• 5
    Aug 2017
    5:53 pm

    Det er kjipt å være overvektig

     

    I det siste har jeg tenkt mye på dette med overvekt, helse og generelt hvordan overvektige behandles i samfunnet. Senest idag tidlig leste jeg hos en blogger at sykelig overvektige hylles på instagram, og at de dermed gir andre overvektige en unnskyldning for å ikke gå ned i vekt. Altså, har dere hørt uttrykket Facepalm? For jeg tror håndflaten omtrent gikk gjennom hodet mitt da jeg leste det. Det ironiske er at vedkommende mente at dersom leserne mente hun bidrar til å øke kroppspresset ved å dele bilde av seg selv i bikini kunne de jo bare slutte å lese bloggen. Hun måtte jo tross alt få legge ut det hun ville. Noen som ser ironien her? Jeg vurderte å kommentere, men jeg kjente at jeg rett og slett ikke gadd. Jeg orket rett og slett ikke å bruke tid og energi på å stille meg opp for å få misunnelsekortet slengt i trynet, og helt ærlig? Noen mennesker tror jeg faktisk aldri kommer til å forstå. Ikke fordi de er mindre intelligente, men rett og slett fordi de ikke vil.

    Mange forstår vist ikke at det er svært få overvektige som blir hyllet FORDI de er overvektige. Jeg har ihvertfall aldri blitt hyllet for det faktum at jeg er overvektig, men heller fordi jeg ikke lar det begrense meg. Fordi jeg fremdeles går i kule klær, kjoler og korte shorts til tross for at jeg ikke passer inn i samfunnets standard med tanke på kropp. Fordi jeg ikke lar størrelsen min hindre meg i å prøve nye ting. Fordi jeg lever livet mitt, går i bikini og spiser is, akkurat som alle andre, og ikke lar overvekten definere meg som person. Som jeg har nevnt tidligere, jeg HAR overvekt, jeg ER ikke overvekt. Det er en utfordring jeg har akkurat nå, og som jeg jobber med å komme meg ut av. Jeg prøver ikke å fremme overvekt som noe positivt, og jeg prøver heller ikke å si at jeg selv er i super form (for det er jeg virkelig ikke om dagen), men jeg kan faktisk være fornøyd med meg selv som person allikevel. Fordi jeg innser at overvekten bare er en liten del av den fantastiske personen som er meg, og jeg velger å ikke la den definere hele livet mitt (selv om det selvsagt er noe jeg vil og burde jobbe med). Det er vist vanskelig for mange å takle. Tilbakemeldingene jeg får fra andre tilsier at jeg verken inspirerer folk til å legge på seg, eller legge seg ned på sofaen og drite i helsa, men heller det motsatte. Jeg får mennesker ut av sofaen, inn i klær de tidligere ikke ville gått med og ikke minst i aktivitet. Om du ikke tror meg så er det bare å lese kommentarene jeg får på Facebook og Instagram.

    Igår satt jeg meg faktisk ned for å skrive et helt annet innlegg. Et innlegg som handlet om nettopp dette kjipe ved å være overvektig. Så jeg begynte å skrive en liste over de tingene som plager meg mest ved å være overvektig. For selv om man liker seg selv som person og ikke hater kroppen sin så er det jo noen kjipe ting ved å ha noen kilo ekstra ikke sant? Vet dere hva det kjipeste med denne listen var? Det faktum at utenom et par ting som vektgrenser på ulike aktiviteter, helseaspektet, og klær med elendig passform, så omhandlet ALLE de andre punktene om hvordan ANDRE mennesker behandler deg som overvektig. For det er faktisk det jeg finner aller mest vanskelig med å være overvektig, hvordan andre mennesker behandler deg. Hvordan andre mennesker velger å dømme deg kun pga utseende. Hvordan andre mennesker føler de bare kan gi meg “gode råd” som om jeg ikke vet bedre. Hvordan andre mennesker mener de kan kommentere min kropp fordi det bare er “fakta”. Hvordan andre mennesker tydeligvis tror at jeg verken har speil eller vet at overvekt ikke er sunt og bra for meg. DET er faktisk det som plager meg aller mest ved å være overvektig…

    Det er ikke bra å være overvektig, det tror jeg virkelig de fleste vet, og aller mest vi som faktisk er overvektige. Samtidig, det er heller ikke bra for kroppen å røyke eller drikke alkohol flere dager i uka. Plastiske operasjoner er heller ikke bra for kroppen og det er mange usunne vaner som også påfører samfunnet og helsevesenet ekstra belastning, ikke kun overvekt. Jeg har ingen sykdommer som følge av min overvekt, jeg kan jobbe 12 timer om dagen om det trengs, jeg har ingen dårlige knær, diabetes, eller forhøyet blodtrykk (bank i bordet). Dersom jeg skulle få det? Vel, da betaler jeg faktisk like mye skatt som alle andre. Grunnen til at dette tema er viktig for meg er ikke fordi jeg ikke klarer å endre livsstil eller gå ned i vekt, det vet jeg at jeg gjør. Jeg bare tror på å snakke hverandre opp fremfor å trykke hverandre ned. Jeg tror på å være oppmuntrende istedet for dømmende og nedsettende. Jeg tror på å hjelpe folk med positivitet fremfor å bryte dem ned. Å skamme noen ned i vekt funker sjeldent i lengden.

    Jeg er fullstendig klar over at min overvekt ikke er sunn, jeg er fullstendig klar over at min livsstil per dags dato ikke er optimal, og det prøver jeg heller ikke å skjule. Hvor mye klarere kan jeg egentlig si det og skrive det? For jeg lover, det føles som om jeg skriver det i hvert eneste innlegg. Jeg kan imidlertid ikke la være å leve livet mitt i mellomtiden. Livet mitt skjer her og nå, og jeg har rett til å leve det på lik linje med alle andre, selv om jeg prøver å forbedre helsen min. Jeg prøver nemlig ikke å fronte overvekt som noe bra, men jeg fronter min rett til å like meg selv som person og være like awesome og bra som alle andre, selv om jeg har noen kilo ekstra.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 9
    Jul 2017
    6:39 am

    Let`s wear shorts!

     

    Denne shortsen er en størrelse større enn jeg vanligvis bruker, og det er helt greit!

    Det er merkelig å tenke på hvordan ting har endret seg, særlig tankegangen rundt meg selv og min egen kropp. Da jeg prøvde shortsen jeg hadde på bildet måtte jeg gå opp en størrelse for å få den til å sitte pent. Jeg passet størrelsen jeg vanligvis bruker, men den ble liksom litt for trang, så da valgte jeg en størrelse større. Tidligere ville dette satt meg helt ut av spill. Vi snakker antagelig trøstespising for så å straffetrene og kun spise salat en uke, så ille ville det nok vært. Det ville neppe hjulpet nevneverdig av den grunn heller.

    Idag vet jeg heldigvis bedre, å jobbe i klesbutikk har nok også hatt mye av æren. Jeg har mye større forståelse for at klær kommer i ulike modeller og at en Medium ikke alltid er en medium. Jeg har også større forståelse for at ikke alle passformer er perfekte for min kroppsfigur og kanskje det viktigste? Jeg har forstått at kropp faktisk ikke er det viktigste og at det ikke definerer meg som person. Summen av dette første til at det å gå opp en størrelse i shortsen var null stress. Klær skal tross alt sitte godt og se bra ut, hvilke tall som står bak i rumpa er da vel virkelig ikke så viktig? Jeg er ikke en bedre person fordi det står str 38 enn str 48, og jeg mener bestemt at klær handler om atttitude. Om hvordan du bærer klærne dine.

    Denne sommeren har jeg hørt en del kommentarer på at “det er så kult at jeg går i shorts”, “jeg kan ikke gå i shorts” og lignende. Det gjør meg egentlig ganske trist. Dessverre er det slik at noen mennesker mener man ikke skal gå verken i det ene eller andre om man er litt større. Da skal man helst bare gjemme seg vekk. Ihvertfall ikke gå i shorts eller gud forby bikini! Jeg vet disse menneskene finnes, og jeg må flaut innrømme at jeg tidligere mente det samme selv. Tilbake i 2011, da jeg begynte å gå ned i vekt hatet jeg kroppen min og jeg syntes overvektige mennesker (inkludert meg selv) var fæle. Vi skulle ihvertfall ikke gå i shorts og trange kjoler, det var rett og slett utenkelig.

    Det er jo ikke holdninger jeg er stolt av, eller mener, idag, men samtidig er jeg så uendelig takknemlig for reisen jeg har vært igjennom så langt. Den gir meg et større spekter og forståelse enn mange andre, og man lærer hva som virkelig er viktig for en selv. Man lærer at man må ikke være innenfor en viss størrelse for å være lykkelig når alt kommer til alt. Generelt vil jeg si denne reisen og alle de herlige menneskene i alle størrelser jeg har sett på veien har lært meg å se skjønnheten i alle fasonger. At man ikke må se ut på en viss måte for å være vakker. For å trives med seg selv.

    Veldig ofte ser man at det også er lettere for å folk å ta vare på helsen når man begynner å like seg selv og kroppen sin. Når man trener fordi man synes det er gøy, og ikke bare fordi man må. Personlig har jeg heller aldri hatt det så gøy med klær nå som etter at jeg la vekk teite forestillinger om at jeg ikke kunne gå i ditt eller datt. Ja, jeg har litt mage, men hva så? Den forsvinner ikke med et knips, og det er bare slik jeg ser ut akkurat nå. Det betyr ikke at jeg alltid vil se slik ut. Det er selvsagt ikke alt jeg er komfortabel med å gå med, men jeg prøver å analysere hvorfor. Er det pga teite forestillinger om at folk med min kropp ikke kan gå i det ene eller det andre, eller er det fordi det ikke er min stil eller min greie? 🙂

    Dagens lille tankespinn fra meg dere, de kommer som regel på morgenen! Håper det gir dere litt å tenke på. Med det skal jeg ta på meg shortsen min (elsker virkelig temperaturen om dagen) og komme meg ut på tur med Gaia før enda en arbeidsdag på Zizzi Nordby står for tur! Håper dere får en fantastisk dag, uansett om dere går i shorts, kjole eller noe helt annet.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

     

  • 3
    Jun 2017
    6:05 am

    Trange skjørt og attitude

     

    La oss knuse noen kroppsmyter!

    Etter at jeg begynte å jobbe i Zizzi så har jeg fått mange komplimenter for klesstilen min, og det synes jeg jo er utrolig hyggelig. Egentlig tror jeg stilen har vært der hele tiden, jeg har bare holdt meg selv igjen både pga usikkerhet ang kroppen min, samt en del kroppsmyter som har fått surre i hodet. Bloggeren Carina lagde en serie der hun i et år knuste kroppsmyter og det fikk meg faktisk til å tenke litt. På hvor mange “sannheter” og regler vi lager for våre egne kropper, og hvordan vi følger disse slavisk, uten å kanskje tenke over dem. Jeg merker det kanskje ekstra godt nå som jeg jobber i Zizzi, nettopp fordi jeg får så mange kunder som mener de ikke kan kle seg i verken det ene eller andre fordi de er litt større. Mytene er mange, ikke trange skjørt, ikke store mønster, ikke andre farger enn sort, må ha lange ermer, ja listen er ganske lang. Hvorfor velger vi å begrense oss så mye?

    Jeg skal selvsagt ikke kaste stein i glasshus. Jeg mener så absolutt man skal kle seg etter kroppen og kroppstypen, men jeg tror mange av oss har godt av å gå litt utenfor komfortsonen. Ikke bare kjøpe klær i triste farger og størrelsen telt/liten elefant. Dere aner ikke hvor mange flotte jenter jeg har innom som automatisk går etter størrelse XL, og de er absolutt ikke en XL på Zizzi. Det er jo fordi de er vant med å måtte ha det største av det største i andre butikker. Uansett, poenget er at mange av disse kroppsmytene bare er tull egentlig, og dersom vi tørr å gå utenfor komfortsonen åpner det seg uante muligheter 😀 Jeg har de siste ukene gått med i trange skjørt enn jeg har gjort noensinne tidligere! Jeg får så utrolig mange komplimenter, og jeg føler meg egentlig ganske heit om dagen, haha! Det har selvsagt noe med antrekket å gjøre, men også fordi jeg utstråler selvsikkerhet tror jeg. Et smil gjør faktisk utrolig mye, og man smiler jo når man føler seg bra!

    Joda selvsagt synes magen min litt i trang skjørt, det er faktisk svært vanskelig å unngå! Men vet dere hva? Det er slik jeg ser ut akkurat nå, og sånn er det bare 🙂 Jeg tror faktisk ikke de fleste legger merke til det om de møter meg. Jeg håper ihvertfall at de heller legger merke til det at jeg smiler og er fornøyd, for er ikke det mye viktigere? Det skal sies at denne endringen ikke har kommet av seg selv, og det har tatt litt tid å komme ditt jeg er idag. Så ikke sammenligne dine første skritt med min halvmarathon! Et sted må du begynne. Kjøp deg en fargerik skjorte og bruk den som jakke utenpå en sort kjole. Finn ut kroppstypen din og hva du kler. Be noen om hjelp, men start et sted. For meg startet det med å ha på meg ting som skjørt og masse farger på jobb, og nå er det veldig naturlig for meg å ha det på alle andre steder også. Jeg må jo ikke kle meg i telt selv om jeg er overvektig, heldigvis.

    Hele antrekket er fra Zizzi Nordby

    Så knus en liten kroppsmyte i helgen dere! Gå med trange skjørt, store mønster eller sommerkjoler med tynne stropper. Sleng på en attitude og gå ut av komfortsonen. Livet blir veldig fort litt begrenset (ikke at klær er det viktigste i livet altså) om man ikke kan gå i verken ditt eller datt fordi magen ikke er flat og man ikke har tigh gap, så jeg sier la oss gjøre det beste ut av det så lenge 🙂 Med det skal jeg stikke på jobb på Zizzi Nordby og forhåpentligvis knuse noen flere kroppsmyter! Følg meg gjerne på TheCurvyEdge for tips, nyheter og sender du inn bildet kan jeg hjelpe deg med kroppstypen din! P.S. Dette er en snap tilknyttet Zizzi Nordby og ikke min vanlige snap. HA EN MAGISK DAG!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 2
    Jun 2017
    5:37 am

    Selvtillit og helse – to ulike ting

     

    Hei herlige følgere!

    Jeg er rett og slett overveldet over all responsen jeg fikk igår, særlig på snapchat. Det rant inn med snap fra folk, og jeg prøvde så godt jeg kunne å i det minste gi noe svar til alle, selv om det ble gjort i form av emoji. Jeg må ærlig innrømme at ofte når jeg skriver om litt mer alvorlige temaer så sitter jeg igjen med følelsen av “hvorfor gidder jeg dette?”. Jeg føler jeg alltid blir misforstått (noen tror jeg seriøst gjør det med vilje), og noen ganger er jeg ikke flink nok til å få frem det jeg egentlig mener. Det siste året har jeg følt jeg må presisere ting flere ganger pr innlegg så folk ikke skal misforstå, uten det altfor store hellet, haha! Det blir slitsomt i lengden, særlig om et tema som er vanskelig fra før.

    Gårsdagens lille utblåsning på snapchat og forsåvidt også i Episode 7 av podcasten min kom ikke som følge av en enkelt kommentar, det synes jeg er litt viktig å poengtere. Jeg følte kanskje litt det ble veldig fokus på en person i kommentarfeltet, men denne utblåsningen var ment generelt, og ikke mot en enkelt person. Personens kommentar på gårsdagens instagram bilde var heller ikke en stygg kommentar eller noe, jeg bare så ikke poenget. Jeg forsto ikke hvordan vedkommende kunne dra denne konklusjonen utifra det jeg skrev. Dette er jo heller ikke første gangen temaet kommer opp. Hvorfor er det slik, at hver gang man presiserer at man liker seg selv som man er, man liker kroppen sin og sier fuck kroppspresset, så skal helse bli dratt opp som et tema? Hvorfor? Er det to sider av samme sak? Er det slik at om man er overvektig, men velger å like seg selv så er det det samme som å drite i helsa? NEI, SELVSAGT ER DET IKKE DET!

    Da jeg skrev gårsdagens innlegg “Jeg blir aldri tynn” så handlet ikke det om at jeg har slått med ro med å være overvektig. At jeg har bestemt meg for å drite i helsa. Det handler om at jeg har lagt bort det intense ønske og følelsen av at jeg MÅ bli tynn. Å bli tynn for utseende sin skyld er rett og slett verken viktig eller et mål lengre. Det betyr IKKE at jeg ikke vil trene, gå litt ned i vekt, få bedre helse og være i form? Jeg forstår helt ærlig ikke hvordan de to tingene kan sammenlignes og settes sammen som et? Jeg synes også det er ironisk. Vi får stadig vekk høre om hvor ille kroppspresset er, at vi jenter må like oss selv som vi er, og innse at vi ikke kan se ut som reklameplakatene. Et kjempebra budskap forøvrig, ingen tvil om det. Samtidig, så fort noen sier at de liker seg selv og kroppen sin, så skal noen trå til og minne oss om HELSA. At det er viktig å tenke på helsen og komme seg på trening, at det ikke er sunt å være overvektig (gud jeg er så lei det argumentet). For meg blir det rett og slett altfor dumt… For meg henger det ikke sammen. Joda, man kan jo få bedre selvfølelse av å ha god helse, men det ene utelukker ikke det andre. At jeg liker kroppen min og meg selv nå er IKKE det samme som at jeg ikke tenker på helsen min og vil komme i bedre form. Jeg bare velger å akseptere meg selv mens jeg gjør det 🙂

    Heldigvis, når det ser mørkest ut, så kommer dere meg til unnsetning. Dere viser meg at det faktisk er mange som forstår hva jeg skal frem til, dere viser at dere klarer å se verden i flere nyanser enn sort/hvitt, og dere viser meg at det jeg gjør faktisk har en effekt. Dere viser meg at selv om dere velger å like dere selv og kjempe mot komplekser, så streber dere fremdeles etter en sunn livsstil. Det er faktisk veldig stort for meg, for mange mener jeg oppfordrer til overvekt og at jeg påvirker folk til å ikke trene. Dere derimot viser meg at det er det totalt motsatte! Jeg er utrolig stolt av å ha såpass mange flotte, empatiske og oppegående lesere som klarer å se verden fra flere vinkler ♥ Jeg kan ikke gjøre alle fornøyde, men jeg føler allikevel det er viktig å ta denne debatten. Få folk til å innse at selv om man er overvektig kan man ha masse selvtillit, god selvfølelse og like seg selv, uten at det betyr at man driter i helsa.

    Så igjen TUSEN TAKK for alle meldinger vedrørende gårsdagens tema. Jeg blir veldig lidenskapelig og engasjert som dere kanskje forstår, og jeg setter enormt stor pris på at dere tar dere tid til å kommentere i de sosiale kanalene mine, virkelig! Samtidig vil jeg også oppfordre til å holde debatten saklig, det er måten vi kan gjøre en endring på tror jeg. Ha en herlig fredag!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 22
    May 2017
    9:00 pm

    Ser dere virkelig ikke forskjellen?

     

    Er det umulig å like seg selv om man er feit?

    Dette innlegget skrives i mild frustrasjon, og kanskje kommer jeg til å angre. Noen mener garantert at jeg ikke burde bry meg, at jeg ikke burde gi trollene mer “ammunisjon”, men jeg bryr meg dere. Jeg blir lei meg, og jeg reagerer. Jeg er menneskelig som alle andre. Jeg tar ting til meg, jeg blir såret, jeg blir oppgitt og frustrert. Jeg har for lenge siden sluttet å lese om meg selv på internett og et vist forum, men jeg får jo kommentarer i mine egne kanaler. Det jeg reagerer mest på er kommentarene om at jeg oppfordrer til overvekt. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg poengterer at det er sunt å trene, at overvekt ikke nødvendigvis er sunt, at alle burde etterstrebe en sunn livsstil and so on. Noen ganger føler jeg at jeg gjør det i hvert eneste innlegg. Allikevel, hver eneste gang jeg skriver om selvtillit, å like seg selv, lære seg å akseptere kroppen sin og lignende temaer, så kommer disse kommentarene. At jeg oppfordrer til overvekt. Jeg blir så lei…

    Derfor må jeg spørre dere som leser bloggen her, er det virkelig så vanskelig å se forskjellen? Er det så vanskelig å se at man kan være selvsikker og like seg selv, til tross for at man er overvektig? At man ikke må hate kroppen sin bare fordi den har noen kilo for mye og cellulitter på lårene? Er det virkelig slik at når jeg oppfordrer folk til å like seg selv, å forstå at hvem man er som person er viktigere enn hvordan man ser ut, så oppfordrer jeg samtidig til overvekt? Oppfordrer jeg til overvekt ved å dele treningstips, sunne oppskrifter og oppfordre til å snakke pent til seg selv? Dersom jeg selv hadde vært slank, men oppfordret til nøyaktig det samme, ville jeg fått den samme kritikken da? Er det bare provoserende å se at noen med en uperfekt kropp faktisk liker seg selv? Seriøst hva er greia?

    Jeg klarer nemlig ikke, samme hvor mye jeg prøver, å se hvordan jeg kan oppfordre til overvekt. For meg handler ikke det om å jobbe med både selvtillit og selvfølelse om å godta at man er overvektig. Bruke det som en hvilepute. Overhode ikke. Faktisk handler det mer om å faktisk ha det bedre med seg selv innvendig slik at man kan gjøre det som gjør deg og kroppen din godt. Selv om jeg har god selvfølelse og synes jeg ser bra ut så betyr ikke det at jeg ikke prøver å ta grep om helsen og mine overflødige kilo.  Noen mener at jeg garantert gjør at noen ikke ønsker å gjøre noe med overvekten sin fordi de er gode nok som de er, men jeg opplever heller det motsatte. At folk faktisk begynner å trene og tar vare på seg selv NETTOPP fordi de innser at de er gode nok, og at de må gjøre ting for sin egen del. Jeg ser at det jeg skriver gjør en positiv forskjell for andre, og jeg har enda til gode å se at det budskapet jeg prøver å gi ender opp med at noen får dårligere helse.

    Jeg har for lenge siden innsett at som blogger så må jeg innse at jeg umulig kan gjøre alle fornøyde (det har jeg gitt opp for lenge siden), men akkurat dette lurer jeg på. Er det virkelig så vanskelig å se forskjellen når det gjelder slike temaer? Eller er det bare folk som blir provosert over at man faktisk kan være fornøyd med seg selv til tross for overflødige kilo og cellulitter? I really need to know… .

     

  • 21
    Apr 2017
    8:27 am

    Jeg er ikke overvektig

     

    Skal jeg være dønn ærlig så er jeg veldig lei av folk som stadig skal påpeke at jeg er overvektig. For det første har jeg speil selv, og er fullstendig klar over hvor skapet står (faktisk mer enn dere som bare ser skapet via blogg og sosiale medier). For det andre så ER jeg ikke overvektig, jeg HAR overvekt. Det er en vesentlig forskjell, og ikke et forsøk på å male et bedre bilde av meg selv, og jeg skal prøve å forklare hva jeg mener.

    Mange mennesker har et svært negativt syn på overvektige mennesker. Vi er late, udugelige, mangler viljestyrke og vi ligger bare på sofaen og spiser dritt. For herregud, det er jo bare å spise mindre og trene mer, ikke sant? De overvektige er bare for late til det også. Er man litt mer opplyst så vet man selvsagt at det ikke stemmer, men holdningene er der allikevel. Jeg aner ikke hvor ofte jeg får høre at jeg må slanke meg, overvekt er ikke sunt (for det vet jeg selvsagt ikke) og generelt at mye av det jeg sier ikke har noen verdi fordi jeg ser ut som jeg gjør. Dessverre er det mange mennesker som tror på dette og som dermed føler seg elendige med seg selv pga det. Mange overvektige føler seg ofte feite, late, udugelige, og kler seg i telt for å skjule kroppen sin. Mange er ikke engang overvektige, men føler de er det pga litt ekstra fett på magen eller cellulitter på lårene. Hvor trist er ikke det?

    Antrekk fra Lindex

    Grunnen til at jeg mener jeg ikke ER overvektig er fordi jeg nekter å la overvekt definere meg som person. For selv om jeg har noen kilo for mye så betyr ikke det at det er alt jeg er, eller at det er det viktigste aspektet ved meg. Jeg ER empatisk, snill, morsom, awesome, arbeidssom, viljesterk og smart, jeg er ikke overvekt. Jeg HAR overvekt, men det tar ikke vekk alle de gode egenskapene og hvem jeg er som person. Om jeg iløpet av de neste månedene går ned 50 kg så endrer ikke det HVEM jeg er som person, det endrer bare hvordan jeg ser ut 🙂 Selvsagt kan man endre litt væremåte om man går fra å være overvektig til å gjøre positive endringer med helsen sin. Jeg følte jo selv at JEG og min awesome personlighet kom bedre frem når jeg begynte å gå ned i vekt og følte meg bedre med meg selv. Samtidig er dette ganske flyktige følelser som strengt tatt kan endre seg fra dag til dag, uansett hva man veier.

    Jeg har bedre selvtillit og smiler mer enn noen gang tidligere. Det er mye fordi jeg har innsett og lært meg å bli glad i meg som person. Jeg har lært meg å se det positive med kroppen min, fremheve det jeg ønsker å fremheve og ikke minst lært meg å bli glad i meg selv for den jeg er. Jeg har innsett at jeg som person ikke er perfekt, men at mange deler av meg er ganske fantastiske. Det betyr ikke at jeg ikke prøver å gjøre gode ting for helsen min, spise sunt og være i bevegelse, men for meg handler det om å faktisk leve livet mens jeg gjør det 🙂 Jeg smiler, ler, prøver nye ting, kler meg i kule klær og på veien, prøver jeg å få andre til å innse hvor BRA de faktisk er også! Til tross for overvekt, cellulitter og andre komplekser. Jeg tror også det er mye lettere å implementere en sunnere livsstil om man gjør det for å være god mot seg selv, ikke fordi man MÅ.

    Mange mener kanskje det er flisespikkerier å si at jeg ikke ER overvekt, men jeg tror faktisk det er en viktig ting. Det er jo ikke slik at så fort man bikker overvekt skalaen så forsvinner personligheten din og du får en “tjukkas” egenskaper istedet. Det funker ikke slik! Overvekt er tross alt noe jeg kan endre på, hvem jeg er som person, det er ganske fastsatt 🙂 Jeg vet ikke hvordan andre fungerer, men jeg tenker aldri på om folk er overvektige, slanke, tynne etc når jeg snakker med folk. Det er jo ikke relevant for mitt forhold til personen, liker jeg noen gjør jeg jo det uavhengig av slike ting?

    Jeg er jo meg uansett om vekta viser 50, 70 eller 100 kg. Igjen, det handler overhode ikke om at man ikke skal gjøre positive ting for helsen, men at man må slutte å la overvekten og andre komplekser diktere selvtilliten din og hvem du er som person. Du er awesome, smart, empatisk, morsom, kul å være sammen med og kreativ, og det er det du burde basere selvtilliten din på! Akkurat nå har du bare litt overvekt i tillegg, men det kan tross alt gjøres noe med. Det ender ikke hvem du er som person! Med det ønsker jeg alle en fantastisk fredag!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 5
    Apr 2017
    5:23 am

    Jeg må bare la det ligge

     

    Jeg har mange kvinner jeg beundrer. Menn også for den saks skyld, men nå skal jeg altså snakke om kvinnene. Jeg er så heldig å få møte mange sterke kvinner nesten daglig, både gjennom bloggen og sosiale medier, men også ellers selvsagt. Det finnes utrolig mange flotte kvinner der ute, og da mener jeg ikke kun utseendemessig. Sterke, selvstendige kvinner som virkelig får det til, som har bein i nesa og ikke lar seg selv definere pga størrelse og utseende. Damer som virkelig får det til, som har suksess, på den ene eller andre måten. Slike damer digger jeg! Jeg har heldigvis mange av disse damene i feeden min på Facebook, og det gir meg faktisk en boost i hverdagen, men det har ikke alltid vært slik.

    Det har nemlig vært veldig lett å sammenligne seg med disse damene og tenkt at jeg kommer til kort. At sammenlignet med dem er jeg ingenting, de er jo så flotte og suksessfulle, hva er vel jeg da? Heldigvis har jeg kommet så langt at det sjeldent er noe problem. For hvor idiotisk er ikke egentlig en slik tankegang? At fordi hun er bra så er ikke jeg det? For jeg vet at selv om andre bloggere gjør slik og slik, selv om andre ser sånn ut, så gjør ikke det meg mindre vakker. Mindre suksessfull. Mindre awesome. Det er heldigvis ingen fasit, og det å kunne beundre andre uten å sette spørsmålstegn ved sine egne kvaliteter, det tror jeg er viktig. Å kunne hente inspirasjon og motivasjon, uten å dermed sagt rakke ned på seg selv. Det er noe alle burde lære!

    Mange av disse damene som jeg ser opp til får meg til å ville strebe etter å bli bedre, men det betyr ikke at jeg ikke er bra nok akkurat som jeg er. Å sammenligne seg med andre vil jeg faktisk påstå man aldri kommer særlig langt med. Selv om jeg kan bli motivert av andre bloggere til å bli bedre selv, så klarer jeg fremdeles å se at min blogg er bra den også. Selv om jeg synes en slank kropp er pent så betyr det ikke at jeg synes min kropp med ekstra curver er stygt. Selv om en annen kvinne er vakker så betyr ikke det at jeg ikke er det, jeg er bare vakker på en annen måte 🙂 Gir det mening? Jeg håper virkelig det!  Min motivasjon ligger alltid i å bli den beste versjonen av meg selv, på alle måter, og jeg er heldigvis ulik alle andre. For det handler om tankegang, og mental trening i så måte. Dette har ikke kommet gratis, men jeg er veldig glad jeg tok opp kampen og faktisk begynte den jobben med å innse hvor BRA jeg faktisk er som person. Ellers tror jeg faktisk aldri jeg kunne holdt på i sosiale medier slik jeg gjør.

    Morgenkåpe med blonde finner du her (adlink)

    Den siste tiden har jeg vært frustert over at noen hele tiden skal påpeke at “overvekt ikke er sunt”. No shit Sherlock, really? Det frusterer meg fordi jeg aldri har skrevet eller gitt uttrykk for at overvekt er sunt. At ikke folk klarer å se alle skyggene imellom istedet for å bare se sort-hvitt. At det at jeg promoterer selvtillit, god selvfølelse og det å innse at kropp faktisk ikke betyr alt ikke dermed sagt betyr at jeg fremmer usunnhet og overvekt. At jeg mener du skal akseptere deg selv og kroppen din er ikke, i mine øyne, det samme som å akseptere overvekt. Jeg bare tror det er svært vanskelig å hate seg selv til å elske kroppen sin. Om det ikke har fungert på mange år, hvorfor ikke prøve noe annet?

    Så har jeg bare innsett at jeg må la det ligge. For jeg kan ikke gjøre alle fornøyde. Jeg må velge å fokusere på de som faktisk får noe ut av det jeg skriver, og som er mottagelige for det. De som klarer å se hva jeg faktisk mener og som utnytter den motivasjonen jeg gir dem til å gjøre positive endringer 🙂 Fordi enkelte mennesker vil aldri forstå hva jeg egentlig snakker om. Enkelte mennesker vil alltid bruke kroppen min som en bekreftelse på at jeg ikke er bra nok, at jeg er lat, udugelig og tar dårlige valg. Det får være deres oppfatning, men jeg velger å ikke la de såre meg. De kjenner ikke hele meg, de kjenner ikke hele historien bak, de ser ikke hele hverdagen min. De ser kun det de velger å se her på bloggen. Med andre ord, de skal ikke få makten til å såre meg.

    Litt tanker på morgenkvisten fra meg. Jeg merker at jeg er på et så mye bedre sted om dagen. Noen ganger trenger vi virkelig nedturene for at det skal gå oppover igjen, og på mange måter føler jeg meg faktisk bedre enn noen gang! Jenteweekend tror jeg også gav meg et skikkelig boost, for hvor de har funnet så mange herlige damer på et sted fatter jeg faktisk ikke! Hold av 4-6 mai neste år om du vil være med på neste runde, har en følelse av at plassene forsvinner fort 🙂 Jeg har ihvertfall plottet det inn i kalenderen allerede. Uansett, her venter en full jobbedag for min del. Skrittelleren er ladet opp, sunn mat for hele dagen er pakket ned og humøret er på topp. Da må det bare bli en god dag!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

     

  • 16
    Jan 2017
    7:13 am

    Forbilde

     

    “Er hun et godt forbilde når hun er så feit?”

    For mange er jeg et forbilde, og når jeg skriver det føles det veldig merkelig. For, selv om jeg elsker den muligheten jeg har til å inspirere og motivere andre, så prøver jeg bare å være meg selv. På godt og vondt.  Jeg har lenge sagt at jeg vil blogge på en måte som føles riktig for meg, for jeg vil at folk skal like meg og bloggen min slik jeg er. Ikke for noe jeg prøver å være, men som jeg ikke klarer å opprettholde. Det betyr både oppturer og nedturer, for det er det vi alle opplever i hverdagen. Å få høre at jeg er et forbilde både gleder meg, og skremmer meg samtidig. Det ansvaret som følger med tar jeg faktisk ganske alvorlig, men samtidig må jeg kunne være meg selv, ellers kommer jeg ingen vei.

    “I am limited edition” t-shirt finner du HER (nå 40% avslag) (adlink)

    Jeg aner ikke hvor ofte jeg får høre eller leser diskusjoner om meg selv, om jeg er et godt forbilde. Om det er greit å promotere fedme på den måten jeg tydeligvis gjør. For jeg er jo usunn, bare se på meg da, hvordan kan noen bli motivert av meg? Hvordan kan “en som meg” være personlig trener? Av og til lurer jeg på om disse menneskene egentlig bryr seg. Om de virkelig er lidenskapelig opptatt av om jeg faktisk er et godt forbilde og om de virkelig er bekymret på mine vegne. Personlig tror jeg virkelig ikke det. “Det er helseskadelig å være feit” sier de, uten å engang tenke på at deres kommentarer kan være like skadelige. For helse handler ikke kun om vekt, god helse handler om flere faktorer hvor mental helse også har en viktig rolle.  “Det er ikke greit å være feit” sier de, men å rakke ned og slenge dritt om andre fordi de ikke ser ut slik du vil, det er tydeligvis helt greit. Hvem er egentlig de til å bestemme at det ikke er greit å være meg? At jeg med min personlighet, egenskaper og kvaliteter skal slenges til side fordi jeg ikke er slank? For noe forbanna tull.

    For jeg promoterer ikke fedme. Jeg vet jeg er overvektig, men jeg oppfordrer aldri noen til å droppe trening, et sunt kosthold og bevegelse i hverdagen, heller oppfordrer jeg til det! At jeg selv veier det jeg veier betyr ikke at jeg oppfordrer alle andre til å veie det samme. Det blir en altfor enkel tankegang. For jeg er så uendelig mye mer enn kroppen min. Jeg er morsom, lojal, selvsikker, arbeidsom, løsnings orientert, og lidenskapelig opptatt av å få andre til å innse hvor fantastiske de er, for å nevne noe. At jeg stadig skriver om at man skal være fornøyd med seg selv betyr ikke at jeg gir dem en hvilepute. Å være fornøyd med seg selv handler ikke om å ikke ønske endringer, eller slenge seg i sofaen med en sjokoladeplate. Det handler om å innse at man er bra nok som man er akkurat her og nå, uansett hva andre måtte mene. Det handler om å bygge en selvsikkerhet som ikke er basert på kropp og utseende, men hvordan man er som person. Dersom man liker seg selv så skinner det igjennom til utsiden, det er det ingen tvil om.

    For mange er jeg et forbilde, men det er ikke fordi jeg er feit, overvektig, ser ut som en “stappa pølse” eller andre skjellord som dukker opp. For mange er jeg et forbilde fordi jeg tørr. Fordi jeg følger drømmen og utdannet meg til personlig trener selv om jeg overhode ikke ser veltrent ut. Fordi jeg har selvtillit og bein i nesa. Fordi jeg tørr å prøve nye ting andre mener jeg er “for stor” til, og  fordi jeg setter meg hårete mål. Fordi jeg tar på meg bikini på sommeren som om det er verdens mest naturlige ting (det er det faktisk også!). Fordi jeg tørr å vise både strekkmerker og valker uten at det plager meg nevneverdig. Fordi jeg kler meg i shorts selv om mange mener jeg burde la være. Fordi jeg velger å være glad i meg selv og har troa på at jeg er awesome selv om magen ikke er flatt og lårene har cellulitter. Fordi jeg nekter å anse meg selv som mindreverdig pga vekten min, til tross for et samfunn som stadig forteller deg at du ikke er god nok før du ser ut på en gitt måte. Det er også den type forbilde jeg ønsker å være 🙂

    Javel, så mener noen jeg er et dårlig forbilde. Jeg veier for mye, er usunn (merkelig hvordan så mange har førstehåndskunnskap om det jeg spiser), viser for mye kropp, promoterer fedme, lager feil oppskrifter og gud vet hva. Det er helt i orden, for jeg prøver ikke å være et forbilde for hele verden. Jeg prøver imidlertid å være et så godt forbilde jeg kan for de som faktisk føler jeg gir dem noe positivt. For når alt kommer til alt, det er dere jeg velger å høre på. Jeg velger å høre på dere som sender meg meldinger og forteller om hvordan jeg har gitt dere giv og motivasjon, til dere som har blitt inspirert og gått ned mangfoldige kilo. Til dere som skriver til meg og sier at dere endelig har endret syn på dere selv, og innsett at dere er bra nok. For det er dere, virkelig! Det er dere som betyr noe. For jeg vet jeg ikke kan gjøre alle fornøyde, og det er heller ikke målet mitt.

    For er det noe vi trenger så er det flere forbilder! Det å ha et forbilde betyr ikke at du skal bli akkurat som dem, men de skal inspirere deg til å bli bedre. Et forbilde skal gi deg en god og positiv følelse og noe å strekke deg etter, et ønske om å gjøre positive endringer for egen del. En følelse om at du også kan klare det. Det tror og håper jeg at jeg bidrar til for mange, og for meg er det de som betyr noe når alt kommer til alt 🙂

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

     

  • 29
    May 2016
    4:37 pm

    Jeg er stolt av kroppen min

     

    Nei, det er ikke sunt å være overvektig, men det er heller ikke sunt å hate seg selv og sin egen kropp.

    Så og si hver eneste gang jeg publisere noe om kroppen min, helse og sunnhet kommer disse kommentarene. Hver eneste gang jeg oppfordrer noen til å være fornøyd med seg selv, like kroppen sin som den er, eller huske at helse kommer i mange former, så kommer det en eller flere som absolutt må poengtere noe de tydeligvis tror jeg ikke vet. “Det er ikke sunt å være overvektig”, “Du som forbilde burde ikke lure folk til å tro de er sunne”, “Hvordan kan du være sunn med den kroppen der!?” and the list goes on. Jeg har ikke skrevet en eneste sted at det er sunt å være overvektig, jeg har ikke skrevet et eneste sted at man ikke burde etterstrebe en sunn kroppsvekt og en sunn livsstil, men går det virkelig ikke ann å like seg selv mens man gjør det?!

    For meg handler helse om både psykisk og fysisk velvære. Det er vanskelig å ha god helse om du hele tiden hater deg selv og kroppen din, samt snakker stygt om/til deg selv ved enhver anledning. Det er vanskelig å gjøre noe med et usunt forhold til mat om du hele tiden stresser med maten, nekter deg selv hele næringsemner og hele tiden forteller deg selv hvor udugelig du er. Dette gjelder uansett om du er overvektig, undervektig eller midt imellom. Det er også vanskelig å gjøre noe med den fysiske helsen din om du hater deg selv og kroppen din. Mange tørr ikke gå inn på et treningsenter fordi de føler alle stirrer, mange går helt ned i kjelleren om vekta går opp 54,5 gram og mange gir rett og slett opp fordi de føler de bare er udugelige og mislykkede. Dette er usunne holdninger jeg prøver å kjempe imot hver eneste dag!

    Jeg er stolt av meg selv og kroppen min. Jeg er stolt av at jeg etter mange år med å hate kroppen min nå innser at jeg er verdt så utrolig mye mer enn hvordan jeg ser ut. At jeg kan se meg selv i speilet og ikke ønske å spy pga magen min eller de store lårene mine. Jeg er stolt over å si at jeg er Personlig Trener, selv om mange ser rart på meg for det, fordi jeg hver eneste dag får hjelpe andre mennesker til en bedre helse både psykisk og fysisk. Jeg er stolt over at jeg kan påvirke andre til å se at trening er morsomt, at trening er for alle, og at det ikke er så skummelt å prøve nye ting. Jeg er stolt over å få folk til å innse at resultater kommer i flere former enn kun vektnedgang og større rumpe og at disse resultatene som mer energi og mer ork kanskje betyr mer i lengden. Jeg er stolt over at min stemme faktisk påvirker andre til å like seg selv. At min stemme påvirker andre til å tørre å kjøpe seg en bikini for første gang på 3 år, eller ta på seg singlet selv om de synes armene er for tynne. Jeg er stolt over at jeg hver dag prøver å formidle viktigheten av gode, sunne vaner og et liv i balanse både til kundene mine og til de som følger meg i sosiale medier. Jeg er stolt over hva jeg får til, og jeg er stolt over at jeg samtidig ser hvor jeg kan bli bedre. Jeg er stolt over at jeg kan vise andre at det er lov å feile, og selv om man feiler så kan man få til uendelig mye.

    Ved å hjelpe andre å innse at de er gode nok som de er, og at deres verdi ikke ligger i hvor flat magen deres er tror jeg vi kan få flere til å tørre å assosiere helse, trening og kosthold med noe positivt som de føler de mestrer. Ikke bare noe man må igjennom fordi man føler man ikke er bra nok. Ved å få flere til å tørre å gå i bikini, eller tørre å se de positive tingene ved kroppen sin, håper jeg at flere kan slutte å dømme utifra utseende og heller fokusere på hvordan vi er som personer. Ved å poengtere hvor latterlige oppfatningene vi har om egen kropp kan være, håper jeg flere tørr å prøve nye ting, og sette pris på alle de fantastiske tingene kroppen vår klarer. Klarer man det så tror jeg veien til bedre helse og mindre overvekt er enda nærmere enn om man skal hetse, dømme og se ned på overvektige som late og udugelig, og be de komme seg på trening. Det handler ikke om å gi en falsk trygghet, men heller en ekte trygghet på at du er god nok, og om du bestemmer deg kan du klare hva som helst! 🙂

    Når det gjelder min egen personlige vektnedgang så kan vi diskutere det i et annet innlegg. Jeg er FULLSTENDIG klar over at overvekt er usunt, jeg er FULLSTENDIG klar over hvor mine egne utfordringer ligger, og jeg er også FULLSTENDIG klar over hvilke endringer jeg trenger å gjøre. Dog ikke på den måten mange kanskje tror. At jeg velger å like både meg selv og kroppen min er ikke det samme som at jeg lener meg tilbake med sjokoladen i hånden. Jeg er også veldig klar over at dere faktisk ikke vet alle grunnene til at ting er som det er fordi jeg ikke ønsker at alt og alle skal vite om det, og det er selvsagt på min kappe. Jeg tror allikevel at holdningene mine til en sunn livsstil i balanse hvor man liker seg selv er både riktige og viktige allikevel 🙂

    Mange tanker men dette er virkelig noe som engasjerer meg! Om man lærer seg å like de gode valgene man tar, lærer seg å se etter andre positive endringer enn kun tallene på en vekt og innser at man må behandle kilden til problemene, tenk hva vi kan få til! Ikke minst om vi slutter å måle vår egen verdi utifra et totalt urealistisk kroppsideal så tror jeg veien til god helse og mindre overvekt generelt i samfunnet er uendelig mye kortere 🙂