• 17
    Jan 2018
    5:32 am

    Når man er et “feite-alibi”

    “Hvordan hadde du følt deg om du kun var med på et prosjekt som et “feite-alibi”? Altså bli brukt som et alibi for en bedrift om at de støtter alle slags mennesker, men sannheten er egentlig en helt annen? At du er god nok til å reklamere for dem, men ikke god nok til å bli vist frem i feeden deres? Det skjedde meg, og det skjer mange andre hver eneste dag”

    Igår ble jeg gjort oppmerksom på en instastory som ble lagt ut av Gisella Francisca. For dere som ikke kjenner henne så er dette en fantastisk kul dame som jobber som både journalist og stylist, og som har en utrolig kul stil. I tillegg er hun en utmerket representant for det å elske seg selv som man er, og er rett og slett litt utenfor boksen. Absolutt en tøff dame å se opp til. Hun ble for noen måneder siden invitert med på et prosjekt som het Uperfekte Piker, hvor målet da er å vise det ekte, ærlige og uperfekte. Kort tid etter lanseringen ble hun imidlertid ekskludere fra prosjektet fordi hun var “for annerledes”. Dere kan sjekke ut instastoryen hennes på profilen hennes (via appen). Her har vi altså et prosjekt som skal fremme det ekte, ærlige og uperfekte, som velger å “sparke” en jente fra prosjektet fordi hun er for ulike de andre. Hvor er egentlig logikken i det?

    Ser man på hvilke andre som er med i dette prosjektet er det lett å se at Gisella skiller seg ut fra de andre, slanke, hvite kvinnene. Om målet er et prosjekt som skal vise mangfold, og at ikke alt er perfekt så virker det ganske så latterlig for meg å ha en så ensformig gruppe. Hvor er mangfoldet, hvor er de ulike etnisitetene og de ulike størrelsene? Hvor stor troverdighet har egentlig et slikt prosjekt? Uperfekte piker har senere gått ut med en forklaring, eller et forsøk på en i det minste. Gisella snakker nemlig på engelsk, og etter hennes første (og eneste) snapdag hadde de vistnok fått en haug med kommentarer på at hun var vanskelig å forstå og at hun hadde et tøft ordspråk. Istedet for å gi henne konstruktiv kritikk og en ny sjanse valgte de altså å kaste henne ut av prosjektet. Så i et perfekt om det uperfekte velger de altså å kaste ut noen fordi vedkommende er…. uperfekt? Gisella har forøvrig lagt igjen en lang kommentar under denne forklaringen, sjekk den ut her (om den får lov til å stå da).

    Når dette er sagt så blir jeg dessverre ikke så voldsomt overrasket. Jeg har opplevd så mye av det samme at jeg har utviklet et egen ord for det, “feite-alibi” og tro meg, dette er det mange som benytter seg av. Jeg brukte ordet for første gang da jeg var med i et prosjekt for en norsk aktør for noen år siden. Jeg var den eneste større jenta der, og jeg følte meg ukomfortabel og ville trekke meg. Jeg ble forsikret så mange ganger om at det var så viktig at jeg ble med på dette prosjektet for de ville jo vise mangfoldet og at de heiet på alle jenter. Så jeg valgte å bli med. Innspillingen tok 2 dager, og så skulle resultatet, en 2 minutter lang film vises. En kul film, hvor jeg kanskje syntes i 1 sekund, til sammen. Så viktig var altså jeg å vise frem. På pressekonferansen ble det også ganske fort klart at jeg ikke var en av de “kule”, journalistene ville snakke med de tynne, hvite jentene. Jeg ble sittende der og følte meg som fyllmasse. Ja, som et “feite-alibi”. For nå kunne de jo si at de hadde med “alle” type jenter, og at alle var representert.

    Jeg valgte å ikke si noe den gangen, for jeg syntes budskapet var viktig. Den dag idag sitter jeg imidlertid med en vond smak i munnen når jeg ser tilbake på opplevelsen. Dette er imidlertid ikke den eneste. Jeg samarbeidspartner jeg hadde tidligere sa egentlig ganske rett ut at de ville gjerne sponse meg, og de ville gjerne at jeg reklamerte for dem fordi jeg nådde ut til en annen kundegruppe enn de slanke fitness jentene. De kom imidlertid ikke til å fronte meg på sidene deres fordi det passet ikke deres image. Jeg var imidlertid veldig fin å ha når de skulle vise omverden at de samarbeidet med alle slags type jenter. Jeg avsluttet det samarbeidet. Det er ikke så lett å forklare i klare ord hva et “feite-alibi” (det kan forøvrig like gjerne være et “annerledes-alibi”) er, men det er følelsen av at man er med i en gruppe kun fordi man er annerledes på en eller flere måter. At det ser bra ut for en aktør utad, mens egentlig er man bare der som en type fyllmasse. De bruker sjeldent innholdet du skaper, og du får mindre oppmerksomhet enn andre. Det er supert om du reklamerer for dem, og er med på teamet utad, men egentlig er du ikke en del av gjengen. Det er på en måte blitt trendy å ha med en som ikke er A4 i gjengen for å vise at man er så vise mangfold. Det ser vi et klart tilfelle på i Gisellas tilfelle, og hun er dessverre neppe alene.

    Det er så utrolig tragisk at dette er mentaliteten vi møter. Man får kommentarer på at “man er flott som man er” og “fortsett å være deg selv”, men man får fortsatt ikke sitte med de kule folka. Man er akseptert, helt frem til man begynner å ta litt stor plass og utfordre tankesettene til folk. For utseende og kropp selger fremdeles, og det er pengene som rår. Uperfekte piker skulle få frem en vise unge at det er greit å være uperfekt, men velger å kaste ut en person som kunne gjort mye for å få andre til å føle seg bedre. En person med bein i nesa, som driver egen business og som snakker høyt om både selvtillit og kroppspositivisme. Tydeligvis ble det for etnisk for de såkalte “uperfekte”, hvite pikene… Heldigvis mottar de nå massiv kritikk (som de selvsagt ikke svarer på) og det er så sykt bra. Bra at flere reagerer, bra at flere blir forbanna og sier ifra at dette ikke er greit. For det er faktisk ikke greit! Det er ikke greit å bli vraket fordi man er annerledes enn andre, uansett hvilken måte man er annerledes på.

    Jeg kunne sikkert skrevet om dette i en evighet, gitt dere en haug med eksempler på “annerledes-alibi”, men jeg skal prøve å unngå idag. Det er ingen tvil om at dette opprører mange, og jeg har fått snap fra flere av dere idag med lange kommentarer. Det er så bra! Det er så bra at flere blir forbanna og sier ifra, det er bra at vi faktisk har kommet så langt tenker jeg. Alle reiser må begynne et sted, og jeg tror dette er et viktig steg på veien. Forhåpentligvis fører dette bare til at Gisella bare når ut til enda flere, og at Uperfekte piker forstår at de har en lang vei å gå om de virkelig vil være ekte og ærlige.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 13
    Dec 2017
    9:37 pm

    Å snakke til døve ører

    -Undertøyet er sponset-

    Idag merker jeg at jeg er litt frustert, og jeg vet ikke engang om det er verdt å skrive dette innlegget. Jeg føler omtrent jeg ikke gjør noe annet enn å poengtere dette stadig vekk, er det egentlig bare å gi opp? Samtidig kjenner dere meg, det er vanskelig å la være når de er noe jeg virkelig brenner for. Utgangspunktet for frustrasjonen min er denne artikkelen fra Dagbladet. Kort fortalt handler det om at fedme er såååå farlig for helsa og at kroppspositivisme er en dårlig ting fordi det oppfordrer til fedme. Deja vu anyone?

    Altså, hvor skal jeg begynne? Det første jeg må si at jeg stusser over er at flesteparten av de som mener kroppspositivisme fremmer fedme er folk som er normalvektige eller trent. INGEN overvektige som jeg har snakket med eller hatt kontakt med via sosiale medier tolker dette med å elske seg selv og kroppen sin som at man skal drite i helsa si! Ingen. Heller ser jeg tendensen at mange heller begynner å trene og ta vare på seg selv nettopp fordi de innser at de er bra nok og at verdien deres ikke ligger i kropp og utseende. Hvorfor er det så ufattelig vanskelig for folk å forstå at det å elske seg selv, lære å like kroppen din, snakke pent til seg selv og innse at man er bra nok IKKE er det samme som å gi faen i helsen sin? Hvor er sammenhengen? Hvor er logikken? Sorry, men jeg forstår det bare ikke. Jeg er så lei av å snakke for døve ører, men det er tydeligvis noe man må gjøre for å i det hele tatt ha et håp om å forstå. Jeg kan jo ikke bare gi meg, kan jeg vel?

    Helse er superviktig, og fedme er et økende problem. Selvsagt er dette noe vi må snakke om og en utfordring vi må ta tak i. Det er det ingen tvil om, men jeg aner ikke hvor mange ganger jeg må poengtere at jeg ikke oppfordrer noen til å ikke gjøre positive ting for helsen sin. Si hva dere vil, men kroppspositivisme er IKKE grunnen til at folk er overvektige. Jeg håper virkelig ikke folk er så naive. Alle som er overvektige VET at de ikke er sunt, at de ikke er bra for kroppen. Dessverre kreves det litt mer enn å vite, og for mange ligger det mye mer bak overvekt enn det folk tror. Jeg sier ikke at man skal bruke det som en unnskyldning, overhode ikke. Imidlertid tror jeg man kommer lengst med oppmuntring og positivitet enn å trykke noen ned. Samtidig, hvorfor er det kun overvekt som blir snakket om når vi snakker om helse? Det er ikke sunt å røyke, det er ikke sunt å drikke hver eneste helg, det er ikke sunt å være sykelig opptatt av trening, eller ta dop for den perfekte kroppen. Om fokuset virkelig er helse, burde vi ikke da snakke om helse i sin helhet, og ikke kun overvekt?

    Jeg er fornøyd med meg selv, jeg snakker pent til meg selv og jeg liker kroppen min. Jeg synes kropp er naturlig og jeg ser ikke problemet med å dele lettkledde bilder av og til (jeg er tross alt ambassadør for et undertøysmerke av en grunn). Samtidig kan jeg også finne inspirasjon i fitnesskropper og lignende, for livet er faktisk ikke sort/hvitt. Da jeg la ut dette budskapet på instagram under et undertøysbilde kom kommentarene ganske fort. Kan dere gjette hva folk hengte seg opp i? Joda, mitt “behov” for bekreftelse og for å vise seg frem, hvor usikker jeg er på meg selv… ja dere kan gå inn og lese selv. Merkelig det der hvordan alle vil at folk skal få et mer naturlig forhold til kropp og innse at alle kropper er bra, men så fort man deler et noe lettkledd bilde så får man jammen i meg høre det. Dobbeltmoralen lenge leve…

    Jeg får kritikk for å fokusere mye på kropp, men jeg synes faktisk ikke jeg gjør det. Jeg jobber med klær om dagen, og da blir det mer naturlig å nevne kropp. Samtidig trener jeg ikke på samme måte som før akkurat nå, og da blir det mindre naturlig å snakke om prestasjoner og treningsmål etc. Fokuset mitt utad til dere er jo SELVFØLELSE, uansett kropp, størrelse og så videre. Jeg synes uten tvil jeg hadde mer fokus på kropp før. Nå handler det mer om hvordan du føler det inni kroppen istedet for utseende.

    Uansett dere, jeg skal fortsette å snakke for døve ører, for av og til klarer jeg faktisk å trenge igjennom, haha! Åh, jeg kunne skrevet om det i evigheter, men jeg må gi meg. Jeg er dritt lei av å forsvare meg, og dere som følger meg fast er sikkert dritt lei av å lese det også. Poenget er at jeg virkelig føler jeg har funnet meg selv, funnet min vei og min egen selvsikkerhet. Kroppspositivisme handler om å innse at sin egen verdi ikke ligger i kropp og utseende, at man fortjener å ha det bra og smile selv om man jobber med helsen sin. At man aksepterer seg selv og snakker pent til seg selv, men det handler også om å ta vare på helsen sin og være snill mot kroppen sin. Det ene utelukker heldigvis ikke det andre.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 15
    Nov 2017
    10:50 am

    Man må ikke ha barn for å ha det travelt

     

    Den siste tiden har vært hektisk og det er vel egentlig nå den siste uken jeg føler jeg har fått hodet såpass over vann at jeg kan slappe litt av. Jeg har skrevet lister til den store gullmedalje, planlagt og laget systemer, og endelig denne uka synes jeg at jeg har kontroll. Slik sett klager jeg ikke, for jeg synes det jeg driver med er utrolig gøy, selv om det går unna. Altså, de siste ukene har jeg måtte planlegge inn avslapping for å ikke sitte og jobbe hele tiden, men det har funka! Det er fremdeles hektisk, men på et litt annet nivå fordi jeg føler jeg har mer kontroll rett og slett. Det er imidlertid ikke morsomt å være midt oppi det, når man omtrent ikke føler man får puste eller er livredd for å glemme noe. Derfor frusterer det meg veldig når folk skal kommentere ting som “Du tror du har det hektisk nå, bare vent til du får barn” eller “Herregud, tenk om du hadde barn i tillegg”.

    For det første må jeg påpeke at jeg har stor respekt for småbarnsforeldre som sjonglere barn, jobb og privatliv. At mange familier har det hektisk tviler jeg ikke engang i et sekund på. Det bare frustrerer meg at det skal være måten vi måler ting i, at barn er den ultimate katalysatoren for å ha en hektisk hverdag. Hva er greia egentlig? For meg virker man bare utrolig bitter når man skal påpeke at det er sååå sykt mye mer hektisk med barn. Jeg har ikke barn, men min hverdag oppleves for meg som ganske hektisk. Jeg vil tro det er ganske naturlig at når man ikke har barn stapper man gjerne dagene mer fulle med ting man kanskje ikke prioritere på samme måte om man har barn. Det er helt naturlig tenker jeg, men hvorfor føles det som om det er en konkurranse om å ha det mest hektisk? Det virker av og til som om jeg ikke får lov til å ha det hektisk fordi jeg har jo tross alt ikke barn.

    Jeg er sikker på at livet mitt vil endre seg når jeg får barn, både på godt og vondt. Jeg vil kanskje oppleve en helt annen grad av en stressende hverdag enn det jeg gjør nå, hvem vet? Allikevel føler jeg det blir utrolig nedlatende og egentlig litt arrogant å møte med folk med “bare vent til du får barn” når de gir uttrykk for en hektisk hverdag og at de sliter med å holde hodet over vann. Dette er MIN hverdag nå, at det blir annerledes når jeg får barn gjør vel ikke at jeg blir mindre stressa akkurat! Noen velger å ikke få barn, andre kan ikke få barn, bare der burde man jo være litt forsiktig med hvordan man uttrykker seg. En annen ting jeg reagerer på er folk som sier “Åh du vet ikke hva livet er verdt før du får barn, jeg vet ikke engang hva jeg brukte livet mitt på før” eller “Livet gir ikke mening før du får barn”. For det første er det utrolig slemt ovenfor de som ikke vil eller kan få barn (men det er et helt eget innlegg). For det andre gjør det meg faktisk trist. Sugde hverdagen din virkelig så mye at du ikke klarer å se verdien av livet du levde før du fikk barn? Vet jeg antagelig tråkker på noen tær her nå, men jeg må bare spørre!

    For livet mitt nå dere, det er faktisk ganske bra. Jeg har en jobb jeg trives i, gode venner, en morsom hobby og en herlig ektemann. For å ikke snakke om verdens vakreste hund. Livet mitt er så absolutt bra, og jeg har utrolig mange gode minner og opplevelser å se tilbake på. Vil det bli annerledes når jeg får barn? Garantert! Vil jeg oppleve livet annerledes når jeg får barn? Forhåpentligvis. Men det betyr vel ikke at livet jeg lever nå bare er noe dritt og ikke verdt å snakke om? Jeg har noen i min nærmeste omgangskrets som ikke vil ha barn, lever de da mindreverdige liv av den grunn? Jeg forstår at mange som har barn opplever dette som det viktigste og beste i livet deres (og bra er det), men jeg savner litt mer forståelse for at ikke alle deler den oppfatningen. Du har ikke eneretten på et hektisk liv fordi du har barn, å tro det er bare arrogant mener nå jeg. Jeg ønsker meg barn og jeg håper jeg engang er så heldig å få det. Når jeg får det håper jeg imidlertid at jeg både setter pris på livet jeg levde før jeg fikk barn, og ser verdien i det. Jeg håper også at jeg husker at man fint kan ha både hektiske og meningsfulle liv selv uten barn.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 10
    Nov 2017
    7:06 pm

    Blandede følelser

     

    Hver uke skriver jeg en bloggplan, rett og slett en plan om hva jeg skal skrive om den kommende uken. Dette gjør jeg hovedsaklig med tanke på bilder da jeg og Mats ikke har all verdens tid til å fikse bildene jeg trenger til bloggen. En blogg uten bilder hadde jo blitt voldsomt kjedelig tross alt. Dessuten synes jeg det er deilig å ha en plan så jeg har litt kontroll. På de dagene hvor jeg er tom i hodet så kan jeg ta en titt på kalenderen og få litt ideer allikevel. For jeg har alltid en tanke bak innleggene jeg skriver på denne planen, det er ikke slik at jeg finner på det der og da om dere skjønner. Denne planen er selvsagt ikke skrevet i stein, og antall ganger jeg har fulgt den til punkt og prikke kan jeg telle på en hånd, haha!

    Idag sto det på planen “Jeg vil ikke være tøff” og med det hadde jeg en klar tanke bak med tanke på hva jeg ville skrive om. Jeg synes nemlig er er så utrolig trist at jeg blir kalt tøff fordi jeg legger ut bilder av meg selv i undertøy. For det første synes jeg det er helt feil at man må bli karakterisert som tøff og modig fordi man legger ut undertøysbilder selv om man har noen kilo ekstra. Burde ikke det være like “naturlig” for meg som andre? For det andre sier at meg at det ikke er vanlig å se kvinner med ulike kropper i undertøy, noe som er enda mer trist. For det tredje blir jeg irritert og litt lei meg fordi jeg føler det blir en underliggende tone som sier “herregud, tenkt å legge ut undertøysbilder selv om du ser sånn ut, det er faen i meg modig gjort”.  For det fjerde så kan jeg imidlertid også forstå det til en viss grad, at folk synes man er tøff altså. For man må være tøff og modig til en viss grad for å gjøre det. For dragene skal vite at de fleste har en mening om både det å legge ut bilder i seg selv, samt kroppen din. Det er ikke bare bare å få slike kommentarer om seg selv, selv om man føler seg komfortabel og selvsikker med kroppen sin.

    Dermed ender jeg opp med å sitte her med blandede følelser, og et innlegg som overhode ikke ble som jeg tenkte. For selv om jeg synes det er feil, så kan jeg også forstå det. Jeg forstår jo at de som sier jeg er tøff ikke nødvendigvis mener noe negativt med det. Dette er jo mennesker som heier på meg daglig, så jeg tar meg ikke nær av det personlig. Jeg tar meg mer nær av at det er blitt slik om dere skjønner? En av grunnene til at jeg legger ut slike bilder er jo nettopp for å skape diskusjon og debatt, og være en del av den endringen jeg mener vi trenger å se. En endring som gjør at vi ikke dømmer hverandre og gir oss selv verdi kun basert på kropp og utseende. En endring som gjør at jenter tørr å dusje sammen etter gym på skolen uten å dø av skam. En endring som gjør at folk får et mer naturlig forhold til mat og trening. En endring som viser at det faktisk finnes viktigere ting enn en “perfekt” kropp, og ikke minst en endring som gjør at jenter innser hvor bra vi faktisk er.

    Jeg mener overhode ikke at jeg gjør alt perfekt i denne prosessen, men jeg prøver å gjøre det lille jeg kan. Heldigvis ser jeg det har en virkning, og det gjør det selvsagt verdt det. Dette innlegget skulle som nevnt egentlig blitt noe helt annet, men dette er kanskje noe av det fine med å ha en egen plattform å uttrykke seg på. Ting endrer seg, og det er helt greit, og noen ganger får man kanskje mer ut av å dele de blandede følelsene sine enn å være helt bastant. Vit at jeg setter stor pris på kommentarene deres, og vit at når jeg kommentere slike ting som dette så er det aldri dere personlig det går på (altså dere som kommenterer at jeger tøff), men heller et lite hjertesukk over samfunnet vi lever i. Takk for at du leste!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

     

  • 9
    Nov 2017
    7:34 pm

    Behind the picture

     

    Bare litt til nå så er det helg dere! Jeg hadde hjemmekontor i hele går da formen ikke var helt på topp. Det er den fremdeles ikke, men å bli hjemme tror jeg ikke gjør noe mer positivt så da drar jeg på jobb istedet. Det er jo så mye spennende som skjer også med ny kolleksjon og alt så jeg klarer bare ikke sitte hjemme lengre. Planen idag er å bygge om litt i butikken samt lage nytt inspirasjonsbord, tror party team skal stå på planen idag, hva tror dere om det? Ellers rusler det og går her hjemme hos meg. Jeg merker at verken humøret eller energien er på topp for tiden, men jeg prøver å gjøre det beste ut av det. Igår var jeg faktisk å sjekket ut nytt treningsenter i nærheten av her jeg bor. Det er ca 5 minutter i gå avstand og det er et koselig, lite lokalt gym. Samtidig får jeg også tilgang til svømmehall om jeg melder meg inn så det vurderer jeg sterkt.

    Så over til overskriften. Her om dagen ble jeg nemlig sittende og tenke på hvor mye som faktisk skjuler seg bak et bilde. Ting man overhode ikke ser, men som man kanskje husker spesielt godt når man ser på det. Sosiale medier er jo en del av hverdagen til de fleste av oss, og selv om jeg tror vi innerst inne vet at ting ikke alltid er så rosenrødt så tror jeg det er lett å glemme. Glemme at ting faktisk ikke er så perfekt som det ser ut til. Glemme at vi kun ser et lite øyeblikk og ikke alt som ligger bak. Idag skal jeg derfor ta dere med bak noen av mine egne bilder!

    Behind the picture: Her var jeg egentlig ganske irritert på mannen siden han ikke hadde sjekket ting som jeg ba han om. Vi skulle forhåndstemme, og han mente det var åpent på søndagen, noe det overhode ikke var. Jeg skulle på jobb og hadde sagt jeg kom senere pga det, bare for å oppdage at det var stengt. Dermed måtte jeg presse det inn i timeplanen dagen etter, noe jeg overhode ikke hadde lyst eller tid til. Bildene ble bra da, haha!

    Behind the picture: Kanskje ikke så lett å se, men dette var en dag hvor jeg virkelig hatet kroppen min. Jeg satt og gråt 2 timer før dette bildet ble tatt over hvor stor magen min var, og jeg forsto ikke hvordan Mats kunne finne meg attraktiv. Så var det bare å la tankene vandre istedet for å holde fast ved dem, sminke seg og posere for kamera. Bildet er idag en av mine favoritter, selv om det ikke føltes som om vi ville få til noe bra med tanke på sinnstemningen den dagen. Jeg har også usikre dager som alle andre, og det er faktisk helt normalt. Jeg prøver bare å unngå å la de bli der.

    Behind the picture: Her ser du ikke alt rotet i andre enden av bordet for å si det sånn. Du ser heller ikke sushien jeg allerde hadde spist, haha! Litt desperat bilde fordi jeg ikke hadde noe å legge ut på bloggen, så da blir det det som vi her hjemme kaller “tingtang bildet”. Altså bilder av ting fremfor bilder av meg. Jeg elsker faktisk å ta slike bilder, men de viser svært sjeldent virkeligheten, selv om det ser bra ut. Det er bare å skyve ting unna, og dandere på best mulig måte som gjelder.

    Behind the picture: Du ser et bilde av meg i bikini. Du ser ikke all den harde jobben det har tatt meg å komme ditt at jeg synes det er helt okey å posere i bikini, og senere legge det ut for “hele verden”. Du ser ikke den lille usikkerheten jeg alltid føler når jeg legger ut slike bilder fordi jeg vet det kommer stygge kommentarer. Eller, usikkerhet er ikke helt riktig ord, men jeg tenker alltid litt ekstra før jeg legger ut slike bilder fordi jeg vet det kommer både positive og negative reaksjoner.

    Behind the picture: Du ser et pent bilde av et undertøysett. Du ser ikke de to sammenrullende sokkene som ligger inne i BHen for å holde cupene pent oppe, haha! Altså, å ta bilder av undertøy på denne måten når man har store pupper er en aldri så liten utfordring, og da må man noen ganger fylle ut litt for at bildene skal bli så bra som mulig. Funket jo fint i dette tilfelle da!

    Behind the picture: Du ser en pent anrettet matrett. Du ser ikke all tiden det tok å anrette maten kun for at det skulle se pent ut på bilder. Hadde det vært bare meg som skulle spise dette så ville det ikke sett slik ut, haha! Det tror jeg imidlertid er ganske naturlig og noe de fleste forstår, men jeg tror det er greit å si at av og til også. At du kan spise bra selv om maten ikke alltid ser så bra ut.

    Behind the picture: Det dere ikke ser her er hvor utrolig fin jeg følte meg, men også hvor utrolig nervøs jeg var. Jeg var på vei til Sverige for butikksjef møte der jeg skulle få beskjed om jeg faktisk fikk butikksjef jobben eller ikke. Sommerfuglene flagret som besatt, men om ikke annet så var antrekket i det minste one point, haha! Måtte bare krysse fingrene for at jobben ble min, og det ble den jo også!

    Dette er jo bare et veldig lite utvalg, men som dere ser er det som regel mer bak et bilde enn man tror. Både på godt og vondt selvsagt. Det tror jeg det er viktig at vi husker på når vi surfer rundt på sosiale medier, at ting ikke alltid er slik det virker ved første øyekast. Slik som jeg nevnte i gårsdagens innlegg, hvor mange har EGENTLIG  et slikt kjøleskap som man ser på instagram? Det ser pent ut der og da, men er ikke særlig realistisk i lengden.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 8
    Nov 2017
    8:56 am

    Nå skal kjøleskapet også være perfekt

     

    Altså, noen ganger tror jeg menneskeheten som en helhet faktisk har for lite å finne på. Ikke bare skal vi har perfekte kropper, hvite smil, perfekte karriere, en kul klesstil, veloppdragne barn, og massevis av likes på Instagram. Det nye målet, eller goal om du vil, er nå å ha det perfekte kjøleskapet. Det skal selvsagt bugne over av frukt og grønt, og all salgs sunne ting, og alt skal være organisert og på rad og rekke. Ikke noe sjokoladeplater i døren her altså om du skal være verdig hashtaggen #fridgegoals. Selvsagt er det supert at folk er opptatt av å spise sunt og har fokus på gode råvarer, men samtidig får vi enda et latterlig mål å strekke oss etter. For om vi er helt ærlig, hvor mange kjenner vi egentlig som har et slikt kjøleskap?

    Faksimile godt.no

    Trendforsker Gunn-Helen Øye mener at disse glansbildene ikke nødvendigvis er noe negativt fordi ved å poste bildene viser folk litt hvem de ønsker å være. Dermed har de noe å strekke seg etter, men er det ikke nettopp det som ikke er så veldig heldig? Å hele tiden måtte strekke seg etter et ideal som strengt tatt ikke er særlig realistisk? Å hele tiden ønske at man var noe man kanskje ikke er, eller har forutsetninger til å være? Gjennom alle disse årene hvor jeg har spist sunt og trent så kan jeg garantere at de få gangene kjøleskapet har sett slik ut så forblir det ikke slik særlig lenge. Hvor realistisk er dette for den vanlige mann og kvinne i gata? Jeg forstår dragningen mot det pene og organiserte, men er et slik kjøleskap egentlig forenelig med den norske hverdagen?

    Nå kan man selvsagt sitte og tenke “det er jo bare et kjøleskap, er det så farlig”? Problemet er jo bare at det ikke bare er kjøleskapet. Dette føyer seg inn i en lang rekke med “perfekte” ting som folk sliter med å leve opp til, og jeg tror ikke det er bra for oss. Selvsagt er det supert å ha mål å strekke seg etter, men når målet hele tiden er å ha det perfekte ditten og datten så tror jeg ikke det egentlig er noe positivt.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 24
    Oct 2017
    4:05 am

    Tar du deg betalt for å hjelpe partneren din?

     

    Dette er ikke akkurat en ny sak, men siden det er en del som skjer om dagen så er jeg ikke helt oppdatert. Jeg kom over dette innlegget på bloggen til Pilotfrue, og her må jeg si jeg fikk litt bakover sveis. For meg ble dette bare så riv ruskende feil at jeg merket jeg måtte lese det to ganger, og så la det gå en dag før jeg satt meg ned foran tastaturet. Jeg har overhode ingenting imot Pilotfrue (eller Pilotmannen), det er en koselig blogg jeg faktisk leser nå og da. Allikevel må jeg si at jeg reagerer på dette med å fakturere kona de for hjelpen du gir henne til bloggen. Tro meg, jeg er absolutt for at man skal få betalt for den jobben man gjør, ingen tvil om det. Samtidig, burde ikke hjelp til den du elsker være en selvfølge?

    Jeg er jo også utrolig heldig som har en mann som hjelper meg med bilder. Han bruker av sin tid, energi og fritid på å hjelpe meg med noe jeg synes er utrolig moro, og som vi faktisk tjener penger på. Disse pengene kommer jo også Mats til gode. Vi er jo gift, og har tross alt felles økonomi. For meg virker det helt merkelig at han skulle fakturere meg, de pengene ville jo gått inn i fellespotten uansett? Nå vet jeg selvsagt ingenting om Pilotfrue og mannens økonomiske fordeling, men selv uten det tatt i betraktning så blir det bare så feil for meg… Om jeg kunne gitt av min tid og energi for å hjelpe mannen med noe han er lidenskaplig opptatt av, så ville det vært meg en selvfølge! Jeg hadde ikke trengt å tenke engang, uansett om det hadde vært business eller hobby. Jeg hadde selvsagt forventet å få noe igjen, men da mer i form av takknemlighet, hjelp tilbake, eller kanskje litt oppvartning i form av middag eller lignende? (Når jeg skriver dette ser jeg at jeg definitivt må bli bedre til å varte opp Mats litt som takk for hjelpen!)

    Det må jo selvsagt gå begge veier, jeg synes så absolutt ikke man bare skal forvente hjelp og ta det som en selvfølge. Jeg forstår så absolutt argumentet til Pilotmannen om at han tross alt leverer henne et produkt som brukes i en jobb hvor de tjener penger. Jeg forstår absolutt argumentet om at ved å ta betalt så føler han at han får tilbudt noe istedet for å stjele fritiden hans. Om dette fungerer for dem, og de er fornøyde med det så respekterer jeg så absolutt det. For meg personlig ville det bare blitt helt feil. Jeg ble jo imidlertid usikker på om kanskje jeg burde betale Mats for all hjelpen han gir meg, men etter en prat kom vi begge frem til at for oss ville det blitt feil. Ikke fordi Mats er så forferdelig glad i å ta bilder av meg, men fordi det er en selvfølge å hjelpe den man elsker. Ihvertfall så lenge det blir satt pris på og verdsatt fra den andre.

    Mats hjelper meg mye med bloggen min, og hadde han hatt en lignende hobby hvor jeg kunne hjelpe til med annet enn støtte så hadde jeg gjort det uten å blunke. For meg er det helt naturlig, om det så innebar at jeg for eksempel måtte lære meg et av spillene han elsker (dårlig eksempel, men beste jeg kommer på). Det hadde nok ikke vært det kuleste jeg gjorde, og jeg hadde definitivt forventet noe tilbake, men penger er kanskje det siste jeg hadde tenkt på. Det er så mange andre ting som ville vært mer naturlig. Dette er jo mannen jeg har giftet meg med, det trygge punktet i livet mitt, og at han vil bruke av sin tid og energi for å hjelpe meg med min hobby setter jeg umåtelig stor pris på. Den takknemligheten føler jeg at jeg kan vise på så mange bedre og mer personlige måter enn ved å gi han penger… Hvor personlig er det egentlig? Hva tenker dere kjære lesere?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 15
    Oct 2017
    10:33 am

    Jeg vil ha treningen min for meg selv

    -I samarbeid med Kari Traa-

    Mange har lagt merke til at jeg ikke skriver nevneverdig om trening lengre, og mange har også etterspurt hvorfor. Noen tror sikkert at det er fordi jeg ikke trener, men det er langt ifra sannheten. Nå prøver jeg absolutt ikke å påstå at jeg trener 6 dager i uka og kun spiser salat, men jeg trener, heldigvis, mer enn hva som kommer frem i mine sosiale medier. Sannheten er heller at jeg nå om dagen vil ha treningen for meg selv. Jeg vil at treningen skal være mitt lille fristed hvor jeg kan fokusere på det som faktisk betyr noe for meg i lengden. Treningsgleden, bevegelsen og de små serierene som for meg er store, men som for andre vil virke banale i forhold til tidligere. Jeg må innrømme at jeg føler på et stort prestasjonspress med tanke på treningen, og derfor er jeg nødt til å ta noen grep for å faktisk kunne komme igang igjen med noe jeg egentlig synes er gøy.

    Tidligere var trening noe som jeg forbandt veldig med prestasjon. Alltid strebe etter å bli bedre, go hard or go home, og målet var å se et mindre tall på vekten dagen etter enn dagen før. Sakte men sikkert begynte jeg å forstå at treningen egentlig handlet om mye mer, men det tok litt tid å se det. På mange måter hadde jeg fått et veldig merkelig syn på trening, det gikk fra å være noe jeg hatet å gjøre, til noe jeg måtte gjøre, til noe jeg burde gjøre før jeg innså at jeg det noe jeg skal ha lyst til å gjøre. For min egen del. Ikke fordi andre forventet det. Ikke fordi jeg måtte løfte så og så mye i markløft for å være bra nok, eller fordi jeg ville se ut på en gitt måte. I tillegg begynte jeg jo å jobbe med mitt eget syn på meg selv, og innså at den jeg er som person er god nok uansett hvordan kroppen min ser ut. At min verdi ikke ble avgjort om hva vekten min viste, av hvor spretten rumpa var eller hvor flat magen min var. Midt oppi denne prosessen ble jeg rett og slett lei hele treningen. Det gav meg ingenting lengre, det ble bare en ytterligere stressfaktor i livet mitt. En stressfaktor jeg strengt tatt ikke trengte oppi alt annet som skjedde.

    Etter en lang stund uten systematisk trening så bestemte jeg meg for å ta opp tråden igjen. Jeg kjente at kroppen trengte å bevege seg, og jeg merket at lysten til å trene kom tilbake igjen. Jeg følte ikke at jeg måtte komme igang fordi magen ble større eller noe, men jeg hadde rett og slett lyst! Så da gjorde jeg det som føltes naturlig for meg, jeg delte det på bloggen og i sosiale medier. Jeg merket imidlertid raskt at både gleden og motivasjonen sank som en stein igjen, og det gamle forventningspresset kom tilbake. Jeg følte meg i elendig form, og jeg ble rett og slett flau over meg selv. Kettlebellen på 12 kg føltes som 30 kg, 10 repetisjoner med hip thrusth var et mareritt, og push ups kunne jeg bare glemme. Dette kunne jeg jo ikke dele på bloggen, hvor er motivasjonen for andre i det? Jeg brukte så mye energi på å deppe over alt jeg IKKE fikk til, og det endte ikke med treningen. I en periode følte jeg ikke at jeg fikk til noen verdens ting, ALT gikk til helvete (i hodet mitt selvsagt, ikke i virkeligheten).

    Jeg måtte ta mine egne råd, og innse at det er mye bedre å feire de små seriene i hverdagen, og fokusere på alt jeg faktisk får til. Fokusere på reisen i seg selv, og tenke at enhver endring faktisk er positivt. For om man senker forventningene og slutter å sammenligne seg med andre, så får man faktisk til ganske så mye! Jeg sluttet å følge en del store treningsprofiler i sosiale medier, jeg begynte å fokusere på hvor bra kroppen føltes etter en lang tur med Gaia. Jeg begynte å gjøre det for min egen del, ikke fordi jeg skulle være til inspirasjon for andre. Jeg la igjen kamera hjemme og telefonen i treningsbagen. Først da begynte den deilige treningsgleden å snike seg tilbake igjen, sakte men sikkert. Når jeg gjorde det for min egen del, og kun derfor. Tanken kom den perfekte kroppen har jeg jo lagt fra meg for lenge siden, nå er det viktigere for meg å trives med meg selv akkurat som jeg er nå! Det betyr ikke at jeg ikke vil bli bedre, ikke vil bli i bedre form, men det skal ikke være et krav for å være bra nok.

    Dette er også noe av temaet Kari Traa tar opp i sin nye kampanje, Celebrate yourself! Den oppfordrer oss kvinner til å omfavne våre styrker og alt vi faktisk får til, fremfor å hele tiden sammenligne oss med et urealistisk ideal. Det oppfordres til å finne tilbake til treningsgleden og legge igjen prestasjon og forvetningspresset hjemme. Med det mener det selvsagt ikke at man ikke kan jobbe for å bli bedre, men at man faktisk husker å feire de små fremskrittene også. For de er det garantert mange av, selv om de har en tendens til å forsvinne midt oppe i alt. Streben etter perfeksjon er noe som sitter dypt i mange av oss, men hvor ofte blir ting egentlig perfekt? Det kan selvsagt virke slik i sosiale medier at noen lever perfekte liv, men hvor reelt er det egentlig? Jeg tror vi alle kan komme mye lengre ved å være mer takknemlige for det vi har, og alt vi faktisk får til, fremfor å alltid strebe etter det vi ikke har og det vi ikke får til. Det er ihvertfall mitt mål fremover! Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å dele treningen min igjen, men akkurat her og nå? Da skal treningen får være min egen greie, en greie jeg gjør kun for min egen del, og det er faktisk mer enn godt nok.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 9
    Oct 2017
    5:11 pm

    Du er ikke automatisk sunn fordi du er slank

     

    Jeg tenkte jeg måtte åpne kjeften min litt igjen og stikke hodet frem for hogg. Det er slik det føles ihvertfall, men jeg håper du faktisk tar deg tid til å lese innlegget og ikke bare overskriften. Fordi, det er en ting jeg har tenkt mye på i det siste. Folk er veldig ivrige etter å fortelle oss om at overvekt ikke er sunt. Hver gang jeg skriver om det å like kroppen sin som den er så er det minst en kommentar som går på dette med at overvekt er usunt. Uansett hvor mange ganger jeg påpeker at det selvsagt ikke handler om å fremme overvekt, men at man kan like seg selv mens man går ned i vekt så kommer kommentaren om at overvekt ikke er sunt. Noe jeg selvsagt er enig i, og fullstendig klar over selv. Overvekt i seg selv er absolutt ikke sunt, og det gir økt risiko for sykdommer, og få vet det bedre enn de som faktisk er overvektige. Det er imidlertid et veldig stort fokus på overvekt, hvor fælt det er, og hvordan man skal få bukt med det. Både i sosiale medier, i tradisjonelle medier, hos Personlige trener og andre, men vi glemmer en ting på veien. Man er faktisk ikke automatisk sunn fordi man ikke er overvektig!

    Ja flere kilo på kroppen øker risikoen for sykdommer, men det gjør faktisk også en dårlig livsstil. Det er mange slanke mennesker der ute med en mye verre livsstil enn mange overvektige (selvsagt omvendt også, men dere tar poenget). Mennesker som tilsynelatende kan spise hva de vil uten å legge på seg, men hvor sunt er egentlig det? Å være normalvektig overvektig betyr at man kan se slank og tynn ut, men at man har en såpass høy andel kroppsfett på innsiden at man er i faresonen for å pådra seg både diabetes og andre sykdommer relatert til overvekt. Mange gjemmer seg bak at det å snakke om overvekt er å fremme sunn helse, men om målet virkelig er helse, burde vi ikke da snakke mer om livsstil, og ikke kun synlig overvekt? Selvsagt er det enklere å se på en synlig overvektig person at man “gjør noe feil”, men det er ikke dermed sagt at alle slanke personer er sunne heller. Det føles litt provoserende for å være ærlig, at en synlig overvektig som spiser sunt og beveger seg for å gå ned i vekt automatisk skal bli sett på som usunn og lat, mens en slank person kan ha en utrolig usunn livvstil, men allikevel anses som sunn. Satt litt på spissen selvsagt.

    Man kan fint ha en sunn livsstil selv om man er overvektig, og man kan fint ha en usunn livsstil selv om man er slank. Ingen av delene er vel egentlig bra for helsen, selv om jeg vil tro at en overvektig som tar tak i livsstilen sin har en bedre mulighet enn en slank person som spiser hva han/hun vil uten å tenke over konsekvensene. Dette er ikke et forsøk på å rette en pekefinger den andre veien, type “Ja, men du er heller ikke sunn for tenk!”. Jeg bare synes det blir veldig feil å si at helse er så utrolig viktig, men oversnakke om kun en gren av selve debatten. Helse er superviktig, men vi må huske at det faktisk ikke kun er overvekt som er usunt. Jeg føler ofte det blir vel mye fokus på kun overvekt, hvor forferdelig dette er, og hva du kan gjøre for å bli kvitt de ekstra kiloene, fremfor å faktisk snakke om det å ha en sunn livsstil. Det er jo ikke gitt at man har det fordi man er slank? Igjen, jeg sier selvsagt ikke at alle slanke mennesker er usunne, vær så snill å ikke tolke det slik. Dette er mer ment som et lite sukk til hvordan ting blir fremstilt.

     Personlig merker jeg at jeg blir litt lei alt det fokuset på overvekt og helse til enhver tid, jeg føler faktisk helt ærlig ikke alltid at det handler om helse. Jeg føler at det ofte handler om utseende også, at det ikke er “pent” å veie for mye. At en større kropp med noen valker ikke er vakkert, og dermed burde man gjøre noe med det. Jeg ser jo selv hvor mange stygge kommentarer jeg og andre overvektige kan få. “Se til å slanke deg di feite ku” dukker opp i innboksen min på Instagram for senest 10 minutter siden (selvsagt fra en anonym konto). Jeg synes det er feil at det fokuseres så utrolig mye på overvekt, hvordan kroppen ser ut, og størrelsen når helse faktisk handler om ganske mye mer enn om du veier så og så mye. Igjen, overvekt er ikke sunt, men det er faktisk mye annet som ikke er sunt heller. Allikevel er overvektig omtrent det verste man kan være i dagens samfunn, antagelig fordi det er såpass mye mer synlig. Jeg mener imidlertid at om vi virkelig mener det handler om helse, og ikke utseende slik jeg ofte får følelsen av, så må vi faktisk snakke LIVSSTIL. Ikke kun vekt og hvordan en kropp ser ut på utsiden.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 4
    Oct 2017
    5:56 am

    “Jævla fettberg” og andre kommentarer

     

    Idag skal vi snakke om et litt viktig tema dere. For noen uker siden hadde jeg en liten rant på Snapchat, og jeg spurte følgerne mine om følgende; “Hva er den styggeste kommentaren du har fått med tanke på kroppen din om du har noen kilo ekstra?”. Etter en stund spurte jeg også om hva den styggeste kommentaren slanke mennesker har fått. Verken det ene eller andre er jo greit, det er ikke bare stygt å kommentere kroppen til overvektige, det er stygt og sårende uansett. Jeg viste det fra før, men det ble enda mer tydelig for meg nå. Det er like sårende for en slank person om å høre hvor tynn hun er og at hun må spise mer, som det er for en overvektig å høre at de må trene mer og slutte å spise så mye.

    Jeg fikk nesten 400 snaps fra alle slags mennesker i alle slags fasonger, og jeg fikk faktisk bakoversveis… Til tross for alle stygge kommentarene jeg selv har opplevd gjennom tiden, så må jeg innrømme at mange av svarene overrasket meg. Og ikke på en positiv måte. Noen av dem fikk jeg faktisk skikkelig vondt av. Det gjør meg bare enda mer sikker på at vi må snakke om dette med å akseptere seg selv og sin egen kropp, og ikke minst faktisk si ifra at dette ikke er greit. For mange av disse kommentarene er virkelig ikke det… Her er noen av de mange kommentarene folk har fått. Jeg har selvsagt bedt om lov til å dele disse av de som har sendt det inn, bare så det er nevnt, og jeg vil gjerne si tusen takk til alle som åpnet seg, delte deres historie og deres tanker. Det var utrolig sterkt å lese, og det tror jeg dere vil synes også.

    ▪️ Jeg synes det er svært ubehagelig å handle klær, mye pga kommentarene jeg har fått. De ansatte i butikken har sagt ting som “Så store størrelser som det du trenger har ikke vi i butikken” og “Jeg tror ikke du klarer å presse deg inn i den buksa her”.

    ▪️ Jeg ble kalt for “beinrangel” i et møte med NAV. Han mumlet det for seg selv, men gjentok seg ikke da jeg svarte “unnskyld?!”

    ▪️ “Bør du løfte du som er i lykkelige omstendigheter”. Nei, jeg er nok bare feit svarte jeg. “Er du sikker?” spurte hun tilbake!

    ▪️ En gang på fest spurte en jente hva som hadde skjedd med meg etter at jeg hadde gått ned noen kilo pga influensa. Hun satt meg ned ved et bord og omtrent tvang meg til å spise mat. Det er noe av det mest ubehagelige jeg har opplevd.

    ▪️ Jeg får høre ved hver familiemiddag at jeg ikke må være redd for kalorier for det er ikke farlig om jeg legger på meg litt. Jeg elsker mat og spiser ofte, men sliter med å legge på meg pga høy forbrenning.

    ▪️ En kollega sa jeg ikke måtte spise så mye til lunsj da bedriften hadde dårlig råd, og det så ut som jeg hadde spist nok allerede. Jeg sluttet etter 4 mnd for jeg orket ikke mer av slike kommentarer.

    ▪️ Sjefen min spurte om det var noe jeg ville fortelle etter at jeg hadde lagt på meg 5-7 kg. Ikke kult…

    ▪️ Tanten til kjæresten tok meg rundt håndleddet første gang kun møtte meg og spurte kjæresten min om han sultet meg.

    ▪️ Du hadde vært så flott, bare du hadde slanket deg litt, og da jeg ble gravid fikk jeg høre; ” Du hadde jo blitt så slank i det siste, nesten synd du ble gravid”

    ▪️ Var på Deli De Luca for å kjøpe nattmat og kommenterte at de ikke hadde så mye godt der. Da smalt det fra en fyr om at det så ut som jeg hadde spist altfor mye av maten der allerede.

    ▪️ Jeg viste meg frem i sexy undertøy for min daværende kjæreste. Reaksjonen jeg fikk var “Jaja, du har ikke hengepupper da iallefall”

    ▪️ Svigermor sendte med barna slanke annonser hjem i sekken og ba dem levere dem til meg.

    ▪️ Jeg gikk tur med niesen min da jeg gikk forbi to eldre damer. De så på meg og sa til hverandre “stakkars, hun har jo ikke klart å gå ned babykiloene enda hun da”

    ▪️ Da jeg skulle spise middag i kantina sto en av de ansatte og rørte i bernaise sausen. Hun så opp på meg og sa “Ja du spiser vel dette med skje du”

    ▪️ “Oi, trodde du som trengte så mye skulle være mye tynnere enn det!”

    ▪️ Hadde med meg niesen min på badeland, og da kom det en dame bort som mente datteren min burde bli henta av barnevernet.

    ▪️ Jeg får ofte høre at jeg er for tynn og ser syk ut.

    ▪️ Jeg får spørsmål om jeg har født det siste året, jeg er normalvektig.

    ▪️ En kompis av mannen min sa “Hva har skjedd med deg da? Du var jo så pen og tynn før?”

    ▪️ “Nei nå kan du ikke bli tynnere, da blir du ikke noe pen”

    ▪️ “Herregud skal du ikke spise mer? Spiser du ikke mat eller?”

    ▪️ “Jøss jeg var sikker på at ditt kolesterol var skyhøyt så stor som du er”

    ▪️ Jeg fikk en kommentar om at det ikke så ut som jeg trente i det hele tatt. På den tiden trengte jeg 9 timer pr uke. Jeg endre opp med spiseforstyrrelser.

    ▪️ Jeg fikk spørsmål om hvorfor jeg brukte bikinitopp, jeg hadde jo ikke pupper!

    ▪️ Jeg fikk ikke så mange stygge kommentarer før etter at jeg gikk ned i vekt. Da kunne folk komme og si ting som “Jammen du var jo SVÆR før da” og “Herregud du var jo et fettberg tidligere” Det føltes egentlig nesten verre, det er jo ikke hyggelig å få høre hvordan de egentlig så på meg før jeg gikk ned i vekt. 

    ▪️ Gymlæreren tok meg i nakken foran klassen og sa “Slik skal ikke en jente se ut”

    ▪️ “Du kan ikke gå i de buksene der altså, de er ment for de som er mye mindre enn deg”

    ▪️ Hadde gått opp fra anoreksi og veide 55 kg, men var fremdeles veldig tynn. En person på Elixia spurte om jeg skulle ha baby…

    ▪️ “Ja du ser jo ut som du veier godt over 100 kg, men du har et pent ansikt i det minste”

    ▪️ Sto og pratet med en fyr på fest. Kompisen hans kom og sa “Kom! Du kan ikke stå her og snakke med hu som er så stygg”

    ▪️ “Wow, enten er du gravid, eller så er du bare skikkelig feit” 

    ▪️ En dame i en butikk spurte hvilken størrelse jeg måtte ha jeg som ventet trillinger. Jeg var ikke gravid.

    ▪️ “Oi klærne dine skjuler jo masse så jeg trodde ikke du var så stor, Det er jo synd for du er jo veldig pen i ansiktet”

    ▪️ “Du kan ikke handle her, du kommer aldri til å passe inn i noen av kjolene”

    ▪️ “Oi jeg kjente deg ikke igjen jeg, du er så annerledes”. Sagt etter at jeg gikk opp 20 kg. Hva svarer man på sånt? 

    ▪️ “Æsj så tynne bein du har”

    ▪️ Fikk tilbud om et medlemskap på Elixia på gaten. Takket nei siden jeg allerede var medlem et annet sted. Vedkommende svarte “Eh, jeg tror virkelig du burde si ja takk”

    ▪️ Jeg fikk høre at om jeg fortsatte å gå ned i vekt ble jeg sikkert fin en dag.

    ▪️ ” I am sorry, we don`t have elephant sizes here”

    ▪️ Gikk og tittet på Bik Bok og noen spurte om jeg trengte hjelp. Sa jeg bare tittet og da sa hun “Ja det må du gjerne gjøre, men jeg kan jo informere om at vi dessverre ikke har klær som går opp til din størrelse” Kjøpte ikke presang på Bik Bok for å si det slik.

    ▪️ Et barn spurte om jeg drakk mye cola siden jeg var tjukk for mammaen hans hadde sagt at man ble tjukk om man drakk cola.

    ▪️ Jeg hadde akkurat fått tvillinger og var ute for første gang etter fødselen. Følte meg fin i ny kjole, ny frisyre og sminke. Så kom en dame bort til meg og sa “Oi, du var jo voldsomt forandre, ser det tar på å være tvillingmamma”.

    Langt innlegg ikke sant? Vel, dette er bare en brøkdel av snappene jeg fikk… Dette er faktisk ikke greit, og det håper jeg virkelig ikke dere synes heller? Jeg synes noen av disse kommentarene er så vonde, og det minner meg om mange av de kommentarene jeg selv har fått. Det er sikkert ikke alle som kom med disse kommentarene hadde vonde hensikter, men det blir vondt og sårt uansett. Kommentarene er like vonde uansett om det går på at man er for tynn, for tykk, eller noe midt imellom. Vondt er det uansett å få kommentarer på kropp og utseende. Jeg har sikkert syndet selv, jeg er ikke så høy på meg selv at jeg tror jeg er perfekt. Jeg har sikkert kommentert andre sin kropp, ikke med onde hensikter, men jeg tror det er lett å ikke tenke seg om.

    Jeg håper faktisk du følte deg truffet når du leste dette. At du fikk litt sjokk, at du kjente deg igjen eller at det i det minste frembrakte følelser i deg. Kanskje dette innlegget kan gjøre at flere faktisk får opp øynene på hvordan slike kommentarer påvirker andre. Kanskje kan dette innlegget gjøre at flere faktisk sier ifra at dette ikke er greit. For det er ikke greit, og det er lov å si ifra om man får slike kommentarer. Det er lov, og man burde, si ifra at det du sier nå sårer meg. Det er ikke alltid lett, der og da blir man kanskje så lei seg at man glemmer det, men vi må alle bli flinkere til å vise at dette ikke er greit. Enten kommentarene er “velmenende” eller ikke. Vi må gå foran som et godt eksempel, tørre å si ifra og ikke minst lære barna våre dette. Mange av kommentarene jeg fikk kom fra barn, og samtidig som de ikke vet bedre så lærer de faktisk disse holdningene et sted.

    Husk at alle kjemper en kamp du ikke vet noenting om, og det kommer sjeldent noe godt ut av å kommentere kroppen til andre. De som er overvektige vet som regel det veldig godt selv, de som er slanke vet det utrolig godt selv og de som er midt imellom vet det garantert de også! Vi har alle speil, tross alt… Neste gang du vil komme med en slik kommentar, prøv å tenk på hva du ville følt selv om noen sa det samme til deg.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage