• 23
    Aug 2017
    8:14 am

    Mer kroppspress er nok løsningen…

     

    Overskriften er skrevet med verdens største ironi, bare så vi har gjort det klart en gang for alle. Om du ikke har fått den med deg så har treneren Cornelis Elander uttalt at han mener vi trenger MER kroppspress for å forstå at vi har godt av å spise sunnere og bevege oss mer. Jeg var veldig usikker på om jeg skulle skrive noe om denne saken. Ikke fordi jeg ikke har sterke meninger om saken (for det har jeg virkelig) men rett og slett fordi jeg er DRITT LEI. Dritt lei folk som ikke forstår hva kroppspress egentlig er. Dritt lei folk som skal fortelle overvektige av overvekt er usunt som om de ikke vet det selv (vi har faktisk også speil). Dritt lei folk som ikke forstår at det å gå ned i vekt kan være en kompleks prosess for mange, og at det ikke hjelper å trykke den overvektige ned gang på gang. Dritt lei folk som mener man fremmer overvekt fordi man deler bilder av seg i sosiale medier når budskapet er noe så enkelt og vanskelig som å elske seg selv uansett hvordan man ser ut.

    NEI, vi trenger virkelig ikke MER kroppspress, da har man bomma helt på hva kroppspress faktisk er. Kroppspress er ikke fokus på trening og sunt kosthold. Kroppspress er et usunt press om å se ut som et gitt, urealistisk ideal. Et press som å ha en “perfekt kropp”, et press som gjør at du sammenligner deg med andre og føler du kommer til kort. Det er følelsen av å ikke være bra nok, at man er mindre verdt pga hvordan kroppen ser ut. Kroppspress handler om hvordan kroppen ser ut, og ikke om hvordan man har det i kroppen sin. Kroppspress er overhode ikke en god ting, og Elander skriver jo selv: … det er helt klart at det såkalte kroppspresset som så mange liker å snakke om i hvert fall ikke har resultert i så mange flere tynne kropper. Nei, det er helt riktig! Så hvorfor i all verden vil du da ha enda mer kroppspress når det hittil ikke har virket?

    Elander kommer også med andre (i mine øyne idiotiske) påstander som at overvekt og fedme er blitt den nye normen og at overvekt hylles… Det er bare så utrolig feil. Jeg tørr faktisk påstå at det er svært få overvektige som blir hyllet fordi de er overvektige. De fleste overvektige blir hyllet fordi de, i en syk verden med mye kroppspress, tørr å være seg selv. Tørr å poste bilder av seg selv der magen synes, tørr å smile og le og leve livet. For det er det mange som ikke tørr! Tror virkelig noen at man får kjempegod selvtillit at å hele tiden få høre hvor feit man er? Det virker som om mange tror at fremgangsmåten for å få noen til å gå ned i vekt er å rakke ned på dem, komme med stygge kommentarer og bombradere dem med perfekte kropper for å vise dem hvordan de burde se ut. For mange har det helt motsatt effekt. Dårlig selvtillit og forakt for seg selv forsvinner ikke automatisk med kiloene. Personlig har jeg så mye mer tro på å løfte folk opp, få folk til å jobbe med hodet og forstå at de er GODE NOK, uansett hvordan kroppen ser ut. For det er hvem man er som PERSON som faktisk betyr noe. Det er et så mye bedre utgangspunkt for å kunne ta tak i livsstilen sin!

    Jeg kjenner meg heller ikke igjen når Elander mener det er LITE fokus på trening og sunt kosthold idag. Virkelig? Jeg føler nemlig jeg blir bombadert med det, for å ikke snakke om alle de som skal fortelle meg at overvekt ikke er sunt. Vi ser stadig artikler i media om hva vi skal spise, hva vi ikke skal spise, nye trenddietter, hvordan vi skal bli smartere, hvordan vi kan få flat mage uten å trene og jeg vet ikke hva. Jeg tror folk blir lei. Jeg tror folk blir så lei og forvirret over alle de motstridende rådene såkalte eksperter gir at det rett og slett blir lettere å ta seg en sjokolade. Selv om vi vet det er usunt. En undersøkelse utført av Mills og Respons Analyse (takk til CasaKaos som nevnte denne i sitt blogginnlegg som jeg anbefaler dere å lese) viser av 8 av 10 nordmenn mener det er forvirrende at ulike eksperter gir motstridende råd om hva som er sunt og usunt. Over 80% av både menn og kvinner føler det blir for mye fokus på slanking og dietter i Norge. Sier ikke det ganske mye?

    Det er viktig å ha fokus på trening og sunt kosthold, det er viktig å vite om farene ved å være overvektig. Jeg er enig i at overvekt og fedme er en problem som må tas tak i, men det gjøres ikke ved å skape mer kroppspress. Det gjøres ikke ved å gjøre mat og trening så komplisert og skrive så mye om det at folk rett og slett blir lei. Hvorfor kan vi ikke heller bygge opp fremfor å rive ned? Gi overvektige som vil ned i vekt mer selvtillit og enkle kostholdsråd, fremfor å fortelle dem hvor udugelige og late de er? Hvorfor kan vi ikke akseptere at vi alle er ulike, alle har forskjellige kropper, og at idealkroppen ikke eksisterer? Er ikke det et mye bedre utgangspunkt?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 5
    Aug 2017
    5:53 pm

    Det er kjipt å være overvektig

     

    I det siste har jeg tenkt mye på dette med overvekt, helse og generelt hvordan overvektige behandles i samfunnet. Senest idag tidlig leste jeg hos en blogger at sykelig overvektige hylles på instagram, og at de dermed gir andre overvektige en unnskyldning for å ikke gå ned i vekt. Altså, har dere hørt uttrykket Facepalm? For jeg tror håndflaten omtrent gikk gjennom hodet mitt da jeg leste det. Det ironiske er at vedkommende mente at dersom leserne mente hun bidrar til å øke kroppspresset ved å dele bilde av seg selv i bikini kunne de jo bare slutte å lese bloggen. Hun måtte jo tross alt få legge ut det hun ville. Noen som ser ironien her? Jeg vurderte å kommentere, men jeg kjente at jeg rett og slett ikke gadd. Jeg orket rett og slett ikke å bruke tid og energi på å stille meg opp for å få misunnelsekortet slengt i trynet, og helt ærlig? Noen mennesker tror jeg faktisk aldri kommer til å forstå. Ikke fordi de er mindre intelligente, men rett og slett fordi de ikke vil.

    Mange forstår vist ikke at det er svært få overvektige som blir hyllet FORDI de er overvektige. Jeg har ihvertfall aldri blitt hyllet for det faktum at jeg er overvektig, men heller fordi jeg ikke lar det begrense meg. Fordi jeg fremdeles går i kule klær, kjoler og korte shorts til tross for at jeg ikke passer inn i samfunnets standard med tanke på kropp. Fordi jeg ikke lar størrelsen min hindre meg i å prøve nye ting. Fordi jeg lever livet mitt, går i bikini og spiser is, akkurat som alle andre, og ikke lar overvekten definere meg som person. Som jeg har nevnt tidligere, jeg HAR overvekt, jeg ER ikke overvekt. Det er en utfordring jeg har akkurat nå, og som jeg jobber med å komme meg ut av. Jeg prøver ikke å fremme overvekt som noe positivt, og jeg prøver heller ikke å si at jeg selv er i super form (for det er jeg virkelig ikke om dagen), men jeg kan faktisk være fornøyd med meg selv som person allikevel. Fordi jeg innser at overvekten bare er en liten del av den fantastiske personen som er meg, og jeg velger å ikke la den definere hele livet mitt (selv om det selvsagt er noe jeg vil og burde jobbe med). Det er vist vanskelig for mange å takle. Tilbakemeldingene jeg får fra andre tilsier at jeg verken inspirerer folk til å legge på seg, eller legge seg ned på sofaen og drite i helsa, men heller det motsatte. Jeg får mennesker ut av sofaen, inn i klær de tidligere ikke ville gått med og ikke minst i aktivitet. Om du ikke tror meg så er det bare å lese kommentarene jeg får på Facebook og Instagram.

    Igår satt jeg meg faktisk ned for å skrive et helt annet innlegg. Et innlegg som handlet om nettopp dette kjipe ved å være overvektig. Så jeg begynte å skrive en liste over de tingene som plager meg mest ved å være overvektig. For selv om man liker seg selv som person og ikke hater kroppen sin så er det jo noen kjipe ting ved å ha noen kilo ekstra ikke sant? Vet dere hva det kjipeste med denne listen var? Det faktum at utenom et par ting som vektgrenser på ulike aktiviteter, helseaspektet, og klær med elendig passform, så omhandlet ALLE de andre punktene om hvordan ANDRE mennesker behandler deg som overvektig. For det er faktisk det jeg finner aller mest vanskelig med å være overvektig, hvordan andre mennesker behandler deg. Hvordan andre mennesker velger å dømme deg kun pga utseende. Hvordan andre mennesker føler de bare kan gi meg “gode råd” som om jeg ikke vet bedre. Hvordan andre mennesker mener de kan kommentere min kropp fordi det bare er “fakta”. Hvordan andre mennesker tydeligvis tror at jeg verken har speil eller vet at overvekt ikke er sunt og bra for meg. DET er faktisk det som plager meg aller mest ved å være overvektig…

    Det er ikke bra å være overvektig, det tror jeg virkelig de fleste vet, og aller mest vi som faktisk er overvektige. Samtidig, det er heller ikke bra for kroppen å røyke eller drikke alkohol flere dager i uka. Plastiske operasjoner er heller ikke bra for kroppen og det er mange usunne vaner som også påfører samfunnet og helsevesenet ekstra belastning, ikke kun overvekt. Jeg har ingen sykdommer som følge av min overvekt, jeg kan jobbe 12 timer om dagen om det trengs, jeg har ingen dårlige knær, diabetes, eller forhøyet blodtrykk (bank i bordet). Dersom jeg skulle få det? Vel, da betaler jeg faktisk like mye skatt som alle andre. Grunnen til at dette tema er viktig for meg er ikke fordi jeg ikke klarer å endre livsstil eller gå ned i vekt, det vet jeg at jeg gjør. Jeg bare tror på å snakke hverandre opp fremfor å trykke hverandre ned. Jeg tror på å være oppmuntrende istedet for dømmende og nedsettende. Jeg tror på å hjelpe folk med positivitet fremfor å bryte dem ned. Å skamme noen ned i vekt funker sjeldent i lengden.

    Jeg er fullstendig klar over at min overvekt ikke er sunn, jeg er fullstendig klar over at min livsstil per dags dato ikke er optimal, og det prøver jeg heller ikke å skjule. Hvor mye klarere kan jeg egentlig si det og skrive det? For jeg lover, det føles som om jeg skriver det i hvert eneste innlegg. Jeg kan imidlertid ikke la være å leve livet mitt i mellomtiden. Livet mitt skjer her og nå, og jeg har rett til å leve det på lik linje med alle andre, selv om jeg prøver å forbedre helsen min. Jeg prøver nemlig ikke å fronte overvekt som noe bra, men jeg fronter min rett til å like meg selv som person og være like awesome og bra som alle andre, selv om jeg har noen kilo ekstra.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 9
    Jul 2017
    6:39 am

    Let`s wear shorts!

     

    Denne shortsen er en størrelse større enn jeg vanligvis bruker, og det er helt greit!

    Det er merkelig å tenke på hvordan ting har endret seg, særlig tankegangen rundt meg selv og min egen kropp. Da jeg prøvde shortsen jeg hadde på bildet måtte jeg gå opp en størrelse for å få den til å sitte pent. Jeg passet størrelsen jeg vanligvis bruker, men den ble liksom litt for trang, så da valgte jeg en størrelse større. Tidligere ville dette satt meg helt ut av spill. Vi snakker antagelig trøstespising for så å straffetrene og kun spise salat en uke, så ille ville det nok vært. Det ville neppe hjulpet nevneverdig av den grunn heller.

    Idag vet jeg heldigvis bedre, å jobbe i klesbutikk har nok også hatt mye av æren. Jeg har mye større forståelse for at klær kommer i ulike modeller og at en Medium ikke alltid er en medium. Jeg har også større forståelse for at ikke alle passformer er perfekte for min kroppsfigur og kanskje det viktigste? Jeg har forstått at kropp faktisk ikke er det viktigste og at det ikke definerer meg som person. Summen av dette første til at det å gå opp en størrelse i shortsen var null stress. Klær skal tross alt sitte godt og se bra ut, hvilke tall som står bak i rumpa er da vel virkelig ikke så viktig? Jeg er ikke en bedre person fordi det står str 38 enn str 48, og jeg mener bestemt at klær handler om atttitude. Om hvordan du bærer klærne dine.

    Denne sommeren har jeg hørt en del kommentarer på at “det er så kult at jeg går i shorts”, “jeg kan ikke gå i shorts” og lignende. Det gjør meg egentlig ganske trist. Dessverre er det slik at noen mennesker mener man ikke skal gå verken i det ene eller andre om man er litt større. Da skal man helst bare gjemme seg vekk. Ihvertfall ikke gå i shorts eller gud forby bikini! Jeg vet disse menneskene finnes, og jeg må flaut innrømme at jeg tidligere mente det samme selv. Tilbake i 2011, da jeg begynte å gå ned i vekt hatet jeg kroppen min og jeg syntes overvektige mennesker (inkludert meg selv) var fæle. Vi skulle ihvertfall ikke gå i shorts og trange kjoler, det var rett og slett utenkelig.

    Det er jo ikke holdninger jeg er stolt av, eller mener, idag, men samtidig er jeg så uendelig takknemlig for reisen jeg har vært igjennom så langt. Den gir meg et større spekter og forståelse enn mange andre, og man lærer hva som virkelig er viktig for en selv. Man lærer at man må ikke være innenfor en viss størrelse for å være lykkelig når alt kommer til alt. Generelt vil jeg si denne reisen og alle de herlige menneskene i alle størrelser jeg har sett på veien har lært meg å se skjønnheten i alle fasonger. At man ikke må se ut på en viss måte for å være vakker. For å trives med seg selv.

    Veldig ofte ser man at det også er lettere for å folk å ta vare på helsen når man begynner å like seg selv og kroppen sin. Når man trener fordi man synes det er gøy, og ikke bare fordi man må. Personlig har jeg heller aldri hatt det så gøy med klær nå som etter at jeg la vekk teite forestillinger om at jeg ikke kunne gå i ditt eller datt. Ja, jeg har litt mage, men hva så? Den forsvinner ikke med et knips, og det er bare slik jeg ser ut akkurat nå. Det betyr ikke at jeg alltid vil se slik ut. Det er selvsagt ikke alt jeg er komfortabel med å gå med, men jeg prøver å analysere hvorfor. Er det pga teite forestillinger om at folk med min kropp ikke kan gå i det ene eller det andre, eller er det fordi det ikke er min stil eller min greie? 🙂

    Dagens lille tankespinn fra meg dere, de kommer som regel på morgenen! Håper det gir dere litt å tenke på. Med det skal jeg ta på meg shortsen min (elsker virkelig temperaturen om dagen) og komme meg ut på tur med Gaia før enda en arbeidsdag på Zizzi Nordby står for tur! Håper dere får en fantastisk dag, uansett om dere går i shorts, kjole eller noe helt annet.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

     

  • 26
    Jun 2017
    6:08 am

    Ikke alle drømmer om å eie bolig

    For noen er det faktisk like stas å leie!

    Denne helgen ble jeg sittende og fundere over noe, og istedet for å lure alene tok jeg til Snapchat. Med nesten 5000 følgere er jo det gull verdt når man geniunt lurer på noe, Snapchatfølgerne mine vet alltid svaret virker det som! Jeg stusset nemlig veldig på hvorfor så mange av opptatt av om vi leier eller kjøper, ikke bare fra følgerne mine, men fra folk generelt. Jeg forstår selvsagt at spørsmålet neppe er vondt ment fra noen, og jeg er ikke flau over å svare, men det var et genuint spørsmål fordi jeg var nysgjerrig. For meg er det spørsmålet verken det 1, 5 eller 10 spørsmålet på listen dersom noen forteller at de skal flytte, og jeg lurte derfor på hvorfor dette var så veldig interessant?

    Mine flotte Snapchat følgere stilte opp, og jeg fikk mange gode svar som gjorde meg litt klokere. Samtidig fikk jeg også snap fra andre som leier som sa de følte det omtrent var sett ned på å leie i Norge. Jeg sitter også litt med den følelsen, for om vi hadde kjøpt hadde det vært innenfor å gratulerer vistnok, men vis vi “bare” leide var det vist ikke like stas. Det må jeg si synes er litt trist. Denne leiligheten jeg nå har flyttet inn i er like stas for meg uansett om vi “bare” leier. Vi har jo hele 1 etasjen av et hus, det føles litt større enn kjeller leiligheten vi hadde tidligere. Det er like stas for meg å velge ut gardiner, nytt teppe, finne ut om jeg skal ha en ekstra hylle på veggen og planlegge hvodan møblene skal stå selv om jeg ikke eier selv. Selv om vi leier så er det ikke noe midlertidig, vi håper på å kunne bli her i lang tid fremover, og vi har derfor skrevet langstidskontrakt. Med et ekstra soverom er det også et sted vi kan vokse om små minidrager skulle komme etterhvert.

    Bilen min eier jeg da, det er brått litt viktigere for meg!

    Ikke alle har mulighet til å kjøpe idag. For noen føles det veldig sårt. Ikke alle har foreldre som kan stille som kausjonister, ikke alle har nok egenkapital og for noen så tilsier ikke livssituasjonen av et kjøp er gunstig. Mange opplever dette som sårt, Igår fikk jeg for eksempel en snap fra en alenemamma som følte seg sett ned på fordi hun leier, men med 3 små barn alene var det muligheten. Det synes jeg ikke er greit, at man skal føle seg mindre verdt fordi man leier. Akkurat nå har vi rett og slett ikke anledning til å kjøpe. For meg er det helt greit, jeg har funnet drømmeleiligheten selv om jeg “bare” leier. Jeg koser meg med både innredning og fargevalg, at jeg bare leier gjør ingenting med entusiasmen.

    Igjen, jeg forstår at de alle fleste overhode ikke mener noe vondt med spørsmålet, jeg tar meg ikke nær av det, og jeg håper ingen føler seg truffet. Det er ikke slik ment 🙂 Jeg har ikke noe problem med å si at vi leier, men jeg ønsket å skrive litt om problemstillingen allikevel siden jeg fikk så mye respons igår. I Norge virker det som om det å kjøpe er greia, men ser man rundt omkring i Europa er det helt normalt å leie, man trenger ikke å gå lengre enn til Sverige. Der er det mer vanlig å leie enn å eie. Å leie gir mer for mange mer frihet og mindre ansvar. Huseier tar seg av forbedringer som trengs, mens det for mange er lettere å si opp en leiekontrakt enn å selge et hus ved for eksempel samlivsbrudd. Alle har ikke en stor drøm om å eie.

    Noen mener leie er å kaste penger ut vinduet, men et hus innebærer også en god del ekstra utgifter man slipper ved å leie. Joda, man får nok mer igjen når man velger å selge, og jeg forstår selvsagt at mange ønsker å eie. Ingenting galt med det heller 🙂 Jeg bare synes det er trist at det å leie skal være noe som kanskje ikke direkte blir sett ned på, men som indirekte ikke er like bra. For alle har ikke en stor drøm om å eie, for noen funker det helt fint å leie (selv om man “kaster penger ut av vinduet”) og det må også være greit i dagens samfunn.

    Det er like innafor å gratulerer noen med ny bolig selv om de “bare” leier. For meg er dette drømmen akkurat nå, om jeg eier eller leier er uvesentlig. Så en gratulasjon synes jeg uansett er på sin plass, for dette føles utrolig bra! Og btw, jeg er ikke særlig interessert i alle fordelene ved å eie fremfor å leie, nedsettende utsagn og lignende kommentarer. Akkurat nå er jeg mer enn fornøyd med å leie, for det er det situasjonen tilsier akkurat nå. Så får vi heller se hva som skjer noen år frem i tid. Deal?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 16
    Jun 2017
    5:30 am

    Min viktigste podcast episode så langt

     

    Noen ganger blir veien til mens man prater.

    God morgen dere, jeg står på farten til Oslo og Magic Nails for å fikse vipper og negler. Er så klar for nye og freshe sommernegler nå merker jeg, og vippene trenger også litt pleie. Før jeg drar har jeg imidlertid lastet opp min siste episode av Helene Drage Podcast, og om dere skal høre på en episode så vil jeg kanskje anbefale denne. På noen måter kanskje litt mer rotere enn jeg pleier, men med et desto viktigere budskap. Tema for episode 8 er nemlig dette med bikinikropp, sommerkropp og generelt dette med å nyte sommeren. Dette har jeg jo snakket om så mange ganger tidligere så slik sett er det jo ikke noe nytt, men jeg føler jeg fikk frem noen gode poenger som jeg tror er verdt å høre på nå som sommeren er her.

    Det som imidlertid gjør episoden så spesiell er det faktum at jeg leser opp noen av tilbakemeldingene jeg har fått den siste tiden, og en av dem… Den er så fantastisk fin samtidig som den er hjerteskjærende… Den gjorde meg enda mer overbevist om at det jeg gjør er både riktig og viktig. At jeg faktisk gjør noe riktig ved å skrive om kropp og legge ut bikinibilder av og til. Det trenger selvsagt ikke å handle om kropp og bikini hver gang, men av og til er det nødvendig. Av og til er det nødvendig med slike tekster, slike “blikkfang” nettopp for å fange oppmerksomheten og samtidig få andre til å tenke litt utenfor boksen. Tenke over hva som faktisk betyr noe, når alt kommer til alt, og innse at noen cellulitter eller valker i siden ikke skal få ødelegge sommeren.

    Jeg får ofte høre at jeg er tøff som legger ut bilde av meg selv i bikini, at folk skulle ønske de hadde min selvtillit. Det er så utrolig trist at man i dagens samfunn må være tøff for å gå i bikini. Selv om det å ha bein i nesa er en av de kuleste kommentarene jeg får, så er det så grunnleggende feil at det å gå i bikini bare er noe de tøffe og selvsikre gjøre (dette er selvsagt satt på spissen). For egentlig er det ikke jeg som er tøff. Det er heller dere som faktisk tar til dere budskapet mitt. Hør hvorfor i Episode 8 av Helene Drage Podcast.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 13
    Apr 2017
    3:57 pm

    Nei, det er ikke alltid “bare”

     

    Du vet når livet endelig går oppover igjen?

    Så finner noen eller noe ut at nå går det litt for bra så nå må vi få vedkommende ned på beina igjen, haha! Sorry altså, men det er faktisk slik det føles enkelte ganger. Ihvertfall på mandagen da jeg var en tur på Change lingerie Moss for å kjøpe undertøy og bilen plutselig begynte å fuske. Poppet opp panseret og ser at kjølevæske tanken var helt tom igjen og at lekkasjen vi fikset forrige helg i Trondheim var tilbake igjen. I slike tilfeller tillater jeg meg faktisk å bli ganske grinete. Lang historie kort, vi fikk den inn på verksted og fikk en forventet regning på reparasjonen på 17.000 (!) blanke kroner. Siden vi betalte mindre enn det for bilen i sin tid var det ikke aktuelt, og da står man jo der. Avhengig av å ha to biler og med skjegget i postkassen.

    Situasjonen var mildt sagt frusterende, noe jeg også gav uttrykk for på snapchat. Da skjedde det noe som jeg synes det er litt viktig å snakke om. Jeg fikk nemlig flere tilbakemeldinger på at jeg kunne jo bare kjøpe en ny bil? Som om det ikke var noe stress overhode. Jeg snakket litt om det på snapchat igår også og det var sikkert ikke noe vondt ment, men allikevel så reagerte jeg. For det er ikke BARE å kjøpe en ny bil, ihvertfall ikke for meg. Jeg er ikke toppblogger og tjener 3 mill i året, og det å kjøpe en ny bil er faktisk en ganske stor utgift. Jeg endte faktisk opp med å føle på at jeg hadde dårlig økonomi som ikke BARE kunne løpe ut og kjøpe meg en ny bil, og det synes jeg faktisk ikke er greit.

    Nå løste det seg faktisk dagen etterpå og ny (brukt) bil kommer i neste uke, men denne gangen var det kun flaks og tilfeldigheter som gjorde at det gikk i orden. Som nevnt tror jeg det ikke var vondt ment fra de som skrev det, men allikevel skremmer det meg litt. At det bare er å kjøpe ny bil på en måte… Jeg tenker på alle de som garantert har dårligere økonomi enn meg, og som kanskje virkelig sitter i saksen om ting går galt. Da må den være enda kjipere å få. Jeg vet ikke, kanskje jeg overreagerer (det er absolutt mulig), men jeg synes allikevel det er verdt å snakke litt om. For selv om vi lever i en verden hvor kredittkort bare er noen tasteklikk unna så er det for de aller fleste ikke BARE å punge ut flere tusen kroner for en bil…

    Hva tenker dere om saken?

  • 27
    Mar 2017
    5:17 am

    Jeg blir så frustert!

     

    Dette irriterer meg virkelig…

    God morgen dere, og beklager å starte uka på denne måten, men jeg må bare få ut litt steam her! Jeg er fullstendig klar over at som blogger kan man aldri gjøre alle fornøyde, og det vil alltid være noen som har noe negativt å si. Det er forsåvidt også greit, og noe jeg har innfunnet meg med for ganske lenge siden. Jeg må gjøre ting på min måte, og jeg vet jo strengt tatt at jeg gjør mye bra for mange. Det ser jeg på tilbakemeldingene jeg får i en eller annen form så og si hver dag, og når alt kommer til alt så er det jo de som betyr noe. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke har ting jeg kan bli bedre på, for det har jeg så absolutt, men nå var det ikke det jeg trengte å få ut idag.

    For det som virkelig frustrerer meg er at hver gang jeg legger ut et bilde på instagram med en tekst om at jeg liker kroppen min, har god selvtillit eller lignende, så er det alltid noen som må kommentere at jeg EGENTLIG ikke er selvsikker. For om jeg virkelig var selvsikker og komfortabel med kroppen min så ville jeg ikke hatt BEHOV for å legge ut slike bilder og tekster. For om jeg virkelig var selvsikker ville jeg ikke hatt lyst til å legge ut bilder med mye hud. At jeg bare vil ha skrytt, oppmerksomhet og bekreftelse. Altså, dette irriterer meg så langt inn i ryggmargen at jeg nesten ser rødt.

    For det første, de aller fleste trenger bekreftelse i hverdagen, og de aller fleste som er på instagram ønsker vel å få oppmerksomhet rundt bildene sine? Jeg tviler veldig sterkt på at noen er på instagram eller andre sosiale medier KUN for sin egen del, oppmerksomhet i større eller mindre grad er på en måte det SoMe er til for. Uansett, jeg legger ikke ut bilder av meg selv fordi jeg er usikker, vil ha skrytt eller trenger bekreftelse. Jeg legger ikke ut slike bilder fordi jeg har et stort behov for det. Jeg legger det ut fordi jeg vet det hjelper mange og mange oppfatter det som noe positivt. I tillegg liker jeg å legge ut bilder av meg selv hvor jeg selv føler jeg ser bra ut (som de fleste andre vil jeg anta).  Jeg ønsker, som mange andre, å dele det som jeg tror andre også kan like, ellers ville jeg bare lagt ut blury bilder av den nye håndkremen min eller et titalls bilder av Gaia på daglig basis. Det kan da virkelig ikke ha blitt sånn at hver eneste gang man sier man liker kroppen sin, forsvarer seg selv ovenfor urettferdige kommentarer eller oppklarer ting så gjør man det fordi man egentlig er usikker/føler seg truffet? WTF?

    Jeg ser denne tendensens hos andre bloggere også, som for eksempel Anne Brith. Hver gang hun har et innlegg hvor hun forsvarer seg ovenfor ganske ondskapsfulle og slemme kommentarer kommer den noen som må påpeke at det er jo tydelig at hun bryr seg fordi hun føler hun må svare. SELVFØLGELIG bryr man seg når man føler seg urettferdig behandlet! Selvfølgelig får man et behov for å svare når noen gang på gang anklager en for å være en dårlig mor og at noen burde ringe barnevernet! Hallo! Det skulle da bare mangle! Hver gang jeg legger ut en status eller innlegg hvor jeg adresserer ondskapsfulle mennesker som slenger dritt så må alltid noen kommentere at “Du må slutte å skrive om det hver gang, du gir deg jo bare oppmerksomhet. Kanskje de ikke hadde skrevet så mye om du bare lar være å bry deg”. What the flying fuck er dette folkens? Skal man ikke lengre få forsvare seg når noen slenger dritt, sprer rykter eller andre usannheter om en? Skal en ikke ha lov å legge ut et bilde av kroppen sin, eller skrive at man faktisk har god selvtillit uten at det betyr at man er oppmerksomhetsyk? Da forstår jeg virkelig ingenting…

    Når det er sagt, jeg er HELT enig i at ikke alle bilder må være fulgt opp med en tekst om hvor mye man elsker kroppen sin. At man noen ganger treffer bedre bare ved å legge ut et bikinibilde og skriver “koser meg på stranda” istedet for en lang tekst om at man har like stor rett til å gå i bikini som alle andre. Helt enig! Det vil antagelig bidra mer og mer til å normalisere alle kropper og ikke gjøre det til en big deal 🙂 Denne gangen var det imidlertid ikke det det handlet om. Om jeg legger ut bilder av kropp og/eller slike tekster så er det faktisk fordi jeg vet det gjør en forskjell for mange, jeg vet det er det mange vil se, og jeg føler meg faktisk så komfortabel med egen kropp at jeg ikke ser problemet. Det håper jeg virkelig alle andre vil føle om sin egen kropp også! Om jeg forsvarer meg mot stygge kommentarer og rykter, eller tar opp noe jeg føler er urettferdig så er det også helt normalt. De færreste liker vel å føle seg urettferdig behandlet? Den tendensen som er om dagen om å bare holde kjeft, den irriterer meg. Hvorfor skal de som slenger stygge kommentarer og behandler andre urettferdig slippe unna tiltale egentlig? Nei, jeg tror det er viktig at noen sier imot.

    Det er lett for andre å sitte på sin høye hest og si man ikke skal bry seg. Si man skal la være å ta igjen, for da bare synes de det er enda morsommere. Det blir lett å si det når man ikke selv opplever å få mange stygge og ondskapsfulle kommentarer og usannheter slengt mot seg hver eneste dag. Vi kan ikke komme ditt at man ikke kan forsvare seg, skrive om god selvtillit eller avkrefter rykter uten at det betyr at man er oppmerksomhetsjuk…

    Dagens utblåsning fra min side, og jeg håper virkelig noen av dere fikk noe å tenke på. Jeg er overhode ikke perfekt, men ikke reduser meg til oppmerksomhetsyk bare fordi jeg prøver å gjøre noe godt for andre, eller forsvare meg selv når jeg føler meg urettferdig behandlet. Jeg prøver i stor grad å la ting prelle av meg og oppsøker sjeldent det folk skriver om meg, men noen ganger får også jeg nok 🙂 Her står matlaging, trening, jobb og PT kunder på planen min, bare å starte uken med et smil! Kommer tilbake med et koseligere innlegg senere idag, inntil videre ønsker jeg dere en nydelig mandag 

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 24
    Mar 2017
    5:05 pm

    Jeg er lei maset om mobbing

    Ja, jeg er lei. Lei av maset om mobbing. Hva i alle dager er det som foregår om dagen, egentlig? Er det jeg som har gått glipp av noe? Eller er det virkelig slik at så mange faktisk blir mobbet og får psykiske problemer som følge av det? Med fare for å kaste stein i glasshus, så må jeg bare si det. Jeg forstår det ikke helt. Og lurer virkelig på om dette med “nettmobbing” er et såpass stort problem som mange vil ha det til, eller om det er enkelte bloggere og mediehus som er litt for flinke til å blåse dette opp. For snakk om mobbing medfører jo klikk, og klikk gir penger i kassen. Men faen så lei jeg er av å lese om det! Jeg finner det veldig merkelig at så mange hevder å være mobbet på skolen og på nettet, er dette virkelig reelt? Med fare for å skyte meg selv i foten, så tror jeg ikke på det. At mange får stygge kommentarer i sosiale medier og blir hetset vet jeg jo, men er det virkelig så ille? Og må alt snakkes så innmari mye om?

    Jeg har aldri følt at folk rundt meg eller leserne mine går rundt med store psykiske problemer når det kommer til mobbing. Ikke en eneste mail får jeg fra jenter som trenger hjelp med psyken sin angående tanken på å ikke være bra nok for jentegjengen og hetsing på sosiale medier – og gud så glad jeg er for det !Skal man bekjempe denne mobbingen folk maser så om for tiden, så kommer man langt med å holde litt mer kjeft. Rett og slett! Og har du virkelige problemer med mobbing så må du søke hjelp – ikke lese blogg. Må alt snakkes så innmari om hele tiden? Granskes opp og ned?

    —————————————————————————————————————————————————————-

    Kan dere se for dere hvilket ramaskrik det ville blitt om jeg faktisk hadde skrevet og ment teksten over. Det gjør jeg heldigvis ikke. I tilfelle noen må ha det inn med fingerbøl, dette er en tekst som er satt veldig på spissen, men ikke helt. Nøyaktig de samme argumentene skrev en av Norges største bloggere for noen dager siden, men da handlet tema om kropp og kroppspress. Det eneste jeg har gjort er å bytte ut kropp, vekt og kroppspress med mobbing. Det ser ikke så bra ut, gjør det vel? Man løser sjeldent problemer ved å tie de ihjel, enten det gjelder mobbing eller kroppspress. Noen vil kanskje påstå at mobbing er mer alvorlig enn kroppspress, men jeg vil påstå at følelsen om å ikke være bra nok og føle seg dårlig er ganske lik…

    Jeg blir veldig trist fordi jeg vet at kroppspress er en høyst reel ting her i Norge, og selv om jeg ikke får hundrevis av mail i uken fra folk som sliter med selvtilliten og har bekymringer om egen kropp, så får jeg allikevel min del både av de negative og positive. Jeg får meldinger fra jenter som takker meg for at jeg viser at man kan være sunn og trene selv om man ikke er sylslank, fra damer som for første gang på flere år tørr å gå i bikini, singletter eller korte kjoler. Fra kvinner som endelig har begynt å trene på treningsenter eller endelig har klart å endret tankegangen rundt egen kropp til noe mer positivt. Det sier meg at kroppspress er noe som absolutt er reelt, og akkurat som med mobbing, så hjelper det ikke å ikke snakke om det. Kan vi endre noe på MÅTEN vi snakker om det? JA, det tror jeg så absolutt vi både kan og burde, men holdningene som er beskrevet ovenfor synes jeg faktisk er både nedlatende og ganske arrogante. Tenk å ha den holdningen at om JEG ikke opplever det eller bekymrer meg om kroppen min, da er det sikkert ikke reelt? Det gir meg en vond smak i munnen….

    Som sagt tror jeg vi absolutt kan endre litt på måten vi gjør ting på, uten tvil! Vi kan vise at vi synes vi selv er gode nok ved å smile og le på bilder, fremfor å bare skrive det. Vi trenger ikke “flashe valker” på instagram i hver post, eller skrive en lang tekst om hvor mye vi elsker kroppen vår hver gang vi poster. Noen ganger er det nok mye mer virkningsfullt å bare poste et bilde av seg selv i bikini og skriver “koser meg på stranda” eller et treningsbilde med teksten “Elsker følelsen trening gir meg”, istedet. Vi kan fokusere på helse, selvtillit og helt andre egenskaper enn kropp, og det er også noe jeg tror er viktig. Det er grunnen til at jeg blant annet ikke skriver noe om vekten min, centimeter og lignende på bloggen lengre. Så ja, vi kan absolutt snakke mindre og annerledes om kropp, men det betyr ikke at vi skal holde kjeft om det. Tror dere virkelig det hjelper å ikke snakke om det at så mange føler seg ukomfortabel i egen kropp? Tror dere det gjør at problemet automatisk forsvinner? Tror dere vi skaper endringer som sårt trengs i samfunnet ved å holde kjeft og håpe det går over? Det tror ikke jeg.

    Samtidig må vi også huske på at noe av ansvaret ligger på oss.. De instagram kontoene som legger ut typiske “fitspo” bilder og lignende, de legger det ut fordi det er det de få tusenvis av likes på. De blir så store fordi det er det folk “vil ha”. Jeg merker det bare på min egen lille konto, bildene hvor lettkledd kropp er i fokus får ofte flere likes enn de vanlige bildene. Så om vi er så lei av å se kropp i media, kanskje man skal starte der? Ofte ser jeg også at på både instagram og blogg at så fort det postes et bilde av kropp eller lignende så blir utseende kommentert, selv om posten ikke engang handler om kropp eller utseende engang. Vi må også ta i betraktning at de som er yngre enn oss blir påvirket på en helt annen måte enn de på min alder, og er det ikke viktig at de får noen fornuftige stemmer å lytte til? Nei, hele dette med at “bare vi holder kjeft så går det nok over” gjør meg helt matt.

    Jeg blir utrolig trist over slike holdninger i samfunnet, at om vi bare slutter å snakke om så blir alt solskinn og smil. At fordi jeg ikke opplever det så er det sikkert ikke reelt. At man bare kan ta seg sammen istedet for å bekymre seg over ting med kroppen man ikke liker. Det er så ufattelig nedlatende og… jeg har ikke ord. Generelt blir jeg også veldig slitne av folk som mener “vi kan jo BARE gjøre sånn og sånn”. Om det BARE er å gjøre sånn eller sånn, tror dere ikke folk ville gjort det? Det er en prosess, som det meste annet, og det starter med oss. Jeg tror vi skaper mye av kroppspresset selv, det er det ingen tvil om, men jeg tror også det er viktig at vi får høre på daglig basis at vi er gode nok.  At noen tørr å være en motpol og ta opp de litt kjipe tingene. Jeg tror det er viktig at vi får se kropper og fornøyde folk i alle størrelser og fasonger, og jeg tror det er viktig at bloggere, som faktisk påvirker mange, ikke bare fokuserer på interiør, matoppskrifter og lunsjing i sola med venninner. Når jeg ser på de tilbakemeldingene jeg får så er jeg ikke i tvil om at det å snakke om det faktisk gjør en forskjell!  At den jobben jeg og andre bloggere gjør faktisk er viktig.

    Kroppspress og påvirkningene fra sosiale medier er høyst reel, akkurat som mobbing, og ingen av delene blir bedre ved å tie det ihjel. Ja, vi kan absolutt endre på måten vi snakker om det på, men denne debatten er viktig. En dårlig selvfølelse og dårlig selvbilde forsvinner ikke av seg selv om man slutter å snakke om det. For selv om kroppspresset er noe vi kanskje skaper selv, så forsvinner det ikke ved å knipse med fingrene. Dette er høyst reelt for de som sliter med det, og selv om vi kan gjøre endringer så hjelper det ikke å bare holde kjeft om det. Om du ikke opplever å ha negative følelser om kroppen eller dårlig selvtillit så er det helt supert, men ikke vær så ignorant å tro det betyr at ingen andre sliter med det…

  • 7
    Nov 2016
    5:48 am

    Det du ikke ser…

    Du ser på snapchat at jeg er smilende går tur med hunden min i skogen.
    Det du ikke er er at det tok meg to timer å komme meg ut ditt, og at jeg ble liggende på sofaen resten av dagen.

    Du ser på instagram at jeg viser frem en ny rumpeøvelse.
    Det du ikke ser er at det er den eneste øvelsen jeg orket å ta den dagen fordi kroppen ikke samarbeidet.

    Du leser på bloggen at jeg er stolt av å ha nådd et nytt treningsmål.
    Det du ikke ser er alle de dårlige treningsøktene og hvor hardt det var å komme ditt.

    Du ser på snapchat at jeg ler av mannen som overrasket meg med å ta skjegget og la barten bli.
    Det du ikke ser er at det var den eneste tingen jeg lo av den dagen.

    Du ser på instagram at jeg deler et antrekksbilde.
    Det du ikke ser er at hverdagsuniformen består av en joggebukse og en tskjorte som jeg bruker 80% av tiden jeg er hjemme.

    Du leser på bloggen at jeg er lei kroppspresset og jobber for en endring.
    Det du ikke ser er at jeg samme dag følte meg komplett udugelig fordi jeg ikke er slank og godt trent.

    Du ser på snapchat at jeg har fått meg treningsrom.
    Det du ikke ser er at det er en nødvendighet fordi jeg ikke orker å gå ut av huset for å trene. 

    Du ser på instagram at jeg smiler inn i kamera og leser en tekst som virkelig inspirerer deg til å gjøre en endring.
    Det du ikke ser er at jeg noen timer etterpå fikk en telefon fra legen som snudde opp ned på livet mitt.

    Du leser på bloggen at jeg har satt meg nye treningsmål og gleder meg til et nytt treningsprogram.
    Det du ikke ser er at jeg desperat klamrer meg til et håp om at bare jeg kommer igang denne gangen blir alt som før igjen.

    Du ser kun en brøkdel av livet mitt i sosiale medier, og selv om jeg deler mye av både gode og dårlige dager så er det allikevel mye du ikke ser. Noen av utsagnene over her er satt på spissen, noen er sanne, andre ikke. Hvilke er ikke så viktig. Dette er mer en påminnelse om å huske at det vi ser på sosiale medier er bare en brøkdel av hva som egentlig foregår. Vi ser kanskje 1 -10% av livet til folk, og antar at det er de viktigste tingene som skjer, men slik er det ikke alltid. For selv om jeg deler både positivt og negativt så er det ikke alt som er naturlig for meg å dele. Om jeg deler en dårlig dag eller noe negativt så er det ofte fordi jeg tror mange andre sitter med de samme følelsene som meg, og for å vise at man kan få til mye allikevel 🙂 Andre ting som skjer derimot kan være for nært, for privat, til at det passer seg å spre det utover på sosiale medier.

    Det betyr ikke at jeg ikke er ærlig med dere, men jeg bare mener at det er ikke alltid dere ser hele sannheten bak et bilde, eller en film på snapchat. For når du ser meg smilende i skogen med hunden min er det fordi jeg der og da gjør nettopp det. Jeg elsker å tusle i skogen i frisk luft og få luftet tankene mine. Tiden før og etter turen kan allikevel inneholde negative ting, men der og da smiler jeg fordi jeg er lykkelig, og det er det jeg ønsker å dele med dere. De små øyeblikkene av lykke, men også de dårlige øyeblikkene der jeg finner det naturlig selvsagt. Jeg synes ikke det betyr at Helene Drage i sosiale medier er oppdiktet, men det er en liten del av virkeligheten min. En virkelighet som ikke er perfekt, men der man heller ikke alltid ser hva som ligger bak 🙂

    Grunnen til at jeg skriver dette idag er fordi jeg tror det er viktig å minne oss selv på dette av og til i det samfunnet vi lever i idag. Det er lett å bli frustert og demotivert fordi det føles som om alle andre får det til så mye bedre enn oss, alle andre trener 5-6 dager i uka og spiser spennende lunsjer som kunne vært på forsiden av et magasin. Husk at vi kun ser det andre ønsker å vise frem, og at det kanskje ikke er hele sannheten. Det kan ligge mye bak, både på godt og ondt. Frokostene man ser på instagram er som regel stilt opp for å se best mulig ut, treningsbildene er ofte tatt i flatterende vinkler og alle har dårlige dager, selv om ikke alle liker å skrive om dem. Det er ikke dermed sagt at man ikke skal bli motivert av disse menneskene, for det tror jeg mange av oss blir. Det er bare viktig å ikke sammenligne deres high lights med dine egne behind the scenes som det så fint heter 🙂

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 3
    Nov 2016
    7:52 am

    Kampen mot kroppspresset – Ta et valg

    I samarbeid med Kari Traa

    Vil vi virkelig leve i et samfunn der vår verdi bestemmes av utseende?

    Vi er i en verden med et utrolig snevert kroppsideal, så snevert at omtrent ingen passer inn der. Man skal være slank, men ikke for slank. Trent, men ikke for trent. Trendy, men samtidig skal du ikke skille deg for mye ut heller. Blendende hvit smil, perfekt hud, fyldig hår, ingen cellulitter og ingen strekkmerker. Hva gjør egentlig disse idealene med oss? Hva slags verden skaper dette kroppspresset? En verden hvor vi stadig prøver å leve opp til idealer så uoppnåelige at ikke engang idealene lever opp til dem. En verden hvor unge helt ned i 9 årsalderen føler at de ikke er bra nok og burde slanke seg. En verden hvor plastiske operasjoner for å få den “perfekte” kroppen blir mer og mer vanlig, og hvor du blir dømt utelukkende etter hvordan du ser ut. For å nevne noe…Vil vi virkelig ha det slik? Vil vi at våre barn skal vokse opp i en verden hvor det er verre å være overvektig enn å være slem? En verden som definerer majoriteten av oss kvinner som plus size? For det er dessverre der vi er nå.

    Sosiale medier har gjort noe med oss, jeg tror vi alle vet at alt vi ser på sosiale medier ikke er ekte, men allikevel lar vi oss påvirke. Det er lett å glemme at vi kun ser det de vil vi skal se, og at idealene vi ser faktisk ikke er ekte. Det er lett å la seg påvirke når vi hver dag er omgitt av redigerte bilder, blendende hvite smil og glossy magasiner som på en side forteller deg at du skal like deg selv som du er, mens de på den neste siden gir deg de beste tipsene for å gå ned i vekt. Her i Norge gikk HM nylig ut med en uttalelse på sin Facebook side om at den nye design kolleksjonen deres kun ville komme opp til størrelse 40, og de definerte størrelse L og 42 som plus size. Den gjennomsnittlige norske kvinnen bruker størrelse 42 mener jeg å ha lest et sted. Størrelse 40 er altså deres øvre tak for designerklær og dermed er de med på å understreke det mange føler i hverdagen. At vi er for tykke, ikke gode nok, og dermed fortjener vi ikke å føle oss fine. Når gjennomsnittskvinnen blir definert som plus size, men motebransjen allikevel nekter å lage klær til nettopp gjennomsnittskvinnen, er det da rart vi blir påvirket?

    I Sverige gjorde Kari Traa nettopp en sammenligning av gjennomsnittsmålene på modellene i de største svenske byråene med gjennomsnittsmålet av den svenske jenta. Dette fordi de sleit med å finne modeller som så sunne ut til en svensk kampanje. De oppdaget av spriket var skremmende stort. De gjorde da også en undersøkelse av svenske jenters mentale helse og selvbilde, og fant blant annet at hele 90 prosent føler seg dårlige med seg selv som følge av motebransjens snevre idealer. Slik kan vi ikke ha det! Med kampanjen “The Swedish Model” ønsker de nå å legge press på motebransjen, og samtidig et større mangfold i det man definerer som et såkalt skjønnhetsideal. Ved å bruke #iamtheswedishmodel  på bildene dine kan vi alle være med å bidra og vise at skjønnhet kommer i alle former og fasonger. Alle bildene dukker opp på siden jeg linket til.

    Jeg har lenge sagt at nok er nok. Gjennom bloggen min prøver jeg å vise at du kan gjøre hva søren du vil uansett kroppsfasong og størrelse. At du er verdt noe akkurat som du er. At du ikke må vente med å gjøre det du har lyst til fordi du må endre på kroppen din først. At du kan like deg selv på tross av at du ikke ser ut slik media mener du burde se ut. Dette er blitt misoppfattet som at jeg fremmer fedme, at jeg fremmer en usunn livsstil, men det er så langt ifra sannheten som du kan komme. Nei overvekt er ikke sunt, det har jeg aldri påstått, men det å hate kroppen sin, hate seg selv og aldri føle at man er bra nok, det tror jeg faktisk er enda mer usunt. Personlig jobber jeg hver dag mot bedre helse, både fysisk og psykisk, men jeg velger å like meg selv mens jeg gjør det. For jeg vet at den jeg er som person, med alle mine egenskaper, verdier og rare innfall, er den samme uansett om jeg veier 90 kg eller 60 kg. Det er den personen jeg skal like, for det er den som betyr noe når alt kommer til alt. Det er den jeg er som person som får andre til å føle seg bra, som får andre til å ville gi jernet på trening, som får andre til å ta på seg bikini for første gang på 3 år. Det er ikke kroppen min som gjør det, det er meg.

    Budskapet mitt om å være fornøyd med seg selv gjelder ALLE, uansett kroppsfasong. Det handler ikke om at slanke jenter ikke skal ta bilde av seg i bikini, eller at tynne jenter skal legge på seg. At trente jenter må dekke seg til på instagram. Det handler ikke om at man ikke skal jobbe mot bedre helse, trene og spise sunt. Det handler om at du er bra nok som du er, og du skal ikke måtte forandre noe ved kroppen din for å passe inn. Det handler om vår rett til å trives i egen kropp, selv om den ikke passer inn i medias skjønnhetsbilde. Det handler om å sette pris på de egenskapene og kvalitetene vi faktisk har, istedet for å la kropp og utseende definere hvilken verdi du har. Mest av alt handler det kanskje om å la kropp være kropp, og ikke en så big deal som vi ofte skal ha det til. Å forstå at kroppen ikke bestemmer hva du kan gjøre eller ikke gjøre, hvordan du får andre til å føle seg, og hva du klarer.

    For å få til dette, så må det begynne med oss. Med deg og meg. Vi kan gjøre en forskjell, alle som en, men vi må begynne med oss selv. De styggeste kommentarene jeg får, får jeg fra andre jenter, jenter som skal fortelle meg at jeg er feit, stygg og mislykket. Det til tross for at vi jenter vet hvor mye press vi utsettes for, de er ganske trist å tenke på. Du kan gjøre en forskjell, først og fremst ved å innse hvor awesome du er, uansett kroppsfasong og størrelse. Du kan gjøre en forskjell ved å heie frem andre jenter og ikke dømme andre etter hvordan de ser ut. Ved å gi et kompliment istedet for en sur mine, hvor godt føles det ikke å løfte andre opp? Jeg kan gjøre en forskjell ved å vise at det å være lykkelig ikke avhenger av kropp. Ved å fokusere på egenskapene til personen og hvordan personen får meg til å føle meg. Vi kan gjøre en forskjell ved å unfollow profiler som ikke får oss til å føle oss bra. Ved å innse at selv om andre er flotte betyr ikke det at vi ikke er det. Vi kan gjøre en forskjell ved å trene fordi det gir glede, energi og livsgnist, og ikke fordi vi skal passe inn i et forskrudd ideal. Vi kan smile, være glade og utstråle selvtillit selv om vi har strekkmerker og celulitter.

    La oss gi hverandre et større mangfold vi kan identifisere oss med så vi kan suge selvtillit fra hverandre. La oss samme vise at skjønnhet kommer i alle størrelser og fasonger, og at et smil er det beste tilbehøret vi kan ha. Jeg er overhode ikke perfekt med mine ekstra kilo, strekkmerker og cellulitter, men jeg er mer enn god nok allikevel! Nei, det er ikke alltid lett å ikke la seg påvirke, men du kan gjøre et valg her og nå. Her og nå kan du bestemme at du er god nok, og hver gang du får negative følelser om deg selv, din egen kropp eller mot andre så kan du ta tak i det og si at slik vil du ikke det skal være. Du kan bestemme deg for å heie på deg selv, og heie på andre. Du kan bestemme deg for å gjøre ditt for at andre skal ha det bra. Du kan ta et valg om å ikke la et idiotisk skjønnhetsidealet som uansett kke er oppnåelig diktere deg og ditt liv. Du kan bestemme deg for å være bra nok, akkurat som du er.

    Spørsmålet er, er du villig til å ta det valget og gjøre en forskjell?