• 13
    Dec 2017
    9:37 pm

    Å snakke til døve ører

    -Undertøyet er sponset-

    Idag merker jeg at jeg er litt frustert, og jeg vet ikke engang om det er verdt å skrive dette innlegget. Jeg føler omtrent jeg ikke gjør noe annet enn å poengtere dette stadig vekk, er det egentlig bare å gi opp? Samtidig kjenner dere meg, det er vanskelig å la være når de er noe jeg virkelig brenner for. Utgangspunktet for frustrasjonen min er denne artikkelen fra Dagbladet. Kort fortalt handler det om at fedme er såååå farlig for helsa og at kroppspositivisme er en dårlig ting fordi det oppfordrer til fedme. Deja vu anyone?

    Altså, hvor skal jeg begynne? Det første jeg må si at jeg stusser over er at flesteparten av de som mener kroppspositivisme fremmer fedme er folk som er normalvektige eller trent. INGEN overvektige som jeg har snakket med eller hatt kontakt med via sosiale medier tolker dette med å elske seg selv og kroppen sin som at man skal drite i helsa si! Ingen. Heller ser jeg tendensen at mange heller begynner å trene og ta vare på seg selv nettopp fordi de innser at de er bra nok og at verdien deres ikke ligger i kropp og utseende. Hvorfor er det så ufattelig vanskelig for folk å forstå at det å elske seg selv, lære å like kroppen din, snakke pent til seg selv og innse at man er bra nok IKKE er det samme som å gi faen i helsen sin? Hvor er sammenhengen? Hvor er logikken? Sorry, men jeg forstår det bare ikke. Jeg er så lei av å snakke for døve ører, men det er tydeligvis noe man må gjøre for å i det hele tatt ha et håp om å forstå. Jeg kan jo ikke bare gi meg, kan jeg vel?

    Helse er superviktig, og fedme er et økende problem. Selvsagt er dette noe vi må snakke om og en utfordring vi må ta tak i. Det er det ingen tvil om, men jeg aner ikke hvor mange ganger jeg må poengtere at jeg ikke oppfordrer noen til å ikke gjøre positive ting for helsen sin. Si hva dere vil, men kroppspositivisme er IKKE grunnen til at folk er overvektige. Jeg håper virkelig ikke folk er så naive. Alle som er overvektige VET at de ikke er sunt, at de ikke er bra for kroppen. Dessverre kreves det litt mer enn å vite, og for mange ligger det mye mer bak overvekt enn det folk tror. Jeg sier ikke at man skal bruke det som en unnskyldning, overhode ikke. Imidlertid tror jeg man kommer lengst med oppmuntring og positivitet enn å trykke noen ned. Samtidig, hvorfor er det kun overvekt som blir snakket om når vi snakker om helse? Det er ikke sunt å røyke, det er ikke sunt å drikke hver eneste helg, det er ikke sunt å være sykelig opptatt av trening, eller ta dop for den perfekte kroppen. Om fokuset virkelig er helse, burde vi ikke da snakke om helse i sin helhet, og ikke kun overvekt?

    Jeg er fornøyd med meg selv, jeg snakker pent til meg selv og jeg liker kroppen min. Jeg synes kropp er naturlig og jeg ser ikke problemet med å dele lettkledde bilder av og til (jeg er tross alt ambassadør for et undertøysmerke av en grunn). Samtidig kan jeg også finne inspirasjon i fitnesskropper og lignende, for livet er faktisk ikke sort/hvitt. Da jeg la ut dette budskapet på instagram under et undertøysbilde kom kommentarene ganske fort. Kan dere gjette hva folk hengte seg opp i? Joda, mitt “behov” for bekreftelse og for å vise seg frem, hvor usikker jeg er på meg selv… ja dere kan gå inn og lese selv. Merkelig det der hvordan alle vil at folk skal få et mer naturlig forhold til kropp og innse at alle kropper er bra, men så fort man deler et noe lettkledd bilde så får man jammen i meg høre det. Dobbeltmoralen lenge leve…

    Jeg får kritikk for å fokusere mye på kropp, men jeg synes faktisk ikke jeg gjør det. Jeg jobber med klær om dagen, og da blir det mer naturlig å nevne kropp. Samtidig trener jeg ikke på samme måte som før akkurat nå, og da blir det mindre naturlig å snakke om prestasjoner og treningsmål etc. Fokuset mitt utad til dere er jo SELVFØLELSE, uansett kropp, størrelse og så videre. Jeg synes uten tvil jeg hadde mer fokus på kropp før. Nå handler det mer om hvordan du føler det inni kroppen istedet for utseende.

    Uansett dere, jeg skal fortsette å snakke for døve ører, for av og til klarer jeg faktisk å trenge igjennom, haha! Åh, jeg kunne skrevet om det i evigheter, men jeg må gi meg. Jeg er dritt lei av å forsvare meg, og dere som følger meg fast er sikkert dritt lei av å lese det også. Poenget er at jeg virkelig føler jeg har funnet meg selv, funnet min vei og min egen selvsikkerhet. Kroppspositivisme handler om å innse at sin egen verdi ikke ligger i kropp og utseende, at man fortjener å ha det bra og smile selv om man jobber med helsen sin. At man aksepterer seg selv og snakker pent til seg selv, men det handler også om å ta vare på helsen sin og være snill mot kroppen sin. Det ene utelukker heldigvis ikke det andre.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 22
    Nov 2017
    3:24 am

    Mensen er naturlig, men må vi vise det frem?

     

    Den siste tiden har det surret og gått en kampanje fra Libresse som tar sikte på å normalisere mensen, og vise at det er en naturlig del av hverdagen. 50% av jordas befolkning har jo faktisk mensen, allikevel er det mange som opplever det som både flaut, tabu og litt hemmelig. Vi jenter er jo omtrent som doplangere når vi skal gi hverandre bind og tampong, smugler under bordet og ned i vesken, eller gjemmer tampongen dypt nedi lomma på vei til toalettet. Mange savner en mer realistisk fremstilling av det å ha mensen på filmer og i reklame, og det kan jeg forsåvidt være helt enig i. Å snakke om mensen burde så absolutt vært like normalt som å ha det, og det er overhode ingenting å være flau over. Noen ganger blør man igjennom, noen dager er alt topp, og de fleste kvinner kjenner seg igjen i alle situasjonene som kan følge med. Jeg er fullstendig enig i at det er naturlig og at vi må bryte ned tabuet rundt det. Samtidig, når det er sagt, er det egentlig naturlig å vise det frem?

    Ja jeg føler meg både gammeldags når jeg skriver dette, men jeg må bare. Det argumenteres med at mensen er naturlig, og selvsagt er det det, men er det egentlig så veldig naturlig å vise det frem?Nå jeg spør om dette mener jeg altså av den vanlige kvinnen i gaten, deg og meg. Joda, helt enig i at det burde fremstilles mer naturlig i filmer, i media og lignende. Det er jo aldri noen i tv seriene som har mensen? (Når jeg tenker etter tror jeg vel Sex and the City tok opp tema et par ganger!).  Dog skal det sies, at selv om jeg gjerne kan snakke om mensen uten problemer så legger jeg ikke ut bilder av tampongen min, eller da jeg blødde igjennom iløpet av natten. Ikke fordi det er flaut, tabu eller noe som må holdes hemmelig, men rett og slett fordi det ikke er naturlig. Mensen er naturlig, men det er strengt tatt mange kroppslige funksjoner som er ganske naturlige (uten at vi trenger å gå nærmere inn på dem). Jeg legger allikevel ikke ut bilde av det. For meg blir det hele rett og slett litt krampeaktig og kleint å dele bilder av at man har mensen, det føles ihvertfall ikke befriende og mer naturlig.

    Her kan tampongene fint står fremme på hylla på badet uten problemer! 

    Mensen er naturlig og jeg er glad for at jeg har det siden det betyr at jeg kan reprodusere meg om jeg ønsker. Samtidig er det også noe forbanna stress og mas. Passe på at man har tamponger, bytte sengetøy fordi man blør gjennom og magekramper. Det er ikke favoritten hver måned ass.  Helt ærlig synes jeg faktisk også det er litt ekkelt, samme hvor naturlig det er. Det er ikke flaut og tabu ekkelt, men blod og slim er faktisk ikke bare kos i min verden. Jeg er helt enig i at vi skal gjøre det mer naturlig å snakke om, men jeg ser virkelig ikke hvordan det å vise det frem kan gjøre noe godt fra eller til. Noen mener at når vi kan se fyllespy, fødsler og diarebleier på sosiale medier så må vi tåle å se mensen også, men helt ærlig? For meg er faktisk ikke fødsler og snørr naturlig å vise frem heller. Alle mennesker driter også, men det blir neppe en kampanje for å gjøre det mer naturlig med det første.

    Så for å oppsummere. Helt enig at det er naturlig, helt enig at det er naturlig å snakke om og at det ikke burde være noe tabu rundt det. Vi trenger imidlertid ikke poste bilder av en blodig truse eller en blodig tampong på vasken for å vise at det er naturlig. Kanskje er jeg helt på jordet her, og at det er nettopp dette som skal til. Isåfall lover jeg å pent holde kjeft og ikke snakke om det igjen. Du kommer imidlertid aldri til å se bilde av en blodig madrass eller bind her i mine kanaler (med mindre jeg får sykt mye penger for det!). Hva er din mening om temaet?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 24
    Oct 2017
    4:05 am

    Tar du deg betalt for å hjelpe partneren din?

     

    Dette er ikke akkurat en ny sak, men siden det er en del som skjer om dagen så er jeg ikke helt oppdatert. Jeg kom over dette innlegget på bloggen til Pilotfrue, og her må jeg si jeg fikk litt bakover sveis. For meg ble dette bare så riv ruskende feil at jeg merket jeg måtte lese det to ganger, og så la det gå en dag før jeg satt meg ned foran tastaturet. Jeg har overhode ingenting imot Pilotfrue (eller Pilotmannen), det er en koselig blogg jeg faktisk leser nå og da. Allikevel må jeg si at jeg reagerer på dette med å fakturere kona de for hjelpen du gir henne til bloggen. Tro meg, jeg er absolutt for at man skal få betalt for den jobben man gjør, ingen tvil om det. Samtidig, burde ikke hjelp til den du elsker være en selvfølge?

    Jeg er jo også utrolig heldig som har en mann som hjelper meg med bilder. Han bruker av sin tid, energi og fritid på å hjelpe meg med noe jeg synes er utrolig moro, og som vi faktisk tjener penger på. Disse pengene kommer jo også Mats til gode. Vi er jo gift, og har tross alt felles økonomi. For meg virker det helt merkelig at han skulle fakturere meg, de pengene ville jo gått inn i fellespotten uansett? Nå vet jeg selvsagt ingenting om Pilotfrue og mannens økonomiske fordeling, men selv uten det tatt i betraktning så blir det bare så feil for meg… Om jeg kunne gitt av min tid og energi for å hjelpe mannen med noe han er lidenskaplig opptatt av, så ville det vært meg en selvfølge! Jeg hadde ikke trengt å tenke engang, uansett om det hadde vært business eller hobby. Jeg hadde selvsagt forventet å få noe igjen, men da mer i form av takknemlighet, hjelp tilbake, eller kanskje litt oppvartning i form av middag eller lignende? (Når jeg skriver dette ser jeg at jeg definitivt må bli bedre til å varte opp Mats litt som takk for hjelpen!)

    Det må jo selvsagt gå begge veier, jeg synes så absolutt ikke man bare skal forvente hjelp og ta det som en selvfølge. Jeg forstår så absolutt argumentet til Pilotmannen om at han tross alt leverer henne et produkt som brukes i en jobb hvor de tjener penger. Jeg forstår absolutt argumentet om at ved å ta betalt så føler han at han får tilbudt noe istedet for å stjele fritiden hans. Om dette fungerer for dem, og de er fornøyde med det så respekterer jeg så absolutt det. For meg personlig ville det bare blitt helt feil. Jeg ble jo imidlertid usikker på om kanskje jeg burde betale Mats for all hjelpen han gir meg, men etter en prat kom vi begge frem til at for oss ville det blitt feil. Ikke fordi Mats er så forferdelig glad i å ta bilder av meg, men fordi det er en selvfølge å hjelpe den man elsker. Ihvertfall så lenge det blir satt pris på og verdsatt fra den andre.

    Mats hjelper meg mye med bloggen min, og hadde han hatt en lignende hobby hvor jeg kunne hjelpe til med annet enn støtte så hadde jeg gjort det uten å blunke. For meg er det helt naturlig, om det så innebar at jeg for eksempel måtte lære meg et av spillene han elsker (dårlig eksempel, men beste jeg kommer på). Det hadde nok ikke vært det kuleste jeg gjorde, og jeg hadde definitivt forventet noe tilbake, men penger er kanskje det siste jeg hadde tenkt på. Det er så mange andre ting som ville vært mer naturlig. Dette er jo mannen jeg har giftet meg med, det trygge punktet i livet mitt, og at han vil bruke av sin tid og energi for å hjelpe meg med min hobby setter jeg umåtelig stor pris på. Den takknemligheten føler jeg at jeg kan vise på så mange bedre og mer personlige måter enn ved å gi han penger… Hvor personlig er det egentlig? Hva tenker dere kjære lesere?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 14
    Sep 2017
    5:59 am

    Pupper, bloggere og clickbait

     

    Det stormer i BloggNorge om dagen, og dersom du er fryktelig glad i pupper har du nok hatt det gøy i det siste. Jeg regner med de fleste har fått med seg MtM, eller Anna Rasmussen, sitt puppestunt der hun la ut et toppløst bilde mens hun la vegg til vegg teppe? Konatil fulgte opp med en litt mer humoristisk vri på det, deretter fulgte Ørjan Burøe (eller, for å være ærlig så vet jeg ikke hvem som var først), og etter det fulgte flere og flere bloggere etter. Noen la ut bilder selv, dog usensurert, for hvorfor skal vi sensurere niplene når mannfolka slipper? Andre synes det var et tilbakeslag for både likestilling og feminismen. Sånn veldig kort fortalt altså.

    Jeg må ærlig innrømme jeg ikke har fulgt så veldig nøye med, pupp er pupp for min del, og veldig naturlig. Samtidig må man jo ikke putte ting på en blogg selv om det er naturlig? Jeg har ting jeg gjør her hjemme i mitt eget hjem som er ganske naturlig, men det betyr jo ikke at jeg gjør det ute i butikken av den grunn? Jeg er også veldig avslappet rundt dette med kropp, og ser overhode ikke problemet med kropp og mye hud, men jeg har litt å si rundt dette med settingen. For med MtM sitt innlegg og bilde så reagerte jeg faktisk. Ikke fordi hun la veggteppe (hvem har egentlig vegg til vegg teppe nå om dagen?) i bar overkropp, ikke nødvendigvis fordi hun la det ut på bloggen (selv om jeg nok ikke ville gjort det selv), men fordi hun prøvde å kamuflere det som noe helt annet. Hun prøvde å kamuflere det som “se, jeg er jente og kan også legge vegg til vegg teppe”, noe som egentlig er kult. Å vise at vi jenter også kan gjøre typiske gutteting altså. Dessverre så forsvinner hele poenget for meg når du velger et slikt bilde. Når man bruker argumentet om at “om en mann hadde gjort det ville ingen reagert” viser det at intensjonen var ikke å vise at vi jenter også kan, men heller å få vist frem kroppen sin som hun tydeligvis er veldig stolt av (og det skal hun selvsagt få lov til å være, akkurat som alle andre!).

    Det blir bare så trist rett og slett, og jeg synes det er trist å se hvilke skritt enkelte bloggere går for å få klikk og likes. Altså, misforstå meg rett, selvsagt vil man ha klikk og likes når man er blogger, jeg også synes det er utrolig moro å få reaksjoner og tilbakemeldinger på det jeg skriver. Samtidig synes jeg denne praksisen med drøyere og drøyere clickbaits og hvor mye enkelte deler er ubehagelig… Det er selvsagt viktig å skrive om tabubelagte områder (det gjør jeg jo selv også), og jeg tror at åpenhet om vanskelige temaer er viktig. Samtidig, er det viktig å vite hva andre foretrekker i senga, satt på spissen? Jeg har også lagt ut innhold jeg er flau over, så jeg prøver ikke å sette meg på noen høy hest her, men jeg merker jeg blir litt flau over utviklingen. Ja, jeg blir faktisk litt flau når jeg ser MtM eller Frøken Raad (la oss være ærlig, de er dronningene av clickbaits her i landet) legger ut clickbait etter clickbait, men kanskje enda mer flau over at folk går fem på hver eneste gang. Burde ikke folk ta hintet snart? Er vi så nysgjerrige at vi bare MÅ klikke oss inn?

    Jeg hører og leser mange som klager over at bloggerne på topplisten bare skriver om sminke, klær og “hjernedøde ting”, men helt ærlig? Har dere egentlig tenkt etter hvorfor de er på topplisten? For skal vi være dønn ærlige så er det mange “dårlige” bloggere på topplisten, og med dårlig mener jeg for eksempel dårlige bilder med dårlig kvalitet og dårlig innhold med tanke på språk osv. De er på topplisten fordi vi som lesere får de ditt! Det var en annen toppbloggere som skrev om dette for en tid siden (husker ikke hvem) og hun har jo helt rett! Jeg har også opplevd at innlegg jeg virkelig har lagt tiden min i, og som tar for seg et alvorlig tema, omtrent ikke blir lest. Mens er innlegg laget i hui og hast om en ny kjole kan eksplodere. Det er selvsagt ikke noe galt i det, men da blir det jo etterhvert til at man holder seg unna visse temaer fordi man vet det ikke engasjerer. Slik er det jo for toppbloggere også! Så når MtM ser at hun får masse oppmerksomhet og klikk (altså penger i kassen) ved å legge ut drøyt innhold, så fortsetter hun selvsagt med det. Det er jo dette hun driver med og tjener penger til livets opphold på, det er jobben hennes.

    Jeg vet mange andre også blir irritert over clickbaits, det gjelder garantert dere lesere også, og personlig prøver jeg å unngå dette. Selvsagt har jeg kryptiske overskriver nå og da, men jeg prøver å la innholdet tale for seg allikevel. Jeg har selvsagt også lagt ut bilder av kropp, både tidligere (føler jeg var verre før) og nå, men jeg tenker mer og mer på dette med settingen. Bildene i undertøy er for eksempel for å vise frem Change som jeg tross alt er ambassadør for. Samtidig, jeg er jo ingen toppblogger så jeg gjør jo tydeligvis noe feil, haha! Det er imidlertid helt greit. Jeg vil selvsagt alltid bli bedre, men jeg vil at folk skal lese bloggen min fordi de liker å lese den, fordi de føler jeg gir dem noe positivt tilbake, eller fordi de er interessert i meg som person. Ikke fordi jeg legger ut drøye clickbaits og lurer folk inn. Om det koster meg plassen som toppblogger så får det så være.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 23
    Jul 2017
    9:20 am

    Ikke et evig slankeprosjekt

     

    For litt siden ble jeg intervjuet av en journalist fra VG helg om det evige slankemaset som mange opplever. Jeg hadde nesten glemt hele intervjuet igår frem til jeg plutselig fikk en snap fra en følger om at jeg var i avisa. Noen ganger kan det gå såpass langt mellom et intervju til det kommer på trykk at jeg nesten glemmer hva jeg har skrevet, så det blir nesten som å lese det helt på nytt igjen. Sammen med et knippe andre damer snakker jeg om kroppshets, kroppspositivisme og det å elske seg selv. Viktige temaer i dagens samfunn vil jeg påstå. Det som imidlertid er veldig vanskelig med dette tema er jo selvsagt at så fort man snakker om å like kroppen sin så kommer fort kommentarene om helse inn i bildet. “Det er ikke sunt å være overvektig” er en frase jeg sikkert får høre minst en gang i uka, enda jeg føler jeg påpeker i det vide og det brede at man selvsagt må ta vare på helsen. Det med å ta vare på helsen gjelder forøvrig uansett hva du veier, det er tross alt ikke bare overvekt som ikke er bra for helsen.

    For mange mennesker oppleves det både som merkelig og provoserende om store folk sier at de ikke slanker seg. Personlig sluttet jeg å bruke det ordet for lenge siden, jeg bruker det ikke ovenfor kundene mine og jeg slanker meg ikke selv. For meg er det et veldig negativt ord som kun handler om å få en slankere og “bedre” kropp, ikke nødvendig et ord som setter helsen i fokus. Man kan fint sette helsen i fokus uten å nødvendigvis slanke seg mener ihvertfall jeg. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, helse har en fysisk OG en mental del, og går man rundt og hater seg selv og kroppen sin så er det mer ødeleggende enn overvekten i seg selv. Derfor jobber jeg mye med positiv tankegang, både for meg selv og med kundene mine.

    Dette har faktisk også støtte i forskning. Forskere sier at så lenge man er aktiv så spiller ikke vektnivået en stor rolle for helsen. Overvekt gir selvsagt økt risiko for visse sykdommer, men det er tross alt mange dårlige vaner som gir økt risiko for sykdom, og dermed koster samfunnet dyrt. Med det sier jeg selvsagt ikke at du skal bruke dette som en unnskyldning til å ligge på sofaen med sjokoladen, det er ikke det kroppspositivisme handler om 🙂 For meg handler det om å bevege meg, være aktiv og spise sunt fordi det føles bra for kroppen, ikke at jeg skal se ut på en gitt måte. Det betyr ikke at jeg ser ned på de som ønsker en fit og trent kropp, de som stiller i fitness eller mennesker som ser annerledes på det (eller annerledes ut) enn meg.

    Jeg føler at jeg må påpeke (med utropstegn) at dette er MINE meninger og MINE tanker, og jeg forstår at alle ikke er enige med meg. Det får så være, for meg betyr alle de tilbakemeldingene jeg har fått i sommer så utrolig mye mer. Senest igår fikk jeg en Snap fra en herlig dame som aldri ville gått i skjørt ellers, men som takket meg for å motivere henne til å kle seg litt ekstra fint på lørdagskvelden. Jeg har fått flere mailer fra jenter som endelig ser positivt på sin egen kropp, som tørr å ha på seg bikini på stranden og som innser at kropp og utseende faktisk ikke definerer dem som personer. I sommer har jeg fått så mange fine ord og klemmer på jobb fra følgere som kommer innom jobben for å si hei at jeg blir helt rørt bare jeg tenker på det. Jenter som endelig innser at de også kan se flotte ut og at de ER flotte. Er ikke det så mye bedre enn jenter som går rundt og hater seg selv og kroppen sin? Det forteller meg at jeg faktisk gjør noe riktig, og veldig viktig. Felles for alle disse jeg nå har nevnt er at de har ikke gitt faen i helsen sin, faktisk vil jeg påstå de fleste har fått bedre helse som følge av disse endringene de gjør i tankegangen.

    Jeg ble ihvertfall lei av å være et evig slankeprosjekt. Jeg satt selvsagt veldig fokus på det selv gjennom bloggen, så der må jeg selv ta skylden. Det var jeg som valgte å la denne bloggen fokusere rundt vektnedgang så jeg prøver ikke å skylde på andre for den biten. Samtidig merket jeg at det gjorde noe negativt med meg. Det er derfor jeg prøver å bevege meg vekk fra det nå. Som jeg har skrevet om tidligere, jeg ER ikke overvektig, jeg HAR overvekt, og det er en ganske så vesentlig forskjell vil jeg påstå. Jeg forstår at overvekt innebærer en økt risiko for sykdom, men jeg ønsker ikke å legge hele livet mitt på vent og få dårligere livskvaliteten ved å være på stadige dietter, straffetrene og ikke kunne nyte livet. Det er mitt valg, heldigvis. Igjen, merk at dette ikke betyr at jeg ikke skal trene eller spise sunt, men jeg håper dere klarer å se at det handler om en middelvei. Det går nemlig fint ann å finne en mellomting, og vi må alle finne vår egen vei. Min vei er absolutt ikke riktig for alle. Uansett hvilken vei du velger så håper jeg at du velger den fordi du vil, fordi det gir deg økt livskvalitet og at du innser at du er god nok, uansett hvordan kroppen din ser ut.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 2
    Jun 2017
    5:37 am

    Selvtillit og helse – to ulike ting

     

    Hei herlige følgere!

    Jeg er rett og slett overveldet over all responsen jeg fikk igår, særlig på snapchat. Det rant inn med snap fra folk, og jeg prøvde så godt jeg kunne å i det minste gi noe svar til alle, selv om det ble gjort i form av emoji. Jeg må ærlig innrømme at ofte når jeg skriver om litt mer alvorlige temaer så sitter jeg igjen med følelsen av “hvorfor gidder jeg dette?”. Jeg føler jeg alltid blir misforstått (noen tror jeg seriøst gjør det med vilje), og noen ganger er jeg ikke flink nok til å få frem det jeg egentlig mener. Det siste året har jeg følt jeg må presisere ting flere ganger pr innlegg så folk ikke skal misforstå, uten det altfor store hellet, haha! Det blir slitsomt i lengden, særlig om et tema som er vanskelig fra før.

    Gårsdagens lille utblåsning på snapchat og forsåvidt også i Episode 7 av podcasten min kom ikke som følge av en enkelt kommentar, det synes jeg er litt viktig å poengtere. Jeg følte kanskje litt det ble veldig fokus på en person i kommentarfeltet, men denne utblåsningen var ment generelt, og ikke mot en enkelt person. Personens kommentar på gårsdagens instagram bilde var heller ikke en stygg kommentar eller noe, jeg bare så ikke poenget. Jeg forsto ikke hvordan vedkommende kunne dra denne konklusjonen utifra det jeg skrev. Dette er jo heller ikke første gangen temaet kommer opp. Hvorfor er det slik, at hver gang man presiserer at man liker seg selv som man er, man liker kroppen sin og sier fuck kroppspresset, så skal helse bli dratt opp som et tema? Hvorfor? Er det to sider av samme sak? Er det slik at om man er overvektig, men velger å like seg selv så er det det samme som å drite i helsa? NEI, SELVSAGT ER DET IKKE DET!

    Da jeg skrev gårsdagens innlegg “Jeg blir aldri tynn” så handlet ikke det om at jeg har slått med ro med å være overvektig. At jeg har bestemt meg for å drite i helsa. Det handler om at jeg har lagt bort det intense ønske og følelsen av at jeg MÅ bli tynn. Å bli tynn for utseende sin skyld er rett og slett verken viktig eller et mål lengre. Det betyr IKKE at jeg ikke vil trene, gå litt ned i vekt, få bedre helse og være i form? Jeg forstår helt ærlig ikke hvordan de to tingene kan sammenlignes og settes sammen som et? Jeg synes også det er ironisk. Vi får stadig vekk høre om hvor ille kroppspresset er, at vi jenter må like oss selv som vi er, og innse at vi ikke kan se ut som reklameplakatene. Et kjempebra budskap forøvrig, ingen tvil om det. Samtidig, så fort noen sier at de liker seg selv og kroppen sin, så skal noen trå til og minne oss om HELSA. At det er viktig å tenke på helsen og komme seg på trening, at det ikke er sunt å være overvektig (gud jeg er så lei det argumentet). For meg blir det rett og slett altfor dumt… For meg henger det ikke sammen. Joda, man kan jo få bedre selvfølelse av å ha god helse, men det ene utelukker ikke det andre. At jeg liker kroppen min og meg selv nå er IKKE det samme som at jeg ikke tenker på helsen min og vil komme i bedre form. Jeg bare velger å akseptere meg selv mens jeg gjør det 🙂

    Heldigvis, når det ser mørkest ut, så kommer dere meg til unnsetning. Dere viser meg at det faktisk er mange som forstår hva jeg skal frem til, dere viser at dere klarer å se verden i flere nyanser enn sort/hvitt, og dere viser meg at det jeg gjør faktisk har en effekt. Dere viser meg at selv om dere velger å like dere selv og kjempe mot komplekser, så streber dere fremdeles etter en sunn livsstil. Det er faktisk veldig stort for meg, for mange mener jeg oppfordrer til overvekt og at jeg påvirker folk til å ikke trene. Dere derimot viser meg at det er det totalt motsatte! Jeg er utrolig stolt av å ha såpass mange flotte, empatiske og oppegående lesere som klarer å se verden fra flere vinkler ♥ Jeg kan ikke gjøre alle fornøyde, men jeg føler allikevel det er viktig å ta denne debatten. Få folk til å innse at selv om man er overvektig kan man ha masse selvtillit, god selvfølelse og like seg selv, uten at det betyr at man driter i helsa.

    Så igjen TUSEN TAKK for alle meldinger vedrørende gårsdagens tema. Jeg blir veldig lidenskapelig og engasjert som dere kanskje forstår, og jeg setter enormt stor pris på at dere tar dere tid til å kommentere i de sosiale kanalene mine, virkelig! Samtidig vil jeg også oppfordre til å holde debatten saklig, det er måten vi kan gjøre en endring på tror jeg. Ha en herlig fredag!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 24
    Mar 2017
    5:05 pm

    Jeg er lei maset om mobbing

    Ja, jeg er lei. Lei av maset om mobbing. Hva i alle dager er det som foregår om dagen, egentlig? Er det jeg som har gått glipp av noe? Eller er det virkelig slik at så mange faktisk blir mobbet og får psykiske problemer som følge av det? Med fare for å kaste stein i glasshus, så må jeg bare si det. Jeg forstår det ikke helt. Og lurer virkelig på om dette med “nettmobbing” er et såpass stort problem som mange vil ha det til, eller om det er enkelte bloggere og mediehus som er litt for flinke til å blåse dette opp. For snakk om mobbing medfører jo klikk, og klikk gir penger i kassen. Men faen så lei jeg er av å lese om det! Jeg finner det veldig merkelig at så mange hevder å være mobbet på skolen og på nettet, er dette virkelig reelt? Med fare for å skyte meg selv i foten, så tror jeg ikke på det. At mange får stygge kommentarer i sosiale medier og blir hetset vet jeg jo, men er det virkelig så ille? Og må alt snakkes så innmari mye om?

    Jeg har aldri følt at folk rundt meg eller leserne mine går rundt med store psykiske problemer når det kommer til mobbing. Ikke en eneste mail får jeg fra jenter som trenger hjelp med psyken sin angående tanken på å ikke være bra nok for jentegjengen og hetsing på sosiale medier – og gud så glad jeg er for det !Skal man bekjempe denne mobbingen folk maser så om for tiden, så kommer man langt med å holde litt mer kjeft. Rett og slett! Og har du virkelige problemer med mobbing så må du søke hjelp – ikke lese blogg. Må alt snakkes så innmari om hele tiden? Granskes opp og ned?

    —————————————————————————————————————————————————————-

    Kan dere se for dere hvilket ramaskrik det ville blitt om jeg faktisk hadde skrevet og ment teksten over. Det gjør jeg heldigvis ikke. I tilfelle noen må ha det inn med fingerbøl, dette er en tekst som er satt veldig på spissen, men ikke helt. Nøyaktig de samme argumentene skrev en av Norges største bloggere for noen dager siden, men da handlet tema om kropp og kroppspress. Det eneste jeg har gjort er å bytte ut kropp, vekt og kroppspress med mobbing. Det ser ikke så bra ut, gjør det vel? Man løser sjeldent problemer ved å tie de ihjel, enten det gjelder mobbing eller kroppspress. Noen vil kanskje påstå at mobbing er mer alvorlig enn kroppspress, men jeg vil påstå at følelsen om å ikke være bra nok og føle seg dårlig er ganske lik…

    Jeg blir veldig trist fordi jeg vet at kroppspress er en høyst reel ting her i Norge, og selv om jeg ikke får hundrevis av mail i uken fra folk som sliter med selvtilliten og har bekymringer om egen kropp, så får jeg allikevel min del både av de negative og positive. Jeg får meldinger fra jenter som takker meg for at jeg viser at man kan være sunn og trene selv om man ikke er sylslank, fra damer som for første gang på flere år tørr å gå i bikini, singletter eller korte kjoler. Fra kvinner som endelig har begynt å trene på treningsenter eller endelig har klart å endret tankegangen rundt egen kropp til noe mer positivt. Det sier meg at kroppspress er noe som absolutt er reelt, og akkurat som med mobbing, så hjelper det ikke å ikke snakke om det. Kan vi endre noe på MÅTEN vi snakker om det? JA, det tror jeg så absolutt vi både kan og burde, men holdningene som er beskrevet ovenfor synes jeg faktisk er både nedlatende og ganske arrogante. Tenk å ha den holdningen at om JEG ikke opplever det eller bekymrer meg om kroppen min, da er det sikkert ikke reelt? Det gir meg en vond smak i munnen….

    Som sagt tror jeg vi absolutt kan endre litt på måten vi gjør ting på, uten tvil! Vi kan vise at vi synes vi selv er gode nok ved å smile og le på bilder, fremfor å bare skrive det. Vi trenger ikke “flashe valker” på instagram i hver post, eller skrive en lang tekst om hvor mye vi elsker kroppen vår hver gang vi poster. Noen ganger er det nok mye mer virkningsfullt å bare poste et bilde av seg selv i bikini og skriver “koser meg på stranda” eller et treningsbilde med teksten “Elsker følelsen trening gir meg”, istedet. Vi kan fokusere på helse, selvtillit og helt andre egenskaper enn kropp, og det er også noe jeg tror er viktig. Det er grunnen til at jeg blant annet ikke skriver noe om vekten min, centimeter og lignende på bloggen lengre. Så ja, vi kan absolutt snakke mindre og annerledes om kropp, men det betyr ikke at vi skal holde kjeft om det. Tror dere virkelig det hjelper å ikke snakke om det at så mange føler seg ukomfortabel i egen kropp? Tror dere det gjør at problemet automatisk forsvinner? Tror dere vi skaper endringer som sårt trengs i samfunnet ved å holde kjeft og håpe det går over? Det tror ikke jeg.

    Samtidig må vi også huske på at noe av ansvaret ligger på oss.. De instagram kontoene som legger ut typiske “fitspo” bilder og lignende, de legger det ut fordi det er det de få tusenvis av likes på. De blir så store fordi det er det folk “vil ha”. Jeg merker det bare på min egen lille konto, bildene hvor lettkledd kropp er i fokus får ofte flere likes enn de vanlige bildene. Så om vi er så lei av å se kropp i media, kanskje man skal starte der? Ofte ser jeg også at på både instagram og blogg at så fort det postes et bilde av kropp eller lignende så blir utseende kommentert, selv om posten ikke engang handler om kropp eller utseende engang. Vi må også ta i betraktning at de som er yngre enn oss blir påvirket på en helt annen måte enn de på min alder, og er det ikke viktig at de får noen fornuftige stemmer å lytte til? Nei, hele dette med at “bare vi holder kjeft så går det nok over” gjør meg helt matt.

    Jeg blir utrolig trist over slike holdninger i samfunnet, at om vi bare slutter å snakke om så blir alt solskinn og smil. At fordi jeg ikke opplever det så er det sikkert ikke reelt. At man bare kan ta seg sammen istedet for å bekymre seg over ting med kroppen man ikke liker. Det er så ufattelig nedlatende og… jeg har ikke ord. Generelt blir jeg også veldig slitne av folk som mener “vi kan jo BARE gjøre sånn og sånn”. Om det BARE er å gjøre sånn eller sånn, tror dere ikke folk ville gjort det? Det er en prosess, som det meste annet, og det starter med oss. Jeg tror vi skaper mye av kroppspresset selv, det er det ingen tvil om, men jeg tror også det er viktig at vi får høre på daglig basis at vi er gode nok.  At noen tørr å være en motpol og ta opp de litt kjipe tingene. Jeg tror det er viktig at vi får se kropper og fornøyde folk i alle størrelser og fasonger, og jeg tror det er viktig at bloggere, som faktisk påvirker mange, ikke bare fokuserer på interiør, matoppskrifter og lunsjing i sola med venninner. Når jeg ser på de tilbakemeldingene jeg får så er jeg ikke i tvil om at det å snakke om det faktisk gjør en forskjell!  At den jobben jeg og andre bloggere gjør faktisk er viktig.

    Kroppspress og påvirkningene fra sosiale medier er høyst reel, akkurat som mobbing, og ingen av delene blir bedre ved å tie det ihjel. Ja, vi kan absolutt endre på måten vi snakker om det på, men denne debatten er viktig. En dårlig selvfølelse og dårlig selvbilde forsvinner ikke av seg selv om man slutter å snakke om det. For selv om kroppspresset er noe vi kanskje skaper selv, så forsvinner det ikke ved å knipse med fingrene. Dette er høyst reelt for de som sliter med det, og selv om vi kan gjøre endringer så hjelper det ikke å bare holde kjeft om det. Om du ikke opplever å ha negative følelser om kroppen eller dårlig selvtillit så er det helt supert, men ikke vær så ignorant å tro det betyr at ingen andre sliter med det…

  • 8
    Mar 2017
    9:55 am

    Happy Women`s Day

    “Well behaved women rarely makes history”

    8.mars, kvinnedagen. En dag jeg for noen år siden mente vi ikke trengte lengre. Kvinner er jo likestilte med menn, hva er alt maset om? Ordet feminist hadde for meg en sur ettersmak. Feminister, det var slike rødstrømper som skriker om hvor fæle menn er. Som vil at kvinner skal ha alle fordeler som menn, men som fremdeles krever særbehandling på områdene som gagner dem. Som henger seg opp i det jeg anså som små bagateller fremfor å konsentrere seg om de viktige tingene. Hva jeg mente de viktige tingene var på den tiden kan jeg egentlig ikke svare på. Det eneste jeg husker er at jeg følte det var mye rop og skrik om filleting så fort det var snakk om feminister. Kvinner som hatet menn liksom.

    Heldigvis har synet mitt blitt noe endret siden den gang. Selv om vi har oppnådd mye for kvinners rettigheter så er det fremdeles en lang vei å gå. Andre steder blir en kvinne fremdeles ansett som mannens eiendom, hun blir steinet dersom hun blir voldtatt og hun har rett og slett ingenting å si. Her i Norge har vi kommet litt lengre, men vi har fremdeles ting vi må jobbe med. Kvinner tjener fremdeles mindre, kvinner må ofte jobbe dobbelt så hardt for å bli godtatt som menn, og vi møter ofte på et kvinnesyn som rett og slett hører hjemme i middelalderen. Ikke minst blir kvinner utsatt for trakassering så og si daglig, og dersom vi sier ifra om det er vi bitchy hurper som trenger å få pikk.

    Bildet fra innlegget “How to not get raped” tidligere i sommer.

    Vi har en amerikansk president som mener det er helt greit å “grab them by the pussy”. Vi har en politiker her i landet som har skjenket en mindreårig jente og hatt sex med henne, men som fremdeles får beholde jobben. Menn slår konene sine og får strafferabatt pga “berettighet harme”. Vi lever i et land hvor to menn kan dope ned og voldta en kvinne mens de både filmer og tar bilder, uten å bli dømt for det. Hvor mange kvinner ikke engang tørr å anmelde voldtekt fordi de møter spørsmål om hva DE hadde på seg, hvor mye DE drakk og hvorfor de ikke tok bedre forhåndsregler. Som om det er deres feil at en mann ikke tar nei for et nei. P.S. Er du usikker? Alt annet enn et ja betyr nei.

    Med instagramkontoen Assholesonline viser Linnea Claeson på en brilliant måte trakassering som mange kvinner møter daglig, denne anbefaler jeg alle å følge. Her legger hun ut alle slibrige tekstmeldinger og henvendelser hun får, hvordan hun svarer på dem og ikke minst svarene hun får tilbake. Seksuell trakassering er fremdeles et alvorlig problem, og mange kvinner får slengt etter seg at de må “tåle en spøk” om de reagerer. Nå anser jeg meg selv som kanskje laidback når det kommer til sex, kropp og nakenhet, men tingene jeg leser på denne kontoen gir meg gåsehud, og ikke på en positiv måte.

    Selv om jeg ikke lengre tror feminister er kvinner som hater menn så mener jeg fremdeles mange misforstår hva feminisme egentlig handler om. Jeg hevder ikke at jeg har fasiten, men for meg handler feminisme om likestilling, retten til å leve livet slik man ønsker. For meg handler det om at kvinner skal ha alle de samme mulighetene som menn, men også at vi skal få ta de valgene som passer oss. Mange ganger føler jeg dette blir litt glemt og det tror jeg er noe av grunnen til min egen motvilje om å kalle meg feminist. Responsen Emma Watson fikk etter en shoot for Vanity Fair viser dette i så altfor stor grad. Hun ble beskyldt for å ikke være feminist fordi hun viste brystene på et bilde. For meg blir det helt latterlig… Kvinner er kvinner verst, og dessverre er dette en STYGG tendens hos mange feminister som jeg rett og slett ikke forstår. Selv om vi kvinner skal ha like muligheter, så må vi også få ta egne valg. En kvinne som velger å være hjemmeværende husmor kan like gjerne være feminist som en kvinne i en lederstilling. En kvinne som velger å vise kroppen sin på sosiale medier kan være en feminist på lik linje med en som bære religiøse plagg eller symboler, eller på lik linje med en kvinne som gjør verken eller.

    Feminisme er ikke et sett lover og regler som kvinner skal leve under. Feminisme skal være like muligheter for ALLE, like muligheter og rettigheter uansett om du er homofil, heterofil, fattig, rik, handikapet, undervektig, overvektig eller transperson (sånn for å nevne noe). Det blir så feil når kvinner skal se ned på andre kvinner som velger å være hjemme med barna sine. At kvinner skal se ned på andre kvinner som velger å vise kropp på sosiale medier, eller kvinner som velger å for eksempel å jobbe som stripper fordi de faktisk liker det. Feminister kjemper for at vi kvinner skal ha rett til å bestemme over egen kropp, men bare innenfor de rammene som er godkjent på forhånd. Å vise seg halvnaken på sosiale medier er ikke innenfor de rammene om noen lurer. Ofte føler jeg feminisme blir noe helt annet enn at alle skal ha like muligheter, rettigheter og egne valg. Det blir mer en moralpreken, og den tendensen liker jeg ikke.

    Når det er sagt har jeg uten tvil endret synet mitt på feminisme, og det er ingen tvil om at vi fremdeles har en kamp å ta. Ikke bare for kvinner her i Norge, men også for kvinner over hele verden. Selv om vi har oppnådd mye, har vi fremdeles mye igjen. Det er mange forskrudde kvinnesyn der ute, mye urettferdighet, mye forskjellbehandling, og selv om mange kvinner føler vi er likestilte så er det tydelig mye mer som må jobbes med.

    Gratulerer med kvinnedagen! Use it well!
    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 29
    Jan 2017
    7:31 pm

    Bakgrunnen for valgene våre betyr noe

     

    på fredag valgte jeg å slette et innlegg her på bloggen. Det er noe jeg gjør svært sjeldent. Denne gangen gjorde jeg det fordi etter å ha lest over i ettertid så jeg at jeg ikke fikk frem poenget mitt på en god måte, og derfor valgte jeg heller å slette det. Noen ganger blir det rett og slett for mange tanker, og da blir innleggene ofte ufullstendige. På fredag la jeg også ut et bilde på instagram med tekst som tok opp noe av de samme problemstillingene, og jeg må si at jeg fremdeles blir overrasket over hvor ulikt mennesker kan oppfatte en tekst. For mens mesteparten oppfattet teksten slik jeg også hadde ment den, var det noen som snudde alt på hodet, og lurte på hvorfor jeg fremmet torsk og brokkoli som noe usunt. At mitt budskap kanskje førte til at noen trodde det var greit å være stor, og at det egentlig var jeg som trengte å jobbe med meg selv om jeg ikke turde å gjøre det jeg hadde lyst til.

    Budskapet mitt for gårsdagens innlegg handlet ikke om torsk og brokkoli. Det handlet ikke om å gi noen en hvilepute, eller at jeg ikke turde å ta restylane fordi jeg er opptatt av å være politisk korrekt. Det handlet om at jeg synes det er så uendelig feil at noen føler de  ta plastiske operasjoner, slanke seg eller gjøre andre endringer for å være GODE NOK! Både i sine egne øyne og samfunnets øyne. Det var det torsk og brokkoli kommentaren handlet om. Torsk og brokkoli er overhode ikke usunt, men om du baserer kostholdet ditt på kun disse to matvarene (slik denne dietten jeg snakket om ville vært) så er det ikke lengre sunt. Samme hvor sunne disse matvarene er i utgangspunktet. Du vil mangle viktige fettsyrer og mineraler, og mest sannsynlig gå opp i vekt igjen etterpå. For meg er dette en ekstremt dårlig måte å gå ned i vekt, og derfor fremmet jeg det som et ekstremt alternativ. Dessuten, hvorfor velge å gå ned i vekt på denne måten når det er så mange andre velsmakende måter man kan gjøre det på, som strengt tatt er mer effektive i lengden? 🙂

    Jeg vil heller ikke diskutere min mening om plastiske operasjoner. Jeg har mange venninner som både har tatt silikon og restylane, og det er deres valg som de står for. I noen tilfeller forstår jeg uendelig godt hvorfor noen velger å gå den veien. Teksten min handlet om bakgrunnen for de valgene vi tar, og hvordan vi blir påvirket til å ta dem. Jeg er ikke opptatt av å være politisk korrekt, og jeg lover dere at dersom jeg en dag virkelig får lyst til å ta restylane så kommer jeg nok til å gjøre det. Men ikke så lenge det valget blir tatt på bakgrunn av at jeg ikke føler meg god nok eller pen nok som jeg er. Da vil jeg heller jobbe litt med selvbilde mitt og hodet mitt først. For meg var det også en overraskelse at jeg overhode tenkte på å fikse på leppene mine, for jeg har aldri vært misfornøyd med de tidligere. Brått befant jeg meg i en situasjon hvor jeg vurderte det seriøst, og for meg var det skremmende.

    Bakgrunnen for valgene våre betyr noe. Ikke la noen innbille deg noe annet. For jeg vil heller ta en avgjørelse om å gå ned i vekt fordi jeg vil føle meg bedre og forbedre helsen min, enn å ta en avgjørelse på å gå ned i vekt fordi jeg føler jeg må se ut på en bestemt måte for å være god nok. For noen er det kanskje et fett, men for meg utgjør det en vesentlig forskjell.

  • 16
    Jan 2017
    7:13 am

    Forbilde

     

    “Er hun et godt forbilde når hun er så feit?”

    For mange er jeg et forbilde, og når jeg skriver det føles det veldig merkelig. For, selv om jeg elsker den muligheten jeg har til å inspirere og motivere andre, så prøver jeg bare å være meg selv. På godt og vondt.  Jeg har lenge sagt at jeg vil blogge på en måte som føles riktig for meg, for jeg vil at folk skal like meg og bloggen min slik jeg er. Ikke for noe jeg prøver å være, men som jeg ikke klarer å opprettholde. Det betyr både oppturer og nedturer, for det er det vi alle opplever i hverdagen. Å få høre at jeg er et forbilde både gleder meg, og skremmer meg samtidig. Det ansvaret som følger med tar jeg faktisk ganske alvorlig, men samtidig må jeg kunne være meg selv, ellers kommer jeg ingen vei.

    “I am limited edition” t-shirt finner du HER (nå 40% avslag) (adlink)

    Jeg aner ikke hvor ofte jeg får høre eller leser diskusjoner om meg selv, om jeg er et godt forbilde. Om det er greit å promotere fedme på den måten jeg tydeligvis gjør. For jeg er jo usunn, bare se på meg da, hvordan kan noen bli motivert av meg? Hvordan kan “en som meg” være personlig trener? Av og til lurer jeg på om disse menneskene egentlig bryr seg. Om de virkelig er lidenskapelig opptatt av om jeg faktisk er et godt forbilde og om de virkelig er bekymret på mine vegne. Personlig tror jeg virkelig ikke det. “Det er helseskadelig å være feit” sier de, uten å engang tenke på at deres kommentarer kan være like skadelige. For helse handler ikke kun om vekt, god helse handler om flere faktorer hvor mental helse også har en viktig rolle.  “Det er ikke greit å være feit” sier de, men å rakke ned og slenge dritt om andre fordi de ikke ser ut slik du vil, det er tydeligvis helt greit. Hvem er egentlig de til å bestemme at det ikke er greit å være meg? At jeg med min personlighet, egenskaper og kvaliteter skal slenges til side fordi jeg ikke er slank? For noe forbanna tull.

    For jeg promoterer ikke fedme. Jeg vet jeg er overvektig, men jeg oppfordrer aldri noen til å droppe trening, et sunt kosthold og bevegelse i hverdagen, heller oppfordrer jeg til det! At jeg selv veier det jeg veier betyr ikke at jeg oppfordrer alle andre til å veie det samme. Det blir en altfor enkel tankegang. For jeg er så uendelig mye mer enn kroppen min. Jeg er morsom, lojal, selvsikker, arbeidsom, løsnings orientert, og lidenskapelig opptatt av å få andre til å innse hvor fantastiske de er, for å nevne noe. At jeg stadig skriver om at man skal være fornøyd med seg selv betyr ikke at jeg gir dem en hvilepute. Å være fornøyd med seg selv handler ikke om å ikke ønske endringer, eller slenge seg i sofaen med en sjokoladeplate. Det handler om å innse at man er bra nok som man er akkurat her og nå, uansett hva andre måtte mene. Det handler om å bygge en selvsikkerhet som ikke er basert på kropp og utseende, men hvordan man er som person. Dersom man liker seg selv så skinner det igjennom til utsiden, det er det ingen tvil om.

    For mange er jeg et forbilde, men det er ikke fordi jeg er feit, overvektig, ser ut som en “stappa pølse” eller andre skjellord som dukker opp. For mange er jeg et forbilde fordi jeg tørr. Fordi jeg følger drømmen og utdannet meg til personlig trener selv om jeg overhode ikke ser veltrent ut. Fordi jeg har selvtillit og bein i nesa. Fordi jeg tørr å prøve nye ting andre mener jeg er “for stor” til, og  fordi jeg setter meg hårete mål. Fordi jeg tar på meg bikini på sommeren som om det er verdens mest naturlige ting (det er det faktisk også!). Fordi jeg tørr å vise både strekkmerker og valker uten at det plager meg nevneverdig. Fordi jeg kler meg i shorts selv om mange mener jeg burde la være. Fordi jeg velger å være glad i meg selv og har troa på at jeg er awesome selv om magen ikke er flatt og lårene har cellulitter. Fordi jeg nekter å anse meg selv som mindreverdig pga vekten min, til tross for et samfunn som stadig forteller deg at du ikke er god nok før du ser ut på en gitt måte. Det er også den type forbilde jeg ønsker å være 🙂

    Javel, så mener noen jeg er et dårlig forbilde. Jeg veier for mye, er usunn (merkelig hvordan så mange har førstehåndskunnskap om det jeg spiser), viser for mye kropp, promoterer fedme, lager feil oppskrifter og gud vet hva. Det er helt i orden, for jeg prøver ikke å være et forbilde for hele verden. Jeg prøver imidlertid å være et så godt forbilde jeg kan for de som faktisk føler jeg gir dem noe positivt. For når alt kommer til alt, det er dere jeg velger å høre på. Jeg velger å høre på dere som sender meg meldinger og forteller om hvordan jeg har gitt dere giv og motivasjon, til dere som har blitt inspirert og gått ned mangfoldige kilo. Til dere som skriver til meg og sier at dere endelig har endret syn på dere selv, og innsett at dere er bra nok. For det er dere, virkelig! Det er dere som betyr noe. For jeg vet jeg ikke kan gjøre alle fornøyde, og det er heller ikke målet mitt.

    For er det noe vi trenger så er det flere forbilder! Det å ha et forbilde betyr ikke at du skal bli akkurat som dem, men de skal inspirere deg til å bli bedre. Et forbilde skal gi deg en god og positiv følelse og noe å strekke deg etter, et ønske om å gjøre positive endringer for egen del. En følelse om at du også kan klare det. Det tror og håper jeg at jeg bidrar til for mange, og for meg er det de som betyr noe når alt kommer til alt 🙂

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage