• 26
    Oct 2018
    6:05 am

    Resultater er ikke bare vekt og centimeter

     

    God morgen godtfolk. Jeg har vært litt off de siste dagene og da har ikke blogging stått så høyt opp på listen for meg. Nøyaktig hva som har skjedd går jeg ikke nærmere inn på, men jeg har det fint og er tilbake igjen! Så vet dere det! På morgenen idag fikk jeg meg den første treningsøkta på altfor lenge. Jeg trener jo på Actic Fredrikstad, og merket med en gang hvor mye jeg hadde savnet det da jeg gikk inn. Fremover blir det mye mer bevegelse og trening på meg, og jeg tror nok svømmingen må tas opp igjen så fort jeg får meg en ny badehette. Jeg jobber mye med egne tanker om dagen, både alene og i samarbeid med psykolog, og en av tingene er det å innse at litt faktisk er bedre enn ingenting. Altså, jeg vet det jo, men allikevel føler jeg så ofte at jeg ikke gjør nok rett og slett. Paradoksalt nok ender jeg ofte med å gjøre ingenting istedet, og DET er jo bare idiotisk! Jeg vet det så godt selv, men som med selvtillit og selvfølelse må dette også jobbes med som dere skjønner.

    Man vil jo gjerne se resultater med det man driver med, men veldig ofte tror jeg vi glemmer at resultater ikke bare handler om vekt, centimeter og utseende. Resultater handler jo om så utrolig mye mer. Det kan være at man klarer å få trent de 2 gangene i uka 3 dager på rad, det kan være en endring i tankegang, mer energi, at man er i bedre humør, eller at man blir litt mindre andpusten når man går i trappen. Om man hele tiden skal tenke at resultater er disse store greine med 3 kg ned i vekt, 4 cm ned rundt magen og lignende så tror jeg man lett kan bli skuffet. For noen uker ser man kanskje ikke den type resultater, og derfor er det så viktig å ikke glemme alle de andre fordelene fysisk aktivitet gir oss. Generelt mener jeg vi er altfor opptatt av utseende i forbindelse med trening og at vi alle burde bli flinkere til å se alle de andre resultatene også.

    Dette er ihvertfall noe jeg skal bli bedre på å huske på fremover, særlig etter operasjonen. En operasjon som forresten brått nærmer seg med stormskritt, og jeg føler meg brått litt uforberedt, haha! Selv om man tar en operasjon så må man jobbe med både mat, kosthold og hodet, og man kan få platåer i vekta som alle andre. Jeg ønsker ikke at fokuset skal bli vekt,vekt,vekt, for det har det tross alt vært litt for mange ganger tidligere. Joda, jeg går jo ned i vekt som følge av dette, men jeg gjør det for helsa. Ikke fordi jeg skal se bestemte tall på vekta for å føle meg bra nok. Det trenger jeg heldigvis ikke.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 9
    Oct 2018
    5:53 pm

    Hvorfor velge operasjon pga en risiko?

    -annonselink-

    Det er mange som har spørsmål, tanker og meninger rundt den prosessen jeg nå er inne i. Jeg har allerede skrevet om at jeg ikke er på diett for å bli tynn og at jeg ikke tar operasjonen for å bli tynn. Jeg føler jeg har forklart meg opp, ned og i vinkel om tankene mine bak valget og hvorfor jeg tror det er det rette valget for meg. I tillegg er jeg opptatt av å vise at dette er min vei, og at den veien ikke nødvendigvis anbefales for noen andre. Hver eneste uke må jeg allikevel forsvare meg om hvorfor jeg velger å ta denne operasjonen. Jeg må forklare og forsvare hvorfor jeg ikke har et høyt ønske om å bli tynn og jeg må forsvare meg ovenfor bedrevitere som skal gi meg råd jeg har hørt (og prøvd) 1000 ganger før. Allikevel fortsetter jeg å dele, fordi jeg føler det er riktig, og fordi jeg vil vise hva dette egentlig går ut på. Så dette er på ingen måte ment som et klageinnlegg.

    Jeg fikk imidlertid en kommentar på instagram om at kanskje ikke folk ville lure så mye om jeg bare kunne fortelle om nøyaktig hva jeg risikerer helsemessig ved å fortsette å være overvektig. For en overvekt betyr jo ikke at man 100% sikkert blir syk i fremtiden. At om folk forsto at det “virkelig” er en sykdomsrelaterte anledning bak valget mitt så blir det annerledes, og at akkurat nå virker det som om jeg gjør det kun for å bli tynn. Siden jeg selv mener jeg er frisk og ikke har noen plager pga overvekten. Da lurer jeg bare, skal det virkelig være nødvendig?

    Digg morgenkåpe finner du her!

    Personlig mener jeg det blir skrevet om overvekt i media så og si hver eneste dag. Vi får høre om det farlige bukfettet, hvordan vi skal gå ned i vekt etter sommeren/jula/påsken, hvilke sykdommer man risikerer om man veier for mye and the list goes on. For meg virker det ulogisk at normale, oppegående mennesker skal være helt uvitende om at fedme ikke er en god ting og at fedme medfører økt risiko for en rekke sykdommer. Kanskje det er naivt av meg? Uansett, er man usikker er svarene bare et googlesøk unna. Overvektige har økt risiko for diabetes, høyt blodtrykk, hjertesykdommer og slag. Man har økt risiko for en rekke krefttyper som galleblærekreft, brystkreft, tykktarmskreft og livsmorhalskreft. Ekstra vekt gir også økt belastning på leddene i kroppen, særlig korsrygg og bein. I tillegg ser man en del psykiske vansker som følge av overvekt.

    Alt dette er som nevnt en risiko, og det er selvsagt ikke slik at overvektige må få alt dette. Sjansen er imidlertid større jo mer overvektig man er. Dette er fakta, og noe som kan ramme alle, uansett hvor god form man føler seg i. Merk nå at når jeg skriver om overvekt i denne forstand så er ikke det ment til deg som har noen kilo ekstra, men de som faktisk er overvektige. Mange overvektige kan imidlertid ha svært sunn livsstil, være i bevegelse, og ikke ha noen plager. Slik som meg. Det betyr imidlertid ikke at risikoen ikke er der. Nei, det er ikke sikkert jeg får verken kreft eller diabetes, for alt jeg vet kan jeg være frisk hele livet. Problemet er imidlertid, jeg vet ikke. Selv om jeg føler meg aldri så fantastisk nå, og ikke har noen plager som følge av overvekten så betyr ikke det at det alltid kommer til å være slik. Samtidig, hvorfor risikere en operasjon og komplikasjoner for noe som kanskje aldri skjer? Det virker kanskje merkelig for noen, men for meg er svaret ganske så åpenbart.

    Siden jeg har både kreft, hjertesykdommer og høyt blodtrykk i familien fra før så kan man anta at jeg kanskje har enda høyere risiko. Hvis du vet du har risiko for en sykdom, men du kan ta medisiner for å minske den risikoen, ville du gjort det? Om du viste det var en mulighet for at du kunne få kreft i galleblæren, men du fikk tilbud om å fjerne den, ville du ikke sagt ja? Litt slik føles det for meg også. Jeg vet jeg har en risiko for en rekke sykdommer, og nå får jeg muligheten til å gjøre noe med den risikoen. Så er det opp til hver enkelt å avgjøre om man vil ta risikoen overvekt bringer med seg, eller om man vil ta risikoen for komplikasjoner i forbindelse med operasjon. Jeg har avgjort at helsen min er viktigere, og at jeg heller vil ta risikoene ved operasjon. Så enkelt er det. At jeg er frisk nå behøver ikke å bety at jeg alltid er det. Risikoene ved overvekt kan man selvsagt også redusere ved å trene, spise sunt og gå ned i vekt uten operasjon. Poenget er at jeg har gjort det flere ganger før, jeg klarer fint å gå ned i vekt. Problemet er jo å holde seg der, og nå føler jeg at dette er det riktige valget for meg videre. Dette er også en avgjørelse jeg har tatt etter grundig tenking og samtaler med fagfolk, og en prosess som har tatt godt over et år. Det er ikke akkurat noe jeg bestemte meg for igår.

    Du trenger imidlertid ikke å forstå det. Du trenger ikke å være enig med meg i min avgjørelse. Du trenger ikke å gå samme vei som meg. Allikevel prøver jeg å forklare det slik at flere kanskje kan forstå hva som ligger bak. Dette er MIN avgjørelse basert på min historie og mine tanker utifra hva jeg tror er best for meg. Det er helt i orden om du ikke forstår eller er enig, men respekter min avgjørelse. Jeg anbefaler ingen andre å ta operasjon fordi jeg gjør det. Jeg vil bare dele min reise så flere skal forstå hva dette faktisk dreier seg om, og kanskje få slått ned på mange av mytene i samme slengen. Som at det er en enkel utvei, for det er det virkelig ikke. Dette er på mange måter noe av det tøffeste jeg har gjort og kommer til å gjøre. Nå som avgjørelsen er tatt trenger jeg ikke ørten “tips og råd” til personlige trenere, medisiner og dietter. På mange måter føler jeg at jeg har vist allerede at jeg har prøvd det meste. Jeg synes forøvrig  ikke at jeg skulle måtte fortelle hele historien min, de faktiske risikoene ved overvekt på generelt grunnlag og bakgrunnen for at jeg har valgt operasjon for at andre skal respektere og godta avgjørelsen min.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 26
    Sep 2018
    7:59 am

    Du kan ikke være feit og lykkelig!

     

    Som overvektig møter man mange stygge blikk og fordommer. Ikke bare har andre fordommer mot en, men man har jammen en del fordommer mot seg selv også. Eh, ble den setningen riktig? Poenget var at jeg møter mange overvektige (noen er ikke engang overvektige) som har utrolig mange tanker om hva de kan og ikke kan gjøre på bakgrunn av hvordan kroppen deres ser ut. Kan ikke dra på treningsenter, må gå ned i vekt før de kan prøve poledance, og kan ihvertfall ikke gå i slike bukser når man har mage! Dette handler altså ikke om ting man føler man ikke klarer pga helse, skader og lignende, men rett om slett om utseende. Oppe på dette har man da alle fordommene mennesker generelt har mot overvektige. Jeg sier ikke at overvektige er alene om å møte fordommer, men denne gangen er det det jeg vil skrive om.

    En sak jeg antar flere har fått med seg er at Tess Holliday er på forsiden av Cosmopolitan sitt oktober nummer. Det har mildt sagt skapt furore. Til og med Piers Morgan har blandet seg inn i debatten. Han mener kort fortalt at det er umulig å veie 300 pounds og være oppriktig lykkelig, og at en slik forside gir et “green card” for overvekt. Glorifisering av overvekt på godt norsk, og at det ikke er bedre enn de tynne modellene.

    Dette viser på så mange måter hvor kropp og utseende fiksert vår verden er blitt. For mange er bare tanken på at man kan være lykkelig som overvektig så absurd at de rett og slett nekter å tro på det. Hvordan kan man være feit og lykkelig liksom? Det samme fikk jeg høre da jeg la ut et bilde på instagram forleden, at man kan være lykkelig som overvektig, men at man ble enda lykkeligere av å ha en bedre form. Personlig synes jeg dette blir altfor lett, for det å være lykkelig er jeg overbevist om at er noe som sitter i HODET. I det mentale rett og slett. Altfor mange tror at så lenge kroppen ser slik og slik ut så vil alt bli bra. Dessverre kurerer man ikke et negativt kroppsbilde ved å gå ned i vekt.

    Det betyr ikke at man ikke kan bli mer glad av en friskere kropp eller bedre helse, for det blir man så absolutt. Å brått kunne gå i trapper uten å bli andpusten er en fantastisk følelse. Dette går imidlertid på helse, og ikke nødvendigvis på hvordan kroppen ser ut (selv om det er en viss sammenheng mellom bedre helse og endret kroppsammensetning). Man kan ikke dømme på utseende hva slags helse en person har. Joda overvektige har større RISIKO, det er det viktige ordet her, for en rekke sykdommer og plager. Det betyr ikke at man kommer til å utvikle dem, at man har dem eller at man er i dårlig form. Piers var jo ute og kritiserte Victoria Beckham for å bruke for tynne modeller for en stund siden. Han var imidlertid raskt ute med å påpeke at han ikke klandret modellen, for alt han viste kunne hun jo være sunn. Undervektie har også en høyere risiko for en rekke sykdommer og plager, som for tidlig overgangsalder, hjertesykdommer m.m. Det betyr ikke at alle tynne mennesker er usunne?Hvorfor får ikke overvektige den tvilen til gode?

    Forøvrig hadde denne pluss size bloggeren et sykt godt poeng når det gjelder Tess sin forside. For hvor er egentlig furoren når det er overvektige menn på coveret av magasiner? Ikke eksisterende er ordet du leter etter. En overvektig kvinne derimot er fritt vilt. Det kan man se i mange bransjer, fra politikere til skuespillere. Svært sjeldent kommenteres menns overvekt på samme måte som kvinner. Er menns overvekt mindre usunt? Har de mindre risiko for sykdommer? Selvsagt ikke, men det blir allikevel behandlet som to ulike ting. Uansett, at Tess fronter en slik forside er faktisk en ganske stor greie (no pun intended). Ikke fordi man da glorifiserer overvekt, men fordi det viser at vi alle er verdt noe. Fordi det viser mangfold. Fordi det viser at selvaksept handler om så utrolig mye mer enn å få en pen kropp. Fordi det er viktig at den kommende generasjonen blir eksponert for alle type kropper.

    Jeg skal ikke si noe om Tess sin helse. Jeg ønsker ikke å diskutere om overvekt er farlig eller ikke. Vi må lære oss at en ting ikke utelukker en annen. Om jeg er lykkelig og fornøyd med meg selv betyr ikke at jeg driter i helsa. At den person er slank betyr ikke nøvendigvis at vedkommende er sunn. For meg som selv er overvektig er det egentlig utrolig provoserende at andre skal anta at jeg ikke er lykkelig kun på bakgrunn av kroppen min, og samtidig få høre at jeg sikkert ville vært mer lykkelig som slank. Igjen, jeg sier ikke at vi skal drite i helsa, men vi MÅ slutte å la kropp og utseende få så utrolig mye makt over oss. Vi må tørre å utfordre tankemønstrene våre om hva som skal til for å være lykkelig. Vi må faktisk ikke prate om hvor usunt det er å være overvektig hver jævla gang en overvektig person legger ut bilde av seg eller viser at hun liker seg selv. Tro meg, de aller fleste har fått det memo! Kan vi ikke bare av og til applaudere at folk smiler og er glade i seg selv, uten den forbanna moralske pekefingeren til enhver tid? Jeg avslutter med Tess sine egen ord: “People who think I’m glorifying obesity are glorifying stupidity,” Takk for meg!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 15
    Jul 2018
    6:45 pm

    Igår var det kjipt å være feit

     

    I hverdagen går jeg svært sjeldent rundt og tenker over størrelsen min. Faktisk tenker jeg oftere over at jeg føler meg bra, at jeg liker antrekket jeg har på meg og lignende. Svært sjeldent tenker jeg over at jeg er overvektig, at kroppen min er stygg, at jeg er tungt og lignende. Jeg har sjeldent problemer med å bevege meg rundt og jeg blir med på det jeg ønsker å gjøre uten å tenke over at jeg må gå ned i vekt først. Jeg vet dette er helt usannsynlig for noen, men sånn er det faktisk. Så er det selvsagt noen unntak som bekrefter regelen, og en av de situasjonene dukket opp igår på lørdag. Da var jeg i Skara Sommarland i Sverige, her har de både stort badeland og karuseller, noe jeg digger. Å være i vann og bade er vel noe av det jeg liker aller best, og det var ikke helt her problemet lå. Jeg tok på meg bikinien og koset meg sammen med pappa og lillesøster. Når det gjaldt karusellene derimot havnet jeg brått i en situasjon hvor jeg virkelig kjente på dette med å være overvektig.

    Det startet allerede på den første berg og dalbanen der det var en vektgrense. Nå var jeg innafor denne med 15 kilo, men allikevel gav det meg en vond klump i magen. Hva om de ba meg veie meg foran alle slik de gjorde på en taubane i Thailand? Etter litt kø fikk vi satt oss i karusellen og her dukket den neste utfordringen opp. Beltet var nemlig ganske så trang… såpass trang at jeg måtte få hjelp til å presse det ned i festet… Disse beltene tar vist ikke hensyn til verken mage eller hofte. Det er forsåvidt en ting, det verste var vel egentlig himling med øynene til den ansatte som måtte hjelpe meg. Der og da følte jeg meg rett og slett bare som en feit…. ja jeg skal ikke si det for jeg vet det bare er dumme tanker. Personlig liker jeg ikke å bruke ordet feit, verken om meg selv eller andre, men dette var en opplevelse jeg ikke helt var forberedt på.

    Deretter gikk vi videre for å kjøre go-kart, og her støtte jeg på litt samme situasjon. De bilene er ikke laget for oss med litt hofter og mage. Jeg fikk imidlertid presset meg nedi (bra fett flytter på seg, haha!), beltet gikk heldigvis på uten problemer, men jeg kan ikke si det er det mest behagelige jeg har opplevd. Igjen var det ikke det som var det største problemet, men heller hvordan man følte man ble møtt av de som jobbet der, og blikkene man får av de rundt seg. Der og da følte jeg meg så liten og så stor samtidig. Jeg følte meg som mange av de skjellordene jeg har fått høre gjennom bloggkarrieren, at jeg var lat, udugelig og bare feit. At det var alt jeg var og at det var kun størrelsen min som betydde noe. Ikke hvem jeg var som person. Hadde jeg ikke vært igjennom det jeg har vært igjennom tror jeg at jeg ville begynt å gråte og dratt hjem. Så ille føltes det faktisk der og da.

    Nå i ettertid kan jeg le litt av meg selv, nå innser jeg jo at det ikke er størrelsen min som identifiserer meg. Dessuten, jeg vet jo at jeg er litt stor og at slike karuseller etc ikke er laget for alle. Det må jeg bare godta. Jeg skal ikke begynne å hyle opp om at de burde lage karuseller for alle størrelser (selv om det hadde vært flott i en perfekt verden). Jeg skriver heller ikke dette for at noen skal synes synd på meg. Jeg fikk jo kjørt karuseller og koset meg, selv om det var ubehagelig i en liten periode. Noen ganger er det imidlertid viktig for meg å dele både det positive og det negative. Selv om jeg prater mye om at jeg liker kroppen sin, at man skal akseptere seg selv og bygge opp selvtilliten så kommer jeg allikevel borti slike opplevelser som dette. Mange overvektige blir fremdeles møtt med mange fordommer og forhåndsdømming, og slike situasjoner jeg beskriver er nok ikke uvanlig. Det er kjipt, men vi kan ikke la slike ting stoppe oss fra å leve. Stoppe oss fra å oppleve, være med på nye ting, eller få oss til å bare bli sittende hjemme fordi vi er redd for hva andre tenker. Det er ikke kroppen som avgjør vår verdi, det er hvem vi er som mennesker. Ikke la noen innbille deg noe annet.

    Samtidig må jeg jo innrømme. Akkurat igår føltes det veldig kjipt å være feit. Akkurat igår skulle jeg virkelig ønske jeg var liten og nett. Akkurat igår tok jeg på meg alle de fordommene som er der ute om overvektige og følte at det var sannheten. Det var heldigvis igår, idag vet jeg at det ikke stemmer. Heldigvis.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 6
    Jul 2018
    10:58 am

    “Kan jeg gjøre det når jeg er overvektig?”

     

    For litt siden begynte jeg med brasiliansk voks + voksing av beina. Overraskende nok er beina så mye vondere enn brasiliansk. For dere som ikke vet hva sistnevnte er så er det altså at man fjerner alt håret på underlivet. Det er ikke noe man MÅ gjøre, men noe jeg gjør fordi jeg liker det best slik selv. Min personlige preferanser der altså. Uansett, jeg har snappet litt de gangene jeg har vært der for å vokse meg. Ikke av selve voksingen selvsagt, men selve stedet og lignende. Sist gang fikk jeg en snap fra en som synes det var så bra jeg delte slike ting. Hun var selv overvektig og hadde alltid lurt på om hun egentlig kunne ta brasiliansk voks? At kanskje det ble flaut og ubehagelig, både for henne og for behandlerne.

    Jeg fortalte henne selvsagt at det var ingenting å tenke på. Behandlerne er superprofesjonelle, og de har nok vært borti mye før. De gir deg god veiledning og man kan hjelpe til litt selv også om ting er litt i veien. Jeg forstår selvsagt at det kan være ubehagelig for noen i enkelte tilfeller, men kanskje man bare må litt ut av komfortsona? Uansett er det ikke noe som heter at man ikke kan gjøre det, selv om man er overvektig. Jeg ble faktisk utrolig glad av denne meldingen. Ikke fordi vedkommende var engstelig for å ta brasiliansk voks, men fordi jeg kan bruke mine sosiale kanaler til å vise andre at mange av tankene man har om hva man kan/ikke kan gjøre som overvektig er feil. Ikke minst er jeg glad for at jeg fikk snakket med denne personen og fortalt om mine erfaringer. For jeg tror det er mange av oss som går rundt med disse tankene. “Nei, det kan jeg ikke gjøre fordi armene mine er for store”, “Jeg kan ikke gå i slike bukser for rumpa mi er for liten” eller “Jeg skal melde meg på hinderløp bare jeg går ned litt i vekt først”. Dette gjelder selvsagt ikke bare overvektige, men ganske mange av oss!

    Heldigvis er jeg her for å fortelle dere at det bare er tull. Faktisk vil jeg påstå det er svært lite jeg ikke kan gjøre pga vekten og størrelsen min! Jeg har deltatt i triathlon, tatt brasiliansk voks, gått på poledance, tatt tissue kurs, fått massasje, deltatt på treningstimer og det aller meste mens jeg har vært overvektig. Ja, i starten føler man seg kanskje litt akward, men så lenge helsa er på plass og man ikke har masse skader og vondter som begrenser deg så vil jeg faktisk si man kan gjøre det meste. Det samme gjelder selvsagt om du ikke er overvektig. Ikke la dumme tanker om din egen kropp hindre deg fra å gjøre det du har lyst til! Kast deg uti det, tørr å prøve og tørr å ha det gøy!

    Ikke la størrelsen din, uansett størrelse, hindre deg i å leve. Dette gjelder uansett om det er snakk om poledance, eller brasiliansk voksing. Vi kan ikke alltid vente med å leve livet for det skjer faktisk her og nå tenker jeg. Ikke vent med å vokse leggene, vent med å gå med sterke farger, ikke vent med å teste den nye treningstimen som ser så morsom ut. Kast deg uti det og gjør ditt beste. Ja, du må kanskje litt ut av komfortsona, men det er der det skjer dere! Jeg vet du klarer det, jeg heier på deg!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 14
    Jun 2018
    6:01 am

    Slik gikk legetimen

    -Inneholder reklame-

    Hei dere. Jeg forstår at mange var nysgjerrige på hva som skjedde hos legen igår, det har jeg jo lagt opp til selv tross alt. Uansett, ting gikk slag i slag igår, og jeg rakk rett og slett ikke å oppdatere bloggen. Ny podcast episode derimot fikk jeg lagt ut så noen av dere vet kanskje svaret allerede? Det har vært noen hektiske og slitsomme dager denne uka, og denne legetimen stresset meg nok mye mer enn jeg egentlig trodde. De siste dagene har jeg rett og slett vært skikkelig BITCH mot Mats, han har virkelig fått gjennomgå, men mannen har jo tålmodighet som en engel heldigvis.

    Timen igår var ikke før 13.30 og legen var litt forsinket i tillegg så det var nok av tid til å grue seg på venterommet. Jeg ble sittende å tenke en del mens jeg ventet, og en av tingene som slo meg er at jeg sliter med å identifisere meg som overvektig. Jeg vet jo at jeg er det sånn vektmessig, men det føles ikke slik. Jeg er frisk og rask, jeg har ikke diabetes, høyt blodtrykk,vondt for å bevege meg, eller noen sykdommer/vondter som følge av overvekten. Når jeg er på sykehuset så ser jeg jo andre overvektige som sliter med å bevege seg, som har sykdommer og lignende, og jeg føler meg rett og slett ikke i samme situasjon. Dette er overhode ikke noe vondt ment eller nedlatende mot andre, bare så det er sagt. Jeg er heldig som ikke har noen plager pga overvekt og det håper jeg selvsagt at jeg slipper. Samtidig tror jeg dette med operasjon på mange måter ville vært “lettere” dersom jeg hadde noen sykdommer eller plager. At det da hadde føltes mer som om jeg har en “gyldig” grunn. Det høres sikkert helt vilt ut for noen, men sånn føles det.

    Den deilige kjolen min fra Ellos finnes du her!

    Jeg nevnte dette da jeg kom inn til legen og hun forsto veldig godt tankegangen min. Alt i alt synes hun jeg virket veldig reflektert og hun var enig i mange av poengene mine. Det må jeg innrømme føltes litt bra. Etter å ha fått svar på noen viktig spørsmål rundt graviditet, løs hud og lignende så føltes det helt riktig å be henne sende meg videre til kirurg for operasjon. Operasjon blir nok ikke før til høsten eventuelt, og jeg har selvsagt fremdeles mulighet til å ombestemme meg om det skulle føles helt feil i fremtiden. Akkurat nå føles dette som det mest riktige valget for meg, og med tanke på at jeg fremdeles er ung, frisk, ikke røyker eller drikker noe særlig, og aktiv så gjør det at risikoen for komplikasjoner blir mindre. Argumentet om at operasjon er en risiko synes jeg egentlig blir litt teit, det er alltid risikoer ved operasjoner. Det er risiko ved å få barn også, men man hører ingen si “skal du virkelig ta risikoen ved å få barn, du kan jo adoptere?”. Nå får jeg sikkert mammapolitiet på nakken, haha!

    Forskning viser at det er svært vanskelig å beholde vekta med tradisjonelt vekttap og pr idag er operasjon den beste løsningen. Jeg har gått ned i vekt utallige ganger før, men aldri klart å holde meg der. Så nå føles dette som det riktige valget. Jeg vet at jobben overhode ikke er gjort, etter operasjonen må man jobbe hardt med både mat, trening og ikke minst hodet. Det er utrolig trist at noen mener det er en feig løsning og en lett utvei, men jeg hadde ikke tatt operasjon om jeg følte det var et annet alternativ som gav meg større sjans til å lykkes. Det er lett for folk å sitte utenifra og si at jeg kan jo bare gjøre sånn og sånn, men husk da at jeg faktisk har prøvd det meste fra coach til ulovlige stoffer. Dette handler tross alt om helsa mi, og jeg vil heller ta tak nå, enn å vente til jeg blir syk. Mens jeg venter på henvisning nå så skal jeg fortsette de gode og sunne vanene jeg startet med under 16 dagers utfordringen. Jeg skal fortsette å gå ned i vekt på egen hånd, spiste sunt og ikke minst jobbe med hodet (både alene og med fagfolk). Ting kan som nevnt fremdeles endre seg, og jeg synes ikke det er flaut om jeg brått skulle ombestemme meg. Det privilegiet har jeg heldigvis!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 21
    May 2018
    4:38 am

    Do what you love

     

    Mandag igjen, og siden jeg jobber i Sverige er det som hvilken som helst annen mandag. Bortsett fra at treningsenter og svømmehall er stengt og jeg må huske å handle før jeg drar hjem, haha! Jeg lover, jeg går så i surr med disse helligdagene for tiden. Mats er jo like ille siden han jobber turnus så det er blitt noen situasjoner ut av det allerede. På lørdag hadde vi rett og slett bare flaks fordi matbutikken ved oss hadde bestemt seg for å ha åpent til 21.00 pga Fredrikstad Cup. Ellers måtte vi bare raidet fryseren, det hadde nok funket det også. Jeg håper virkelig dere nyter den siste fridagen om du er så heldig å ha fri idag, og om du skulle kjede deg har Nordby åpent som vanlig. Det er merkelig hvor mye lettere ting går når man gjør noe man virkelig liker, og det er det jeg føler jeg har funnet litt ut av om dagen. Både meg jobb, men også med tanke på svømmingen.

    Akkurat nå føles det som om jeg har skikkelig abstinenser, og jeg vil bare komme meg tilbake i bassenget. Nå er det en liten overgangsperiode hvor de stenger bassenget inne og åpner det ute, og jeg vet ikke helt hvordan det blir med kurs fremover. Egentlig håper jeg å kaste meg på Masters, men vi får se hva kontaktpersonen min i Kongstensvømmerne sier. Ting faller mye lettere på plass når man gjør noe man virkelig liker, og det er vel kanskje et av de beste tipsene jeg kan gi andre når det gjelder trening. Gjør noe du liker! Det er ikke alltid man liker det helt i begynnelsen, men våg å prøve. Våg å teste ut nye ting og gi det en sjanse. Ikke tenk så mye rett og slett!

    Jeg får så ofte spørsmål om hva som er den mest effektive treningen, og for mange er sikkert svaret mitt bare irriterende. Det kommer uansett ikke til å endre seg. Den beste treningen er uten tvil den type trening du faktisk har lyst til å gjøre. Hva hjelper det om løping er mest effektivt, objektivt sett, om du hater å løpe? Ikke så veldig mye spør du meg. Det kan kanskje hjelpe deg i en kort periode, men det kommer neppe til å bli en sunn og god vane som du klarer å holde. Personlig synes jeg løping er noe herk, og gjør det derfor ytterst sjeldent. Med mindre det er snakk om kortintervaller, da digger jeg det. For mange er trening i en hektisk hverdag vanskelig nok fra før, så hvorfor ikke legge litt innsats i å finne noe du liker å gjøre?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrag

  • 13
    May 2018
    6:58 am

    En liten påminnelse

     

    Hei dere. Jeg kom til å tenke på noe etter en kommentar jeg fikk her på bloggen denne uka. En ting som faktisk er litt viktig og som jeg føler folk glemmer, eller ikke klarer helt å se. Jeg skriver jo en del om dette med å være fornøyd med seg selv, innse at man er god nok som man er, og at livet ikke automatisk blir bedre. Slik som i dette innlegget om Skjønnhetsinfluensa. Det innlegget og kommentaren jeg nevnte er selvsagt bare et eksempel, dette jeg nå skal snakke om er noe jeg har opplevd mange ganger før. Fordi, jeg synes det er utrolig trist, at når jeg skriver om dette med selvtillit og selvfølelse så skal vekten min dras inn i bildet. Da skal overvekt brukes som et argument, type “ja det er supert med selvtillit, men du er jo overvektig og det er ikke bra for helsa”. Men dere, det er jo faktisk ikke det vi snakker om.

    Fordi, selv om jeg som skriver dette er overvektig, så synes jeg det er viktig å huske på at dårlig selvfølelse, dårlig selvtillit og følelsen av å ikke være bra nok fordi man ikke ser ut på en gitt måte, ikke bare rammer de med overvekt. Den kan ramme alle, uansett størrelse og kroppsfasong. Det er ikke slik at slanke, trente eller normalvektige jenter (og gutter) ikke sliter med de samme følelsene. Disse følelsene har alle fra tid til annen, man må ikke veie X antall kilo for å ha disse følelsene og tankene. Det virker av og til som om noen tror at selvtillit kommer automatisk når ser ut på en gitt måte, men disse utfordringene sitter jo i hodene våre. Mine innlegg om selvfølelse og selvtillit henvender seg faktisk til alle, ikke bare deg som er overvektig eller har noen kilo ekstra. Derfor synes jeg det er så trist når alt jeg skriver ofte blir dreid til å handle om overvekt (og ofte min personlige overvekt), kun fordi jeg som skriver dette er overvektig. Jeg er fullstendig klar over at jeg er overvektig dere, men dette er like viktig å jobbe med nå som om jeg hadde gått ned 60 kg igjen.

    Det handler ikke om at jeg ikke er enige i kommentarene, for ofte er det mange gode poenger folk kommer med. Som i gårsdagens kommentar, jeg er helt enig i mange av poengene og synes det var en gjennomtenkt tekst. Så ikke misforstå meg her. Jeg bare synes det er viktig å huske at disse følelsene om utilstrekkelighet er noe alle kan slite med, og jeg ønsker faktisk å nå ut til alle med mitt budskap. For selv om en slank person kanskje ikke møter det samme stigma som overvektige, så kan man fremdeles sitte med følelsen av å ikke være bra nok, ikke strekke til, og det er vondt for alle. Jeg aner ikke hvor mange flotte jenter jeg hører ifra, i alle fasonger, som sliter med de samme tankene. Det å være positiv til seg selv og egen kropp er jo noe vi alle må jobbe med mener jeg, ikke bare de på pluss siden. Jeg skulle bare ønske at alt ikke dreide seg om min overvekt når jeg skriver slike type innlegg, at man hadde klart å se litt forbi meg og heller få med seg budskapet. Kanskje det er for mye forlangt av meg, men jeg håper at ved å skrive dette så får noen en liten påminnelse om at alle kan slite med vonde tanker om seg selv. At dette med å snakke pent til seg selv og innse ens egen verdi ikke sitter i utseende, faktisk gjelder oss alle. Takk for at du leste 

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 23
    Mar 2018
    9:56 am

    Veien videre

     

    Heisann, er dere klare for helg? Det har vært litt stille hos meg de siste dagene, det har rett og slett vært en hektisk uke. Heldigvis ble det ene kurset mitt avlyst idag, dermed får jeg en “avslappende” dag på kontoret istedet. Altså hjemmekontoret. Uka har gått med på møter i Gøteborg og det siste start kurset i Moss. Det ble brått veldig mye som skjedde på en uke, og altfor mange tanker i hodet samtidig. Idag merker jeg at jeg er rett og slett utslitt. Utslitt, men fremdeles overraskende positiv. Jeg er blitt bedre på å prioritere, og akkurat nå må jeg bare prioritere Beastmode V.3.5, så får jeg ta tak i de andre tingene litt etter litt. Jeg har jo en tendens til å la en ting ødelegge for alt annet, og det prøver jeg å jobbe med unna nå. Ikke la det få for mye energi og altfor mange tanker, men heller godta at sånn er det akkurat nå. Så får jeg gjøre noe med det jeg kan gjøre noe med. Tålmodighet er vel kanskje min største utfordring, ting skal helst skje med en gang, så jeg prøver å ta meg sammen der.

    Jeg har nå tatt et valg om veien jeg skal gå videre med tanke på start kurset, men jeg føler meg ikke helt klar for å dele tankene mine der enda. Men det kommer, garantert. Jeg må bare få samlet meg litt først. Som dere vet har denne prosessen vært tøffere enn jeg trodde den kom til å bli, men samtidig utrolig fin. Denne prosessen har virkelig åpnet øynene mine på mange måter, og dermed føler man seg jo litt mer sårbar også. Man må endre litt syn på ting, og innse at ting blir bra til sist. Selv om det kanskje ikke blir helt på den måten man hadde tenkt i utgangspunktet. Nå skal jeg altså bruke dagen på å samle meg litt, jobbe videre med prosjektet mitt og prøve å få hverdagen min opp og gå igjen. Jeg vet jo tross alt hvordan jeg skal gjøre det når alt kommer til alt. Noen ganger må man bare prioritere litt.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 9
    Mar 2018
    11:21 pm

    Når en ting ødelegger for alt annet

     

    Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å blogge ikveld, men jeg føler for å si noen ord. Som dere kanskje forstår så har jeg det ikke så bra for tiden. Samtidig føles ikke det helt riktig å si det heller for jeg lider slik sett ingen nød. Det er mye å tenke på, og en vanskelig situasjon å være i, og jeg føler ikke at jeg helt kommer noen vei. Som jeg nevnte i podcasten min så har jeg fått noen slag i trynet de siste ukene. Åpenbaringer kan man vel også kalle det, og selv om det er vondt så er det faktisk også litt godt. Godt å finne ut av det, godt å innse at det faktisk var noe der, helt på bunnen. Noe mer konkret å jobbe med inne blant alle følelsene og tankene. Det gjør selvsagt også vondt, for jeg føler jeg har kastet bort uendelig med tid. Fokusert på feil ting, behandlet symptomene istedet for selve “sykdommen”. Jeg føler jeg er kastet ut i et vakuum hvor jeg ikke helt finner meg selv. Hvor jeg ikke helt finner gnisten min rett og slett, om det gir noen mening?

    Akkurat nå føles det som om en ting ødelegger for resten av livet. Jeg klarer ikke glede meg over ting som tidligere gledet meg. Det er vanskelig å blogge, vanskelig å lese gode bøker, vanskelig å prate og le. Det eneste stedet jeg føler meg sterk om dagen er i jobbsammenheng, for der er jeg virkelig i mitt rette element. Jeg sliter med å se løsninger. Jeg sliter med å finne energien, og fordi dette ikke er på plass så er ingenting på plass. Beklager om dette innlegget blir fryktelig kryptisk, men jeg merker at jeg har behov for å dele noe uten å nødvendigvis avsløre alt. Jeg merker også at jeg har et behov for å snappe ut av dette snart. Komme videre med livet mitt rett og slett. Jeg prøver å tenke litt rasjonelt, og jeg kan jo ikke la en del av livet ødelegge for alt annet. For det er det jeg føler jeg gjør nå egentlig. Lar dette bli en type “unnskyldning” på en måte for å ikke ta tak i andre ting. Men det gjør jo ikke noe bedre, snarere verre. Gir det mening?

    Jeg har bare lyst til å riste meg selv og skrike “snap out of it!”. Tenk om det bare hadde vært så lett? På en måte er det kanskje det, samtidig ikke. Jeg trenger bare tid på meg tror jeg, men samtidig så må jeg også “ta meg sammen” til en viss grad. Åh, dette er faen i meg vanskeligere enn jeg trodde dere. Jeg trodde aldri jeg skulle havne så langt ut på viddene, men vi satser på at det kommer noe godt ut av det til sist. Takk for at du leste!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage