• 20
    May 2018
    9:43 pm

    Full skjerpings

     

    Nå dere, nå nærmer 13 juni seg med stormskritt, og jeg er IKKE i rute. Det føles litt som en krise oppe i hodet mitt, ihvertfall i den ene halvdelen. Den andre halvdelen ber meg roe ned og fokusere, for jeg vet jo hva jeg skal gjøre. Vel, noen ganger er det lettere sagt enn gjort, men nå må jeg jo bare. For nye lesere så er 13 juni datoen for legetimen min ang en eventuell operasjon, og innen den tid skal jeg ha gått ned X antall kilo. Jeg var like ved målet, men de siste ukene har det vært litt for mye på jobb og privat. Det er ihvertfall det jeg har unnskyldt det hele med. Idag tok jeg meg imidlertid skikkelig i nakken og sa høyt det jeg egentlig vet så inderlig godt.

    Det kommer alltid til å være stress. Det kommer alltid til å være hektiske dager. Det kommer alltid til å være ting som ikke går som planlagt. Derfor er det så uendelig viktig at dette er noe man setter øverst på prioriteringslisten. Når jeg skriver det slik som dette så virker det kanskje som om jeg har fått en åpenbaring, det har jeg ikke. Jeg er fullstendig klar over dette, og jeg har jo tipset dere lesere om det flere ganger. Men dere vet, noen ganger går ting litt i glemmeboka, situasjonen endrer seg og man tenker at nå er det annerledes. Nå har jeg en fulltidsjobb med mer ansvar så da er det annerledes for eksempel. Det er bare det at det er faktisk ikke det. Joda, det er mer ansvar, annerledes tider og andre forpliktelser, men helsen er jo faktisk det viktigste. Derfor må trening og kosthold tilbake på en klar A priroitet, istedet for A den ene dagen og Å den neste. Gir det mening?

    Igjen, dette er ikke noe helt nytt og en stor åpenbaring for meg. Det er bare så inderlig lett å gå i den samme fellen igjen med unnskyldninger og det hele. Egentlig vet jeg jo så utrolig mye bedre, jeg har jo vært igjennom det før! Flere ganger til og med. Det får en ikke akkurat til å føle seg så veldig smart, jeg må innrømme det. For meg viser det bare hvor viktig det er å finne gode rutiner som faktisk gir en noe i hverdagen, ikke bare noe man må gjøre. Heldigvis er jeg på god vei der, og noen slike tankeprosesser må man bare igjennom. Så nå er tiden inne for å skjerpe seg. Og med skjerpe seg mener jeg ikke gå balls to the walls med null sukker, 3 timer trening i uka, og torskediett. Nei, vi snakker de sunne, gode vanene og faktisk PRIORITERE tiden min annerledes. Det betyr ikke at jeg skal gjøre en dårligere jobb, være en dårligere sjef eller en dårligere kjæreste, men rett og slett bare fordele tiden min bedre. Tenke over hva som faktisk er viktig i det lange løp.

    Det som er så trist er at jeg merker jeg omtrent er redd for å skrive slike innlegg fordi jeg vet det kommer kommentarer. Kommentarer som at jeg burde vite bedre, at jeg er udugelig og ikke klarer å gå ned i vekt. Samtidig ønsker jeg å vise hvordan det faktisk er, samme hvor “riktig” eller “feil” det måtte være. Som sagt er ikke dette noe jeg nettopp har innsett for første gang, jeg måtte bare fortelle meg selv det enda en gang. 13 juni kommer fort, men jeg skal være klar. Uansett hva utfallet måtte bli. For denne tankegangen må jeg bare endre, ellers kan jeg like gjerne avlyse timen med en gang.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrag

  • 6
    May 2018
    5:50 am

    Jeg har fått legetime

     

    Denne uka kom brevet jeg har ventet på siden jeg var ferdig med kurset på Moss sykehus i mars. I juni skal prosessen fortsette, da er jeg innkalt til legetime for å bli henvist videre for en operasjon, eller eventuelt et annet alternativ jeg velger. En operasjon jeg enda ikke føler meg helt sikker på. En operasjon jeg egentlig håper jeg ikke trenger, men som jeg samtidig vet kan være viktig for helsen min. Innen den tid skal jeg ha gått ned 5% av startvekten min og helst ha en tanke om hvilken vei jeg vil gå videre. De 5% er vel egentlig det minste problemet om jeg skal være ærlig, der er jeg allerede i mål. Det er vanskeligere å ta en avgjørelse rundt en operasjon. Både fordi jeg er usikker for min egen del, men også fordi jeg tenker mye på dette med at jeg ønsker å være et forbilde. Man kan si hva man vil, og jeg vet helt objektivt at tankene mine ikke stemmer, men det føles litt som juks. Selv om jeg vet ikke stemmer, det er mye jobb, og en operasjon er bare et ekstra verktøy. Det føles fremdeles litt som juks for meg.

    Antrekket er fra Zizzi Nordby // Sko fra Fila, kjøpt på Eurosko

    Heldigvis har jeg en god måned på å tenke meg om, men det betyr også at en eventuell operasjon ikke vil bli før på høsten. Det tenker jeg er helt innafor. Da har jeg god tid på å innarbeide gode vaner og gå ned enda mer i vekt. God tid til å jobbe med hodet, prøve å få tankene på plass, og eventuelt snakke med andre som har vært igjennom det samme. Heldigvis kan man også ombestemme seg, men de blir nok litt grinete om man gjør det dagen før, haha! Akkurat nå virker det bare surrealistisk. Gjør jeg virkelig det her? Skal jeg virkelig gå gjennom en operasjon jeg aldri trodde jeg skulle ta? Det føles fremdeles som et nederlag, selv om jeg vet det ikke er et nederlag å be om hjelp. Jeg vet også at jeg ikke kan ta helsemessige avgjørelser basert på hva andre måtte tenke og mene om meg, men etter så mange år som blogger blir man kanskje litt miljøskadet.

    Akkurat nå orker jeg egentlig ikke å tenke mer på det. Akkurat nå vil jeg kun fokusere på svømmingen og det å forbedre teknikken min. Jeg vil fokusere på Sukkerstoppet og det å få det sunne kostholdet inn i hverdagen min. Jeg vil fokuserer på at jeg føler meg så mye bedre, har mer energi og at jeg føler jeg faktisk får gjort noe om dagen. Jeg vil fokusere på at vi endelig går varmere tider i møte, morsomme dager på jobb og lekre antrekk, som det på bildene i dette innlegget. Et lang leopardskjørt blir kanskje mye for mange, men jeg følte meg faktisk ganske kul. Legetimen er der uansett, og jeg kan ikke legge bort alle tankene, men det må heldigvis ikke være hovedtanken hele tiden. Så får jeg bare ta det litt som det kommer, jeg kan jo ikke planlegge alt til enhver tid uansett. Takk for at du leste, ha en herlig søndag!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 3
    Apr 2018
    8:19 pm

    Å skille kritikk fra dritt

     

    Som dere vet så leser jeg svært sjeldent om meg selv på nett. Det er det flere grunner til, men hovedgrunnen er at jeg rett og slett ikke orker eller gidder å utsette meg selv for det. For hvor konstruktivt er det egentlig å lese om at noen synes klestilen min er tacky, eller at jeg (vistnok) puster som en hval når jeg går tur? I Jeg har for lengst innsett at for visse mennesker vil alt jeg gjør være feil, på en eller annen måte. Det må jeg tydeligvis bare godta så lenge jeg velger å blogge og stikke hodet mitt frem. Jeg kan imidlertid selv velge om jeg vil oppsøke diverse steder hvor det skrives om meg, og jeg velger å ikke gjøre det. Noen ganger tar imidlertid nysgjerrigheten overhånd. Ikke fordi det er morsomt å lese dritt om seg selv, men fordi det av og til dukker opp god og konstruktiv kritikk. Man må bare lære seg å lese det som faktisk er konstruktivt og la det andre gå inn det ene øret og ut det andre. Lettere enn sagt enn gjort kan man trygt si, særlig når det av og til går hånd i hånd.

    Jeg skal lett innrømme at jeg ikke er den beste til å ta kritikk, men jeg jobber med å bli bedre på det. For jeg tror så absolutt alle har godt av konstruktiv kritikk, og det å få høre andre sin synspunkter. Visse forum er imidlertid vanskelig å ta seriøst da den “gode kritikken” ofte drukner i synsinger, spekulasjoner og halvsannheter. Det å bli tillagt et sett med holdninger, meninger og tanker bak handlinger som man overhode ikke kjenner igjen er ganske tungt. Som når det antas at man la ut et bilde kun for å få oppmerksomhet/skape spekulasjoner, og det overhode ikke har vært i tankene engang. Det er vel det jeg synes er det vanskeligste. At man blir fremstilt som en kynisk, grisk, tankeløs og ondskapsfull person som bare tenker stygt om andre, for å sette det på spissen. Noen ganger blir ting så tatt ut av sammenheng at jeg omtrent ikke kjenner igjen situasjonen. Noen ganger nevnes bare halve sannheten, som at jeg sa noe dumt, men ikke at jeg sa unnskyld rett etterpå. Andre ganger dras gamle kommentarer opp fra 8 fuckings år tilbake som argumenter, som om man var den samme personen da som nå. Da kan man jo lure på om man noen gang kan vinne?

    For uansett hva folk måtte tro, så setter jeg faktisk pris på konstruktiv kritikk. Jeg er ikke nødvendigvis enig bestandig, men jeg får meg også noen tankevekkere. Som at jeg kanskje har virket både ganske utakknemlig, høy på meg selv, blærete og nedlatende mot andre under prosessen med startkurs. Det er noe jeg er veldig lei meg for, og nå i ettertid så forstår jeg godt noe av denne kritikken. Det har imidlertid ikke vært så lett å se det der og da, antagelig fordi jeg har prøvd å beskytte meg selv. Jeg har ikke påpekt at jeg er utdannet PT og har masse kunnskap for å snakke ned de andre på kurset, eller gjøre meg selv bedre enn andre. Heller for å vise at selv med mye kunnskap så kan det være vanskelig. At det at man har kunnskap til å hjelpe andre ikke nødvendigvis betyr at man selv er perfekt.

    Jeg må vel være såpass ærlig og innrømme at jeg har nok følt at jeg kan mer enn andre, og dermed ikke vært like mottagelig for tips og råd fordi jeg har hørt det før, og egentlig vet det. Det handler imidlertid heller om at jeg synes det er flaut og en knekk i selvtilliten å ha gått til det skrittet å måtte be om hjelp. Ikke at jeg er bedre eller mer allvitende enn noen. Antagelig er det derfor jeg har vært litt negativt innstilt mot både kurset og treningen, fordi jeg egentlig er irritert og flau over meg selv. Jeg forstår at det for utenforstående kan virke provoserende, og det beklager jeg. Jeg går faktisk ikke rundt og tror jeg kan alt, og jeg kunne nok hatt godt av å være litt mer ydmyk i prosessen jeg nå har vært igjennom. Lyttet mer til andre og ikke stilt meg så mye i forsvarsposisjon. Jeg føler at jeg har gjort det mer for å beskytte meg selv, ikke fordi jeg mener jeg er bedre enn alle andre. Om noen har oppfattet det på den måten så er jeg veldig lei meg for det.

    Dette er en tung og vanskelig prosess, og noen av mine dårlige sider har uten tvil kommet ut. Det tror jeg er ganske naturlig i en slik prosess, selv om det ikke er noe man ønsker. Det kommer imidlertid sjeldent fra et ondskapsfullt sted. Noen lurer på om jeg ikke har innsett at det sitter i hodet tidligere, og det har jeg jo selvsagt. Dog ikke på den måten jeg trodde. Med andre ord må jeg fortsette å jobbe med hodet, men i en helt annen ende enn jeg har jobbet med hittil. Den mentale jobbingen må jeg gjennom, uansett om det blir operasjon eller ikke. Man opererer dessverre ikke hodet, kun magen. En operasjon er både et ekstra verktøy, ikke noe mer, og det er også derfor jeg fremdeles føler meg usikker på om jeg er klar for en operasjon. Selv om det føles som det mest riktige valget akkurat nå. Jeg viste jo at jeg kom til å få kritikk for å velge operasjon siden jeg har vært så imot det tidligere, men det får jeg bare stå i. Jeg må gjøre det som føles riktig for meg NÅ, og heldigvis kan man både ombestemme seg og forandre mening. At jeg har valgt operasjon en gang i fremtiden betyr heller ikke at jeg kan legge livsstilsendringen på vent, det må også skje NÅ.

    Andre ting som er blitt nevnt som jeg også er helt enig i, og prøver å ta til meg, er at det til tider kan bli overdrevent seksuelle bilder i sosiale medier. Det er noe jeg virkelig har prøvd å ta til meg, Dette har jeg også diskutert mye med Mats om, og jeg spør ofte han om han synes det er greit å dele det eller det bildet. Det er også et punkt jeg prøver å skjerpe meg på, for jeg ser også at det kan sende feil signaler. Samtidig synes jeg ikke det er noe galt med å like kroppen sin og tørre å være sexy, selv om man er stor. Det behøver ikke bety at man er PR kåt og oppmerksomhetssyk av den grunn. Jeg synes heller ikke det er galt å dele BH bilder med tanke på at jeg faktisk er ambassadør for Change Lingerie, selv om det selvsagt kommer litt ann på selve bildet. Det er en hårfin balansegang det der, og selv om jeg ikke er fullstendig enig så kan jeg se hvor noe av kritikken kommer fra. Antagelig har jeg nok underbevisst hatt et større behov for oppmerksomhet den siste tiden fordi jeg føler selvtilliten har fått et knekk, men det er neppe riktige måten å gjøre det på fra min side. Som sagt, en hårfin balansegang.

    Alt i alt så har jeg tenkt mye idag etter alt jeg har lest, og jeg innser at jeg antagelig kommer litt feil frem for mange. Jeg forstår og tar til meg mye av kritikken jeg har lest det siste døgnet, og jeg vil prøve å gjøre positive endringer. Ikke hovedsaklig for at andre skal like meg bedre, men for min egen del, for jeg ønsker ikke å fremstå slik. For noen vil det aldri være bra nok uansett, og det må jeg bare leve med. At jeg tar til meg kritikk betyr imidlertid ikke at alt jeg gjør er feil, eller at jeg bare lytter til det “negative”. Jeg tar virkelig til meg alt det positive dere gir meg også, og prøver å bli flinkere til å virkelig sette pris på det. Å lytte til konstruktiv kritikk tror jeg alle har godt av fra tid til annen, uansett hvor vondt det kan være å innse at noen har et poeng. Slik jeg har gjort det siste døgnet. Jeg skulle bare ønske at det var lettere å få tak på denne konstruktive kritikken, og at man slapp å grave i lag på lag med dritt for å komme ditt. Da hadde det kanskje vært enda lettere å ta til seg også.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 2
    Apr 2018
    6:43 am

    Det viktige valget

     

    Mange har jo spurt meg om hva jeg valgte å gå videre med nå som startkurset i Moss er over. Hva skjer videre, hvilken vei ønsker jeg å gå og hva er planen nå? Jeg forstår at mange er nysgjerrige og egentlig skulle vel denne kommet ut før påske. Jeg følte bare at jeg trengte en liten pause for meg selv etter alt, fordøye tankene og bare roe ned hodet før jeg delte noe videre. Den siste tiden har de sosiale mediene mine gått litt på halv 12, og det med god grunn. Jeg føler meg mentalt sliten etter den prosessen jeg har vært igjennom, og jeg har jo som dere vet oppdaget litt nye ting som fikk meg til å se på ting på en helt annen måte. Så jeg har trengt litt tid for meg selv. Trengt litt tid til å være i min egen boble før jeg begynner å gjøre de endringene jeg vet skal til, og som jeg egentlig ønsker å gjøre rett og slett. Om det gir mening.

    Jeg har valgt å gå videre for operasjon og individuell oppfølging via sykehuset i Moss frem til det eventuelt skjer. Nå er det fremdeles en lang prosess foran meg, og jeg tviler på at noe særlig mer kommer til å skje før høsten. Jeg har valgt operasjon fordi det føles mest riktig for meg slik ting er idag. Jeg har jo strengt tatt vært igjennom det samme som de gjør på rehabilitering flere ganger før, og føler jeg trenger en ekstra motivasjon denne gangen. Jeg har nå pratet med ganske mange mennesker, og en ting som slår meg er at de alle fleste sier de ville gjort det igjen, til tross for komplikasjoner, kvalme, magesmerter osv. Fordi livskvaliteten har blitt så kraftig forbedret. Jeg synes det har vært overveldende mange som skal fortelle meg at det er risiko for både det ene og det andre i denne prosessen, og de risikoene er det selvsagt viktig å lese om. Jeg synes imidlertid det virker som om mange glemmer at det er risikoer forbundet med alle operasjoner, og om jeg skulle ha operert skulderen min ville det neppe vært så mange kommentarer. Uansett føler jeg nå at jeg har tatt et valg som føles riktig for meg her og nå. Om du vil høre flere tanker rundt dette valget så kan du lytte til min nyeste podcast episode. Der forteller jeg også litt mer om veien videre for dere som er interessert i det.

    Så da var katten ute av sekken, men jeg har en følelse av at noen av dere har gjettet det allerede. Jeg føler og har følt lenge at jeg skuffer noen ved å ta det valget, men når alt kommer til alt så må jeg velge det som føles mest riktig for meg. Som sagt er det ikke sikkert jeg gjennomfører, mye kan fremdeles endre seg, og det er fortsatt en stor jobb foran meg. Ha en fin mandag dere!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 26
    Feb 2018
    7:45 pm

    Jeg driter i dine erfaringer

     

    Dette er et ganske vanskelig innlegg å skrive, og overskriften er helt klart satt litt (les: veldig) på spissen. For jeg driter selvsagt ikke i dere som deler deres erfaringer med meg på godt og vondt, virkelig ikke. Samtidig så må jeg innrømme at det å dele den reisen er er på nå har vært mer “utmattende” enn noe annet, nettopp fordi så mange skal dele sine erfaringer, meninger og synsinger rundt det hele. Dette dreier seg altså ikke om kritikk av meg som person eller mine valg, bare så vi er klare over det. Tilbakemeldingene om at jeg velger å dele har vært så og si utelukkende positive, og det setter jeg utrolig stor pris på. Det er bare det at det er mange som har vært igjennom dette (mange flere enn folk tror), mange som har en mening om det, og det er MANGE motstridende meldinger.

    Det er nemlig blitt litt mange erfaringer som er blitt delt med meg i det siste, på godt og vondt. Mange har delt positive vekthistorier, og tallene jeg har fått presentert på Sykehuset i Moss viser relativt lite komplikasjoner og andre plager. Jeg har vanskelig for å tro at helsevesenet vil presentere tall som ikke stemmer, selv om de selvsagt også kan ta feil av og til. Noen plager er det jo selvsagt, men det er tross alt en operasjon. Nå har jeg også noen i nær familie som har operert og dermed kan jeg jo følge med på den personens reise også. Nå må jeg påpeke enda en gang at jeg overhode ikke har bestemt meg for operasjon, det eneste jeg har bestemt meg for delte jeg i dette innlegget. Det er imidlertid også veldig mange historier som blir delt som forteller om hvor dårlig man ble, at “alle” man kjenner har fått smerter og sliter i ettertid, og at tallene fra sykehuset ikke stemmer. At så og si alle sliter etter en “slankeoperasjon” og at jeg ikke burde gjøre det fordi man kjenner søsteren til en kompis som fikk ME (igjen satt på spissen). Felles for mange av disse skumle historiene og anbefalingene om å ikke ta operasjon er at mange er basert på følelser og egen erfaringer, og ikke kalde, harde fakta. Det kjenner jeg er litt problematisk for meg…

    Personlig så liker jeg helst å gå etter tall og harde fakta. Selv om man erfarer noe så mener jeg allikevel at man må se på hva forskning faktisk sier når man skal anbefale noe til andre. Det er for eksempel mange som fordømmer aspartam ned og hjem. De får søtsug, hodepine og kreft for å nevne noe. All seriøs forskning (her trengs det ofte flere studier, ikke bare en studie) viser imidlertid at aspartam ikke foresaker kreft og ikke er farlig å innta, med mindre man inntar enorme mengder. Da mener jeg det blir feil å anbefale andre å ikke innta aspartam, selv om det ikke funker for deg. For det er faktisk helt i orden at DU føler aspartam gir deg hodepine og søtsug, da burde du jo holde deg unna. Vær imidlertid forsiktige med å demonisere det ovenfor andre, og gi det skylden for både søtsug og verre ting.

    Vi ser det samme i lavkarbo debatten. Personlig er jeg veldig for lavkarbo da jeg synes dette er en fin måte å spise på. Samtidig er jeg veldig klar over at det ikke passer for alle, og at forskning viser at lavkarbo ikke er overlegent andre type kosthold. Allikevel finnes det både foreninger, “fag”folk og privatpersoner som presenterer dette som det ultimate kostholdet. Dessverre så er altfor ofte argumentasjonene basert på synsing, jeg føler og jeg mener, fremfor klar forskning og rene fakta. Personlig mener jeg det blir veldig feil, og det er noe jeg prøver å være bevist på her på bloggen også. Å presentere ting som noe som funker (eller ikke funker) for MEG, og at det ikke nødvendigvis betyr at det funker/ikke funker for andre. Jeg forstår det er lett å skape sine egne sannheter om man prøver ut noe som er i strid med forskningen og man føler det funker, men samtidig burde vi alle være litt forsiktige med hva vi anbefaler videre for andre. Særlig når det gjelder ting som kan ha store konsekvenser for helsen til andre mennesker. Det er jo ikke slik at man tar feil heller, forskningen kan utvikle seg. Vi kan finne ut at noe vi tok for sannhet tidligere endrer seg, men det kan også ikke endre seg. Derfor mener jeg helt klart at vi må gå utifra det forskningen har konkludert med så langt, istedet for en haug med synsinger og følerier.

    At det er noen som sliter etter en slik type operasjon tviler jeg absolutt ikke på, og jeg sier heller ikke at andres erfaringer ikke betyr noe. Jeg synes bare man skal være forsiktig med å overdramatisere og prøve å gjøre sin egen sannhet til fakta. Det er utrolig viktig å finne ut av hva som funker for deg og ikke, og så lenge det ikke går på helsa løs så sier jeg bare Do your thing! Om du føler aspartam gir deg hodepine, så dropp det. Om du føler lavkarbo funker best for deg, kjør på. Det betyr imidlertid ikke at det funker for alle andre eller at andre opplever det samme som deg. Det synes jeg man burde ta hensyn til. Skal man komme meg slike påstander som at “alle slankeopererte sliter med smerte” og lignende så vil jeg gjerne få en saklig begrunnelse basert på tall og fakta. Ikke at du “føler det er slik” eller “alle jeg kjenner fikk plager”. Særlig ikke når jeg ikke ber om meningen din. Nå er jeg kanskje litt hard, men samtidig så er jeg i en situasjon nå som er ganske sårbar og hvor jeg føler meg utrolig forvirret. Jeg sier ikke med det at jeg bare skal få servert solskinnshistorier og at andres erfaringer ikke betyr noe. Men presenter det som det da, DINE erfaringer og ikke en absolutt sannhet som passer alle andre. Det gjelder selvsagt uansett om historien din er positiv eller negativ.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 22
    Feb 2018
    9:59 pm

    Hva gjør man etter et startkurs?

     

    Onsdag var det duket for obligatorisk informasjonsdag på Sykehuset i Moss. Her fikk vi vite mer info om hvilke veier som er tilgjengelig for oss etter endt startkurs. Som jeg har nevnt tidligere er et startkurs et 40 timer obligatorisk kurs som alle skal ha før de går til videre behandling, uavhengig av hva du vil videre. Dette kurset kan man bli henvist til av fastlegen sin dersom man kvalifiserer til å få hjelp som følge av overvekt. Såvidt jeg husker beregnes denne kvalifiseringen utifra BMI. Uansett, det er nemlig ikke slik at man må ta slankeoperasjon dersom man melder seg på et startkurs, det er mange flere muligheter. Egentlig er det veldig opp til deg hva slags type hjelp du vil ha, og hva du selv føler vil gi deg best resultater. Selvsagt får du også råd fra fagfolk, og det er visse kriterier man må oppfylle. Så, hva kan jeg egentlig velge?

    OPERASJON – En såkalt slankeoperasjon er selvsagt et av valgene. Her skilles det mellom to ulike typer operasjon, en gastric sleeve og gastric bypass. Sistnevnte regnes som gullstandarden, og det er operasjonen som de gjør mest av. Her kobles oppimot 90% av magesekken og tarmene “koblet om”. Virkemekanismene ved en slik operasjon er at man får endret spisemønster (man kan rett og slett ikke spise som tidligere), man må være nøye med type mat man velger, og den intense sult og sug følelsen mange føler på reduseres. Ved en gastric sleeve gjøres magesekken mindre, og det er et mindre omfattende inngrep enn en bypass. Også her får man et endret spisemønster og den intense sultfølelsen blir redusert. Næringsopptaket er tilnærmet likt, men man er fremdeles usikre på langstidseffekten av denne type inngrep. Denne brukes ofte på de som har hatt store mageoperasjoner, eller unge kvinner som ønsker å få barn.

    Mange tror det er mange som får komplikasjoner etter slike operasjoner, men tallene sier noe annet. o,3% av alle opererte opplever lekkasje i skjøt, men her går de kjapt inn og retter opp om noe går feil. 0,1% opplever blødninger, mens kun 0.05% opplever infeksjoner. Med andre ord er det et ganske trygt inngrep selv om det er noe risiko som med alle andre operasjoner. Man må også ta en del kosttilskudd resten av livet etter en operasjon, som multivitaminer og calcium. Man må møte visse kriterier for en operasjon. Man må ha en BMI på over 40 (35 dersom du i tillegg har følgesykdommer), andre metoder skal være utprøvd og pasienten må vise innsikt, forståelse og forplikte seg til livsvarig kontroll. De fleste som tar operasjonene mister mellom 60-80% av sin overvekt og ved gastric bypass er langstidsresultatene veldig gode. Sleeve er ikke like utprøvd så de har ikke så mange data der enda.

    REHABILITERING – En venninne av meg beskrev dette som en “fat-camp” og det gir vel en viss forklaring på hva dette er. Det er rett og slett klinikker som har spesialisert seg på å hjelpe overvektige ned i vekt, og her har man en lang rekke av ulike å velge mellom. Siden man har fritt sykehusvalg så kan man velge behandlingsted selv, men sykehuset i Moss samarbeider med 4 ulike. NIMI, Evjeklinikken, Friskvernklinikken, Idrettens helsesenter og Oppfølgingsenheten Frisk. Alle har litt ulikt fokus området og oppleggene varierer noe i varighet. Noen av klinikkene tilbyr DØGN opphold. Dette betyr at du bor på klinikken i en oppgitt periode, vekk fra hjemme ditt. Du kan selvsagt dra hjem i helgene om du ønsker og få perm. På NIMI er du for eksempel vekk i 9 uker første gang. DAG opphold vil si at du kommer og går som du gjør med jobben din, at man starter 9 om morgenen og er ferdig klokken 14.00 for eksempel. Ofte er dette 2-3 ganger pr uke, så ikke hver dag. Dermed blir det enklere å kombinere med jobb og familieliv. Du har selvsagt krav på sykemelding i denne perioden.

    Selv om alle har litt ulike fokus så er opplegget mye det samme. Du trener, spiser og lærer om kosthold og trening med en gruppe andre mennesker i samme situasjon som deg. Treningene er svært varierte med ulike type treninger, og du får altså masse ny kunnskap under oppholdet. Noen klinikker tilbyr også individuelle samtaler, ikke kun i gruppe. Du har selvsagt oppfølging av fagfolk hele veien. Selv om selve oppholdet er et fåtalls uker (12 -30 uker ca litt avhengig av klinikk) så er det oppfølging fra legene i 4-5 år i etterkant. Enten ved at man kommer inn på en uke her og der iløpet av disse årene, eller interaktiv oppfølging. Det er litt ulikt opphold på alle de ulike klinikkene så det skal jeg ikke gå så nøye inn på. Dersom du velger rehab så kan du ikke ombestemme deg og ta operasjon etter noen uker. Da må du søke helt på nytt igjen og bli henvist på nytt.

    INDIVIDUELL OPPFØLGING – Om ingen av disse tingene passer for deg kan du også velge individuell oppfølging med behandlere på sykehuset i Moss. Det kan være lege, fysioterapeut, psykolog og lignende. Mulighetene er mange! Om du for eksempel føler at problemet sitter i hodet kan du altså be om oppfølging med psykolog. Da blir du fulgt opp i 2 år etterpå, men ikke like tett som på et startkurs som er 1 gang i uka. Sykehuset kan også hjelpe deg med å se om det er tilbud i nærområdet ditt og generelt hjelpe deg på veien videre. Dette er, som dere sikkert forstår, veldig individuelt, og man kan fortsette oppfølgingen med flere behandlere, ikke bare en om man føler behov for det. Her finner man en god løsning sammen med fagfolk for at veien fremover skal bli lettest mulig for deg.

    Dette var bare en kort oppsummering for dere som er interessert. Jeg kunne sikkert skrevet mer i detalj, men da blir det rett og slett altfor langt og for mange detaljer tror jeg. Det er mange ting å ta hensyn til, og det viktigste er å finne ut hva som er best for DEG! Du får selvsagt hjelp av fagfolk underveis som kan veilede deg, men til syvende og sist er det ditt valg. Så lenge du møter de ulike kriteriene selvsagt. Personlig har jeg som nevnt ikke tatt noe endelig valg enda, bortsett fra et eneste. Det er at jeg IKKE skal på rehabilitering. Det er mange grunner til det valget, blant annet at jeg ikke vil sette livet mitt på vent i X antall uker og det motiverer meg ikke for fem flate øre. Kjenner jeg heller får litt angst av tanken om å sitte og høre om definisjonen av trening og hva slags karbohydrater som er raske og treige. Jeg føler virkelig ikke det er noe for meg, selv om jeg vet mange får fantastiske resultater med det. Been there, done that allerede føler jeg.

    Om dere har noen spørsmål rundt dette er det bare å fyre løs så skal jeg prøve å svare så godt jeg bare kan. Dette er informasjon jeg selv har fått på sykehuset i Moss, og det kan forekomme litt forskjeller avhengig av hvor i landet du befinner deg og får behandling.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 28
    Jan 2018
    3:14 pm

    Jeg trodde aldri jeg ville si dette…

     

    Idag vil jeg dele noe med dere som jeg faktisk synes er litt tungt og vanskelig. Bakgrunnen for at jeg velger å dele det er fordi jeg alltid har ønsket å være åpen og ærlig her på bloggen, vise gode og dårlige dager og være til inspirasjon ved å være meg selv. For meg ville en “glansbilde” blogg aldri fungert tror jeg, jeg har følelsene litt for mye på utsiden av kroppen til at folk ville trodd på meg, haha! Dessuten blir jeg personlig mye mer motivert og imponert over mennesker som er genuine, ærlige og ekte, og sier det som det er. Som tørr å innrømme feil, og endre vei. Så da vil man jo strebe etter å være slik selv også. Opprinnelig hadde jeg overhode ikke tenkt til å dele dette med noen, holde det helt for meg selv, men jeg ser nå at det rett og slett blir feil. Det skal dessuten ikke så mye til for at det kommer ut, og da vil jeg heller at det kommer fra meg fremfor noen andre.

    Dere så kanskje at jeg på torsdag delte at jeg var langt utenfor komfortsonen, og at jeg kom til å dele senere? Saken er at jeg rett og slett ikke orker mer. Jeg orker ikke mer kritikk og drittslenging om kroppen min, hvor feit jeg er og hvor dårlig helse jeg må ha. Jeg har prøvd å klare det på egen hånd, men jeg innser nå at jeg trenger hjelp. Jeg har derfor bedt legen og helsesystemet om hjelp for å få kontroll over overvekten. Jeg er redd for å dele dette fordi jeg vil ikke at dere skal tro at alt jeg har snakket om det siste året om å elske seg selv og kroppen sin bare er tull, for det er det virkelig ikke. Det er utrolig viktig, og kanskje enda viktigere med tanke på prosessen jeg går inn i. Du ER like mye verdt, uansett hvordan du ser ut, uansett størrelse, uansett om du er trent, undervektig, overvektig eller noe midt imellom. Det må dere aldri tvile på! Imidlertid bekrefter dette det jeg alltid har sagt, at man fint kan lære å like seg selv og kroppen sin TIL TROSS FOR at man trenger å gjøre gode grep for helsen den ene, eller andre veien. At man ikke kan bruke det å like seg selv som en unnskyldning og hvilepute for å ikke gjøre positive ting for helsen din del.

    Nå skal det også påpekes at jeg ikke har noen følgesykdommer eller plager som ofte er forbundet med overvekt. Jeg har ikke høyt blodtrykk, kolesterol, vonde knær, diabetes eller lignende, og er frisk som en fisk slik sett. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke kan få det, og med tanke på at fedme + en del andre sykdommer ligger i familien så har jeg bedt om hjelp nå før det kanskje blir verre. Som dere kanskje skjønner er dette en ren helsemessig vurdering fra min side. Det endrer ikke budskapet mitt om å like og akseptere seg selv, og det håper jeg virkelig dere også ser.

    På torsdag var jeg på Sykehuset i Moss for et såkalt START-kurs. For dere som ikke vet det så er dette et 40 timers obligatorisk kurs som brukes som forberedelse til behandling for alle pasienter som blir henvist til sykehuset for behandling av sykelig fedme. Dette betraktes som et ledd i en lengre behandlingskjede. Nå er det ikke slik at jeg har bestemt meg for hvilken vei jeg ønsker å gå, det er ikke slik at man automatisk får operasjon fordi man tar et Start-kurs, men dersom man ønsker operasjon er dette obligatorisk. Kurset går over 10 uker, og jeg vil bruke de 10 ukene til å snakke med fagfolk for å finne den BESTE VEIEN FOR MEG å gå videre.

    Det er sikkert noen der ute som koser seg nå fordi jeg tidligere har vært så imot slankeoperasjon, blant annet blir en 7 år gammel kommentar stadig dratt frem. En kommentar jeg skrev i 2011 da jeg ikke orket å se meg selv i speilet, og var på et veldig mørkt sted. En kommentar jeg selvsagt angrer på og ALDRI ville skrevet til noen idag. Nå ønsker jeg imidlertid å presisere at jeg aldri har vært direkte imot en slankeoperasjon i seg selv. For noen er det faktisk løsningen. Jeg har vært imot mennesker som ikke prøver andre ting FØR de går til det skrittet å ta en kirurgisk operasjon som tross alt er et drastisk skritt. Som sagt har jeg ikke bestemt meg for en operasjon enda, men om det blir til det så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg virkelig har prøvd. Det er faktisk ganske viktig for meg.

    Jeg synes dette er tungt og vondt å dele for jeg føler meg virkelig mislykket. Samtidig vet jeg at overvekt sjeldent er sort/hvitt, og det er det heller ikke i mitt tilfelle. Det er aldri en skam å be om hjelp, og med tanke på reisen jeg har vært igjennom, og hvordan jeg har lært å like meg selv, så tror jeg at jeg stiller bedre enn mange andre når jeg går igang med et slikt kurs. Dette er et valg jeg har tenkt nøye over, og det føles riktig å ta det skrittet, selv om det føles uendelig skummelt å dele det med “hele verden”. Jeg ønsker bare å unngå spekulasjoner dersom noen for eksempel skulle se meg på Mos sykehus, og jeg håper at ved å dele litt av denne reisen kan jeg åpne øynene til enda flere så man forstår at overvekt faktisk er et komplekst problem. Det handler om så mye mer enn å “ta seg samme, spise mindre og trene mer”.

    Så det var det dere, jeg kunne (som vanlig) skrevet mye mer, men jeg lar det være med det. Om du skulle sitte inne med noen drittkommentarer så ber jeg deg pent om å la det være. Om du skal klage over at dine skattepenger går til feite folk så kan du slappe HELT av. Jeg har tross alt betalt skatt selv siden jeg var 13 år, og vært i en fulltidsjobb siden før jeg sluttet på skolen så denne behandlingen har jeg nok dekket opp selv.

    Tusen takk for at du leste!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 19
    May 2016
    9:41 am

    Frk. Krykke

     

    Krykka kom ca.15 år for sent gitt…

    Da jeg var liten var jeg en veldig merkelig unge. Jeg er vel egentlig ikke stort bedre nå, men noen ting har heldigvis endret seg. Jeg ønsket meg nemlig både tannregulering, gips på beinet, jeg ville sitte i rullestol, og jeg var overbevist om at jeg både så og hørte dårlig så jeg måtte ha briller og høre apparat… YIISES, tror der mamma hadde en del å styre med eller?

    Jeg kan jo nevne den gangen jeg fortalte helsesøster at jeg hadde vært utsatt for en eksplosjon og derfor hørte jeg dårlig… Hvorpå helsesøsteren ringte hjem og kjeftet på en mamma som fort skjønte at eldstedatteren hadde vært ute med fantasien sin igjen, haha! Jeg brakk faktisk også beinet engang, men siden jeg var tidenes sutreunge var det ingen som trodde på meg! Da jeg endelig kom meg til legen etter en uke var det for sent med både gips og krykker, tror dere jeg ble sur eller? Nå skal det nevnes at dette ikke var et stort og komplisert brudd så dere ikke tror vondt om mammaen min, jeg har FULL forståelse for at jeg ikke ble trodd den gangen. Ulv, Ulv vet dere.

    Det er jo imidlertid veldig typisk, at det er først nå 20 år senere at jeg faktisk må humpe rundt med krykke, nå som jeg absolutt IKKE vil det! Igår fikk jeg fjernet en kul under beinet som har plaget meg i nesten et år, men nå som jeg må humpe rundt på krykker vet jeg nesten ikke hva jeg foretrekker… Jeg er jo ikke i et type yrke hvor man bare kan ta seg fri heller, for å ikke snakke om hvor rastløs jeg blir på sofaen! Jeg har savnet å slappe av på sofaen i flere uker nå, men når man først kan det blir man fort lei. Alt blir en litt større utfordring nå, og må planlegges litt bedre, og treningen blir med andre ord veldig alternativ fremover. Heldigvis skal stingene vekk om to uker allerede så forhåpentligvis kan jeg belaste foten over helga 🙂

    Dere som irriterer dere over poseringen min med å stå på tå, dere må bare venne dere til det, haha! Fremover kan dere bare kalle meg krykka! Ha en super torsdag.

    Helene ♥
    Se hva som skjer bak kullisene på snapchat ♥helenedrage