• 7
    Mar 2017
    5:35 pm

    Favorite snacks

     

    Liten pause mellom slagene!

    Hei dere! Litt stille fra meg om dagen fremdeles, jobber fortsatt med å få en del ting på plass, og endelig føler jeg at jeg ser lyset i enden av tunnelen. Den følelsen dere, seriøst den trengte jeg nå! Selv om ting fremdeles går litt i bølgedaler så føler jeg at det er så mye lettere å se hvor utfordringene ligger i hverdagen, og hvilke tiltak jeg kan gjøre. Jeg tenker jo også veldig mye på hvem jeg vil være, hva slags person jeg ønsker å være og hva slags liv jeg ønsker å leve. Noen ganger føler jeg at jeg omtrent ikke får puste av alle tankene mine, men samtidig er det deilig å virkelig være ærlig med seg selv også. Helt dønn ærlig, og innse at man faktisk må gjøre noen endringer. Legge vekk den dårlige samvittigheten og ta de valgene som er best for meg. Lettere sagt enn gjort kanskje, men allikevel veldig viktig slik hverdagen min er nå om dagen. Jeg vil jo komme meg ovenpå igjen!

    Mellom slagene går det ned en del mozzarella og tomat om dagen med salt, pepper og basilikum. Herregud jeg er så hekta! Det er blitt min lille pause i en hektisk hverdag å sette med ned med litt snacks og bare samle tankene. Heldigvis føler jeg at ting går fremover, og bare den følelsen i seg selv er et deilig pusterom akkurat nå. Jeg tror at det er noen små, men viktige endringer jeg kan gjøre i hverdagen, og de har jeg brukt dagen idag på å implementere. For meg handler mye om rutiner, og det siste året føler jeg alt har blitt gjort litt halvveis. Det føles egentlig ikke så veldig bra, så forhåpentligvis vil disse endringene gjøre at jeg får mer kontroll i hverdagen 🙂 Både mentalt sett og ellers selvsagt.

    Jeg er også litt usikker på om de endringene er noe jeg skal skrive om, er det slik at dere gjerne vil lese mer om det? Let me know! Uansett, jeg ville bare oppdatere dere litt om at ting går fremover. Støtten jeg får fra dere er helt fantastisk, og det betyr så utrolig mye!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 25
    Feb 2017
    7:00 am

    Møte med en mental trener

     

    Tenk så mye potensiale vi faktisk har?

    Som mange av dere kanskje fikk med dere hadde jeg et møte med Peter Valderhaug på tirsdag kveld. Peter er mentaltrener, sertifisert NLP Trainer og en del av fenomental.no. Jeg fikk øynene opp for han da han gjestesnappet for SunnFokus, og ble veldig positivt overrasket over måten han forklarte ting på. 5 Hvorfor teknikken (som er utviklet av Pål Fredriksen) som jeg skrev om var det jo Peter som snakket om, og selv om det ligger mye mer bak enn det lille jeg skrev på bloggen så fikk den meg til å tenke på en litt annen måte. Jeg synes jo mentaltrening (og særlig NLP) er utrolig spennende saker. Som dere kanskje har fått med dere så tror jeg virkelig at de fleste av oss har godt av å jobbe litt mer med hodet, det er som regel der utfordringene sitter.

    Bare den lille praten på halvannen time med Peter fikk jeg til å endre tankegang, og det overrasket meg egentlig. Jeg følte meg så langt nede i en negativ tankespiral at jeg ikke egentlig hadde noen tro på at jeg ville komme meg opp av den på så kort tid. Det stemte tydeligvis (og heldigvis) ikke. Grunnen til at jeg ikke har skrevet om dette før nå er rett og slett fordi jeg trengte tid til å la det synke ordentlig inn. Det jeg husket best rett etter timen var en metafor om at livet var som en 20 kroning, men etterhvert som dagene har gått har mer og mer sunket inn. Blant annet hvordan man bruker språk til å distansere oss istedet for å ta eierskap til følelsene våre. Jeg har begynt å tenke mer på hva som faktisk gir meg glede i livet, hva jeg ønsker å være en større del av og hvilke mål jeg ønsker å sette meg. Jeg fikk bekreftet at jeg er en person som trenger klare mål, men samtidig må jeg også bli flinkere til å tenke over hva som skal skje etter at de målene er nådd. Det er kanskje der jeg har bommet mest.

    Jeg hadde egentlig tenkt å skrive et innlegg til dere med noen av tipsene Peter kom med, men det ble så mye prat at jeg ikke helt tar sjansen på det. Brått gjengir jeg noe feil, så ender det opp med å bli noe helt annet, haha! Peter skal imidlertid skrive noen gjesteinnlegg her på bloggen som tidligere nevnt, og jeg tror jeg skal spørre han pent om han kan forklare noen av de teknikkene og modellene som jeg syntes var mest spennende 🙂 Dette er såpass spennende at jeg gjerne vil dele med dere som følger meg her på bloggen også, og jeg tror flere kunne fått mye ut av det. Jeg blir mer og mer interessert i å utforske dette videre, særlig når man faktisk føler det har noe for seg. På mange måter føles dette som en veldig naturlig vei å gå videre.

    Jeg skal holde dere oppdatert fremover for jeg skal garantert holde kontakten med Peter fremover 🙂 Hva tenker dere, er dette noe dere vil lese mer om? Jeg kommer til å skrive om det uansett siden det er min blogg, men moro å høre deres tanker uansett!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 20
    Feb 2017
    9:27 am

    “5 hvorfor” teknikken

     

    God mandag dere!

    Idag sleit jeg skikkelig med å komme meg opp av sengen… Istedet ble jeg liggende og tenke i sikkert en time før jeg klarte å dra meg opp. Det føles faktisk vanskeligere og vanskeligere å stå opp om morgenen, men heldigvis har jeg en uke med fri å se frem til neste uke. Det føler jeg virkelig som jeg trenger nå, ikke bare for å slappe av, men forhåpentligvis for litt tid til å renske opp litt i både tanker og hverdagen. Gir det mening? Imorgen skal jeg faktisk inn til Oslo for en mentaltrener, og jeg håper virkelig at jeg kan få noen gode verktøy å bruke fremover. Mentaltrening er noe jeg virkelig har troa på, for jeg tror så utrolig mye sitter i hodet vårt. Noen ganger trenger man bare en litt annen måte å se ting på, og det trenger man kanskje litt hjelp til.

    Noen ting kan man ihvertfall ta tak i selv, og idag tenkte jeg å tipse dere om “5 Hvorfor” teknikken. For litt siden hadde vi en gjestesnapper på Sunn Fokus snappen som heter Peter Valderhaug. Om du ikke fikk med deg snappdagen hans gikk du virkelig glipp av noe, men forhåpentligvis får vi han tilbake en dag. Denne teknikken snakket han om på Snapchat. Jeg mener å huske at det ikke var hans teknikk, men en kollega, men helt ærlig er jeg ikke helt sikker. Bare så jeg ikke sier noe feil her. Uansett, det var en liten åpenbaring, og det får deg til å tenke på en litt annen måte.

    Det handler rett og slett om å stille seg spørsmål rundt målene sine, og ikke minst å være ærlig med seg selv. Det er vel kanskje det som er mest vanskelig? Men uansett, la meg gi dere et eksempel. Målet er: Jeg vil gå ned i vekt og komme i bedre form. Still deg da spørsmålet: Hvorfor vil du gå ned i vekt og komme i bedre form? Svaret: Fordi jeg føler meg dårlig og får en vond følelse av å se meg selv i speilet. Det neste spørsmålet da blir jo: Hvorfor føler du deg dårlig og får en vond følelse av å se deg selv i speilet? Deretter svarer man på det spørsmålet, slik fortsetter man til man har stilt 5 hvorfor spørsmål. På den måten får man gått litt mer bakenfor målene sine, og kanskje få litt mer innsikt i hvorfor de målene er viktig for en. Det er ikke sikkert du får en stor åpenbaring, men noen ganger hjelper det å sette ord på ting rett og slett. Jeg følte ihvertfall det gav meg litt ekstra å tenke på.

    Min anbefaling er å skrive det ned i tillegg, og virkelig sette seg ned og tenke over det du svarer på de ulike spørsmålene. For meg blir det ihvertfall mye mer virkelig når jeg skriver det ned, og jeg husker det bedre på mange måter. Det kan bare være meg altså, men det er et tips ihvertfall 🙂 Håper denne teknikken kan være til hjelp for flere av dere, og forhåpentligvis kan jeg gi dere flere slike tips og metoder i tiden fremover. Dersom dere liker det selvsagt? Jeg vet uansett at jeg må jobbe litt på denne måten med meg selv fremover, og slik sett er jeg spent på tiden videre.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 9
    Feb 2017
    12:10 pm

    Hva er planen videre?

     

    Har jeg egentlig noen plan?

    God morgen dere! På tirsdag hadde jeg en skikkelig breakdown på aerial silk treningen. Jeg følte meg rett og slett helt tom, jeg hadde hatt hodepine i et døgn og jeg klarte rett og slett ingen verdens ting. Der og da følte jeg meg som en ubrukelig, mislykket, feit ku (jeg følte meg slik, sier ikke at jeg er det) og alt jeg hadde lyst til var å dra hjem og bade i sjokolade. Som om det hadde hjulpet så veldig mye! Jeg gjorde ikke det, men det gjorde at blogging og sosiale medier ikke akkurat sto øverst på listen min igår. Igår tilbrakte jeg halve dagen på sofaen, og resten av dagen på Zizzi Nordby for å gjøre klar butikken for Morsdag og Valentine. Nok å gjøre med andre ord, og det kjentes godt å både få slappet av, og bruke kroppen.

    Jeg tenker veldig mye om dagen, noe som både er en god og dårlig ting, haha! Jeg har en tendens til å bli ganske intens i tenkingen. Jeg henger meg opp i destruktive tankemønstre, og ofte kan dette suge helt energien ut av meg. Heldigvis lærte jeg noen metoder forrige gang jeg var hos psykolog som jeg prøver å friske opp nå. En ting jeg tenker mye på er veien videre, da særlig med tanke på trening. Det er jo ingen hemmelighet at det er en aldri så liten utfordring akkurat nå. Kanskje ikke treningen i seg selv, men heller å komme seg ditt. Det knyter seg litt i meg hver gang jeg tenker på det, så i første omgang har jeg faktisk valgt å la det ligge. Å komme seg på trening i forbindelse med PT kundene er ikke noe problem, det gleder jeg meg alltid til. I første omgang har jeg funnet frem både ellipsemaskinen og step maskinen min, og tenker å starte pent og rolig hjemme med litt mer aktivitet 🙂

    Så har jeg jo også Gaia som skal få sitt. Noen har lurt på hvordan jeg ikke kan ha mer skritt siden jeg har hund, men det har en ganske enkel forklaring. Den første som kommer hjem tar nemlig den lange turen med Gaia, og siden jeg som regel er hjemme sist (enten pga sen jobbing eller PT kunder) så er det altså ikke jeg som går hovedturen med henne. Når hun er hjemme alene mens vi er på jobb er hun selvsagt første prioritet for den av oss som kommer hjem først, så jeg går ofte de korte turene med henne. Ikke er hun voldsomt gira på så mye mer tur med kulden som er nå.

    I tillegg er selvsagt dette med kostholdet noe jeg jobber en god del med, både alene og i samarbeid med støttespillere. Jeg begynner å finne tilbake til de gode gamle rutinene med å lage mat hver morgen, og det føles egentlig veldig bra altså! Når jeg først har begynt føles det som om jeg aldri sluttet, og når jeg først har med meg mat/har mat klar så er det ikke engang i tankene mine å spise noe annet. Til tross for dårlige dager. Mine triggere er som regel de gangene jeg er sliten og lei eller det er masse som skjer privat, og da ikke har noe sunt og enkelt klart, DA er det lett å hive i seg alt man kommer over. Dette er garantert noe flere opplever så slik sett er jeg absolutt ikke unik. Samtidig, når man da i tillegg bruker mat som trøst så ender det oftere enn jeg liker å innrømme med overspising og det som følger med etterpå… Så derfor skal jeg prøve å unngå de situasjonene fremover så godt jeg kan 🙂 En ting er å få hjelp av fagfolk, men noen ting må man også gjøre selv for å komme seg ovenpå igjen. Nå er neste skritt å ta kontakt med en mentaltrener, så får vi se hvor veien går videre derifra.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 30
    Jan 2017
    7:21 am

    Helt ærlig

    Jeg skal være helt ærlig med dere.

    Akkurat nå er jeg bare lei. Vekta har gått opp (det er vel strengt tatt ikke vanskelig å se) og jeg sliter. Jeg sliter SKIKKELIG med å komme meg inn i gode treningsrutiner, og med å finne motivasjonen min. Den er vekk, og skal jeg være helt ærlig så forsvant den i sommer engang og jeg har ikke sett mye til den siden. Små glimt her og der kanskje, but that`s it. Jeg synes det er vanskelig, uendelig vanskelig siden jeg tross alt har jeg blogg jeg ønsker å bruke til å spre inspirasjon og motivasjon. Selvsagt ikke bare på treningsområdet, men allikevel er det en stor del av bloggen. Så jeg har fortsatt, uten å ville innrømme verken for dere eller for meg selv hvor vanskelig ting egentlig har vært. Hvor vanskelig det fremdeles er. For jeg er ikke slik som person. Om jeg føler meg utenfor, lei meg, deppa over en situasjon så er jeg en problemløser. Jeg tenker hele tiden på hva jeg kan gjøre annerledes for å komme tilbake der jeg var, jeg legger meg ikke ned og gir opp. Har tenkt at bare jeg prøver hardt nok og ikke gir meg så kommer jeg meg tilbake igjen. Tilbake der jeg var med masse treningsglede, motivasjon og ståpåvilje, men det er uteblitt… Hvorfor?

    Dere vet allerede at ting har vært tøft siden flyttingen til Fredrikstad, at ekteskapet fikk seg en alvorlig test i sommer, og at det har vært litt frem og tilbake med jobb. Helt ærlig har dette også påvirket meg mer enn jeg tørr å innrømme. Mange ganger har jeg lurt på om jeg tok det riktige valget, men bestemt meg for å gjøre det beste ut av det. Å flytte tilbake til Oslo er egentlig ikke løsningen, og det tror jeg fremdeles. Jeg lar meg påvirke av slike ting, når jeg føler hverdagen og følelseslivet ikke er på stell, og da kommer spiseproblemene tilbake. Overspisingen. Trøstespisingen. Redselen for at andre skal finne det ut. Skammen over å ikke klare å kontrollere seg når trangen til spisegilder overtar hodet helt, og jeg ikke klarer å stå imot. Mange ganger tenker jeg at det hadde vært lettere å få bulimi igjen, da ville jeg i det minste fått det opp igjen. Hvor tragisk er ikke det?

    For helt ærlig, om jeg skal oppsummere. Jeg er helt frisk, jeg har ingen plager eller fysiske sykdommer som følge av overvekten min. Jeg har ikke lengre et problem med stoffskifte eller andre fysiske sykdommer som gjør at jeg går opp i vekt (som jeg vet om ihvertfall). Jeg sliter ikke med å gå i trapper, selv om løping på mølla ikke er noe å rope hurra for. Jeg spiser som regel relativt sunt i ukedagene, og uansett hvor tungt det er så får jeg inn NOE trening hver uke. Ikke så mye som jeg ønsket, men noe. Jeg prøver å gå 10 000 skritt pr dag. Jeg prøver, virkelig hardt, å komme inn i gode rutiner med både mat og trening. Så kommer disse spisegildene, disse periodene hvor alt føles håpløst, og det eneste jeg føler kan løse problemet er mat. Det er med andre ord ikke mangel på kunnskap om mat og trening som har gjort at vekta går oppover, det er totalt mangel på motivasjon, selvdisiplin og viljestyrke, haha! Det sitter i hodet, men kunnskapen er ikke problemet, det er heller meg personlig som er utfordringen. Åh, så enkelt, men allikevel så tøft å skrive til dere her på bloggen, selv om jeg egentlig har innsett det selv for lenge siden.

    Jeg er også livredd for å skrive dette innlegget til dere. Livredd fordi jeg ikke vil dere skal tro at alt jeg har skrevet om å like seg selv, akseptere seg selv som man er, og innse at ens egen verdi ligger i mer enn kropp og utseende, bare er tull. For det er det virkelig ikke! Det er så uendelig viktig, og midt oppi denne ufattelige kjipe perioden i livet mitt så innser jeg kanskje enda mer hvor viktig det er. For jeg tror det er det som har ført til at jeg ikke har gått helt i kjelleren. At jeg faktisk har vist at jeg er god nok uansett. At vekta ikke definerer meg som person med egenskaper og kvaliteter, men at vekta heller gjenspeiler en periode i livet. Som de fleste andre perioder går denne også over, selv om det tar lengre tid enn jeg ønsker.

    Jeg har ikke hatt et ønske om å føre dere bak lyset. Jeg har virkelig ment alt jeg har skrevet om selvtillit, kropp og selvfølelse. At jeg, og dere, er gode nok akkurat som dere er. At man ikke skal føle man må se ut på en gitt måte for å være bra nok. Alt det har vært genuint og ekte, selv om jeg ikke har hatt det så bra selv. Jeg kan fremdeles se meg selv i speilet og ikke hate det jeg ser, selv om jeg ikke føler meg bra. Samtidig ser jeg jo at jeg ikke har vært helt ærlig med dere med tanke på hvordan jeg har det, og det beklager jeg. Et sted på veien ble jeg desperat og jeg følte at jeg måtte blogge på en gitt måte. Kanskje jeg følte for å beskytte meg selv? Jeg la vekk noe av det som alltid har vært viktig for meg, å blogge om både gode og dårlige perioder. Selv om jeg selvsagt også har delt tunge ting med dere så har jeg også utelatt mye om mine egne utfordringer. På den måten følte jeg at jeg gjemte meg litt, både for meg selv og for dere, men det sier seg selv at det ikke fungerer i lengden. Det fungerer ikke for meg å blogge på denne måten, det føles falskt og ikke helt ekte rett og slett. Det var ikke derfor jeg startet å blogge. Det er ikke derfor jeg fortsatte å blogge, og jeg ønsker ikke å blogge slik fremover.

    Jeg er fremdeles redd for å poste dette innlegget. Redd for hvordan folk skal se på meg, redd for deres reaksjoner. Redd for at noen helt mister motivasjonen og ikke tror på ordene mine om å like seg selv som man er. Samtidig kan jeg ikke fortsette slik, og derfor skriver jeg dette til dere. Med håp om at dere kan forstå og se nyansene. Trollene mine gnir seg nok i hendene av skadefro akkurat nå, men det får de bare gjøre. Det som betyr noe er dere som følger meg, som heier på meg, som henter inspirasjon og motivasjon herifra. Kunnskapen om trening, sunt kosthold og livsstil er der jo, jeg hjelper kundene mine til en bedre livsstil hver eneste uke. Det synes på resultatene deres også, at jeg faktisk vet hva jeg driver med, og vet hva jeg snakker om. Mange mener man ikke kan hjelpe andre om man ikke kan hjelpe seg selv, jeg mener det er bullshit. Jeg er isåfall unntaket som bekrefter regelen.

    Dette er veldig tungt, men samtidig føles det riktig. Det føles som om noe av tettheten i brystet er vekk, selv om det å trykke på publiseringsknappen føles både godt og vondt på en gang. For jeg ønsker virkelig å hjelpe andre, å inspirere og motivere. Forhåpentligvis kan jeg også gjøre det ved å legge alle kortene på bordet, og faktisk fortelle hvordan ting er for meg. Hvordan hverdagen min er om dagen, og forhåpentligvis, også vise at man kan komme seg ovenpå igjen 🙂 Denne perioden har bekreftet mye jeg allerede viste, og lært meg mye nytt. For meg blir det enda tydeligere at overvekt er et komplekst problem, et problem mange dessverre ikke forstår. For meg er det blitt enda mer tydelig at jeg ønsker å fortsette å hjelpe andre til en sunnere livsstil, at jeg ønsker å fortsatt være en viktig stemme i debatten. Forhåpentligvis er dette innlegget første skritt på veien til å komme meg tilbake.

    Jeg skal gjøre mitt beste for å være mer åpen om denne prosessen fremover. Det er nok ikke absolutt alt jeg ønsker å dele, etter mange år som blogger føler jeg for å beskytte meg litt. Jeg kommer fremdeles til å skrive om viktigheten av å like seg selv, selvtillit, treningstips og oppskrifter, men jeg vil dele mer om hvordan min hverdag er også. Jeg håper at det kan være like inspirerende på sin måte som mye av det andre jeg har skrevet. Igjen vil jeg ta dere med på min reise, som strengt tatt var det bloggen begynte som. Min vektnedgangsreise. Kanskje gjør jeg det samme igjen denne gangen? Isåfall blir ikke fokuset på vekt og centimeter, men heller på treningsglede, mestringsfølelse og det å finne MIN unike balanse.

    Takk for at du leste ♥

     

  • 25
    Jan 2017
    11:47 am

    På ditt beste

     

    Hva velger du egentlig å fokusere på?

    Vet du når du er på ditt beste? Når du setter på deg et smil og byr på deg selv, uten å bekymre deg om hva andre måtte mene eller de tingene du er misfornøyd med. Når du smiler og ler, når du gir av deg selv til de rundt deg. Når du innser at deg, dine egenskaper og kvaliteter er bra nok uansett hvordan kroppen måtte se ut. Når du trener og er i bevegelse fordi du vet det er bra for kroppen din, fordi det får deg til å føle deg bra, ikke fordi du stresse fordi du føler du må se ut på en gitt måte for å bli akseptert. For det må du faktisk ikke, men samfunnet prøver å innbille oss det motsatte.

    Jobben om å akseptere oss selv starter ikke på treningsenteret, det starter i hodet. Mental trening er noe som stadig får mer oppmerksomhet. Jeg har ikke noen utdannelse eller lignende, men via min egen reise står det ganske klart for meg at det er hodet de aller fleste av oss burde jobbe med. Vi må jobbe med måten vi tenker om oss selv på, hva vi fokuserer på, og kanskje viktigst vår kritiske sans. For det er utrolig lett å bli påvirket i det samfunnet vi lever i idag, og jeg tar meg av og til i å måtte stoppe opp og puste litt. Til tross for at jeg hver dag prøver å fronte en naturlig balanse, å finne gleden i det man gjør og ikke kun fokusere på kropp og utseende, så må jeg av og til ta meg selv i å ikke ønske det samme. Tankene om at jeg burde sette igang med en diett, “bare for å kickstarte”. Tankene om at jeg ikke kan trene i singlet og shorts. Tankene om at dersom jeg bare hadde hatt en finere kropp så ville jeg fått flere blogglesere og folk ville tatt meg mer alvorlig. De tankene får av og til et grep om meg også.

    Antrekk: Topp fra Ellos Sport // Röhnisch Liza Shiny 7/8 i blått (annonselinker)

    Det verste er at de fleste tingene vi er mest misfornøyde med er det som regel kun vi selv som legger merke til. Vi har også en tendens til å tro at de små “skavankene” er nok til at andre ikke synes noe om oss, eller at de betyr at vi ikke er bra nok. Det er selvsagt ikke tilfelle, men dersom noen skulle mislike deg fordi du har litt mage, eller store overarmer, er de virkelig verdt å ta vare på? Selvtillit sitter i hodet dere, og det har egentlig svært lite med kroppen å gjøre. Man får ikke automatisk bra selvtillit av en fin kropp, tro meg, jeg har vært der selv! Samtidig er vi nok litt for flinke til å følge mennesker i sosiale medier som, bevist eller ubevist, gjør at vi tror en fin kropp = et fantastisk liv. Kanskje er vi også litt for dårlige til å huske at vi ikke ser alt via sosiale medier, kun det andre vil vi skal se. Vi vet det egentlig, men om man blir eksponert for noe nok ganger er det lett å la det bli en sannhet.

    Jeg tror vi noen ganger må ta en liten pause og tenke over hva som faktisk betyr noe. Med det mener jeg ikke at du skal slenge deg i sofaen og spise sjokolade hver dag for at kos er viktig. Tenk etter hva som faktisk er viktig for deg hos andre mennesker. Er det kvaliteter og egenskaper som lojalitet, viljestyrke, humor og det at de alltid er i godt humør, eller er det at de ser ut på en bestemt måte? Jeg tror de aller fleste av oss vil si det er det første. Jeg blir ihvertfall så mye mer tiltrukket av positive mennesker som er seg selv, som byr på seg selv og får meg til å le, og det er da vi mennesker er på vårt beste. Når vi tørr å være oss selv 🙂 Når vi tørr å ha troa på at vi er gode nok, akkurat som vi er.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 18
    Jan 2017
    8:52 am

    Du taper kun om du nekter å reise deg igjen

     

    Dust yourself of and try again!

    Det er lett å føle seg mislykket om man ikke får til ting. Planen din går i vasken, brått tok ting litt lengre tid enn du trodde, eller kanskje du må jobbe ekstra en dag? Slikt skjer av og til, vistnok kalles det Livet. Med andre ord, det skjer med oss alle. Vi legger verdens beste plan, men selv verdens beste plan er ikke perfekt. Jeg skal innrømme at er det noe jeg ønsker å bli bedre på så er det å ta ting mer på sparket. Jeg har veldig lett for å bli satt ut dersom noe ikke går slik jeg har tenkt, og litt for dårlig på å ta spontane avgjørelser der og da. Ofte kan det føre til at jeg prioriterer litt feil (blir jo så stressa) eller at jeg tenker at det ikke er noe vits. Selv om jeg egentlig vet at litt alltid er bedre enn ingenting. Er ikke det merkelig?

    Heldigvis er jeg ikke personen som gir meg. Jeg har gått på trynet flere ganger enn jeg kan telle, men jeg har reist meg opp like mange ganger og prøvd igjen. For det er det som gjelder når alt kommer til alt dere. INGEN er mestere på første forsøk (selv om mange ønsker å innbille andre det). Man må bare prøve så godt man kan, og om det ikke går, reise seg og prøve igjen. For det er det som får deg i mål til sist. Ja det kan være utmattende til tider, men seieren smaker ekstra godt når du kommer ditt du vil 🙂 Prøving og feiling er en del av livet, personlig tror jeg aldri jeg ville kommet ditt jeg er idag om jeg ikke hadde gått på trynet og innsett at jeg måtte gjøre ting annerledes.

    Selv det å ha gått opp i vekt igjen har jeg ansett som en viktig del av utviklingen min. Det var først da jeg virkelig forsto at jeg ikke automatisk ble lykkelig fordi magen var flatt og vekta viste det jeg ville. Å gå opp i vekt igjen, men allikevel ha det så mye bedre med seg selv var virkelig noe som endret tankegangen min 🙂 Ikke at jeg anbefaler det for andre av den grunn, men i mitt tilfelle gav det et annet perspektiv. Så husk, du har først tapt om du nekter å reise deg igjen og bare gir opp. Å gå på trynet handler ikke om å være mislykket, det betyr ikke at du aldri når målene dine, men du må kanskje gjøre ting litt annerledes for å nå de? Eller så er du rett og slett bare litt for hard mot deg selv. Jeg husker at jeg på et tidspunkt mente det var en sprekk om jeg spiste et eple som ikke sto på matplanen min, og da er det kanskje ikke så rart man føler man ikke lykkes?

    Så mitt tips, istedet for å se på ting som at du mislyktes, se på det som en hump i veien. Det gjør ikke at du ikke når målet ditt, men du må kanskje bruke litt lengre tid på å komme frem ditt du vil 🙂 Føles ikke det så mye bedre? Vi snakker jo så ofte om å ha balanse i hverdagen og gjøre det til en sunn livsstil, men allikevel blir vi utafor om vi ikke får til alle øktene vi ønsker. Istedet burde vi kanskje lære oss å nyte veien mot målet, og ikke bare nyte det å oppnå målet i seg selv. Så husk at du går på trynet betyr ikke at du er mislykket, du har bare lært noe nytt!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 29
    Dec 2016
    9:41 am

    Lær å like deg selv

     

    Det er ikke alltid enkelt, men det er verdt det!

    Jeg får ofte meldinger fra jenter som skulle ønske de hadde min selvtillit, som ønsker å lære seg å like kroppen sin, men som ikke helt vet hvordan. Det kan jeg forstå, og det har vært en lang prosess for min egen del også. Fremdeles kan jeg ha dårlige dager hvor jeg føler meg feit, udugelig og ubrukelig, for hvem vil vel se to ganger på meg ved siden av en slank person? Heldigvis er dette bare flyktige følelser som egentlig ikke beskriver virkeligheten, og jeg er blitt flinkere og flinkere til å fortelle meg selv nettopp det. For innerst inne vet jeg at jeg er like mye verdt som alle andre, jeg har en haug med gode kvaliteter og egenskaper, og jeg er rett og slett ganske awesome. Er det bestandig lett i dagens samfunn som setter utseende og kropp ovenfor alt? Nei, overhode ikke, men kanskje det er nettopp derfor prosessen å lære å like seg selv så viktig!

    Mange spørs om jeg ikke kan skrive noen tips og råd om hvordan få bedre selvtillit, og jeg har startet på dette innlegget flere ganger. Jeg må ærlig innrømme at jeg synes det er litt vanskelig, jeg vet ikke om jeg egentlig har noe fasitsvar. Jeg mener imidlertid at mye handler om å lære å like seg selv som person, kanskje ikke så mye om å like kroppen sin. For jeg må også innrømme at det er ikke alle aspekter med kroppen min som jeg liker heller, selv om jeg liker kroppen min som en helhet. Jeg har en bulk på magen som irriterer meg, og jeg skulle gjerne sett at overarmene mine var noe mindre, men det er ikke ting som ødelegger hverdagen min og får meg til å føle meg mislykket. Det er bare ting jeg må og kan jobbe med underveis uten å hate meg selv.

    Mye av min egen endring skjedde da jeg gikk ned 60 kg, og oppdaget at livet faktisk ikke ble bedre. At tankene jeg hadde om meg selv egentlig ikke endret seg nevneverdig, jeg følte meg fremdeles feit og ubrukelig til tider selv om magen var flat.  Selvsagt følte jeg meg bedre med tanke på at jeg var aktiv, sterk, i bevegelse og spiste bra mat (dog altfor lite en periode), men min mentale helse var en annen sak. På mange måter var det også frustrerende fordi nå hadde jeg jo endelig nådd målet med vektnedgangen, hvorfor ble ikke ting automatisk bedre? For min del gjorde det også at jeg gikk inn i en mild depresjon, og som dere vet har noe av vekten kommet på igjen etter det, allikevel er jeg mye mer fornøyd nå enn da jeg veide 20 kg mindre.

    Som nevnt er jeg ingen ekspert, men jeg tenkte uansett å gi dere noen råd på veien. Dette er ting jeg gjør selv fremdeles, og som jeg virkelig føler har en effekt. Vi er nødt til å jobbe med hodet, og vi er nødt til å se vår egen verdi. Denne verdien ligger ikke kun i hvordan vi ser ut, men hvordan vi er som personer. Liker vi oss selv så tror jeg det er lettere å like kroppen sin også, selv om vi vil gjøre endringer.

    ♥ Skriv ned alle dine gode egenskaper! Om du er usikker så spør de som kjenner deg godt (dette er ofte en skikkelig selvtillitboost). Les igjennom disse, og legg merke til hvor mange av dem som faktisk har noe med kroppen din å gjøre. Det er ikke mange. Om du er morsom så er du morsom samme om du veier 50 kg eller 80 kg, ofte handler det mer om å tørre å være seg selv til tross for at man er usikker på kroppen sin. Mange overvektige gjemmer seg litt vekk istedet for å ta på seg et smil og være seg selv. Smil gir ofte smil tilbake igjen, og husk at vennene dine er sammen med deg fordi du er deg! Ikke fordi du ser ut på en gitt måte. Tenk deg selv, hvor mange er du venn med fordi de ser bra ut, og kun det?

    ♥ Si til deg selv hver eneste dag at du er fantastisk! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg faktisk forteller meg selv iløpet av en dag at jeg er kul, morsom eller vakker. Det er ikke fordi jeg er høy på meg selv, men fordi jo oftere man hører slike ting, jo lettere er det å tro på og faktisk föle at det er sant. Det handler også litt om å snakke pent til seg selv, for om du hele tiden forteller deg selv at du er udugelig så begynner man å tro på det. Derfor skal vi snu det hele!

    ♥ Finn 3 positive ting ved kroppen din og fremhev dette! Jeg er for eksempel veldig glad i rumpa mi, beina mine og smilet mitt. Med andre ord er det disse tingene jeg prøver å fremheve (ref første bildet i dette innlegget). Kanskje er det vanskelig i starten, men her skal du virkelig legge godviljen til og prøve å se på deg selv med positive øyne. 

    Hver gang du sier noe negativt om deg selv, kontre deg med noe positivt. La meg forklare. Om jeg sier noe negativt om meg selv, for eksempel “Huff magen min er så sykt stygg”, så pröver jeg alltid å kontro det med noe ala “men jeg har sykt fin rumpe da!” På den måten lar jeg ikke det negative ta over når det gjelder kroppen min. Dette er en tankegang som også fungerer i livet generelt, pröv alltid å finne noe positivt med en negativ situasjon. Jeg sier ikke det er lett, men man må trene på dette som alt annet.

    ♥ TREN og SPIS SUNT! Ikke fordi du skal ned i vekt, men fordi det får deg til å føle deg bra! Nøyaktig hva du trener er ikke så viktig, men tren noe som gir deg godfølelsen i kroppen.  Er du ny på trening så kan en gåtur i frisk luft hjelpe enormt på sinnstilstanden din og gi eg mestringsfölese. Trening har en enorm innvirkning på humøret vårt, mens sukker ofte får ting til å føles mye verre. Så sunt kosthold og trening er faktisk en viktig del av det.

    ♥ Ta til deg komplimenter. Om noen gir deg et kompliment, smil, si tusen takk og virkelig tenk over komplimentet du fikk! Min erfaring er at folk sjeldent gir kompliment om de ikke mener det, så det skal du ta til deg. 

    Det ble en del mer tips enn jeg hadde sett for meg, men forhåpentligvis er det bare bra 🙂 Håper dette har gitt dere noe å tenke på, og husk, slike ting er ikke gjort på en kveld. Dette er noe som må jobbes med, hver eneste dag. Du må huske at du er så mye mer enn kroppen og utseende ditt, og du er like awesome uansett hvilke tall som vises på vekta! Som sagt, dette er en tankegang som du må jobbe med, men man merker faktisk ganske fort fremgang om du går litt inn for det.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 17
    Nov 2016
    9:01 pm

    2011 vs 2016

     

    Året er 2011. Jeg finner frem den ene buksa i skapet som fremdeles passer, og leter etter en overdel. Etter å ha lett i en evighet må jeg bare innse at slaget er tapt, jeg må ta på den diarebrune genseren som ser mer ut som et telt og får meg til å se enda større ut. Jeg må kaste inn håndkle og komme meg på shopping. Selv om jeg nå har begynt vektnedgangsreisen min så må jeg bare innse at jeg ikke kan gå i søppelsekker frem til ting begynner å skje. Aller helst vil jeg gjemme meg under dyna, men siden jeg tross alt har en mellom leder stilling på det tidspunktet så må jeg bare ha noe å ha på meg.

    Jeg begir meg ut på jakt i alle billigbutikkene som også fører store størrelser, og må igjen innse at om man ikke passer størrelse 40 så må man ta til takke med klær i dårlig passform hvor de egentlig kun har lagt til 20 cm med ekstra stoff rundt magen, bukser med strikk i livet og sæggerumpe og kjipe farger som sort, grått og brunt (med noen få unntak). Vel inne i prøverommet ender jeg opp gråtende på gulvet. Alle klærne får meg til å se større ut, de passer ikke kroppen min, og ekte lykke har aldri virket så fjernt. Jeg hater kroppen min, orker omtrent ikke å se på meg selv i speilet, og jeg kan egentlig ikke forstå hvordan noen i det hele tatt kan like meg. Hva er vel jeg verdt? Jeg er blant annet kreativ, lojal, arbeidsom, dyktig i jobben min, empatisk, som regel i godt humør, men hva hjelper vel det når jeg er stygg og feit? Hva hjelper det å lykkes alle andre steder når utseende ikke viser det som er på innsiden?

    Åreter 2016, og situasjonen er en helt annen. Nå er det ikke noe mer gråting i prøverommet, teltlignende plagg i brune farger og tanker om at jeg ikke er god nok fordi jeg ikke passer størrelse 38. Når jeg ser tilbake på meg selv i 2011, så virker det hele som en fjern drøm. Selv om jeg fremdeles har dårlige dager, fremdeles har noen kilo ekstra og ikke passer en bukse i Medium i “vanlige” butikker så ser jeg ikke på det som et problem. Jeg har lært meg å trives med kroppen jeg har selv om jeg jobber for å gjøre endringer, og jeg har funnet klær som passer min kroppsfasong. Istedet for å handle på HM så handler jeg heller i butikker som forstår at kurver ikke bare krever 20 cm ekstra stoff, men bedre passform. Dessuten har jeg innsett min egen verdi. Jeg er blant annet kreativ, lojal, arbeidsom, dyktig i jobben min, empatisk, som regel i godt humør, hva så om magen ikke er flat og jeg har cellulitter på lårene? 🙂

    Det er utrolig hvor mye ting kan endre seg på fem år. Jeg skal ikke si det har vært kjempelett til enhver tid, men nå ser jeg at man kan komme utrolig langt om man bare tar det litt og litt. Det ble jo ikke akkurat slik på bare en dag, samtidig er det nettopp de daglige valgene som har betydd noe. Å si til seg selv hver eneste dag at man er bra nok, å lære seg å fokusere på de gode sidene, å forstå at man er god nok selv om man ønsker å gjøre endringer.

    Det er valg jeg måtte ta hver dag, og som jeg fremdeles tar. For med denne bloggen følger det dessverre med en haug med folk som omtrent ikke kan vente med å fortelle meg at jeg ikke er bra nok, nettopp pga hvordan jeg ser ut. Egentlig er det ironisk, at når jeg endelig har lært å ikke rakke ned på meg selv, så får jeg en haug med anonyme som gjør det istedet! Det er alltid noen som vil prøve å innbille deg at du ikke er verdt noe fordi du ikke ser ut på en gitt måte. Derfor tror jeg det er utrolig viktig å jobbe med seg selv og sin egen tankegang 🙂 Det er kun du som kan bestemme deg for at du er bra nok, og det er også kun du som kan velge å gjøre de endringene du føler du trenger å gjøre. For det er lov å ønske seg endringer, men det er kanskje enda viktigere å innse at din egen verdi ikke er knyttet opp til hvordan du ser ut. Du er den samme personen uansett om du veier 50 kg eller 80 kg, så sant du tørr å være deg selv. Ta på deg et smil, fortell deg selv at du er god nok, og omgi deg med mennesker som gir deg positiv energi! Jeg lover deg at det vil føles så utrolig mye bedre, og kommer man ditt, så tror jeg mye annet kommer på kjøpet.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 14
    Nov 2016
    8:38 pm

    Kunsten å tenke positivt

     

    Klarer du å gjøre det beste ut av situasjonen?

    Den siste tiden har jeg vært i en veldig negativ tankespiral, og det er ingen tvil om at det tærer på energien. Jeg har hatt vanskelig for å se positivt på ting, og antageligvis gjort ting mye mer komplisert enn det egentlig er. Jeg har synes synd på meg selv, og prøvd å gi alt og alle andre skylden for ting som har gått galt. Det er en slitsom situasjon å være i, men idag gikk det (endelig) opp et lite lys for meg. Generelt vil jeg jo ikke si jeg er en negativ person, selv om jeg har mine stunder, og jeg har ikke helt kjent meg selv igjen den siste tiden. Nøyaktig hva som skjedde vet jeg egentlig ikke, men brått innså jeg at jeg kan ikke alltid gjøre noe med situasjonen, men jeg kan velge å gjøre noe med hvordan jeg forholder meg til den. Ikke at det var noe nytt og revolusjonerende forøvrig, men av og til tror jeg vi alle trenger å minne oss selv på det.

    For livet er ikke alltid rettferdig, og noen ganger er det tungt, men vi har faktisk to valg. Vi kan sette oss ned, synes synd på oss selv, klage og skylde på alle andre, eller vi kan si til oss selv at slik er situasjonen og gjøre det beste ut av det. Det er kanskje ikke slik man ønsker det skal være, noen ganger er det ikke engang ens egen feil. Er man ikke fornøyd med situasjonen sin så kan man velge å gjøre noe med det, samtidig tror jeg det også er viktig å gjøre det beste ut av sin nåværende situasjon. Noen ting tar tid å endre, for eksempel om du ønsker å bli i bedre form. La da dette være hovedmålet du jobber frem mot, men lær deg samtidig å gjøre det beste ut av din nåværende situasjon. Jeg synes for eksempel det er kjempekjedelig å ikke trene som jeg vil om dagen. Målet mitt er derfor å komme meg tilbake ditt jeg var. Samtidig må jeg innse at akkurat nå er formen elendig, og da må jeg tenke at litt faktisk er bedre enn ingenting, og være fornøyd med det jeg faktisk får til. Gir det mening?

    Det krever en del å snu en slik tankegang, men det er ingen tvil om at det føles mye bedre om man får det til 🙂 Når alt kommer til alt så er det ikke alt man kan kontrollere, men man kan kontrollere sin egen holdning til ulike situasjoner. Det betyr ikke at man aldri kan bli sur, lei og føle at ting er håpløst, de følelsene tror jeg alle har av og til. Bare ikke la de følelsene dra deg så mye ned at du blir sittende i en grop du ikke kommer deg utifra og gjør situasjonen verre. Snakker av egen erfaring her nå! Så det får bli dagens lille oppfordring fra meg. Alle situasjoner i livet er ikke gode, men jeg har troa på at man kan gjøre noe godt ut av alle situasjoner om ikke annet. (Skikkelig klisje, men jeg er i det hjørnet idag, gjør det beste ut av det!)

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage