• 6
    Oct 2018
    6:01 pm

    Alle drømmer ikke om å bli tynne

    -Sponset undertøy-

    Via mine sosiale medier er det visse ting jeg prøver å få frem. En av de viktigste tingene jeg vil ha frem er vel på mange måter å vise at overvektige også er mennesker, at man ikke skal la utseende styre livet. Så mange venter med å prøve ting de har lyst til fordi de føler de må gå ned 5 kg eller se ut på en gitt måte. Jeg vil formidle at man er verdt noe uansett hvordan kroppen ser ut. At man ikke skal måle sin egen verdi utifra tallene på vekta, hvilken størrelse man bruker i klær, eller hvor flat magen er. Det gjelder selvsagt ikke bare om man er overvektig, men ALLE, uansett størrelse og fasong. Jeg ønsker å kunne gi andre verktøyene til å se hvor fantastiske de er, gi de et annet syn på se selv og akseptere den man er som person. Samtidig er det viktig for meg å samtidig få frem at det er viktig å jobbe med helsen vår. For meg henger disse to tingene veldig tett sammen, for helse har både en fysisk og en psykisk del. Skal vi ha det bra med oss selv må begge deler være på plass.

    Derfor prater og skriver jeg mye om det å like seg selv, like kroppen sin som den er og akseptere hvem man er. Å fokusere på hvem man er som person og innse at man er like bra samme om man veier 50 eller 100 kg. Altfor mange er for opptatt av den fysiske delen av god helse at de glemmer den psykiske. Jeg snakker av erfaring når jeg sier at en vektnedgang og en slank kropp ikke kurerer et dårlig selvbilde. Det betyr selvsagt ikke at man ikke skal trene og spise sunt, men man trenger å jobbe med hodet også underveis. Altfor mange tillegger kropp og utseende så uendelig mye verdi i dagens samfunn, og jeg ønsker å få flere til å innse at det er ikke det som teller, når alt kommer til alt. Dessverre blir det ofte til at folk skal påpeke hvor usunt det er å være overvektig hver eneste gang jeg legger ut slike poster, men det er bare noe jeg må ta som den offentlige personen jeg er. Det bare overrasker meg at folk ikke tror at overvektige vet det så utrolig godt selv?

    De siste dagene har jeg fått en del kommentarer om at jeg velger å ta operasjon for å bli tynnere, og det provoserer meg. Det fyrer så oppunder det utseendepresset som så mange av oss opplever, en kommenterte til og med at “alle jenter ønsker å bli tynne”. Det er den syke verden vi lever i dere. For nei, alle drømmer ikke om å bli tynne. Jeg personlig går ikke rundt med et intenst ønske om å bli tynn og slank. Om jeg kunne beholdt kroppen min slik den ser ut idag, men ikke hatt den risikoen for sykdommer og plager som overvekt medfører så ville jeg gjort det. Uten tvil. Jeg har valgt å gå videre med operasjonen utelukkende av hensyn til egen helse. At man blir slankere er jo en bivirkning av prosessen, men det å bli slank har ikke engang vært en faktor når jeg har vurdert om dette er riktig for meg. For, tro det eller ei, jeg er ikke misfornøyd med kroppen min. Joda, selvsagt har jeg småting jeg skulle ønske var annerledes, men jeg er faktisk ikke misfornøyd. Jeg synes jeg ser flott ut på min måte (akkurat som du ser flott ut på din måte) og jeg har ikke et stort ønske om å bli slank. Ikke at det er noe galt i å være tynn eller slank, overhode ikke. Det er bare ikke et stort ønske for meg, og noe jeg føler jeg må være for å være god nok.

    Det virker imidlertid som om det er veldig vanskelig for noen å forstå at man kan like seg selv og like kroppen sin, men allikevel ville gjøre noe for helsen. At selv om man er lykkelig og har det bra med seg selv så kan man allikevel ønske å gjøre forbedringer. Ifølge noen er jeg dobbeltmoralsk fordi jeg sier jeg er frisk og lykkelig, men at jeg allikevel tar operasjonen for helsa sin skyld. La oss være ærlige her dere, overvekt er ikke bra for kroppen og fører med økt risiko for mange sykdommer. Det tror jeg nok de aller fleste vet. Det betyr ikke at man ikke kan være frisk og lykkelig som overvektig, men risikoen er der uansett hvor bra man føler seg. Selv om jeg ikke er syk eller har noen plager nå så er det ingen garanti for at det ikke kommer senere. Derfor velger jeg å ta grep nå mens jeg er frisk, og mens jeg har det veldig bra med meg selv på innsiden. Jeg tror det gir meg mye større sjanse for suksess, enn om jeg hadde tatt operasjonen når jeg hatet meg selv og kroppen min. For min del er det også viktig å skille mellom kroppsglede og helse. Jeg synes personlig det er viktig å også snakke om viktigheten av god helse selv om man fremmer kroppspositivisme og selvtillit. De to tingene går helt klart hånd i hånd for meg, selv om det er vanskelig å forstå for mange.

    elene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 17
    Sep 2017
    6:12 am

    Ikke kall meg stor

     

    Som overvektig lærer meg å svelge en del kameler, for det er utrolig hva folk klarer å lire av seg uten å tenke på hvordan andre kanskje tar det. Når man i tillegg stikker hodet litt frem slik jeg gjør blir man vant til å høre stygge ting om seg selv (mener overhode ikke det er riktig, men slik er dessverre fakta), og det må man bare lære seg å takle. Noen ganger er det vanskelig, andre ganger ikke. Personlig reagerer jeg mer på urettferdige antagelser om meg selv enn stygge kallenavn som “svær som en hval”, “stygg”, “feit” og at jeg ser ut som Jabba the Hut. Alle er faktiske kommentarer jeg har fått, eller som er blitt skrevet om meg. At jeg ikke kan gjøre alle fornøyde har jeg forstått for lenge siden, og jeg vet jo tross alt at jeg verken er svær som en hval (jeg veier for mye altså, men 100 tonn), eller at jeg ser ut som Jabba. No offence mot Jabba altså!

    En ting synes jeg imidlertid er veldig vondt og sårt å bli kalt, og det er STOR. Det overrasker kanskje mange (også meg selv), men for meg gir det ordet veldig vonde assosiasjoner. Ikke fordi det er et voldsomt stygt ord, men fordi dette ofte brukes av folk som skal “trøste” meg, og de som skal være politisk korrekte. Jeg husker en episode fra jobben hvor jeg hadde en dame innom som skulle kjøpe klær for en venninne/kollega, og hun sa sikkert i annenhver setning at vedkommende var altså så STOR at hun måtte ha XL. Hos Zizzi er størrelse XL det samme som 54/56, med andre ord ikke det samme som i andre butikker. Mange som er innom går automatisk etter XL, selv om de er en M hos oss så det er et kjent fenomen. Jeg prøvde å forklare henne dette, men hun holdt på sitt og mente den hun kjøpte klær til trengte XL. Jeg prøvde meg en siste gang og spurte om hun var helt sikker, og jeg brukte da meg selv som eksempel med å fortelle henne min størrelse. Hun måler meg opp og ned, smiler og sier: “Ja men da kan hun jo ha samme størrelse som deg!”. Her har da damen gått rundt i sikkert 30 minutter og fortalt med hvor utrolig STOR denne kollegaen er, og brått brukte hun samme størrelse som meg. Veldig koselig altså… For å ikke snakke om hvordan hun snakket om kollegaen sin til en vilt fremmed.

    Det er litt vanskelig å forklare hvorfor jeg overhode ikke liker ordet stor, men jeg skal prøve. Som nevnt føler jeg dette ofte brukes av folk som skal være politisk korrekte, folk som tror det er synd på alle overvektige, og de som vil prøve å “trøste oss”. Jeg har ikke tall på hvorofte jeg har hørt fraser som “Du er jo så pen til å være stor” eller “Du er i ganske god form til å være stor”. Jeg merker det kanskje ekstra godt i jobbsammenheng fordi jeg jobber der jeg jobber. Folk kan finne på å si “Ja, for du er jo en stor jente” eller “Du som er så stor vet nok det”, og det er faktisk ikke noe hyggelig. Det viser på en måte hva slags syn folk faktisk har på overvektige, de blir overrasket over at folk kan være store og pene, store men flinke. Stor blir derfor for meg et veldig hånlig og nedlatende ord. Da er det (nesten) bedre å bli kalt feit!

    For det andre så føler jeg meg faktisk ikke stor! Jeg er så mye mer enn bare stor! Når noen kaller meg stor så blir det slik at jeg må se meg i speilet for jeg føler meg virkelig ikke slik. Jeg føler meg fin, selvsikker, vakker, jeg føler meg som en bra person, og jeg klarer ikke helt å identifisere meg med det ordet. Stor blir på en måte det politisk korrekte ordet, for vi må jo innse at vi er store? Hvorfor må vi hele tiden bruke kropp og utseende for å beskrive noen? Kan jeg ikke bare være pen? Ville jeg da ikke vært pen om jeg var mindre? Kan jeg ikke bare være i god form? Selvsagt møter jeg på andre problemer som kanskje slanke mennesker ikke møter på, men jeg går da ikke rundt og sier “Ja, du som er så tynn vet nok det” eller “Åh du er pen til å være tynn”. Misforstå meg rett, jeg VET mange slanke mennesker også får høre slike ting, og jeg mener overhode ikke at det er riktig heller! Dette går begge veier. Dette handler heller ikke om at jeg skal ignorere fakta og overbevise meg selv om at jeg er noe annet enn jeg er. Jeg vet jeg er overvektig, og prøver ikke å skjule det (som om det går, haha), men jeg skulle ønske folk kunne tenke litt mer etter.

    Nettrollene som skal slenge dritt uansett hva man gjør regner jeg uansett ikke å få gjort noe med, men kanskje jeg når ut til noen andre. For jeg vet at mange som kaller meg stor på ulike måter kanskje egentlig ikke mener noe vondt med det. Mange prøver egentlig bare å gi meg et kompliment, eller faktisk gi meg skryt. Sagt på den måten blir det imidlertid alt annet enn noe positivt. Så vær så snill, ikke kall meg stor. Jeg vet selv utmerket godt hvordan jeg ser ut, og om du skal gi meg et kompliment så foretrekker jeg å høre det, uten at størrelsen på kroppen min skal ha en betydning for det. Hvis du mener jeg er pen, i god form, smart, eller flink i jobben min så er jeg faktisk det uavhengig om jeg veier 50, 70 eller 100 kg.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage