• 9
    Oct 2017
    5:11 pm

    Du er ikke automatisk sunn fordi du er slank

     

    Jeg tenkte jeg måtte åpne kjeften min litt igjen og stikke hodet frem for hogg. Det er slik det føles ihvertfall, men jeg håper du faktisk tar deg tid til å lese innlegget og ikke bare overskriften. Fordi, det er en ting jeg har tenkt mye på i det siste. Folk er veldig ivrige etter å fortelle oss om at overvekt ikke er sunt. Hver gang jeg skriver om det å like kroppen sin som den er så er det minst en kommentar som går på dette med at overvekt er usunt. Uansett hvor mange ganger jeg påpeker at det selvsagt ikke handler om å fremme overvekt, men at man kan like seg selv mens man går ned i vekt så kommer kommentaren om at overvekt ikke er sunt. Noe jeg selvsagt er enig i, og fullstendig klar over selv. Overvekt i seg selv er absolutt ikke sunt, og det gir økt risiko for sykdommer, og få vet det bedre enn de som faktisk er overvektige. Det er imidlertid et veldig stort fokus på overvekt, hvor fælt det er, og hvordan man skal få bukt med det. Både i sosiale medier, i tradisjonelle medier, hos Personlige trener og andre, men vi glemmer en ting på veien. Man er faktisk ikke automatisk sunn fordi man ikke er overvektig!

    Ja flere kilo på kroppen øker risikoen for sykdommer, men det gjør faktisk også en dårlig livsstil. Det er mange slanke mennesker der ute med en mye verre livsstil enn mange overvektige (selvsagt omvendt også, men dere tar poenget). Mennesker som tilsynelatende kan spise hva de vil uten å legge på seg, men hvor sunt er egentlig det? Å være normalvektig overvektig betyr at man kan se slank og tynn ut, men at man har en såpass høy andel kroppsfett på innsiden at man er i faresonen for å pådra seg både diabetes og andre sykdommer relatert til overvekt. Mange gjemmer seg bak at det å snakke om overvekt er å fremme sunn helse, men om målet virkelig er helse, burde vi ikke da snakke mer om livsstil, og ikke kun synlig overvekt? Selvsagt er det enklere å se på en synlig overvektig person at man “gjør noe feil”, men det er ikke dermed sagt at alle slanke personer er sunne heller. Det føles litt provoserende for å være ærlig, at en synlig overvektig som spiser sunt og beveger seg for å gå ned i vekt automatisk skal bli sett på som usunn og lat, mens en slank person kan ha en utrolig usunn livvstil, men allikevel anses som sunn. Satt litt på spissen selvsagt.

    Man kan fint ha en sunn livsstil selv om man er overvektig, og man kan fint ha en usunn livsstil selv om man er slank. Ingen av delene er vel egentlig bra for helsen, selv om jeg vil tro at en overvektig som tar tak i livsstilen sin har en bedre mulighet enn en slank person som spiser hva han/hun vil uten å tenke over konsekvensene. Dette er ikke et forsøk på å rette en pekefinger den andre veien, type “Ja, men du er heller ikke sunn for tenk!”. Jeg bare synes det blir veldig feil å si at helse er så utrolig viktig, men oversnakke om kun en gren av selve debatten. Helse er superviktig, men vi må huske at det faktisk ikke kun er overvekt som er usunt. Jeg føler ofte det blir vel mye fokus på kun overvekt, hvor forferdelig dette er, og hva du kan gjøre for å bli kvitt de ekstra kiloene, fremfor å faktisk snakke om det å ha en sunn livsstil. Det er jo ikke gitt at man har det fordi man er slank? Igjen, jeg sier selvsagt ikke at alle slanke mennesker er usunne, vær så snill å ikke tolke det slik. Dette er mer ment som et lite sukk til hvordan ting blir fremstilt.

     Personlig merker jeg at jeg blir litt lei alt det fokuset på overvekt og helse til enhver tid, jeg føler faktisk helt ærlig ikke alltid at det handler om helse. Jeg føler at det ofte handler om utseende også, at det ikke er “pent” å veie for mye. At en større kropp med noen valker ikke er vakkert, og dermed burde man gjøre noe med det. Jeg ser jo selv hvor mange stygge kommentarer jeg og andre overvektige kan få. “Se til å slanke deg di feite ku” dukker opp i innboksen min på Instagram for senest 10 minutter siden (selvsagt fra en anonym konto). Jeg synes det er feil at det fokuseres så utrolig mye på overvekt, hvordan kroppen ser ut, og størrelsen når helse faktisk handler om ganske mye mer enn om du veier så og så mye. Igjen, overvekt er ikke sunt, men det er faktisk mye annet som ikke er sunt heller. Allikevel er overvektig omtrent det verste man kan være i dagens samfunn, antagelig fordi det er såpass mye mer synlig. Jeg mener imidlertid at om vi virkelig mener det handler om helse, og ikke utseende slik jeg ofte får følelsen av, så må vi faktisk snakke LIVSSTIL. Ikke kun vekt og hvordan en kropp ser ut på utsiden.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 22
    Sep 2017
    5:57 pm

    Å være fornøyd med seg selv er ingen hvilepute

     

    Jeg er lei. Jeg er dritt lei av at folk ikke klarer å se alle nyansene mellom sort og hvitt. Så lei av å bli beskyldt for å fremme overvekt. Lei av å bli beskylt for at ved å skrive at man faktisk kan være fornøyd med seg selv og like kroppen så oppfordrer jeg automatisk folk til å ikke ta tak i vektproblemer. Selv om jeg skriver i omtrent hvert forbanna innlegg at jeg alltid oppfordrer til både trening, sunn mat og bevegelse i hverdagen. Så lei av at folk antar jeg er inaktiv når sannheten er at jeg flyr beina av meg så godt som hele dagen med 3 ulike jobber. Så lei av at det budskapet jeg kommer med er mindre verdt fordi jeg er overvektig. Ofte føler jeg at om jeg hadde sagt nøyaktig det samme som idag, men med 50 kg mindre på kroppen, så ville reaksjonene bli helt annerledes. Jeg kan selvsagt la være å kommentere, gjøre min greie uansett hva andre mener, men sannheten er at det er slitsomt.

    Det er slitsomt å hele tiden måtte fortelle folk som kanskje aldri har vært overvektige hvilke holdninger, stigmatiseringer, og utfordringer man daglig møter. Hvor vanskelig det er å finne seg for eksempel treningsklær. Hva slags vonde tanker mange av oss har fordi vi ikke lever opp til visse idealer. Hvor lei man blir av holdninger som at det “bare er å skjerpe seg”. Slitsomt å hele tiden måtte overbevise andre at man faktisk kan være lykkelig og feit, satt litt på spissen. At ikke alle drømmer om sixpack og at en dag uten trening ikke nødvendigvis er en dag uten mening. Jeg føler det blir veldig lett for andre å si at poster i SoMe om at man skal like kroppen sin som den er å oppfordre folk til å ikke gjøre noe med helsa. At mange bruker det som en hvilepute, og noen gjør garantert det, men så svart hvitt tror jeg faktisk ikke det er. Det er også lett for andre å si at jeg ikke skal bry meg, at jeg gjør så mye bra at jeg bare må overse det og fortsette som jeg gjør. Ikke like lett å gjøre det…

    For jeg bryr meg. Jeg bryr meg så inderlig mye for jeg tror faktisk jeg gjør noe bra. Det ser jeg jo på tilbakemeldingene jeg får, at mange faktisk får et sunnere forhold til seg selv. Med det føler ofte en sunnere livsstil med på kjøpet, det er ihvertfall min erfaring. At man innser at man kan trene fordi det føles bra og er bra for helsa, ikke fordi man må se ut på en gitt måte. Jeg vet at jeg har hjulpet mange ned i vekt, jeg har hjulpet mange til å få et sunnere syn på seg selv, og jeg har hjulpet mange til å synes at trening er GØY. Ikke bare noe de må gjøre for å se bra nok ut, men noe de gjør fordi det føles bra. Mitt ønske er aldri å fremme overvekt eller en usunn livsstil, men det å kunne innse at man er god nok som PERSON og MENNESKE uansett om vekten viser 60, 70 eller 120 kg. HELSEN min derimot er selvsagt bedre om jeg veier 60 kg fremfor 120 kg, det er det vel ingen tvil om? Man kan absolutt ha en sunn livsstil som overvektig (og på vei ned i vekt) også, men overvekt bidrar selvsagt til større risiko for sykdommer og plager. Det er vel få som ikke vet det?

    Min oppfordring om å like deg selv og kroppen din handler ikke om at du skal bruke det som en hvilepute for å ikke gjøre noe med helsa!

    Jeg oppfordrer INGEN til å ikke ta tak i helsen sin dersom det er nødvendig, og det inkluderer selvsagt meg selv også. For man kan faktisk like seg selv og kroppen sin, selv om man ønsker å gå ned i vekt både for helsen og utseende sin del. Det handler ikke om å “godta” at man er overvektig, og aldri gjøre noe med det. Langt ifra. Det handler om å kunne ha det bra med seg selv, smile, le og leve livet som faktisk skjer NÅ, selv om man gjør noe positivt for helsen sin på den ene eller andre måten. Det ene utelukker faktisk ikke det andre, ihvertfall ikke for meg. Så om noen av dere som leser her har fått inntrykk av at det å elske seg selv betyr å ikke bevege seg, spise sjokolade og junk hver dag og godta at man er overvektig, da er dere fullstendig på villspor. Da leser dere det dere vil lese, finner ting mellom linjene som ikke står der. Det kan ikke jeg ta på meg ansvaret for.

    Noen blir sikkert lei av at jeg må forsvare meg selv “hele tiden”, og tro meg! Jeg er antagelig enda mer lei enn dere. For jeg føler jeg skriver det så klart og tydelig jeg bare kan, men allikevel blir det vridd på. Allikevel får jeg kritikk for å fremme fedme, for å oppfordre folk til å ikke ta tak i helsen. Det føles veldig urettferdig. Er jeg perfekt? Overhode ikke. Kunne jeg gjort ting annerledes? Garantert! Kan jeg bli bedre på å ta konstruktiv kritikk? Absolutt. Jeg har sikkert skrevet og gjort dumme ting, og jeg kommer garantert til å gjøre det igjen. Uansett har jeg et ønske om å gjøre noe bra, få folk til å føle seg bedre både mentalt og fysisk. Det er det som ligger i bunnen! Jeg blir faktisk veldig frustert og lei meg når jeg leser at det fronter ikke fører til noe positivt når jeg VET det ikke er tilfelle… Jeg kan selvsagt bare snakke for meg selv, det er nok noen der ute som faktisk bidrar til at folk tror det er greit å være overvektige. Det er selvsagt trist, men det blir allikevel feil å skjære alle over en kam.

    For meg føles det veldig personlig, for det føles som om folk nedgraderer mine følgere til ingenting. At deres erfaringer, tanker og følelser ikke er noe verdt. At de egentlig snakker dritt om alle dere fine menneskene som jeg er så heldige å få tilbakemeldinger fra hver eneste dag. Gir det mening? At om “Ida” virkelig føler jeg har hjulpet henne til bedre selvtillit og en sunnere livsstil som følge av det, så betyr det ingenting. At om “Oda” endelig føler hun er bra nok selv hun alltid har hatt komplekser for tynne armer så er det uviktig. For i deres øyne oppfordrer jeg til overvekt… At jeg liker kroppen min, kler meg i fine klær og ikke bryr meg om at magen min synes handler ikke om at jeg har slått meg til ro med at jeg er overvektig. Det betyr bare at jeg innser at livet mitt faktisk skjer nå, og selv med noen kilo ekstra så er jeg like mye verdt som alle andre. At jeg ikke må vente med å ha det bra til jeg ser ut på en gitt måte. Helse er selvsagt kjempeviktig, og det har faktisk både en fysisk og psykisk del. At man tar seg av den ene delen betyr ikke at man driter i den andre delen…

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 17
    Sep 2017
    6:12 am

    Ikke kall meg stor

     

    Som overvektig lærer meg å svelge en del kameler, for det er utrolig hva folk klarer å lire av seg uten å tenke på hvordan andre kanskje tar det. Når man i tillegg stikker hodet litt frem slik jeg gjør blir man vant til å høre stygge ting om seg selv (mener overhode ikke det er riktig, men slik er dessverre fakta), og det må man bare lære seg å takle. Noen ganger er det vanskelig, andre ganger ikke. Personlig reagerer jeg mer på urettferdige antagelser om meg selv enn stygge kallenavn som “svær som en hval”, “stygg”, “feit” og at jeg ser ut som Jabba the Hut. Alle er faktiske kommentarer jeg har fått, eller som er blitt skrevet om meg. At jeg ikke kan gjøre alle fornøyde har jeg forstått for lenge siden, og jeg vet jo tross alt at jeg verken er svær som en hval (jeg veier for mye altså, men 100 tonn), eller at jeg ser ut som Jabba. No offence mot Jabba altså!

    En ting synes jeg imidlertid er veldig vondt og sårt å bli kalt, og det er STOR. Det overrasker kanskje mange (også meg selv), men for meg gir det ordet veldig vonde assosiasjoner. Ikke fordi det er et voldsomt stygt ord, men fordi dette ofte brukes av folk som skal “trøste” meg, og de som skal være politisk korrekte. Jeg husker en episode fra jobben hvor jeg hadde en dame innom som skulle kjøpe klær for en venninne/kollega, og hun sa sikkert i annenhver setning at vedkommende var altså så STOR at hun måtte ha XL. Hos Zizzi er størrelse XL det samme som 54/56, med andre ord ikke det samme som i andre butikker. Mange som er innom går automatisk etter XL, selv om de er en M hos oss så det er et kjent fenomen. Jeg prøvde å forklare henne dette, men hun holdt på sitt og mente den hun kjøpte klær til trengte XL. Jeg prøvde meg en siste gang og spurte om hun var helt sikker, og jeg brukte da meg selv som eksempel med å fortelle henne min størrelse. Hun måler meg opp og ned, smiler og sier: “Ja men da kan hun jo ha samme størrelse som deg!”. Her har da damen gått rundt i sikkert 30 minutter og fortalt med hvor utrolig STOR denne kollegaen er, og brått brukte hun samme størrelse som meg. Veldig koselig altså… For å ikke snakke om hvordan hun snakket om kollegaen sin til en vilt fremmed.

    Det er litt vanskelig å forklare hvorfor jeg overhode ikke liker ordet stor, men jeg skal prøve. Som nevnt føler jeg dette ofte brukes av folk som skal være politisk korrekte, folk som tror det er synd på alle overvektige, og de som vil prøve å “trøste oss”. Jeg har ikke tall på hvorofte jeg har hørt fraser som “Du er jo så pen til å være stor” eller “Du er i ganske god form til å være stor”. Jeg merker det kanskje ekstra godt i jobbsammenheng fordi jeg jobber der jeg jobber. Folk kan finne på å si “Ja, for du er jo en stor jente” eller “Du som er så stor vet nok det”, og det er faktisk ikke noe hyggelig. Det viser på en måte hva slags syn folk faktisk har på overvektige, de blir overrasket over at folk kan være store og pene, store men flinke. Stor blir derfor for meg et veldig hånlig og nedlatende ord. Da er det (nesten) bedre å bli kalt feit!

    For det andre så føler jeg meg faktisk ikke stor! Jeg er så mye mer enn bare stor! Når noen kaller meg stor så blir det slik at jeg må se meg i speilet for jeg føler meg virkelig ikke slik. Jeg føler meg fin, selvsikker, vakker, jeg føler meg som en bra person, og jeg klarer ikke helt å identifisere meg med det ordet. Stor blir på en måte det politisk korrekte ordet, for vi må jo innse at vi er store? Hvorfor må vi hele tiden bruke kropp og utseende for å beskrive noen? Kan jeg ikke bare være pen? Ville jeg da ikke vært pen om jeg var mindre? Kan jeg ikke bare være i god form? Selvsagt møter jeg på andre problemer som kanskje slanke mennesker ikke møter på, men jeg går da ikke rundt og sier “Ja, du som er så tynn vet nok det” eller “Åh du er pen til å være tynn”. Misforstå meg rett, jeg VET mange slanke mennesker også får høre slike ting, og jeg mener overhode ikke at det er riktig heller! Dette går begge veier. Dette handler heller ikke om at jeg skal ignorere fakta og overbevise meg selv om at jeg er noe annet enn jeg er. Jeg vet jeg er overvektig, og prøver ikke å skjule det (som om det går, haha), men jeg skulle ønske folk kunne tenke litt mer etter.

    Nettrollene som skal slenge dritt uansett hva man gjør regner jeg uansett ikke å få gjort noe med, men kanskje jeg når ut til noen andre. For jeg vet at mange som kaller meg stor på ulike måter kanskje egentlig ikke mener noe vondt med det. Mange prøver egentlig bare å gi meg et kompliment, eller faktisk gi meg skryt. Sagt på den måten blir det imidlertid alt annet enn noe positivt. Så vær så snill, ikke kall meg stor. Jeg vet selv utmerket godt hvordan jeg ser ut, og om du skal gi meg et kompliment så foretrekker jeg å høre det, uten at størrelsen på kroppen min skal ha en betydning for det. Hvis du mener jeg er pen, i god form, smart, eller flink i jobben min så er jeg faktisk det uavhengig om jeg veier 50, 70 eller 100 kg.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 5
    Aug 2017
    5:53 pm

    Det er kjipt å være overvektig

     

    I det siste har jeg tenkt mye på dette med overvekt, helse og generelt hvordan overvektige behandles i samfunnet. Senest idag tidlig leste jeg hos en blogger at sykelig overvektige hylles på instagram, og at de dermed gir andre overvektige en unnskyldning for å ikke gå ned i vekt. Altså, har dere hørt uttrykket Facepalm? For jeg tror håndflaten omtrent gikk gjennom hodet mitt da jeg leste det. Det ironiske er at vedkommende mente at dersom leserne mente hun bidrar til å øke kroppspresset ved å dele bilde av seg selv i bikini kunne de jo bare slutte å lese bloggen. Hun måtte jo tross alt få legge ut det hun ville. Noen som ser ironien her? Jeg vurderte å kommentere, men jeg kjente at jeg rett og slett ikke gadd. Jeg orket rett og slett ikke å bruke tid og energi på å stille meg opp for å få misunnelsekortet slengt i trynet, og helt ærlig? Noen mennesker tror jeg faktisk aldri kommer til å forstå. Ikke fordi de er mindre intelligente, men rett og slett fordi de ikke vil.

    Mange forstår vist ikke at det er svært få overvektige som blir hyllet FORDI de er overvektige. Jeg har ihvertfall aldri blitt hyllet for det faktum at jeg er overvektig, men heller fordi jeg ikke lar det begrense meg. Fordi jeg fremdeles går i kule klær, kjoler og korte shorts til tross for at jeg ikke passer inn i samfunnets standard med tanke på kropp. Fordi jeg ikke lar størrelsen min hindre meg i å prøve nye ting. Fordi jeg lever livet mitt, går i bikini og spiser is, akkurat som alle andre, og ikke lar overvekten definere meg som person. Som jeg har nevnt tidligere, jeg HAR overvekt, jeg ER ikke overvekt. Det er en utfordring jeg har akkurat nå, og som jeg jobber med å komme meg ut av. Jeg prøver ikke å fremme overvekt som noe positivt, og jeg prøver heller ikke å si at jeg selv er i super form (for det er jeg virkelig ikke om dagen), men jeg kan faktisk være fornøyd med meg selv som person allikevel. Fordi jeg innser at overvekten bare er en liten del av den fantastiske personen som er meg, og jeg velger å ikke la den definere hele livet mitt (selv om det selvsagt er noe jeg vil og burde jobbe med). Det er vist vanskelig for mange å takle. Tilbakemeldingene jeg får fra andre tilsier at jeg verken inspirerer folk til å legge på seg, eller legge seg ned på sofaen og drite i helsa, men heller det motsatte. Jeg får mennesker ut av sofaen, inn i klær de tidligere ikke ville gått med og ikke minst i aktivitet. Om du ikke tror meg så er det bare å lese kommentarene jeg får på Facebook og Instagram.

    Igår satt jeg meg faktisk ned for å skrive et helt annet innlegg. Et innlegg som handlet om nettopp dette kjipe ved å være overvektig. Så jeg begynte å skrive en liste over de tingene som plager meg mest ved å være overvektig. For selv om man liker seg selv som person og ikke hater kroppen sin så er det jo noen kjipe ting ved å ha noen kilo ekstra ikke sant? Vet dere hva det kjipeste med denne listen var? Det faktum at utenom et par ting som vektgrenser på ulike aktiviteter, helseaspektet, og klær med elendig passform, så omhandlet ALLE de andre punktene om hvordan ANDRE mennesker behandler deg som overvektig. For det er faktisk det jeg finner aller mest vanskelig med å være overvektig, hvordan andre mennesker behandler deg. Hvordan andre mennesker velger å dømme deg kun pga utseende. Hvordan andre mennesker føler de bare kan gi meg “gode råd” som om jeg ikke vet bedre. Hvordan andre mennesker mener de kan kommentere min kropp fordi det bare er “fakta”. Hvordan andre mennesker tydeligvis tror at jeg verken har speil eller vet at overvekt ikke er sunt og bra for meg. DET er faktisk det som plager meg aller mest ved å være overvektig…

    Det er ikke bra å være overvektig, det tror jeg virkelig de fleste vet, og aller mest vi som faktisk er overvektige. Samtidig, det er heller ikke bra for kroppen å røyke eller drikke alkohol flere dager i uka. Plastiske operasjoner er heller ikke bra for kroppen og det er mange usunne vaner som også påfører samfunnet og helsevesenet ekstra belastning, ikke kun overvekt. Jeg har ingen sykdommer som følge av min overvekt, jeg kan jobbe 12 timer om dagen om det trengs, jeg har ingen dårlige knær, diabetes, eller forhøyet blodtrykk (bank i bordet). Dersom jeg skulle få det? Vel, da betaler jeg faktisk like mye skatt som alle andre. Grunnen til at dette tema er viktig for meg er ikke fordi jeg ikke klarer å endre livsstil eller gå ned i vekt, det vet jeg at jeg gjør. Jeg bare tror på å snakke hverandre opp fremfor å trykke hverandre ned. Jeg tror på å være oppmuntrende istedet for dømmende og nedsettende. Jeg tror på å hjelpe folk med positivitet fremfor å bryte dem ned. Å skamme noen ned i vekt funker sjeldent i lengden.

    Jeg er fullstendig klar over at min overvekt ikke er sunn, jeg er fullstendig klar over at min livsstil per dags dato ikke er optimal, og det prøver jeg heller ikke å skjule. Hvor mye klarere kan jeg egentlig si det og skrive det? For jeg lover, det føles som om jeg skriver det i hvert eneste innlegg. Jeg kan imidlertid ikke la være å leve livet mitt i mellomtiden. Livet mitt skjer her og nå, og jeg har rett til å leve det på lik linje med alle andre, selv om jeg prøver å forbedre helsen min. Jeg prøver nemlig ikke å fronte overvekt som noe bra, men jeg fronter min rett til å like meg selv som person og være like awesome og bra som alle andre, selv om jeg har noen kilo ekstra.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 9
    Jul 2017
    6:39 am

    Let`s wear shorts!

     

    Denne shortsen er en størrelse større enn jeg vanligvis bruker, og det er helt greit!

    Det er merkelig å tenke på hvordan ting har endret seg, særlig tankegangen rundt meg selv og min egen kropp. Da jeg prøvde shortsen jeg hadde på bildet måtte jeg gå opp en størrelse for å få den til å sitte pent. Jeg passet størrelsen jeg vanligvis bruker, men den ble liksom litt for trang, så da valgte jeg en størrelse større. Tidligere ville dette satt meg helt ut av spill. Vi snakker antagelig trøstespising for så å straffetrene og kun spise salat en uke, så ille ville det nok vært. Det ville neppe hjulpet nevneverdig av den grunn heller.

    Idag vet jeg heldigvis bedre, å jobbe i klesbutikk har nok også hatt mye av æren. Jeg har mye større forståelse for at klær kommer i ulike modeller og at en Medium ikke alltid er en medium. Jeg har også større forståelse for at ikke alle passformer er perfekte for min kroppsfigur og kanskje det viktigste? Jeg har forstått at kropp faktisk ikke er det viktigste og at det ikke definerer meg som person. Summen av dette første til at det å gå opp en størrelse i shortsen var null stress. Klær skal tross alt sitte godt og se bra ut, hvilke tall som står bak i rumpa er da vel virkelig ikke så viktig? Jeg er ikke en bedre person fordi det står str 38 enn str 48, og jeg mener bestemt at klær handler om atttitude. Om hvordan du bærer klærne dine.

    Denne sommeren har jeg hørt en del kommentarer på at “det er så kult at jeg går i shorts”, “jeg kan ikke gå i shorts” og lignende. Det gjør meg egentlig ganske trist. Dessverre er det slik at noen mennesker mener man ikke skal gå verken i det ene eller andre om man er litt større. Da skal man helst bare gjemme seg vekk. Ihvertfall ikke gå i shorts eller gud forby bikini! Jeg vet disse menneskene finnes, og jeg må flaut innrømme at jeg tidligere mente det samme selv. Tilbake i 2011, da jeg begynte å gå ned i vekt hatet jeg kroppen min og jeg syntes overvektige mennesker (inkludert meg selv) var fæle. Vi skulle ihvertfall ikke gå i shorts og trange kjoler, det var rett og slett utenkelig.

    Det er jo ikke holdninger jeg er stolt av, eller mener, idag, men samtidig er jeg så uendelig takknemlig for reisen jeg har vært igjennom så langt. Den gir meg et større spekter og forståelse enn mange andre, og man lærer hva som virkelig er viktig for en selv. Man lærer at man må ikke være innenfor en viss størrelse for å være lykkelig når alt kommer til alt. Generelt vil jeg si denne reisen og alle de herlige menneskene i alle størrelser jeg har sett på veien har lært meg å se skjønnheten i alle fasonger. At man ikke må se ut på en viss måte for å være vakker. For å trives med seg selv.

    Veldig ofte ser man at det også er lettere for å folk å ta vare på helsen når man begynner å like seg selv og kroppen sin. Når man trener fordi man synes det er gøy, og ikke bare fordi man må. Personlig har jeg heller aldri hatt det så gøy med klær nå som etter at jeg la vekk teite forestillinger om at jeg ikke kunne gå i ditt eller datt. Ja, jeg har litt mage, men hva så? Den forsvinner ikke med et knips, og det er bare slik jeg ser ut akkurat nå. Det betyr ikke at jeg alltid vil se slik ut. Det er selvsagt ikke alt jeg er komfortabel med å gå med, men jeg prøver å analysere hvorfor. Er det pga teite forestillinger om at folk med min kropp ikke kan gå i det ene eller det andre, eller er det fordi det ikke er min stil eller min greie? 🙂

    Dagens lille tankespinn fra meg dere, de kommer som regel på morgenen! Håper det gir dere litt å tenke på. Med det skal jeg ta på meg shortsen min (elsker virkelig temperaturen om dagen) og komme meg ut på tur med Gaia før enda en arbeidsdag på Zizzi Nordby står for tur! Håper dere får en fantastisk dag, uansett om dere går i shorts, kjole eller noe helt annet.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

     

  • 3
    Jun 2017
    6:05 am

    Trange skjørt og attitude

     

    La oss knuse noen kroppsmyter!

    Etter at jeg begynte å jobbe i Zizzi så har jeg fått mange komplimenter for klesstilen min, og det synes jeg jo er utrolig hyggelig. Egentlig tror jeg stilen har vært der hele tiden, jeg har bare holdt meg selv igjen både pga usikkerhet ang kroppen min, samt en del kroppsmyter som har fått surre i hodet. Bloggeren Carina lagde en serie der hun i et år knuste kroppsmyter og det fikk meg faktisk til å tenke litt. På hvor mange “sannheter” og regler vi lager for våre egne kropper, og hvordan vi følger disse slavisk, uten å kanskje tenke over dem. Jeg merker det kanskje ekstra godt nå som jeg jobber i Zizzi, nettopp fordi jeg får så mange kunder som mener de ikke kan kle seg i verken det ene eller andre fordi de er litt større. Mytene er mange, ikke trange skjørt, ikke store mønster, ikke andre farger enn sort, må ha lange ermer, ja listen er ganske lang. Hvorfor velger vi å begrense oss så mye?

    Jeg skal selvsagt ikke kaste stein i glasshus. Jeg mener så absolutt man skal kle seg etter kroppen og kroppstypen, men jeg tror mange av oss har godt av å gå litt utenfor komfortsonen. Ikke bare kjøpe klær i triste farger og størrelsen telt/liten elefant. Dere aner ikke hvor mange flotte jenter jeg har innom som automatisk går etter størrelse XL, og de er absolutt ikke en XL på Zizzi. Det er jo fordi de er vant med å måtte ha det største av det største i andre butikker. Uansett, poenget er at mange av disse kroppsmytene bare er tull egentlig, og dersom vi tørr å gå utenfor komfortsonen åpner det seg uante muligheter 😀 Jeg har de siste ukene gått med i trange skjørt enn jeg har gjort noensinne tidligere! Jeg får så utrolig mange komplimenter, og jeg føler meg egentlig ganske heit om dagen, haha! Det har selvsagt noe med antrekket å gjøre, men også fordi jeg utstråler selvsikkerhet tror jeg. Et smil gjør faktisk utrolig mye, og man smiler jo når man føler seg bra!

    Joda selvsagt synes magen min litt i trang skjørt, det er faktisk svært vanskelig å unngå! Men vet dere hva? Det er slik jeg ser ut akkurat nå, og sånn er det bare 🙂 Jeg tror faktisk ikke de fleste legger merke til det om de møter meg. Jeg håper ihvertfall at de heller legger merke til det at jeg smiler og er fornøyd, for er ikke det mye viktigere? Det skal sies at denne endringen ikke har kommet av seg selv, og det har tatt litt tid å komme ditt jeg er idag. Så ikke sammenligne dine første skritt med min halvmarathon! Et sted må du begynne. Kjøp deg en fargerik skjorte og bruk den som jakke utenpå en sort kjole. Finn ut kroppstypen din og hva du kler. Be noen om hjelp, men start et sted. For meg startet det med å ha på meg ting som skjørt og masse farger på jobb, og nå er det veldig naturlig for meg å ha det på alle andre steder også. Jeg må jo ikke kle meg i telt selv om jeg er overvektig, heldigvis.

    Hele antrekket er fra Zizzi Nordby

    Så knus en liten kroppsmyte i helgen dere! Gå med trange skjørt, store mønster eller sommerkjoler med tynne stropper. Sleng på en attitude og gå ut av komfortsonen. Livet blir veldig fort litt begrenset (ikke at klær er det viktigste i livet altså) om man ikke kan gå i verken ditt eller datt fordi magen ikke er flat og man ikke har tigh gap, så jeg sier la oss gjøre det beste ut av det så lenge 🙂 Med det skal jeg stikke på jobb på Zizzi Nordby og forhåpentligvis knuse noen flere kroppsmyter! Følg meg gjerne på TheCurvyEdge for tips, nyheter og sender du inn bildet kan jeg hjelpe deg med kroppstypen din! P.S. Dette er en snap tilknyttet Zizzi Nordby og ikke min vanlige snap. HA EN MAGISK DAG!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 2
    Jun 2017
    5:37 am

    Selvtillit og helse – to ulike ting

     

    Hei herlige følgere!

    Jeg er rett og slett overveldet over all responsen jeg fikk igår, særlig på snapchat. Det rant inn med snap fra folk, og jeg prøvde så godt jeg kunne å i det minste gi noe svar til alle, selv om det ble gjort i form av emoji. Jeg må ærlig innrømme at ofte når jeg skriver om litt mer alvorlige temaer så sitter jeg igjen med følelsen av “hvorfor gidder jeg dette?”. Jeg føler jeg alltid blir misforstått (noen tror jeg seriøst gjør det med vilje), og noen ganger er jeg ikke flink nok til å få frem det jeg egentlig mener. Det siste året har jeg følt jeg må presisere ting flere ganger pr innlegg så folk ikke skal misforstå, uten det altfor store hellet, haha! Det blir slitsomt i lengden, særlig om et tema som er vanskelig fra før.

    Gårsdagens lille utblåsning på snapchat og forsåvidt også i Episode 7 av podcasten min kom ikke som følge av en enkelt kommentar, det synes jeg er litt viktig å poengtere. Jeg følte kanskje litt det ble veldig fokus på en person i kommentarfeltet, men denne utblåsningen var ment generelt, og ikke mot en enkelt person. Personens kommentar på gårsdagens instagram bilde var heller ikke en stygg kommentar eller noe, jeg bare så ikke poenget. Jeg forsto ikke hvordan vedkommende kunne dra denne konklusjonen utifra det jeg skrev. Dette er jo heller ikke første gangen temaet kommer opp. Hvorfor er det slik, at hver gang man presiserer at man liker seg selv som man er, man liker kroppen sin og sier fuck kroppspresset, så skal helse bli dratt opp som et tema? Hvorfor? Er det to sider av samme sak? Er det slik at om man er overvektig, men velger å like seg selv så er det det samme som å drite i helsa? NEI, SELVSAGT ER DET IKKE DET!

    Da jeg skrev gårsdagens innlegg “Jeg blir aldri tynn” så handlet ikke det om at jeg har slått med ro med å være overvektig. At jeg har bestemt meg for å drite i helsa. Det handler om at jeg har lagt bort det intense ønske og følelsen av at jeg MÅ bli tynn. Å bli tynn for utseende sin skyld er rett og slett verken viktig eller et mål lengre. Det betyr IKKE at jeg ikke vil trene, gå litt ned i vekt, få bedre helse og være i form? Jeg forstår helt ærlig ikke hvordan de to tingene kan sammenlignes og settes sammen som et? Jeg synes også det er ironisk. Vi får stadig vekk høre om hvor ille kroppspresset er, at vi jenter må like oss selv som vi er, og innse at vi ikke kan se ut som reklameplakatene. Et kjempebra budskap forøvrig, ingen tvil om det. Samtidig, så fort noen sier at de liker seg selv og kroppen sin, så skal noen trå til og minne oss om HELSA. At det er viktig å tenke på helsen og komme seg på trening, at det ikke er sunt å være overvektig (gud jeg er så lei det argumentet). For meg blir det rett og slett altfor dumt… For meg henger det ikke sammen. Joda, man kan jo få bedre selvfølelse av å ha god helse, men det ene utelukker ikke det andre. At jeg liker kroppen min og meg selv nå er IKKE det samme som at jeg ikke tenker på helsen min og vil komme i bedre form. Jeg bare velger å akseptere meg selv mens jeg gjør det 🙂

    Heldigvis, når det ser mørkest ut, så kommer dere meg til unnsetning. Dere viser meg at det faktisk er mange som forstår hva jeg skal frem til, dere viser at dere klarer å se verden i flere nyanser enn sort/hvitt, og dere viser meg at det jeg gjør faktisk har en effekt. Dere viser meg at selv om dere velger å like dere selv og kjempe mot komplekser, så streber dere fremdeles etter en sunn livsstil. Det er faktisk veldig stort for meg, for mange mener jeg oppfordrer til overvekt og at jeg påvirker folk til å ikke trene. Dere derimot viser meg at det er det totalt motsatte! Jeg er utrolig stolt av å ha såpass mange flotte, empatiske og oppegående lesere som klarer å se verden fra flere vinkler ♥ Jeg kan ikke gjøre alle fornøyde, men jeg føler allikevel det er viktig å ta denne debatten. Få folk til å innse at selv om man er overvektig kan man ha masse selvtillit, god selvfølelse og like seg selv, uten at det betyr at man driter i helsa.

    Så igjen TUSEN TAKK for alle meldinger vedrørende gårsdagens tema. Jeg blir veldig lidenskapelig og engasjert som dere kanskje forstår, og jeg setter enormt stor pris på at dere tar dere tid til å kommentere i de sosiale kanalene mine, virkelig! Samtidig vil jeg også oppfordre til å holde debatten saklig, det er måten vi kan gjøre en endring på tror jeg. Ha en herlig fredag!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 22
    May 2017
    9:00 pm

    Ser dere virkelig ikke forskjellen?

     

    Er det umulig å like seg selv om man er feit?

    Dette innlegget skrives i mild frustrasjon, og kanskje kommer jeg til å angre. Noen mener garantert at jeg ikke burde bry meg, at jeg ikke burde gi trollene mer “ammunisjon”, men jeg bryr meg dere. Jeg blir lei meg, og jeg reagerer. Jeg er menneskelig som alle andre. Jeg tar ting til meg, jeg blir såret, jeg blir oppgitt og frustrert. Jeg har for lenge siden sluttet å lese om meg selv på internett og et vist forum, men jeg får jo kommentarer i mine egne kanaler. Det jeg reagerer mest på er kommentarene om at jeg oppfordrer til overvekt. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg poengterer at det er sunt å trene, at overvekt ikke nødvendigvis er sunt, at alle burde etterstrebe en sunn livsstil and so on. Noen ganger føler jeg at jeg gjør det i hvert eneste innlegg. Allikevel, hver eneste gang jeg skriver om selvtillit, å like seg selv, lære seg å akseptere kroppen sin og lignende temaer, så kommer disse kommentarene. At jeg oppfordrer til overvekt. Jeg blir så lei…

    Derfor må jeg spørre dere som leser bloggen her, er det virkelig så vanskelig å se forskjellen? Er det så vanskelig å se at man kan være selvsikker og like seg selv, til tross for at man er overvektig? At man ikke må hate kroppen sin bare fordi den har noen kilo for mye og cellulitter på lårene? Er det virkelig slik at når jeg oppfordrer folk til å like seg selv, å forstå at hvem man er som person er viktigere enn hvordan man ser ut, så oppfordrer jeg samtidig til overvekt? Oppfordrer jeg til overvekt ved å dele treningstips, sunne oppskrifter og oppfordre til å snakke pent til seg selv? Dersom jeg selv hadde vært slank, men oppfordret til nøyaktig det samme, ville jeg fått den samme kritikken da? Er det bare provoserende å se at noen med en uperfekt kropp faktisk liker seg selv? Seriøst hva er greia?

    Jeg klarer nemlig ikke, samme hvor mye jeg prøver, å se hvordan jeg kan oppfordre til overvekt. For meg handler ikke det om å jobbe med både selvtillit og selvfølelse om å godta at man er overvektig. Bruke det som en hvilepute. Overhode ikke. Faktisk handler det mer om å faktisk ha det bedre med seg selv innvendig slik at man kan gjøre det som gjør deg og kroppen din godt. Selv om jeg har god selvfølelse og synes jeg ser bra ut så betyr ikke det at jeg ikke prøver å ta grep om helsen og mine overflødige kilo.  Noen mener at jeg garantert gjør at noen ikke ønsker å gjøre noe med overvekten sin fordi de er gode nok som de er, men jeg opplever heller det motsatte. At folk faktisk begynner å trene og tar vare på seg selv NETTOPP fordi de innser at de er gode nok, og at de må gjøre ting for sin egen del. Jeg ser at det jeg skriver gjør en positiv forskjell for andre, og jeg har enda til gode å se at det budskapet jeg prøver å gi ender opp med at noen får dårligere helse.

    Jeg har for lenge siden innsett at som blogger så må jeg innse at jeg umulig kan gjøre alle fornøyde (det har jeg gitt opp for lenge siden), men akkurat dette lurer jeg på. Er det virkelig så vanskelig å se forskjellen når det gjelder slike temaer? Eller er det bare folk som blir provosert over at man faktisk kan være fornøyd med seg selv til tross for overflødige kilo og cellulitter? I really need to know… .

     

  • 21
    Apr 2017
    8:27 am

    Jeg er ikke overvektig

     

    Skal jeg være dønn ærlig så er jeg veldig lei av folk som stadig skal påpeke at jeg er overvektig. For det første har jeg speil selv, og er fullstendig klar over hvor skapet står (faktisk mer enn dere som bare ser skapet via blogg og sosiale medier). For det andre så ER jeg ikke overvektig, jeg HAR overvekt. Det er en vesentlig forskjell, og ikke et forsøk på å male et bedre bilde av meg selv, og jeg skal prøve å forklare hva jeg mener.

    Mange mennesker har et svært negativt syn på overvektige mennesker. Vi er late, udugelige, mangler viljestyrke og vi ligger bare på sofaen og spiser dritt. For herregud, det er jo bare å spise mindre og trene mer, ikke sant? De overvektige er bare for late til det også. Er man litt mer opplyst så vet man selvsagt at det ikke stemmer, men holdningene er der allikevel. Jeg aner ikke hvor ofte jeg får høre at jeg må slanke meg, overvekt er ikke sunt (for det vet jeg selvsagt ikke) og generelt at mye av det jeg sier ikke har noen verdi fordi jeg ser ut som jeg gjør. Dessverre er det mange mennesker som tror på dette og som dermed føler seg elendige med seg selv pga det. Mange overvektige føler seg ofte feite, late, udugelige, og kler seg i telt for å skjule kroppen sin. Mange er ikke engang overvektige, men føler de er det pga litt ekstra fett på magen eller cellulitter på lårene. Hvor trist er ikke det?

    Antrekk fra Lindex

    Grunnen til at jeg mener jeg ikke ER overvektig er fordi jeg nekter å la overvekt definere meg som person. For selv om jeg har noen kilo for mye så betyr ikke det at det er alt jeg er, eller at det er det viktigste aspektet ved meg. Jeg ER empatisk, snill, morsom, awesome, arbeidssom, viljesterk og smart, jeg er ikke overvekt. Jeg HAR overvekt, men det tar ikke vekk alle de gode egenskapene og hvem jeg er som person. Om jeg iløpet av de neste månedene går ned 50 kg så endrer ikke det HVEM jeg er som person, det endrer bare hvordan jeg ser ut 🙂 Selvsagt kan man endre litt væremåte om man går fra å være overvektig til å gjøre positive endringer med helsen sin. Jeg følte jo selv at JEG og min awesome personlighet kom bedre frem når jeg begynte å gå ned i vekt og følte meg bedre med meg selv. Samtidig er dette ganske flyktige følelser som strengt tatt kan endre seg fra dag til dag, uansett hva man veier.

    Jeg har bedre selvtillit og smiler mer enn noen gang tidligere. Det er mye fordi jeg har innsett og lært meg å bli glad i meg som person. Jeg har lært meg å se det positive med kroppen min, fremheve det jeg ønsker å fremheve og ikke minst lært meg å bli glad i meg selv for den jeg er. Jeg har innsett at jeg som person ikke er perfekt, men at mange deler av meg er ganske fantastiske. Det betyr ikke at jeg ikke prøver å gjøre gode ting for helsen min, spise sunt og være i bevegelse, men for meg handler det om å faktisk leve livet mens jeg gjør det 🙂 Jeg smiler, ler, prøver nye ting, kler meg i kule klær og på veien, prøver jeg å få andre til å innse hvor BRA de faktisk er også! Til tross for overvekt, cellulitter og andre komplekser. Jeg tror også det er mye lettere å implementere en sunnere livsstil om man gjør det for å være god mot seg selv, ikke fordi man MÅ.

    Mange mener kanskje det er flisespikkerier å si at jeg ikke ER overvekt, men jeg tror faktisk det er en viktig ting. Det er jo ikke slik at så fort man bikker overvekt skalaen så forsvinner personligheten din og du får en “tjukkas” egenskaper istedet. Det funker ikke slik! Overvekt er tross alt noe jeg kan endre på, hvem jeg er som person, det er ganske fastsatt 🙂 Jeg vet ikke hvordan andre fungerer, men jeg tenker aldri på om folk er overvektige, slanke, tynne etc når jeg snakker med folk. Det er jo ikke relevant for mitt forhold til personen, liker jeg noen gjør jeg jo det uavhengig av slike ting?

    Jeg er jo meg uansett om vekta viser 50, 70 eller 100 kg. Igjen, det handler overhode ikke om at man ikke skal gjøre positive ting for helsen, men at man må slutte å la overvekten og andre komplekser diktere selvtilliten din og hvem du er som person. Du er awesome, smart, empatisk, morsom, kul å være sammen med og kreativ, og det er det du burde basere selvtilliten din på! Akkurat nå har du bare litt overvekt i tillegg, men det kan tross alt gjøres noe med. Det ender ikke hvem du er som person! Med det ønsker jeg alle en fantastisk fredag!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 5
    Apr 2017
    5:23 am

    Jeg må bare la det ligge

     

    Jeg har mange kvinner jeg beundrer. Menn også for den saks skyld, men nå skal jeg altså snakke om kvinnene. Jeg er så heldig å få møte mange sterke kvinner nesten daglig, både gjennom bloggen og sosiale medier, men også ellers selvsagt. Det finnes utrolig mange flotte kvinner der ute, og da mener jeg ikke kun utseendemessig. Sterke, selvstendige kvinner som virkelig får det til, som har bein i nesa og ikke lar seg selv definere pga størrelse og utseende. Damer som virkelig får det til, som har suksess, på den ene eller andre måten. Slike damer digger jeg! Jeg har heldigvis mange av disse damene i feeden min på Facebook, og det gir meg faktisk en boost i hverdagen, men det har ikke alltid vært slik.

    Det har nemlig vært veldig lett å sammenligne seg med disse damene og tenkt at jeg kommer til kort. At sammenlignet med dem er jeg ingenting, de er jo så flotte og suksessfulle, hva er vel jeg da? Heldigvis har jeg kommet så langt at det sjeldent er noe problem. For hvor idiotisk er ikke egentlig en slik tankegang? At fordi hun er bra så er ikke jeg det? For jeg vet at selv om andre bloggere gjør slik og slik, selv om andre ser sånn ut, så gjør ikke det meg mindre vakker. Mindre suksessfull. Mindre awesome. Det er heldigvis ingen fasit, og det å kunne beundre andre uten å sette spørsmålstegn ved sine egne kvaliteter, det tror jeg er viktig. Å kunne hente inspirasjon og motivasjon, uten å dermed sagt rakke ned på seg selv. Det er noe alle burde lære!

    Mange av disse damene som jeg ser opp til får meg til å ville strebe etter å bli bedre, men det betyr ikke at jeg ikke er bra nok akkurat som jeg er. Å sammenligne seg med andre vil jeg faktisk påstå man aldri kommer særlig langt med. Selv om jeg kan bli motivert av andre bloggere til å bli bedre selv, så klarer jeg fremdeles å se at min blogg er bra den også. Selv om jeg synes en slank kropp er pent så betyr det ikke at jeg synes min kropp med ekstra curver er stygt. Selv om en annen kvinne er vakker så betyr ikke det at jeg ikke er det, jeg er bare vakker på en annen måte 🙂 Gir det mening? Jeg håper virkelig det!  Min motivasjon ligger alltid i å bli den beste versjonen av meg selv, på alle måter, og jeg er heldigvis ulik alle andre. For det handler om tankegang, og mental trening i så måte. Dette har ikke kommet gratis, men jeg er veldig glad jeg tok opp kampen og faktisk begynte den jobben med å innse hvor BRA jeg faktisk er som person. Ellers tror jeg faktisk aldri jeg kunne holdt på i sosiale medier slik jeg gjør.

    Morgenkåpe med blonde finner du her (adlink)

    Den siste tiden har jeg vært frustert over at noen hele tiden skal påpeke at “overvekt ikke er sunt”. No shit Sherlock, really? Det frusterer meg fordi jeg aldri har skrevet eller gitt uttrykk for at overvekt er sunt. At ikke folk klarer å se alle skyggene imellom istedet for å bare se sort-hvitt. At det at jeg promoterer selvtillit, god selvfølelse og det å innse at kropp faktisk ikke betyr alt ikke dermed sagt betyr at jeg fremmer usunnhet og overvekt. At jeg mener du skal akseptere deg selv og kroppen din er ikke, i mine øyne, det samme som å akseptere overvekt. Jeg bare tror det er svært vanskelig å hate seg selv til å elske kroppen sin. Om det ikke har fungert på mange år, hvorfor ikke prøve noe annet?

    Så har jeg bare innsett at jeg må la det ligge. For jeg kan ikke gjøre alle fornøyde. Jeg må velge å fokusere på de som faktisk får noe ut av det jeg skriver, og som er mottagelige for det. De som klarer å se hva jeg faktisk mener og som utnytter den motivasjonen jeg gir dem til å gjøre positive endringer 🙂 Fordi enkelte mennesker vil aldri forstå hva jeg egentlig snakker om. Enkelte mennesker vil alltid bruke kroppen min som en bekreftelse på at jeg ikke er bra nok, at jeg er lat, udugelig og tar dårlige valg. Det får være deres oppfatning, men jeg velger å ikke la de såre meg. De kjenner ikke hele meg, de kjenner ikke hele historien bak, de ser ikke hele hverdagen min. De ser kun det de velger å se her på bloggen. Med andre ord, de skal ikke få makten til å såre meg.

    Litt tanker på morgenkvisten fra meg. Jeg merker at jeg er på et så mye bedre sted om dagen. Noen ganger trenger vi virkelig nedturene for at det skal gå oppover igjen, og på mange måter føler jeg meg faktisk bedre enn noen gang! Jenteweekend tror jeg også gav meg et skikkelig boost, for hvor de har funnet så mange herlige damer på et sted fatter jeg faktisk ikke! Hold av 4-6 mai neste år om du vil være med på neste runde, har en følelse av at plassene forsvinner fort 🙂 Jeg har ihvertfall plottet det inn i kalenderen allerede. Uansett, her venter en full jobbedag for min del. Skrittelleren er ladet opp, sunn mat for hele dagen er pakket ned og humøret er på topp. Da må det bare bli en god dag!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage