• 27
    Jun 2018
    8:31 am

    Jeg redigerer meg slankere

     

    Opp igjennom årene som blogger har jeg hørt mange rykter om meg selv. Jeg og Mats er skilt, han bor i Oslo med kattene, jeg har vært gravid utallige ganger, og jeg har vist fått sparken fra alle jobbene mine for å nevne noe. Som regel orker jeg ikke bry meg, det er en fulltidsjobb å skulle forsvare seg mot alle de anklagene man får til tider. Noen ting velger jeg imidlertid å ta opp, og et rykte som tydeligvis ikke dør er det at jeg redigerer meg selv slankere. Årsaken bak ryktene denne gangen (dette ryktet har gått i flere omganger) var en direktevideo jeg gjorde for Zizzi Nordby siden på Facebook. Der så jeg vistnok så annerledes ut enn på bildene at den eneste løsningen må være at jeg redigerer meg selv slankere.

    Altså, jeg skulle ønske jeg var så god på redigering, men det er jeg faktisk ikke. Jeg bruker programmet PicMonkey som er et gratis program for å redigerer bildene mine, jeg bruker ikke engang Photoshop. Når jeg redigerer bildene mine redigerer jeg kun lys, skygge og kontraster, samt at jeg av og til gjør tennene mine hvitere. Jeg har litt komplekser for tennene mine pga problemer med tannkjøttet, så av og til velger jeg bleke de på bilder. Bortsett fra det er mye gjort med poseringer og riktige vinkler, og nettopp det tenkte jeg å vise dere idag.

    Her ser dere et veldig godt eksempel på et av bildene til bloggen før og etter redigering. Her har jeg gjort det lysere, endret kontrasten, gjort det skarpere, gjort fargene litt sterkere og gjort tennene litt hvitere. Dette er slik jeg som regel redigerer bildene mine og som dere ser er det nøyaktig det samme bildet. Som dere også ser har jeg ikke endret noe med kroppsfasongen min. Det har jeg jo ikke noe behov for rett og slett. Så her ser dere hvor mye enkel redigering som lys, skygge og farge kan ha å si for bildene. La meg også vise dere hva posering kan gjøre.

    Her ser dere to ulike poseringer. Poseringen til venstre kjenner dere garantert igjen. Poseringen til høyre derimot er slik mange tydeligvis mener jeg burde stå på bilder, for det er vist så irriterende at jeg løfter den ene foten, haha! Personlig synes jeg ikke det er noe vanskelig å se hvilken posering som ser best ut og hvem som fremhever formene mine best. For meg føles det utrolig unaturlig å stå rett opp og ned for å vise frem et antrekk, men her er det selvsagt lov å være uenige. Uansett, her ser dere hvor mye en posering kan ha å si, bildene er redigert på samme måte som det første eksempelet. Ingen kroppsredigering med andre ord, kun to ulike poseringer. La meg vise dere en annen.

    Greit, på poseringen til høyre så overdriver jeg litt, men allikevel ser dere hvor mye en posering har å si. Jeg kan fint stå på siden, men står jeg for langt til siden kommer magen mye bedre frem. Ja jeg har litt mage, og jeg bryr meg ikke så veldig om det (jeg velger jo kroppsnære antrekk uansett), men hvorfor i all verden skal jeg velge poseringer som fremhever den? Det gir jo ikke så mye mening for meg rett og slett. Jeg har ikke noe problem med å vise meg uten sminke, i joggeklær, eller om magen min synes. Det gjør jeg støtt og stadig i sosiale medier, for jeg mener det er viktig å dele begge sider av meg. Når jeg tar bilder til bloggen, og kanskje spesielt når det gjelder bilder av antrekk så har jeg en viss måte jeg ønsker at det skal være på. Det synes jeg må være greit, uten at det skal bety at jeg lurer noen.

    Her ser dere enda et eksempel på hvor mye vinkel kan ha å si for et bilde. Det venstre bildet er tatt litt nedenifra, mens bildet til høyre er tatt i normal høyde. Nå bruker jeg ikke vinkelen til venstre i bildet så mye, men det er lett å se hvor mye lengre og smalere man blir med bilder tatt nedenifra. Eneste problemet er at det er lettere å få dobbelthake, haha!

    Dette blir det siste eksempelet, dette viser hvor mye forskjell en knekk i hofta og det å løfte litt på beinet kan gjøre med fasongen. Igjen er jeg ikke i tvil om hvilken posering jeg synes viser frem antrekket på best måte, men igjen, det er lov å være uenige. Jeg viser ikke dette fordi jeg ønsker å forsvare meg, men fordi jeg ønsker å vise hvor mye vinkler, posering og lyd/skygge redigering kan gjøre. Jeg ønsker selvsagt også å vise at jeg faktisk ikke redigerer meg tynnere, for det er faktisk et rykte jeg kjenner plager meg. Jeg synes jeg gjør mitt for å vise hverdagen fra alle vinkler, uten å gjøre meg til altfor mye. Jeg prater mye om å akseptere og like seg selv, så det å redigere seg tynnere strider jo imot alt jeg gjør her på bloggen og i sosiale medier.

    Jeg innrømmer imidlertid mer enn gjerne at jeg redigerer lys/skygge og at jeg vet hvilke poseringer som jeg synes kler meg best. Jeg prøver imidlertid å bli bedre til å ta mer naturlige bilder for å få en enda større variasjon, men her må jeg bare få prøve meg litt frem. Det handler jo også om hva slags type blogg jeg ønsker å ha, og det estetiske uttrykket jeg vil ha her. Samtidig som jeg selvsagt ønsker å vise alle sider av meg selv. Det er en balansegang, ingen tvil om det, men jeg kan love dere at jeg aldri kommer til å redigere meg tynnere. Jeg vil alltid være ærlig om hvilke endringer jeg gjør på bilder, der skal det aldri være noen tvil. Samtidig kommer jeg ikke til å begynne å stå rett opp og ned på bildet fordi noen irriterer seg over foten min på bilder, der går faktisk grensa, haha! Samtidig håper jeg dette også viser dere at man skal ta det man ser på sosiale medier med en liten klype salt. Det ligger som regel litt mer bak rett og slett.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 23
    Jun 2018
    8:08 pm

    Du trenger ikke like kroppen min

     

    Igår la jeg ut et bilde av meg selv i den nye bikinien min. Både fordi jeg ville vise frem bikinien, fordi jeg synes jeg så bra ut, og fordi jeg følte jeg hadde et viktig budskap å dele sammen med bildet. Sammen med bildet la jeg ut følgende tekst:

    Dere som følger meg vet jo at dette er et tema som jeg synes er ganske viktig, og som jeg snakker mye om. Nå som sommeren og bikinitiden er her så er det jo ikke akkurat mindre aktuelt, og heldigvis får jeg mye positive tilbakemeldinger fra dere som følger meg. Faktisk er det hovedsaklig positive tilbakemeldinger om dagen, og det er jo enda bedre. Jeg føler faktisk at jeg gjør noe riktig og viktig, det er jo derfor jeg fortsetter. Når jeg hører fra Janne på 45 år som endelig har turt å bade med jentene sine i syden, eller Frida på 17 år som endelig føler at hun er bra nok, de tilbakemeldingene betyr så utrolig mye for meg. Mye mer enn de som absolutt skal slenge ut negative kommentarer om meg og kroppen min.

    Fordi når jeg legger ut bilder av meg selv, enten det er i bikini, eller i et antrekk jeg føler meg fin i, så legger jeg det ikke ut for at andre skal like kroppen min. Jeg legger det ikke ut for at andre skal synes jeg er flott, sexy, attraktiv, eller søt. Jeg legger det ut fordi JEG føler meg bra og synes jeg ser bra ut på bildet. Om noen andre synes jeg ser bra ut også så er det selvsagt veldig hyggelig, jeg klager ikke på det altså. Det er alltid hyggelig med komplimenter. Poenget mitt er bare at jeg ber ingen andre om å like kroppen min, eller antrekket mitt, bare fordi jeg er i sosiale medier og legger ut bilder av meg selv. Så når folk kommenterer ting som “Huff, den kjolen var ikke noe fin til deg”, eller “Du har så stygge bein” eller andre lignende kommentarer så prøver jeg å ikke ta det så veldig alvorlig. (Med mindre jeg ber om andres mening selvsagt, da er det noe helt annet). Fordi det er faktisk ikke viktig for meg i lengden om andre liker utseende mitt eller stilen min. Det som betyr noe er at jeg gjør det, og det er det jeg har jobbet mot så lenge. At JEG skal være komfortabel med hvem jeg er. Ikke bare når det gjelder kropp, utseende og stil selvsagt, men enda viktigere den jeg er som person. Det har vært en lang reise, og jeg er så takknemlig for at jeg har kommet ditt jeg er idag.

    Du trenger faktisk ikke å like kroppen min, fargen på håret mitt, stilen min, eller den jeg er som person (selv om jeg selvsagt er awesome, haha). Det er helt i orden, alle kan ikke like alle, men du får godta at jeg faktisk gjør det. Du trenger ikke forstå hvordan jeg kan like en kropp som tydeligvis er langt fra DIN ideal, fordi jeg lever etter mine egne idealer. Du trenger ikke like alt jeg har på meg heller fordi vi har alle forskjellige stiler, og det er helt i orden. Budskapet jeg kommer med er imidlertid like viktig, uansett hvordan jeg måtte se ut og hva andre måtte synes om det. Den tankegangen håper jeg dere som leser denne bloggen tar til dere også. Det viktigste er hva DU synes om det selv, ikke alle andre. Om du klarer å komme ditt, da når du langt!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 3
    May 2018
    4:48 am

    Damned if you do…

    -sponset antrekk-

    … damned if you don`t… Jeg har nå vært blogger i snart 10 år, og er det en ting jeg har lært så er det at man aldri kan gjøre alle fornøyde. Det vil ALLTID være noen som ikke liker det man gjør, som oppfatter ting feil, eller folk som bare ikke liker det. Det gjelder selvsagt ikke bare oss bloggere, men det synes kanskje mye bedre når man er der ute i offentligheten og det blir skrevet om/til deg. Det er lenge siden jeg innså at jeg må gjøre det som føles riktig for meg, og ikke høre på hva alle andre sier. Konstruktiv kritikk er selvsagt vel og bra, og noen ganger endrer man også mening. Et godt eksempel er dette med bilder. Jeg får av og til kritikk for at jeg kun deler bilder av meg selv i flatterende vinkler. At jeg så mye større i virkeligheten. Dermed lurer jeg leserne mine, ifølge noen.

    Skulle jeg derimot legge ut et bilde hvor magen synes mer, eller hvor vinkelen ikke er helt heldig, så får jeg garantert høre det også. Slik tilfellet var på gårsdagens bilde på instagram. Da fikk jeg høre at det var lite flatterende og at magen kom i fokus. Nå har det seg imidlertid slik at jeg har litt mage, og i noen antrekk kommer den bedre frem enn andre. Sånn er det bare rett og slett. Personlig ser jeg ikke problemet for jeg følte meg veldig fin i gårsdagens antrekk. Jeg synes utstrålingen min veier opp for det meste, og forhåpentligvis er det den utstrålingen som gjør at folk liker meg, ikke magen min. Det er selvsagt helt i orden at folk har ulike meninger om bildene jeg legger ut, og alle kan ikke like alt. Så dette er ikke ment som et “stakkars meg” innlegg, men mer for å vise dere hvordan det faktisk er å være blogger av og til.

    Jeg er blitt utrolig god på vinkler de siste årene, og personlig ser jeg ikke problemet med å ta bilder i vinkler jeg vet er flatterende. Jeg prøver ikke å gjøre meg til noen jeg ikke er av den grunn, men hvorfor ikke ta bilder i flatterende vinkler? Hvorfor skal jeg ikke ta bilder hvor JEG faktisk føler meg fin? Samtidig har jeg jo ikke noe problem med å vise meg usminket og i joggebuksa, så jeg føler ikke akkurat at jeg setter opp et konstruert bilde av meg selv hvor folk får helt sjokk om de ser meg uten sminke for eksempel? Jeg har heller ikke problemer med å legge ut bilder hvor magen er litt mer i fokus og dobbelthaken kommer litt frem. Fordi alle bildene er faktisk meg, uansett om det er tatt i den vinkelen eller den vinklene. Det viktigste for meg er at jeg føler meg fin på bildene. Kanskje vanskelig å svelge for mange, men jeg vet faktisk at jeg har litt mage. Selv om jeg ofte prøver å ta bilder hvor den ikke er så fremtredende så har jeg heller ikke noe problem med det motsatte. Den magen er, akkurat nå, en del av meg, og jeg ser ikke poenget med å gjemme den bort hele tiden på bilder. Den synes jo faktisk i virkeligheten også.

    En litt mer flatterende vinkel i samme antrekk.

    Det bare er så fryktelig ironisk at man skal få kritikk for å ta bilder i flatterende vinkler, men om man legger ut et bilde som ikke er så flatterende så ropes det ut da også. Er det ikke nettopp denne balansen i bilder som er så viktig? For jeg er virkelig god på dette med mine vinkler og hva som er mest flatterende. Når man tar over 1000 bilder av seg selv i uka så er det kanskje ikke så rart? Jeg tror de aller fleste liker å føle seg bra på bilder og prøver å se best mulig ut, uansett om man har en blogg eller ikke. Jeg ser ikke poenget med å ta bilder i uflatterende vinkler bare fordi. Samtidig er det heller ikke krise om alle bilder ikke er like flatterende og om visse ting synes bedre på visse bilder. Det gir bare en litt bedre balanse. Både for meg selv, men også for dere som faktisk leser denne bloggen og følger meg i sosiale medier. Dere får se flere (bilde)sider av meg, og alle sidene er faktisk meg, selv om jeg ikke ser lik ut på alle bildene. Alle kan ikke like alle bilder, og det er helt i orden, det viktigste for meg er at jeg føler meg fin. Samtidig svir det selvsagt litt å få høre negative ting om kroppen min, det tror jeg nok det gjør for oss alle.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 10
    Nov 2017
    7:06 pm

    Blandede følelser

     

    Hver uke skriver jeg en bloggplan, rett og slett en plan om hva jeg skal skrive om den kommende uken. Dette gjør jeg hovedsaklig med tanke på bilder da jeg og Mats ikke har all verdens tid til å fikse bildene jeg trenger til bloggen. En blogg uten bilder hadde jo blitt voldsomt kjedelig tross alt. Dessuten synes jeg det er deilig å ha en plan så jeg har litt kontroll. På de dagene hvor jeg er tom i hodet så kan jeg ta en titt på kalenderen og få litt ideer allikevel. For jeg har alltid en tanke bak innleggene jeg skriver på denne planen, det er ikke slik at jeg finner på det der og da om dere skjønner. Denne planen er selvsagt ikke skrevet i stein, og antall ganger jeg har fulgt den til punkt og prikke kan jeg telle på en hånd, haha!

    Idag sto det på planen “Jeg vil ikke være tøff” og med det hadde jeg en klar tanke bak med tanke på hva jeg ville skrive om. Jeg synes nemlig er er så utrolig trist at jeg blir kalt tøff fordi jeg legger ut bilder av meg selv i undertøy. For det første synes jeg det er helt feil at man må bli karakterisert som tøff og modig fordi man legger ut undertøysbilder selv om man har noen kilo ekstra. Burde ikke det være like “naturlig” for meg som andre? For det andre sier at meg at det ikke er vanlig å se kvinner med ulike kropper i undertøy, noe som er enda mer trist. For det tredje blir jeg irritert og litt lei meg fordi jeg føler det blir en underliggende tone som sier “herregud, tenkt å legge ut undertøysbilder selv om du ser sånn ut, det er faen i meg modig gjort”.  For det fjerde så kan jeg imidlertid også forstå det til en viss grad, at folk synes man er tøff altså. For man må være tøff og modig til en viss grad for å gjøre det. For dragene skal vite at de fleste har en mening om både det å legge ut bilder i seg selv, samt kroppen din. Det er ikke bare bare å få slike kommentarer om seg selv, selv om man føler seg komfortabel og selvsikker med kroppen sin.

    Dermed ender jeg opp med å sitte her med blandede følelser, og et innlegg som overhode ikke ble som jeg tenkte. For selv om jeg synes det er feil, så kan jeg også forstå det. Jeg forstår jo at de som sier jeg er tøff ikke nødvendigvis mener noe negativt med det. Dette er jo mennesker som heier på meg daglig, så jeg tar meg ikke nær av det personlig. Jeg tar meg mer nær av at det er blitt slik om dere skjønner? En av grunnene til at jeg legger ut slike bilder er jo nettopp for å skape diskusjon og debatt, og være en del av den endringen jeg mener vi trenger å se. En endring som gjør at vi ikke dømmer hverandre og gir oss selv verdi kun basert på kropp og utseende. En endring som gjør at jenter tørr å dusje sammen etter gym på skolen uten å dø av skam. En endring som gjør at folk får et mer naturlig forhold til mat og trening. En endring som viser at det faktisk finnes viktigere ting enn en “perfekt” kropp, og ikke minst en endring som gjør at jenter innser hvor bra vi faktisk er.

    Jeg mener overhode ikke at jeg gjør alt perfekt i denne prosessen, men jeg prøver å gjøre det lille jeg kan. Heldigvis ser jeg det har en virkning, og det gjør det selvsagt verdt det. Dette innlegget skulle som nevnt egentlig blitt noe helt annet, men dette er kanskje noe av det fine med å ha en egen plattform å uttrykke seg på. Ting endrer seg, og det er helt greit, og noen ganger får man kanskje mer ut av å dele de blandede følelsene sine enn å være helt bastant. Vit at jeg setter stor pris på kommentarene deres, og vit at når jeg kommentere slike ting som dette så er det aldri dere personlig det går på (altså dere som kommenterer at jeger tøff), men heller et lite hjertesukk over samfunnet vi lever i. Takk for at du leste!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

     

  • 4
    Oct 2017
    5:56 am

    “Jævla fettberg” og andre kommentarer

     

    Idag skal vi snakke om et litt viktig tema dere. For noen uker siden hadde jeg en liten rant på Snapchat, og jeg spurte følgerne mine om følgende; “Hva er den styggeste kommentaren du har fått med tanke på kroppen din om du har noen kilo ekstra?”. Etter en stund spurte jeg også om hva den styggeste kommentaren slanke mennesker har fått. Verken det ene eller andre er jo greit, det er ikke bare stygt å kommentere kroppen til overvektige, det er stygt og sårende uansett. Jeg viste det fra før, men det ble enda mer tydelig for meg nå. Det er like sårende for en slank person om å høre hvor tynn hun er og at hun må spise mer, som det er for en overvektig å høre at de må trene mer og slutte å spise så mye.

    Jeg fikk nesten 400 snaps fra alle slags mennesker i alle slags fasonger, og jeg fikk faktisk bakoversveis… Til tross for alle stygge kommentarene jeg selv har opplevd gjennom tiden, så må jeg innrømme at mange av svarene overrasket meg. Og ikke på en positiv måte. Noen av dem fikk jeg faktisk skikkelig vondt av. Det gjør meg bare enda mer sikker på at vi må snakke om dette med å akseptere seg selv og sin egen kropp, og ikke minst faktisk si ifra at dette ikke er greit. For mange av disse kommentarene er virkelig ikke det… Her er noen av de mange kommentarene folk har fått. Jeg har selvsagt bedt om lov til å dele disse av de som har sendt det inn, bare så det er nevnt, og jeg vil gjerne si tusen takk til alle som åpnet seg, delte deres historie og deres tanker. Det var utrolig sterkt å lese, og det tror jeg dere vil synes også.

    ▪️ Jeg synes det er svært ubehagelig å handle klær, mye pga kommentarene jeg har fått. De ansatte i butikken har sagt ting som “Så store størrelser som det du trenger har ikke vi i butikken” og “Jeg tror ikke du klarer å presse deg inn i den buksa her”.

    ▪️ Jeg ble kalt for “beinrangel” i et møte med NAV. Han mumlet det for seg selv, men gjentok seg ikke da jeg svarte “unnskyld?!”

    ▪️ “Bør du løfte du som er i lykkelige omstendigheter”. Nei, jeg er nok bare feit svarte jeg. “Er du sikker?” spurte hun tilbake!

    ▪️ En gang på fest spurte en jente hva som hadde skjedd med meg etter at jeg hadde gått ned noen kilo pga influensa. Hun satt meg ned ved et bord og omtrent tvang meg til å spise mat. Det er noe av det mest ubehagelige jeg har opplevd.

    ▪️ Jeg får høre ved hver familiemiddag at jeg ikke må være redd for kalorier for det er ikke farlig om jeg legger på meg litt. Jeg elsker mat og spiser ofte, men sliter med å legge på meg pga høy forbrenning.

    ▪️ En kollega sa jeg ikke måtte spise så mye til lunsj da bedriften hadde dårlig råd, og det så ut som jeg hadde spist nok allerede. Jeg sluttet etter 4 mnd for jeg orket ikke mer av slike kommentarer.

    ▪️ Sjefen min spurte om det var noe jeg ville fortelle etter at jeg hadde lagt på meg 5-7 kg. Ikke kult…

    ▪️ Tanten til kjæresten tok meg rundt håndleddet første gang kun møtte meg og spurte kjæresten min om han sultet meg.

    ▪️ Du hadde vært så flott, bare du hadde slanket deg litt, og da jeg ble gravid fikk jeg høre; ” Du hadde jo blitt så slank i det siste, nesten synd du ble gravid”

    ▪️ Var på Deli De Luca for å kjøpe nattmat og kommenterte at de ikke hadde så mye godt der. Da smalt det fra en fyr om at det så ut som jeg hadde spist altfor mye av maten der allerede.

    ▪️ Jeg viste meg frem i sexy undertøy for min daværende kjæreste. Reaksjonen jeg fikk var “Jaja, du har ikke hengepupper da iallefall”

    ▪️ Svigermor sendte med barna slanke annonser hjem i sekken og ba dem levere dem til meg.

    ▪️ Jeg gikk tur med niesen min da jeg gikk forbi to eldre damer. De så på meg og sa til hverandre “stakkars, hun har jo ikke klart å gå ned babykiloene enda hun da”

    ▪️ Da jeg skulle spise middag i kantina sto en av de ansatte og rørte i bernaise sausen. Hun så opp på meg og sa “Ja du spiser vel dette med skje du”

    ▪️ “Oi, trodde du som trengte så mye skulle være mye tynnere enn det!”

    ▪️ Hadde med meg niesen min på badeland, og da kom det en dame bort som mente datteren min burde bli henta av barnevernet.

    ▪️ Jeg får ofte høre at jeg er for tynn og ser syk ut.

    ▪️ Jeg får spørsmål om jeg har født det siste året, jeg er normalvektig.

    ▪️ En kompis av mannen min sa “Hva har skjedd med deg da? Du var jo så pen og tynn før?”

    ▪️ “Nei nå kan du ikke bli tynnere, da blir du ikke noe pen”

    ▪️ “Herregud skal du ikke spise mer? Spiser du ikke mat eller?”

    ▪️ “Jøss jeg var sikker på at ditt kolesterol var skyhøyt så stor som du er”

    ▪️ Jeg fikk en kommentar om at det ikke så ut som jeg trente i det hele tatt. På den tiden trengte jeg 9 timer pr uke. Jeg endre opp med spiseforstyrrelser.

    ▪️ Jeg fikk spørsmål om hvorfor jeg brukte bikinitopp, jeg hadde jo ikke pupper!

    ▪️ Jeg fikk ikke så mange stygge kommentarer før etter at jeg gikk ned i vekt. Da kunne folk komme og si ting som “Jammen du var jo SVÆR før da” og “Herregud du var jo et fettberg tidligere” Det føltes egentlig nesten verre, det er jo ikke hyggelig å få høre hvordan de egentlig så på meg før jeg gikk ned i vekt. 

    ▪️ Gymlæreren tok meg i nakken foran klassen og sa “Slik skal ikke en jente se ut”

    ▪️ “Du kan ikke gå i de buksene der altså, de er ment for de som er mye mindre enn deg”

    ▪️ Hadde gått opp fra anoreksi og veide 55 kg, men var fremdeles veldig tynn. En person på Elixia spurte om jeg skulle ha baby…

    ▪️ “Ja du ser jo ut som du veier godt over 100 kg, men du har et pent ansikt i det minste”

    ▪️ Sto og pratet med en fyr på fest. Kompisen hans kom og sa “Kom! Du kan ikke stå her og snakke med hu som er så stygg”

    ▪️ “Wow, enten er du gravid, eller så er du bare skikkelig feit” 

    ▪️ En dame i en butikk spurte hvilken størrelse jeg måtte ha jeg som ventet trillinger. Jeg var ikke gravid.

    ▪️ “Oi klærne dine skjuler jo masse så jeg trodde ikke du var så stor, Det er jo synd for du er jo veldig pen i ansiktet”

    ▪️ “Du kan ikke handle her, du kommer aldri til å passe inn i noen av kjolene”

    ▪️ “Oi jeg kjente deg ikke igjen jeg, du er så annerledes”. Sagt etter at jeg gikk opp 20 kg. Hva svarer man på sånt? 

    ▪️ “Æsj så tynne bein du har”

    ▪️ Fikk tilbud om et medlemskap på Elixia på gaten. Takket nei siden jeg allerede var medlem et annet sted. Vedkommende svarte “Eh, jeg tror virkelig du burde si ja takk”

    ▪️ Jeg fikk høre at om jeg fortsatte å gå ned i vekt ble jeg sikkert fin en dag.

    ▪️ ” I am sorry, we don`t have elephant sizes here”

    ▪️ Gikk og tittet på Bik Bok og noen spurte om jeg trengte hjelp. Sa jeg bare tittet og da sa hun “Ja det må du gjerne gjøre, men jeg kan jo informere om at vi dessverre ikke har klær som går opp til din størrelse” Kjøpte ikke presang på Bik Bok for å si det slik.

    ▪️ Et barn spurte om jeg drakk mye cola siden jeg var tjukk for mammaen hans hadde sagt at man ble tjukk om man drakk cola.

    ▪️ Jeg hadde akkurat fått tvillinger og var ute for første gang etter fødselen. Følte meg fin i ny kjole, ny frisyre og sminke. Så kom en dame bort til meg og sa “Oi, du var jo voldsomt forandre, ser det tar på å være tvillingmamma”.

    Langt innlegg ikke sant? Vel, dette er bare en brøkdel av snappene jeg fikk… Dette er faktisk ikke greit, og det håper jeg virkelig ikke dere synes heller? Jeg synes noen av disse kommentarene er så vonde, og det minner meg om mange av de kommentarene jeg selv har fått. Det er sikkert ikke alle som kom med disse kommentarene hadde vonde hensikter, men det blir vondt og sårt uansett. Kommentarene er like vonde uansett om det går på at man er for tynn, for tykk, eller noe midt imellom. Vondt er det uansett å få kommentarer på kropp og utseende. Jeg har sikkert syndet selv, jeg er ikke så høy på meg selv at jeg tror jeg er perfekt. Jeg har sikkert kommentert andre sin kropp, ikke med onde hensikter, men jeg tror det er lett å ikke tenke seg om.

    Jeg håper faktisk du følte deg truffet når du leste dette. At du fikk litt sjokk, at du kjente deg igjen eller at det i det minste frembrakte følelser i deg. Kanskje dette innlegget kan gjøre at flere faktisk får opp øynene på hvordan slike kommentarer påvirker andre. Kanskje kan dette innlegget gjøre at flere faktisk sier ifra at dette ikke er greit. For det er ikke greit, og det er lov å si ifra om man får slike kommentarer. Det er lov, og man burde, si ifra at det du sier nå sårer meg. Det er ikke alltid lett, der og da blir man kanskje så lei seg at man glemmer det, men vi må alle bli flinkere til å vise at dette ikke er greit. Enten kommentarene er “velmenende” eller ikke. Vi må gå foran som et godt eksempel, tørre å si ifra og ikke minst lære barna våre dette. Mange av kommentarene jeg fikk kom fra barn, og samtidig som de ikke vet bedre så lærer de faktisk disse holdningene et sted.

    Husk at alle kjemper en kamp du ikke vet noenting om, og det kommer sjeldent noe godt ut av å kommentere kroppen til andre. De som er overvektige vet som regel det veldig godt selv, de som er slanke vet det utrolig godt selv og de som er midt imellom vet det garantert de også! Vi har alle speil, tross alt… Neste gang du vil komme med en slik kommentar, prøv å tenk på hva du ville følt selv om noen sa det samme til deg.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 20
    Sep 2017
    6:37 am

    Hvorfor betyr utseende så jæv…. mye?

     

    Jeg får ganske mange meldinger på mine sosiale medier, og det synes jeg er utrolig koselig. Alt fra spørsmål om hvor jeg har kjøpt klærne mine, noen som ønsker meg en god dag, eller noen som ønsker å si meg noen fine ord eller få råd. Å få høre fra noen at man har endret livet deres med ordene jeg skriver, eller inspirere noen til  å kjøpe seg helt nye antrekk og at de føler seg bra betyr utrolig mye for meg. Jeg setter så uendelig stor pris på alle som tar seg tid til å skrive til meg, og noen ganger får jeg meldinger som virkelig setter spor. Som virkelig får meg til å tenke over hvilken syk verden vi lever i. En verden hvor så mye måles i utseende at det meste annet blir uviktig. En verden der det å være overvektig er verre enn både det å være slem, sjalu, overfladisk, kjedelig eller ondskapsfull. Hvordan kom vi egentlig hit?

    Denne uka fikk jeg en lang og koselig melding fra en følger på snapchat, men allikevel gjorde denne meldingen meg også utrolig trist. Personen fortalte meg at her om dagen satt hun i bilen og vurderte hvordan hun skulle gjøre slutt på livet når hun kom hjem. Grunnen var at hun måtte ta nytt bilde i anledning passbytte og hun følte seg hun så helt forferdelig ut… Dette er kanskje ekstremt, men samtidig ikke. For det er faktisk slik mange jenter føler det. Vi føler oss mislykket, utilstrekkelig, ikke noe verdt fordi vi ikke ser ut på en gitt måte. Vi forstår ikke hvordan noen kan like oss, elske oss, eller orke å være venn med oss fordi vi har stor mage, cellulitter på lårene eller for tynne armer. Selv om vi får til ALT annet, så er vi ingenting verdt om vi ikke er pene. Vær så snill å si det er flere enn meg som innser for SYKT dette faktisk er?

    HVORFOR gjør vi det? Hvorfor tillegger vi kropp og utseende så veldig mye verdi? Merk at jeg nå ikke snakker om helseaspektet (for det er selvsagt viktig), men det overfladiske utseendepresset. Jeg snakket en gang med en dame som var leder i et stort firma, hun var gift med en mann som hun hadde to barn sammen med som hun fulgte opp etter beste evne. Hun var snill, morsom, hadde mange gode venninner, og hun jobbet som frivillig i en organisasjon. Allikevel var hun ikke fornøyd. Grunnen? Hun hadde jo 5 kg for mye på magen… Det er så utrolig sykt og banalt at vi tillegger utseende vårt så mye fokus at jeg vet ikke engang hvordan jeg skal uttrykke det. Jeg mener selvsagt ikke at du er sykt og banal om du har slike tanker, men selve konseptet at det er slik det er blitt. Det virker som om det er ingenting annet som betyr noe, kun utseende…

    Stor mage, kraftige lår og legger som går rett i skoene, men allikevel bra nok!

    Er vi virkelig så overfladiske? Jeg tror egentlig ikke det, men jeg tror vi alle lar oss påvirke. Jeg tror vi alle trenger å jobbe litt med tankegangen vår, prøve å tenke meg kritisk, og ikke la følelsene få bestemme alt! Det er selvsagt viktig å føle seg bra, men jeg tror de fleste av oss må redefinere en del begreper. Hva er egentlig god nok? Hva er viktig for meg? Hva får jeg faktisk til? Kanskje rett og slett senke kravene våre. Jeg tror selvtillit er en av de flotteste tingene i et menneske, og akkurat som en muskel så kan den trenes opp! Det er ikke verdt det dere, å bruke store deler av livet på å hate hvordan vi ser ut, om magen synes gjennom kjolen, eller om håret ikke er pent nok… Det er faktisk ikke det som betyr noe når vi ligger der gamle og grå. Jeg håper ihvertfall ikke det er det vi angrer på da, men heller at vi tenker på hvilket fantastisk liv vi har levd.

    Sorry dere, jeg blir bare så utrolig frustert, og jeg mener absolutt ikke å kaste vrak på følelsene deres. Dere er ikke svake og mislykket fordi dere kjenner på disse følelsene. Jeg kjenner til de følelsene, jeg vet hvor utrolig vonde de er. Hvor altoppslukende det føles, hvor frustrerende og lei seg man faktisk blir. Jeg har fremdeles dårlige dager selv, og jeg vet det ikke er lett. Virkelig. Så jeg håper ingen av dere tar det på den måten. Jeg blir bare så utrolig lei meg, sint og frustert over at så mange flotte jenter i alle størrelser og fasonger ikke føler seg bra nok fordi de ikke ser ut som en photoshopet reklameplakat… Det er ikke sånn det skal være. Derfor må vi fortsette å snakke om det. Fortsette å sette ting i perspektiv. Så kan vi alle forhåpentligvis sakte, men sikkert forstå at livet handler om så uendelig mye mer enn kropp og utseende, men heller hva som finnes på innsiden.

    Takk for at du leste.

  • 12
    Sep 2017
    6:48 pm

    Er du rett og slett bare for kresen?

     

    Finner du egentlig aldri noen klær som passer deg, eller kan du være litt for kresen?

    Helt ærlig så er jeg litt nervøs for å skrive dette innlegget, men here goes. Jeg får ofte høre fra damer i alle aldere og fasonger om hvor vanskelig det er å finne seg klær. Mange føler “aldri” de finner noe som passer. At det er vanskelig å finne klær som sitter bra når man er litt større. Jeg får også veldig mange spørsmål om hvor jeg kjøper klærne mine, og generelt får jeg mye skryt for garderoben min og stilen min. Det synes jeg selvsagt er veldig moro, for slik har det vel strengt tatt ikke alltid vært. Det er først nå i det siste at jeg føler jeg virkelig har funnet min egen stil, min greie, og ikke minst hva som ser bra ut i forhold til kroppsfasongen min. Dette er noe jeg synes er utrolig gøy, ikke bare for min egen del, men også for å kunne hjelpe andre med å finne det som kler deres kroppsfasong. Det er imidlertid en viktig endring jeg har lagt merke til for min egen del når det kommer til garderoben min, og det er at jeg faktisk tørr å prøve nye ting. Jeg er rett og slett blitt mindre kresen. De antrekkene jeg får mest skryt for, er antrekk som jeg tidligere aldri ville prøvd fordi det ikke var “min stil”.

    Tre ting jeg aldri ville brukt for noen år siden. Fargen rød, trang skjørt hvor magen synes og bred belte i midjen.

    Selv om det er vanskelig å finne klær når man er litt større, har ekstra lange bein eller kort overkropp, så er det faktisk ikke umulig. Klesbransjen har uten tvil MYE å jobbe med, misforstå meg rett. Når dameklær verken har plass til bryster eller hofter, men ser ut til å være laget til slanke menn så er det noe feil. Samtidig føler jeg veldig mange kvinner der ute er utrolig kresne når det gjelder klær, og finner feil på så og si hvert eneste plagg. Utringningen er feil der, armene skulle vært 3 cm lengre, man ser antydningen til magen min, den er i feil hvitnyanse, og så videre (satt litt på spissen). Mange har også en tendens til å velge for store størrelser nettopp fordi man ikke vil at visse kroppsdeler skal vises. Resultatet er ofte dårligere passform og at man ser større ut enn man faktisk er, og det vil vi vel ikke? Nå mener jeg selvsagt ikke at du bare skal kjøpe klær for å kjøpe dem om du ikke er fornøyd og føler deg komfortabel. Det håper jeg dere forstår. Jeg bare mener at om du virkelig aldri føler du finner deg klær, kanskje du rett og slett har litt høye og/eller urealistiske forventninger til plaggene? Kanskje handler det mer om måten du ser deg selv på enn selve klærne? Kanskje du henger det opp i ting som du føler deg ukomfortabel med, men som andre ikke engang ser?

    Her la jeg veldig godt merke til magen min, mens tilbakemeldingene jeg fikk på instagram var at ingen la spesielt merke til den før jeg påpekte den selv!

    Jeg tror vi kvinner har mange rare oppfatninger om oss selv og vår egen kropp, om hva vi kan gå i, og hva som ikke passer. Noen ganger tror jeg de oppfatningene rett og slett ødelegger litt for oss. Fordi vi har prøvd et skjørt tidligere i en gitt fasong som ikke passet så tørr vi ikke prøve flere i den samme fasongen senere. Noen ganger føler jeg vi bare har bestemt oss på forhånd at vi ikke liker sånn og sånn, og sånn er det bare. Det er jo en hårfin balansegang. Man skal ikke kjøpe noe man ikke føler seg vel i, for da ender ofte plagget opp bakerst i skapet. Samtidig tror jeg det er viktig å løfte blikket litt, og innse at det faktisk er mye fint der ute om man bare tørr å gå litt utenfor boksen. Er dere med meg?

    Jeg vet veldig godt hva jeg liker og ikke liker, men allikevel så prøver jeg det av og til. For en høy hals er ikke alltid en høy hals, og farger man ikke tror man kler kan brått ha en litt annen tone enn tidligere. Jeg trodde for eksempel aldri at jeg skulle kjøpe med en blomstrete gul kimono, men det er kanskje det plagget jeg har brukt mest i sommer. Mye fordi jeg turte å prøve! Det er helt greit å vite hva man liker, og ikke bare kjøpe for å kjøpe, men kanskje man finner flere plagg om man senker forventningene (og skuldrene) og prøver noe nytt? Personlig må jeg også si at jeg ikke helt forstår de som ikke vil ha et plagg som sitter perfekt bare pga en liten detalj som at armen skulle vært litt kortere/lengre/smalere/bredere, da blir det merkelig for meg å klage på at man “aldri” finner klær. Er det bare jeg som er sær her?

    Jeg vet ihvertfall med meg selv at stilen min virkelig har utviklet seg etter at jeg turte å prøve litt nye ting, ny kombinasjoner, og ikke bare ting som skjulte kroppen min. Etter at jeg sluttet å være for kresen, rett og slett. Det er fremdeles detaljer jeg ikke liker, farger jeg ikke kler og fasonger som ikke passer figuren min, og det er helt i orden. Samtidig er jeg mye flinkere til å i det minste prøve og ha et åpent sinn. Det er absolutt ikke gjort på en dag, og man må starte i det små (som med mye annet), men det er utenfor komforsonen ting skjer. Jeg sier ikke at du skal endre stilen din totalt, men neste gang du skal kjøpe klær, tørr å prøve noe litt nytt og ha et åpent sinn. Kanskje du brått finner en ny favoritt du ikke trodde du ville få?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

    P.S. Siste helgen i september kjører vi stylingdager på Zizzi Nordby og allerede nå kan du booke en gratis stylingtime. Det blir gode tilbud hele dagen, og jeg tror det blir på søndagen siden det da er stengt i Norge. Send en mail til helene@helenedrage.no for å booke tid.

  • 5
    Aug 2017
    5:53 pm

    Det er kjipt å være overvektig

     

    I det siste har jeg tenkt mye på dette med overvekt, helse og generelt hvordan overvektige behandles i samfunnet. Senest idag tidlig leste jeg hos en blogger at sykelig overvektige hylles på instagram, og at de dermed gir andre overvektige en unnskyldning for å ikke gå ned i vekt. Altså, har dere hørt uttrykket Facepalm? For jeg tror håndflaten omtrent gikk gjennom hodet mitt da jeg leste det. Det ironiske er at vedkommende mente at dersom leserne mente hun bidrar til å øke kroppspresset ved å dele bilde av seg selv i bikini kunne de jo bare slutte å lese bloggen. Hun måtte jo tross alt få legge ut det hun ville. Noen som ser ironien her? Jeg vurderte å kommentere, men jeg kjente at jeg rett og slett ikke gadd. Jeg orket rett og slett ikke å bruke tid og energi på å stille meg opp for å få misunnelsekortet slengt i trynet, og helt ærlig? Noen mennesker tror jeg faktisk aldri kommer til å forstå. Ikke fordi de er mindre intelligente, men rett og slett fordi de ikke vil.

    Mange forstår vist ikke at det er svært få overvektige som blir hyllet FORDI de er overvektige. Jeg har ihvertfall aldri blitt hyllet for det faktum at jeg er overvektig, men heller fordi jeg ikke lar det begrense meg. Fordi jeg fremdeles går i kule klær, kjoler og korte shorts til tross for at jeg ikke passer inn i samfunnets standard med tanke på kropp. Fordi jeg ikke lar størrelsen min hindre meg i å prøve nye ting. Fordi jeg lever livet mitt, går i bikini og spiser is, akkurat som alle andre, og ikke lar overvekten definere meg som person. Som jeg har nevnt tidligere, jeg HAR overvekt, jeg ER ikke overvekt. Det er en utfordring jeg har akkurat nå, og som jeg jobber med å komme meg ut av. Jeg prøver ikke å fremme overvekt som noe positivt, og jeg prøver heller ikke å si at jeg selv er i super form (for det er jeg virkelig ikke om dagen), men jeg kan faktisk være fornøyd med meg selv som person allikevel. Fordi jeg innser at overvekten bare er en liten del av den fantastiske personen som er meg, og jeg velger å ikke la den definere hele livet mitt (selv om det selvsagt er noe jeg vil og burde jobbe med). Det er vist vanskelig for mange å takle. Tilbakemeldingene jeg får fra andre tilsier at jeg verken inspirerer folk til å legge på seg, eller legge seg ned på sofaen og drite i helsa, men heller det motsatte. Jeg får mennesker ut av sofaen, inn i klær de tidligere ikke ville gått med og ikke minst i aktivitet. Om du ikke tror meg så er det bare å lese kommentarene jeg får på Facebook og Instagram.

    Igår satt jeg meg faktisk ned for å skrive et helt annet innlegg. Et innlegg som handlet om nettopp dette kjipe ved å være overvektig. Så jeg begynte å skrive en liste over de tingene som plager meg mest ved å være overvektig. For selv om man liker seg selv som person og ikke hater kroppen sin så er det jo noen kjipe ting ved å ha noen kilo ekstra ikke sant? Vet dere hva det kjipeste med denne listen var? Det faktum at utenom et par ting som vektgrenser på ulike aktiviteter, helseaspektet, og klær med elendig passform, så omhandlet ALLE de andre punktene om hvordan ANDRE mennesker behandler deg som overvektig. For det er faktisk det jeg finner aller mest vanskelig med å være overvektig, hvordan andre mennesker behandler deg. Hvordan andre mennesker velger å dømme deg kun pga utseende. Hvordan andre mennesker føler de bare kan gi meg “gode råd” som om jeg ikke vet bedre. Hvordan andre mennesker mener de kan kommentere min kropp fordi det bare er “fakta”. Hvordan andre mennesker tydeligvis tror at jeg verken har speil eller vet at overvekt ikke er sunt og bra for meg. DET er faktisk det som plager meg aller mest ved å være overvektig…

    Det er ikke bra å være overvektig, det tror jeg virkelig de fleste vet, og aller mest vi som faktisk er overvektige. Samtidig, det er heller ikke bra for kroppen å røyke eller drikke alkohol flere dager i uka. Plastiske operasjoner er heller ikke bra for kroppen og det er mange usunne vaner som også påfører samfunnet og helsevesenet ekstra belastning, ikke kun overvekt. Jeg har ingen sykdommer som følge av min overvekt, jeg kan jobbe 12 timer om dagen om det trengs, jeg har ingen dårlige knær, diabetes, eller forhøyet blodtrykk (bank i bordet). Dersom jeg skulle få det? Vel, da betaler jeg faktisk like mye skatt som alle andre. Grunnen til at dette tema er viktig for meg er ikke fordi jeg ikke klarer å endre livsstil eller gå ned i vekt, det vet jeg at jeg gjør. Jeg bare tror på å snakke hverandre opp fremfor å trykke hverandre ned. Jeg tror på å være oppmuntrende istedet for dømmende og nedsettende. Jeg tror på å hjelpe folk med positivitet fremfor å bryte dem ned. Å skamme noen ned i vekt funker sjeldent i lengden.

    Jeg er fullstendig klar over at min overvekt ikke er sunn, jeg er fullstendig klar over at min livsstil per dags dato ikke er optimal, og det prøver jeg heller ikke å skjule. Hvor mye klarere kan jeg egentlig si det og skrive det? For jeg lover, det føles som om jeg skriver det i hvert eneste innlegg. Jeg kan imidlertid ikke la være å leve livet mitt i mellomtiden. Livet mitt skjer her og nå, og jeg har rett til å leve det på lik linje med alle andre, selv om jeg prøver å forbedre helsen min. Jeg prøver nemlig ikke å fronte overvekt som noe bra, men jeg fronter min rett til å like meg selv som person og være like awesome og bra som alle andre, selv om jeg har noen kilo ekstra.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 17
    Jul 2017
    8:09 am

    Jeg kler meg ikke for å se slankest mulig ut

    Jeg synes det er utrolig morsomt å dele antrekk og ulike måter å dele klær på med dere, og via andre sosiale medier så spør jeg av og til om hvilket antrekk dere liker best. Den siste tiden har jeg lagt merke til at noen av kommentarene handler om hvilket antrekk jeg ser slankest ut i, og at jeg dermed burde velge det. De kommentarene er det selvsagt ikke noe galt med i seg selv, men det fikk meg til å tenke. Tidligere var dette noe jeg var veldig bevist på, dette med å kle meg slankest mulig. Jeg kledde meg nesten alltid i sort, og gjerne i litt oversized gensere så ingen skulle se magen min. Jeg likte ikke å vise armene mine (de var nemlig altfor feite) og gikk derfor alltid med jakker om jeg hadde singlet på meg. Jeg prøvde alltid å ha V-hals, alltid sorte bukser og alltid kjoler med mye utrigning, men som skjulte alt annet. Målet var alltid å skjule magen, på den ene eller andre måten. I mitt hode var dette det som fikk meg til å se slankest ut, og bare det å ha en hvit topp var utenfor komfortsonen.

    Slik er det heldigvis ikke nå lengre. Det er lenge siden målet med dagens antrekk har vært “hva ser jeg slankest ut i?”. Nå er heller spørsmålet hva jeg har lyst til å ha på meg, hva jeg føler meg vel i, eller rett og slett nye måter å bruke klærne på. Jeg merker at når jeg får kommentarer på at jeg ser slankest ut i antrekk X så er ikke det lengre da et selvfølgelig valg, ofte ender jeg opp med å velge antrekk Y fordi jeg føler meg bedre i det. Det er egentlig en ganske stor overgang, og ikke minst en overgang jeg ikke har tenkt noe særlig på før nå i det siste. Det har bare endret seg rett og slett, sakte men sikkert 🙂 Tidligere kledde jeg meg alltid i dype utrigninger og pushup-BH i den tro at puppene mine faktisk var det eneste som var verdt å vise frem, resten måtte skjules. Slik er det ikke nå lengre. Med det mener jeg selvsagt ikke at jeg kler meg i hva som helst. Jeg har fremdeles mye sort i skapet, jeg prøver å ikke fremheve magen og jeg har fremdeles lettere komplekser for overarmene mine, men det er ikke lengre den usikkerheten rundt egen kropp som avgjør hva jeg skal ha på meg den dagen. Det føles helt ærlig veldig bra.

    Mitt største håp, mål og ønske er ikke lengre å bli slankest mulig, men å trives med meg selv i den kroppen jeg har, uansett hvordan den måtte se ut. Igjen føler jeg at jeg må påpeke at dette selvsagt ikke utelukker å ta vare på meg selv og helsen min, bare så det ikke blir noen misforståelser. Jeg tror uansett man ser mye mer strålende ut om man smiler og er komfortabel med seg selv, uansett hva man har på seg. Gjennom jobben min på Zizzi så kan jeg også med 100% sikkerhet si at man ikke alltid ser slankest ut i sort, og selv om (for) store klær skjuler magen så betyr ikke det heller at man ser slankere ut 🙂 Farger og mønster gjør ofte en bedre jobb med å skjule “småfeil” og mye handler om snittet, stoffet, og viktigst av alt, personen som bærer klærne. Jeg tror mange av oss har godt av å utforske litt mer, utvide horisonten vår for hva klær faktisk kan gjøre med oss, uansett hvilken størrelse man er. At vi innser at alle kropper er vakre på sin måte, og faktisk tørre å uttrykke oss gjennom stilen vår.

    Jeg håper dette er noe dere som leser bloggen min også tenker mer over 🙂 Av og til føler jeg meg veldig materialistisk ved å snakke om klær på denne måten, men det er en måte å uttrykke oss på, tross alt. Det er så utrolig givende om jeg har kunder innom butikken som får et helt nytt syn på seg selv og føler seg 100 ganger bedre fordi de faktisk finner klær som passer. Mange får et helt nytt syn på seg selv der og da, og kanskje det er det lille sparket som trengs for mange? I helgen hadde jeg for eksempel en jente innom som hatet å prøve bukser, hun følte aldri hun fant noe som passet. I helgen gikk hun derifra med to bukser, og jeg fikk snap senere om fornøyd hun var, hvor bra hun følte seg og at hun for en gangs skyld gikk ut av butikken med en god følelse. I slike situasjoner føler jeg virkelig at jeg gjør noe positivt for mange, og det håper jeg å fortsette med!

     Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 16
    Jun 2017
    5:30 am

    Min viktigste podcast episode så langt

     

    Noen ganger blir veien til mens man prater.

    God morgen dere, jeg står på farten til Oslo og Magic Nails for å fikse vipper og negler. Er så klar for nye og freshe sommernegler nå merker jeg, og vippene trenger også litt pleie. Før jeg drar har jeg imidlertid lastet opp min siste episode av Helene Drage Podcast, og om dere skal høre på en episode så vil jeg kanskje anbefale denne. På noen måter kanskje litt mer rotere enn jeg pleier, men med et desto viktigere budskap. Tema for episode 8 er nemlig dette med bikinikropp, sommerkropp og generelt dette med å nyte sommeren. Dette har jeg jo snakket om så mange ganger tidligere så slik sett er det jo ikke noe nytt, men jeg føler jeg fikk frem noen gode poenger som jeg tror er verdt å høre på nå som sommeren er her.

    Det som imidlertid gjør episoden så spesiell er det faktum at jeg leser opp noen av tilbakemeldingene jeg har fått den siste tiden, og en av dem… Den er så fantastisk fin samtidig som den er hjerteskjærende… Den gjorde meg enda mer overbevist om at det jeg gjør er både riktig og viktig. At jeg faktisk gjør noe riktig ved å skrive om kropp og legge ut bikinibilder av og til. Det trenger selvsagt ikke å handle om kropp og bikini hver gang, men av og til er det nødvendig. Av og til er det nødvendig med slike tekster, slike “blikkfang” nettopp for å fange oppmerksomheten og samtidig få andre til å tenke litt utenfor boksen. Tenke over hva som faktisk betyr noe, når alt kommer til alt, og innse at noen cellulitter eller valker i siden ikke skal få ødelegge sommeren.

    Jeg får ofte høre at jeg er tøff som legger ut bilde av meg selv i bikini, at folk skulle ønske de hadde min selvtillit. Det er så utrolig trist at man i dagens samfunn må være tøff for å gå i bikini. Selv om det å ha bein i nesa er en av de kuleste kommentarene jeg får, så er det så grunnleggende feil at det å gå i bikini bare er noe de tøffe og selvsikre gjøre (dette er selvsagt satt på spissen). For egentlig er det ikke jeg som er tøff. Det er heller dere som faktisk tar til dere budskapet mitt. Hør hvorfor i Episode 8 av Helene Drage Podcast.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage