• 21
    May 2018
    4:38 am

    Do what you love

     

    Mandag igjen, og siden jeg jobber i Sverige er det som hvilken som helst annen mandag. Bortsett fra at treningsenter og svømmehall er stengt og jeg må huske å handle før jeg drar hjem, haha! Jeg lover, jeg går så i surr med disse helligdagene for tiden. Mats er jo like ille siden han jobber turnus så det er blitt noen situasjoner ut av det allerede. På lørdag hadde vi rett og slett bare flaks fordi matbutikken ved oss hadde bestemt seg for å ha åpent til 21.00 pga Fredrikstad Cup. Ellers måtte vi bare raidet fryseren, det hadde nok funket det også. Jeg håper virkelig dere nyter den siste fridagen om du er så heldig å ha fri idag, og om du skulle kjede deg har Nordby åpent som vanlig. Det er merkelig hvor mye lettere ting går når man gjør noe man virkelig liker, og det er det jeg føler jeg har funnet litt ut av om dagen. Både meg jobb, men også med tanke på svømmingen.

    Akkurat nå føles det som om jeg har skikkelig abstinenser, og jeg vil bare komme meg tilbake i bassenget. Nå er det en liten overgangsperiode hvor de stenger bassenget inne og åpner det ute, og jeg vet ikke helt hvordan det blir med kurs fremover. Egentlig håper jeg å kaste meg på Masters, men vi får se hva kontaktpersonen min i Kongstensvømmerne sier. Ting faller mye lettere på plass når man gjør noe man virkelig liker, og det er vel kanskje et av de beste tipsene jeg kan gi andre når det gjelder trening. Gjør noe du liker! Det er ikke alltid man liker det helt i begynnelsen, men våg å prøve. Våg å teste ut nye ting og gi det en sjanse. Ikke tenk så mye rett og slett!

    Jeg får så ofte spørsmål om hva som er den mest effektive treningen, og for mange er sikkert svaret mitt bare irriterende. Det kommer uansett ikke til å endre seg. Den beste treningen er uten tvil den type trening du faktisk har lyst til å gjøre. Hva hjelper det om løping er mest effektivt, objektivt sett, om du hater å løpe? Ikke så veldig mye spør du meg. Det kan kanskje hjelpe deg i en kort periode, men det kommer neppe til å bli en sunn og god vane som du klarer å holde. Personlig synes jeg løping er noe herk, og gjør det derfor ytterst sjeldent. Med mindre det er snakk om kortintervaller, da digger jeg det. For mange er trening i en hektisk hverdag vanskelig nok fra før, så hvorfor ikke legge litt innsats i å finne noe du liker å gjøre?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrag

  • 13
    May 2018
    6:58 am

    En liten påminnelse

     

    Hei dere. Jeg kom til å tenke på noe etter en kommentar jeg fikk her på bloggen denne uka. En ting som faktisk er litt viktig og som jeg føler folk glemmer, eller ikke klarer helt å se. Jeg skriver jo en del om dette med å være fornøyd med seg selv, innse at man er god nok som man er, og at livet ikke automatisk blir bedre. Slik som i dette innlegget om Skjønnhetsinfluensa. Det innlegget og kommentaren jeg nevnte er selvsagt bare et eksempel, dette jeg nå skal snakke om er noe jeg har opplevd mange ganger før. Fordi, jeg synes det er utrolig trist, at når jeg skriver om dette med selvtillit og selvfølelse så skal vekten min dras inn i bildet. Da skal overvekt brukes som et argument, type “ja det er supert med selvtillit, men du er jo overvektig og det er ikke bra for helsa”. Men dere, det er jo faktisk ikke det vi snakker om.

    Fordi, selv om jeg som skriver dette er overvektig, så synes jeg det er viktig å huske på at dårlig selvfølelse, dårlig selvtillit og følelsen av å ikke være bra nok fordi man ikke ser ut på en gitt måte, ikke bare rammer de med overvekt. Den kan ramme alle, uansett størrelse og kroppsfasong. Det er ikke slik at slanke, trente eller normalvektige jenter (og gutter) ikke sliter med de samme følelsene. Disse følelsene har alle fra tid til annen, man må ikke veie X antall kilo for å ha disse følelsene og tankene. Det virker av og til som om noen tror at selvtillit kommer automatisk når ser ut på en gitt måte, men disse utfordringene sitter jo i hodene våre. Mine innlegg om selvfølelse og selvtillit henvender seg faktisk til alle, ikke bare deg som er overvektig eller har noen kilo ekstra. Derfor synes jeg det er så trist når alt jeg skriver ofte blir dreid til å handle om overvekt (og ofte min personlige overvekt), kun fordi jeg som skriver dette er overvektig. Jeg er fullstendig klar over at jeg er overvektig dere, men dette er like viktig å jobbe med nå som om jeg hadde gått ned 60 kg igjen.

    Det handler ikke om at jeg ikke er enige i kommentarene, for ofte er det mange gode poenger folk kommer med. Som i gårsdagens kommentar, jeg er helt enig i mange av poengene og synes det var en gjennomtenkt tekst. Så ikke misforstå meg her. Jeg bare synes det er viktig å huske at disse følelsene om utilstrekkelighet er noe alle kan slite med, og jeg ønsker faktisk å nå ut til alle med mitt budskap. For selv om en slank person kanskje ikke møter det samme stigma som overvektige, så kan man fremdeles sitte med følelsen av å ikke være bra nok, ikke strekke til, og det er vondt for alle. Jeg aner ikke hvor mange flotte jenter jeg hører ifra, i alle fasonger, som sliter med de samme tankene. Det å være positiv til seg selv og egen kropp er jo noe vi alle må jobbe med mener jeg, ikke bare de på pluss siden. Jeg skulle bare ønske at alt ikke dreide seg om min overvekt når jeg skriver slike type innlegg, at man hadde klart å se litt forbi meg og heller få med seg budskapet. Kanskje det er for mye forlangt av meg, men jeg håper at ved å skrive dette så får noen en liten påminnelse om at alle kan slite med vonde tanker om seg selv. At dette med å snakke pent til seg selv og innse ens egen verdi ikke sitter i utseende, faktisk gjelder oss alle. Takk for at du leste 

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 23
    Mar 2018
    9:56 am

    Veien videre

     

    Heisann, er dere klare for helg? Det har vært litt stille hos meg de siste dagene, det har rett og slett vært en hektisk uke. Heldigvis ble det ene kurset mitt avlyst idag, dermed får jeg en “avslappende” dag på kontoret istedet. Altså hjemmekontoret. Uka har gått med på møter i Gøteborg og det siste start kurset i Moss. Det ble brått veldig mye som skjedde på en uke, og altfor mange tanker i hodet samtidig. Idag merker jeg at jeg er rett og slett utslitt. Utslitt, men fremdeles overraskende positiv. Jeg er blitt bedre på å prioritere, og akkurat nå må jeg bare prioritere Beastmode V.3.5, så får jeg ta tak i de andre tingene litt etter litt. Jeg har jo en tendens til å la en ting ødelegge for alt annet, og det prøver jeg å jobbe med unna nå. Ikke la det få for mye energi og altfor mange tanker, men heller godta at sånn er det akkurat nå. Så får jeg gjøre noe med det jeg kan gjøre noe med. Tålmodighet er vel kanskje min største utfordring, ting skal helst skje med en gang, så jeg prøver å ta meg sammen der.

    Jeg har nå tatt et valg om veien jeg skal gå videre med tanke på start kurset, men jeg føler meg ikke helt klar for å dele tankene mine der enda. Men det kommer, garantert. Jeg må bare få samlet meg litt først. Som dere vet har denne prosessen vært tøffere enn jeg trodde den kom til å bli, men samtidig utrolig fin. Denne prosessen har virkelig åpnet øynene mine på mange måter, og dermed føler man seg jo litt mer sårbar også. Man må endre litt syn på ting, og innse at ting blir bra til sist. Selv om det kanskje ikke blir helt på den måten man hadde tenkt i utgangspunktet. Nå skal jeg altså bruke dagen på å samle meg litt, jobbe videre med prosjektet mitt og prøve å få hverdagen min opp og gå igjen. Jeg vet jo tross alt hvordan jeg skal gjøre det når alt kommer til alt. Noen ganger må man bare prioritere litt.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 9
    Mar 2018
    11:21 pm

    Når en ting ødelegger for alt annet

     

    Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å blogge ikveld, men jeg føler for å si noen ord. Som dere kanskje forstår så har jeg det ikke så bra for tiden. Samtidig føles ikke det helt riktig å si det heller for jeg lider slik sett ingen nød. Det er mye å tenke på, og en vanskelig situasjon å være i, og jeg føler ikke at jeg helt kommer noen vei. Som jeg nevnte i podcasten min så har jeg fått noen slag i trynet de siste ukene. Åpenbaringer kan man vel også kalle det, og selv om det er vondt så er det faktisk også litt godt. Godt å finne ut av det, godt å innse at det faktisk var noe der, helt på bunnen. Noe mer konkret å jobbe med inne blant alle følelsene og tankene. Det gjør selvsagt også vondt, for jeg føler jeg har kastet bort uendelig med tid. Fokusert på feil ting, behandlet symptomene istedet for selve “sykdommen”. Jeg føler jeg er kastet ut i et vakuum hvor jeg ikke helt finner meg selv. Hvor jeg ikke helt finner gnisten min rett og slett, om det gir noen mening?

    Akkurat nå føles det som om en ting ødelegger for resten av livet. Jeg klarer ikke glede meg over ting som tidligere gledet meg. Det er vanskelig å blogge, vanskelig å lese gode bøker, vanskelig å prate og le. Det eneste stedet jeg føler meg sterk om dagen er i jobbsammenheng, for der er jeg virkelig i mitt rette element. Jeg sliter med å se løsninger. Jeg sliter med å finne energien, og fordi dette ikke er på plass så er ingenting på plass. Beklager om dette innlegget blir fryktelig kryptisk, men jeg merker at jeg har behov for å dele noe uten å nødvendigvis avsløre alt. Jeg merker også at jeg har et behov for å snappe ut av dette snart. Komme videre med livet mitt rett og slett. Jeg prøver å tenke litt rasjonelt, og jeg kan jo ikke la en del av livet ødelegge for alt annet. For det er det jeg føler jeg gjør nå egentlig. Lar dette bli en type “unnskyldning” på en måte for å ikke ta tak i andre ting. Men det gjør jo ikke noe bedre, snarere verre. Gir det mening?

    Jeg har bare lyst til å riste meg selv og skrike “snap out of it!”. Tenk om det bare hadde vært så lett? På en måte er det kanskje det, samtidig ikke. Jeg trenger bare tid på meg tror jeg, men samtidig så må jeg også “ta meg sammen” til en viss grad. Åh, dette er faen i meg vanskeligere enn jeg trodde dere. Jeg trodde aldri jeg skulle havne så langt ut på viddene, men vi satser på at det kommer noe godt ut av det til sist. Takk for at du leste!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 5
    Feb 2018
    6:07 am

    Startkurs 1 og 2

    -Annonselenker for Ellos-

    God morgen dere. Jeg har tenkt å dele litt med dere hva som skjer på disse ulike dagene hvor jeg er på startkurs. Dette foregår altså på Moss sykehus, og er et 40 timer obligatorisk kurs (går over 10 uker) som alle som søker hjelp fra helsevesenet må igjennom. Det er altså noe du må bli henvist til av legen din, ikke noe man “bare” melder seg på. Det er viktig å poengtere at dette ikke er et slankekurs type Grete Roede hvor vi veier og måler oss, og det blir sagt høyt hvor mye man har gått ned og lignende. Da hadde jeg faktisk ikke orket. Det er også viktig å poengtere at vi har taushetsplikt fra disse møtene så jeg kommer kun til å gi dere et generelt innblikk, samt mine personlige tanker. Utifra sosiale medier så forstår jeg at det er mange som tror disse startkusene ikke tar for seg viktige deler av det å gå ned i vekt, men jeg har en helt annen oppfattelse. Siden jeg har den stemmen jeg har så ønsker jeg å gi flere et innblikk rundt denne prosessen rett og slett.

    (annonselenke) Antrekk: Deilig tunika i flere farger finner du her // Bukse med strikk i livet her

    Startkurs 1 (altså den første samlingen) er egentlig mer en bli kjent runde hvor man snakker litt om hvem man er, hvor man er fra og annet man eventuelt måtte ønske å dele. Det er en introduksjonsdel hvor kurslederne forteller om hva man kan forvente, timeplan, trivselsregler for gruppen og hva man forventer/ønsker å få ut av kurset. En veldig fin og grei innføring rett og slett. I tillegg får man høre historien til 2 personer som har gått gjennom kurset tidligere, og hvilken vei de har valgt å gå. For min del kunne de nok gjort et litt bedre valg i denne utvelgelsesprosessen da en av de to ikke akkurat gjorde seg som foredragsholder. Når du snakker i monoton stemme uten pauser og uten punktum så får ihvertfall ikke jeg med meg en dritt av hva som ble sagt. Her kunne de med fordel fokusert på positive historier med mennesker som får andre med seg. Jeg gikk fra første møtet med en utrolig negativ innstilling (stakkars mamma som fikk ta den samtalen etterpå). Dette handlet selvsagt ikke bare om foredragsholderen, men hele situasjonen bare så det er nevnt altså. Samtidig hjalp det ikke at jeg omtrent klikket de siste 5 minuttene av foredraget.

    Startkurs 2 derimot ble heldigvis mye bedre. Jeg hadde lagt vekt de negative tankene og bestemt meg for å faktisk gi av meg selv, gi kurset en sjanse. Denne gangen snakket vi om å sette en handlingsplan for oss selv, og jobbe utifra den handlingsplanen. En fasit om du vil som beskriver handlingene som må til for å nå de målene du setter deg. Det er viktig å stille seg spørsmålene om hva man ønsker å oppnå, og underveis om man går i riktig retning. Det er en fin måte å finne ut av om man går i riktig retning rett og slett. Så om man vurderer å droppe treningen så still deg spørsmålet: “Ved å droppe treningen, går jeg da i riktig retning med tanke på målet mitt om å gå ned i vekt”? Det finnes selvsagt mange variabler, men på dette kurset er man jo på en måte på nybegynner nivå, selv om ingen kanskje egentlig er det. Vi snakket også om å sette mål som er spesifikke, målbare, attraktive, realistiske, tidsbestemte og evaluerbare, altså S.M.A.R.T.E mål. Ved å sette denne type mål er det lettere å se hva man har fremfor seg, og det er mindre fallgruver enn ved med vage mål som “jeg skal bli i bedre form”. For hva innebærer egentlig det?

    Det var en kort oppsummering og gjennomgang at de 2 første gangene på Startkurs. Mer i detalj enn dette blir det vanskelig å gå, men jeg håper det gav en grei innføring. Denne uken er det mat og næringstoffer som står på planen, og jeg har vel egentlig ingen forhåpninger om at jeg skal lære noe revolusjonerende og nytt. Samtidig er det av og til deilig med en liten oppfriskning på visse ting. Særlig det med mål og handlingsplan synes jeg faktisk var veldig nyttig, og det minte meg om en litt annerledes måte å tenke på. Så får vi se hva dette kurset ender opp med å bli. Jeg har jo en liten forhåpning om at kanskje dette er motivasonsboosten jeg trenger for å gjøre en varig endring, men det tar jeg ikke en avgjørelse på før kurset er omme.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 29
    Jan 2018
    6:12 pm

    Å løfte blikket…

    -Inneholder reklame for Ellos.no-

    God kveld dere. Egentlig skulle dette innlegget kommet ut til morgenen idag, men det gikk litt for fort for meg, og igår følte jeg for en aldri så liten time-out. Jeg må innrømme at ting og livet generelt føles mye lettere idag som jeg faktisk har lagt kortene på bordet. Jeg har vært så utrolig sliten og lei i det siste, men idag kjente jeg virkelig at energien kom tilbake igjen. Det har vært en knall dag på jobb, og jeg ser generelt mye lysere på ting. Kanskje dette har gnagd med på meg enn jeg faktisk trodde? Uansett, før jeg fortsetter så må jeg si TUSEN TAKK for all den positive feedbacken jeg har fått ikke bare det siste døgnet, men også den siste uken. Det har vært utelukkende positiv respons, og det er jo helt utrolig. Jeg må helt ærlig innrømme at det hadde jeg virkelig ikke trodd da jeg la det ut, og det var jo også noe av grunnen til at jeg var så forbanna nervøs.

    (annonselenker) Girl Boss tskjorte // Kåpe Helle (finnes også i sort og blå) // Hvite sneakers 

    Det er kommet noen tilbakemeldinger på at de ikke tror jeg har prøvd alt, men til det vil jeg bare påpeke at det ikke er alt dere ser her på bloggen. Jeg tror for eksempel ikke jeg har fortalt om den gangen jeg havnet på sykehuset etter å ha tatt ulovlige piller (anbefales IKKE), alle pulverdietter, de 2 andre gangene jeg har gått ned 30 kg osv. Jeg tar det ikke som kritikk altså, men jeg vet egentlig ikke hva mer jeg kunne prøvd som jeg ikke allerede har forsøkt ved flere anledninger. Særlig ikke når jeg hører hva andre mener er å prøve å gå ned i vekt… Skal jeg ta det i betraktning har jeg virkelig prøvd mer enn mange andre. Jeg vil også påpeke at selv om jeg sier at JEG føler meg mislykket, udugelig og ja, alle de vonde følelsene jeg sitter med, så mener jeg ikke det om andre av den grunn. Jeg mener så absolutt ikke at man er mislykket om man velger operasjon. Dette er følelser jeg sitter med og som jeg objektivt sett forstår er dumme, men følelser er nå følelser.

    Mange av spurt om jeg kommer til å dele mine erfaringer på den nye veien jeg nå går, og jeg tror jeg kommer til å gjøre det. Jeg vil gjerne gi folk litt mer innsikt, og siden mange vet alt jeg allerede har gått igjennom med vektnedgang så kanskje flere kan forstå at det ligger ganske mye bak. Nå er det imidlertid taushetsplikt på Start kurs gruppene så her må jeg være veldig forsiktig. Det synes jeg er en utrolig flott ting, og jeg vil ikke at noen på min gruppe skal føle at de ikke kan være ærlige pga meg. Så det blir isåfall veldig generell informasjon for å gi dere et lite bilde. Dere skal uansett få være med på veien videre, det er det ingen tvil om. Så fremover vil jeg samle disse innleggene i kategorien Veien til mestring. Så får jeg gå den veien skritt for skritt, og håpe at det kommer noe godt ut i enden, uansett hva valget nå ender opp med å bli.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 28
    Jan 2018
    3:14 pm

    Jeg trodde aldri jeg ville si dette…

     

    Idag vil jeg dele noe med dere som jeg faktisk synes er litt tungt og vanskelig. Bakgrunnen for at jeg velger å dele det er fordi jeg alltid har ønsket å være åpen og ærlig her på bloggen, vise gode og dårlige dager og være til inspirasjon ved å være meg selv. For meg ville en “glansbilde” blogg aldri fungert tror jeg, jeg har følelsene litt for mye på utsiden av kroppen til at folk ville trodd på meg, haha! Dessuten blir jeg personlig mye mer motivert og imponert over mennesker som er genuine, ærlige og ekte, og sier det som det er. Som tørr å innrømme feil, og endre vei. Så da vil man jo strebe etter å være slik selv også. Opprinnelig hadde jeg overhode ikke tenkt til å dele dette med noen, holde det helt for meg selv, men jeg ser nå at det rett og slett blir feil. Det skal dessuten ikke så mye til for at det kommer ut, og da vil jeg heller at det kommer fra meg fremfor noen andre.

    Dere så kanskje at jeg på torsdag delte at jeg var langt utenfor komfortsonen, og at jeg kom til å dele senere? Saken er at jeg rett og slett ikke orker mer. Jeg orker ikke mer kritikk og drittslenging om kroppen min, hvor feit jeg er og hvor dårlig helse jeg må ha. Jeg har prøvd å klare det på egen hånd, men jeg innser nå at jeg trenger hjelp. Jeg har derfor bedt legen og helsesystemet om hjelp for å få kontroll over overvekten. Jeg er redd for å dele dette fordi jeg vil ikke at dere skal tro at alt jeg har snakket om det siste året om å elske seg selv og kroppen sin bare er tull, for det er det virkelig ikke. Det er utrolig viktig, og kanskje enda viktigere med tanke på prosessen jeg går inn i. Du ER like mye verdt, uansett hvordan du ser ut, uansett størrelse, uansett om du er trent, undervektig, overvektig eller noe midt imellom. Det må dere aldri tvile på! Imidlertid bekrefter dette det jeg alltid har sagt, at man fint kan lære å like seg selv og kroppen sin TIL TROSS FOR at man trenger å gjøre gode grep for helsen den ene, eller andre veien. At man ikke kan bruke det å like seg selv som en unnskyldning og hvilepute for å ikke gjøre positive ting for helsen din del.

    Nå skal det også påpekes at jeg ikke har noen følgesykdommer eller plager som ofte er forbundet med overvekt. Jeg har ikke høyt blodtrykk, kolesterol, vonde knær, diabetes eller lignende, og er frisk som en fisk slik sett. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke kan få det, og med tanke på at fedme + en del andre sykdommer ligger i familien så har jeg bedt om hjelp nå før det kanskje blir verre. Som dere kanskje skjønner er dette en ren helsemessig vurdering fra min side. Det endrer ikke budskapet mitt om å like og akseptere seg selv, og det håper jeg virkelig dere også ser.

    På torsdag var jeg på Sykehuset i Moss for et såkalt START-kurs. For dere som ikke vet det så er dette et 40 timers obligatorisk kurs som brukes som forberedelse til behandling for alle pasienter som blir henvist til sykehuset for behandling av sykelig fedme. Dette betraktes som et ledd i en lengre behandlingskjede. Nå er det ikke slik at jeg har bestemt meg for hvilken vei jeg ønsker å gå, det er ikke slik at man automatisk får operasjon fordi man tar et Start-kurs, men dersom man ønsker operasjon er dette obligatorisk. Kurset går over 10 uker, og jeg vil bruke de 10 ukene til å snakke med fagfolk for å finne den BESTE VEIEN FOR MEG å gå videre.

    Det er sikkert noen der ute som koser seg nå fordi jeg tidligere har vært så imot slankeoperasjon, blant annet blir en 7 år gammel kommentar stadig dratt frem. En kommentar jeg skrev i 2011 da jeg ikke orket å se meg selv i speilet, og var på et veldig mørkt sted. En kommentar jeg selvsagt angrer på og ALDRI ville skrevet til noen idag. Nå ønsker jeg imidlertid å presisere at jeg aldri har vært direkte imot en slankeoperasjon i seg selv. For noen er det faktisk løsningen. Jeg har vært imot mennesker som ikke prøver andre ting FØR de går til det skrittet å ta en kirurgisk operasjon som tross alt er et drastisk skritt. Som sagt har jeg ikke bestemt meg for en operasjon enda, men om det blir til det så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg virkelig har prøvd. Det er faktisk ganske viktig for meg.

    Jeg synes dette er tungt og vondt å dele for jeg føler meg virkelig mislykket. Samtidig vet jeg at overvekt sjeldent er sort/hvitt, og det er det heller ikke i mitt tilfelle. Det er aldri en skam å be om hjelp, og med tanke på reisen jeg har vært igjennom, og hvordan jeg har lært å like meg selv, så tror jeg at jeg stiller bedre enn mange andre når jeg går igang med et slikt kurs. Dette er et valg jeg har tenkt nøye over, og det føles riktig å ta det skrittet, selv om det føles uendelig skummelt å dele det med “hele verden”. Jeg ønsker bare å unngå spekulasjoner dersom noen for eksempel skulle se meg på Mos sykehus, og jeg håper at ved å dele litt av denne reisen kan jeg åpne øynene til enda flere så man forstår at overvekt faktisk er et komplekst problem. Det handler om så mye mer enn å “ta seg samme, spise mindre og trene mer”.

    Så det var det dere, jeg kunne (som vanlig) skrevet mye mer, men jeg lar det være med det. Om du skulle sitte inne med noen drittkommentarer så ber jeg deg pent om å la det være. Om du skal klage over at dine skattepenger går til feite folk så kan du slappe HELT av. Jeg har tross alt betalt skatt selv siden jeg var 13 år, og vært i en fulltidsjobb siden før jeg sluttet på skolen så denne behandlingen har jeg nok dekket opp selv.

    Tusen takk for at du leste!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 25
    Jan 2018
    6:29 pm

    Outside the box

    -Annonselenker fra X-life.no-

    God kveld dere. Jeg er så altfor trøtt idag, og jeg må virkelig begynne å komme meg i seng tidsnok om jeg skal få denne perfekte hverdagen min til å fungere. I gårsdagens episode av podcasten min delte jeg nemlig hvordan min perfekte dag ville se ut med tanke på trening og sunt kosthold, og vi kan vel trygt si at jeg ikke er helt der enda. Jeg har overhode ikke gitt opp altså, og jeg tror så absolutt det er realistisk å få til, det bare tar litt lengre tid noen ganger (selv om helst alt skal skje dagen før jeg bestemmer meg for det).

    Antrekk: Oversized genser // Metalic tights med høyt liv // Rosa sko

    Idag har jeg tenkt mye på dette med sunnhet, og personlig føler jeg det egentlig er et begrep folk slenger om seg uten å kanskje tenke over hva det innebærer… For om har en person som vektmessig er overvektig, men ellers ingen plager? Ingen sykdommer, ingen vondter og ingen skader. Alle blodprøver og tester viser normale og gode verdier. Personen er aktiv, har masse energi og en aktiv jobb, og kroppen er generelt ingen hindring i hverdagen.  Allikevel vil jo den personen bli ansett som usunn kun basert på hvordan kroppen ser ut med tanke på fettfordeling. Blir det egentlig riktig? (bruker ikke meg selv som eksempel her). Særlig om vi da sammenligner med en slank person som for eksempel røyker, drikker annenhver helg og spiser junk, men allikevel er slank uten altfor store anstrengelser. Utad vil den personen bli ansett som sunn kun basert på hvordan kroppen ser ut. For meg blir det regnestykket helt feil…

    Jeg får mye pryl fordi jeg sier jeg har en sunn livsstil (skal ikke skryte på meg for mye de siste månedene altså, men de to siste ukene kan jeg si jeg har hatt en sunn livsstil), og det har jeg i perioder. Jeg har selvsagt ikke gått opp i vekt av å spise salat, ingen er vel så dumme og tror det? Dette er vist utrolig vanskelig å forstå for folk, men jeg kan faktisk ha en sunn livsstil NÅ selv om jeg har overvekt. Den overvekten er tross alt bygget på over lengre tid, og dessverre kan man ikke bare knipse og bli kvitt den (I wish). Hvem skal isåfall bestemme hvilket vektnivå man må nå før man har en sunn livsstil? Om man veier 80 kg så har man en usunn livsstil, mens om du kommer ned til 75 kg (og fremdeles spiser og trener akkurat som før) da er du brått sunn? Hvor lenge må man eventuelt spise og være i aktivitet på en gitt måte før man kan si man har en sunn livsstil?

    Jeg kan imidlertid se at det kanskje blir feil å si man har en sunn LIVSSTIL bare fordi man har vært flink i 3 uker, så der tar jeg faktisk selvkritikk. Slik sett kan jeg jo forstå at folk reagerer. Uansett, jeg står fast ved at mange overvektige kan ha en langt sunnere livsstil enn mange slanke. Det er faktisk ikke bare ekstra fett på kroppen som avgjør om man er sunn eller ikke, men også hva som foregår innvendig. Jeg skulle bare ønske flere kunne bli flinkere til å tenke utenfor boksen og innse at en ting ikke nødvendigvis utelukker det andre. At man kan være fornøyd, men ville gjøre endringer og at helse ikke kun handler om det ytre. Da hadde kanskje ting blitt hakket lettere for ganske mange.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 23
    Jan 2018
    5:16 pm

    Den siste dråpen

    “Vi lever i en verden hvor det er helt greit og normalt å være overvektig” får jeg stadig høre, og jeg bare lurer på om noen kan være så snill å ta meg med til den verden hvor den er ihvertfall ikke her… 

    Dere som følger meg på snapchat og instagram fikk kanskje med dere at jeg var veldig lei meg og opprørt igår. Jeg har tenkt mye frem og tilbake på hvordan jeg skal gå frem, hvor mye jeg skal si, eller om jeg bare skal drite i det hele. Stikker man frem nesen sin i Norge så må man dessverre også tåle sin dose kritikk, noe jeg er altfor vant med etter mange år som blogger. Så og si hver eneste dag får jeg kommentarer, anonyme PM, mail og lignende om alt fra at jeg er så feit og stygg at ingen vil voldta meg engang, til hvordan jeg er et dårlig forbilde som glorifiserer overvekt. Det meste velger jeg ikke engang å publisere for jeg orker ikke å bry meg, og jeg ønsker ikke at andre som kanskje er usikre på seg selv skal lese slike kommentarer i mine kanaler.

    Igår var imidlertid den berømte dråpen som fikk begeret til å renne over, og jeg knakk helt sammen. En tidligere samarbeidspartner brukte sine sosiale kanaler for å poste et så gement, slemt og nedlatende innlegg at jeg ikke klarte å ignorere det. (Jeg linker ikke til innlegget da jeg ikke ønsker å gi det mer trafikk). Jeg vet at jeg får så uendelig mye med positiv feedback fra dere som følger meg, og det er virkelig det jeg ønsker å fokusere på. Noen ganger føler jeg imidlertid at jeg står og stanger hodet i en vegg, og jeg får mer ut av veggen enn jeg får av enkelte mennesker. Mennesker som tydeligvis ikke forstår at det å elske seg selv ikke er det samme som å godta at man er overvektig. At å oppfordre andre til å like kroppen sin ikke er det samme som å oppfordre til overvekt, men heller det motsatte. Å ta vare på den. For det er faktisk mye enklere å ta vare på kroppen om man er glad i seg selv og innser at man har en verdi, akkurat som alle andre.

    Overvekt er ikke bra, og jeg har ALDRI oppfordret noen til å ikke ta tak i helsen sin. Til å ikke trene og spise sunt. Til å være fornøyd med en dårlig helse når de kan gjøre noe med den. Aldri! Jeg føler jeg nevner det forpu…. gang jeg skriver om et sånt tema. Jeg bare sloss for retten til å like meg selv samtidig som jeg går ned i vekt. Hvorfor er det så forbanna provoserende? For jeg er jo fullstendig enig i at overvekt er et økende problem vi må ta tak i, at det ikke er bra at så mange blir sykemeldte pga fedmerelaterte plager. Jeg er helt enig i at det er ille at flere og flere barn blir overvektige, og at vi må gjøre noe nå! For konsekvensene kan bli store og alvorlige om noen år om vi ikke tar tak i det. Jeg er overhode ikke uenig i noe av det. Jeg er imidlertid uenig metodene som benyttes, at man snakker nedsettende og slemt om andre sin kropp, som om det gjør folk mer motivert til å ta tak i problemet… Mange sier til meg at folk bare er misunnelige, men jeg har alltid slått det fra meg. Hvorfor skal de være misunnelige på meg? Nå begynner jeg imidlertid å lure på om det er noe i det. At det er provoserende at andre har jobbet så hardt for å være fornøyd med seg selv, og svettet i timevis på senteret for å bli fornøyd, mens jeg bare valser rundt her med altfor mange kilo og smiler og ler. Kanskje det er provoserende? Ikke vet jeg…

    Igår vurderte jeg, ikke for første gang, seriøst å bare gi meg. La noen andre ta kampen og bare tenke på meg selv. Ikke utsette meg for fordommer og mennesker som uansett ikke vil høre på fornuft. Men det kan jeg ikke. Jeg er altfor lidenskapelig opptatt av dette tema, og det siste døgnet har jeg virkelig fått merke hvor mange der ute som faktisk får noe ut av det jeg gjør. Som gjør positive livsstilendringer, som innser at de er flotte, som innser at de er like mye verdt som alle andre, og at de fortjener å ha det bra. Det kan jeg ikke kutte ut! Jeg ønsker ikke at dette skal være et “stakkars meg” innlegg, jeg overlever. Jeg er sterk som faen og selv om jeg er lei meg idag så vil ikke det endre noe. Samtidig, jeg blir også lei meg og såret, og noen ganger har jeg som alle andre behov for å si ifra om det. Behov for litt ekstra støtte, behov for å stå opp for meg selv.

    Takk for støtten, dere er virkelig gull verdt og jeg kan helt oppriktig si at alle dere som har sendt meg meldinger de siste timene virkelig har gjort dagen min bedre. Om dere vil høre flere tanker rundt tema så kan dere lytte til min siste podcast – Episode 11 – Fordommer, overvekt og siste dråpe. Tusen takk for at du leste. Imorgen fortsetter vi som normalt!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 13
    Dec 2017
    9:37 pm

    Å snakke til døve ører

    -Undertøyet er sponset-

    Idag merker jeg at jeg er litt frustert, og jeg vet ikke engang om det er verdt å skrive dette innlegget. Jeg føler omtrent jeg ikke gjør noe annet enn å poengtere dette stadig vekk, er det egentlig bare å gi opp? Samtidig kjenner dere meg, det er vanskelig å la være når de er noe jeg virkelig brenner for. Utgangspunktet for frustrasjonen min er denne artikkelen fra Dagbladet. Kort fortalt handler det om at fedme er såååå farlig for helsa og at kroppspositivisme er en dårlig ting fordi det oppfordrer til fedme. Deja vu anyone?

    Altså, hvor skal jeg begynne? Det første jeg må si at jeg stusser over er at flesteparten av de som mener kroppspositivisme fremmer fedme er folk som er normalvektige eller trent. INGEN overvektige som jeg har snakket med eller hatt kontakt med via sosiale medier tolker dette med å elske seg selv og kroppen sin som at man skal drite i helsa si! Ingen. Heller ser jeg tendensen at mange heller begynner å trene og ta vare på seg selv nettopp fordi de innser at de er bra nok og at verdien deres ikke ligger i kropp og utseende. Hvorfor er det så ufattelig vanskelig for folk å forstå at det å elske seg selv, lære å like kroppen din, snakke pent til seg selv og innse at man er bra nok IKKE er det samme som å gi faen i helsen sin? Hvor er sammenhengen? Hvor er logikken? Sorry, men jeg forstår det bare ikke. Jeg er så lei av å snakke for døve ører, men det er tydeligvis noe man må gjøre for å i det hele tatt ha et håp om å forstå. Jeg kan jo ikke bare gi meg, kan jeg vel?

    Helse er superviktig, og fedme er et økende problem. Selvsagt er dette noe vi må snakke om og en utfordring vi må ta tak i. Det er det ingen tvil om, men jeg aner ikke hvor mange ganger jeg må poengtere at jeg ikke oppfordrer noen til å ikke gjøre positive ting for helsen sin. Si hva dere vil, men kroppspositivisme er IKKE grunnen til at folk er overvektige. Jeg håper virkelig ikke folk er så naive. Alle som er overvektige VET at de ikke er sunt, at de ikke er bra for kroppen. Dessverre kreves det litt mer enn å vite, og for mange ligger det mye mer bak overvekt enn det folk tror. Jeg sier ikke at man skal bruke det som en unnskyldning, overhode ikke. Imidlertid tror jeg man kommer lengst med oppmuntring og positivitet enn å trykke noen ned. Samtidig, hvorfor er det kun overvekt som blir snakket om når vi snakker om helse? Det er ikke sunt å røyke, det er ikke sunt å drikke hver eneste helg, det er ikke sunt å være sykelig opptatt av trening, eller ta dop for den perfekte kroppen. Om fokuset virkelig er helse, burde vi ikke da snakke om helse i sin helhet, og ikke kun overvekt?

    Jeg er fornøyd med meg selv, jeg snakker pent til meg selv og jeg liker kroppen min. Jeg synes kropp er naturlig og jeg ser ikke problemet med å dele lettkledde bilder av og til (jeg er tross alt ambassadør for et undertøysmerke av en grunn). Samtidig kan jeg også finne inspirasjon i fitnesskropper og lignende, for livet er faktisk ikke sort/hvitt. Da jeg la ut dette budskapet på instagram under et undertøysbilde kom kommentarene ganske fort. Kan dere gjette hva folk hengte seg opp i? Joda, mitt “behov” for bekreftelse og for å vise seg frem, hvor usikker jeg er på meg selv… ja dere kan gå inn og lese selv. Merkelig det der hvordan alle vil at folk skal få et mer naturlig forhold til kropp og innse at alle kropper er bra, men så fort man deler et noe lettkledd bilde så får man jammen i meg høre det. Dobbeltmoralen lenge leve…

    Jeg får kritikk for å fokusere mye på kropp, men jeg synes faktisk ikke jeg gjør det. Jeg jobber med klær om dagen, og da blir det mer naturlig å nevne kropp. Samtidig trener jeg ikke på samme måte som før akkurat nå, og da blir det mindre naturlig å snakke om prestasjoner og treningsmål etc. Fokuset mitt utad til dere er jo SELVFØLELSE, uansett kropp, størrelse og så videre. Jeg synes uten tvil jeg hadde mer fokus på kropp før. Nå handler det mer om hvordan du føler det inni kroppen istedet for utseende.

    Uansett dere, jeg skal fortsette å snakke for døve ører, for av og til klarer jeg faktisk å trenge igjennom, haha! Åh, jeg kunne skrevet om det i evigheter, men jeg må gi meg. Jeg er dritt lei av å forsvare meg, og dere som følger meg fast er sikkert dritt lei av å lese det også. Poenget er at jeg virkelig føler jeg har funnet meg selv, funnet min vei og min egen selvsikkerhet. Kroppspositivisme handler om å innse at sin egen verdi ikke ligger i kropp og utseende, at man fortjener å ha det bra og smile selv om man jobber med helsen sin. At man aksepterer seg selv og snakker pent til seg selv, men det handler også om å ta vare på helsen sin og være snill mot kroppen sin. Det ene utelukker heldigvis ikke det andre.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage