• 10
    Nov 2017
    7:06 pm

    Blandede følelser

     

    Hver uke skriver jeg en bloggplan, rett og slett en plan om hva jeg skal skrive om den kommende uken. Dette gjør jeg hovedsaklig med tanke på bilder da jeg og Mats ikke har all verdens tid til å fikse bildene jeg trenger til bloggen. En blogg uten bilder hadde jo blitt voldsomt kjedelig tross alt. Dessuten synes jeg det er deilig å ha en plan så jeg har litt kontroll. På de dagene hvor jeg er tom i hodet så kan jeg ta en titt på kalenderen og få litt ideer allikevel. For jeg har alltid en tanke bak innleggene jeg skriver på denne planen, det er ikke slik at jeg finner på det der og da om dere skjønner. Denne planen er selvsagt ikke skrevet i stein, og antall ganger jeg har fulgt den til punkt og prikke kan jeg telle på en hånd, haha!

    Idag sto det på planen “Jeg vil ikke være tøff” og med det hadde jeg en klar tanke bak med tanke på hva jeg ville skrive om. Jeg synes nemlig er er så utrolig trist at jeg blir kalt tøff fordi jeg legger ut bilder av meg selv i undertøy. For det første synes jeg det er helt feil at man må bli karakterisert som tøff og modig fordi man legger ut undertøysbilder selv om man har noen kilo ekstra. Burde ikke det være like “naturlig” for meg som andre? For det andre sier at meg at det ikke er vanlig å se kvinner med ulike kropper i undertøy, noe som er enda mer trist. For det tredje blir jeg irritert og litt lei meg fordi jeg føler det blir en underliggende tone som sier “herregud, tenkt å legge ut undertøysbilder selv om du ser sånn ut, det er faen i meg modig gjort”.  For det fjerde så kan jeg imidlertid også forstå det til en viss grad, at folk synes man er tøff altså. For man må være tøff og modig til en viss grad for å gjøre det. For dragene skal vite at de fleste har en mening om både det å legge ut bilder i seg selv, samt kroppen din. Det er ikke bare bare å få slike kommentarer om seg selv, selv om man føler seg komfortabel og selvsikker med kroppen sin.

    Dermed ender jeg opp med å sitte her med blandede følelser, og et innlegg som overhode ikke ble som jeg tenkte. For selv om jeg synes det er feil, så kan jeg også forstå det. Jeg forstår jo at de som sier jeg er tøff ikke nødvendigvis mener noe negativt med det. Dette er jo mennesker som heier på meg daglig, så jeg tar meg ikke nær av det personlig. Jeg tar meg mer nær av at det er blitt slik om dere skjønner? En av grunnene til at jeg legger ut slike bilder er jo nettopp for å skape diskusjon og debatt, og være en del av den endringen jeg mener vi trenger å se. En endring som gjør at vi ikke dømmer hverandre og gir oss selv verdi kun basert på kropp og utseende. En endring som gjør at jenter tørr å dusje sammen etter gym på skolen uten å dø av skam. En endring som gjør at folk får et mer naturlig forhold til mat og trening. En endring som viser at det faktisk finnes viktigere ting enn en “perfekt” kropp, og ikke minst en endring som gjør at jenter innser hvor bra vi faktisk er.

    Jeg mener overhode ikke at jeg gjør alt perfekt i denne prosessen, men jeg prøver å gjøre det lille jeg kan. Heldigvis ser jeg det har en virkning, og det gjør det selvsagt verdt det. Dette innlegget skulle som nevnt egentlig blitt noe helt annet, men dette er kanskje noe av det fine med å ha en egen plattform å uttrykke seg på. Ting endrer seg, og det er helt greit, og noen ganger får man kanskje mer ut av å dele de blandede følelsene sine enn å være helt bastant. Vit at jeg setter stor pris på kommentarene deres, og vit at når jeg kommentere slike ting som dette så er det aldri dere personlig det går på (altså dere som kommenterer at jeger tøff), men heller et lite hjertesukk over samfunnet vi lever i. Takk for at du leste!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

     

  • 4
    Oct 2017
    5:56 am

    “Jævla fettberg” og andre kommentarer

     

    Idag skal vi snakke om et litt viktig tema dere. For noen uker siden hadde jeg en liten rant på Snapchat, og jeg spurte følgerne mine om følgende; “Hva er den styggeste kommentaren du har fått med tanke på kroppen din om du har noen kilo ekstra?”. Etter en stund spurte jeg også om hva den styggeste kommentaren slanke mennesker har fått. Verken det ene eller andre er jo greit, det er ikke bare stygt å kommentere kroppen til overvektige, det er stygt og sårende uansett. Jeg viste det fra før, men det ble enda mer tydelig for meg nå. Det er like sårende for en slank person om å høre hvor tynn hun er og at hun må spise mer, som det er for en overvektig å høre at de må trene mer og slutte å spise så mye.

    Jeg fikk nesten 400 snaps fra alle slags mennesker i alle slags fasonger, og jeg fikk faktisk bakoversveis… Til tross for alle stygge kommentarene jeg selv har opplevd gjennom tiden, så må jeg innrømme at mange av svarene overrasket meg. Og ikke på en positiv måte. Noen av dem fikk jeg faktisk skikkelig vondt av. Det gjør meg bare enda mer sikker på at vi må snakke om dette med å akseptere seg selv og sin egen kropp, og ikke minst faktisk si ifra at dette ikke er greit. For mange av disse kommentarene er virkelig ikke det… Her er noen av de mange kommentarene folk har fått. Jeg har selvsagt bedt om lov til å dele disse av de som har sendt det inn, bare så det er nevnt, og jeg vil gjerne si tusen takk til alle som åpnet seg, delte deres historie og deres tanker. Det var utrolig sterkt å lese, og det tror jeg dere vil synes også.

    ▪️ Jeg synes det er svært ubehagelig å handle klær, mye pga kommentarene jeg har fått. De ansatte i butikken har sagt ting som “Så store størrelser som det du trenger har ikke vi i butikken” og “Jeg tror ikke du klarer å presse deg inn i den buksa her”.

    ▪️ Jeg ble kalt for “beinrangel” i et møte med NAV. Han mumlet det for seg selv, men gjentok seg ikke da jeg svarte “unnskyld?!”

    ▪️ “Bør du løfte du som er i lykkelige omstendigheter”. Nei, jeg er nok bare feit svarte jeg. “Er du sikker?” spurte hun tilbake!

    ▪️ En gang på fest spurte en jente hva som hadde skjedd med meg etter at jeg hadde gått ned noen kilo pga influensa. Hun satt meg ned ved et bord og omtrent tvang meg til å spise mat. Det er noe av det mest ubehagelige jeg har opplevd.

    ▪️ Jeg får høre ved hver familiemiddag at jeg ikke må være redd for kalorier for det er ikke farlig om jeg legger på meg litt. Jeg elsker mat og spiser ofte, men sliter med å legge på meg pga høy forbrenning.

    ▪️ En kollega sa jeg ikke måtte spise så mye til lunsj da bedriften hadde dårlig råd, og det så ut som jeg hadde spist nok allerede. Jeg sluttet etter 4 mnd for jeg orket ikke mer av slike kommentarer.

    ▪️ Sjefen min spurte om det var noe jeg ville fortelle etter at jeg hadde lagt på meg 5-7 kg. Ikke kult…

    ▪️ Tanten til kjæresten tok meg rundt håndleddet første gang kun møtte meg og spurte kjæresten min om han sultet meg.

    ▪️ Du hadde vært så flott, bare du hadde slanket deg litt, og da jeg ble gravid fikk jeg høre; ” Du hadde jo blitt så slank i det siste, nesten synd du ble gravid”

    ▪️ Var på Deli De Luca for å kjøpe nattmat og kommenterte at de ikke hadde så mye godt der. Da smalt det fra en fyr om at det så ut som jeg hadde spist altfor mye av maten der allerede.

    ▪️ Jeg viste meg frem i sexy undertøy for min daværende kjæreste. Reaksjonen jeg fikk var “Jaja, du har ikke hengepupper da iallefall”

    ▪️ Svigermor sendte med barna slanke annonser hjem i sekken og ba dem levere dem til meg.

    ▪️ Jeg gikk tur med niesen min da jeg gikk forbi to eldre damer. De så på meg og sa til hverandre “stakkars, hun har jo ikke klart å gå ned babykiloene enda hun da”

    ▪️ Da jeg skulle spise middag i kantina sto en av de ansatte og rørte i bernaise sausen. Hun så opp på meg og sa “Ja du spiser vel dette med skje du”

    ▪️ “Oi, trodde du som trengte så mye skulle være mye tynnere enn det!”

    ▪️ Hadde med meg niesen min på badeland, og da kom det en dame bort som mente datteren min burde bli henta av barnevernet.

    ▪️ Jeg får ofte høre at jeg er for tynn og ser syk ut.

    ▪️ Jeg får spørsmål om jeg har født det siste året, jeg er normalvektig.

    ▪️ En kompis av mannen min sa “Hva har skjedd med deg da? Du var jo så pen og tynn før?”

    ▪️ “Nei nå kan du ikke bli tynnere, da blir du ikke noe pen”

    ▪️ “Herregud skal du ikke spise mer? Spiser du ikke mat eller?”

    ▪️ “Jøss jeg var sikker på at ditt kolesterol var skyhøyt så stor som du er”

    ▪️ Jeg fikk en kommentar om at det ikke så ut som jeg trente i det hele tatt. På den tiden trengte jeg 9 timer pr uke. Jeg endre opp med spiseforstyrrelser.

    ▪️ Jeg fikk spørsmål om hvorfor jeg brukte bikinitopp, jeg hadde jo ikke pupper!

    ▪️ Jeg fikk ikke så mange stygge kommentarer før etter at jeg gikk ned i vekt. Da kunne folk komme og si ting som “Jammen du var jo SVÆR før da” og “Herregud du var jo et fettberg tidligere” Det føltes egentlig nesten verre, det er jo ikke hyggelig å få høre hvordan de egentlig så på meg før jeg gikk ned i vekt. 

    ▪️ Gymlæreren tok meg i nakken foran klassen og sa “Slik skal ikke en jente se ut”

    ▪️ “Du kan ikke gå i de buksene der altså, de er ment for de som er mye mindre enn deg”

    ▪️ Hadde gått opp fra anoreksi og veide 55 kg, men var fremdeles veldig tynn. En person på Elixia spurte om jeg skulle ha baby…

    ▪️ “Ja du ser jo ut som du veier godt over 100 kg, men du har et pent ansikt i det minste”

    ▪️ Sto og pratet med en fyr på fest. Kompisen hans kom og sa “Kom! Du kan ikke stå her og snakke med hu som er så stygg”

    ▪️ “Wow, enten er du gravid, eller så er du bare skikkelig feit” 

    ▪️ En dame i en butikk spurte hvilken størrelse jeg måtte ha jeg som ventet trillinger. Jeg var ikke gravid.

    ▪️ “Oi klærne dine skjuler jo masse så jeg trodde ikke du var så stor, Det er jo synd for du er jo veldig pen i ansiktet”

    ▪️ “Du kan ikke handle her, du kommer aldri til å passe inn i noen av kjolene”

    ▪️ “Oi jeg kjente deg ikke igjen jeg, du er så annerledes”. Sagt etter at jeg gikk opp 20 kg. Hva svarer man på sånt? 

    ▪️ “Æsj så tynne bein du har”

    ▪️ Fikk tilbud om et medlemskap på Elixia på gaten. Takket nei siden jeg allerede var medlem et annet sted. Vedkommende svarte “Eh, jeg tror virkelig du burde si ja takk”

    ▪️ Jeg fikk høre at om jeg fortsatte å gå ned i vekt ble jeg sikkert fin en dag.

    ▪️ ” I am sorry, we don`t have elephant sizes here”

    ▪️ Gikk og tittet på Bik Bok og noen spurte om jeg trengte hjelp. Sa jeg bare tittet og da sa hun “Ja det må du gjerne gjøre, men jeg kan jo informere om at vi dessverre ikke har klær som går opp til din størrelse” Kjøpte ikke presang på Bik Bok for å si det slik.

    ▪️ Et barn spurte om jeg drakk mye cola siden jeg var tjukk for mammaen hans hadde sagt at man ble tjukk om man drakk cola.

    ▪️ Jeg hadde akkurat fått tvillinger og var ute for første gang etter fødselen. Følte meg fin i ny kjole, ny frisyre og sminke. Så kom en dame bort til meg og sa “Oi, du var jo voldsomt forandre, ser det tar på å være tvillingmamma”.

    Langt innlegg ikke sant? Vel, dette er bare en brøkdel av snappene jeg fikk… Dette er faktisk ikke greit, og det håper jeg virkelig ikke dere synes heller? Jeg synes noen av disse kommentarene er så vonde, og det minner meg om mange av de kommentarene jeg selv har fått. Det er sikkert ikke alle som kom med disse kommentarene hadde vonde hensikter, men det blir vondt og sårt uansett. Kommentarene er like vonde uansett om det går på at man er for tynn, for tykk, eller noe midt imellom. Vondt er det uansett å få kommentarer på kropp og utseende. Jeg har sikkert syndet selv, jeg er ikke så høy på meg selv at jeg tror jeg er perfekt. Jeg har sikkert kommentert andre sin kropp, ikke med onde hensikter, men jeg tror det er lett å ikke tenke seg om.

    Jeg håper faktisk du følte deg truffet når du leste dette. At du fikk litt sjokk, at du kjente deg igjen eller at det i det minste frembrakte følelser i deg. Kanskje dette innlegget kan gjøre at flere faktisk får opp øynene på hvordan slike kommentarer påvirker andre. Kanskje kan dette innlegget gjøre at flere faktisk sier ifra at dette ikke er greit. For det er ikke greit, og det er lov å si ifra om man får slike kommentarer. Det er lov, og man burde, si ifra at det du sier nå sårer meg. Det er ikke alltid lett, der og da blir man kanskje så lei seg at man glemmer det, men vi må alle bli flinkere til å vise at dette ikke er greit. Enten kommentarene er “velmenende” eller ikke. Vi må gå foran som et godt eksempel, tørre å si ifra og ikke minst lære barna våre dette. Mange av kommentarene jeg fikk kom fra barn, og samtidig som de ikke vet bedre så lærer de faktisk disse holdningene et sted.

    Husk at alle kjemper en kamp du ikke vet noenting om, og det kommer sjeldent noe godt ut av å kommentere kroppen til andre. De som er overvektige vet som regel det veldig godt selv, de som er slanke vet det utrolig godt selv og de som er midt imellom vet det garantert de også! Vi har alle speil, tross alt… Neste gang du vil komme med en slik kommentar, prøv å tenk på hva du ville følt selv om noen sa det samme til deg.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 20
    Sep 2017
    6:37 am

    Hvorfor betyr utseende så jæv…. mye?

     

    Jeg får ganske mange meldinger på mine sosiale medier, og det synes jeg er utrolig koselig. Alt fra spørsmål om hvor jeg har kjøpt klærne mine, noen som ønsker meg en god dag, eller noen som ønsker å si meg noen fine ord eller få råd. Å få høre fra noen at man har endret livet deres med ordene jeg skriver, eller inspirere noen til  å kjøpe seg helt nye antrekk og at de føler seg bra betyr utrolig mye for meg. Jeg setter så uendelig stor pris på alle som tar seg tid til å skrive til meg, og noen ganger får jeg meldinger som virkelig setter spor. Som virkelig får meg til å tenke over hvilken syk verden vi lever i. En verden hvor så mye måles i utseende at det meste annet blir uviktig. En verden der det å være overvektig er verre enn både det å være slem, sjalu, overfladisk, kjedelig eller ondskapsfull. Hvordan kom vi egentlig hit?

    Denne uka fikk jeg en lang og koselig melding fra en følger på snapchat, men allikevel gjorde denne meldingen meg også utrolig trist. Personen fortalte meg at her om dagen satt hun i bilen og vurderte hvordan hun skulle gjøre slutt på livet når hun kom hjem. Grunnen var at hun måtte ta nytt bilde i anledning passbytte og hun følte seg hun så helt forferdelig ut… Dette er kanskje ekstremt, men samtidig ikke. For det er faktisk slik mange jenter føler det. Vi føler oss mislykket, utilstrekkelig, ikke noe verdt fordi vi ikke ser ut på en gitt måte. Vi forstår ikke hvordan noen kan like oss, elske oss, eller orke å være venn med oss fordi vi har stor mage, cellulitter på lårene eller for tynne armer. Selv om vi får til ALT annet, så er vi ingenting verdt om vi ikke er pene. Vær så snill å si det er flere enn meg som innser for SYKT dette faktisk er?

    HVORFOR gjør vi det? Hvorfor tillegger vi kropp og utseende så veldig mye verdi? Merk at jeg nå ikke snakker om helseaspektet (for det er selvsagt viktig), men det overfladiske utseendepresset. Jeg snakket en gang med en dame som var leder i et stort firma, hun var gift med en mann som hun hadde to barn sammen med som hun fulgte opp etter beste evne. Hun var snill, morsom, hadde mange gode venninner, og hun jobbet som frivillig i en organisasjon. Allikevel var hun ikke fornøyd. Grunnen? Hun hadde jo 5 kg for mye på magen… Det er så utrolig sykt og banalt at vi tillegger utseende vårt så mye fokus at jeg vet ikke engang hvordan jeg skal uttrykke det. Jeg mener selvsagt ikke at du er sykt og banal om du har slike tanker, men selve konseptet at det er slik det er blitt. Det virker som om det er ingenting annet som betyr noe, kun utseende…

    Stor mage, kraftige lår og legger som går rett i skoene, men allikevel bra nok!

    Er vi virkelig så overfladiske? Jeg tror egentlig ikke det, men jeg tror vi alle lar oss påvirke. Jeg tror vi alle trenger å jobbe litt med tankegangen vår, prøve å tenke meg kritisk, og ikke la følelsene få bestemme alt! Det er selvsagt viktig å føle seg bra, men jeg tror de fleste av oss må redefinere en del begreper. Hva er egentlig god nok? Hva er viktig for meg? Hva får jeg faktisk til? Kanskje rett og slett senke kravene våre. Jeg tror selvtillit er en av de flotteste tingene i et menneske, og akkurat som en muskel så kan den trenes opp! Det er ikke verdt det dere, å bruke store deler av livet på å hate hvordan vi ser ut, om magen synes gjennom kjolen, eller om håret ikke er pent nok… Det er faktisk ikke det som betyr noe når vi ligger der gamle og grå. Jeg håper ihvertfall ikke det er det vi angrer på da, men heller at vi tenker på hvilket fantastisk liv vi har levd.

    Sorry dere, jeg blir bare så utrolig frustert, og jeg mener absolutt ikke å kaste vrak på følelsene deres. Dere er ikke svake og mislykket fordi dere kjenner på disse følelsene. Jeg kjenner til de følelsene, jeg vet hvor utrolig vonde de er. Hvor altoppslukende det føles, hvor frustrerende og lei seg man faktisk blir. Jeg har fremdeles dårlige dager selv, og jeg vet det ikke er lett. Virkelig. Så jeg håper ingen av dere tar det på den måten. Jeg blir bare så utrolig lei meg, sint og frustert over at så mange flotte jenter i alle størrelser og fasonger ikke føler seg bra nok fordi de ikke ser ut som en photoshopet reklameplakat… Det er ikke sånn det skal være. Derfor må vi fortsette å snakke om det. Fortsette å sette ting i perspektiv. Så kan vi alle forhåpentligvis sakte, men sikkert forstå at livet handler om så uendelig mye mer enn kropp og utseende, men heller hva som finnes på innsiden.

    Takk for at du leste.

  • 12
    Sep 2017
    6:48 pm

    Er du rett og slett bare for kresen?

     

    Finner du egentlig aldri noen klær som passer deg, eller kan du være litt for kresen?

    Helt ærlig så er jeg litt nervøs for å skrive dette innlegget, men here goes. Jeg får ofte høre fra damer i alle aldere og fasonger om hvor vanskelig det er å finne seg klær. Mange føler “aldri” de finner noe som passer. At det er vanskelig å finne klær som sitter bra når man er litt større. Jeg får også veldig mange spørsmål om hvor jeg kjøper klærne mine, og generelt får jeg mye skryt for garderoben min og stilen min. Det synes jeg selvsagt er veldig moro, for slik har det vel strengt tatt ikke alltid vært. Det er først nå i det siste at jeg føler jeg virkelig har funnet min egen stil, min greie, og ikke minst hva som ser bra ut i forhold til kroppsfasongen min. Dette er noe jeg synes er utrolig gøy, ikke bare for min egen del, men også for å kunne hjelpe andre med å finne det som kler deres kroppsfasong. Det er imidlertid en viktig endring jeg har lagt merke til for min egen del når det kommer til garderoben min, og det er at jeg faktisk tørr å prøve nye ting. Jeg er rett og slett blitt mindre kresen. De antrekkene jeg får mest skryt for, er antrekk som jeg tidligere aldri ville prøvd fordi det ikke var “min stil”.

    Tre ting jeg aldri ville brukt for noen år siden. Fargen rød, trang skjørt hvor magen synes og bred belte i midjen.

    Selv om det er vanskelig å finne klær når man er litt større, har ekstra lange bein eller kort overkropp, så er det faktisk ikke umulig. Klesbransjen har uten tvil MYE å jobbe med, misforstå meg rett. Når dameklær verken har plass til bryster eller hofter, men ser ut til å være laget til slanke menn så er det noe feil. Samtidig føler jeg veldig mange kvinner der ute er utrolig kresne når det gjelder klær, og finner feil på så og si hvert eneste plagg. Utringningen er feil der, armene skulle vært 3 cm lengre, man ser antydningen til magen min, den er i feil hvitnyanse, og så videre (satt litt på spissen). Mange har også en tendens til å velge for store størrelser nettopp fordi man ikke vil at visse kroppsdeler skal vises. Resultatet er ofte dårligere passform og at man ser større ut enn man faktisk er, og det vil vi vel ikke? Nå mener jeg selvsagt ikke at du bare skal kjøpe klær for å kjøpe dem om du ikke er fornøyd og føler deg komfortabel. Det håper jeg dere forstår. Jeg bare mener at om du virkelig aldri føler du finner deg klær, kanskje du rett og slett har litt høye og/eller urealistiske forventninger til plaggene? Kanskje handler det mer om måten du ser deg selv på enn selve klærne? Kanskje du henger det opp i ting som du føler deg ukomfortabel med, men som andre ikke engang ser?

    Her la jeg veldig godt merke til magen min, mens tilbakemeldingene jeg fikk på instagram var at ingen la spesielt merke til den før jeg påpekte den selv!

    Jeg tror vi kvinner har mange rare oppfatninger om oss selv og vår egen kropp, om hva vi kan gå i, og hva som ikke passer. Noen ganger tror jeg de oppfatningene rett og slett ødelegger litt for oss. Fordi vi har prøvd et skjørt tidligere i en gitt fasong som ikke passet så tørr vi ikke prøve flere i den samme fasongen senere. Noen ganger føler jeg vi bare har bestemt oss på forhånd at vi ikke liker sånn og sånn, og sånn er det bare. Det er jo en hårfin balansegang. Man skal ikke kjøpe noe man ikke føler seg vel i, for da ender ofte plagget opp bakerst i skapet. Samtidig tror jeg det er viktig å løfte blikket litt, og innse at det faktisk er mye fint der ute om man bare tørr å gå litt utenfor boksen. Er dere med meg?

    Jeg vet veldig godt hva jeg liker og ikke liker, men allikevel så prøver jeg det av og til. For en høy hals er ikke alltid en høy hals, og farger man ikke tror man kler kan brått ha en litt annen tone enn tidligere. Jeg trodde for eksempel aldri at jeg skulle kjøpe med en blomstrete gul kimono, men det er kanskje det plagget jeg har brukt mest i sommer. Mye fordi jeg turte å prøve! Det er helt greit å vite hva man liker, og ikke bare kjøpe for å kjøpe, men kanskje man finner flere plagg om man senker forventningene (og skuldrene) og prøver noe nytt? Personlig må jeg også si at jeg ikke helt forstår de som ikke vil ha et plagg som sitter perfekt bare pga en liten detalj som at armen skulle vært litt kortere/lengre/smalere/bredere, da blir det merkelig for meg å klage på at man “aldri” finner klær. Er det bare jeg som er sær her?

    Jeg vet ihvertfall med meg selv at stilen min virkelig har utviklet seg etter at jeg turte å prøve litt nye ting, ny kombinasjoner, og ikke bare ting som skjulte kroppen min. Etter at jeg sluttet å være for kresen, rett og slett. Det er fremdeles detaljer jeg ikke liker, farger jeg ikke kler og fasonger som ikke passer figuren min, og det er helt i orden. Samtidig er jeg mye flinkere til å i det minste prøve og ha et åpent sinn. Det er absolutt ikke gjort på en dag, og man må starte i det små (som med mye annet), men det er utenfor komforsonen ting skjer. Jeg sier ikke at du skal endre stilen din totalt, men neste gang du skal kjøpe klær, tørr å prøve noe litt nytt og ha et åpent sinn. Kanskje du brått finner en ny favoritt du ikke trodde du ville få?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

    P.S. Siste helgen i september kjører vi stylingdager på Zizzi Nordby og allerede nå kan du booke en gratis stylingtime. Det blir gode tilbud hele dagen, og jeg tror det blir på søndagen siden det da er stengt i Norge. Send en mail til helene@helenedrage.no for å booke tid.

  • 5
    Aug 2017
    5:53 pm

    Det er kjipt å være overvektig

     

    I det siste har jeg tenkt mye på dette med overvekt, helse og generelt hvordan overvektige behandles i samfunnet. Senest idag tidlig leste jeg hos en blogger at sykelig overvektige hylles på instagram, og at de dermed gir andre overvektige en unnskyldning for å ikke gå ned i vekt. Altså, har dere hørt uttrykket Facepalm? For jeg tror håndflaten omtrent gikk gjennom hodet mitt da jeg leste det. Det ironiske er at vedkommende mente at dersom leserne mente hun bidrar til å øke kroppspresset ved å dele bilde av seg selv i bikini kunne de jo bare slutte å lese bloggen. Hun måtte jo tross alt få legge ut det hun ville. Noen som ser ironien her? Jeg vurderte å kommentere, men jeg kjente at jeg rett og slett ikke gadd. Jeg orket rett og slett ikke å bruke tid og energi på å stille meg opp for å få misunnelsekortet slengt i trynet, og helt ærlig? Noen mennesker tror jeg faktisk aldri kommer til å forstå. Ikke fordi de er mindre intelligente, men rett og slett fordi de ikke vil.

    Mange forstår vist ikke at det er svært få overvektige som blir hyllet FORDI de er overvektige. Jeg har ihvertfall aldri blitt hyllet for det faktum at jeg er overvektig, men heller fordi jeg ikke lar det begrense meg. Fordi jeg fremdeles går i kule klær, kjoler og korte shorts til tross for at jeg ikke passer inn i samfunnets standard med tanke på kropp. Fordi jeg ikke lar størrelsen min hindre meg i å prøve nye ting. Fordi jeg lever livet mitt, går i bikini og spiser is, akkurat som alle andre, og ikke lar overvekten definere meg som person. Som jeg har nevnt tidligere, jeg HAR overvekt, jeg ER ikke overvekt. Det er en utfordring jeg har akkurat nå, og som jeg jobber med å komme meg ut av. Jeg prøver ikke å fremme overvekt som noe positivt, og jeg prøver heller ikke å si at jeg selv er i super form (for det er jeg virkelig ikke om dagen), men jeg kan faktisk være fornøyd med meg selv som person allikevel. Fordi jeg innser at overvekten bare er en liten del av den fantastiske personen som er meg, og jeg velger å ikke la den definere hele livet mitt (selv om det selvsagt er noe jeg vil og burde jobbe med). Det er vist vanskelig for mange å takle. Tilbakemeldingene jeg får fra andre tilsier at jeg verken inspirerer folk til å legge på seg, eller legge seg ned på sofaen og drite i helsa, men heller det motsatte. Jeg får mennesker ut av sofaen, inn i klær de tidligere ikke ville gått med og ikke minst i aktivitet. Om du ikke tror meg så er det bare å lese kommentarene jeg får på Facebook og Instagram.

    Igår satt jeg meg faktisk ned for å skrive et helt annet innlegg. Et innlegg som handlet om nettopp dette kjipe ved å være overvektig. Så jeg begynte å skrive en liste over de tingene som plager meg mest ved å være overvektig. For selv om man liker seg selv som person og ikke hater kroppen sin så er det jo noen kjipe ting ved å ha noen kilo ekstra ikke sant? Vet dere hva det kjipeste med denne listen var? Det faktum at utenom et par ting som vektgrenser på ulike aktiviteter, helseaspektet, og klær med elendig passform, så omhandlet ALLE de andre punktene om hvordan ANDRE mennesker behandler deg som overvektig. For det er faktisk det jeg finner aller mest vanskelig med å være overvektig, hvordan andre mennesker behandler deg. Hvordan andre mennesker velger å dømme deg kun pga utseende. Hvordan andre mennesker føler de bare kan gi meg “gode råd” som om jeg ikke vet bedre. Hvordan andre mennesker mener de kan kommentere min kropp fordi det bare er “fakta”. Hvordan andre mennesker tydeligvis tror at jeg verken har speil eller vet at overvekt ikke er sunt og bra for meg. DET er faktisk det som plager meg aller mest ved å være overvektig…

    Det er ikke bra å være overvektig, det tror jeg virkelig de fleste vet, og aller mest vi som faktisk er overvektige. Samtidig, det er heller ikke bra for kroppen å røyke eller drikke alkohol flere dager i uka. Plastiske operasjoner er heller ikke bra for kroppen og det er mange usunne vaner som også påfører samfunnet og helsevesenet ekstra belastning, ikke kun overvekt. Jeg har ingen sykdommer som følge av min overvekt, jeg kan jobbe 12 timer om dagen om det trengs, jeg har ingen dårlige knær, diabetes, eller forhøyet blodtrykk (bank i bordet). Dersom jeg skulle få det? Vel, da betaler jeg faktisk like mye skatt som alle andre. Grunnen til at dette tema er viktig for meg er ikke fordi jeg ikke klarer å endre livsstil eller gå ned i vekt, det vet jeg at jeg gjør. Jeg bare tror på å snakke hverandre opp fremfor å trykke hverandre ned. Jeg tror på å være oppmuntrende istedet for dømmende og nedsettende. Jeg tror på å hjelpe folk med positivitet fremfor å bryte dem ned. Å skamme noen ned i vekt funker sjeldent i lengden.

    Jeg er fullstendig klar over at min overvekt ikke er sunn, jeg er fullstendig klar over at min livsstil per dags dato ikke er optimal, og det prøver jeg heller ikke å skjule. Hvor mye klarere kan jeg egentlig si det og skrive det? For jeg lover, det føles som om jeg skriver det i hvert eneste innlegg. Jeg kan imidlertid ikke la være å leve livet mitt i mellomtiden. Livet mitt skjer her og nå, og jeg har rett til å leve det på lik linje med alle andre, selv om jeg prøver å forbedre helsen min. Jeg prøver nemlig ikke å fronte overvekt som noe bra, men jeg fronter min rett til å like meg selv som person og være like awesome og bra som alle andre, selv om jeg har noen kilo ekstra.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 17
    Jul 2017
    8:09 am

    Jeg kler meg ikke for å se slankest mulig ut

    Jeg synes det er utrolig morsomt å dele antrekk og ulike måter å dele klær på med dere, og via andre sosiale medier så spør jeg av og til om hvilket antrekk dere liker best. Den siste tiden har jeg lagt merke til at noen av kommentarene handler om hvilket antrekk jeg ser slankest ut i, og at jeg dermed burde velge det. De kommentarene er det selvsagt ikke noe galt med i seg selv, men det fikk meg til å tenke. Tidligere var dette noe jeg var veldig bevist på, dette med å kle meg slankest mulig. Jeg kledde meg nesten alltid i sort, og gjerne i litt oversized gensere så ingen skulle se magen min. Jeg likte ikke å vise armene mine (de var nemlig altfor feite) og gikk derfor alltid med jakker om jeg hadde singlet på meg. Jeg prøvde alltid å ha V-hals, alltid sorte bukser og alltid kjoler med mye utrigning, men som skjulte alt annet. Målet var alltid å skjule magen, på den ene eller andre måten. I mitt hode var dette det som fikk meg til å se slankest ut, og bare det å ha en hvit topp var utenfor komfortsonen.

    Slik er det heldigvis ikke nå lengre. Det er lenge siden målet med dagens antrekk har vært “hva ser jeg slankest ut i?”. Nå er heller spørsmålet hva jeg har lyst til å ha på meg, hva jeg føler meg vel i, eller rett og slett nye måter å bruke klærne på. Jeg merker at når jeg får kommentarer på at jeg ser slankest ut i antrekk X så er ikke det lengre da et selvfølgelig valg, ofte ender jeg opp med å velge antrekk Y fordi jeg føler meg bedre i det. Det er egentlig en ganske stor overgang, og ikke minst en overgang jeg ikke har tenkt noe særlig på før nå i det siste. Det har bare endret seg rett og slett, sakte men sikkert 🙂 Tidligere kledde jeg meg alltid i dype utrigninger og pushup-BH i den tro at puppene mine faktisk var det eneste som var verdt å vise frem, resten måtte skjules. Slik er det ikke nå lengre. Med det mener jeg selvsagt ikke at jeg kler meg i hva som helst. Jeg har fremdeles mye sort i skapet, jeg prøver å ikke fremheve magen og jeg har fremdeles lettere komplekser for overarmene mine, men det er ikke lengre den usikkerheten rundt egen kropp som avgjør hva jeg skal ha på meg den dagen. Det føles helt ærlig veldig bra.

    Mitt største håp, mål og ønske er ikke lengre å bli slankest mulig, men å trives med meg selv i den kroppen jeg har, uansett hvordan den måtte se ut. Igjen føler jeg at jeg må påpeke at dette selvsagt ikke utelukker å ta vare på meg selv og helsen min, bare så det ikke blir noen misforståelser. Jeg tror uansett man ser mye mer strålende ut om man smiler og er komfortabel med seg selv, uansett hva man har på seg. Gjennom jobben min på Zizzi så kan jeg også med 100% sikkerhet si at man ikke alltid ser slankest ut i sort, og selv om (for) store klær skjuler magen så betyr ikke det heller at man ser slankere ut 🙂 Farger og mønster gjør ofte en bedre jobb med å skjule “småfeil” og mye handler om snittet, stoffet, og viktigst av alt, personen som bærer klærne. Jeg tror mange av oss har godt av å utforske litt mer, utvide horisonten vår for hva klær faktisk kan gjøre med oss, uansett hvilken størrelse man er. At vi innser at alle kropper er vakre på sin måte, og faktisk tørre å uttrykke oss gjennom stilen vår.

    Jeg håper dette er noe dere som leser bloggen min også tenker mer over 🙂 Av og til føler jeg meg veldig materialistisk ved å snakke om klær på denne måten, men det er en måte å uttrykke oss på, tross alt. Det er så utrolig givende om jeg har kunder innom butikken som får et helt nytt syn på seg selv og føler seg 100 ganger bedre fordi de faktisk finner klær som passer. Mange får et helt nytt syn på seg selv der og da, og kanskje det er det lille sparket som trengs for mange? I helgen hadde jeg for eksempel en jente innom som hatet å prøve bukser, hun følte aldri hun fant noe som passet. I helgen gikk hun derifra med to bukser, og jeg fikk snap senere om fornøyd hun var, hvor bra hun følte seg og at hun for en gangs skyld gikk ut av butikken med en god følelse. I slike situasjoner føler jeg virkelig at jeg gjør noe positivt for mange, og det håper jeg å fortsette med!

     Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 16
    Jun 2017
    5:30 am

    Min viktigste podcast episode så langt

     

    Noen ganger blir veien til mens man prater.

    God morgen dere, jeg står på farten til Oslo og Magic Nails for å fikse vipper og negler. Er så klar for nye og freshe sommernegler nå merker jeg, og vippene trenger også litt pleie. Før jeg drar har jeg imidlertid lastet opp min siste episode av Helene Drage Podcast, og om dere skal høre på en episode så vil jeg kanskje anbefale denne. På noen måter kanskje litt mer rotere enn jeg pleier, men med et desto viktigere budskap. Tema for episode 8 er nemlig dette med bikinikropp, sommerkropp og generelt dette med å nyte sommeren. Dette har jeg jo snakket om så mange ganger tidligere så slik sett er det jo ikke noe nytt, men jeg føler jeg fikk frem noen gode poenger som jeg tror er verdt å høre på nå som sommeren er her.

    Det som imidlertid gjør episoden så spesiell er det faktum at jeg leser opp noen av tilbakemeldingene jeg har fått den siste tiden, og en av dem… Den er så fantastisk fin samtidig som den er hjerteskjærende… Den gjorde meg enda mer overbevist om at det jeg gjør er både riktig og viktig. At jeg faktisk gjør noe riktig ved å skrive om kropp og legge ut bikinibilder av og til. Det trenger selvsagt ikke å handle om kropp og bikini hver gang, men av og til er det nødvendig. Av og til er det nødvendig med slike tekster, slike “blikkfang” nettopp for å fange oppmerksomheten og samtidig få andre til å tenke litt utenfor boksen. Tenke over hva som faktisk betyr noe, når alt kommer til alt, og innse at noen cellulitter eller valker i siden ikke skal få ødelegge sommeren.

    Jeg får ofte høre at jeg er tøff som legger ut bilde av meg selv i bikini, at folk skulle ønske de hadde min selvtillit. Det er så utrolig trist at man i dagens samfunn må være tøff for å gå i bikini. Selv om det å ha bein i nesa er en av de kuleste kommentarene jeg får, så er det så grunnleggende feil at det å gå i bikini bare er noe de tøffe og selvsikre gjøre (dette er selvsagt satt på spissen). For egentlig er det ikke jeg som er tøff. Det er heller dere som faktisk tar til dere budskapet mitt. Hør hvorfor i Episode 8 av Helene Drage Podcast.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 3
    Jun 2017
    6:05 am

    Trange skjørt og attitude

     

    La oss knuse noen kroppsmyter!

    Etter at jeg begynte å jobbe i Zizzi så har jeg fått mange komplimenter for klesstilen min, og det synes jeg jo er utrolig hyggelig. Egentlig tror jeg stilen har vært der hele tiden, jeg har bare holdt meg selv igjen både pga usikkerhet ang kroppen min, samt en del kroppsmyter som har fått surre i hodet. Bloggeren Carina lagde en serie der hun i et år knuste kroppsmyter og det fikk meg faktisk til å tenke litt. På hvor mange “sannheter” og regler vi lager for våre egne kropper, og hvordan vi følger disse slavisk, uten å kanskje tenke over dem. Jeg merker det kanskje ekstra godt nå som jeg jobber i Zizzi, nettopp fordi jeg får så mange kunder som mener de ikke kan kle seg i verken det ene eller andre fordi de er litt større. Mytene er mange, ikke trange skjørt, ikke store mønster, ikke andre farger enn sort, må ha lange ermer, ja listen er ganske lang. Hvorfor velger vi å begrense oss så mye?

    Jeg skal selvsagt ikke kaste stein i glasshus. Jeg mener så absolutt man skal kle seg etter kroppen og kroppstypen, men jeg tror mange av oss har godt av å gå litt utenfor komfortsonen. Ikke bare kjøpe klær i triste farger og størrelsen telt/liten elefant. Dere aner ikke hvor mange flotte jenter jeg har innom som automatisk går etter størrelse XL, og de er absolutt ikke en XL på Zizzi. Det er jo fordi de er vant med å måtte ha det største av det største i andre butikker. Uansett, poenget er at mange av disse kroppsmytene bare er tull egentlig, og dersom vi tørr å gå utenfor komfortsonen åpner det seg uante muligheter 😀 Jeg har de siste ukene gått med i trange skjørt enn jeg har gjort noensinne tidligere! Jeg får så utrolig mange komplimenter, og jeg føler meg egentlig ganske heit om dagen, haha! Det har selvsagt noe med antrekket å gjøre, men også fordi jeg utstråler selvsikkerhet tror jeg. Et smil gjør faktisk utrolig mye, og man smiler jo når man føler seg bra!

    Joda selvsagt synes magen min litt i trang skjørt, det er faktisk svært vanskelig å unngå! Men vet dere hva? Det er slik jeg ser ut akkurat nå, og sånn er det bare 🙂 Jeg tror faktisk ikke de fleste legger merke til det om de møter meg. Jeg håper ihvertfall at de heller legger merke til det at jeg smiler og er fornøyd, for er ikke det mye viktigere? Det skal sies at denne endringen ikke har kommet av seg selv, og det har tatt litt tid å komme ditt jeg er idag. Så ikke sammenligne dine første skritt med min halvmarathon! Et sted må du begynne. Kjøp deg en fargerik skjorte og bruk den som jakke utenpå en sort kjole. Finn ut kroppstypen din og hva du kler. Be noen om hjelp, men start et sted. For meg startet det med å ha på meg ting som skjørt og masse farger på jobb, og nå er det veldig naturlig for meg å ha det på alle andre steder også. Jeg må jo ikke kle meg i telt selv om jeg er overvektig, heldigvis.

    Hele antrekket er fra Zizzi Nordby

    Så knus en liten kroppsmyte i helgen dere! Gå med trange skjørt, store mønster eller sommerkjoler med tynne stropper. Sleng på en attitude og gå ut av komfortsonen. Livet blir veldig fort litt begrenset (ikke at klær er det viktigste i livet altså) om man ikke kan gå i verken ditt eller datt fordi magen ikke er flat og man ikke har tigh gap, så jeg sier la oss gjøre det beste ut av det så lenge 🙂 Med det skal jeg stikke på jobb på Zizzi Nordby og forhåpentligvis knuse noen flere kroppsmyter! Følg meg gjerne på TheCurvyEdge for tips, nyheter og sender du inn bildet kan jeg hjelpe deg med kroppstypen din! P.S. Dette er en snap tilknyttet Zizzi Nordby og ikke min vanlige snap. HA EN MAGISK DAG!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 1
    Jun 2017
    7:44 am

    Jeg blir aldri tynn

     

    …. og det er faktisk helt greit.

    Det begynner å bli en stund siden jeg hadde dette intense, altoppslukende ønsket om å bli tynn. Hva nå egentlig det innebærer. Jeg ville bare bli tynn, for da ble livet så mye lettere. Det begynner også å bli en stund siden min høyeste mål var å stille i en fitnesskonkurranse. Om jeg sto på den fitness scenen, da ville alt være verdt det og jeg ville virkelig bevise noe ovenfor både meg selv og de som ikke trodde på meg. Det begynner generelt å bli en stund siden hovedfokuset mitt var hva slags type kropp jeg ønsket meg, fordi jeg var overbevist at om kroppen ble sånn og sånn, da ble jeg lykkelig. Da ville livet snu, og jeg ville leve lykkelig i alle mine dager. Så endte jeg jo opp med å bli ganske tynn da, og når jeg ser tilbake på bilder idag så synes jeg faktisk at jeg rett og slett ser syk ut på noen bilder. På en måte var jeg det også, sykelig besatt av kropp og utseende i det minste.

    Så nå har jeg slått meg til ro med det, jeg blir antagelig aldri tynn, og det er faktisk helt i orden for meg. Jeg kjenner at jeg ikke lengre har dette brennende og altoppslukende ønske om en “perfekt” kropp, og det kjennes så deilig. Joda, jeg har selvsagt ting jeg ønsker å endre på, absolutt! Hadde ikke skadet med litt rundere rumpe, litt mindre pupper, litt mindre overarmer og strammere mage, og det er jo absolutt oppnåelig også. Må bare klare å finne denne treningsgleden igjen som har vært savnet en stund. Ta litt grep om kostholdet. Jeg har imidlertid slått meg til ro med tanken om at jeg aldri kommer til å bli size zero tynn eller i fitnessform, rett og slett fordi jeg ikke vil. Rett og slett fordi det ikke lengre er et mål for meg. Rett og slett fordi…. sjokolade!

    Istedet har jeg et ønske om en viss livsstil, der treningsglede er i fokus fordi det føles bra for kropp og sinn. Der man virkelig nyter livet og det den har å tilby, på alle arenaer, og velger å tenke positivt om seg selv og egen kropp. Der man ikke setter begrensninger for seg selv fordi man ser ut på en gitt måte, enten det må være for tynne bein eller for stor mage. Der man gjerne kan ønske å endre visse ting ved kroppen, men hvor disse tingene ikke har en innvirkning på om man er bra nok eller ikke. Hvor hvem man er som person betyr mer. Der man setter seg mål fordi man vil og det gir en noe positivt, men hvor en dag uten trening så absolutt kan være en dag med mening. En livsstil der man fokuserer like mye på den mentale helsen som den fysiske. Jeg har store drømmer som dere ser, men jeg tror det er mulig!

    Jeg er ikke helt der enda selv, såpass må jeg jo innrømme. Det forsto jeg da det brått var pizza 4 av 7 dager i forrige uke, haha! Allikevel tror jeg så absolutt det er mulig så fort man finner balansen. Noen av dere som leser dette vil sikkert tenker at dette er bare noe jeg skriver fordi jeg ikke “klarer å gå ned i vekt” og lignende. Vel, da får dere tro det, jeg orker ikke å bruke tiden min på å diskutere med dere. For meg er det ingen tvil om at jeg klarer det meste jeg virkelig ønsker å få til. Jeg har imidlertid genuint ikke noe stort ønske om å bli tynn, om å få sixpack eller presse meg inn i størrelse 32. Jeg har et ønske om bedre helse og en strammere kropp, absolutt, men om jeg kunne velge synes jeg faktisk det ville vært veldig fint å vært en størrelse SMALL på Zizzi Nordby jeg. Om jeg skulle definert noe. Jeg trives uten tvil best med litt former på kroppen! Merk at dette er min personlige mening, og ikke ment som et stikk til noen som ønsker noe annet, eller som har en annen idealkropp 🙂

    Jeg har slått med til ro med at jeg mest sannsynlig aldri blir tynn, rett og slett fordi jeg ikke lengre har et stort ønske om det selv. Det er faktisk helt i orden, og det føles også litt godt. For med den tanken i bakhodet føler jeg at jeg kan fokusere på andre ting, som helsen min. Jeg kan fokusere på å bli en bedre personlig trener, en bedre kjæreste, en bedre blogger, en bedre person mot andre og en bedre venn. Fordi ingen av de tingene er avhengig av hvordan jeg ser ut (enkelte er uenige med PT delen der, men det får bare være). Det som avgjør om jeg blir lykkelig i livet er tross alt min innstilling til det hele, ikke hvorvidt magen min er flat eller lårene mine ikke gnisser inntil hverandre når jeg går.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 26
    May 2017
    6:15 am

    Bare armer og sommerkomplekser

     

    Banker sommeren på døren deres også?

    Her i Fredrikstad har vi hatt ekstremt fint vær de siste dagene, og helgen ser ikke ut til å være noe unntak. Det passer jo perfekt med tanke på at det er bryllup på planen på lørdag. Med det fine været så var det bare å pakke ut sommerklærne, og med det merket jeg at noen gamle komplekser steg til overflaten. Brått sto jeg der, nærmest på gråten over å skulle vise overarmene mine igjen. Er det noe jeg har komplekser for på dårlige dager så er det overarmene mine. Jeg har alltid synes de er altfor store, og det er en dårlig kombinasjon med lette sommerklær og pene kjoler. Det er egentlig litt ironisk med tanke at at jeg har en stor tatovering på nettopp overarmen, som jeg forøvrig elsker. Jeg vil ikke si at jeg hater overarmene mine, hat er et sterkt ord, men ofte velger jeg ting som dekker overarmene selv om jeg helst vil ha noe annet. Slik vil jeg jo faktisk ikke ha det!

    For det er med overarmer som cellulitter, mage og store lår, det er mest sannsynlig bare vi som legger merke til disse kompleksene. Samtidig har vi alle noe vi ikke er like fornøyd med, og det er jo også “helt greit”. Samtidig, er det egentlig helt greit når det hindrer oss i hverdagen? Når jeg føler jeg må gå med en jakke over alle kjoler, selv i stekende varme? Når jeg føler meg feit og stygg fordi overarmene mine ikke er slanke og definerte, og dermed føler jeg må gjemme meg vekk? Jeg mener nei… Jeg tror vi alle har godt av å utfordre disse tankene om hva vi kan ha på oss og ikke ha på oss, og rett og slett utfordre kompleksene våre litt. For hva betyr egentlig litt store overarmer i det lange løp?

    Jeg får ikke gjort noen verdens ting med det på kort tid. Hvorfor skal jeg da bruke sommeren på å gjemme meg vekk, bruke energien min på å bekymre meg over noe jeg strengt tatt ikke får gjort noe med på et blunk? Om det plager meg så mye så har jeg to valg, og de kan (og burde?) kombineres. Godta situasjonen og gjøre det beste ut av det og/eller gjøre noe med det. Jeg mener disse to tingene burde kombineres i de tilfellene der du kan gjøre noe med situasjonen, men det vil ta tid. At man godtar at slik er situasjonen AKKURAT NÅ betyr ikke at det er slik den vil være for alltid. Det handler, for meg, om å leve det livet vi har fått tildelt, selv om vi ønsker å forbedre ting 🙂

    Jeg kan ikke la kompleksene mine hindre meg i å ha en fantastisk sommer. Jeg kan ikke la kompleksene mine få meg til å ha på en lang jakke over alle singletter, topper og kjoler på en varm sommerdag. Jeg kan ikke la cellulittene mine hindre meg i å trene i shorts, eller la strekkmerkene på magen gjøre at jeg ikke vil bade. Sånn kan vi faktisk ikke leve livet vårt dere! Det kan være tøft å overvinne slike komplekser, men det handler om å sette ting i sammenheng og tenke over hvor uviktig det er i den store sammenheng. Det er selvsagt lov å fremheve det man liker og dekke det man ikke liker, men om det fører til at du må gjemme deg vekk og ikke tørr å leve livet… Er det virkelig verdt det?

    Så jeg har bestemt meg for å fortsette å utfordre meg selv. Kaste jakkene og vise overarmene om du vil. Det er viktig å huske at de tingene du har komplekser ikke definerer deg som menneske, du er så utrolig mye mer enn store lår og strekkmerker på magen. Om noen skulle sitte der og mene noe om det, så er det faktisk deres problem og ikke ditt. Ikke la slike mennesker ha noe å si for hvordan du skal leve ditt liv. Det er mitt tips til deg i sommer, tørr å utfordre deg selv litt. Slipp deg litt løs og nyt livet, for livet det skjer faktisk nå! Ikke bare om 5 kilo eller 6 måneders trening og diett. Det er nå det skjer, og det ville vært utrolig kjedelig å gå glipp av det pga noe så trivielt som strekkmerker eller cellulitter. Er det ikke på tide at vi slutter å la disse idiotiske kompleksene diktere hverdagen vår, og heller begynner å fokusere på det som faktisk betyr noe? Det synes ihvertfall jeg!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage