøre (dette er selvsagt satt på spissen). For egentlig er det ikke jeg som er tøff. Det er heller dere som faktisk tar til dere budskapet mitt. Hør hvorfor i Episode 8 av Helene Drage Podcast.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 3
    Jun 2017
    6:05 am

    Trange skjørt og attitude

     

    La oss knuse noen kroppsmyter!

    Etter at jeg begynte å jobbe i Zizzi så har jeg fått mange komplimenter for klesstilen min, og det synes jeg jo er utrolig hyggelig. Egentlig tror jeg stilen har vært der hele tiden, jeg har bare holdt meg selv igjen både pga usikkerhet ang kroppen min, samt en del kroppsmyter som har fått surre i hodet. Bloggeren Carina lagde en serie der hun i et år knuste kroppsmyter og det fikk meg faktisk til å tenke litt. På hvor mange “sannheter” og regler vi lager for våre egne kropper, og hvordan vi følger disse slavisk, uten å kanskje tenke over dem. Jeg merker det kanskje ekstra godt nå som jeg jobber i Zizzi, nettopp fordi jeg får så mange kunder som mener de ikke kan kle seg i verken det ene eller andre fordi de er litt større. Mytene er mange, ikke trange skjørt, ikke store mønster, ikke andre farger enn sort, må ha lange ermer, ja listen er ganske lang. Hvorfor velger vi å begrense oss så mye?

    Jeg skal selvsagt ikke kaste stein i glasshus. Jeg mener så absolutt man skal kle seg etter kroppen og kroppstypen, men jeg tror mange av oss har godt av å gå litt utenfor komfortsonen. Ikke bare kjøpe klær i triste farger og størrelsen telt/liten elefant. Dere aner ikke hvor mange flotte jenter jeg har innom som automatisk går etter størrelse XL, og de er absolutt ikke en XL på Zizzi. Det er jo fordi de er vant med å måtte ha det største av det største i andre butikker. Uansett, poenget er at mange av disse kroppsmytene bare er tull egentlig, og dersom vi tørr å gå utenfor komfortsonen åpner det seg uante muligheter 😀 Jeg har de siste ukene gått med i trange skjørt enn jeg har gjort noensinne tidligere! Jeg får så utrolig mange komplimenter, og jeg føler meg egentlig ganske heit om dagen, haha! Det har selvsagt noe med antrekket å gjøre, men også fordi jeg utstråler selvsikkerhet tror jeg. Et smil gjør faktisk utrolig mye, og man smiler jo når man føler seg bra!

    Joda selvsagt synes magen min litt i trang skjørt, det er faktisk svært vanskelig å unngå! Men vet dere hva? Det er slik jeg ser ut akkurat nå, og sånn er det bare 🙂 Jeg tror faktisk ikke de fleste legger merke til det om de møter meg. Jeg håper ihvertfall at de heller legger merke til det at jeg smiler og er fornøyd, for er ikke det mye viktigere? Det skal sies at denne endringen ikke har kommet av seg selv, og det har tatt litt tid å komme ditt jeg er idag. Så ikke sammenligne dine første skritt med min halvmarathon! Et sted må du begynne. Kjøp deg en fargerik skjorte og bruk den som jakke utenpå en sort kjole. Finn ut kroppstypen din og hva du kler. Be noen om hjelp, men start et sted. For meg startet det med å ha på meg ting som skjørt og masse farger på jobb, og nå er det veldig naturlig for meg å ha det på alle andre steder også. Jeg må jo ikke kle meg i telt selv om jeg er overvektig, heldigvis.

    Hele antrekket er fra Zizzi Nordby

    Så knus en liten kroppsmyte i helgen dere! Gå med trange skjørt, store mønster eller sommerkjoler med tynne stropper. Sleng på en attitude og gå ut av komfortsonen. Livet blir veldig fort litt begrenset (ikke at klær er det viktigste i livet altså) om man ikke kan gå i verken ditt eller datt fordi magen ikke er flat og man ikke har tigh gap, så jeg sier la oss gjøre det beste ut av det så lenge 🙂 Med det skal jeg stikke på jobb på Zizzi Nordby og forhåpentligvis knuse noen flere kroppsmyter! Følg meg gjerne på TheCurvyEdge for tips, nyheter og sender du inn bildet kan jeg hjelpe deg med kroppstypen din! P.S. Dette er en snap tilknyttet Zizzi Nordby og ikke min vanlige snap. HA EN MAGISK DAG!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 1
    Jun 2017
    7:44 am

    Jeg blir aldri tynn

     

    …. og det er faktisk helt greit.

    Det begynner å bli en stund siden jeg hadde dette intense, altoppslukende ønsket om å bli tynn. Hva nå egentlig det innebærer. Jeg ville bare bli tynn, for da ble livet så mye lettere. Det begynner også å bli en stund siden min høyeste mål var å stille i en fitnesskonkurranse. Om jeg sto på den fitness scenen, da ville alt være verdt det og jeg ville virkelig bevise noe ovenfor både meg selv og de som ikke trodde på meg. Det begynner generelt å bli en stund siden hovedfokuset mitt var hva slags type kropp jeg ønsket meg, fordi jeg var overbevist at om kroppen ble sånn og sånn, da ble jeg lykkelig. Da ville livet snu, og jeg ville leve lykkelig i alle mine dager. Så endte jeg jo opp med å bli ganske tynn da, og når jeg ser tilbake på bilder idag så synes jeg faktisk at jeg rett og slett ser syk ut på noen bilder. På en måte var jeg det også, sykelig besatt av kropp og utseende i det minste.

    Så nå har jeg slått meg til ro med det, jeg blir antagelig aldri tynn, og det er faktisk helt i orden for meg. Jeg kjenner at jeg ikke lengre har dette brennende og altoppslukende ønske om en “perfekt” kropp, og det kjennes så deilig. Joda, jeg har selvsagt ting jeg ønsker å endre på, absolutt! Hadde ikke skadet med litt rundere rumpe, litt mindre pupper, litt mindre overarmer og strammere mage, og det er jo absolutt oppnåelig også. Må bare klare å finne denne treningsgleden igjen som har vært savnet en stund. Ta litt grep om kostholdet. Jeg har imidlertid slått meg til ro med tanken om at jeg aldri kommer til å bli size zero tynn eller i fitnessform, rett og slett fordi jeg ikke vil. Rett og slett fordi det ikke lengre er et mål for meg. Rett og slett fordi…. sjokolade!

    Istedet har jeg et ønske om en viss livsstil, der treningsglede er i fokus fordi det føles bra for kropp og sinn. Der man virkelig nyter livet og det den har å tilby, på alle arenaer, og velger å tenke positivt om seg selv og egen kropp. Der man ikke setter begrensninger for seg selv fordi man ser ut på en gitt måte, enten det må være for tynne bein eller for stor mage. Der man gjerne kan ønske å endre visse ting ved kroppen, men hvor disse tingene ikke har en innvirkning på om man er bra nok eller ikke. Hvor hvem man er som person betyr mer. Der man setter seg mål fordi man vil og det gir en noe positivt, men hvor en dag uten trening så absolutt kan være en dag med mening. En livsstil der man fokuserer like mye på den mentale helsen som den fysiske. Jeg har store drømmer som dere ser, men jeg tror det er mulig!

    Jeg er ikke helt der enda selv, såpass må jeg jo innrømme. Det forsto jeg da det brått var pizza 4 av 7 dager i forrige uke, haha! Allikevel tror jeg så absolutt det er mulig så fort man finner balansen. Noen av dere som leser dette vil sikkert tenker at dette er bare noe jeg skriver fordi jeg ikke “klarer å gå ned i vekt” og lignende. Vel, da får dere tro det, jeg orker ikke å bruke tiden min på å diskutere med dere. For meg er det ingen tvil om at jeg klarer det meste jeg virkelig ønsker å få til. Jeg har imidlertid genuint ikke noe stort ønske om å bli tynn, om å få sixpack eller presse meg inn i størrelse 32. Jeg har et ønske om bedre helse og en strammere kropp, absolutt, men om jeg kunne velge synes jeg faktisk det ville vært veldig fint å vært en størrelse SMALL på Zizzi Nordby jeg. Om jeg skulle definert noe. Jeg trives uten tvil best med litt former på kroppen! Merk at dette er min personlige mening, og ikke ment som et stikk til noen som ønsker noe annet, eller som har en annen idealkropp 🙂

    Jeg har slått med til ro med at jeg mest sannsynlig aldri blir tynn, rett og slett fordi jeg ikke lengre har et stort ønske om det selv. Det er faktisk helt i orden, og det føles også litt godt. For med den tanken i bakhodet føler jeg at jeg kan fokusere på andre ting, som helsen min. Jeg kan fokusere på å bli en bedre personlig trener, en bedre kjæreste, en bedre blogger, en bedre person mot andre og en bedre venn. Fordi ingen av de tingene er avhengig av hvordan jeg ser ut (enkelte er uenige med PT delen der, men det får bare være). Det som avgjør om jeg blir lykkelig i livet er tross alt min innstilling til det hele, ikke hvorvidt magen min er flat eller lårene mine ikke gnisser inntil hverandre når jeg går.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 26
    May 2017
    6:15 am

    Bare armer og sommerkomplekser

     

    Banker sommeren på døren deres også?

    Her i Fredrikstad har vi hatt ekstremt fint vær de siste dagene, og helgen ser ikke ut til å være noe unntak. Det passer jo perfekt med tanke på at det er bryllup på planen på lørdag. Med det fine været så var det bare å pakke ut sommerklærne, og med det merket jeg at noen gamle komplekser steg til overflaten. Brått sto jeg der, nærmest på gråten over å skulle vise overarmene mine igjen. Er det noe jeg har komplekser for på dårlige dager så er det overarmene mine. Jeg har alltid synes de er altfor store, og det er en dårlig kombinasjon med lette sommerklær og pene kjoler. Det er egentlig litt ironisk med tanke at at jeg har en stor tatovering på nettopp overarmen, som jeg forøvrig elsker. Jeg vil ikke si at jeg hater overarmene mine, hat er et sterkt ord, men ofte velger jeg ting som dekker overarmene selv om jeg helst vil ha noe annet. Slik vil jeg jo faktisk ikke ha det!

    For det er med overarmer som cellulitter, mage og store lår, det er mest sannsynlig bare vi som legger merke til disse kompleksene. Samtidig har vi alle noe vi ikke er like fornøyd med, og det er jo også “helt greit”. Samtidig, er det egentlig helt greit når det hindrer oss i hverdagen? Når jeg føler jeg må gå med en jakke over alle kjoler, selv i stekende varme? Når jeg føler meg feit og stygg fordi overarmene mine ikke er slanke og definerte, og dermed føler jeg må gjemme meg vekk? Jeg mener nei… Jeg tror vi alle har godt av å utfordre disse tankene om hva vi kan ha på oss og ikke ha på oss, og rett og slett utfordre kompleksene våre litt. For hva betyr egentlig litt store overarmer i det lange løp?

    Jeg får ikke gjort noen verdens ting med det på kort tid. Hvorfor skal jeg da bruke sommeren på å gjemme meg vekk, bruke energien min på å bekymre meg over noe jeg strengt tatt ikke får gjort noe med på et blunk? Om det plager meg så mye så har jeg to valg, og de kan (og burde?) kombineres. Godta situasjonen og gjøre det beste ut av det og/eller gjøre noe med det. Jeg mener disse to tingene burde kombineres i de tilfellene der du kan gjøre noe med situasjonen, men det vil ta tid. At man godtar at slik er situasjonen AKKURAT NÅ betyr ikke at det er slik den vil være for alltid. Det handler, for meg, om å leve det livet vi har fått tildelt, selv om vi ønsker å forbedre ting 🙂

    Jeg kan ikke la kompleksene mine hindre meg i å ha en fantastisk sommer. Jeg kan ikke la kompleksene mine få meg til å ha på en lang jakke over alle singletter, topper og kjoler på en varm sommerdag. Jeg kan ikke la cellulittene mine hindre meg i å trene i shorts, eller la strekkmerkene på magen gjøre at jeg ikke vil bade. Sånn kan vi faktisk ikke leve livet vårt dere! Det kan være tøft å overvinne slike komplekser, men det handler om å sette ting i sammenheng og tenke over hvor uviktig det er i den store sammenheng. Det er selvsagt lov å fremheve det man liker og dekke det man ikke liker, men om det fører til at du må gjemme deg vekk og ikke tørr å leve livet… Er det virkelig verdt det?

    Så jeg har bestemt meg for å fortsette å utfordre meg selv. Kaste jakkene og vise overarmene om du vil. Det er viktig å huske at de tingene du har komplekser ikke definerer deg som menneske, du er så utrolig mye mer enn store lår og strekkmerker på magen. Om noen skulle sitte der og mene noe om det, så er det faktisk deres problem og ikke ditt. Ikke la slike mennesker ha noe å si for hvordan du skal leve ditt liv. Det er mitt tips til deg i sommer, tørr å utfordre deg selv litt. Slipp deg litt løs og nyt livet, for livet det skjer faktisk nå! Ikke bare om 5 kilo eller 6 måneders trening og diett. Det er nå det skjer, og det ville vært utrolig kjedelig å gå glipp av det pga noe så trivielt som strekkmerker eller cellulitter. Er det ikke på tide at vi slutter å la disse idiotiske kompleksene diktere hverdagen vår, og heller begynner å fokusere på det som faktisk betyr noe? Det synes ihvertfall jeg!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 5
    Apr 2017
    5:23 am

    Jeg må bare la det ligge

     

    Jeg har mange kvinner jeg beundrer. Menn også for den saks skyld, men nå skal jeg altså snakke om kvinnene. Jeg er så heldig å få møte mange sterke kvinner nesten daglig, både gjennom bloggen og sosiale medier, men også ellers selvsagt. Det finnes utrolig mange flotte kvinner der ute, og da mener jeg ikke kun utseendemessig. Sterke, selvstendige kvinner som virkelig får det til, som har bein i nesa og ikke lar seg selv definere pga størrelse og utseende. Damer som virkelig får det til, som har suksess, på den ene eller andre måten. Slike damer digger jeg! Jeg har heldigvis mange av disse damene i feeden min på Facebook, og det gir meg faktisk en boost i hverdagen, men det har ikke alltid vært slik.

    Det har nemlig vært veldig lett å sammenligne seg med disse damene og tenkt at jeg kommer til kort. At sammenlignet med dem er jeg ingenting, de er jo så flotte og suksessfulle, hva er vel jeg da? Heldigvis har jeg kommet så langt at det sjeldent er noe problem. For hvor idiotisk er ikke egentlig en slik tankegang? At fordi hun er bra så er ikke jeg det? For jeg vet at selv om andre bloggere gjør slik og slik, selv om andre ser sånn ut, så gjør ikke det meg mindre vakker. Mindre suksessfull. Mindre awesome. Det er heldigvis ingen fasit, og det å kunne beundre andre uten å sette spørsmålstegn ved sine egne kvaliteter, det tror jeg er viktig. Å kunne hente inspirasjon og motivasjon, uten å dermed sagt rakke ned på seg selv. Det er noe alle burde lære!

    Mange av disse damene som jeg ser opp til får meg til å ville strebe etter å bli bedre, men det betyr ikke at jeg ikke er bra nok akkurat som jeg er. Å sammenligne seg med andre vil jeg faktisk påstå man aldri kommer særlig langt med. Selv om jeg kan bli motivert av andre bloggere til å bli bedre selv, så klarer jeg fremdeles å se at min blogg er bra den også. Selv om jeg synes en slank kropp er pent så betyr det ikke at jeg synes min kropp med ekstra curver er stygt. Selv om en annen kvinne er vakker så betyr ikke det at jeg ikke er det, jeg er bare vakker på en annen måte 🙂 Gir det mening? Jeg håper virkelig det!  Min motivasjon ligger alltid i å bli den beste versjonen av meg selv, på alle måter, og jeg er heldigvis ulik alle andre. For det handler om tankegang, og mental trening i så måte. Dette har ikke kommet gratis, men jeg er veldig glad jeg tok opp kampen og faktisk begynte den jobben med å innse hvor BRA jeg faktisk er som person. Ellers tror jeg faktisk aldri jeg kunne holdt på i sosiale medier slik jeg gjør.

    Morgenkåpe med blonde finner du her (adlink)

    Den siste tiden har jeg vært frustert over at noen hele tiden skal påpeke at “overvekt ikke er sunt”. No shit Sherlock, really? Det frusterer meg fordi jeg aldri har skrevet eller gitt uttrykk for at overvekt er sunt. At ikke folk klarer å se alle skyggene imellom istedet for å bare se sort-hvitt. At det at jeg promoterer selvtillit, god selvfølelse og det å innse at kropp faktisk ikke betyr alt ikke dermed sagt betyr at jeg fremmer usunnhet og overvekt. At jeg mener du skal akseptere deg selv og kroppen din er ikke, i mine øyne, det samme som å akseptere overvekt. Jeg bare tror det er svært vanskelig å hate seg selv til å elske kroppen sin. Om det ikke har fungert på mange år, hvorfor ikke prøve noe annet?

    Så har jeg bare innsett at jeg må la det ligge. For jeg kan ikke gjøre alle fornøyde. Jeg må velge å fokusere på de som faktisk får noe ut av det jeg skriver, og som er mottagelige for det. De som klarer å se hva jeg faktisk mener og som utnytter den motivasjonen jeg gir dem til å gjøre positive endringer 🙂 Fordi enkelte mennesker vil aldri forstå hva jeg egentlig snakker om. Enkelte mennesker vil alltid bruke kroppen min som en bekreftelse på at jeg ikke er bra nok, at jeg er lat, udugelig og tar dårlige valg. Det får være deres oppfatning, men jeg velger å ikke la de såre meg. De kjenner ikke hele meg, de kjenner ikke hele historien bak, de ser ikke hele hverdagen min. De ser kun det de velger å se her på bloggen. Med andre ord, de skal ikke få makten til å såre meg.

    Litt tanker på morgenkvisten fra meg. Jeg merker at jeg er på et så mye bedre sted om dagen. Noen ganger trenger vi virkelig nedturene for at det skal gå oppover igjen, og på mange måter føler jeg meg faktisk bedre enn noen gang! Jenteweekend tror jeg også gav meg et skikkelig boost, for hvor de har funnet så mange herlige damer på et sted fatter jeg faktisk ikke! Hold av 4-6 mai neste år om du vil være med på neste runde, har en følelse av at plassene forsvinner fort 🙂 Jeg har ihvertfall plottet det inn i kalenderen allerede. Uansett, her venter en full jobbedag for min del. Skrittelleren er ladet opp, sunn mat for hele dagen er pakket ned og humøret er på topp. Da må det bare bli en god dag!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

     

  • 4
    Apr 2017
    5:14 pm

    Kropp og prioriteringer

    Sponset headset

    Hei dere. Jeg er nettopp hjemme etter en lang dag på Sporty24 Fredrikstad hvor jeg har tatt bilder til den nye øvelseguiden til Beastmode V.3.0! Herregud altså, det blir så bra. Linda og Maylen er bare perfekte modeller for programmet, og jeg gleder meg så fælt til å vise dere. Beklager om det blir litt mye prat om Beastmode, men dette er et stort, spennende og morsomt prosjekt for meg som kommer til å oppta dagene mine de neste ukene. Heldigvis er energien (nesten) på topp, beinet kan endelig belastes igjen og jeg tror faktisk at jeg kommer meg i mål denne gangen også, haha! En liten kjapp treningsøkt rakk jeg også idag, med fokus på overkropp for sikkerhets skyld. Bør jo ikke friste skjebnen heller akkurat.

    Jeg hadde faktisk fokus på overkropp, men måtte legge inn denne, haha!

    Jeg må innrømme en ting, den siste tiden har jeg sett på en del gamle bilder av meg selv. Jeg sier ikke at jeg savner kroppen min slik den var på det tynneste, men jeg savner å være noe midt imellom. Selv om jeg ikke har noen skader, plager eller sykdom relatert til overvekten så savner jeg kroppen jeg hadde for et par år tilbake. Nå de siste ukene har jeg vært virkelig flink på matfronten, og gått ned nærmere 7 kg, og det føles faktisk veldig bra. Merker ikke nevneverdig forskjell på klær eller lignende, men det kommer nok 🙂 Den følelsen av energi og sunnhet i kroppen er blitt så mye viktigere for meg, kroppen vet jeg jo kommer etter. Etter lanseringen nå 16.april så gleder jeg meg til å sette inn støtet på treningfronten, men nå som ting er som de er så har jeg valgt å prioritere litt annerledes for å komme meg i mål. Man kommer uansett LANGT med et sunt kosthold i en periode.

    BTW, jeg må bare tipse dere om det nye headsetet mitt, flere har jo spurt meg om det på Snapchat. Det heter Aftershokz og spiller av lyd via kjevebeinet istedet for å ha propper direkte i øret. Fordelen er at man har mulighet til å høre ting rundt seg selv om man hører på musikk, en fordel for eksempel når man løper ute. Jeg var superskeptisk til lyden for å være ærlig, men der tok jeg skikkelig feil. Lyden er veldig bra, og man får en helt annen bass når den spilles via kjeven. Faktisk er disse noen av de mest behagelige headsetene jeg har testet med mest behagelig lyd 🙂

    Nå blir det videre jobbing her for min del, med en stor skål kylling og grønnsaker ved siden av meg! Med en lang dag på Zizzi foran meg imorgen så er det greit å prøve å få gjort så mye som mulig de få dagene jeg har vi. Vi blogges!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 27
    Mar 2017
    5:17 am

    Jeg blir så frustert!

     

    Dette irriterer meg virkelig…

    God morgen dere, og beklager å starte uka på denne måten, men jeg må bare få ut litt steam her! Jeg er fullstendig klar over at som blogger kan man aldri gjøre alle fornøyde, og det vil alltid være noen som har noe negativt å si. Det er forsåvidt også greit, og noe jeg har innfunnet meg med for ganske lenge siden. Jeg må gjøre ting på min måte, og jeg vet jo strengt tatt at jeg gjør mye bra for mange. Det ser jeg på tilbakemeldingene jeg får i en eller annen form så og si hver dag, og når alt kommer til alt så er det jo de som betyr noe. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke har ting jeg kan bli bedre på, for det har jeg så absolutt, men nå var det ikke det jeg trengte å få ut idag.

    For det som virkelig frustrerer meg er at hver gang jeg legger ut et bilde på instagram med en tekst om at jeg liker kroppen min, har god selvtillit eller lignende, så er det alltid noen som må kommentere at jeg EGENTLIG ikke er selvsikker. For om jeg virkelig var selvsikker og komfortabel med kroppen min så ville jeg ikke hatt BEHOV for å legge ut slike bilder og tekster. For om jeg virkelig var selvsikker ville jeg ikke hatt lyst til å legge ut bilder med mye hud. At jeg bare vil ha skrytt, oppmerksomhet og bekreftelse. Altså, dette irriterer meg så langt inn i ryggmargen at jeg nesten ser rødt.

    For det første, de aller fleste trenger bekreftelse i hverdagen, og de aller fleste som er på instagram ønsker vel å få oppmerksomhet rundt bildene sine? Jeg tviler veldig sterkt på at noen er på instagram eller andre sosiale medier KUN for sin egen del, oppmerksomhet i større eller mindre grad er på en måte det SoMe er til for. Uansett, jeg legger ikke ut bilder av meg selv fordi jeg er usikker, vil ha skrytt eller trenger bekreftelse. Jeg legger ikke ut slike bilder fordi jeg har et stort behov for det. Jeg legger det ut fordi jeg vet det hjelper mange og mange oppfatter det som noe positivt. I tillegg liker jeg å legge ut bilder av meg selv hvor jeg selv føler jeg ser bra ut (som de fleste andre vil jeg anta).  Jeg ønsker, som mange andre, å dele det som jeg tror andre også kan like, ellers ville jeg bare lagt ut blury bilder av den nye håndkremen min eller et titalls bilder av Gaia på daglig basis. Det kan da virkelig ikke ha blitt sånn at hver eneste gang man sier man liker kroppen sin, forsvarer seg selv ovenfor urettferdige kommentarer eller oppklarer ting så gjør man det fordi man egentlig er usikker/føler seg truffet? WTF?

    Jeg ser denne tendensens hos andre bloggere også, som for eksempel Anne Brith. Hver gang hun har et innlegg hvor hun forsvarer seg ovenfor ganske ondskapsfulle og slemme kommentarer kommer den noen som må påpeke at det er jo tydelig at hun bryr seg fordi hun føler hun må svare. SELVFØLGELIG bryr man seg når man føler seg urettferdig behandlet! Selvfølgelig får man et behov for å svare når noen gang på gang anklager en for å være en dårlig mor og at noen burde ringe barnevernet! Hallo! Det skulle da bare mangle! Hver gang jeg legger ut en status eller innlegg hvor jeg adresserer ondskapsfulle mennesker som slenger dritt så må alltid noen kommentere at “Du må slutte å skrive om det hver gang, du gir deg jo bare oppmerksomhet. Kanskje de ikke hadde skrevet så mye om du bare lar være å bry deg”. What the flying fuck er dette folkens? Skal man ikke lengre få forsvare seg når noen slenger dritt, sprer rykter eller andre usannheter om en? Skal en ikke ha lov å legge ut et bilde av kroppen sin, eller skrive at man faktisk har god selvtillit uten at det betyr at man er oppmerksomhetsyk? Da forstår jeg virkelig ingenting…

    Når det er sagt, jeg er HELT enig i at ikke alle bilder må være fulgt opp med en tekst om hvor mye man elsker kroppen sin. At man noen ganger treffer bedre bare ved å legge ut et bikinibilde og skriver “koser meg på stranda” istedet for en lang tekst om at man har like stor rett til å gå i bikini som alle andre. Helt enig! Det vil antagelig bidra mer og mer til å normalisere alle kropper og ikke gjøre det til en big deal 🙂 Denne gangen var det imidlertid ikke det det handlet om. Om jeg legger ut bilder av kropp og/eller slike tekster så er det faktisk fordi jeg vet det gjør en forskjell for mange, jeg vet det er det mange vil se, og jeg føler meg faktisk så komfortabel med egen kropp at jeg ikke ser problemet. Det håper jeg virkelig alle andre vil føle om sin egen kropp også! Om jeg forsvarer meg mot stygge kommentarer og rykter, eller tar opp noe jeg føler er urettferdig så er det også helt normalt. De færreste liker vel å føle seg urettferdig behandlet? Den tendensen som er om dagen om å bare holde kjeft, den irriterer meg. Hvorfor skal de som slenger stygge kommentarer og behandler andre urettferdig slippe unna tiltale egentlig? Nei, jeg tror det er viktig at noen sier imot.

    Det er lett for andre å sitte på sin høye hest og si man ikke skal bry seg. Si man skal la være å ta igjen, for da bare synes de det er enda morsommere. Det blir lett å si det når man ikke selv opplever å få mange stygge og ondskapsfulle kommentarer og usannheter slengt mot seg hver eneste dag. Vi kan ikke komme ditt at man ikke kan forsvare seg, skrive om god selvtillit eller avkrefter rykter uten at det betyr at man er oppmerksomhetsjuk…

    Dagens utblåsning fra min side, og jeg håper virkelig noen av dere fikk noe å tenke på. Jeg er overhode ikke perfekt, men ikke reduser meg til oppmerksomhetsyk bare fordi jeg prøver å gjøre noe godt for andre, eller forsvare meg selv når jeg føler meg urettferdig behandlet. Jeg prøver i stor grad å la ting prelle av meg og oppsøker sjeldent det folk skriver om meg, men noen ganger får også jeg nok 🙂 Her står matlaging, trening, jobb og PT kunder på planen min, bare å starte uken med et smil! Kommer tilbake med et koseligere innlegg senere idag, inntil videre ønsker jeg dere en nydelig mandag 

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 24
    Mar 2017
    5:05 pm

    Jeg er lei maset om mobbing

    Ja, jeg er lei. Lei av maset om mobbing. Hva i alle dager er det som foregår om dagen, egentlig? Er det jeg som har gått glipp av noe? Eller er det virkelig slik at så mange faktisk blir mobbet og får psykiske problemer som følge av det? Med fare for å kaste stein i glasshus, så må jeg bare si det. Jeg forstår det ikke helt. Og lurer virkelig på om dette med “nettmobbing” er et såpass stort problem som mange vil ha det til, eller om det er enkelte bloggere og mediehus som er litt for flinke til å blåse dette opp. For snakk om mobbing medfører jo klikk, og klikk gir penger i kassen. Men faen så lei jeg er av å lese om det! Jeg finner det veldig merkelig at så mange hevder å være mobbet på skolen og på nettet, er dette virkelig reelt? Med fare for å skyte meg selv i foten, så tror jeg ikke på det. At mange får stygge kommentarer i sosiale medier og blir hetset vet jeg jo, men er det virkelig så ille? Og må alt snakkes så innmari mye om?

    Jeg har aldri følt at folk rundt meg eller leserne mine går rundt med store psykiske problemer når det kommer til mobbing. Ikke en eneste mail får jeg fra jenter som trenger hjelp med psyken sin angående tanken på å ikke være bra nok for jentegjengen og hetsing på sosiale medier – og gud så glad jeg er for det !Skal man bekjempe denne mobbingen folk maser så om for tiden, så kommer man langt med å holde litt mer kjeft. Rett og slett! Og har du virkelige problemer med mobbing så må du søke hjelp – ikke lese blogg. Må alt snakkes så innmari om hele tiden? Granskes opp og ned?

    —————————————————————————————————————————————————————-

    Kan dere se for dere hvilket ramaskrik det ville blitt om jeg faktisk hadde skrevet og ment teksten over. Det gjør jeg heldigvis ikke. I tilfelle noen må ha det inn med fingerbøl, dette er en tekst som er satt veldig på spissen, men ikke helt. Nøyaktig de samme argumentene skrev en av Norges største bloggere for noen dager siden, men da handlet tema om kropp og kroppspress. Det eneste jeg har gjort er å bytte ut kropp, vekt og kroppspress med mobbing. Det ser ikke så bra ut, gjør det vel? Man løser sjeldent problemer ved å tie de ihjel, enten det gjelder mobbing eller kroppspress. Noen vil kanskje påstå at mobbing er mer alvorlig enn kroppspress, men jeg vil påstå at følelsen om å ikke være bra nok og føle seg dårlig er ganske lik…

    Jeg blir veldig trist fordi jeg vet at kroppspress er en høyst reel ting her i Norge, og selv om jeg ikke får hundrevis av mail i uken fra folk som sliter med selvtilliten og har bekymringer om egen kropp, så får jeg allikevel min del både av de negative og positive. Jeg får meldinger fra jenter som takker meg for at jeg viser at man kan være sunn og trene selv om man ikke er sylslank, fra damer som for første gang på flere år tørr å gå i bikini, singletter eller korte kjoler. Fra kvinner som endelig har begynt å trene på treningsenter eller endelig har klart å endret tankegangen rundt egen kropp til noe mer positivt. Det sier meg at kroppspress er noe som absolutt er reelt, og akkurat som med mobbing, så hjelper det ikke å ikke snakke om det. Kan vi endre noe på MÅTEN vi snakker om det? JA, det tror jeg så absolutt vi både kan og burde, men holdningene som er beskrevet ovenfor synes jeg faktisk er både nedlatende og ganske arrogante. Tenk å ha den holdningen at om JEG ikke opplever det eller bekymrer meg om kroppen min, da er det sikkert ikke reelt? Det gir meg en vond smak i munnen….

    Som sagt tror jeg vi absolutt kan endre litt på måten vi gjør ting på, uten tvil! Vi kan vise at vi synes vi selv er gode nok ved å smile og le på bilder, fremfor å bare skrive det. Vi trenger ikke “flashe valker” på instagram i hver post, eller skrive en lang tekst om hvor mye vi elsker kroppen vår hver gang vi poster. Noen ganger er det nok mye mer virkningsfullt å bare poste et bilde av seg selv i bikini og skriver “koser meg på stranda” eller et treningsbilde med teksten “Elsker følelsen trening gir meg”, istedet. Vi kan fokusere på helse, selvtillit og helt andre egenskaper enn kropp, og det er også noe jeg tror er viktig. Det er grunnen til at jeg blant annet ikke skriver noe om vekten min, centimeter og lignende på bloggen lengre. Så ja, vi kan absolutt snakke mindre og annerledes om kropp, men det betyr ikke at vi skal holde kjeft om det. Tror dere virkelig det hjelper å ikke snakke om det at så mange føler seg ukomfortabel i egen kropp? Tror dere det gjør at problemet automatisk forsvinner? Tror dere vi skaper endringer som sårt trengs i samfunnet ved å holde kjeft og håpe det går over? Det tror ikke jeg.

    Samtidig må vi også huske på at noe av ansvaret ligger på oss.. De instagram kontoene som legger ut typiske “fitspo” bilder og lignende, de legger det ut fordi det er det de få tusenvis av likes på. De blir så store fordi det er det folk “vil ha”. Jeg merker det bare på min egen lille konto, bildene hvor lettkledd kropp er i fokus får ofte flere likes enn de vanlige bildene. Så om vi er så lei av å se kropp i media, kanskje man skal starte der? Ofte ser jeg også at på både instagram og blogg at så fort det postes et bilde av kropp eller lignende så blir utseende kommentert, selv om posten ikke engang handler om kropp eller utseende engang. Vi må også ta i betraktning at de som er yngre enn oss blir påvirket på en helt annen måte enn de på min alder, og er det ikke viktig at de får noen fornuftige stemmer å lytte til? Nei, hele dette med at “bare vi holder kjeft så går det nok over” gjør meg helt matt.

    Jeg blir utrolig trist over slike holdninger i samfunnet, at om vi bare slutter å snakke om så blir alt solskinn og smil. At fordi jeg ikke opplever det så er det sikkert ikke reelt. At man bare kan ta seg sammen istedet for å bekymre seg over ting med kroppen man ikke liker. Det er så ufattelig nedlatende og… jeg har ikke ord. Generelt blir jeg også veldig slitne av folk som mener “vi kan jo BARE gjøre sånn og sånn”. Om det BARE er å gjøre sånn eller sånn, tror dere ikke folk ville gjort det? Det er en prosess, som det meste annet, og det starter med oss. Jeg tror vi skaper mye av kroppspresset selv, det er det ingen tvil om, men jeg tror også det er viktig at vi får høre på daglig basis at vi er gode nok.  At noen tørr å være en motpol og ta opp de litt kjipe tingene. Jeg tror det er viktig at vi får se kropper og fornøyde folk i alle størrelser og fasonger, og jeg tror det er viktig at bloggere, som faktisk påvirker mange, ikke bare fokuserer på interiør, matoppskrifter og lunsjing i sola med venninner. Når jeg ser på de tilbakemeldingene jeg får så er jeg ikke i tvil om at det å snakke om det faktisk gjør en forskjell!  At den jobben jeg og andre bloggere gjør faktisk er viktig.

    Kroppspress og påvirkningene fra sosiale medier er høyst reel, akkurat som mobbing, og ingen av delene blir bedre ved å tie det ihjel. Ja, vi kan absolutt endre på måten vi snakker om det på, men denne debatten er viktig. En dårlig selvfølelse og dårlig selvbilde forsvinner ikke av seg selv om man slutter å snakke om det. For selv om kroppspresset er noe vi kanskje skaper selv, så forsvinner det ikke ved å knipse med fingrene. Dette er høyst reelt for de som sliter med det, og selv om vi kan gjøre endringer så hjelper det ikke å bare holde kjeft om det. Om du ikke opplever å ha negative følelser om kroppen eller dårlig selvtillit så er det helt supert, men ikke vær så ignorant å tro det betyr at ingen andre sliter med det…