• 9
    Feb 2017
    12:10 pm

    Hva er planen videre?

     

    Har jeg egentlig noen plan?

    God morgen dere! På tirsdag hadde jeg en skikkelig breakdown på aerial silk treningen. Jeg følte meg rett og slett helt tom, jeg hadde hatt hodepine i et døgn og jeg klarte rett og slett ingen verdens ting. Der og da følte jeg meg som en ubrukelig, mislykket, feit ku (jeg følte meg slik, sier ikke at jeg er det) og alt jeg hadde lyst til var å dra hjem og bade i sjokolade. Som om det hadde hjulpet så veldig mye! Jeg gjorde ikke det, men det gjorde at blogging og sosiale medier ikke akkurat sto øverst på listen min igår. Igår tilbrakte jeg halve dagen på sofaen, og resten av dagen på Zizzi Nordby for å gjøre klar butikken for Morsdag og Valentine. Nok å gjøre med andre ord, og det kjentes godt å både få slappet av, og bruke kroppen.

    Jeg tenker veldig mye om dagen, noe som både er en god og dårlig ting, haha! Jeg har en tendens til å bli ganske intens i tenkingen. Jeg henger meg opp i destruktive tankemønstre, og ofte kan dette suge helt energien ut av meg. Heldigvis lærte jeg noen metoder forrige gang jeg var hos psykolog som jeg prøver å friske opp nå. En ting jeg tenker mye på er veien videre, da særlig med tanke på trening. Det er jo ingen hemmelighet at det er en aldri så liten utfordring akkurat nå. Kanskje ikke treningen i seg selv, men heller å komme seg ditt. Det knyter seg litt i meg hver gang jeg tenker på det, så i første omgang har jeg faktisk valgt å la det ligge. Å komme seg på trening i forbindelse med PT kundene er ikke noe problem, det gleder jeg meg alltid til. I første omgang har jeg funnet frem både ellipsemaskinen og step maskinen min, og tenker å starte pent og rolig hjemme med litt mer aktivitet 🙂

    Så har jeg jo også Gaia som skal få sitt. Noen har lurt på hvordan jeg ikke kan ha mer skritt siden jeg har hund, men det har en ganske enkel forklaring. Den første som kommer hjem tar nemlig den lange turen med Gaia, og siden jeg som regel er hjemme sist (enten pga sen jobbing eller PT kunder) så er det altså ikke jeg som går hovedturen med henne. Når hun er hjemme alene mens vi er på jobb er hun selvsagt første prioritet for den av oss som kommer hjem først, så jeg går ofte de korte turene med henne. Ikke er hun voldsomt gira på så mye mer tur med kulden som er nå.

    I tillegg er selvsagt dette med kostholdet noe jeg jobber en god del med, både alene og i samarbeid med støttespillere. Jeg begynner å finne tilbake til de gode gamle rutinene med å lage mat hver morgen, og det føles egentlig veldig bra altså! Når jeg først har begynt føles det som om jeg aldri sluttet, og når jeg først har med meg mat/har mat klar så er det ikke engang i tankene mine å spise noe annet. Til tross for dårlige dager. Mine triggere er som regel de gangene jeg er sliten og lei eller det er masse som skjer privat, og da ikke har noe sunt og enkelt klart, DA er det lett å hive i seg alt man kommer over. Dette er garantert noe flere opplever så slik sett er jeg absolutt ikke unik. Samtidig, når man da i tillegg bruker mat som trøst så ender det oftere enn jeg liker å innrømme med overspising og det som følger med etterpå… Så derfor skal jeg prøve å unngå de situasjonene fremover så godt jeg kan 🙂 En ting er å få hjelp av fagfolk, men noen ting må man også gjøre selv for å komme seg ovenpå igjen. Nå er neste skritt å ta kontakt med en mentaltrener, så får vi se hvor veien går videre derifra.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 30
    Jan 2017
    7:21 am

    Helt ærlig

    Jeg skal være helt ærlig med dere.

    Akkurat nå er jeg bare lei. Vekta har gått opp (det er vel strengt tatt ikke vanskelig å se) og jeg sliter. Jeg sliter SKIKKELIG med å komme meg inn i gode treningsrutiner, og med å finne motivasjonen min. Den er vekk, og skal jeg være helt ærlig så forsvant den i sommer engang og jeg har ikke sett mye til den siden. Små glimt her og der kanskje, but that`s it. Jeg synes det er vanskelig, uendelig vanskelig siden jeg tross alt har jeg blogg jeg ønsker å bruke til å spre inspirasjon og motivasjon. Selvsagt ikke bare på treningsområdet, men allikevel er det en stor del av bloggen. Så jeg har fortsatt, uten å ville innrømme verken for dere eller for meg selv hvor vanskelig ting egentlig har vært. Hvor vanskelig det fremdeles er. For jeg er ikke slik som person. Om jeg føler meg utenfor, lei meg, deppa over en situasjon så er jeg en problemløser. Jeg tenker hele tiden på hva jeg kan gjøre annerledes for å komme tilbake der jeg var, jeg legger meg ikke ned og gir opp. Har tenkt at bare jeg prøver hardt nok og ikke gir meg så kommer jeg meg tilbake igjen. Tilbake der jeg var med masse treningsglede, motivasjon og ståpåvilje, men det er uteblitt… Hvorfor?

    Dere vet allerede at ting har vært tøft siden flyttingen til Fredrikstad, at ekteskapet fikk seg en alvorlig test i sommer, og at det har vært litt frem og tilbake med jobb. Helt ærlig har dette også påvirket meg mer enn jeg tørr å innrømme. Mange ganger har jeg lurt på om jeg tok det riktige valget, men bestemt meg for å gjøre det beste ut av det. Å flytte tilbake til Oslo er egentlig ikke løsningen, og det tror jeg fremdeles. Jeg lar meg påvirke av slike ting, når jeg føler hverdagen og følelseslivet ikke er på stell, og da kommer spiseproblemene tilbake. Overspisingen. Trøstespisingen. Redselen for at andre skal finne det ut. Skammen over å ikke klare å kontrollere seg når trangen til spisegilder overtar hodet helt, og jeg ikke klarer å stå imot. Mange ganger tenker jeg at det hadde vært lettere å få bulimi igjen, da ville jeg i det minste fått det opp igjen. Hvor tragisk er ikke det?

    For helt ærlig, om jeg skal oppsummere. Jeg er helt frisk, jeg har ingen plager eller fysiske sykdommer som følge av overvekten min. Jeg har ikke lengre et problem med stoffskifte eller andre fysiske sykdommer som gjør at jeg går opp i vekt (som jeg vet om ihvertfall). Jeg sliter ikke med å gå i trapper, selv om løping på mølla ikke er noe å rope hurra for. Jeg spiser som regel relativt sunt i ukedagene, og uansett hvor tungt det er så får jeg inn NOE trening hver uke. Ikke så mye som jeg ønsket, men noe. Jeg prøver å gå 10 000 skritt pr dag. Jeg prøver, virkelig hardt, å komme inn i gode rutiner med både mat og trening. Så kommer disse spisegildene, disse periodene hvor alt føles håpløst, og det eneste jeg føler kan løse problemet er mat. Det er med andre ord ikke mangel på kunnskap om mat og trening som har gjort at vekta går oppover, det er totalt mangel på motivasjon, selvdisiplin og viljestyrke, haha! Det sitter i hodet, men kunnskapen er ikke problemet, det er heller meg personlig som er utfordringen. Åh, så enkelt, men allikevel så tøft å skrive til dere her på bloggen, selv om jeg egentlig har innsett det selv for lenge siden.

    Jeg er også livredd for å skrive dette innlegget til dere. Livredd fordi jeg ikke vil dere skal tro at alt jeg har skrevet om å like seg selv, akseptere seg selv som man er, og innse at ens egen verdi ligger i mer enn kropp og utseende, bare er tull. For det er det virkelig ikke! Det er så uendelig viktig, og midt oppi denne ufattelige kjipe perioden i livet mitt så innser jeg kanskje enda mer hvor viktig det er. For jeg tror det er det som har ført til at jeg ikke har gått helt i kjelleren. At jeg faktisk har vist at jeg er god nok uansett. At vekta ikke definerer meg som person med egenskaper og kvaliteter, men at vekta heller gjenspeiler en periode i livet. Som de fleste andre perioder går denne også over, selv om det tar lengre tid enn jeg ønsker.

    Jeg har ikke hatt et ønske om å føre dere bak lyset. Jeg har virkelig ment alt jeg har skrevet om selvtillit, kropp og selvfølelse. At jeg, og dere, er gode nok akkurat som dere er. At man ikke skal føle man må se ut på en gitt måte for å være bra nok. Alt det har vært genuint og ekte, selv om jeg ikke har hatt det så bra selv. Jeg kan fremdeles se meg selv i speilet og ikke hate det jeg ser, selv om jeg ikke føler meg bra. Samtidig ser jeg jo at jeg ikke har vært helt ærlig med dere med tanke på hvordan jeg har det, og det beklager jeg. Et sted på veien ble jeg desperat og jeg følte at jeg måtte blogge på en gitt måte. Kanskje jeg følte for å beskytte meg selv? Jeg la vekk noe av det som alltid har vært viktig for meg, å blogge om både gode og dårlige perioder. Selv om jeg selvsagt også har delt tunge ting med dere så har jeg også utelatt mye om mine egne utfordringer. På den måten følte jeg at jeg gjemte meg litt, både for meg selv og for dere, men det sier seg selv at det ikke fungerer i lengden. Det fungerer ikke for meg å blogge på denne måten, det føles falskt og ikke helt ekte rett og slett. Det var ikke derfor jeg startet å blogge. Det er ikke derfor jeg fortsatte å blogge, og jeg ønsker ikke å blogge slik fremover.

    Jeg er fremdeles redd for å poste dette innlegget. Redd for hvordan folk skal se på meg, redd for deres reaksjoner. Redd for at noen helt mister motivasjonen og ikke tror på ordene mine om å like seg selv som man er. Samtidig kan jeg ikke fortsette slik, og derfor skriver jeg dette til dere. Med håp om at dere kan forstå og se nyansene. Trollene mine gnir seg nok i hendene av skadefro akkurat nå, men det får de bare gjøre. Det som betyr noe er dere som følger meg, som heier på meg, som henter inspirasjon og motivasjon herifra. Kunnskapen om trening, sunt kosthold og livsstil er der jo, jeg hjelper kundene mine til en bedre livsstil hver eneste uke. Det synes på resultatene deres også, at jeg faktisk vet hva jeg driver med, og vet hva jeg snakker om. Mange mener man ikke kan hjelpe andre om man ikke kan hjelpe seg selv, jeg mener det er bullshit. Jeg er isåfall unntaket som bekrefter regelen.

    Dette er veldig tungt, men samtidig føles det riktig. Det føles som om noe av tettheten i brystet er vekk, selv om det å trykke på publiseringsknappen føles både godt og vondt på en gang. For jeg ønsker virkelig å hjelpe andre, å inspirere og motivere. Forhåpentligvis kan jeg også gjøre det ved å legge alle kortene på bordet, og faktisk fortelle hvordan ting er for meg. Hvordan hverdagen min er om dagen, og forhåpentligvis, også vise at man kan komme seg ovenpå igjen 🙂 Denne perioden har bekreftet mye jeg allerede viste, og lært meg mye nytt. For meg blir det enda tydeligere at overvekt er et komplekst problem, et problem mange dessverre ikke forstår. For meg er det blitt enda mer tydelig at jeg ønsker å fortsette å hjelpe andre til en sunnere livsstil, at jeg ønsker å fortsatt være en viktig stemme i debatten. Forhåpentligvis er dette innlegget første skritt på veien til å komme meg tilbake.

    Jeg skal gjøre mitt beste for å være mer åpen om denne prosessen fremover. Det er nok ikke absolutt alt jeg ønsker å dele, etter mange år som blogger føler jeg for å beskytte meg litt. Jeg kommer fremdeles til å skrive om viktigheten av å like seg selv, selvtillit, treningstips og oppskrifter, men jeg vil dele mer om hvordan min hverdag er også. Jeg håper at det kan være like inspirerende på sin måte som mye av det andre jeg har skrevet. Igjen vil jeg ta dere med på min reise, som strengt tatt var det bloggen begynte som. Min vektnedgangsreise. Kanskje gjør jeg det samme igjen denne gangen? Isåfall blir ikke fokuset på vekt og centimeter, men heller på treningsglede, mestringsfølelse og det å finne MIN unike balanse.

    Takk for at du leste ♥

     

  • 25
    Jan 2017
    11:47 am

    På ditt beste

     

    Hva velger du egentlig å fokusere på?

    Vet du når du er på ditt beste? Når du setter på deg et smil og byr på deg selv, uten å bekymre deg om hva andre måtte mene eller de tingene du er misfornøyd med. Når du smiler og ler, når du gir av deg selv til de rundt deg. Når du innser at deg, dine egenskaper og kvaliteter er bra nok uansett hvordan kroppen måtte se ut. Når du trener og er i bevegelse fordi du vet det er bra for kroppen din, fordi det får deg til å føle deg bra, ikke fordi du stresse fordi du føler du må se ut på en gitt måte for å bli akseptert. For det må du faktisk ikke, men samfunnet prøver å innbille oss det motsatte.

    Jobben om å akseptere oss selv starter ikke på treningsenteret, det starter i hodet. Mental trening er noe som stadig får mer oppmerksomhet. Jeg har ikke noen utdannelse eller lignende, men via min egen reise står det ganske klart for meg at det er hodet de aller fleste av oss burde jobbe med. Vi må jobbe med måten vi tenker om oss selv på, hva vi fokuserer på, og kanskje viktigst vår kritiske sans. For det er utrolig lett å bli påvirket i det samfunnet vi lever i idag, og jeg tar meg av og til i å måtte stoppe opp og puste litt. Til tross for at jeg hver dag prøver å fronte en naturlig balanse, å finne gleden i det man gjør og ikke kun fokusere på kropp og utseende, så må jeg av og til ta meg selv i å ikke ønske det samme. Tankene om at jeg burde sette igang med en diett, “bare for å kickstarte”. Tankene om at jeg ikke kan trene i singlet og shorts. Tankene om at dersom jeg bare hadde hatt en finere kropp så ville jeg fått flere blogglesere og folk ville tatt meg mer alvorlig. De tankene får av og til et grep om meg også.

    Antrekk: Topp fra Ellos Sport // Röhnisch Liza Shiny 7/8 i blått (annonselinker)

    Det verste er at de fleste tingene vi er mest misfornøyde med er det som regel kun vi selv som legger merke til. Vi har også en tendens til å tro at de små “skavankene” er nok til at andre ikke synes noe om oss, eller at de betyr at vi ikke er bra nok. Det er selvsagt ikke tilfelle, men dersom noen skulle mislike deg fordi du har litt mage, eller store overarmer, er de virkelig verdt å ta vare på? Selvtillit sitter i hodet dere, og det har egentlig svært lite med kroppen å gjøre. Man får ikke automatisk bra selvtillit av en fin kropp, tro meg, jeg har vært der selv! Samtidig er vi nok litt for flinke til å følge mennesker i sosiale medier som, bevist eller ubevist, gjør at vi tror en fin kropp = et fantastisk liv. Kanskje er vi også litt for dårlige til å huske at vi ikke ser alt via sosiale medier, kun det andre vil vi skal se. Vi vet det egentlig, men om man blir eksponert for noe nok ganger er det lett å la det bli en sannhet.

    Jeg tror vi noen ganger må ta en liten pause og tenke over hva som faktisk betyr noe. Med det mener jeg ikke at du skal slenge deg i sofaen og spise sjokolade hver dag for at kos er viktig. Tenk etter hva som faktisk er viktig for deg hos andre mennesker. Er det kvaliteter og egenskaper som lojalitet, viljestyrke, humor og det at de alltid er i godt humør, eller er det at de ser ut på en bestemt måte? Jeg tror de aller fleste av oss vil si det er det første. Jeg blir ihvertfall så mye mer tiltrukket av positive mennesker som er seg selv, som byr på seg selv og får meg til å le, og det er da vi mennesker er på vårt beste. Når vi tørr å være oss selv 🙂 Når vi tørr å ha troa på at vi er gode nok, akkurat som vi er.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 18
    Jan 2017
    8:52 am

    Du taper kun om du nekter å reise deg igjen

     

    Dust yourself of and try again!

    Det er lett å føle seg mislykket om man ikke får til ting. Planen din går i vasken, brått tok ting litt lengre tid enn du trodde, eller kanskje du må jobbe ekstra en dag? Slikt skjer av og til, vistnok kalles det Livet. Med andre ord, det skjer med oss alle. Vi legger verdens beste plan, men selv verdens beste plan er ikke perfekt. Jeg skal innrømme at er det noe jeg ønsker å bli bedre på så er det å ta ting mer på sparket. Jeg har veldig lett for å bli satt ut dersom noe ikke går slik jeg har tenkt, og litt for dårlig på å ta spontane avgjørelser der og da. Ofte kan det føre til at jeg prioriterer litt feil (blir jo så stressa) eller at jeg tenker at det ikke er noe vits. Selv om jeg egentlig vet at litt alltid er bedre enn ingenting. Er ikke det merkelig?

    Heldigvis er jeg ikke personen som gir meg. Jeg har gått på trynet flere ganger enn jeg kan telle, men jeg har reist meg opp like mange ganger og prøvd igjen. For det er det som gjelder når alt kommer til alt dere. INGEN er mestere på første forsøk (selv om mange ønsker å innbille andre det). Man må bare prøve så godt man kan, og om det ikke går, reise seg og prøve igjen. For det er det som får deg i mål til sist. Ja det kan være utmattende til tider, men seieren smaker ekstra godt når du kommer ditt du vil 🙂 Prøving og feiling er en del av livet, personlig tror jeg aldri jeg ville kommet ditt jeg er idag om jeg ikke hadde gått på trynet og innsett at jeg måtte gjøre ting annerledes.

    Selv det å ha gått opp i vekt igjen har jeg ansett som en viktig del av utviklingen min. Det var først da jeg virkelig forsto at jeg ikke automatisk ble lykkelig fordi magen var flatt og vekta viste det jeg ville. Å gå opp i vekt igjen, men allikevel ha det så mye bedre med seg selv var virkelig noe som endret tankegangen min 🙂 Ikke at jeg anbefaler det for andre av den grunn, men i mitt tilfelle gav det et annet perspektiv. Så husk, du har først tapt om du nekter å reise deg igjen og bare gir opp. Å gå på trynet handler ikke om å være mislykket, det betyr ikke at du aldri når målene dine, men du må kanskje gjøre ting litt annerledes for å nå de? Eller så er du rett og slett bare litt for hard mot deg selv. Jeg husker at jeg på et tidspunkt mente det var en sprekk om jeg spiste et eple som ikke sto på matplanen min, og da er det kanskje ikke så rart man føler man ikke lykkes?

    Så mitt tips, istedet for å se på ting som at du mislyktes, se på det som en hump i veien. Det gjør ikke at du ikke når målet ditt, men du må kanskje bruke litt lengre tid på å komme frem ditt du vil 🙂 Føles ikke det så mye bedre? Vi snakker jo så ofte om å ha balanse i hverdagen og gjøre det til en sunn livsstil, men allikevel blir vi utafor om vi ikke får til alle øktene vi ønsker. Istedet burde vi kanskje lære oss å nyte veien mot målet, og ikke bare nyte det å oppnå målet i seg selv. Så husk at du går på trynet betyr ikke at du er mislykket, du har bare lært noe nytt!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 29
    Dec 2016
    9:41 am

    Lær å like deg selv

     

    Det er ikke alltid enkelt, men det er verdt det!

    Jeg får ofte meldinger fra jenter som skulle ønske de hadde min selvtillit, som ønsker å lære seg å like kroppen sin, men som ikke helt vet hvordan. Det kan jeg forstå, og det har vært en lang prosess for min egen del også. Fremdeles kan jeg ha dårlige dager hvor jeg føler meg feit, udugelig og ubrukelig, for hvem vil vel se to ganger på meg ved siden av en slank person? Heldigvis er dette bare flyktige følelser som egentlig ikke beskriver virkeligheten, og jeg er blitt flinkere og flinkere til å fortelle meg selv nettopp det. For innerst inne vet jeg at jeg er like mye verdt som alle andre, jeg har en haug med gode kvaliteter og egenskaper, og jeg er rett og slett ganske awesome. Er det bestandig lett i dagens samfunn som setter utseende og kropp ovenfor alt? Nei, overhode ikke, men kanskje det er nettopp derfor prosessen å lære å like seg selv så viktig!

    Mange spørs om jeg ikke kan skrive noen tips og råd om hvordan få bedre selvtillit, og jeg har startet på dette innlegget flere ganger. Jeg må ærlig innrømme at jeg synes det er litt vanskelig, jeg vet ikke om jeg egentlig har noe fasitsvar. Jeg mener imidlertid at mye handler om å lære å like seg selv som person, kanskje ikke så mye om å like kroppen sin. For jeg må også innrømme at det er ikke alle aspekter med kroppen min som jeg liker heller, selv om jeg liker kroppen min som en helhet. Jeg har en bulk på magen som irriterer meg, og jeg skulle gjerne sett at overarmene mine var noe mindre, men det er ikke ting som ødelegger hverdagen min og får meg til å føle meg mislykket. Det er bare ting jeg må og kan jobbe med underveis uten å hate meg selv.

    Mye av min egen endring skjedde da jeg gikk ned 60 kg, og oppdaget at livet faktisk ikke ble bedre. At tankene jeg hadde om meg selv egentlig ikke endret seg nevneverdig, jeg følte meg fremdeles feit og ubrukelig til tider selv om magen var flat.  Selvsagt følte jeg meg bedre med tanke på at jeg var aktiv, sterk, i bevegelse og spiste bra mat (dog altfor lite en periode), men min mentale helse var en annen sak. På mange måter var det også frustrerende fordi nå hadde jeg jo endelig nådd målet med vektnedgangen, hvorfor ble ikke ting automatisk bedre? For min del gjorde det også at jeg gikk inn i en mild depresjon, og som dere vet har noe av vekten kommet på igjen etter det, allikevel er jeg mye mer fornøyd nå enn da jeg veide 20 kg mindre.

    Som nevnt er jeg ingen ekspert, men jeg tenkte uansett å gi dere noen råd på veien. Dette er ting jeg gjør selv fremdeles, og som jeg virkelig føler har en effekt. Vi er nødt til å jobbe med hodet, og vi er nødt til å se vår egen verdi. Denne verdien ligger ikke kun i hvordan vi ser ut, men hvordan vi er som personer. Liker vi oss selv så tror jeg det er lettere å like kroppen sin også, selv om vi vil gjøre endringer.

    ♥ Skriv ned alle dine gode egenskaper! Om du er usikker så spør de som kjenner deg godt (dette er ofte en skikkelig selvtillitboost). Les igjennom disse, og legg merke til hvor mange av dem som faktisk har noe med kroppen din å gjøre. Det er ikke mange. Om du er morsom så er du morsom samme om du veier 50 kg eller 80 kg, ofte handler det mer om å tørre å være seg selv til tross for at man er usikker på kroppen sin. Mange overvektige gjemmer seg litt vekk istedet for å ta på seg et smil og være seg selv. Smil gir ofte smil tilbake igjen, og husk at vennene dine er sammen med deg fordi du er deg! Ikke fordi du ser ut på en gitt måte. Tenk deg selv, hvor mange er du venn med fordi de ser bra ut, og kun det?

    ♥ Si til deg selv hver eneste dag at du er fantastisk! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg faktisk forteller meg selv iløpet av en dag at jeg er kul, morsom eller vakker. Det er ikke fordi jeg er høy på meg selv, men fordi jo oftere man hører slike ting, jo lettere er det å tro på og faktisk föle at det er sant. Det handler også litt om å snakke pent til seg selv, for om du hele tiden forteller deg selv at du er udugelig så begynner man å tro på det. Derfor skal vi snu det hele!

    ♥ Finn 3 positive ting ved kroppen din og fremhev dette! Jeg er for eksempel veldig glad i rumpa mi, beina mine og smilet mitt. Med andre ord er det disse tingene jeg prøver å fremheve (ref første bildet i dette innlegget). Kanskje er det vanskelig i starten, men her skal du virkelig legge godviljen til og prøve å se på deg selv med positive øyne. 

    Hver gang du sier noe negativt om deg selv, kontre deg med noe positivt. La meg forklare. Om jeg sier noe negativt om meg selv, for eksempel “Huff magen min er så sykt stygg”, så pröver jeg alltid å kontro det med noe ala “men jeg har sykt fin rumpe da!” På den måten lar jeg ikke det negative ta over når det gjelder kroppen min. Dette er en tankegang som også fungerer i livet generelt, pröv alltid å finne noe positivt med en negativ situasjon. Jeg sier ikke det er lett, men man må trene på dette som alt annet.

    ♥ TREN og SPIS SUNT! Ikke fordi du skal ned i vekt, men fordi det får deg til å føle deg bra! Nøyaktig hva du trener er ikke så viktig, men tren noe som gir deg godfølelsen i kroppen.  Er du ny på trening så kan en gåtur i frisk luft hjelpe enormt på sinnstilstanden din og gi eg mestringsfölese. Trening har en enorm innvirkning på humøret vårt, mens sukker ofte får ting til å føles mye verre. Så sunt kosthold og trening er faktisk en viktig del av det.

    ♥ Ta til deg komplimenter. Om noen gir deg et kompliment, smil, si tusen takk og virkelig tenk over komplimentet du fikk! Min erfaring er at folk sjeldent gir kompliment om de ikke mener det, så det skal du ta til deg. 

    Det ble en del mer tips enn jeg hadde sett for meg, men forhåpentligvis er det bare bra 🙂 Håper dette har gitt dere noe å tenke på, og husk, slike ting er ikke gjort på en kveld. Dette er noe som må jobbes med, hver eneste dag. Du må huske at du er så mye mer enn kroppen og utseende ditt, og du er like awesome uansett hvilke tall som vises på vekta! Som sagt, dette er en tankegang som du må jobbe med, men man merker faktisk ganske fort fremgang om du går litt inn for det.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 17
    Nov 2016
    9:01 pm

    2011 vs 2016

     

    Året er 2011. Jeg finner frem den ene buksa i skapet som fremdeles passer, og leter etter en overdel. Etter å ha lett i en evighet må jeg bare innse at slaget er tapt, jeg må ta på den diarebrune genseren som ser mer ut som et telt og får meg til å se enda større ut. Jeg må kaste inn håndkle og komme meg på shopping. Selv om jeg nå har begynt vektnedgangsreisen min så må jeg bare innse at jeg ikke kan gå i søppelsekker frem til ting begynner å skje. Aller helst vil jeg gjemme meg under dyna, men siden jeg tross alt har en mellom leder stilling på det tidspunktet så må jeg bare ha noe å ha på meg.

    Jeg begir meg ut på jakt i alle billigbutikkene som også fører store størrelser, og må igjen innse at om man ikke passer størrelse 40 så må man ta til takke med klær i dårlig passform hvor de egentlig kun har lagt til 20 cm med ekstra stoff rundt magen, bukser med strikk i livet og sæggerumpe og kjipe farger som sort, grått og brunt (med noen få unntak). Vel inne i prøverommet ender jeg opp gråtende på gulvet. Alle klærne får meg til å se større ut, de passer ikke kroppen min, og ekte lykke har aldri virket så fjernt. Jeg hater kroppen min, orker omtrent ikke å se på meg selv i speilet, og jeg kan egentlig ikke forstå hvordan noen i det hele tatt kan like meg. Hva er vel jeg verdt? Jeg er blant annet kreativ, lojal, arbeidsom, dyktig i jobben min, empatisk, som regel i godt humør, men hva hjelper vel det når jeg er stygg og feit? Hva hjelper det å lykkes alle andre steder når utseende ikke viser det som er på innsiden?

    Åreter 2016, og situasjonen er en helt annen. Nå er det ikke noe mer gråting i prøverommet, teltlignende plagg i brune farger og tanker om at jeg ikke er god nok fordi jeg ikke passer størrelse 38. Når jeg ser tilbake på meg selv i 2011, så virker det hele som en fjern drøm. Selv om jeg fremdeles har dårlige dager, fremdeles har noen kilo ekstra og ikke passer en bukse i Medium i “vanlige” butikker så ser jeg ikke på det som et problem. Jeg har lært meg å trives med kroppen jeg har selv om jeg jobber for å gjøre endringer, og jeg har funnet klær som passer min kroppsfasong. Istedet for å handle på HM så handler jeg heller i butikker som forstår at kurver ikke bare krever 20 cm ekstra stoff, men bedre passform. Dessuten har jeg innsett min egen verdi. Jeg er blant annet kreativ, lojal, arbeidsom, dyktig i jobben min, empatisk, som regel i godt humør, hva så om magen ikke er flat og jeg har cellulitter på lårene? 🙂

    Det er utrolig hvor mye ting kan endre seg på fem år. Jeg skal ikke si det har vært kjempelett til enhver tid, men nå ser jeg at man kan komme utrolig langt om man bare tar det litt og litt. Det ble jo ikke akkurat slik på bare en dag, samtidig er det nettopp de daglige valgene som har betydd noe. Å si til seg selv hver eneste dag at man er bra nok, å lære seg å fokusere på de gode sidene, å forstå at man er god nok selv om man ønsker å gjøre endringer.

    Det er valg jeg måtte ta hver dag, og som jeg fremdeles tar. For med denne bloggen følger det dessverre med en haug med folk som omtrent ikke kan vente med å fortelle meg at jeg ikke er bra nok, nettopp pga hvordan jeg ser ut. Egentlig er det ironisk, at når jeg endelig har lært å ikke rakke ned på meg selv, så får jeg en haug med anonyme som gjør det istedet! Det er alltid noen som vil prøve å innbille deg at du ikke er verdt noe fordi du ikke ser ut på en gitt måte. Derfor tror jeg det er utrolig viktig å jobbe med seg selv og sin egen tankegang 🙂 Det er kun du som kan bestemme deg for at du er bra nok, og det er også kun du som kan velge å gjøre de endringene du føler du trenger å gjøre. For det er lov å ønske seg endringer, men det er kanskje enda viktigere å innse at din egen verdi ikke er knyttet opp til hvordan du ser ut. Du er den samme personen uansett om du veier 50 kg eller 80 kg, så sant du tørr å være deg selv. Ta på deg et smil, fortell deg selv at du er god nok, og omgi deg med mennesker som gir deg positiv energi! Jeg lover deg at det vil føles så utrolig mye bedre, og kommer man ditt, så tror jeg mye annet kommer på kjøpet.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 14
    Nov 2016
    8:38 pm

    Kunsten å tenke positivt

     

    Klarer du å gjøre det beste ut av situasjonen?

    Den siste tiden har jeg vært i en veldig negativ tankespiral, og det er ingen tvil om at det tærer på energien. Jeg har hatt vanskelig for å se positivt på ting, og antageligvis gjort ting mye mer komplisert enn det egentlig er. Jeg har synes synd på meg selv, og prøvd å gi alt og alle andre skylden for ting som har gått galt. Det er en slitsom situasjon å være i, men idag gikk det (endelig) opp et lite lys for meg. Generelt vil jeg jo ikke si jeg er en negativ person, selv om jeg har mine stunder, og jeg har ikke helt kjent meg selv igjen den siste tiden. Nøyaktig hva som skjedde vet jeg egentlig ikke, men brått innså jeg at jeg kan ikke alltid gjøre noe med situasjonen, men jeg kan velge å gjøre noe med hvordan jeg forholder meg til den. Ikke at det var noe nytt og revolusjonerende forøvrig, men av og til tror jeg vi alle trenger å minne oss selv på det.

    For livet er ikke alltid rettferdig, og noen ganger er det tungt, men vi har faktisk to valg. Vi kan sette oss ned, synes synd på oss selv, klage og skylde på alle andre, eller vi kan si til oss selv at slik er situasjonen og gjøre det beste ut av det. Det er kanskje ikke slik man ønsker det skal være, noen ganger er det ikke engang ens egen feil. Er man ikke fornøyd med situasjonen sin så kan man velge å gjøre noe med det, samtidig tror jeg det også er viktig å gjøre det beste ut av sin nåværende situasjon. Noen ting tar tid å endre, for eksempel om du ønsker å bli i bedre form. La da dette være hovedmålet du jobber frem mot, men lær deg samtidig å gjøre det beste ut av din nåværende situasjon. Jeg synes for eksempel det er kjempekjedelig å ikke trene som jeg vil om dagen. Målet mitt er derfor å komme meg tilbake ditt jeg var. Samtidig må jeg innse at akkurat nå er formen elendig, og da må jeg tenke at litt faktisk er bedre enn ingenting, og være fornøyd med det jeg faktisk får til. Gir det mening?

    Det krever en del å snu en slik tankegang, men det er ingen tvil om at det føles mye bedre om man får det til 🙂 Når alt kommer til alt så er det ikke alt man kan kontrollere, men man kan kontrollere sin egen holdning til ulike situasjoner. Det betyr ikke at man aldri kan bli sur, lei og føle at ting er håpløst, de følelsene tror jeg alle har av og til. Bare ikke la de følelsene dra deg så mye ned at du blir sittende i en grop du ikke kommer deg utifra og gjør situasjonen verre. Snakker av egen erfaring her nå! Så det får bli dagens lille oppfordring fra meg. Alle situasjoner i livet er ikke gode, men jeg har troa på at man kan gjøre noe godt ut av alle situasjoner om ikke annet. (Skikkelig klisje, men jeg er i det hjørnet idag, gjør det beste ut av det!)

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 27
    Sep 2016
    7:17 pm

    If life knocks you down, do a burpee

     

    Av og til suger livet, men det hjelper aldri å gi seg.

    Mulig jeg bare synes synd på meg selv nå, men dette året har ikke helt vært mitt år. Jeg føler jeg stadig blir slått ned i søla, og noe har jeg ikke engang orket å dele på bloggen. Samtidig føler jeg meg mer positiv enn på lenge, hvordan kan det ha seg egentlig? Jeg tror at en av grunnen er at jeg ikke er kjent for å gi meg, og selv om jeg er langt nede så klarer jeg alltid å komme meg opp igjen. Dette er ikke ment for å skryte, og jeg har selvsagt dårlige dager og perioder som alle andre. Samtidig, istedet for å sette meg ned og gi opp, så blir jeg heller fast bestemt på å finne ut hvordan jeg kan gjøre ting annerledes for å komme meg opp igjen. Veien til suksess handler om å reise seg 101 ganger selv om du går på trynet 100 ganger, og det prøver jeg å leve etter.

    Gjør jeg feil på veien? Selvsagt. Finner jeg ut at måten jeg gjør ting på, eller at målene jeg setter meg er feil? Uten tvil. Går jeg på trynet og raser ned i kjelleren? Ja, vist faen gjør jeg det. MEN jeg reiser meg alltid opp igjen. Jeg ser ikke engang på det som å feile, jeg har bare funnet 256 måter jeg ikke kan gjøre det på, haha! For jeg tror at veien til suksess er å tørre å innrømme at ting ikke gikk som planlagt, tørre å reise seg og tørre å følge drømmene sine selv om folk prøver å slå deg ned. Hadde jeg hørt på alle som sa jeg aldri kom til å klare ting ville jeg aldri blitt PT, jeg ville aldri gått ned 60 kg, jeg ville aldri ha fullført en triathlon og jeg ville aldri ha vært sammen med Mats i snart 8 år. Det er ganske spesielt å tenke på.

    Istedet har jeg reist meg opp når jeg falt, våget å ta sjanser og gjort det som jeg følte var riktig. Samtidig tror jeg det er viktig å påpeke at jeg også ha turt å innrømme for meg selv underveis om magefølelsen har snudd 🙂 For det skjer også! Jeg trodde for eksempel drømmen var å jobbe fulltid som PT, bare for å innse at det ikke ble helt slik jeg hadde trodd. Den avgjørelsen om å kutte ned PT jobben til deltid og få meg en annen jobb var en tung avgjørelse. Ikke bare fordi det er tungt å gi opp det man trodde var drømmen, men også fordi jeg viste det ville bli mye spekulasjoner og ondsinnede rykter. Der og da føltes det som et nederlag, idag velger jeg å se på det som en viktig erfaring som jeg tar med meg videre.

    Noen ganger suger livet, noen ganger føles det som om ingenting går riktig vei og at man bare skal gi opp. Bare husk en ting, ting blir ALDRI bedre av å gi opp, uansett hva det gjelder tørr jeg nesten å påstå! Det er når livet går til helvete at man virkelig får bevist for seg selv hvor sterk man er, og på en måte er det her suksess blir bygget tror jeg. Husk, det er lett å være positiv og smile til livet når alt går riktig vei. Evnen til å gjøre det samme når ting ikke går riktig vei derimot er noe helt annet. Så, til tross for at jeg iløpet av 2016 har kuttet ut jobben som fulltids PT, nesten gått gjennom en skillsmisse, måtte innstille meg til ny jobb og generelt hatt mange nedturer, så smiler jeg fremdeles 🙂 For de opplevelsene, de har virkelig gjort meg sterkere.

    Noen ganger må livet gå opp før det kan gå ned, og noen ganger må ting falle sammen så man har et enda sterkere fundament å bygge videre på. Det er ikke alltid lett, men ALT er bedre enn å gi opp, noen ganger må man bare endre retningen litt underveis. 

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage
    Vil du spørre meg om noe? Send sms til 59444404! *29 kr pr mottatt melding

  • 9
    Jul 2016
    5:20 am

    Morning glory

     

    Jeg sover så utrolig godt her nede på Skiathos, og jeg sover MYE. Det er tydelig at kroppen trenger litt mer hvile og ro enn jeg først trodde, men allikevel prøver jeg å komme meg tidlig opp om morgenen. En av mine favoritt ting når jeg er på ferie er nemlig en tur på stranden mens alle andre sover, det er så rolig og fredelig og hjelper en virkelig å sette ting i perspektiv. Forhåpentligvis klarer man å holde på den følelsen til man kommer hjem igjen.

    Jeg hadde egentlig planer om å tøye og øve på mobilitet hver dag her nede, men foreløpig må jeg si at det har utgått litt. Strekken i hofta er fremdeles ikke helt god, men jeg prøver å gjøre det jeg kan. Jeg fikk også tips fra en leser om en øvelse jeg kunne gjøre for hofta så den prøver jeg å gjøre hver kveld 🙂 I tillegg er det faktisk flere som gjør morgenstretching på stranda så jeg prøver å joine de med noen av øvelsene jeg har lært på stretching kurset. Ikke helt optimalt, men man må jo øve for å bli bedre!

    Jeg føler meg ihvertfall mer og mer klar for å komme tilbake i gode treningsrutiner, og jeg er så glad for at jeg fremdeles har to uker fri når jeg kommer hjem! Planen er å komme inn i en god rutine med både mat og kosthold før jeg skal tilbake på jobben igjen i august, og jeg gleder meg faktisk vilt mye. Nå har det vært en rimelig hektisk år fra jeg flyttet fra Oslo til Fredrikstad, og jeg føler nesten jeg har stått på vent helt frem til nå! Nå er heldigvis tiden inne for å virkelig sette seg klare og definerbare mål, så mens jeg er på ferie gjør jeg disse mentale styrkeøvelsene for å forberede meg på høsten.

    Heldigvis er det lenge igjen av ferien enda, så jeg tar livet med ro litt til før det braker løs når jeg kommer hjem! Håper dere får en kjempefin lørdag alle sammen, her skal vi ut på sightsing.

    Helene ♥
    Se hva som skjer bak kullisene på snapchat ♥helenedrage
    Vil du spørre meg om noe? Send sms til 59444404! *29 kr pr mottatt melding