• 14
    Sep 2018
    11:31 am

    Jeg er ikke tøff fordi jeg går i bikini

     

    Som jeg nevnte i dagens instagram innlegg (det finner du her) så mener jeg at det er viktig at man snakker om ting. Om vi ikke snakker om ting kan vi heller ikke forvente at det blir en endring. Så altfor ofte får jeg beskjed om å “ikke bry meg”, “Ikke gi de oppmerksomhet” når jeg tar opp aktuelle temaer. Temaer som at jeg delte for lettkledde bilder da jeg var på ferie nå nettopp. Som jeg skrev på instagram så er det ikke alltid det at jeg bryr meg så jævlig mye for min egen del, men jeg er tross alt en influencer. En påvirker, og jeg vet jeg når ut til mange. Derfor velger jeg av og til å “gjøre en stor sak” ut av noen temaer fordi jeg mener det er viktig å snakke om. Fordi jeg vil bruke min stemme til å hjelpe andre med å få det bedre. Det hjelper ikke å bare stikke hode i sanden folkens og allikevel forvente endring. Vi må faktisk prate om ting. Vi sier vel ikke til en som blir mobbet at han eller hun bare må slutte å bry seg? At de som blir urettferdig behandlet ikke skal lage en stor sak ut av det?

    Uansett, idag kom jeg over en artikkel om Ashley Graham. Om du ikke vet hvem det er så vet jeg ikke hva jeg skal si, haha! Ashley er vel en av de mest berømte pluss size modellene der ute, og hun har så utrolig mye bra å komme med. Dagens artikkel handlet om at hun rett og slett er lei av å bli hyllet for selvtilliten sin. Lei av å få beskjed om at hun er tøff som går i bikini eller viser frem cellulittene sine. Jeg kunne ikke annet enn å nikke samtykkende mens jeg leste dette, for jeg er så utrolig enig. Jeg får også slike kommentarer og selv om jeg vet at det ikke ligger noe som helst vondt bak de utsagnene så viser de til et av problemene i dagens samfunn. For det forventes ikke at store kvinner skal være stolte over kroppen sin. Det forventes ikke at man skal være komfortabel i bikini eller ved å vise frem cellulitene våre. Derfor blir kvinnene som gjør det “tøffe” fordi samfunnet mener egentlig skal vi skamme oss. Igjen, jeg vet at dere lesere som har har skrevet slik til meg tidligere bare mener positivt, så dette innlegget skriver jeg på mer generelt grunnlag.

    Om vi bare kunne slutte å gjøre det til en stor greie hver gang noen viser cellulittene sine, viser valkene sine, strekkmerkene og lignende, så kanskje man faktisk vil oppfatte det som mer normalt? Når media imidlertid lager en sensasjon hver gang en idrettstjerne viser at hun har cellulitter, hver gang en skuespiller er stolt av strekkmerkene og lignende så kanskje man forstår at det egentlig ikke er en big deal? Jeg sier ikke at vi ikke skal vise dette frem, at vi ikke skal snakke om det, men ikke gjøre det til en sensasjon? Gir det mening?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 15
    Dec 2017
    10:41 am

    Hvor mange tynne mennesker får plass i buksen min?

     

    Noen ganger føler jeg at vi faktisk har kommet et skritt videre når det gjelder kroppspositivisme og at flere innser at overvektige også er mennesker. At vi innser at alle kropper kan være vakre (jeg sier ikke at alt er sunt av den grunn) og at det blir like vanlig å se den ene type kroppen som den andre. At det ikke skal bli sett på som helt fantastisk og tøff bare fordi man viser seg frem i undertøy selv om man har litt ekstra. Kanskje setter jeg det litt på spissen for å få frem poenget mitt nå, men jeg blir bare så utrolig oppgitt. Idag handler det om denne saken hvor de reklamerer for plus size strømpebukser ved å vise hvor mange slanke mennesker som får plass i et bein. I shit you not!

    Åh, er det ikke deilig å finne ut av størrelsen sin ved å se hvor mange tynne mennesker som får plass i strømpebuksa mi dere? Hvor kult er det ikke å måtte bruke en størrelse som får plass til en hel modell? Søren, tror jeg bare kjøper to med en gang altså! Not… Vær så snill å ikke få dette til å handle om at jeg snakker ned om tynne jenter for det er så uendelig langt fra poenget. Dette handler om en produsent som følte det var en fantastisk god ide å la slanke jenter vise frem produkter for større damer på en fullstendig ubrukelig måte. Det er som om jeg skulle reklamert for bukser jeg ikke får over hoftene, eller en genser som såvidt går over puppene, like ubrukelig. At vettuge mennesker kan tenke at dette er en god ide, at det er dette som skal til for å selge disse strømpebuksene, forstår jeg rett og slett ikke.

    Jeg får litt følelsen noen ganger at det er greit å lage klær for større damer, men de skal helst ikke vises frem? Heldigvis er det flere enn meg som reagerer, og bare det i seg selv synes jeg er positivt. At flere faktisk ser at dette ikke er greit, at det er rett og slett latterlig. Så med andre ord går vi nok fremover allikevel, men det er en lang reise. Et skritt frem og to tilbake noen ganger, men det går fremover. Sakte, men sikkert, men det må fremdeles jobbes med, det er det ingen tvil om. Om noen år så blir kanskje dette helt utenkelig, det er lov å håpe! Hva tenker dere om saken?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 13
    Dec 2017
    9:37 pm

    Å snakke til døve ører

    -Undertøyet er sponset-

    Idag merker jeg at jeg er litt frustert, og jeg vet ikke engang om det er verdt å skrive dette innlegget. Jeg føler omtrent jeg ikke gjør noe annet enn å poengtere dette stadig vekk, er det egentlig bare å gi opp? Samtidig kjenner dere meg, det er vanskelig å la være når de er noe jeg virkelig brenner for. Utgangspunktet for frustrasjonen min er denne artikkelen fra Dagbladet. Kort fortalt handler det om at fedme er såååå farlig for helsa og at kroppspositivisme er en dårlig ting fordi det oppfordrer til fedme. Deja vu anyone?

    Altså, hvor skal jeg begynne? Det første jeg må si at jeg stusser over er at flesteparten av de som mener kroppspositivisme fremmer fedme er folk som er normalvektige eller trent. INGEN overvektige som jeg har snakket med eller hatt kontakt med via sosiale medier tolker dette med å elske seg selv og kroppen sin som at man skal drite i helsa si! Ingen. Heller ser jeg tendensen at mange heller begynner å trene og ta vare på seg selv nettopp fordi de innser at de er bra nok og at verdien deres ikke ligger i kropp og utseende. Hvorfor er det så ufattelig vanskelig for folk å forstå at det å elske seg selv, lære å like kroppen din, snakke pent til seg selv og innse at man er bra nok IKKE er det samme som å gi faen i helsen sin? Hvor er sammenhengen? Hvor er logikken? Sorry, men jeg forstår det bare ikke. Jeg er så lei av å snakke for døve ører, men det er tydeligvis noe man må gjøre for å i det hele tatt ha et håp om å forstå. Jeg kan jo ikke bare gi meg, kan jeg vel?

    Helse er superviktig, og fedme er et økende problem. Selvsagt er dette noe vi må snakke om og en utfordring vi må ta tak i. Det er det ingen tvil om, men jeg aner ikke hvor mange ganger jeg må poengtere at jeg ikke oppfordrer noen til å ikke gjøre positive ting for helsen sin. Si hva dere vil, men kroppspositivisme er IKKE grunnen til at folk er overvektige. Jeg håper virkelig ikke folk er så naive. Alle som er overvektige VET at de ikke er sunt, at de ikke er bra for kroppen. Dessverre kreves det litt mer enn å vite, og for mange ligger det mye mer bak overvekt enn det folk tror. Jeg sier ikke at man skal bruke det som en unnskyldning, overhode ikke. Imidlertid tror jeg man kommer lengst med oppmuntring og positivitet enn å trykke noen ned. Samtidig, hvorfor er det kun overvekt som blir snakket om når vi snakker om helse? Det er ikke sunt å røyke, det er ikke sunt å drikke hver eneste helg, det er ikke sunt å være sykelig opptatt av trening, eller ta dop for den perfekte kroppen. Om fokuset virkelig er helse, burde vi ikke da snakke om helse i sin helhet, og ikke kun overvekt?

    Jeg er fornøyd med meg selv, jeg snakker pent til meg selv og jeg liker kroppen min. Jeg synes kropp er naturlig og jeg ser ikke problemet med å dele lettkledde bilder av og til (jeg er tross alt ambassadør for et undertøysmerke av en grunn). Samtidig kan jeg også finne inspirasjon i fitnesskropper og lignende, for livet er faktisk ikke sort/hvitt. Da jeg la ut dette budskapet på instagram under et undertøysbilde kom kommentarene ganske fort. Kan dere gjette hva folk hengte seg opp i? Joda, mitt “behov” for bekreftelse og for å vise seg frem, hvor usikker jeg er på meg selv… ja dere kan gå inn og lese selv. Merkelig det der hvordan alle vil at folk skal få et mer naturlig forhold til kropp og innse at alle kropper er bra, men så fort man deler et noe lettkledd bilde så får man jammen i meg høre det. Dobbeltmoralen lenge leve…

    Jeg får kritikk for å fokusere mye på kropp, men jeg synes faktisk ikke jeg gjør det. Jeg jobber med klær om dagen, og da blir det mer naturlig å nevne kropp. Samtidig trener jeg ikke på samme måte som før akkurat nå, og da blir det mindre naturlig å snakke om prestasjoner og treningsmål etc. Fokuset mitt utad til dere er jo SELVFØLELSE, uansett kropp, størrelse og så videre. Jeg synes uten tvil jeg hadde mer fokus på kropp før. Nå handler det mer om hvordan du føler det inni kroppen istedet for utseende.

    Uansett dere, jeg skal fortsette å snakke for døve ører, for av og til klarer jeg faktisk å trenge igjennom, haha! Åh, jeg kunne skrevet om det i evigheter, men jeg må gi meg. Jeg er dritt lei av å forsvare meg, og dere som følger meg fast er sikkert dritt lei av å lese det også. Poenget er at jeg virkelig føler jeg har funnet meg selv, funnet min vei og min egen selvsikkerhet. Kroppspositivisme handler om å innse at sin egen verdi ikke ligger i kropp og utseende, at man fortjener å ha det bra og smile selv om man jobber med helsen sin. At man aksepterer seg selv og snakker pent til seg selv, men det handler også om å ta vare på helsen sin og være snill mot kroppen sin. Det ene utelukker heldigvis ikke det andre.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 31
    Jul 2017
    9:02 am

    Plus size means something extra

    -Inneholder annonselinker-

    På instagram definerer jeg meg blant annet som plus size blogger, og jeg har fått noen reaksjoner på det. Ingen har vært vondt ment bare så det er sagt, langt derifra. Allikevel ønsker jeg å forklare min side av saken. Mange mener plus size uttrykket er en uting og på en måte er jeg fullstendig enig. Når til og med helt normale (liker egentlig ikke det ordet, for hvem skal egentlig bestemme hva som er normalt?), flotte jenter som lett passer inn i størrelse 36/38 blir definert som plus size så gir det ganske så syke signaler til alle oss jenter. At om du ikke passer inn i den utrolig snevre malen samfunnet har satt, nei da er du plus size, og dermed har også selve uttrykket fått en veldig negativ klang. Dette er noe jeg synes er veldig trist, og personlig mener jeg det er på tide å ta uttrykket tilbake.

    Antrekk: Topp fra Ellos // Skjørt fra Zizzi // Sko fra en skobutikk på Nordby jeg aldri husker navnet på // Jakke med frynser fra Ellos

    For, når det gjelder meg, så synes jeg plus size er en helt grei beskrivelse. Et pluss er nemlig noe positivt, noe ekstra, en ekstra bonus om du vil. Jeg liker tanken på å være litt ekstra awesome rett og slett, og det er grunnen til at jeg definerer meg som plus size blogger. For jeg velger å tolke plus size som noe positivt, og jeg håper at via den “jobben” jeg gjør i sosiale medier at andre også vil begynne å assosiere plus size som noe positivt. Som noe ekstra og litt annerledes på en god måte. Det er litt som jeg har sagt tidligere, jeg er kul, awesome, har masse humor og har så mye personlighet at det rett og slett ikke hadde vært plass til meg i en mindre kropp! Dette er selvsagt ment som en spøk, men samtidig setter det også ting litt på spissen. For jeg har tross alt vært mye slankere, og jeg følte jeg forsvant litt oppi det hele. Nå gikk det vel forøvrig litt langt motsatt vei igjen også (denne balansen er ikke bare bare), men jeg jobber fremdeles med det å finne tilbake til en mellomting. Jeg tror det er viktig at vi husker at man kan faktisk være et mesterverk samtidig som man er jobber for å bli bedre, det ene utelukker heldigvis ikke det andre!

    Så, når jeg definerer meg som plus size så er det altså ikke fordi jeg lar samfunnet definere meg, men fordi jeg ønsker å ta plus size begrepet tilbake. For at jeg har noe ekstra i dagens samfunn, DET er jeg faktisk ikke i tvil om! Jeg mener man fint kan være et sunt forbilde selv om man veier litt mer, og det føler jeg faktisk at jeg beviser på mange måter. Igjen, jeg oppfordrer INGEN til å ikke ta vare på helsen sin, være i bevegelse og spise sunt, men det ene utelukker heldigvis ikke det andre. Jeg har ikke livsstilen jeg selv ønsker per dags dato (men jeg jobber for å komme meg ditt), men det betyr ikke at jeg må hate meg selv og kroppen min av den grunn. Jeg gjør det beste ut av det jeg har her og nå, og velger å nyte livet mens det er her. For livet skjer NÅ, ikke bare om 10 kilo eller om jeg får flat mage. Forøvrig vil jeg påpeke at budskapet mitt om å like seg selv gjelder ALLE uansett kropp, størrelse og fasong, det er bare enklere for meg å skrive utifra mitt eget perspektiv.

    For meg personlig føles det ihvertfall bedre å omfavne hvem jeg er og gjøre det beste ut av det, fremfor å hele tiden ønske at jeg var en annen og så annerledes ut. Ja, magen min synes på bilder, men den er en del av meg akkurat nå. Det betyr ikke at den alltid vil være der, eller kanskje den vil det, hvem vet? Jeg velger å leve livet mitt her og nå, gjøre det beste ut av det og nyte livet som er nå! Jeg kan alltid bli bedre, men det betyr ikke at den jeg er nå ikke er god nok. Jeg er plus size, og jeg velger å se på det som noe positivt, et pluss, og forhåpentligvis følger andre med meg på veien.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 19
    Jan 2016
    8:07 am

    Jeg føler meg presset til å ikke like kroppen min

    Er det så provoserende å like kroppen sin selv om man ikke er A4?

    Jeg har jobbet lenge med å gå ned i vekt og bli en sunnere versjon av meg selv. Til tross for mange kilos vektnedgang bak meg så er det fremdeles en kamp jeg må ta hver eneste dag. Noen dager er det lett, andre dager er det fryktelig vanskelig å ikke la de dårlige vanene få overtaket igjen. Selv om mye selvsagt er gjort med trening og et sunt kosthold, så har kanskje hoveddelen av jobben bestått å jobbe med hodet og det som foregår der inne. Dårlige tankesett, dårlige vaner og måter å resonere på som ikke engang gir mening for meg, men som jeg allikevel gjør uten å tenke over det.

    Det har med andre ord tatt meg LANG tid, mange nedturer og mye jobbing med meg selv å faktisk like og akspetere meg selv på alle områder. Når jeg idag kan se meg i speilet og ikke hate kroppen min selv om den ikke passer inn i samfunnets standard så ligger det faktisk en del bak det. Jeg sier ikke at jeg ikke vil gjøre den bedre, men jeg velger å like kroppen min også underveis på reisen, jeg velger å ikke definere min verdi som menneske på bakgrunn av hvor mange kilo jeg veier eller etter om jeg har mageruter eller ikke.

    Dette er noe jeg genuint føler, men jeg har forstått at det rett og slett er vanskelig å svelge unna for mange. Ukentlig får jeg beskjed om hvor usunn jeg er, hvor feit jeg ser ut og spørsmål om hvordan jeg kan like kroppen min når den ser ut som den gjør. Jeg får beskjed om at jeg fremmer usunn overvekt, at jeg bare juger når jeg sier jeg liker kroppen min og at jeg virkelig burde komme meg inn på et treningsenter (som om jeg ikke er her nok fra før!). Herregud, hvordan kan jeg som er så feit si at jeg liker kroppen min? Det går jo ikke ann! Dette er budskapet jeg ofte føler ligger i bunnen.

    Heldigvis vet jeg at jeg motiverer og inspirerer mange til å akseptere og være mer snille mot seg selv hver eneste dag. Til å trene mer, spise sunnere og generelt jobbe mot en bedre helse. Jeg vet det er mange av dere som klarer å se verdiene mine og dere gir meg så mye positivt hver eneste dag. Allikevel må jeg innrømme at jeg ofte føler meg presset til å ikke like kroppen min, for det kan jo ikke være “normalt” å ikke ville ha sixpack og mellomrom mellom lårene?

    Noen dager står jeg foran speilet og spør meg selv: Burde jeg hate kroppen min? Burde jeg se på meg selv og føle vemmelse? Burde jeg ignorere den gode følelsen jeg har om at jeg føler meg sunn, sterk og full av energi fordi jeg fremdeles har litt mage? Burde jeg fokusere mer på utseende og ikke det at jeg hver eneste dag presterer bedre på trening? Kanskje jeg er unormal? Kanskje jeg lever i fornektelse og egentlig hater kroppen min, men tørr ikke å innrømme det ovenfor meg selv og andre? Burde jeg være som “alle andre”, gjemme meg bort i for store klær, alltid tenke at bare jeg går ned 10 kg da blir livet bra? Burde jeg ignorere det faktum at jeg hver dag jobber for å spise sunt, trene og generelt leve en sunn livsstil fordi det ikke går kjapt nok nedover på vekta?

    Dette er vonde tanker å ha, særlig når jeg føler jeg med hånda på hjertet kan si at jeg ikke har disse følelsene mot kroppen min. Joda, av og til føler jeg selvsagt på det, jeg har dårlige dager som alle andre, men som oftes har jeg faktisk ikke et problem med kroppen min 🙂 Uansett hvor utrolig dette måtte høres ut for en del av dere, og hvor vanskelig det enn måtte være å akseptere. At jeg liker kroppen min betyr derimot ikke at jeg ikke vil jobbe for å bli bedre, jobbe for å få enda bedre helse, jobbe med å gå mer ned i vekt og fortsette å jobbe med dårlige vaner. At jeg liker kroppen min betyr at jeg anerkjenner at jeg er så uendelig mye mer verdt enn kun hvordan kroppen min tilfeldigvis ser ut akkurat nå. Jeg tror folk glemmer litt på veien at å gå ned i vekt faktisk tar tid. Det er ikke slik at så fort du trener 6 dager pr uke så SWOP er man slank. Når man har brukt X antall år på å legge de kiloene på seg så forsvinner de ikke på 2 måneder, ihvertfall ikke om man gjør det på en sunn måte.

    Nei, jeg får ikke så kjapt ned i vekt nå som tidligere, og det er faktisk helt greit. Jeg nekter å se meg i speilet og ikke like kroppen min fordi noen mener at den ikke passer inn i en syk standard. Jeg vil ikke undertrykke godfølelsen jeg har i kroppen når jeg mestrer noe nytt, når jeg gjennomfører en spinningtime eller løper enda litt kjappere enn forrige uke fordi magen min ikke er flat. Jeg vil ikke fortelle meg selv at jeg er udugelig og burde gjemme meg bort fordi jeg har cellulitter og strekkmerker. Jeg ser den gode jobben jeg gjør og velger å fokusere på det, selv om det kanskje ikke vises helt på kroppen enda 🙂 Jeg nekter å tro at god helse innebærer å hate seg selv og kroppen sin og hele tiden tenke at “bare jeg går ned 15 kg til, DA blir alt bra”. Jeg velger å tro god helse er uendelig mye mer kompleks enn kun vekt, og at det er flere faktorer som avgjør nettopp det.

    Så ja, jeg føler meg presset til å ikke like kroppen min, men jeg nekter å gi etter for det presset. Jeg velger heller å sette min egen standard, sette mine egne krav til et lykkelig liv. Så får folk som synes det er så ufattelig provoserende egentlig bare synes det. Jeg håper istedet å kunne bidra til at flere tenker penere tanker om kroppen sin og generelt er snillere mot seg selv, uten at det trenger å bety at man er svak. Det betyr bare at vi ikke lar oss diktere av andre.