• 9
    Oct 2018
    5:53 pm

    Hvorfor velge operasjon pga en risiko?

    -annonselink-

    Det er mange som har spørsmål, tanker og meninger rundt den prosessen jeg nå er inne i. Jeg har allerede skrevet om at jeg ikke er på diett for å bli tynn og at jeg ikke tar operasjonen for å bli tynn. Jeg føler jeg har forklart meg opp, ned og i vinkel om tankene mine bak valget og hvorfor jeg tror det er det rette valget for meg. I tillegg er jeg opptatt av å vise at dette er min vei, og at den veien ikke nødvendigvis anbefales for noen andre. Hver eneste uke må jeg allikevel forsvare meg om hvorfor jeg velger å ta denne operasjonen. Jeg må forklare og forsvare hvorfor jeg ikke har et høyt ønske om å bli tynn og jeg må forsvare meg ovenfor bedrevitere som skal gi meg råd jeg har hørt (og prøvd) 1000 ganger før. Allikevel fortsetter jeg å dele, fordi jeg føler det er riktig, og fordi jeg vil vise hva dette egentlig går ut på. Så dette er på ingen måte ment som et klageinnlegg.

    Jeg fikk imidlertid en kommentar på instagram om at kanskje ikke folk ville lure så mye om jeg bare kunne fortelle om nøyaktig hva jeg risikerer helsemessig ved å fortsette å være overvektig. For en overvekt betyr jo ikke at man 100% sikkert blir syk i fremtiden. At om folk forsto at det “virkelig” er en sykdomsrelaterte anledning bak valget mitt så blir det annerledes, og at akkurat nå virker det som om jeg gjør det kun for å bli tynn. Siden jeg selv mener jeg er frisk og ikke har noen plager pga overvekten. Da lurer jeg bare, skal det virkelig være nødvendig?

    Digg morgenkåpe finner du her!

    Personlig mener jeg det blir skrevet om overvekt i media så og si hver eneste dag. Vi får høre om det farlige bukfettet, hvordan vi skal gå ned i vekt etter sommeren/jula/påsken, hvilke sykdommer man risikerer om man veier for mye and the list goes on. For meg virker det ulogisk at normale, oppegående mennesker skal være helt uvitende om at fedme ikke er en god ting og at fedme medfører økt risiko for en rekke sykdommer. Kanskje det er naivt av meg? Uansett, er man usikker er svarene bare et googlesøk unna. Overvektige har økt risiko for diabetes, høyt blodtrykk, hjertesykdommer og slag. Man har økt risiko for en rekke krefttyper som galleblærekreft, brystkreft, tykktarmskreft og livsmorhalskreft. Ekstra vekt gir også økt belastning på leddene i kroppen, særlig korsrygg og bein. I tillegg ser man en del psykiske vansker som følge av overvekt.

    Alt dette er som nevnt en risiko, og det er selvsagt ikke slik at overvektige må få alt dette. Sjansen er imidlertid større jo mer overvektig man er. Dette er fakta, og noe som kan ramme alle, uansett hvor god form man føler seg i. Merk nå at når jeg skriver om overvekt i denne forstand så er ikke det ment til deg som har noen kilo ekstra, men de som faktisk er overvektige. Mange overvektige kan imidlertid ha svært sunn livsstil, være i bevegelse, og ikke ha noen plager. Slik som meg. Det betyr imidlertid ikke at risikoen ikke er der. Nei, det er ikke sikkert jeg får verken kreft eller diabetes, for alt jeg vet kan jeg være frisk hele livet. Problemet er imidlertid, jeg vet ikke. Selv om jeg føler meg aldri så fantastisk nå, og ikke har noen plager som følge av overvekten så betyr ikke det at det alltid kommer til å være slik. Samtidig, hvorfor risikere en operasjon og komplikasjoner for noe som kanskje aldri skjer? Det virker kanskje merkelig for noen, men for meg er svaret ganske så åpenbart.

    Siden jeg har både kreft, hjertesykdommer og høyt blodtrykk i familien fra før så kan man anta at jeg kanskje har enda høyere risiko. Hvis du vet du har risiko for en sykdom, men du kan ta medisiner for å minske den risikoen, ville du gjort det? Om du viste det var en mulighet for at du kunne få kreft i galleblæren, men du fikk tilbud om å fjerne den, ville du ikke sagt ja? Litt slik føles det for meg også. Jeg vet jeg har en risiko for en rekke sykdommer, og nå får jeg muligheten til å gjøre noe med den risikoen. Så er det opp til hver enkelt å avgjøre om man vil ta risikoen overvekt bringer med seg, eller om man vil ta risikoen for komplikasjoner i forbindelse med operasjon. Jeg har avgjort at helsen min er viktigere, og at jeg heller vil ta risikoene ved operasjon. Så enkelt er det. At jeg er frisk nå behøver ikke å bety at jeg alltid er det. Risikoene ved overvekt kan man selvsagt også redusere ved å trene, spise sunt og gå ned i vekt uten operasjon. Poenget er at jeg har gjort det flere ganger før, jeg klarer fint å gå ned i vekt. Problemet er jo å holde seg der, og nå føler jeg at dette er det riktige valget for meg videre. Dette er også en avgjørelse jeg har tatt etter grundig tenking og samtaler med fagfolk, og en prosess som har tatt godt over et år. Det er ikke akkurat noe jeg bestemte meg for igår.

    Du trenger imidlertid ikke å forstå det. Du trenger ikke å være enig med meg i min avgjørelse. Du trenger ikke å gå samme vei som meg. Allikevel prøver jeg å forklare det slik at flere kanskje kan forstå hva som ligger bak. Dette er MIN avgjørelse basert på min historie og mine tanker utifra hva jeg tror er best for meg. Det er helt i orden om du ikke forstår eller er enig, men respekter min avgjørelse. Jeg anbefaler ingen andre å ta operasjon fordi jeg gjør det. Jeg vil bare dele min reise så flere skal forstå hva dette faktisk dreier seg om, og kanskje få slått ned på mange av mytene i samme slengen. Som at det er en enkel utvei, for det er det virkelig ikke. Dette er på mange måter noe av det tøffeste jeg har gjort og kommer til å gjøre. Nå som avgjørelsen er tatt trenger jeg ikke ørten “tips og råd” til personlige trenere, medisiner og dietter. På mange måter føler jeg at jeg har vist allerede at jeg har prøvd det meste. Jeg synes forøvrig  ikke at jeg skulle måtte fortelle hele historien min, de faktiske risikoene ved overvekt på generelt grunnlag og bakgrunnen for at jeg har valgt operasjon for at andre skal respektere og godta avgjørelsen min.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 2
    Jul 2018
    5:31 am

    Hvorfor kan Funkygine men ikke Caroline Berg Eriksen?

     

    Idag sitter jeg her og funderer litt over bloggere, sosiale medier og alt som hører til. Det blir mer og mer prat om bloggere, eller influencere, og stadig flere mener vi burde ha klarere regelverk og retningslinjer for disse. Særlig når det gjelder reklamering for kosmetiske operasjoner, kroppspress og ikke minst eksponering av barn. Nå er jeg vel ikke så inne i sistnevnte siden jeg ikke selv har barn, med mindre du regner Gaia og Luna som barna mine. Det gjør jo jeg, men diskusjonen handler om eksponering av menneskebarn og ikke søte, små hunder. Nå leser jeg ikke så mye om meg selv, men jeg leser jo om andre bloggere, og det er en ting jeg har bitt meg merke i som jeg ønsket å diskutere litt med dere. Nemlig hvordan noen bloggere kan få så mye kritikk og kjeft for noe, mens andre bloggere “slipper unna”. Da tenker jeg spesielt på dette med eksponering av barn.

    Nå vil jeg på forhånd påpeke at dette IKKE er en diskusjon om hvorvidt det er greit eller ikke å eksponere barn i sosiale medier. Det er et helt annet innlegg og en annen debatt. Jeg er ikke ute etter å ta noen bloggere på verken det ene eller andre. Jeg er kun opptatt av fenomenet at to (eller flere) bloggere kan gjøre den samme tingen, mens bare en mottar massiv kritikk. Caroline Berg Eriksen er jo en av dem som mottar mye kritikk for hvordan de eksponerer barna i sosiale medier. Noen mener det er creepy at de tar bilder av barna bakfra, at foreldrene utnytter barna for å tjene penger, og ja, det er generelt mye som blir sagt om denne saken. Jeg sier ikke at jeg er enig, men det er kritikken som jeg oftes ser. Tar man imidlertid en blogger som Funkygine som eksponerer barna sine i like stor grad (og sjeldent kun bakfra) så ser man at kritikken er ikke på langt nær så stor og så omfattende som den CBE får. Hvorfor er det slik?

    Er det slik at vi godtar mer fra visse bloggere enn vi gjør fra andre? Har det noe med profilen bloggeren har? Har det noe med måten ting blir gjort på? Jeg nevner forøvrig disse to bloggerne fordi de begge er ganske store bloggere, men innen ulike kategorier. Jeg vil påpeke at jeg ikke har noe imot verken Funkygine eller CBE, og som nevnt er jeg ikke ute etter en diskusjon om eksponering av barn. Jeg bare synes det er underlig at det virker som om vi godtar ulike ting fra ulike bloggere. At en blogger kan få så massiv kritikk for noe, mens en annen blogger kan gjøre nøyaktig det samme uten å få på langt nær samme mengde kritikk. Dette fenomenet går jo også motsatt vei selvsagt. Hvorfor tror dere det er slik? Tror dere vi godtar mer fra visse bloggere fordi de er mer jordnære og ekte for eksempel? At vi godtar andre ting fra en interiørblogger enn en treningsblogger? At bloggere i de ulike kategoriene har ulike type fans? Hva tror dere er årsaken? For om man synes eksponering av barn er ille så er det vel ille uansett hvilken blogger som gjør det, sånn logisk sett.

    Jeg synes jo enkelte bloggere får ufortjent mye kritikk, og noen bloggere tror jeg ikke kan gjøre noen verdens ting uten at kritikken kommer. Noe av kritikken er saklig og konstruktiv, mye annet er rett og slett bare usaklig og overdrivelser. Samtidig synes jeg selvsagt at det er en utrolig viktig diskusjon å ta. Jeg er så absolutt for retningslinjer å gå etter, men lover, regler og retningslinjer må jo gjelde alle, og ikke bare noen bloggere?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 3
    May 2018
    4:48 am

    Damned if you do…

    -sponset antrekk-

    … damned if you don`t… Jeg har nå vært blogger i snart 10 år, og er det en ting jeg har lært så er det at man aldri kan gjøre alle fornøyde. Det vil ALLTID være noen som ikke liker det man gjør, som oppfatter ting feil, eller folk som bare ikke liker det. Det gjelder selvsagt ikke bare oss bloggere, men det synes kanskje mye bedre når man er der ute i offentligheten og det blir skrevet om/til deg. Det er lenge siden jeg innså at jeg må gjøre det som føles riktig for meg, og ikke høre på hva alle andre sier. Konstruktiv kritikk er selvsagt vel og bra, og noen ganger endrer man også mening. Et godt eksempel er dette med bilder. Jeg får av og til kritikk for at jeg kun deler bilder av meg selv i flatterende vinkler. At jeg så mye større i virkeligheten. Dermed lurer jeg leserne mine, ifølge noen.

    Skulle jeg derimot legge ut et bilde hvor magen synes mer, eller hvor vinkelen ikke er helt heldig, så får jeg garantert høre det også. Slik tilfellet var på gårsdagens bilde på instagram. Da fikk jeg høre at det var lite flatterende og at magen kom i fokus. Nå har det seg imidlertid slik at jeg har litt mage, og i noen antrekk kommer den bedre frem enn andre. Sånn er det bare rett og slett. Personlig ser jeg ikke problemet for jeg følte meg veldig fin i gårsdagens antrekk. Jeg synes utstrålingen min veier opp for det meste, og forhåpentligvis er det den utstrålingen som gjør at folk liker meg, ikke magen min. Det er selvsagt helt i orden at folk har ulike meninger om bildene jeg legger ut, og alle kan ikke like alt. Så dette er ikke ment som et “stakkars meg” innlegg, men mer for å vise dere hvordan det faktisk er å være blogger av og til.

    Jeg er blitt utrolig god på vinkler de siste årene, og personlig ser jeg ikke problemet med å ta bilder i vinkler jeg vet er flatterende. Jeg prøver ikke å gjøre meg til noen jeg ikke er av den grunn, men hvorfor ikke ta bilder i flatterende vinkler? Hvorfor skal jeg ikke ta bilder hvor JEG faktisk føler meg fin? Samtidig har jeg jo ikke noe problem med å vise meg usminket og i joggebuksa, så jeg føler ikke akkurat at jeg setter opp et konstruert bilde av meg selv hvor folk får helt sjokk om de ser meg uten sminke for eksempel? Jeg har heller ikke problemer med å legge ut bilder hvor magen er litt mer i fokus og dobbelthaken kommer litt frem. Fordi alle bildene er faktisk meg, uansett om det er tatt i den vinkelen eller den vinklene. Det viktigste for meg er at jeg føler meg fin på bildene. Kanskje vanskelig å svelge for mange, men jeg vet faktisk at jeg har litt mage. Selv om jeg ofte prøver å ta bilder hvor den ikke er så fremtredende så har jeg heller ikke noe problem med det motsatte. Den magen er, akkurat nå, en del av meg, og jeg ser ikke poenget med å gjemme den bort hele tiden på bilder. Den synes jo faktisk i virkeligheten også.

    En litt mer flatterende vinkel i samme antrekk.

    Det bare er så fryktelig ironisk at man skal få kritikk for å ta bilder i flatterende vinkler, men om man legger ut et bilde som ikke er så flatterende så ropes det ut da også. Er det ikke nettopp denne balansen i bilder som er så viktig? For jeg er virkelig god på dette med mine vinkler og hva som er mest flatterende. Når man tar over 1000 bilder av seg selv i uka så er det kanskje ikke så rart? Jeg tror de aller fleste liker å føle seg bra på bilder og prøver å se best mulig ut, uansett om man har en blogg eller ikke. Jeg ser ikke poenget med å ta bilder i uflatterende vinkler bare fordi. Samtidig er det heller ikke krise om alle bilder ikke er like flatterende og om visse ting synes bedre på visse bilder. Det gir bare en litt bedre balanse. Både for meg selv, men også for dere som faktisk leser denne bloggen og følger meg i sosiale medier. Dere får se flere (bilde)sider av meg, og alle sidene er faktisk meg, selv om jeg ikke ser lik ut på alle bildene. Alle kan ikke like alle bilder, og det er helt i orden, det viktigste for meg er at jeg føler meg fin. Samtidig svir det selvsagt litt å få høre negative ting om kroppen min, det tror jeg nok det gjør for oss alle.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 25
    Mar 2018
    9:21 pm

    Kritikk er ikke mobbing

     

    Det å være blogger er ikke så lett som mange skal ha det til. Samtidig er det å kunne leve av bloggen en unik mulighet som ikke så mange får. Det er mye prat om bloggere, sosiale medier og den påvirkningskraften influencere har. Vi må bare innse at det er big business, og at for toppbloggerne i Norge så er det ikke lenger en helt personlig dagbok på nett skrevet av en helt vanlig privatperson. Som blogger kan man brått befinne seg i en situasjon hvor man blir lyttet til, hvor man påvirker, og hvor man har mange øyne på seg. Dermed må man også være forberedt på kritikk. Noe av kritikken er konstruktivt, noe er det helt motsatte. Noe er drittslenging, noe er har gode poeng, og noe er ikke engang verdt å lese. Sånn er det bare. Som blogger må man rett og slett regne med at folk har ulike meninger om det man skriver om, på godt og vondt.

    Jeg har fått min andel dritt opp gjennom årene, og jeg har vel ikke vært den beste til å ta kritikk heller. Nå synes jeg mye av kritikken har vært ufortjent og unyansert, men det får være en annen sak. Jeg har også opplevd min andel drittslenging og ryktespredning, noe som selvsagt verken er i orden eller særlig koselig. Til tider kan det være tung, det skal jeg innrømme, men det er en del av det hele. En ting har jeg imidlertid aldri påstått eller følt, og det er det at jeg har blitt mobbet. Å hevde man blir mobbet er såpass alvorlig at man skal være forsiktig med å slenge det rundt seg i tide og utide. Derfor blir jeg mildt sagt provosert når jeg ser at enkelte bloggere mener de blir mobbet fordi folk stiller kritiske spørsmål til dem.

    La oss være ærlige, det er mye grums blant bloggere, og konstruktiv kritikk har vi alle godt av. Uansett hvor ubehagelig (eller urettferdig det føles der og da) så tror jeg alltid man får noe ut av det. Enten fordi man blir enda mer sikker i sin sak, eller fordi man tar med seg noen viktige poenger videre. Selv om jeg ikke er god til å ta kritikk så setter jeg allikevel pris på det, ihvertfall så lenge det er konstruktivt og jeg får tenkt meg om. Bloggere får utrolig mye dritt, og jeg har selv vært utrolig frustert over slemme kommentarer, drittslenging og ryktespredning. Det er selvsagt ikke i orden på noe som helst måte. Konstruktiv kritikk derimot er noe annet, og å hevde at man blir mobbet og hetset fordi noen kritiserer deg er bare flaut. Rett og slett.

    Problemet i bloggverden idag tror jeg er at det er lett å ta denne kritikken personlig, men det er her litt av utfordringen ligger. For ved å være en toppblogger og tjene millioner i året så er det ikke du som blir kritisert, men firma. Dessverre er det slik at mange har gjort business nettopp ved å eksponere seg selv og familien, og da er det nok svært vanskelig å skille mellom disse. Kvinneguiden får for eksempel mye dritt, og jeg er ikke noe fan av forumet selv. Det samme får Bloggomtoppbloggere. Jeg må imidlertid innrømme at det kommer frem mye god og saklig kritikk som faktisk er verdt å høre på. Nå leser ikke jeg om meg selv på nett, det orker jeg rett og slett ikke, men jeg tror så absolutt det er konstruktiv kritikk der ute til meg også som jeg sikkert hadde hatt godt av å høre. Man skal være forsiktig med å avfeie all kritikk som hets, drittslenging og særlig mobbing. Igjen, jeg sier ikke at man ikke skal si ifra når man blir hetset, blir spredt rykter om og lignende, nå snakker jeg om den konstruktive kritikken.

    For når du tjener millioner på blogging, og du for ente gang ikke merker reklame korrekt, så er det innafor med kritikk. Da kan man ikke sitte der og hevde at bloggen kun er en uskyldig dagbok. For meg blir det merkelig at man kunne velge når man vil være offentlig blogger og når man vil være privatperson. Om man ønsker å leve av å blogge, så må man kunne takle alle sider av det, ikke bare den positive oppmerksomheten. Når man eksponerer barn, reklamere for kosmetiske inngrep og bedriver clickbait på høyt nivå så hjelper det ikke å stikke hodet i sanden og hevde alle er slemme mot deg. Man kan selvsagt ikke svare på all kritikk, det blir slitsomt i lengden og noen er bare ute etter å ta bloggere også. Tro meg, jeg vet. Samtidig kan vi ikke kalle alle kritiske røster for mobbere. Særlig ikke om kritikken er saklig og velbegrunnet. Uenig derimot må man gjerne være, men du blir ikke mobbet fordi du får kritikk. Det blir bare så utrolig feil i mine øyne. Som nevnt flere ganger, jeg er heller ikke den beste til å ta kritkk så dette er ikke noe jeg skriver for å opphøye meg selv. Jeg synes bare det er viktig at vi tar debatten. Både for at blogging skal utvikle seg videre i en god retning, men også fordi brått klarer man ikke lengre å se forskjell på mobbing og konstruktiv kritikk. For da begynner det virkelig å bli en syk verden…

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 16
    Mar 2018
    9:05 am

    Selvsagt er det greit å være tynn

    … men det handler litt om summen av alt man legger ut.

    Idag så jeg denne artikkelen på Aftenposten. Den er skrevet av en 16 år gammel jente som mener Ulrikke Falch sier at slanke mennesker ikke får lov til å være stolte av kroppen sin. Hun mener Falch har misforstått dersom hun tror noen får anoreksia av å se bilder av salaten til Kristine Ullebø, og at jenter sammenligner seg med andre i klassen. Ikke bloggere. Nå synes jeg det er helt supert at unge mennesker også har meninger og tørr å skrive om det, men jeg tror også veldig mange misforstår hva denne debatten egentlig dreier seg om. For slik jeg ser det handler det ikke om at det ikke er “greit” å være slank, eller at slanke mennesker ikke skal få lov til å være stolte av kroppen sin. Overhode ikke. ALLE burde være stolte av kroppen sin! Det handler imidlertid mye om summen av alt man deler og hvilke signaler dette faktisk sender, uansett størrelse.

    For selv om det blir snakket mye om slanke mennesker, anoreksia, og størrelsen på salaten så tror jeg faktisk Falch også mener at dette gjelder ALLE bloggere. Ikke bare noen. Samtidig må vi også sette ting litt i kontekst. De største bloggerene, altså de med størst påvirkningskraft, er i de aller fleste tilfellene slanke, pene, hvite jenter. Det er selvsagt ikke noe i veien med det, men det blir da de som har størst påvirkningskraft. Dermed blir de også brukt som eksempel. Her må vi også se på summen av det som blir delt, og hvilke signaler man faktisk sender. Om man stadig påpeker hvilken størrelse man bruker i klær, stadig legger ut naken kropp selv i situasjoner hvor det ikke er naturlig og fronter et kosthold med veldig små porsjoner for eksempel, så er ikke det så veldig heldig. Vi har eksempler på bloggere som farliggjør matvaregrupper og som mener man må trene 1 time for å kunne spise pizza med god samvittighet. Som mener at stygge mennesker sine meninger er mindre verdt enn andre sine og som deler ekstrem dietter ned i minste detalj, for å nevne noe. Det handler ikke om det ene bildet i bikini, men om summen av alt man deler og ikke minst hvilke holdninger man deler med bildene. Det handler imidlertid IKKE om at ikke slanke jenter skal få lov å være stilte av kroppen sin.

    Det er også viktig å huske at det lenge har vært dette med slanke kropper som har vært idealet, mens nå begynner vi å se mer av alle slags kropper i sosiale medier. Dette er bra fordi vi får et større sammenligningsgrunnlag og vi viser at alle kropper faktisk er bra nok. Jeg tror det er viktig å huske at når større jenter legger ut bilder så får de ikke positive kommentarer fordi det folk heier på usunn helse, men fordi det bidrar til et større mangfold. Dessverre virker det som om de med idealkropper som tidligere har blitt dyrket anser dette som en trussel, noe det imidlertid ikke er. For det betyr ikke at det ikke er greit å være slank eller tynn, men at alle er forskjellige. Det er faktisk en god ting. Jeg mener imidlertid at alle bloggere, uansett størrelse, burde være sitt ansvar bevist om hva man legger ut i sosiale medier og hvilke holdninger man fronter. Derfor synes jeg Sunn Fornuft plakaten er et godt initiativ, selv om det kanskje ikke treffer 100%.

    Forfatteren av artikkelen hevder også at de samme reglene må gjelde for alle, og at man blir like påvirket av de rundt seg og av vennene sine. Det er absolutt gode poeng, men mens vi kanskje har 20-30 mennesker rundt oss som vi blir påvirket av, så har mange bloggere tusenvis av mennesker som de kan påvirke. På godt og vondt. Selv om de samme reglene må gjelde alle så må vi innse at det er forskjell på en toppblogger som tjener millioner på dette hvert år, og Stina med kanskje 200 følgere på instagram kontoen sin. Til sist tror jeg også det er viktig å påpeke at selv om DU føler du ikke blir påvirket så er det mange andre som blir det. Antagelig blir du påvirket selv om du ikke tror det selv også. Jeg trodde heller ikke jeg ble påvirket, frem til jeg satt og vurderte å fylle opp leppene mine med Restylane. Jeg, som aldri har hatt komplekser for små lepper tidligere, synes brått det var en god ide, og det er ingen tvil om hvor den påvirkningen har kommet fra.

    Så vær så snill, alle dere som måtte lese dette. Debatten som pågår om dagen handler ikke om at man ikke skal være stolt av kroppen sin, ikke dele bikinibilder på stranden og ikke dele bilder av mat (det er lov å dele middagstallerken sin om det er viktig for en).Heller måten man gjør det på, og holdningene man presenterer med disse bildene. Det er faktisk en ganske stor og vesentlig forskjell som det er verdt å tenke over. For selv om du ikke føler det påvirket så blir faktisk andre det, og det er derfor det må snakkes om.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 27
    Feb 2018
    9:03 pm

    7 ting jeg har endret mening om

     

    Vi har alle meninger om ting, noen sterkere enn andre. I bloggverden skal man imidlertid være forsiktig med å endre mening. Du kan nemlig banne på at det sitter noen der ute som husker den ene kommentaren du skrev på den bloggen for 7 år tilbake som bare venter på en sjanse til å fortelle deg hvor dobbeltmoralsk du er (true story). Nå mener jeg derimot at det er ganske så menneskelig å endre mening. Enten det er fordi man får mer informasjon, får en annen erfaring eller rett og slett bare blir mer voksen. Her er 7 ting jeg har endret mening om!

    WHIPPET
    Viste dere at jeg var skikkelig imot whippet i over et år før vi faktisk fikk Gaia? Jeg synes de var skikkelig stygge og tynne, om jeg skal være helt ærlig. Hvordan kan man kose med noe så lite og tynt, og jeg synes de så utrolig skjøre ut. Nå derimot kan jeg ikke noe tenke meg noe vakrere rett og slett! De har så utrolig mye personlighet, og jeg kan seriøst ikke se meg mett på min lille Gaia. Alle som ikke ser det har selvsagt ikke peiling, haha! Så der har jeg uten tvil endret mening, såpass mye at jeg heller vil ha en whippet til fremfor en annen rase.

    OFFENTLIG AMMING
    Tidligere synes jeg offentlig amming var skikkelig ufint. Jeg kunne ikke forstå hvordan mødre kunne sitte midt i en kaffe og slenge rundt seg med puppene. At de matet babyen sin var greit nok, men jeg mente helt klart at de burde dekke seg til. Nå har jeg heldigvis forstått at offentlig amming faktisk ikke er noe å skamme seg over, og at det er en selvfølge at man skal kunne mate babyen sin ute i det offentlig rom. Ammende mødre burde ikke bli henvist til skitne toaletter og ammerom, men burde få mate babyen sin der de er. Uten å måtte dekke til både seg selv og babyen med et telt. Hvordan ville du likt det om du måtte spise under et pledd tenker jeg? De bør selvsagt ikke sitte toppløse just for fun, og slenge om seg med brystmelk (satt på spissen) men det tror jeg det er særdeles få som faktisk gjør.

    AVANSERTE DIETTER
    Jeg har prøvd de aller fleste dietter føler jeg selv, og i en periode var jeg virkelig overbevist om at jo mer avansert, jo bedre. Jeg testet ut både paleo, “If it`s fits your macro” og ja, hele pakken. Mat var jo vanskelig så det gav jo mening at dietter som var avanserte var de mest effektive ikke sant? Nå har jeg heldigvis endret mening der og innsett at det enkle ofte er det beste for oss vanlige dødelige. Er man idrettsutøver så må kanskje ting være litt mer avansert, men for oss vanlige mennesker så tror jeg ikke ting trenger å være så vanskelig. Jeg tror ikke vi trenger å utelukke matvarer eller matvare grupper, ha en lang liste men JA/NEI mat og drikke saltshots og fettkaffe hver morgen. Jeg tror man kommer langt med å følge Helsedirektoratets anbefalinger, med litt endringer om man ønsker.

    PC VS LAPTOP
    Jeg har hatt laptop i en hel evighet, og mente det var det absolutt beste for mitt bruk. Mats prøvde å overtale meg i en evighet til å kjøpe stasjonær PC, uten at det gikk helt inn. Så gav jeg etter til sist og lot meg overtale. Nå synes jeg det er slitsomt å jobbe på laptoper og vil helst jobbe fra min deilige, stasjonære PC hjemme på kontoret. Det er så mye lettere, går mye fortere og det er så deilig med stor skjerm!

    OVERVEKTIGE
    Da jeg selv begynte å gå ned i vekt i 2011 kunne jeg ikke fatte og begripe denne trenden med at store jenter viste seg frem i sosiale medier. Jeg klarte ikke å se at større jenter var verken pene eller sexy, og mye av dette synet sprang utifra hvordan jeg så på meg selv på denne tiden. Det handlet ikke om jentene jeg så, men mer om hva jeg så når jeg så meg selv i speilet. Den usikkerheten lot jeg speile over på å tenke stygt om andre overvektige. Jeg trenger vel nesten ikke engang å fortelle at dette er noe jeg helt klart har endret mening om? Det er ganske flaut å tenke på at man tenkte sånn om andre, men jeg prøver virkelig å gjøre det godt igjen nå føler jeg. At større jenter verken er pene eller sexy er jo bare tull, og ikke minst har jeg innsett at mye handler om hvordan man ser seg selv. Selvtillit er så utrolig viktig, og ikke minst det å kunne elske seg selv som man er på alle områder. Det skal selvsagt ikke gå på helsen løs, men det føler jeg at jeg har skrevet nok om tidligere.

    5 SPLITT PROGRAMMER
    Dette blir litt det samme som med avanserte dietter, jeg var overbevist om at 5 splitt programmer var veien å gå. Dette vil altså si at man deler opp kroppen i 5 og trener 1 del hver dag iløpet av en uke. Jo mer avansert og flere øvelser, jo bedre ikke sant? I tillegg trodde jeg en muskel måtte ha minst 48 timer hvile. Nå vet jeg jo at det ikke stemmer, og igjen, for oss vanlige mennesker så er helkroppsøkter helt klart en stor fordel. Musklene trenger ikke så lang tid på å restituere seg og man kan med fordel trene samme muskelgruppe flere ganger pr uke.

    HVA ER LYKKE?
    Tidligere tenkte jeg at jeg ville bli lykkelig bare jeg fikk meg en god jobb, tjente bra med penger og hadde en smashing kropp. Om man bare ble slank og tynn så ville jo alt bli perfekt ikke sant? Jeg innså tidlig nok at en flott kropp ikke kurerte et dårlig selvbilde, og at penger og suksess ikke alltid er nøkkelen til et godt liv. Noe av dette tok det meg litt for lang tid å innse, men jeg tror og håper at jeg kan gjøre noen gode endringer fremdeles. Lykke betyr så utrolig mye mer enn de materielle tingene, og det å være lykkelig betyr noe helt annet nå enn det jeg trodde før. Enda hvor klisje det sikkert er, haha!

    Hvilke ting har du endret mening om?

  • 26
    Feb 2018
    7:45 pm

    Jeg driter i dine erfaringer

     

    Dette er et ganske vanskelig innlegg å skrive, og overskriften er helt klart satt litt (les: veldig) på spissen. For jeg driter selvsagt ikke i dere som deler deres erfaringer med meg på godt og vondt, virkelig ikke. Samtidig så må jeg innrømme at det å dele den reisen er er på nå har vært mer “utmattende” enn noe annet, nettopp fordi så mange skal dele sine erfaringer, meninger og synsinger rundt det hele. Dette dreier seg altså ikke om kritikk av meg som person eller mine valg, bare så vi er klare over det. Tilbakemeldingene om at jeg velger å dele har vært så og si utelukkende positive, og det setter jeg utrolig stor pris på. Det er bare det at det er mange som har vært igjennom dette (mange flere enn folk tror), mange som har en mening om det, og det er MANGE motstridende meldinger.

    Det er nemlig blitt litt mange erfaringer som er blitt delt med meg i det siste, på godt og vondt. Mange har delt positive vekthistorier, og tallene jeg har fått presentert på Sykehuset i Moss viser relativt lite komplikasjoner og andre plager. Jeg har vanskelig for å tro at helsevesenet vil presentere tall som ikke stemmer, selv om de selvsagt også kan ta feil av og til. Noen plager er det jo selvsagt, men det er tross alt en operasjon. Nå har jeg også noen i nær familie som har operert og dermed kan jeg jo følge med på den personens reise også. Nå må jeg påpeke enda en gang at jeg overhode ikke har bestemt meg for operasjon, det eneste jeg har bestemt meg for delte jeg i dette innlegget. Det er imidlertid også veldig mange historier som blir delt som forteller om hvor dårlig man ble, at “alle” man kjenner har fått smerter og sliter i ettertid, og at tallene fra sykehuset ikke stemmer. At så og si alle sliter etter en “slankeoperasjon” og at jeg ikke burde gjøre det fordi man kjenner søsteren til en kompis som fikk ME (igjen satt på spissen). Felles for mange av disse skumle historiene og anbefalingene om å ikke ta operasjon er at mange er basert på følelser og egen erfaringer, og ikke kalde, harde fakta. Det kjenner jeg er litt problematisk for meg…

    Personlig så liker jeg helst å gå etter tall og harde fakta. Selv om man erfarer noe så mener jeg allikevel at man må se på hva forskning faktisk sier når man skal anbefale noe til andre. Det er for eksempel mange som fordømmer aspartam ned og hjem. De får søtsug, hodepine og kreft for å nevne noe. All seriøs forskning (her trengs det ofte flere studier, ikke bare en studie) viser imidlertid at aspartam ikke foresaker kreft og ikke er farlig å innta, med mindre man inntar enorme mengder. Da mener jeg det blir feil å anbefale andre å ikke innta aspartam, selv om det ikke funker for deg. For det er faktisk helt i orden at DU føler aspartam gir deg hodepine og søtsug, da burde du jo holde deg unna. Vær imidlertid forsiktige med å demonisere det ovenfor andre, og gi det skylden for både søtsug og verre ting.

    Vi ser det samme i lavkarbo debatten. Personlig er jeg veldig for lavkarbo da jeg synes dette er en fin måte å spise på. Samtidig er jeg veldig klar over at det ikke passer for alle, og at forskning viser at lavkarbo ikke er overlegent andre type kosthold. Allikevel finnes det både foreninger, “fag”folk og privatpersoner som presenterer dette som det ultimate kostholdet. Dessverre så er altfor ofte argumentasjonene basert på synsing, jeg føler og jeg mener, fremfor klar forskning og rene fakta. Personlig mener jeg det blir veldig feil, og det er noe jeg prøver å være bevist på her på bloggen også. Å presentere ting som noe som funker (eller ikke funker) for MEG, og at det ikke nødvendigvis betyr at det funker/ikke funker for andre. Jeg forstår det er lett å skape sine egne sannheter om man prøver ut noe som er i strid med forskningen og man føler det funker, men samtidig burde vi alle være litt forsiktige med hva vi anbefaler videre for andre. Særlig når det gjelder ting som kan ha store konsekvenser for helsen til andre mennesker. Det er jo ikke slik at man tar feil heller, forskningen kan utvikle seg. Vi kan finne ut at noe vi tok for sannhet tidligere endrer seg, men det kan også ikke endre seg. Derfor mener jeg helt klart at vi må gå utifra det forskningen har konkludert med så langt, istedet for en haug med synsinger og følerier.

    At det er noen som sliter etter en slik type operasjon tviler jeg absolutt ikke på, og jeg sier heller ikke at andres erfaringer ikke betyr noe. Jeg synes bare man skal være forsiktig med å overdramatisere og prøve å gjøre sin egen sannhet til fakta. Det er utrolig viktig å finne ut av hva som funker for deg og ikke, og så lenge det ikke går på helsa løs så sier jeg bare Do your thing! Om du føler aspartam gir deg hodepine, så dropp det. Om du føler lavkarbo funker best for deg, kjør på. Det betyr imidlertid ikke at det funker for alle andre eller at andre opplever det samme som deg. Det synes jeg man burde ta hensyn til. Skal man komme meg slike påstander som at “alle slankeopererte sliter med smerte” og lignende så vil jeg gjerne få en saklig begrunnelse basert på tall og fakta. Ikke at du “føler det er slik” eller “alle jeg kjenner fikk plager”. Særlig ikke når jeg ikke ber om meningen din. Nå er jeg kanskje litt hard, men samtidig så er jeg i en situasjon nå som er ganske sårbar og hvor jeg føler meg utrolig forvirret. Jeg sier ikke med det at jeg bare skal få servert solskinnshistorier og at andres erfaringer ikke betyr noe. Men presenter det som det da, DINE erfaringer og ikke en absolutt sannhet som passer alle andre. Det gjelder selvsagt uansett om historien din er positiv eller negativ.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 1
    Feb 2018
    6:18 pm

    No Vixen Award for me

     

    Jeg vet ikke om dere har fått med dere alt styret rundt Vixen Blog Award (eller Fixen som det kalles på folkemunne)? Strengt tatt heter det vel også Vixen Influencer Award, vanskelig å holde følge egentlig. UANSETT, dette blir omtalt som bloggernes Oscar, og mange synes det er en ganske big deal. Jeg syntes også det var en stor greie da jeg var semifinalist for noen år siden. Dog kom jeg aldri videre, noe jeg egentlig ikke forventet heller. I senere tid, og særlig iår har jeg rett og slett fått litt avsmak for hele greia. En ting er at det er de samme bloggerne som går igjen år etter år, samme hvilke verdier de representerer, men det er ikke det som er problemet. Det er heller det at Vixen går foran som en ridder i skinnende rustning som skal sørge for å holde bloggere ansvarlig for brudd på blant annet markedsføringsloven. Istedet ender opp med å se ut som en slimete padde som er opptatt av å tjene mest mulig penger.

    Det som har provosert meg hele veien er hvordan Vixen går ut og syter over at brudd på markedsføringsloven ikke får konsekvenser, at de er de eneste som er opptatt av at bloggere skal følge reglene. Dette har de gått ganske så hardt ut med, men hva skjer når semifinalistene og finalister skal velges ut? Jo , bloggere som bryter reglene og har fått brev fra Forbrukertilsynet får fremdeles være med videre. Samtidig er det veldig klart at reglene ikke gjelder alle da noen blir disket for brudd på Åndsverkloven, mens andre som bruker Pinterest som kilde fremdeles står som finalist. Altså dette er bare en liten brøkdel, og jeg anbefaler dere faktisk å lese Blogg om Toppbloggere for masse mer info.

    Det jeg reagerer på er altså dobbeltmoralen til Vixen i dette tilfelle, noe jeg sa klart ifra om til formannen i Vixen juryen. Litt mer om det kan du lese om HER. Når formannen i tillegg presterer å si at de har lest brevene fra Forbrukertilsynet men IKKE ER ENIGE i avgjørelsene så kjenner jeg det koker litt. For om ikke engang juryen i Vixen bryr seg om og respekterer Forbrukertilsynets avgjørelse, hvorfor skal egentlig bloggere gjøre det? Hvordan kan må stå der og si at brudd på markedsføringsloven skal få konsekvenser, men så si seg uenig med organet som faktisk driver med dette til daglig? Enda man ikke trenger å være sosiale medier ekspert for å se at loven bli brutt daglig? Det henger ikke på grep rett og slett.

    Altså, det har vært MYE drama rundt dette i det siste, og jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne… Da kritikken haglet disket de to bloggere for brudd, men ombestemte seg og lot dem komme inn i varmen da de fikk massiv kritikk for å diske dem for brudd de andre finalistene også begikk. Blogg om toppbloggere derimot ble disket, og i tillegg klarte formanen i juryen å sette de på en svarteliste midt i avstemningen. Dårlige hersketeknikker var det mange av, og det hele er rett og slett en klein affære. Som dere vet synes jeg merking av reklame er veldig viktig, uten at jeg dermed er perfekt selv. Jeg synes imidlertid at man burde kreve LITT mer av bloggere som skal motta en bloggpris (selv om loven selvsagt gjelder for alle).

    Siden bloggprisen og bloggverden tydeligvis handler mer om kontakter og hvem man kjenner, og etter å ha ertet på meg både jury forman i Vixen og sikkert en del bloggere så kan man vel trygt si at det neppe blir noen Vixen Award på meg med det første, haha! Jeg vil poengtere at min diskusjon ikke var rettet mot enkeltbloggere, men på hvordan Vixen har håndtert saken. Det er dessverre lett å bruke enkelt bloggere som eksempel, men det blir ikke helt rettferdig i dette tilfellet når det er Vixen som driter i egen hage.

    Noe godt kom det ut av denne diskusjonen og det var at jeg hadde en rolig, sivilisert samtale (uten hersketeknikker faktisk, selv om de dukket opp på facebook) med Lars-Kristian Eriksen! Oh yes, og etter den samtalen må jeg faktisk innrømme at jeg ser deres side av saken i et helt annet lys. Caroline er forøvrig en av dem man ser er blitt bedre til å merke også, så det synes jeg hun skal ha kred for. Det er tross alt lov å feile, også for toppbloggere, men det handler jo litt om hvordan man velger å ta det tenker jeg. Uansett er jeg nok ute at det gode selskap (jeg var vel aldri inne), men jeg merker at det ikke bryr meg nevneverdig. Som Funkygine og flere andre bloggere har sagt så trenger jeg faktisk ingen pris for å føle at jeg gjør både noe viktig og bra med bloggen min. Deres kommentarer, tilbakemeldinger og respons betyr faktisk så uendelig mye mer for meg enn enhver bloggpris.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 13
    Dec 2017
    9:37 pm

    Å snakke til døve ører

    -Undertøyet er sponset-

    Idag merker jeg at jeg er litt frustert, og jeg vet ikke engang om det er verdt å skrive dette innlegget. Jeg føler omtrent jeg ikke gjør noe annet enn å poengtere dette stadig vekk, er det egentlig bare å gi opp? Samtidig kjenner dere meg, det er vanskelig å la være når de er noe jeg virkelig brenner for. Utgangspunktet for frustrasjonen min er denne artikkelen fra Dagbladet. Kort fortalt handler det om at fedme er såååå farlig for helsa og at kroppspositivisme er en dårlig ting fordi det oppfordrer til fedme. Deja vu anyone?

    Altså, hvor skal jeg begynne? Det første jeg må si at jeg stusser over er at flesteparten av de som mener kroppspositivisme fremmer fedme er folk som er normalvektige eller trent. INGEN overvektige som jeg har snakket med eller hatt kontakt med via sosiale medier tolker dette med å elske seg selv og kroppen sin som at man skal drite i helsa si! Ingen. Heller ser jeg tendensen at mange heller begynner å trene og ta vare på seg selv nettopp fordi de innser at de er bra nok og at verdien deres ikke ligger i kropp og utseende. Hvorfor er det så ufattelig vanskelig for folk å forstå at det å elske seg selv, lære å like kroppen din, snakke pent til seg selv og innse at man er bra nok IKKE er det samme som å gi faen i helsen sin? Hvor er sammenhengen? Hvor er logikken? Sorry, men jeg forstår det bare ikke. Jeg er så lei av å snakke for døve ører, men det er tydeligvis noe man må gjøre for å i det hele tatt ha et håp om å forstå. Jeg kan jo ikke bare gi meg, kan jeg vel?

    Helse er superviktig, og fedme er et økende problem. Selvsagt er dette noe vi må snakke om og en utfordring vi må ta tak i. Det er det ingen tvil om, men jeg aner ikke hvor mange ganger jeg må poengtere at jeg ikke oppfordrer noen til å ikke gjøre positive ting for helsen sin. Si hva dere vil, men kroppspositivisme er IKKE grunnen til at folk er overvektige. Jeg håper virkelig ikke folk er så naive. Alle som er overvektige VET at de ikke er sunt, at de ikke er bra for kroppen. Dessverre kreves det litt mer enn å vite, og for mange ligger det mye mer bak overvekt enn det folk tror. Jeg sier ikke at man skal bruke det som en unnskyldning, overhode ikke. Imidlertid tror jeg man kommer lengst med oppmuntring og positivitet enn å trykke noen ned. Samtidig, hvorfor er det kun overvekt som blir snakket om når vi snakker om helse? Det er ikke sunt å røyke, det er ikke sunt å drikke hver eneste helg, det er ikke sunt å være sykelig opptatt av trening, eller ta dop for den perfekte kroppen. Om fokuset virkelig er helse, burde vi ikke da snakke om helse i sin helhet, og ikke kun overvekt?

    Jeg er fornøyd med meg selv, jeg snakker pent til meg selv og jeg liker kroppen min. Jeg synes kropp er naturlig og jeg ser ikke problemet med å dele lettkledde bilder av og til (jeg er tross alt ambassadør for et undertøysmerke av en grunn). Samtidig kan jeg også finne inspirasjon i fitnesskropper og lignende, for livet er faktisk ikke sort/hvitt. Da jeg la ut dette budskapet på instagram under et undertøysbilde kom kommentarene ganske fort. Kan dere gjette hva folk hengte seg opp i? Joda, mitt “behov” for bekreftelse og for å vise seg frem, hvor usikker jeg er på meg selv… ja dere kan gå inn og lese selv. Merkelig det der hvordan alle vil at folk skal få et mer naturlig forhold til kropp og innse at alle kropper er bra, men så fort man deler et noe lettkledd bilde så får man jammen i meg høre det. Dobbeltmoralen lenge leve…

    Jeg får kritikk for å fokusere mye på kropp, men jeg synes faktisk ikke jeg gjør det. Jeg jobber med klær om dagen, og da blir det mer naturlig å nevne kropp. Samtidig trener jeg ikke på samme måte som før akkurat nå, og da blir det mindre naturlig å snakke om prestasjoner og treningsmål etc. Fokuset mitt utad til dere er jo SELVFØLELSE, uansett kropp, størrelse og så videre. Jeg synes uten tvil jeg hadde mer fokus på kropp før. Nå handler det mer om hvordan du føler det inni kroppen istedet for utseende.

    Uansett dere, jeg skal fortsette å snakke for døve ører, for av og til klarer jeg faktisk å trenge igjennom, haha! Åh, jeg kunne skrevet om det i evigheter, men jeg må gi meg. Jeg er dritt lei av å forsvare meg, og dere som følger meg fast er sikkert dritt lei av å lese det også. Poenget er at jeg virkelig føler jeg har funnet meg selv, funnet min vei og min egen selvsikkerhet. Kroppspositivisme handler om å innse at sin egen verdi ikke ligger i kropp og utseende, at man fortjener å ha det bra og smile selv om man jobber med helsen sin. At man aksepterer seg selv og snakker pent til seg selv, men det handler også om å ta vare på helsen sin og være snill mot kroppen sin. Det ene utelukker heldigvis ikke det andre.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 22
    Nov 2017
    3:24 am

    Mensen er naturlig, men må vi vise det frem?

     

    Den siste tiden har det surret og gått en kampanje fra Libresse som tar sikte på å normalisere mensen, og vise at det er en naturlig del av hverdagen. 50% av jordas befolkning har jo faktisk mensen, allikevel er det mange som opplever det som både flaut, tabu og litt hemmelig. Vi jenter er jo omtrent som doplangere når vi skal gi hverandre bind og tampong, smugler under bordet og ned i vesken, eller gjemmer tampongen dypt nedi lomma på vei til toalettet. Mange savner en mer realistisk fremstilling av det å ha mensen på filmer og i reklame, og det kan jeg forsåvidt være helt enig i. Å snakke om mensen burde så absolutt vært like normalt som å ha det, og det er overhode ingenting å være flau over. Noen ganger blør man igjennom, noen dager er alt topp, og de fleste kvinner kjenner seg igjen i alle situasjonene som kan følge med. Jeg er fullstendig enig i at det er naturlig og at vi må bryte ned tabuet rundt det. Samtidig, når det er sagt, er det egentlig naturlig å vise det frem?

    Ja jeg føler meg både gammeldags når jeg skriver dette, men jeg må bare. Det argumenteres med at mensen er naturlig, og selvsagt er det det, men er det egentlig så veldig naturlig å vise det frem?Nå jeg spør om dette mener jeg altså av den vanlige kvinnen i gaten, deg og meg. Joda, helt enig i at det burde fremstilles mer naturlig i filmer, i media og lignende. Det er jo aldri noen i tv seriene som har mensen? (Når jeg tenker etter tror jeg vel Sex and the City tok opp tema et par ganger!).  Dog skal det sies, at selv om jeg gjerne kan snakke om mensen uten problemer så legger jeg ikke ut bilder av tampongen min, eller da jeg blødde igjennom iløpet av natten. Ikke fordi det er flaut, tabu eller noe som må holdes hemmelig, men rett og slett fordi det ikke er naturlig. Mensen er naturlig, men det er strengt tatt mange kroppslige funksjoner som er ganske naturlige (uten at vi trenger å gå nærmere inn på dem). Jeg legger allikevel ikke ut bilde av det. For meg blir det hele rett og slett litt krampeaktig og kleint å dele bilder av at man har mensen, det føles ihvertfall ikke befriende og mer naturlig.

    Her kan tampongene fint står fremme på hylla på badet uten problemer! 

    Mensen er naturlig og jeg er glad for at jeg har det siden det betyr at jeg kan reprodusere meg om jeg ønsker. Samtidig er det også noe forbanna stress og mas. Passe på at man har tamponger, bytte sengetøy fordi man blør gjennom og magekramper. Det er ikke favoritten hver måned ass.  Helt ærlig synes jeg faktisk også det er litt ekkelt, samme hvor naturlig det er. Det er ikke flaut og tabu ekkelt, men blod og slim er faktisk ikke bare kos i min verden. Jeg er helt enig i at vi skal gjøre det mer naturlig å snakke om, men jeg ser virkelig ikke hvordan det å vise det frem kan gjøre noe godt fra eller til. Noen mener at når vi kan se fyllespy, fødsler og diarebleier på sosiale medier så må vi tåle å se mensen også, men helt ærlig? For meg er faktisk ikke fødsler og snørr naturlig å vise frem heller. Alle mennesker driter også, men det blir neppe en kampanje for å gjøre det mer naturlig med det første.

    Så for å oppsummere. Helt enig at det er naturlig, helt enig at det er naturlig å snakke om og at det ikke burde være noe tabu rundt det. Vi trenger imidlertid ikke poste bilder av en blodig truse eller en blodig tampong på vasken for å vise at det er naturlig. Kanskje er jeg helt på jordet her, og at det er nettopp dette som skal til. Isåfall lover jeg å pent holde kjeft og ikke snakke om det igjen. Du kommer imidlertid aldri til å se bilde av en blodig madrass eller bind her i mine kanaler (med mindre jeg får sykt mye penger for det!). Hva er din mening om temaet?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage