• 15
    Jul 2018
    6:45 pm

    Igår var det kjipt å være feit

     

    I hverdagen går jeg svært sjeldent rundt og tenker over størrelsen min. Faktisk tenker jeg oftere over at jeg føler meg bra, at jeg liker antrekket jeg har på meg og lignende. Svært sjeldent tenker jeg over at jeg er overvektig, at kroppen min er stygg, at jeg er tungt og lignende. Jeg har sjeldent problemer med å bevege meg rundt og jeg blir med på det jeg ønsker å gjøre uten å tenke over at jeg må gå ned i vekt først. Jeg vet dette er helt usannsynlig for noen, men sånn er det faktisk. Så er det selvsagt noen unntak som bekrefter regelen, og en av de situasjonene dukket opp igår på lørdag. Da var jeg i Skara Sommarland i Sverige, her har de både stort badeland og karuseller, noe jeg digger. Å være i vann og bade er vel noe av det jeg liker aller best, og det var ikke helt her problemet lå. Jeg tok på meg bikinien og koset meg sammen med pappa og lillesøster. Når det gjaldt karusellene derimot havnet jeg brått i en situasjon hvor jeg virkelig kjente på dette med å være overvektig.

    Det startet allerede på den første berg og dalbanen der det var en vektgrense. Nå var jeg innafor denne med 15 kilo, men allikevel gav det meg en vond klump i magen. Hva om de ba meg veie meg foran alle slik de gjorde på en taubane i Thailand? Etter litt kø fikk vi satt oss i karusellen og her dukket den neste utfordringen opp. Beltet var nemlig ganske så trang… såpass trang at jeg måtte få hjelp til å presse det ned i festet… Disse beltene tar vist ikke hensyn til verken mage eller hofte. Det er forsåvidt en ting, det verste var vel egentlig himling med øynene til den ansatte som måtte hjelpe meg. Der og da følte jeg meg rett og slett bare som en feit…. ja jeg skal ikke si det for jeg vet det bare er dumme tanker. Personlig liker jeg ikke å bruke ordet feit, verken om meg selv eller andre, men dette var en opplevelse jeg ikke helt var forberedt på.

    Deretter gikk vi videre for å kjøre go-kart, og her støtte jeg på litt samme situasjon. De bilene er ikke laget for oss med litt hofter og mage. Jeg fikk imidlertid presset meg nedi (bra fett flytter på seg, haha!), beltet gikk heldigvis på uten problemer, men jeg kan ikke si det er det mest behagelige jeg har opplevd. Igjen var det ikke det som var det største problemet, men heller hvordan man følte man ble møtt av de som jobbet der, og blikkene man får av de rundt seg. Der og da følte jeg meg så liten og så stor samtidig. Jeg følte meg som mange av de skjellordene jeg har fått høre gjennom bloggkarrieren, at jeg var lat, udugelig og bare feit. At det var alt jeg var og at det var kun størrelsen min som betydde noe. Ikke hvem jeg var som person. Hadde jeg ikke vært igjennom det jeg har vært igjennom tror jeg at jeg ville begynt å gråte og dratt hjem. Så ille føltes det faktisk der og da.

    Nå i ettertid kan jeg le litt av meg selv, nå innser jeg jo at det ikke er størrelsen min som identifiserer meg. Dessuten, jeg vet jo at jeg er litt stor og at slike karuseller etc ikke er laget for alle. Det må jeg bare godta. Jeg skal ikke begynne å hyle opp om at de burde lage karuseller for alle størrelser (selv om det hadde vært flott i en perfekt verden). Jeg skriver heller ikke dette for at noen skal synes synd på meg. Jeg fikk jo kjørt karuseller og koset meg, selv om det var ubehagelig i en liten periode. Noen ganger er det imidlertid viktig for meg å dele både det positive og det negative. Selv om jeg prater mye om at jeg liker kroppen sin, at man skal akseptere seg selv og bygge opp selvtilliten så kommer jeg allikevel borti slike opplevelser som dette. Mange overvektige blir fremdeles møtt med mange fordommer og forhåndsdømming, og slike situasjoner jeg beskriver er nok ikke uvanlig. Det er kjipt, men vi kan ikke la slike ting stoppe oss fra å leve. Stoppe oss fra å oppleve, være med på nye ting, eller få oss til å bare bli sittende hjemme fordi vi er redd for hva andre tenker. Det er ikke kroppen som avgjør vår verdi, det er hvem vi er som mennesker. Ikke la noen innbille deg noe annet.

    Samtidig må jeg jo innrømme. Akkurat igår føltes det veldig kjipt å være feit. Akkurat igår skulle jeg virkelig ønske jeg var liten og nett. Akkurat igår tok jeg på meg alle de fordommene som er der ute om overvektige og følte at det var sannheten. Det var heldigvis igår, idag vet jeg at det ikke stemmer. Heldigvis.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 6
    Jul 2018
    10:58 am

    “Kan jeg gjøre det når jeg er overvektig?”

     

    For litt siden begynte jeg med brasiliansk voks + voksing av beina. Overraskende nok er beina så mye vondere enn brasiliansk. For dere som ikke vet hva sistnevnte er så er det altså at man fjerner alt håret på underlivet. Det er ikke noe man MÅ gjøre, men noe jeg gjør fordi jeg liker det best slik selv. Min personlige preferanser der altså. Uansett, jeg har snappet litt de gangene jeg har vært der for å vokse meg. Ikke av selve voksingen selvsagt, men selve stedet og lignende. Sist gang fikk jeg en snap fra en som synes det var så bra jeg delte slike ting. Hun var selv overvektig og hadde alltid lurt på om hun egentlig kunne ta brasiliansk voks? At kanskje det ble flaut og ubehagelig, både for henne og for behandlerne.

    Jeg fortalte henne selvsagt at det var ingenting å tenke på. Behandlerne er superprofesjonelle, og de har nok vært borti mye før. De gir deg god veiledning og man kan hjelpe til litt selv også om ting er litt i veien. Jeg forstår selvsagt at det kan være ubehagelig for noen i enkelte tilfeller, men kanskje man bare må litt ut av komfortsona? Uansett er det ikke noe som heter at man ikke kan gjøre det, selv om man er overvektig. Jeg ble faktisk utrolig glad av denne meldingen. Ikke fordi vedkommende var engstelig for å ta brasiliansk voks, men fordi jeg kan bruke mine sosiale kanaler til å vise andre at mange av tankene man har om hva man kan/ikke kan gjøre som overvektig er feil. Ikke minst er jeg glad for at jeg fikk snakket med denne personen og fortalt om mine erfaringer. For jeg tror det er mange av oss som går rundt med disse tankene. “Nei, det kan jeg ikke gjøre fordi armene mine er for store”, “Jeg kan ikke gå i slike bukser for rumpa mi er for liten” eller “Jeg skal melde meg på hinderløp bare jeg går ned litt i vekt først”. Dette gjelder selvsagt ikke bare overvektige, men ganske mange av oss!

    Heldigvis er jeg her for å fortelle dere at det bare er tull. Faktisk vil jeg påstå det er svært lite jeg ikke kan gjøre pga vekten og størrelsen min! Jeg har deltatt i triathlon, tatt brasiliansk voks, gått på poledance, tatt tissue kurs, fått massasje, deltatt på treningstimer og det aller meste mens jeg har vært overvektig. Ja, i starten føler man seg kanskje litt akward, men så lenge helsa er på plass og man ikke har masse skader og vondter som begrenser deg så vil jeg faktisk si man kan gjøre det meste. Det samme gjelder selvsagt om du ikke er overvektig. Ikke la dumme tanker om din egen kropp hindre deg fra å gjøre det du har lyst til! Kast deg uti det, tørr å prøve og tørr å ha det gøy!

    Ikke la størrelsen din, uansett størrelse, hindre deg i å leve. Dette gjelder uansett om det er snakk om poledance, eller brasiliansk voksing. Vi kan ikke alltid vente med å leve livet for det skjer faktisk her og nå tenker jeg. Ikke vent med å vokse leggene, vent med å gå med sterke farger, ikke vent med å teste den nye treningstimen som ser så morsom ut. Kast deg uti det og gjør ditt beste. Ja, du må kanskje litt ut av komfortsona, men det er der det skjer dere! Jeg vet du klarer det, jeg heier på deg!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 14
    Jun 2018
    6:01 am

    Slik gikk legetimen

    -Inneholder reklame-

    Hei dere. Jeg forstår at mange var nysgjerrige på hva som skjedde hos legen igår, det har jeg jo lagt opp til selv tross alt. Uansett, ting gikk slag i slag igår, og jeg rakk rett og slett ikke å oppdatere bloggen. Ny podcast episode derimot fikk jeg lagt ut så noen av dere vet kanskje svaret allerede? Det har vært noen hektiske og slitsomme dager denne uka, og denne legetimen stresset meg nok mye mer enn jeg egentlig trodde. De siste dagene har jeg rett og slett vært skikkelig BITCH mot Mats, han har virkelig fått gjennomgå, men mannen har jo tålmodighet som en engel heldigvis.

    Timen igår var ikke før 13.30 og legen var litt forsinket i tillegg så det var nok av tid til å grue seg på venterommet. Jeg ble sittende å tenke en del mens jeg ventet, og en av tingene som slo meg er at jeg sliter med å identifisere meg som overvektig. Jeg vet jo at jeg er det sånn vektmessig, men det føles ikke slik. Jeg er frisk og rask, jeg har ikke diabetes, høyt blodtrykk,vondt for å bevege meg, eller noen sykdommer/vondter som følge av overvekten. Når jeg er på sykehuset så ser jeg jo andre overvektige som sliter med å bevege seg, som har sykdommer og lignende, og jeg føler meg rett og slett ikke i samme situasjon. Dette er overhode ikke noe vondt ment eller nedlatende mot andre, bare så det er sagt. Jeg er heldig som ikke har noen plager pga overvekt og det håper jeg selvsagt at jeg slipper. Samtidig tror jeg dette med operasjon på mange måter ville vært “lettere” dersom jeg hadde noen sykdommer eller plager. At det da hadde føltes mer som om jeg har en “gyldig” grunn. Det høres sikkert helt vilt ut for noen, men sånn føles det.

    Den deilige kjolen min fra Ellos finnes du her!

    Jeg nevnte dette da jeg kom inn til legen og hun forsto veldig godt tankegangen min. Alt i alt synes hun jeg virket veldig reflektert og hun var enig i mange av poengene mine. Det må jeg innrømme føltes litt bra. Etter å ha fått svar på noen viktig spørsmål rundt graviditet, løs hud og lignende så føltes det helt riktig å be henne sende meg videre til kirurg for operasjon. Operasjon blir nok ikke før til høsten eventuelt, og jeg har selvsagt fremdeles mulighet til å ombestemme meg om det skulle føles helt feil i fremtiden. Akkurat nå føles dette som det mest riktige valget for meg, og med tanke på at jeg fremdeles er ung, frisk, ikke røyker eller drikker noe særlig, og aktiv så gjør det at risikoen for komplikasjoner blir mindre. Argumentet om at operasjon er en risiko synes jeg egentlig blir litt teit, det er alltid risikoer ved operasjoner. Det er risiko ved å få barn også, men man hører ingen si “skal du virkelig ta risikoen ved å få barn, du kan jo adoptere?”. Nå får jeg sikkert mammapolitiet på nakken, haha!

    Forskning viser at det er svært vanskelig å beholde vekta med tradisjonelt vekttap og pr idag er operasjon den beste løsningen. Jeg har gått ned i vekt utallige ganger før, men aldri klart å holde meg der. Så nå føles dette som det riktige valget. Jeg vet at jobben overhode ikke er gjort, etter operasjonen må man jobbe hardt med både mat, trening og ikke minst hodet. Det er utrolig trist at noen mener det er en feig løsning og en lett utvei, men jeg hadde ikke tatt operasjon om jeg følte det var et annet alternativ som gav meg større sjans til å lykkes. Det er lett for folk å sitte utenifra og si at jeg kan jo bare gjøre sånn og sånn, men husk da at jeg faktisk har prøvd det meste fra coach til ulovlige stoffer. Dette handler tross alt om helsa mi, og jeg vil heller ta tak nå, enn å vente til jeg blir syk. Mens jeg venter på henvisning nå så skal jeg fortsette de gode og sunne vanene jeg startet med under 16 dagers utfordringen. Jeg skal fortsette å gå ned i vekt på egen hånd, spiste sunt og ikke minst jobbe med hodet (både alene og med fagfolk). Ting kan som nevnt fremdeles endre seg, og jeg synes ikke det er flaut om jeg brått skulle ombestemme meg. Det privilegiet har jeg heldigvis!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 21
    May 2018
    4:38 am

    Do what you love

     

    Mandag igjen, og siden jeg jobber i Sverige er det som hvilken som helst annen mandag. Bortsett fra at treningsenter og svømmehall er stengt og jeg må huske å handle før jeg drar hjem, haha! Jeg lover, jeg går så i surr med disse helligdagene for tiden. Mats er jo like ille siden han jobber turnus så det er blitt noen situasjoner ut av det allerede. På lørdag hadde vi rett og slett bare flaks fordi matbutikken ved oss hadde bestemt seg for å ha åpent til 21.00 pga Fredrikstad Cup. Ellers måtte vi bare raidet fryseren, det hadde nok funket det også. Jeg håper virkelig dere nyter den siste fridagen om du er så heldig å ha fri idag, og om du skulle kjede deg har Nordby åpent som vanlig. Det er merkelig hvor mye lettere ting går når man gjør noe man virkelig liker, og det er det jeg føler jeg har funnet litt ut av om dagen. Både meg jobb, men også med tanke på svømmingen.

    Akkurat nå føles det som om jeg har skikkelig abstinenser, og jeg vil bare komme meg tilbake i bassenget. Nå er det en liten overgangsperiode hvor de stenger bassenget inne og åpner det ute, og jeg vet ikke helt hvordan det blir med kurs fremover. Egentlig håper jeg å kaste meg på Masters, men vi får se hva kontaktpersonen min i Kongstensvømmerne sier. Ting faller mye lettere på plass når man gjør noe man virkelig liker, og det er vel kanskje et av de beste tipsene jeg kan gi andre når det gjelder trening. Gjør noe du liker! Det er ikke alltid man liker det helt i begynnelsen, men våg å prøve. Våg å teste ut nye ting og gi det en sjanse. Ikke tenk så mye rett og slett!

    Jeg får så ofte spørsmål om hva som er den mest effektive treningen, og for mange er sikkert svaret mitt bare irriterende. Det kommer uansett ikke til å endre seg. Den beste treningen er uten tvil den type trening du faktisk har lyst til å gjøre. Hva hjelper det om løping er mest effektivt, objektivt sett, om du hater å løpe? Ikke så veldig mye spør du meg. Det kan kanskje hjelpe deg i en kort periode, men det kommer neppe til å bli en sunn og god vane som du klarer å holde. Personlig synes jeg løping er noe herk, og gjør det derfor ytterst sjeldent. Med mindre det er snakk om kortintervaller, da digger jeg det. For mange er trening i en hektisk hverdag vanskelig nok fra før, så hvorfor ikke legge litt innsats i å finne noe du liker å gjøre?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrag

  • 13
    May 2018
    6:58 am

    En liten påminnelse

     

    Hei dere. Jeg kom til å tenke på noe etter en kommentar jeg fikk her på bloggen denne uka. En ting som faktisk er litt viktig og som jeg føler folk glemmer, eller ikke klarer helt å se. Jeg skriver jo en del om dette med å være fornøyd med seg selv, innse at man er god nok som man er, og at livet ikke automatisk blir bedre. Slik som i dette innlegget om Skjønnhetsinfluensa. Det innlegget og kommentaren jeg nevnte er selvsagt bare et eksempel, dette jeg nå skal snakke om er noe jeg har opplevd mange ganger før. Fordi, jeg synes det er utrolig trist, at når jeg skriver om dette med selvtillit og selvfølelse så skal vekten min dras inn i bildet. Da skal overvekt brukes som et argument, type “ja det er supert med selvtillit, men du er jo overvektig og det er ikke bra for helsa”. Men dere, det er jo faktisk ikke det vi snakker om.

    Fordi, selv om jeg som skriver dette er overvektig, så synes jeg det er viktig å huske på at dårlig selvfølelse, dårlig selvtillit og følelsen av å ikke være bra nok fordi man ikke ser ut på en gitt måte, ikke bare rammer de med overvekt. Den kan ramme alle, uansett størrelse og kroppsfasong. Det er ikke slik at slanke, trente eller normalvektige jenter (og gutter) ikke sliter med de samme følelsene. Disse følelsene har alle fra tid til annen, man må ikke veie X antall kilo for å ha disse følelsene og tankene. Det virker av og til som om noen tror at selvtillit kommer automatisk når ser ut på en gitt måte, men disse utfordringene sitter jo i hodene våre. Mine innlegg om selvfølelse og selvtillit henvender seg faktisk til alle, ikke bare deg som er overvektig eller har noen kilo ekstra. Derfor synes jeg det er så trist når alt jeg skriver ofte blir dreid til å handle om overvekt (og ofte min personlige overvekt), kun fordi jeg som skriver dette er overvektig. Jeg er fullstendig klar over at jeg er overvektig dere, men dette er like viktig å jobbe med nå som om jeg hadde gått ned 60 kg igjen.

    Det handler ikke om at jeg ikke er enige i kommentarene, for ofte er det mange gode poenger folk kommer med. Som i gårsdagens kommentar, jeg er helt enig i mange av poengene og synes det var en gjennomtenkt tekst. Så ikke misforstå meg her. Jeg bare synes det er viktig å huske at disse følelsene om utilstrekkelighet er noe alle kan slite med, og jeg ønsker faktisk å nå ut til alle med mitt budskap. For selv om en slank person kanskje ikke møter det samme stigma som overvektige, så kan man fremdeles sitte med følelsen av å ikke være bra nok, ikke strekke til, og det er vondt for alle. Jeg aner ikke hvor mange flotte jenter jeg hører ifra, i alle fasonger, som sliter med de samme tankene. Det å være positiv til seg selv og egen kropp er jo noe vi alle må jobbe med mener jeg, ikke bare de på pluss siden. Jeg skulle bare ønske at alt ikke dreide seg om min overvekt når jeg skriver slike type innlegg, at man hadde klart å se litt forbi meg og heller få med seg budskapet. Kanskje det er for mye forlangt av meg, men jeg håper at ved å skrive dette så får noen en liten påminnelse om at alle kan slite med vonde tanker om seg selv. At dette med å snakke pent til seg selv og innse ens egen verdi ikke sitter i utseende, faktisk gjelder oss alle. Takk for at du leste 

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 23
    Mar 2018
    9:56 am

    Veien videre

     

    Heisann, er dere klare for helg? Det har vært litt stille hos meg de siste dagene, det har rett og slett vært en hektisk uke. Heldigvis ble det ene kurset mitt avlyst idag, dermed får jeg en “avslappende” dag på kontoret istedet. Altså hjemmekontoret. Uka har gått med på møter i Gøteborg og det siste start kurset i Moss. Det ble brått veldig mye som skjedde på en uke, og altfor mange tanker i hodet samtidig. Idag merker jeg at jeg er rett og slett utslitt. Utslitt, men fremdeles overraskende positiv. Jeg er blitt bedre på å prioritere, og akkurat nå må jeg bare prioritere Beastmode V.3.5, så får jeg ta tak i de andre tingene litt etter litt. Jeg har jo en tendens til å la en ting ødelegge for alt annet, og det prøver jeg å jobbe med unna nå. Ikke la det få for mye energi og altfor mange tanker, men heller godta at sånn er det akkurat nå. Så får jeg gjøre noe med det jeg kan gjøre noe med. Tålmodighet er vel kanskje min største utfordring, ting skal helst skje med en gang, så jeg prøver å ta meg sammen der.

    Jeg har nå tatt et valg om veien jeg skal gå videre med tanke på start kurset, men jeg føler meg ikke helt klar for å dele tankene mine der enda. Men det kommer, garantert. Jeg må bare få samlet meg litt først. Som dere vet har denne prosessen vært tøffere enn jeg trodde den kom til å bli, men samtidig utrolig fin. Denne prosessen har virkelig åpnet øynene mine på mange måter, og dermed føler man seg jo litt mer sårbar også. Man må endre litt syn på ting, og innse at ting blir bra til sist. Selv om det kanskje ikke blir helt på den måten man hadde tenkt i utgangspunktet. Nå skal jeg altså bruke dagen på å samle meg litt, jobbe videre med prosjektet mitt og prøve å få hverdagen min opp og gå igjen. Jeg vet jo tross alt hvordan jeg skal gjøre det når alt kommer til alt. Noen ganger må man bare prioritere litt.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 9
    Mar 2018
    11:21 pm

    Når en ting ødelegger for alt annet

     

    Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å blogge ikveld, men jeg føler for å si noen ord. Som dere kanskje forstår så har jeg det ikke så bra for tiden. Samtidig føles ikke det helt riktig å si det heller for jeg lider slik sett ingen nød. Det er mye å tenke på, og en vanskelig situasjon å være i, og jeg føler ikke at jeg helt kommer noen vei. Som jeg nevnte i podcasten min så har jeg fått noen slag i trynet de siste ukene. Åpenbaringer kan man vel også kalle det, og selv om det er vondt så er det faktisk også litt godt. Godt å finne ut av det, godt å innse at det faktisk var noe der, helt på bunnen. Noe mer konkret å jobbe med inne blant alle følelsene og tankene. Det gjør selvsagt også vondt, for jeg føler jeg har kastet bort uendelig med tid. Fokusert på feil ting, behandlet symptomene istedet for selve “sykdommen”. Jeg føler jeg er kastet ut i et vakuum hvor jeg ikke helt finner meg selv. Hvor jeg ikke helt finner gnisten min rett og slett, om det gir noen mening?

    Akkurat nå føles det som om en ting ødelegger for resten av livet. Jeg klarer ikke glede meg over ting som tidligere gledet meg. Det er vanskelig å blogge, vanskelig å lese gode bøker, vanskelig å prate og le. Det eneste stedet jeg føler meg sterk om dagen er i jobbsammenheng, for der er jeg virkelig i mitt rette element. Jeg sliter med å se løsninger. Jeg sliter med å finne energien, og fordi dette ikke er på plass så er ingenting på plass. Beklager om dette innlegget blir fryktelig kryptisk, men jeg merker at jeg har behov for å dele noe uten å nødvendigvis avsløre alt. Jeg merker også at jeg har et behov for å snappe ut av dette snart. Komme videre med livet mitt rett og slett. Jeg prøver å tenke litt rasjonelt, og jeg kan jo ikke la en del av livet ødelegge for alt annet. For det er det jeg føler jeg gjør nå egentlig. Lar dette bli en type “unnskyldning” på en måte for å ikke ta tak i andre ting. Men det gjør jo ikke noe bedre, snarere verre. Gir det mening?

    Jeg har bare lyst til å riste meg selv og skrike “snap out of it!”. Tenk om det bare hadde vært så lett? På en måte er det kanskje det, samtidig ikke. Jeg trenger bare tid på meg tror jeg, men samtidig så må jeg også “ta meg sammen” til en viss grad. Åh, dette er faen i meg vanskeligere enn jeg trodde dere. Jeg trodde aldri jeg skulle havne så langt ut på viddene, men vi satser på at det kommer noe godt ut av det til sist. Takk for at du leste!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 5
    Feb 2018
    6:07 am

    Startkurs 1 og 2

    -Annonselenker for Ellos-

    God morgen dere. Jeg har tenkt å dele litt med dere hva som skjer på disse ulike dagene hvor jeg er på startkurs. Dette foregår altså på Moss sykehus, og er et 40 timer obligatorisk kurs (går over 10 uker) som alle som søker hjelp fra helsevesenet må igjennom. Det er altså noe du må bli henvist til av legen din, ikke noe man “bare” melder seg på. Det er viktig å poengtere at dette ikke er et slankekurs type Grete Roede hvor vi veier og måler oss, og det blir sagt høyt hvor mye man har gått ned og lignende. Da hadde jeg faktisk ikke orket. Det er også viktig å poengtere at vi har taushetsplikt fra disse møtene så jeg kommer kun til å gi dere et generelt innblikk, samt mine personlige tanker. Utifra sosiale medier så forstår jeg at det er mange som tror disse startkusene ikke tar for seg viktige deler av det å gå ned i vekt, men jeg har en helt annen oppfattelse. Siden jeg har den stemmen jeg har så ønsker jeg å gi flere et innblikk rundt denne prosessen rett og slett.

    (annonselenke) Antrekk: Deilig tunika i flere farger finner du her // Bukse med strikk i livet her

    Startkurs 1 (altså den første samlingen) er egentlig mer en bli kjent runde hvor man snakker litt om hvem man er, hvor man er fra og annet man eventuelt måtte ønske å dele. Det er en introduksjonsdel hvor kurslederne forteller om hva man kan forvente, timeplan, trivselsregler for gruppen og hva man forventer/ønsker å få ut av kurset. En veldig fin og grei innføring rett og slett. I tillegg får man høre historien til 2 personer som har gått gjennom kurset tidligere, og hvilken vei de har valgt å gå. For min del kunne de nok gjort et litt bedre valg i denne utvelgelsesprosessen da en av de to ikke akkurat gjorde seg som foredragsholder. Når du snakker i monoton stemme uten pauser og uten punktum så får ihvertfall ikke jeg med meg en dritt av hva som ble sagt. Her kunne de med fordel fokusert på positive historier med mennesker som får andre med seg. Jeg gikk fra første møtet med en utrolig negativ innstilling (stakkars mamma som fikk ta den samtalen etterpå). Dette handlet selvsagt ikke bare om foredragsholderen, men hele situasjonen bare så det er nevnt altså. Samtidig hjalp det ikke at jeg omtrent klikket de siste 5 minuttene av foredraget.

    Startkurs 2 derimot ble heldigvis mye bedre. Jeg hadde lagt vekt de negative tankene og bestemt meg for å faktisk gi av meg selv, gi kurset en sjanse. Denne gangen snakket vi om å sette en handlingsplan for oss selv, og jobbe utifra den handlingsplanen. En fasit om du vil som beskriver handlingene som må til for å nå de målene du setter deg. Det er viktig å stille seg spørsmålene om hva man ønsker å oppnå, og underveis om man går i riktig retning. Det er en fin måte å finne ut av om man går i riktig retning rett og slett. Så om man vurderer å droppe treningen så still deg spørsmålet: “Ved å droppe treningen, går jeg da i riktig retning med tanke på målet mitt om å gå ned i vekt”? Det finnes selvsagt mange variabler, men på dette kurset er man jo på en måte på nybegynner nivå, selv om ingen kanskje egentlig er det. Vi snakket også om å sette mål som er spesifikke, målbare, attraktive, realistiske, tidsbestemte og evaluerbare, altså S.M.A.R.T.E mål. Ved å sette denne type mål er det lettere å se hva man har fremfor seg, og det er mindre fallgruver enn ved med vage mål som “jeg skal bli i bedre form”. For hva innebærer egentlig det?

    Det var en kort oppsummering og gjennomgang at de 2 første gangene på Startkurs. Mer i detalj enn dette blir det vanskelig å gå, men jeg håper det gav en grei innføring. Denne uken er det mat og næringstoffer som står på planen, og jeg har vel egentlig ingen forhåpninger om at jeg skal lære noe revolusjonerende og nytt. Samtidig er det av og til deilig med en liten oppfriskning på visse ting. Særlig det med mål og handlingsplan synes jeg faktisk var veldig nyttig, og det minte meg om en litt annerledes måte å tenke på. Så får vi se hva dette kurset ender opp med å bli. Jeg har jo en liten forhåpning om at kanskje dette er motivasonsboosten jeg trenger for å gjøre en varig endring, men det tar jeg ikke en avgjørelse på før kurset er omme.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 29
    Jan 2018
    6:12 pm

    Å løfte blikket…

    -Inneholder reklame for Ellos.no-

    God kveld dere. Egentlig skulle dette innlegget kommet ut til morgenen idag, men det gikk litt for fort for meg, og igår følte jeg for en aldri så liten time-out. Jeg må innrømme at ting og livet generelt føles mye lettere idag som jeg faktisk har lagt kortene på bordet. Jeg har vært så utrolig sliten og lei i det siste, men idag kjente jeg virkelig at energien kom tilbake igjen. Det har vært en knall dag på jobb, og jeg ser generelt mye lysere på ting. Kanskje dette har gnagd med på meg enn jeg faktisk trodde? Uansett, før jeg fortsetter så må jeg si TUSEN TAKK for all den positive feedbacken jeg har fått ikke bare det siste døgnet, men også den siste uken. Det har vært utelukkende positiv respons, og det er jo helt utrolig. Jeg må helt ærlig innrømme at det hadde jeg virkelig ikke trodd da jeg la det ut, og det var jo også noe av grunnen til at jeg var så forbanna nervøs.

    (annonselenker) Girl Boss tskjorte // Kåpe Helle (finnes også i sort og blå) // Hvite sneakers 

    Det er kommet noen tilbakemeldinger på at de ikke tror jeg har prøvd alt, men til det vil jeg bare påpeke at det ikke er alt dere ser her på bloggen. Jeg tror for eksempel ikke jeg har fortalt om den gangen jeg havnet på sykehuset etter å ha tatt ulovlige piller (anbefales IKKE), alle pulverdietter, de 2 andre gangene jeg har gått ned 30 kg osv. Jeg tar det ikke som kritikk altså, men jeg vet egentlig ikke hva mer jeg kunne prøvd som jeg ikke allerede har forsøkt ved flere anledninger. Særlig ikke når jeg hører hva andre mener er å prøve å gå ned i vekt… Skal jeg ta det i betraktning har jeg virkelig prøvd mer enn mange andre. Jeg vil også påpeke at selv om jeg sier at JEG føler meg mislykket, udugelig og ja, alle de vonde følelsene jeg sitter med, så mener jeg ikke det om andre av den grunn. Jeg mener så absolutt ikke at man er mislykket om man velger operasjon. Dette er følelser jeg sitter med og som jeg objektivt sett forstår er dumme, men følelser er nå følelser.

    Mange av spurt om jeg kommer til å dele mine erfaringer på den nye veien jeg nå går, og jeg tror jeg kommer til å gjøre det. Jeg vil gjerne gi folk litt mer innsikt, og siden mange vet alt jeg allerede har gått igjennom med vektnedgang så kanskje flere kan forstå at det ligger ganske mye bak. Nå er det imidlertid taushetsplikt på Start kurs gruppene så her må jeg være veldig forsiktig. Det synes jeg er en utrolig flott ting, og jeg vil ikke at noen på min gruppe skal føle at de ikke kan være ærlige pga meg. Så det blir isåfall veldig generell informasjon for å gi dere et lite bilde. Dere skal uansett få være med på veien videre, det er det ingen tvil om. Så fremover vil jeg samle disse innleggene i kategorien Veien til mestring. Så får jeg gå den veien skritt for skritt, og håpe at det kommer noe godt ut i enden, uansett hva valget nå ender opp med å bli.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 28
    Jan 2018
    3:14 pm

    Jeg trodde aldri jeg ville si dette…

     

    Idag vil jeg dele noe med dere som jeg faktisk synes er litt tungt og vanskelig. Bakgrunnen for at jeg velger å dele det er fordi jeg alltid har ønsket å være åpen og ærlig her på bloggen, vise gode og dårlige dager og være til inspirasjon ved å være meg selv. For meg ville en “glansbilde” blogg aldri fungert tror jeg, jeg har følelsene litt for mye på utsiden av kroppen til at folk ville trodd på meg, haha! Dessuten blir jeg personlig mye mer motivert og imponert over mennesker som er genuine, ærlige og ekte, og sier det som det er. Som tørr å innrømme feil, og endre vei. Så da vil man jo strebe etter å være slik selv også. Opprinnelig hadde jeg overhode ikke tenkt til å dele dette med noen, holde det helt for meg selv, men jeg ser nå at det rett og slett blir feil. Det skal dessuten ikke så mye til for at det kommer ut, og da vil jeg heller at det kommer fra meg fremfor noen andre.

    Dere så kanskje at jeg på torsdag delte at jeg var langt utenfor komfortsonen, og at jeg kom til å dele senere? Saken er at jeg rett og slett ikke orker mer. Jeg orker ikke mer kritikk og drittslenging om kroppen min, hvor feit jeg er og hvor dårlig helse jeg må ha. Jeg har prøvd å klare det på egen hånd, men jeg innser nå at jeg trenger hjelp. Jeg har derfor bedt legen og helsesystemet om hjelp for å få kontroll over overvekten. Jeg er redd for å dele dette fordi jeg vil ikke at dere skal tro at alt jeg har snakket om det siste året om å elske seg selv og kroppen sin bare er tull, for det er det virkelig ikke. Det er utrolig viktig, og kanskje enda viktigere med tanke på prosessen jeg går inn i. Du ER like mye verdt, uansett hvordan du ser ut, uansett størrelse, uansett om du er trent, undervektig, overvektig eller noe midt imellom. Det må dere aldri tvile på! Imidlertid bekrefter dette det jeg alltid har sagt, at man fint kan lære å like seg selv og kroppen sin TIL TROSS FOR at man trenger å gjøre gode grep for helsen den ene, eller andre veien. At man ikke kan bruke det å like seg selv som en unnskyldning og hvilepute for å ikke gjøre positive ting for helsen din del.

    Nå skal det også påpekes at jeg ikke har noen følgesykdommer eller plager som ofte er forbundet med overvekt. Jeg har ikke høyt blodtrykk, kolesterol, vonde knær, diabetes eller lignende, og er frisk som en fisk slik sett. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke kan få det, og med tanke på at fedme + en del andre sykdommer ligger i familien så har jeg bedt om hjelp nå før det kanskje blir verre. Som dere kanskje skjønner er dette en ren helsemessig vurdering fra min side. Det endrer ikke budskapet mitt om å like og akseptere seg selv, og det håper jeg virkelig dere også ser.

    På torsdag var jeg på Sykehuset i Moss for et såkalt START-kurs. For dere som ikke vet det så er dette et 40 timers obligatorisk kurs som brukes som forberedelse til behandling for alle pasienter som blir henvist til sykehuset for behandling av sykelig fedme. Dette betraktes som et ledd i en lengre behandlingskjede. Nå er det ikke slik at jeg har bestemt meg for hvilken vei jeg ønsker å gå, det er ikke slik at man automatisk får operasjon fordi man tar et Start-kurs, men dersom man ønsker operasjon er dette obligatorisk. Kurset går over 10 uker, og jeg vil bruke de 10 ukene til å snakke med fagfolk for å finne den BESTE VEIEN FOR MEG å gå videre.

    Det er sikkert noen der ute som koser seg nå fordi jeg tidligere har vært så imot slankeoperasjon, blant annet blir en 7 år gammel kommentar stadig dratt frem. En kommentar jeg skrev i 2011 da jeg ikke orket å se meg selv i speilet, og var på et veldig mørkt sted. En kommentar jeg selvsagt angrer på og ALDRI ville skrevet til noen idag. Nå ønsker jeg imidlertid å presisere at jeg aldri har vært direkte imot en slankeoperasjon i seg selv. For noen er det faktisk løsningen. Jeg har vært imot mennesker som ikke prøver andre ting FØR de går til det skrittet å ta en kirurgisk operasjon som tross alt er et drastisk skritt. Som sagt har jeg ikke bestemt meg for en operasjon enda, men om det blir til det så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg virkelig har prøvd. Det er faktisk ganske viktig for meg.

    Jeg synes dette er tungt og vondt å dele for jeg føler meg virkelig mislykket. Samtidig vet jeg at overvekt sjeldent er sort/hvitt, og det er det heller ikke i mitt tilfelle. Det er aldri en skam å be om hjelp, og med tanke på reisen jeg har vært igjennom, og hvordan jeg har lært å like meg selv, så tror jeg at jeg stiller bedre enn mange andre når jeg går igang med et slikt kurs. Dette er et valg jeg har tenkt nøye over, og det føles riktig å ta det skrittet, selv om det føles uendelig skummelt å dele det med “hele verden”. Jeg ønsker bare å unngå spekulasjoner dersom noen for eksempel skulle se meg på Mos sykehus, og jeg håper at ved å dele litt av denne reisen kan jeg åpne øynene til enda flere så man forstår at overvekt faktisk er et komplekst problem. Det handler om så mye mer enn å “ta seg samme, spise mindre og trene mer”.

    Så det var det dere, jeg kunne (som vanlig) skrevet mye mer, men jeg lar det være med det. Om du skulle sitte inne med noen drittkommentarer så ber jeg deg pent om å la det være. Om du skal klage over at dine skattepenger går til feite folk så kan du slappe HELT av. Jeg har tross alt betalt skatt selv siden jeg var 13 år, og vært i en fulltidsjobb siden før jeg sluttet på skolen så denne behandlingen har jeg nok dekket opp selv.

    Tusen takk for at du leste!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage