• 4
    Oct 2017
    5:56 am

    “Jævla fettberg” og andre kommentarer

     

    Idag skal vi snakke om et litt viktig tema dere. For noen uker siden hadde jeg en liten rant på Snapchat, og jeg spurte følgerne mine om følgende; “Hva er den styggeste kommentaren du har fått med tanke på kroppen din om du har noen kilo ekstra?”. Etter en stund spurte jeg også om hva den styggeste kommentaren slanke mennesker har fått. Verken det ene eller andre er jo greit, det er ikke bare stygt å kommentere kroppen til overvektige, det er stygt og sårende uansett. Jeg viste det fra før, men det ble enda mer tydelig for meg nå. Det er like sårende for en slank person om å høre hvor tynn hun er og at hun må spise mer, som det er for en overvektig å høre at de må trene mer og slutte å spise så mye.

    Jeg fikk nesten 400 snaps fra alle slags mennesker i alle slags fasonger, og jeg fikk faktisk bakoversveis… Til tross for alle stygge kommentarene jeg selv har opplevd gjennom tiden, så må jeg innrømme at mange av svarene overrasket meg. Og ikke på en positiv måte. Noen av dem fikk jeg faktisk skikkelig vondt av. Det gjør meg bare enda mer sikker på at vi må snakke om dette med å akseptere seg selv og sin egen kropp, og ikke minst faktisk si ifra at dette ikke er greit. For mange av disse kommentarene er virkelig ikke det… Her er noen av de mange kommentarene folk har fått. Jeg har selvsagt bedt om lov til å dele disse av de som har sendt det inn, bare så det er nevnt, og jeg vil gjerne si tusen takk til alle som åpnet seg, delte deres historie og deres tanker. Det var utrolig sterkt å lese, og det tror jeg dere vil synes også.

    ▪️ Jeg synes det er svært ubehagelig å handle klær, mye pga kommentarene jeg har fått. De ansatte i butikken har sagt ting som “Så store størrelser som det du trenger har ikke vi i butikken” og “Jeg tror ikke du klarer å presse deg inn i den buksa her”.

    ▪️ Jeg ble kalt for “beinrangel” i et møte med NAV. Han mumlet det for seg selv, men gjentok seg ikke da jeg svarte “unnskyld?!”

    ▪️ “Bør du løfte du som er i lykkelige omstendigheter”. Nei, jeg er nok bare feit svarte jeg. “Er du sikker?” spurte hun tilbake!

    ▪️ En gang på fest spurte en jente hva som hadde skjedd med meg etter at jeg hadde gått ned noen kilo pga influensa. Hun satt meg ned ved et bord og omtrent tvang meg til å spise mat. Det er noe av det mest ubehagelige jeg har opplevd.

    ▪️ Jeg får høre ved hver familiemiddag at jeg ikke må være redd for kalorier for det er ikke farlig om jeg legger på meg litt. Jeg elsker mat og spiser ofte, men sliter med å legge på meg pga høy forbrenning.

    ▪️ En kollega sa jeg ikke måtte spise så mye til lunsj da bedriften hadde dårlig råd, og det så ut som jeg hadde spist nok allerede. Jeg sluttet etter 4 mnd for jeg orket ikke mer av slike kommentarer.

    ▪️ Sjefen min spurte om det var noe jeg ville fortelle etter at jeg hadde lagt på meg 5-7 kg. Ikke kult…

    ▪️ Tanten til kjæresten tok meg rundt håndleddet første gang kun møtte meg og spurte kjæresten min om han sultet meg.

    ▪️ Du hadde vært så flott, bare du hadde slanket deg litt, og da jeg ble gravid fikk jeg høre; ” Du hadde jo blitt så slank i det siste, nesten synd du ble gravid”

    ▪️ Var på Deli De Luca for å kjøpe nattmat og kommenterte at de ikke hadde så mye godt der. Da smalt det fra en fyr om at det så ut som jeg hadde spist altfor mye av maten der allerede.

    ▪️ Jeg viste meg frem i sexy undertøy for min daværende kjæreste. Reaksjonen jeg fikk var “Jaja, du har ikke hengepupper da iallefall”

    ▪️ Svigermor sendte med barna slanke annonser hjem i sekken og ba dem levere dem til meg.

    ▪️ Jeg gikk tur med niesen min da jeg gikk forbi to eldre damer. De så på meg og sa til hverandre “stakkars, hun har jo ikke klart å gå ned babykiloene enda hun da”

    ▪️ Da jeg skulle spise middag i kantina sto en av de ansatte og rørte i bernaise sausen. Hun så opp på meg og sa “Ja du spiser vel dette med skje du”

    ▪️ “Oi, trodde du som trengte så mye skulle være mye tynnere enn det!”

    ▪️ Hadde med meg niesen min på badeland, og da kom det en dame bort som mente datteren min burde bli henta av barnevernet.

    ▪️ Jeg får ofte høre at jeg er for tynn og ser syk ut.

    ▪️ Jeg får spørsmål om jeg har født det siste året, jeg er normalvektig.

    ▪️ En kompis av mannen min sa “Hva har skjedd med deg da? Du var jo så pen og tynn før?”

    ▪️ “Nei nå kan du ikke bli tynnere, da blir du ikke noe pen”

    ▪️ “Herregud skal du ikke spise mer? Spiser du ikke mat eller?”

    ▪️ “Jøss jeg var sikker på at ditt kolesterol var skyhøyt så stor som du er”

    ▪️ Jeg fikk en kommentar om at det ikke så ut som jeg trente i det hele tatt. På den tiden trengte jeg 9 timer pr uke. Jeg endre opp med spiseforstyrrelser.

    ▪️ Jeg fikk spørsmål om hvorfor jeg brukte bikinitopp, jeg hadde jo ikke pupper!

    ▪️ Jeg fikk ikke så mange stygge kommentarer før etter at jeg gikk ned i vekt. Da kunne folk komme og si ting som “Jammen du var jo SVÆR før da” og “Herregud du var jo et fettberg tidligere” Det føltes egentlig nesten verre, det er jo ikke hyggelig å få høre hvordan de egentlig så på meg før jeg gikk ned i vekt. 

    ▪️ Gymlæreren tok meg i nakken foran klassen og sa “Slik skal ikke en jente se ut”

    ▪️ “Du kan ikke gå i de buksene der altså, de er ment for de som er mye mindre enn deg”

    ▪️ Hadde gått opp fra anoreksi og veide 55 kg, men var fremdeles veldig tynn. En person på Elixia spurte om jeg skulle ha baby…

    ▪️ “Ja du ser jo ut som du veier godt over 100 kg, men du har et pent ansikt i det minste”

    ▪️ Sto og pratet med en fyr på fest. Kompisen hans kom og sa “Kom! Du kan ikke stå her og snakke med hu som er så stygg”

    ▪️ “Wow, enten er du gravid, eller så er du bare skikkelig feit” 

    ▪️ En dame i en butikk spurte hvilken størrelse jeg måtte ha jeg som ventet trillinger. Jeg var ikke gravid.

    ▪️ “Oi klærne dine skjuler jo masse så jeg trodde ikke du var så stor, Det er jo synd for du er jo veldig pen i ansiktet”

    ▪️ “Du kan ikke handle her, du kommer aldri til å passe inn i noen av kjolene”

    ▪️ “Oi jeg kjente deg ikke igjen jeg, du er så annerledes”. Sagt etter at jeg gikk opp 20 kg. Hva svarer man på sånt? 

    ▪️ “Æsj så tynne bein du har”

    ▪️ Fikk tilbud om et medlemskap på Elixia på gaten. Takket nei siden jeg allerede var medlem et annet sted. Vedkommende svarte “Eh, jeg tror virkelig du burde si ja takk”

    ▪️ Jeg fikk høre at om jeg fortsatte å gå ned i vekt ble jeg sikkert fin en dag.

    ▪️ ” I am sorry, we don`t have elephant sizes here”

    ▪️ Gikk og tittet på Bik Bok og noen spurte om jeg trengte hjelp. Sa jeg bare tittet og da sa hun “Ja det må du gjerne gjøre, men jeg kan jo informere om at vi dessverre ikke har klær som går opp til din størrelse” Kjøpte ikke presang på Bik Bok for å si det slik.

    ▪️ Et barn spurte om jeg drakk mye cola siden jeg var tjukk for mammaen hans hadde sagt at man ble tjukk om man drakk cola.

    ▪️ Jeg hadde akkurat fått tvillinger og var ute for første gang etter fødselen. Følte meg fin i ny kjole, ny frisyre og sminke. Så kom en dame bort til meg og sa “Oi, du var jo voldsomt forandre, ser det tar på å være tvillingmamma”.

    Langt innlegg ikke sant? Vel, dette er bare en brøkdel av snappene jeg fikk… Dette er faktisk ikke greit, og det håper jeg virkelig ikke dere synes heller? Jeg synes noen av disse kommentarene er så vonde, og det minner meg om mange av de kommentarene jeg selv har fått. Det er sikkert ikke alle som kom med disse kommentarene hadde vonde hensikter, men det blir vondt og sårt uansett. Kommentarene er like vonde uansett om det går på at man er for tynn, for tykk, eller noe midt imellom. Vondt er det uansett å få kommentarer på kropp og utseende. Jeg har sikkert syndet selv, jeg er ikke så høy på meg selv at jeg tror jeg er perfekt. Jeg har sikkert kommentert andre sin kropp, ikke med onde hensikter, men jeg tror det er lett å ikke tenke seg om.

    Jeg håper faktisk du følte deg truffet når du leste dette. At du fikk litt sjokk, at du kjente deg igjen eller at det i det minste frembrakte følelser i deg. Kanskje dette innlegget kan gjøre at flere faktisk får opp øynene på hvordan slike kommentarer påvirker andre. Kanskje kan dette innlegget gjøre at flere faktisk sier ifra at dette ikke er greit. For det er ikke greit, og det er lov å si ifra om man får slike kommentarer. Det er lov, og man burde, si ifra at det du sier nå sårer meg. Det er ikke alltid lett, der og da blir man kanskje så lei seg at man glemmer det, men vi må alle bli flinkere til å vise at dette ikke er greit. Enten kommentarene er “velmenende” eller ikke. Vi må gå foran som et godt eksempel, tørre å si ifra og ikke minst lære barna våre dette. Mange av kommentarene jeg fikk kom fra barn, og samtidig som de ikke vet bedre så lærer de faktisk disse holdningene et sted.

    Husk at alle kjemper en kamp du ikke vet noenting om, og det kommer sjeldent noe godt ut av å kommentere kroppen til andre. De som er overvektige vet som regel det veldig godt selv, de som er slanke vet det utrolig godt selv og de som er midt imellom vet det garantert de også! Vi har alle speil, tross alt… Neste gang du vil komme med en slik kommentar, prøv å tenk på hva du ville følt selv om noen sa det samme til deg.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 30
    Sep 2017
    9:31 am

    Jeg bryr meg, men ikke slik du kanskje tror

     

    De siste årene har måten jeg blogger på endret seg, og det er helt naturlig. Jeg endrer meg, bloggen endrer seg, jeg ser ikke noe rart i det. Jeg har imidlertid fremdeles sterke meninger, ting jeg mener det er viktig at vi snakker om. Ting det er viktig vi har en debatt om. Som selvtillit, hetsing av mennesker på bakgrunn av kropp og utseende, kroppspress og netthets for å nevne noe. Nesten hver eneste gang jeg skriver om slike ting så vet jeg omtrent på forhånd hvilke type kommentarer jeg vil få. På godt og vondt selvsagt. En av kommentarene er så og si i alle tilfeller “hvorfor bryr du deg så mye om hva andre tenker om deg?” eller “Jeg synes du skal slutte å bekymre deg om hva andre tenker og slutte å bry deg.”

    Det vil jeg skrive litt om idag, for denne type kommentarer har jeg faktisk et problem med. Jeg fikk den sist når jeg la ut dette bildet på instagram. Teksten var ment for å vise hvor absurd det er at jeg ikke kan være glad, smile og elske meg selv, til tross for at jeg er overvektig. Noen tolket det imidlertid som om jeg tenkte altfor mye på hva andre mente om meg. Det virker som om mange tror at jeg daglig går rundt og bryr meg om hva andre tenker om meg, hva andre synes om kroppen min, klesstilen min osv, men det er ikke sannheten. Sannheten er at jeg bryr meg, men ikke slik du tror.

    Jeg bryr meg nemlig fint lite om du som leser synes jeg har stor mage, kler meg feil, viser for mye kløft på snapchat, burde trene mer eller om jeg sminker meg feil. Det må du gjerne synes, det hindrer ikke meg i å ta på meg skjørt, sminke meg, ta på push up bhen som jeg absolutt ikke trenger og nyte livet. Det hindrer meg ikke i å promotere de verdiene jeg mener er riktig, å snakke om det å like seg selv og gi seg selv mer verdi enn kun hvordan man ser ut. Slik sett bryr jeg meg faktisk ikke. Jeg bryr meg imidlertid fordi jeg mener det er prinsipielt feil! Jeg skriver om det fordi jeg mener det er såpass feil at det er viktig at det settes fokus på. Jeg har faktisk en stemme som når ut til mange, og den vil jeg bruke. Da benytter jeg ofte meg selv som eksempel fordi jeg føler det ofte er lettere enn å snakke om det på generell basis.

    Jeg bekymrer meg svært sjeldent over hva andre synes om meg, det har jeg gitt opp for lenge siden. Ellers kunne jeg ikke blogget og vært i sosiale medier slik jeg er. Jeg blogger imidlertid ikke bare for meg selv, men også for andre. Mye av de viktige temaene jeg blogger om velger jeg å skrive om fordi jeg synes det er viktig å sette fokus på. Viktig å snakke om. Viktig å fortelle folk at det faktisk ikke er greit. Ikke bare mot meg, men mot andre også. Jeg vet at jeg har hjulpet mange til å akseptere seg selv og gir mer faen i hva andre måtte mene om dem, og det er jeg stolt av. Selvsagt synes jeg også det er trist å bli hetset, hengt ut, urettferdig behandlet, og snakket dritt om på nettet, hvem synes vel ikke det? Men om du tror jeg går rundt og daglig bekymrer meg om hva andre tenker om meg så tar du faktisk feil.

    Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen. Jeg forstår virkelig ikke den holdningen folk har til at man bare ikke skal snakke om ting så blir det sikkert bedre. Skal vi da slutte å snakke om mobbing også da? For da går det sikkert over. Slutte å snakke om kroppspress for da forsvinner det helt sikkert. Kanskje vi bare skal slutte å snakke om krig også så blir det fred på jord? Den siste er satt på spissen, men allikevel. Det er viktig å snakke om ting mener jeg, og det er ofte derfor jeg skriver om det jeg skriver. Ikke fordi jeg bryr meg så innmari på egne vegne, men heller på alle sine vegne. Selvsagt reagerer også jeg på kommentarer jeg får som jeg føler er urettferdig, og selvsagt ønsker jeg av og til å forsvare meg. Så slik sett bryr jeg meg jo. Ofte føler jeg det handler mer om nettopp det, at det er urettferdig og feil, heller enn at jeg bekymrer meg over hva andre mener om meg.

    Vi kan ikke slutte å snakke om ting dere. Vi må faktisk bry oss, ikke bare om oss selv, men om hverandre. For om det skjer med meg er jeg definitivt ikke alene, såpass unik er jeg faktisk ikke.  Om mine tanker, blogginnlegg og mine ord kan hjelpe andre til å få det bedre, så er det faktisk verdt det. At jeg skriver om temaer som er viktig for meg handler faktisk ikke om at jeg bryr meg så jævlig mye om hva andre mener om meg, men om at jeg synes det er feil på generelt grunnlag. At jeg synes det er viktig å snakke om. Vi kommer ikke langt her i verden om vi alle bare stikker hodet i sanden og tenker mest på oss selv. Vi kommer ikke langt om vi slutter å bry oss!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

     

  • 23
    Aug 2017
    8:14 am

    Mer kroppspress er nok løsningen…

     

    Overskriften er skrevet med verdens største ironi, bare så vi har gjort det klart en gang for alle. Om du ikke har fått den med deg så har treneren Cornelis Elander uttalt at han mener vi trenger MER kroppspress for å forstå at vi har godt av å spise sunnere og bevege oss mer. Jeg var veldig usikker på om jeg skulle skrive noe om denne saken. Ikke fordi jeg ikke har sterke meninger om saken (for det har jeg virkelig) men rett og slett fordi jeg er DRITT LEI. Dritt lei folk som ikke forstår hva kroppspress egentlig er. Dritt lei folk som skal fortelle overvektige av overvekt er usunt som om de ikke vet det selv (vi har faktisk også speil). Dritt lei folk som ikke forstår at det å gå ned i vekt kan være en kompleks prosess for mange, og at det ikke hjelper å trykke den overvektige ned gang på gang. Dritt lei folk som mener man fremmer overvekt fordi man deler bilder av seg i sosiale medier når budskapet er noe så enkelt og vanskelig som å elske seg selv uansett hvordan man ser ut.

    NEI, vi trenger virkelig ikke MER kroppspress, da har man bomma helt på hva kroppspress faktisk er. Kroppspress er ikke fokus på trening og sunt kosthold. Kroppspress er et usunt press om å se ut som et gitt, urealistisk ideal. Et press som å ha en “perfekt kropp”, et press som gjør at du sammenligner deg med andre og føler du kommer til kort. Det er følelsen av å ikke være bra nok, at man er mindre verdt pga hvordan kroppen ser ut. Kroppspress handler om hvordan kroppen ser ut, og ikke om hvordan man har det i kroppen sin. Kroppspress er overhode ikke en god ting, og Elander skriver jo selv: … det er helt klart at det såkalte kroppspresset som så mange liker å snakke om i hvert fall ikke har resultert i så mange flere tynne kropper. Nei, det er helt riktig! Så hvorfor i all verden vil du da ha enda mer kroppspress når det hittil ikke har virket?

    Elander kommer også med andre (i mine øyne idiotiske) påstander som at overvekt og fedme er blitt den nye normen og at overvekt hylles… Det er bare så utrolig feil. Jeg tørr faktisk påstå at det er svært få overvektige som blir hyllet fordi de er overvektige. De fleste overvektige blir hyllet fordi de, i en syk verden med mye kroppspress, tørr å være seg selv. Tørr å poste bilder av seg selv der magen synes, tørr å smile og le og leve livet. For det er det mange som ikke tørr! Tror virkelig noen at man får kjempegod selvtillit at å hele tiden få høre hvor feit man er? Det virker som om mange tror at fremgangsmåten for å få noen til å gå ned i vekt er å rakke ned på dem, komme med stygge kommentarer og bombradere dem med perfekte kropper for å vise dem hvordan de burde se ut. For mange har det helt motsatt effekt. Dårlig selvtillit og forakt for seg selv forsvinner ikke automatisk med kiloene. Personlig har jeg så mye mer tro på å løfte folk opp, få folk til å jobbe med hodet og forstå at de er GODE NOK, uansett hvordan kroppen ser ut. For det er hvem man er som PERSON som faktisk betyr noe. Det er et så mye bedre utgangspunkt for å kunne ta tak i livsstilen sin!

    Jeg kjenner meg heller ikke igjen når Elander mener det er LITE fokus på trening og sunt kosthold idag. Virkelig? Jeg føler nemlig jeg blir bombadert med det, for å ikke snakke om alle de som skal fortelle meg at overvekt ikke er sunt. Vi ser stadig artikler i media om hva vi skal spise, hva vi ikke skal spise, nye trenddietter, hvordan vi skal bli smartere, hvordan vi kan få flat mage uten å trene og jeg vet ikke hva. Jeg tror folk blir lei. Jeg tror folk blir så lei og forvirret over alle de motstridende rådene såkalte eksperter gir at det rett og slett blir lettere å ta seg en sjokolade. Selv om vi vet det er usunt. En undersøkelse utført av Mills og Respons Analyse (takk til CasaKaos som nevnte denne i sitt blogginnlegg som jeg anbefaler dere å lese) viser av 8 av 10 nordmenn mener det er forvirrende at ulike eksperter gir motstridende råd om hva som er sunt og usunt. Over 80% av både menn og kvinner føler det blir for mye fokus på slanking og dietter i Norge. Sier ikke det ganske mye?

    Det er viktig å ha fokus på trening og sunt kosthold, det er viktig å vite om farene ved å være overvektig. Jeg er enig i at overvekt og fedme er en problem som må tas tak i, men det gjøres ikke ved å skape mer kroppspress. Det gjøres ikke ved å gjøre mat og trening så komplisert og skrive så mye om det at folk rett og slett blir lei. Hvorfor kan vi ikke heller bygge opp fremfor å rive ned? Gi overvektige som vil ned i vekt mer selvtillit og enkle kostholdsråd, fremfor å fortelle dem hvor udugelige og late de er? Hvorfor kan vi ikke akseptere at vi alle er ulike, alle har forskjellige kropper, og at idealkroppen ikke eksisterer? Er ikke det et mye bedre utgangspunkt?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 2
    Jun 2017
    5:37 am

    Selvtillit og helse – to ulike ting

     

    Hei herlige følgere!

    Jeg er rett og slett overveldet over all responsen jeg fikk igår, særlig på snapchat. Det rant inn med snap fra folk, og jeg prøvde så godt jeg kunne å i det minste gi noe svar til alle, selv om det ble gjort i form av emoji. Jeg må ærlig innrømme at ofte når jeg skriver om litt mer alvorlige temaer så sitter jeg igjen med følelsen av “hvorfor gidder jeg dette?”. Jeg føler jeg alltid blir misforstått (noen tror jeg seriøst gjør det med vilje), og noen ganger er jeg ikke flink nok til å få frem det jeg egentlig mener. Det siste året har jeg følt jeg må presisere ting flere ganger pr innlegg så folk ikke skal misforstå, uten det altfor store hellet, haha! Det blir slitsomt i lengden, særlig om et tema som er vanskelig fra før.

    Gårsdagens lille utblåsning på snapchat og forsåvidt også i Episode 7 av podcasten min kom ikke som følge av en enkelt kommentar, det synes jeg er litt viktig å poengtere. Jeg følte kanskje litt det ble veldig fokus på en person i kommentarfeltet, men denne utblåsningen var ment generelt, og ikke mot en enkelt person. Personens kommentar på gårsdagens instagram bilde var heller ikke en stygg kommentar eller noe, jeg bare så ikke poenget. Jeg forsto ikke hvordan vedkommende kunne dra denne konklusjonen utifra det jeg skrev. Dette er jo heller ikke første gangen temaet kommer opp. Hvorfor er det slik, at hver gang man presiserer at man liker seg selv som man er, man liker kroppen sin og sier fuck kroppspresset, så skal helse bli dratt opp som et tema? Hvorfor? Er det to sider av samme sak? Er det slik at om man er overvektig, men velger å like seg selv så er det det samme som å drite i helsa? NEI, SELVSAGT ER DET IKKE DET!

    Da jeg skrev gårsdagens innlegg “Jeg blir aldri tynn” så handlet ikke det om at jeg har slått med ro med å være overvektig. At jeg har bestemt meg for å drite i helsa. Det handler om at jeg har lagt bort det intense ønske og følelsen av at jeg MÅ bli tynn. Å bli tynn for utseende sin skyld er rett og slett verken viktig eller et mål lengre. Det betyr IKKE at jeg ikke vil trene, gå litt ned i vekt, få bedre helse og være i form? Jeg forstår helt ærlig ikke hvordan de to tingene kan sammenlignes og settes sammen som et? Jeg synes også det er ironisk. Vi får stadig vekk høre om hvor ille kroppspresset er, at vi jenter må like oss selv som vi er, og innse at vi ikke kan se ut som reklameplakatene. Et kjempebra budskap forøvrig, ingen tvil om det. Samtidig, så fort noen sier at de liker seg selv og kroppen sin, så skal noen trå til og minne oss om HELSA. At det er viktig å tenke på helsen og komme seg på trening, at det ikke er sunt å være overvektig (gud jeg er så lei det argumentet). For meg blir det rett og slett altfor dumt… For meg henger det ikke sammen. Joda, man kan jo få bedre selvfølelse av å ha god helse, men det ene utelukker ikke det andre. At jeg liker kroppen min og meg selv nå er IKKE det samme som at jeg ikke tenker på helsen min og vil komme i bedre form. Jeg bare velger å akseptere meg selv mens jeg gjør det 🙂

    Heldigvis, når det ser mørkest ut, så kommer dere meg til unnsetning. Dere viser meg at det faktisk er mange som forstår hva jeg skal frem til, dere viser at dere klarer å se verden i flere nyanser enn sort/hvitt, og dere viser meg at det jeg gjør faktisk har en effekt. Dere viser meg at selv om dere velger å like dere selv og kjempe mot komplekser, så streber dere fremdeles etter en sunn livsstil. Det er faktisk veldig stort for meg, for mange mener jeg oppfordrer til overvekt og at jeg påvirker folk til å ikke trene. Dere derimot viser meg at det er det totalt motsatte! Jeg er utrolig stolt av å ha såpass mange flotte, empatiske og oppegående lesere som klarer å se verden fra flere vinkler ♥ Jeg kan ikke gjøre alle fornøyde, men jeg føler allikevel det er viktig å ta denne debatten. Få folk til å innse at selv om man er overvektig kan man ha masse selvtillit, god selvfølelse og like seg selv, uten at det betyr at man driter i helsa.

    Så igjen TUSEN TAKK for alle meldinger vedrørende gårsdagens tema. Jeg blir veldig lidenskapelig og engasjert som dere kanskje forstår, og jeg setter enormt stor pris på at dere tar dere tid til å kommentere i de sosiale kanalene mine, virkelig! Samtidig vil jeg også oppfordre til å holde debatten saklig, det er måten vi kan gjøre en endring på tror jeg. Ha en herlig fredag!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 1
    Jun 2017
    7:44 am

    Jeg blir aldri tynn

     

    …. og det er faktisk helt greit.

    Det begynner å bli en stund siden jeg hadde dette intense, altoppslukende ønsket om å bli tynn. Hva nå egentlig det innebærer. Jeg ville bare bli tynn, for da ble livet så mye lettere. Det begynner også å bli en stund siden min høyeste mål var å stille i en fitnesskonkurranse. Om jeg sto på den fitness scenen, da ville alt være verdt det og jeg ville virkelig bevise noe ovenfor både meg selv og de som ikke trodde på meg. Det begynner generelt å bli en stund siden hovedfokuset mitt var hva slags type kropp jeg ønsket meg, fordi jeg var overbevist at om kroppen ble sånn og sånn, da ble jeg lykkelig. Da ville livet snu, og jeg ville leve lykkelig i alle mine dager. Så endte jeg jo opp med å bli ganske tynn da, og når jeg ser tilbake på bilder idag så synes jeg faktisk at jeg rett og slett ser syk ut på noen bilder. På en måte var jeg det også, sykelig besatt av kropp og utseende i det minste.

    Så nå har jeg slått meg til ro med det, jeg blir antagelig aldri tynn, og det er faktisk helt i orden for meg. Jeg kjenner at jeg ikke lengre har dette brennende og altoppslukende ønske om en “perfekt” kropp, og det kjennes så deilig. Joda, jeg har selvsagt ting jeg ønsker å endre på, absolutt! Hadde ikke skadet med litt rundere rumpe, litt mindre pupper, litt mindre overarmer og strammere mage, og det er jo absolutt oppnåelig også. Må bare klare å finne denne treningsgleden igjen som har vært savnet en stund. Ta litt grep om kostholdet. Jeg har imidlertid slått meg til ro med tanken om at jeg aldri kommer til å bli size zero tynn eller i fitnessform, rett og slett fordi jeg ikke vil. Rett og slett fordi det ikke lengre er et mål for meg. Rett og slett fordi…. sjokolade!

    Istedet har jeg et ønske om en viss livsstil, der treningsglede er i fokus fordi det føles bra for kropp og sinn. Der man virkelig nyter livet og det den har å tilby, på alle arenaer, og velger å tenke positivt om seg selv og egen kropp. Der man ikke setter begrensninger for seg selv fordi man ser ut på en gitt måte, enten det må være for tynne bein eller for stor mage. Der man gjerne kan ønske å endre visse ting ved kroppen, men hvor disse tingene ikke har en innvirkning på om man er bra nok eller ikke. Hvor hvem man er som person betyr mer. Der man setter seg mål fordi man vil og det gir en noe positivt, men hvor en dag uten trening så absolutt kan være en dag med mening. En livsstil der man fokuserer like mye på den mentale helsen som den fysiske. Jeg har store drømmer som dere ser, men jeg tror det er mulig!

    Jeg er ikke helt der enda selv, såpass må jeg jo innrømme. Det forsto jeg da det brått var pizza 4 av 7 dager i forrige uke, haha! Allikevel tror jeg så absolutt det er mulig så fort man finner balansen. Noen av dere som leser dette vil sikkert tenker at dette er bare noe jeg skriver fordi jeg ikke “klarer å gå ned i vekt” og lignende. Vel, da får dere tro det, jeg orker ikke å bruke tiden min på å diskutere med dere. For meg er det ingen tvil om at jeg klarer det meste jeg virkelig ønsker å få til. Jeg har imidlertid genuint ikke noe stort ønske om å bli tynn, om å få sixpack eller presse meg inn i størrelse 32. Jeg har et ønske om bedre helse og en strammere kropp, absolutt, men om jeg kunne velge synes jeg faktisk det ville vært veldig fint å vært en størrelse SMALL på Zizzi Nordby jeg. Om jeg skulle definert noe. Jeg trives uten tvil best med litt former på kroppen! Merk at dette er min personlige mening, og ikke ment som et stikk til noen som ønsker noe annet, eller som har en annen idealkropp 🙂

    Jeg har slått med til ro med at jeg mest sannsynlig aldri blir tynn, rett og slett fordi jeg ikke lengre har et stort ønske om det selv. Det er faktisk helt i orden, og det føles også litt godt. For med den tanken i bakhodet føler jeg at jeg kan fokusere på andre ting, som helsen min. Jeg kan fokusere på å bli en bedre personlig trener, en bedre kjæreste, en bedre blogger, en bedre person mot andre og en bedre venn. Fordi ingen av de tingene er avhengig av hvordan jeg ser ut (enkelte er uenige med PT delen der, men det får bare være). Det som avgjør om jeg blir lykkelig i livet er tross alt min innstilling til det hele, ikke hvorvidt magen min er flat eller lårene mine ikke gnisser inntil hverandre når jeg går.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 4
    May 2017
    7:20 pm

    “Rull bort cellulittene dine” – Lar du deg lure?

     

    Når noe er for godt til å være sant, så er det kanskje nettopp det!

    Det er mulig jeg begynner å bli gammel, men jeg må innrømme jeg ikke henger helt med i skjønnhetsverden om dagen. For litt siden kom jeg over en reklame for contouring for BEINA! Contouring er skyggelegging av ansiktet ved hjelp av sminke for de som lurte, en trend Kim Kardashian vistnok er “ansvarlig” for. Dette har tatt helt av, på magisk vis kan man trylle seg til pene skinnbein og smalere neste for å nevne noe. Les mer her om du er interessert. Altså, den trenden kan jeg forsåvidt forstå, og på en måte skulle jeg ønske jeg fikk det til selv. Så innser jeg at jeg har null interesse for å sminke, og har teknikk som en blind amøbe i en petriskål, og slår meg til ro med det, haha!

    Contouring for beina derimot, den forstår jeg ikke. Er det virkelig noen der ute som føler de har et stort behov for å sminke beina?! Det er ikke for å gjøre narr av noen, men det er faen i meg helt sinnsykt om dette er et behov noen har klart å skape… Er det blitt så enkelt, at om man ikke liker noe kan man bare sminke det vekk? Eller sminke det på for den saks skyld, sist uke så jeg noen som brukte contouring for å lage markert mage. Det hadde nok ikke funket på min mage (haha, skulle likt å se noen prøve), men jeg ble både fascinert og litt mørkeredd på samme tid.

    Det skremmer meg litt å se hvor mange produkter og trender som blir skapt slik at noen kan tjene penger, og altfor ofte spiller de på usikkerheten til folk flest for å lure flest mulig. Det siste jeg så nå var en cellulitt behandling fra Ame Pure Norway hvor de lover at du kan rulle vekk cellulittene dine med en piggrulle! Altså, NEI! Det funker jo ikke sånn… Jeg har selv prøvd piggrulle aka tortur redskap i ansiktet, og selv om jeg så en viss effekt (ikke noe å rope hurra for egentlig, mer om det i et annet innlegg) så er cellulitter en HELT annen ting enn arr og uren hud. Jeg blir så irritert og frustert over at dette er lov.

    Cellulitter er noe 85% av alle kvinner har, enten du er overvektig, undervektig, trent eller midt imellom. Cellulitter handler om hvordan vi lagrer fett i underhuden. Enkelt forklart stikker noen fettceller som holder på plass av bindevev, opp og ut av lærhuden og dermed får vi den ruglete overflaten. Du har tre lag med hud, og underhuden er den nederste. Cellulitter og hvor mange du har avhenger av fettlagring, hudtykkelse og hvor sterkt bindevev du har. Hvordan skal en piggrulle med rulle på 0,5 cm egentlig kunne endre på noen av disse faktorene? Den fjerner da ikke mengde fett i underhuden? Den styrker ikke bindevevet? Den gir deg ikke mer muskler som jevner ut huden? Hvordan kan man da love at dette fungerer?

    “La meg bare sette litt ekstra godt lys på cellulittene” eller “Yes, en god anledning til å vise rumpa!” You choose 😉 Btw, gammelt bilde, har garantert flere cellulitter nå, men bryr meg fremdeles svært lite!

    Denne informasjonen er ikke vanskelig å finne, men allikevel lar vi oss lure, hele gjengen, til å tro at en piggrulle og en “mirakelkrem” skal kunne hjelpe oss med cellulittproblemet. Hvorfor vi i det hele tatt anser cellulitter som et problem har jeg imidlertid ingen god forklaring på, personlig kunne jeg ikke brydd meg mindre! Cellulitter sier ingenting om du er i god eller dårlig form, om du trener eller spiser sunt, eller helt motsatt. Det sier overhode ingenting om deg som person eller din livsstil, hvorfor er vi så forbanna opptatt av det? Er det så viktig for oss å ha silkemyk hud som reklamene hvor photoshop er brukt på hver mindre lille linje? Tror vi virkelig, innerst inne, at det er realistisk, eller er det mer behagelig å lure oss selv?

    Jeg vet ikke svaret, men jeg håper vi alle snart kan åpne øynene og se hva denne skjønnhetsindustrien gjør med oss… Vi kastet oss på detoxkurer uten noe som helst vitenskaplig hold, kjøper superpiller som lover alt fra sterke negler til glansfult hår og prøver utallige metoder for å bli kvitt cellulitene. Jeg blir påvirket også, ingen tvil om det, jeg klikket jo faktisk hjem den piggrulla selv! Er det ikke flere enn meg som synes det er skummelt? Det er selvsagt ingenting i veien med litt hjelpemidler for å føle seg bedre, men når går det egentlig litt for langt?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 24
    Mar 2017
    5:05 pm

    Jeg er lei maset om mobbing

    Ja, jeg er lei. Lei av maset om mobbing. Hva i alle dager er det som foregår om dagen, egentlig? Er det jeg som har gått glipp av noe? Eller er det virkelig slik at så mange faktisk blir mobbet og får psykiske problemer som følge av det? Med fare for å kaste stein i glasshus, så må jeg bare si det. Jeg forstår det ikke helt. Og lurer virkelig på om dette med “nettmobbing” er et såpass stort problem som mange vil ha det til, eller om det er enkelte bloggere og mediehus som er litt for flinke til å blåse dette opp. For snakk om mobbing medfører jo klikk, og klikk gir penger i kassen. Men faen så lei jeg er av å lese om det! Jeg finner det veldig merkelig at så mange hevder å være mobbet på skolen og på nettet, er dette virkelig reelt? Med fare for å skyte meg selv i foten, så tror jeg ikke på det. At mange får stygge kommentarer i sosiale medier og blir hetset vet jeg jo, men er det virkelig så ille? Og må alt snakkes så innmari mye om?

    Jeg har aldri følt at folk rundt meg eller leserne mine går rundt med store psykiske problemer når det kommer til mobbing. Ikke en eneste mail får jeg fra jenter som trenger hjelp med psyken sin angående tanken på å ikke være bra nok for jentegjengen og hetsing på sosiale medier – og gud så glad jeg er for det !Skal man bekjempe denne mobbingen folk maser så om for tiden, så kommer man langt med å holde litt mer kjeft. Rett og slett! Og har du virkelige problemer med mobbing så må du søke hjelp – ikke lese blogg. Må alt snakkes så innmari om hele tiden? Granskes opp og ned?

    —————————————————————————————————————————————————————-

    Kan dere se for dere hvilket ramaskrik det ville blitt om jeg faktisk hadde skrevet og ment teksten over. Det gjør jeg heldigvis ikke. I tilfelle noen må ha det inn med fingerbøl, dette er en tekst som er satt veldig på spissen, men ikke helt. Nøyaktig de samme argumentene skrev en av Norges største bloggere for noen dager siden, men da handlet tema om kropp og kroppspress. Det eneste jeg har gjort er å bytte ut kropp, vekt og kroppspress med mobbing. Det ser ikke så bra ut, gjør det vel? Man løser sjeldent problemer ved å tie de ihjel, enten det gjelder mobbing eller kroppspress. Noen vil kanskje påstå at mobbing er mer alvorlig enn kroppspress, men jeg vil påstå at følelsen om å ikke være bra nok og føle seg dårlig er ganske lik…

    Jeg blir veldig trist fordi jeg vet at kroppspress er en høyst reel ting her i Norge, og selv om jeg ikke får hundrevis av mail i uken fra folk som sliter med selvtilliten og har bekymringer om egen kropp, så får jeg allikevel min del både av de negative og positive. Jeg får meldinger fra jenter som takker meg for at jeg viser at man kan være sunn og trene selv om man ikke er sylslank, fra damer som for første gang på flere år tørr å gå i bikini, singletter eller korte kjoler. Fra kvinner som endelig har begynt å trene på treningsenter eller endelig har klart å endret tankegangen rundt egen kropp til noe mer positivt. Det sier meg at kroppspress er noe som absolutt er reelt, og akkurat som med mobbing, så hjelper det ikke å ikke snakke om det. Kan vi endre noe på MÅTEN vi snakker om det? JA, det tror jeg så absolutt vi både kan og burde, men holdningene som er beskrevet ovenfor synes jeg faktisk er både nedlatende og ganske arrogante. Tenk å ha den holdningen at om JEG ikke opplever det eller bekymrer meg om kroppen min, da er det sikkert ikke reelt? Det gir meg en vond smak i munnen….

    Som sagt tror jeg vi absolutt kan endre litt på måten vi gjør ting på, uten tvil! Vi kan vise at vi synes vi selv er gode nok ved å smile og le på bilder, fremfor å bare skrive det. Vi trenger ikke “flashe valker” på instagram i hver post, eller skrive en lang tekst om hvor mye vi elsker kroppen vår hver gang vi poster. Noen ganger er det nok mye mer virkningsfullt å bare poste et bilde av seg selv i bikini og skriver “koser meg på stranda” eller et treningsbilde med teksten “Elsker følelsen trening gir meg”, istedet. Vi kan fokusere på helse, selvtillit og helt andre egenskaper enn kropp, og det er også noe jeg tror er viktig. Det er grunnen til at jeg blant annet ikke skriver noe om vekten min, centimeter og lignende på bloggen lengre. Så ja, vi kan absolutt snakke mindre og annerledes om kropp, men det betyr ikke at vi skal holde kjeft om det. Tror dere virkelig det hjelper å ikke snakke om det at så mange føler seg ukomfortabel i egen kropp? Tror dere det gjør at problemet automatisk forsvinner? Tror dere vi skaper endringer som sårt trengs i samfunnet ved å holde kjeft og håpe det går over? Det tror ikke jeg.

    Samtidig må vi også huske på at noe av ansvaret ligger på oss.. De instagram kontoene som legger ut typiske “fitspo” bilder og lignende, de legger det ut fordi det er det de få tusenvis av likes på. De blir så store fordi det er det folk “vil ha”. Jeg merker det bare på min egen lille konto, bildene hvor lettkledd kropp er i fokus får ofte flere likes enn de vanlige bildene. Så om vi er så lei av å se kropp i media, kanskje man skal starte der? Ofte ser jeg også at på både instagram og blogg at så fort det postes et bilde av kropp eller lignende så blir utseende kommentert, selv om posten ikke engang handler om kropp eller utseende engang. Vi må også ta i betraktning at de som er yngre enn oss blir påvirket på en helt annen måte enn de på min alder, og er det ikke viktig at de får noen fornuftige stemmer å lytte til? Nei, hele dette med at “bare vi holder kjeft så går det nok over” gjør meg helt matt.

    Jeg blir utrolig trist over slike holdninger i samfunnet, at om vi bare slutter å snakke om så blir alt solskinn og smil. At fordi jeg ikke opplever det så er det sikkert ikke reelt. At man bare kan ta seg sammen istedet for å bekymre seg over ting med kroppen man ikke liker. Det er så ufattelig nedlatende og… jeg har ikke ord. Generelt blir jeg også veldig slitne av folk som mener “vi kan jo BARE gjøre sånn og sånn”. Om det BARE er å gjøre sånn eller sånn, tror dere ikke folk ville gjort det? Det er en prosess, som det meste annet, og det starter med oss. Jeg tror vi skaper mye av kroppspresset selv, det er det ingen tvil om, men jeg tror også det er viktig at vi får høre på daglig basis at vi er gode nok.  At noen tørr å være en motpol og ta opp de litt kjipe tingene. Jeg tror det er viktig at vi får se kropper og fornøyde folk i alle størrelser og fasonger, og jeg tror det er viktig at bloggere, som faktisk påvirker mange, ikke bare fokuserer på interiør, matoppskrifter og lunsjing i sola med venninner. Når jeg ser på de tilbakemeldingene jeg får så er jeg ikke i tvil om at det å snakke om det faktisk gjør en forskjell!  At den jobben jeg og andre bloggere gjør faktisk er viktig.

    Kroppspress og påvirkningene fra sosiale medier er høyst reel, akkurat som mobbing, og ingen av delene blir bedre ved å tie det ihjel. Ja, vi kan absolutt endre på måten vi snakker om det på, men denne debatten er viktig. En dårlig selvfølelse og dårlig selvbilde forsvinner ikke av seg selv om man slutter å snakke om det. For selv om kroppspresset er noe vi kanskje skaper selv, så forsvinner det ikke ved å knipse med fingrene. Dette er høyst reelt for de som sliter med det, og selv om vi kan gjøre endringer så hjelper det ikke å bare holde kjeft om det. Om du ikke opplever å ha negative følelser om kroppen eller dårlig selvtillit så er det helt supert, men ikke vær så ignorant å tro det betyr at ingen andre sliter med det…

  • 17
    Nov 2016
    9:01 pm

    2011 vs 2016

     

    Året er 2011. Jeg finner frem den ene buksa i skapet som fremdeles passer, og leter etter en overdel. Etter å ha lett i en evighet må jeg bare innse at slaget er tapt, jeg må ta på den diarebrune genseren som ser mer ut som et telt og får meg til å se enda større ut. Jeg må kaste inn håndkle og komme meg på shopping. Selv om jeg nå har begynt vektnedgangsreisen min så må jeg bare innse at jeg ikke kan gå i søppelsekker frem til ting begynner å skje. Aller helst vil jeg gjemme meg under dyna, men siden jeg tross alt har en mellom leder stilling på det tidspunktet så må jeg bare ha noe å ha på meg.

    Jeg begir meg ut på jakt i alle billigbutikkene som også fører store størrelser, og må igjen innse at om man ikke passer størrelse 40 så må man ta til takke med klær i dårlig passform hvor de egentlig kun har lagt til 20 cm med ekstra stoff rundt magen, bukser med strikk i livet og sæggerumpe og kjipe farger som sort, grått og brunt (med noen få unntak). Vel inne i prøverommet ender jeg opp gråtende på gulvet. Alle klærne får meg til å se større ut, de passer ikke kroppen min, og ekte lykke har aldri virket så fjernt. Jeg hater kroppen min, orker omtrent ikke å se på meg selv i speilet, og jeg kan egentlig ikke forstå hvordan noen i det hele tatt kan like meg. Hva er vel jeg verdt? Jeg er blant annet kreativ, lojal, arbeidsom, dyktig i jobben min, empatisk, som regel i godt humør, men hva hjelper vel det når jeg er stygg og feit? Hva hjelper det å lykkes alle andre steder når utseende ikke viser det som er på innsiden?

    Åreter 2016, og situasjonen er en helt annen. Nå er det ikke noe mer gråting i prøverommet, teltlignende plagg i brune farger og tanker om at jeg ikke er god nok fordi jeg ikke passer størrelse 38. Når jeg ser tilbake på meg selv i 2011, så virker det hele som en fjern drøm. Selv om jeg fremdeles har dårlige dager, fremdeles har noen kilo ekstra og ikke passer en bukse i Medium i “vanlige” butikker så ser jeg ikke på det som et problem. Jeg har lært meg å trives med kroppen jeg har selv om jeg jobber for å gjøre endringer, og jeg har funnet klær som passer min kroppsfasong. Istedet for å handle på HM så handler jeg heller i butikker som forstår at kurver ikke bare krever 20 cm ekstra stoff, men bedre passform. Dessuten har jeg innsett min egen verdi. Jeg er blant annet kreativ, lojal, arbeidsom, dyktig i jobben min, empatisk, som regel i godt humør, hva så om magen ikke er flat og jeg har cellulitter på lårene? 🙂

    Det er utrolig hvor mye ting kan endre seg på fem år. Jeg skal ikke si det har vært kjempelett til enhver tid, men nå ser jeg at man kan komme utrolig langt om man bare tar det litt og litt. Det ble jo ikke akkurat slik på bare en dag, samtidig er det nettopp de daglige valgene som har betydd noe. Å si til seg selv hver eneste dag at man er bra nok, å lære seg å fokusere på de gode sidene, å forstå at man er god nok selv om man ønsker å gjøre endringer.

    Det er valg jeg måtte ta hver dag, og som jeg fremdeles tar. For med denne bloggen følger det dessverre med en haug med folk som omtrent ikke kan vente med å fortelle meg at jeg ikke er bra nok, nettopp pga hvordan jeg ser ut. Egentlig er det ironisk, at når jeg endelig har lært å ikke rakke ned på meg selv, så får jeg en haug med anonyme som gjør det istedet! Det er alltid noen som vil prøve å innbille deg at du ikke er verdt noe fordi du ikke ser ut på en gitt måte. Derfor tror jeg det er utrolig viktig å jobbe med seg selv og sin egen tankegang 🙂 Det er kun du som kan bestemme deg for at du er bra nok, og det er også kun du som kan velge å gjøre de endringene du føler du trenger å gjøre. For det er lov å ønske seg endringer, men det er kanskje enda viktigere å innse at din egen verdi ikke er knyttet opp til hvordan du ser ut. Du er den samme personen uansett om du veier 50 kg eller 80 kg, så sant du tørr å være deg selv. Ta på deg et smil, fortell deg selv at du er god nok, og omgi deg med mennesker som gir deg positiv energi! Jeg lover deg at det vil føles så utrolig mye bedre, og kommer man ditt, så tror jeg mye annet kommer på kjøpet.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 3
    Nov 2016
    7:52 am

    Kampen mot kroppspresset – Ta et valg

    I samarbeid med Kari Traa

    Vil vi virkelig leve i et samfunn der vår verdi bestemmes av utseende?

    Vi er i en verden med et utrolig snevert kroppsideal, så snevert at omtrent ingen passer inn der. Man skal være slank, men ikke for slank. Trent, men ikke for trent. Trendy, men samtidig skal du ikke skille deg for mye ut heller. Blendende hvit smil, perfekt hud, fyldig hår, ingen cellulitter og ingen strekkmerker. Hva gjør egentlig disse idealene med oss? Hva slags verden skaper dette kroppspresset? En verden hvor vi stadig prøver å leve opp til idealer så uoppnåelige at ikke engang idealene lever opp til dem. En verden hvor unge helt ned i 9 årsalderen føler at de ikke er bra nok og burde slanke seg. En verden hvor plastiske operasjoner for å få den “perfekte” kroppen blir mer og mer vanlig, og hvor du blir dømt utelukkende etter hvordan du ser ut. For å nevne noe…Vil vi virkelig ha det slik? Vil vi at våre barn skal vokse opp i en verden hvor det er verre å være overvektig enn å være slem? En verden som definerer majoriteten av oss kvinner som plus size? For det er dessverre der vi er nå.

    Sosiale medier har gjort noe med oss, jeg tror vi alle vet at alt vi ser på sosiale medier ikke er ekte, men allikevel lar vi oss påvirke. Det er lett å glemme at vi kun ser det de vil vi skal se, og at idealene vi ser faktisk ikke er ekte. Det er lett å la seg påvirke når vi hver dag er omgitt av redigerte bilder, blendende hvite smil og glossy magasiner som på en side forteller deg at du skal like deg selv som du er, mens de på den neste siden gir deg de beste tipsene for å gå ned i vekt. Her i Norge gikk HM nylig ut med en uttalelse på sin Facebook side om at den nye design kolleksjonen deres kun ville komme opp til størrelse 40, og de definerte størrelse L og 42 som plus size. Den gjennomsnittlige norske kvinnen bruker størrelse 42 mener jeg å ha lest et sted. Størrelse 40 er altså deres øvre tak for designerklær og dermed er de med på å understreke det mange føler i hverdagen. At vi er for tykke, ikke gode nok, og dermed fortjener vi ikke å føle oss fine. Når gjennomsnittskvinnen blir definert som plus size, men motebransjen allikevel nekter å lage klær til nettopp gjennomsnittskvinnen, er det da rart vi blir påvirket?

    I Sverige gjorde Kari Traa nettopp en sammenligning av gjennomsnittsmålene på modellene i de største svenske byråene med gjennomsnittsmålet av den svenske jenta. Dette fordi de sleit med å finne modeller som så sunne ut til en svensk kampanje. De oppdaget av spriket var skremmende stort. De gjorde da også en undersøkelse av svenske jenters mentale helse og selvbilde, og fant blant annet at hele 90 prosent føler seg dårlige med seg selv som følge av motebransjens snevre idealer. Slik kan vi ikke ha det! Med kampanjen “The Swedish Model” ønsker de nå å legge press på motebransjen, og samtidig et større mangfold i det man definerer som et såkalt skjønnhetsideal. Ved å bruke #iamtheswedishmodel  på bildene dine kan vi alle være med å bidra og vise at skjønnhet kommer i alle former og fasonger. Alle bildene dukker opp på siden jeg linket til.

    Jeg har lenge sagt at nok er nok. Gjennom bloggen min prøver jeg å vise at du kan gjøre hva søren du vil uansett kroppsfasong og størrelse. At du er verdt noe akkurat som du er. At du ikke må vente med å gjøre det du har lyst til fordi du må endre på kroppen din først. At du kan like deg selv på tross av at du ikke ser ut slik media mener du burde se ut. Dette er blitt misoppfattet som at jeg fremmer fedme, at jeg fremmer en usunn livsstil, men det er så langt ifra sannheten som du kan komme. Nei overvekt er ikke sunt, det har jeg aldri påstått, men det å hate kroppen sin, hate seg selv og aldri føle at man er bra nok, det tror jeg faktisk er enda mer usunt. Personlig jobber jeg hver dag mot bedre helse, både fysisk og psykisk, men jeg velger å like meg selv mens jeg gjør det. For jeg vet at den jeg er som person, med alle mine egenskaper, verdier og rare innfall, er den samme uansett om jeg veier 90 kg eller 60 kg. Det er den personen jeg skal like, for det er den som betyr noe når alt kommer til alt. Det er den jeg er som person som får andre til å føle seg bra, som får andre til å ville gi jernet på trening, som får andre til å ta på seg bikini for første gang på 3 år. Det er ikke kroppen min som gjør det, det er meg.

    Budskapet mitt om å være fornøyd med seg selv gjelder ALLE, uansett kroppsfasong. Det handler ikke om at slanke jenter ikke skal ta bilde av seg i bikini, eller at tynne jenter skal legge på seg. At trente jenter må dekke seg til på instagram. Det handler ikke om at man ikke skal jobbe mot bedre helse, trene og spise sunt. Det handler om at du er bra nok som du er, og du skal ikke måtte forandre noe ved kroppen din for å passe inn. Det handler om vår rett til å trives i egen kropp, selv om den ikke passer inn i medias skjønnhetsbilde. Det handler om å sette pris på de egenskapene og kvalitetene vi faktisk har, istedet for å la kropp og utseende definere hvilken verdi du har. Mest av alt handler det kanskje om å la kropp være kropp, og ikke en så big deal som vi ofte skal ha det til. Å forstå at kroppen ikke bestemmer hva du kan gjøre eller ikke gjøre, hvordan du får andre til å føle seg, og hva du klarer.

    For å få til dette, så må det begynne med oss. Med deg og meg. Vi kan gjøre en forskjell, alle som en, men vi må begynne med oss selv. De styggeste kommentarene jeg får, får jeg fra andre jenter, jenter som skal fortelle meg at jeg er feit, stygg og mislykket. Det til tross for at vi jenter vet hvor mye press vi utsettes for, de er ganske trist å tenke på. Du kan gjøre en forskjell, først og fremst ved å innse hvor awesome du er, uansett kroppsfasong og størrelse. Du kan gjøre en forskjell ved å heie frem andre jenter og ikke dømme andre etter hvordan de ser ut. Ved å gi et kompliment istedet for en sur mine, hvor godt føles det ikke å løfte andre opp? Jeg kan gjøre en forskjell ved å vise at det å være lykkelig ikke avhenger av kropp. Ved å fokusere på egenskapene til personen og hvordan personen får meg til å føle meg. Vi kan gjøre en forskjell ved å unfollow profiler som ikke får oss til å føle oss bra. Ved å innse at selv om andre er flotte betyr ikke det at vi ikke er det. Vi kan gjøre en forskjell ved å trene fordi det gir glede, energi og livsgnist, og ikke fordi vi skal passe inn i et forskrudd ideal. Vi kan smile, være glade og utstråle selvtillit selv om vi har strekkmerker og celulitter.

    La oss gi hverandre et større mangfold vi kan identifisere oss med så vi kan suge selvtillit fra hverandre. La oss samme vise at skjønnhet kommer i alle størrelser og fasonger, og at et smil er det beste tilbehøret vi kan ha. Jeg er overhode ikke perfekt med mine ekstra kilo, strekkmerker og cellulitter, men jeg er mer enn god nok allikevel! Nei, det er ikke alltid lett å ikke la seg påvirke, men du kan gjøre et valg her og nå. Her og nå kan du bestemme at du er god nok, og hver gang du får negative følelser om deg selv, din egen kropp eller mot andre så kan du ta tak i det og si at slik vil du ikke det skal være. Du kan bestemme deg for å heie på deg selv, og heie på andre. Du kan bestemme deg for å gjøre ditt for at andre skal ha det bra. Du kan ta et valg om å ikke la et idiotisk skjønnhetsidealet som uansett kke er oppnåelig diktere deg og ditt liv. Du kan bestemme deg for å være bra nok, akkurat som du er.

    Spørsmålet er, er du villig til å ta det valget og gjøre en forskjell?

     

  • 13
    Jul 2016
    7:05 am

    Kroppsfokus, sosiale medier og sunn fornuft

    Altså, kan ikke kropp bare være kropp?

    Sist jeg la ut et bikini bildet på instagram, altså før jeg dro på ferie, ble det spørsmål om man ikke bare kan legge ut bikini bilder av seg selv i naturlige settinger uten å nevne at man er superfornøyd med kroppen sin “hver gang”. Kunne man ikke bare legge ut bildet av seg selv i bikini (eller med klær) mens man koser seg, uten å skape noe mer fokus rundt uperfektheter og bare vise at man trives med egen kropp? Selv om jeg var uenig i konteksten der og da, så var det allikevel et viktig poeng som jeg valgte å ta til meg. Jeg trives utrolig godt i egen kropp, men nå har jeg sagt det så ofte at jeg vil tro de fleste vet det. Så denne ferien bestemte jeg meg for at om jeg skulle vise kropp skulle det være i naturlige settinger uten å nødvendigvis sette fokus på selve kroppen men heller vise dere at jeg har det gøy, koser meg, og trives på ferie.

    Bildet jeg la ut av meg selv på instagram tirsdag kveld var for meg en naturlig setting (jeg velger imidlertid å ikke legge det ut på bloggen i tillegg). Jeg sto på verandaen i en løs kjole og g-streng med en breezer i hånden. Jeg hadde akkurat smurt meg inn med after-sun og ventet på at den skulle tørke. Noen mente det var et upassende bilde, andre mente det var flott og inspirerende. Nå vet jeg selvsagt at man aldri kan gjøre alle fornøyde, men allikevel tok jeg meg i å tenke på kommentarene som jeg nevnte innledningsvis. Hva om vi alle bare kunne droppe å diskutere kropp? Hva ville egentlig skjedd da?

    Med lanseringen av Sunn Fornuft plakaten så føler jeg det er enda viktigere for meg å være bevist på mitt ansvar som blogger. Sunn fornuft plakaten er en serie tips og retningslinjer som bloggere kan bruke som verktøy og punkt 8 nevner dette med å være bevist på den totale mengden bilder man legger ut hvor kropp er i fokus, og nettopp ha dette med setting i bakhodet. Bikini er naturlig på stranda, men ikke på et treningsenter for å ta et eksempel. Bildet jeg la ut på instagram igår var for meg en naturlig setting jeg tror mange kan kjenne seg igjen i fra syden ferier. Målet var ikke å sette fokuset på kropp, men å dele et bilde jeg synes var fint og som viste en noe jeg strengt tatt alltid gjør når jeg er på ferie og som for meg virkelig er ferie.

    Jeg føler ofte at jeg gjør noe feil uansett, og at fokuset ofte går over på kroppen min uansett hva slags bilder jeg legger ut. På snapchat har jeg nå fått kritikk for at det er mye pupp, men samtidig, jeg er jo i Hellas! Jeg går jo mye uten BH under toppen og kun i bikini topp, for meg er det naturlig at det kommer litt pupp med når jeg tar en selfie. Selv når jeg legger ut treningsvideoer får jeg kommentarer på kroppen min, både positive og negative. Noen ganger lurer jeg på om man faktisk kan ta bilder av seg selv uten at fokuset blir kropp? Jeg får mange kommentarer om at jeg stråler av selvtillit og ser fornøyd ut, og det er jeg jo faktisk. For meg er kropp ikke en veldig big deal, så lenge situasjonen er naturlig vel og merke. Jeg innrømmer gjerne at jeg har lagt ut mange bilder jeg ikke er så stolt av idag, men jeg prøver å gjøre postive endringer jeg føler er riktig for meg.

    Sunn fornuft plakaten beskriver på mange måter en del av endringene jeg prøver å implementere på bloggen. Som å ikke nevne min egen vekt, at alle må løpe i sitt eget tempo når jeg legger ut snapchat intervaller og ved å ikke fokusere på kcal inntak. Jeg fokuserer på treningsgleden, og jeg prøver å være bevist på bildene jeg tar. Jeg kommer fremdeles til å gjøre feil, jeg kommer til å fucke det til noen ganger, men jeg prøver så godt jeg kan 🙂 Jeg synes det er viktigere å diskutere helse, fysisk og psykisk velvære, og ikke minst det at man må ikke passe inn i en bestemt mal for å være sunn. Jeg synes det er viktigere å hjelpe folk med å ha det morsomt med trening og få et bedre forhold til mat, uten masse “regler” for hva man kan spise og ikke spise. Har man det gøy er jo sjansen større for at man faktisk fortsetter og ikke gir seg halvveis!

    Jeg vet ikke jeg dere, på mange måter føler jeg det blir mer og mer vanskelig å gjøre ting riktig. Samtidig ser jeg hvor mange jeg inspirerer og hvor mange som faktisk tørr å gjøre en endring som å gå i bikini for første gang på 3 år pga veien jeg går. Dere gjør det så utrolig verdt det 🙂 Det var utrolig rørende igår å se hvor mange på instagram som ikke oppfattet bildet mitt på en negativ måte, men heller som noe positivt. Det er ikke dermed sagt jeg ikke kan gjøre ting bedre, og det vil jeg selvsagt alltid strebe etter.

    Jeg tror dessverre veien er lang enda, men jeg håper vi snart kan komme til et punkt hvor vi innser at kroppens utseende ikke er det viktigste. At god helse, fysisk og psykisk velvære og det å trives med seg selv som person kanskje egentlig er det som skal til for de fleste av oss. Så får vi alle ta vår tørn på veien ditt!

    Helene ♥
    Se hva som skjer bak kullisene på snapchat ♥helenedrage
    Vil du spørre meg om noe? Send sms til 59444404! *29 kr pr mottatt melding