• 20
    Sep 2017
    6:37 am

    Hvorfor betyr utseende så jæv…. mye?

     

    Jeg får ganske mange meldinger på mine sosiale medier, og det synes jeg er utrolig koselig. Alt fra spørsmål om hvor jeg har kjøpt klærne mine, noen som ønsker meg en god dag, eller noen som ønsker å si meg noen fine ord eller få råd. Å få høre fra noen at man har endret livet deres med ordene jeg skriver, eller inspirere noen til  å kjøpe seg helt nye antrekk og at de føler seg bra betyr utrolig mye for meg. Jeg setter så uendelig stor pris på alle som tar seg tid til å skrive til meg, og noen ganger får jeg meldinger som virkelig setter spor. Som virkelig får meg til å tenke over hvilken syk verden vi lever i. En verden hvor så mye måles i utseende at det meste annet blir uviktig. En verden der det å være overvektig er verre enn både det å være slem, sjalu, overfladisk, kjedelig eller ondskapsfull. Hvordan kom vi egentlig hit?

    Denne uka fikk jeg en lang og koselig melding fra en følger på snapchat, men allikevel gjorde denne meldingen meg også utrolig trist. Personen fortalte meg at her om dagen satt hun i bilen og vurderte hvordan hun skulle gjøre slutt på livet når hun kom hjem. Grunnen var at hun måtte ta nytt bilde i anledning passbytte og hun følte seg hun så helt forferdelig ut… Dette er kanskje ekstremt, men samtidig ikke. For det er faktisk slik mange jenter føler det. Vi føler oss mislykket, utilstrekkelig, ikke noe verdt fordi vi ikke ser ut på en gitt måte. Vi forstår ikke hvordan noen kan like oss, elske oss, eller orke å være venn med oss fordi vi har stor mage, cellulitter på lårene eller for tynne armer. Selv om vi får til ALT annet, så er vi ingenting verdt om vi ikke er pene. Vær så snill å si det er flere enn meg som innser for SYKT dette faktisk er?

    HVORFOR gjør vi det? Hvorfor tillegger vi kropp og utseende så veldig mye verdi? Merk at jeg nå ikke snakker om helseaspektet (for det er selvsagt viktig), men det overfladiske utseendepresset. Jeg snakket en gang med en dame som var leder i et stort firma, hun var gift med en mann som hun hadde to barn sammen med som hun fulgte opp etter beste evne. Hun var snill, morsom, hadde mange gode venninner, og hun jobbet som frivillig i en organisasjon. Allikevel var hun ikke fornøyd. Grunnen? Hun hadde jo 5 kg for mye på magen… Det er så utrolig sykt og banalt at vi tillegger utseende vårt så mye fokus at jeg vet ikke engang hvordan jeg skal uttrykke det. Jeg mener selvsagt ikke at du er sykt og banal om du har slike tanker, men selve konseptet at det er slik det er blitt. Det virker som om det er ingenting annet som betyr noe, kun utseende…

    Stor mage, kraftige lår og legger som går rett i skoene, men allikevel bra nok!

    Er vi virkelig så overfladiske? Jeg tror egentlig ikke det, men jeg tror vi alle lar oss påvirke. Jeg tror vi alle trenger å jobbe litt med tankegangen vår, prøve å tenke meg kritisk, og ikke la følelsene få bestemme alt! Det er selvsagt viktig å føle seg bra, men jeg tror de fleste av oss må redefinere en del begreper. Hva er egentlig god nok? Hva er viktig for meg? Hva får jeg faktisk til? Kanskje rett og slett senke kravene våre. Jeg tror selvtillit er en av de flotteste tingene i et menneske, og akkurat som en muskel så kan den trenes opp! Det er ikke verdt det dere, å bruke store deler av livet på å hate hvordan vi ser ut, om magen synes gjennom kjolen, eller om håret ikke er pent nok… Det er faktisk ikke det som betyr noe når vi ligger der gamle og grå. Jeg håper ihvertfall ikke det er det vi angrer på da, men heller at vi tenker på hvilket fantastisk liv vi har levd.

    Sorry dere, jeg blir bare så utrolig frustert, og jeg mener absolutt ikke å kaste vrak på følelsene deres. Dere er ikke svake og mislykket fordi dere kjenner på disse følelsene. Jeg kjenner til de følelsene, jeg vet hvor utrolig vonde de er. Hvor altoppslukende det føles, hvor frustrerende og lei seg man faktisk blir. Jeg har fremdeles dårlige dager selv, og jeg vet det ikke er lett. Virkelig. Så jeg håper ingen av dere tar det på den måten. Jeg blir bare så utrolig lei meg, sint og frustert over at så mange flotte jenter i alle størrelser og fasonger ikke føler seg bra nok fordi de ikke ser ut som en photoshopet reklameplakat… Det er ikke sånn det skal være. Derfor må vi fortsette å snakke om det. Fortsette å sette ting i perspektiv. Så kan vi alle forhåpentligvis sakte, men sikkert forstå at livet handler om så uendelig mye mer enn kropp og utseende, men heller hva som finnes på innsiden.

    Takk for at du leste.

  • 15
    Sep 2017
    7:34 am

    De stille øyeblikkene

    -Annonselink-

    God morgen dere! Er vi klare for helg? Selv føler jeg at jeg omtrent ikke vet hva helg er lengre siden det atter en gang står jobb på planen. Får holde ut og vente til neste uke, for da har jeg faktisk frihelg. Planen da? Ingen verdens ting, haha. Det går seriøst i et om dagen, igår sto jeg opp 07.00 og var ikke hjemme før klokken 22.00 på kvelden. Med dobbel vakt (først på Nordby, så på Østfoldhallen + personalmøte) så ble det sent, og jeg hadde tidenes hodepine. Den hodepinen sitter litt i enda merker jeg så en rolig morgenstund var helt innafor.

    Denne deilige genseren finner du HER i 2 farger.

    Jeg er i et noe merkelig humør om dagen, for på en side har jeg det utrolig fint med meg selv. Jeg sminker meg, fikser håret, har det moro med å style ulike antrekk, koser meg på jobb og har fått noen spennende muligheter. Samtidig kan ting tankene mine bli for mye fremdeles, så ting er tungt samtidig som det ikke er det? Det føles veldig merkelig for å være ærlig, men på en måte ganske fint også. Tidligere under tunge perioder så ville alt være galt, jeg ville følt meg udugelig, mislykket, hatet kroppen min og dyttet innpå med junk og godis for å straffe meg selv. Mange ganger overskygget de negative tankene om meg selv og særlig kroppen min det som kanskje var det egentlige problemet. Nå som jeg føler meg mer selvsikker og liker kroppen min, så føler jeg faktisk at jeg i større grad klarer å ta tak i de underliggende tingene som egentlig plager meg om dere skjønner?

    Det virker kanskje merkelig for noen, men jeg tror man kan ha det bra og dårlig på samme tid. Enkelte dager det de gode tingene sterkere enn de dårligere, og selvsagt motsatt. Det er ikke alltid slik at man har det tungt og forferdelig 24/7, selv om noen også har det slik. Man må bare finne ut av det på best mulig måte og nyte de stille øyeblikkene man får her og der. Skaffe hjelp om man føler man trenger det, snakke om det med andre. For meg hjelper det utrolig mye bare å skrive her på bloggen til dere, selv om jeg ikke forteller alt. På mange måter føler jeg det er lettere å dele her, enn å snakke med andre. Når folk spør meg om det går bra in real life blir jeg nesten litt flau, mens her inne føles det trygt. Er ikke det merkelig?

    Det får være nok tanker for idag! Jeg må seriøst finne noen hodepine tabelletter før jeg kommer igang med dagens gjøremål. Heldigvis fri fra jobb idag så litt egentid i Oslo står på planen. Negler og vipper skal fornyes, + at jeg har et par møter så satser på at det blir bra. Håper dere får en super fredag og takk for at dere leser.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 6
    Sep 2017
    8:49 am

    Livet rusler videre

     

    Hvordan starter man egentlig et innlegg etter gårsdagen? Skal man gå rett tilbake til antrekk, oppussing av soverom og nye innkjøp, eller blir det helt feil? Jeg aner ikke dere, jeg vet bare at hverdagen og livet generelt rusler videre. Selv om man føler mest for å ligge i sengen og gråte så er ikke det meg. Jeg kjenner på de vonde følelsene enda, men for min del må jeg bare fortsette. Finne løsninger, finne glede i hverdagen (som denne bloggen) og gjøre det beste ut av det. Det ligger i min natur å tenke løsninger og nye veier å gå, og det er nettopp det jeg må gjøre. Jeg setter enorm stor pris på alle som har tatt seg tid til å skrive noen ord det siste døgnet, dere er virkelig gull verdt. Psyke er fremdeles et stort tabu å snakke om, og det fikk jeg virkelig merke igår. Jeg tar imidlertid selvkritikk på at noen detaljer kanskje kunne vært droppet. De som imidlertid mener det er “dårlig gjort” å si A og ikke B kan ta seg en bolle. Det må være lov å dele tanker og vanskelige tider, uten å fortelle absolutt alt. Jeg kan imidlertid berolige dere med at jeg og Mats har det helt fint, så det dreier seg ikke om det til dere som var bekymret 

    Så, hva skjer nå? Jo, livet går videre. Jeg står opp, trener, drar på jobb, blogger og det meste jeg gjør på en vanlig dag. Planlegger innhold til dere her på bloggen, koser meg med Gaia og besøker familie. Jeg må bare tro at det er en mening bak det hele, og ikke bare en syk spøk for å se hvor mye et menneske tåler, haha! Når man får ting litt på avstand er det også lettere å se løsninger og ikke krisemaksimere som jeg helt klart har en tendens til. Jeg får bare ta selvkritikk der, men det er litt slik jeg er som person. Jeg ser uante muligheter, eller ingen i det hele tatt. Hadde det kun vært denne ene tingen så ville det nok ikke vært så ille, men som sagt ble det den berømte dråpen som fikk begeret til å flyte over.

    Så med det går jeg tilbake til hverdagen og prøver så godt jeg kan på de måtene som føles riktig for meg. Jeg vil igjen oppfordre alle som har vonde og destruktive tanker de ikke føler de kan takle til å be om hjelp. Snakk med noen, enten det er proffesjonelle eller noen du stoler på. Det er faktisk helt normalt å ha vonde og tunge dager, det har vi alle av og til, men hos noen vedvarer følelsene og man ser ingen utvei. Alle reagerer forskjellig og alle trenger ulike ting, så igjen vil jeg minne om at å be om hjelp er alltid en styrke, aldri en svakhet.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

     

  • 5
    Sep 2017
    5:00 pm

    Igår gav jeg opp

     

    De siste årene har jeg fått mange slag i trynet, urettferdig mange synes jeg ihvertfall selv. Nå er jeg ikke fan av å legge skylden på andre, men jeg føler helt ærlig at mye av det er ufortjent. For hvert slag har jeg reist meg opp igjen, fightet videre, funnet andre muligheter, åpnet nye dører. Tenkt at bare jeg holder ut litt til nå, jobber litt hardere, litt lengre, DA vil alt ordne seg. Bare dette går i boks så blir det lettere. For så få et nytt slag i trynet. Oppi det hele har jeg prøvd å være positiv, blitt lei meg der og da, men hold motet oppe. Til tross for milde depresjoner og Når jeg imidlertid fikk enda et slag i trynet igår, et stort et som jeg ikke så komme, så gikk jeg rett i kjelleren. Jeg gav rett og slett opp.

    Jeg gråt og gråt, og de mørke tankene begynte å komme for full styrke. Mørke tanker som har ligget lenge i en mørk krok og tittet frem av og til. En kort periode vurderte jeg virkelig å gi opp alt, og de tankene skremte meg. Jeg så ingen grunn til å fortsette og følte virkelig at alt var tapt, at det ikke var noe håp. Så fikk jeg grått ut, roet meg ned, blitt litt forbanna. Snakket med noen som ikke bare fortalte meg at “det ordner seg nok”. Det er kanskje det verste jeg hører når jeg har det kjipt, for det gir meg så utrolig lite. Nei, det er ikke alltid det ordner seg, og om det ordner seg så gjør det ikke det ved å lene seg tilbake og håpe. Nei, man må jobbe for det, jeg må ha en strategi, vite hvordan jeg skal gå frem.

    Som alltid når man deler slike ting får man en del tilbakemeldinger, og jeg er så glad for at 99,5% av alle tilbakemeldinger har vært utrolig fine. Jeg er glad for at jeg har en slik arena hvor jeg kan dele tanker og følelser, og på veien gjøre noe bra for andre. Noen må selvsagt påpeke at “andre har det verre” og for meg er ganske det verdens dummeste utsagn! SELVSAGT er det andre som har det verre enn meg, jeg er faktisk utrolig heldig i motsetning til mange andre. Det betyr imidlertid ikke at mine følelser ikke er ekte og reelle, det får da ikke meg til å føle meg bedre at andre har det verre? Hvordan mener egentlig noen at det er en god måte å trøste og støtte noen på? Ikke vet jeg… Noen mener sikkert også at man ikke burde dele slike alvorlige ting, men jeg tror det er viktig. Jeg tror det er viktig at vi tørr å være sårbare, at vi tørr å vise at livet av og til er kjipt, og at vi faktisk blir både deprimert, lei oss og skuffet av og til. Det er en del av livet, det er noe alle opplever, men som svært få faktisk snakker om.

    Jeg har det bedre idag. Jeg har en viljestyrke av uante dimensjoner, og jeg gir meg ikke. Jeg ber om hjelp når jeg trenger det, jeg finner nye løsninger, nye muligheter. Samtidig må jeg ha lov til å bli skuffet, deprimert og lei meg. Psykiske lidelser er ikke noe man skal spøke med, eller ta lett på. Det gjør jeg ikke heller. Føler du deg deprimert og har vonde tanker, snakk med noen. Be om hjelp. Du må faktisk ikke takle det alene. Du er ikke mislykket fordi du er i en vond situasjon du ikke kommer deg ut av, om du ikke kan se løsninger. Det er et tegn på styrke å be om hjelp, ikke svakhet. Det håper jeg dere alle husker. Livet mitt går fremover, kanskje ikke på den måten jeg ønsket, men når en dør lukkes åpnes forhåpentligvis en ny. Takk for alle fine meldinger, det betyr utrolig mye for meg, mer enn dere aner. Idag skal jeg få lov å være sur og lei, og imorgen er det en ny dag.

    Takk for at du leste