• 6
    Oct 2018
    6:01 pm

    Alle drømmer ikke om å bli tynne

    -Sponset undertøy-

    Via mine sosiale medier er det visse ting jeg prøver å få frem. En av de viktigste tingene jeg vil ha frem er vel på mange måter å vise at overvektige også er mennesker, at man ikke skal la utseende styre livet. Så mange venter med å prøve ting de har lyst til fordi de føler de må gå ned 5 kg eller se ut på en gitt måte. Jeg vil formidle at man er verdt noe uansett hvordan kroppen ser ut. At man ikke skal måle sin egen verdi utifra tallene på vekta, hvilken størrelse man bruker i klær, eller hvor flat magen er. Det gjelder selvsagt ikke bare om man er overvektig, men ALLE, uansett størrelse og fasong. Jeg ønsker å kunne gi andre verktøyene til å se hvor fantastiske de er, gi de et annet syn på se selv og akseptere den man er som person. Samtidig er det viktig for meg å samtidig få frem at det er viktig å jobbe med helsen vår. For meg henger disse to tingene veldig tett sammen, for helse har både en fysisk og en psykisk del. Skal vi ha det bra med oss selv må begge deler være på plass.

    Derfor prater og skriver jeg mye om det å like seg selv, like kroppen sin som den er og akseptere hvem man er. Å fokusere på hvem man er som person og innse at man er like bra samme om man veier 50 eller 100 kg. Altfor mange er for opptatt av den fysiske delen av god helse at de glemmer den psykiske. Jeg snakker av erfaring når jeg sier at en vektnedgang og en slank kropp ikke kurerer et dårlig selvbilde. Det betyr selvsagt ikke at man ikke skal trene og spise sunt, men man trenger å jobbe med hodet også underveis. Altfor mange tillegger kropp og utseende så uendelig mye verdi i dagens samfunn, og jeg ønsker å få flere til å innse at det er ikke det som teller, når alt kommer til alt. Dessverre blir det ofte til at folk skal påpeke hvor usunt det er å være overvektig hver eneste gang jeg legger ut slike poster, men det er bare noe jeg må ta som den offentlige personen jeg er. Det bare overrasker meg at folk ikke tror at overvektige vet det så utrolig godt selv?

    De siste dagene har jeg fått en del kommentarer om at jeg velger å ta operasjon for å bli tynnere, og det provoserer meg. Det fyrer så oppunder det utseendepresset som så mange av oss opplever, en kommenterte til og med at “alle jenter ønsker å bli tynne”. Det er den syke verden vi lever i dere. For nei, alle drømmer ikke om å bli tynne. Jeg personlig går ikke rundt med et intenst ønske om å bli tynn og slank. Om jeg kunne beholdt kroppen min slik den ser ut idag, men ikke hatt den risikoen for sykdommer og plager som overvekt medfører så ville jeg gjort det. Uten tvil. Jeg har valgt å gå videre med operasjonen utelukkende av hensyn til egen helse. At man blir slankere er jo en bivirkning av prosessen, men det å bli slank har ikke engang vært en faktor når jeg har vurdert om dette er riktig for meg. For, tro det eller ei, jeg er ikke misfornøyd med kroppen min. Joda, selvsagt har jeg småting jeg skulle ønske var annerledes, men jeg er faktisk ikke misfornøyd. Jeg synes jeg ser flott ut på min måte (akkurat som du ser flott ut på din måte) og jeg har ikke et stort ønske om å bli slank. Ikke at det er noe galt i å være tynn eller slank, overhode ikke. Det er bare ikke et stort ønske for meg, og noe jeg føler jeg må være for å være god nok.

    Det virker imidlertid som om det er veldig vanskelig for noen å forstå at man kan like seg selv og like kroppen sin, men allikevel ville gjøre noe for helsen. At selv om man er lykkelig og har det bra med seg selv så kan man allikevel ønske å gjøre forbedringer. Ifølge noen er jeg dobbeltmoralsk fordi jeg sier jeg er frisk og lykkelig, men at jeg allikevel tar operasjonen for helsa sin skyld. La oss være ærlige her dere, overvekt er ikke bra for kroppen og fører med økt risiko for mange sykdommer. Det tror jeg nok de aller fleste vet. Det betyr ikke at man ikke kan være frisk og lykkelig som overvektig, men risikoen er der uansett hvor bra man føler seg. Selv om jeg ikke er syk eller har noen plager nå så er det ingen garanti for at det ikke kommer senere. Derfor velger jeg å ta grep nå mens jeg er frisk, og mens jeg har det veldig bra med meg selv på innsiden. Jeg tror det gir meg mye større sjanse for suksess, enn om jeg hadde tatt operasjonen når jeg hatet meg selv og kroppen min. For min del er det også viktig å skille mellom kroppsglede og helse. Jeg synes personlig det er viktig å også snakke om viktigheten av god helse selv om man fremmer kroppspositivisme og selvtillit. De to tingene går helt klart hånd i hånd for meg, selv om det er vanskelig å forstå for mange.

    elene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 26
    Sep 2018
    7:59 am

    Du kan ikke være feit og lykkelig!

     

    Som overvektig møter man mange stygge blikk og fordommer. Ikke bare har andre fordommer mot en, men man har jammen en del fordommer mot seg selv også. Eh, ble den setningen riktig? Poenget var at jeg møter mange overvektige (noen er ikke engang overvektige) som har utrolig mange tanker om hva de kan og ikke kan gjøre på bakgrunn av hvordan kroppen deres ser ut. Kan ikke dra på treningsenter, må gå ned i vekt før de kan prøve poledance, og kan ihvertfall ikke gå i slike bukser når man har mage! Dette handler altså ikke om ting man føler man ikke klarer pga helse, skader og lignende, men rett om slett om utseende. Oppe på dette har man da alle fordommene mennesker generelt har mot overvektige. Jeg sier ikke at overvektige er alene om å møte fordommer, men denne gangen er det det jeg vil skrive om.

    En sak jeg antar flere har fått med seg er at Tess Holliday er på forsiden av Cosmopolitan sitt oktober nummer. Det har mildt sagt skapt furore. Til og med Piers Morgan har blandet seg inn i debatten. Han mener kort fortalt at det er umulig å veie 300 pounds og være oppriktig lykkelig, og at en slik forside gir et “green card” for overvekt. Glorifisering av overvekt på godt norsk, og at det ikke er bedre enn de tynne modellene.

    Dette viser på så mange måter hvor kropp og utseende fiksert vår verden er blitt. For mange er bare tanken på at man kan være lykkelig som overvektig så absurd at de rett og slett nekter å tro på det. Hvordan kan man være feit og lykkelig liksom? Det samme fikk jeg høre da jeg la ut et bilde på instagram forleden, at man kan være lykkelig som overvektig, men at man ble enda lykkeligere av å ha en bedre form. Personlig synes jeg dette blir altfor lett, for det å være lykkelig er jeg overbevist om at er noe som sitter i HODET. I det mentale rett og slett. Altfor mange tror at så lenge kroppen ser slik og slik ut så vil alt bli bra. Dessverre kurerer man ikke et negativt kroppsbilde ved å gå ned i vekt.

    Det betyr ikke at man ikke kan bli mer glad av en friskere kropp eller bedre helse, for det blir man så absolutt. Å brått kunne gå i trapper uten å bli andpusten er en fantastisk følelse. Dette går imidlertid på helse, og ikke nødvendigvis på hvordan kroppen ser ut (selv om det er en viss sammenheng mellom bedre helse og endret kroppsammensetning). Man kan ikke dømme på utseende hva slags helse en person har. Joda overvektige har større RISIKO, det er det viktige ordet her, for en rekke sykdommer og plager. Det betyr ikke at man kommer til å utvikle dem, at man har dem eller at man er i dårlig form. Piers var jo ute og kritiserte Victoria Beckham for å bruke for tynne modeller for en stund siden. Han var imidlertid raskt ute med å påpeke at han ikke klandret modellen, for alt han viste kunne hun jo være sunn. Undervektie har også en høyere risiko for en rekke sykdommer og plager, som for tidlig overgangsalder, hjertesykdommer m.m. Det betyr ikke at alle tynne mennesker er usunne?Hvorfor får ikke overvektige den tvilen til gode?

    Forøvrig hadde denne pluss size bloggeren et sykt godt poeng når det gjelder Tess sin forside. For hvor er egentlig furoren når det er overvektige menn på coveret av magasiner? Ikke eksisterende er ordet du leter etter. En overvektig kvinne derimot er fritt vilt. Det kan man se i mange bransjer, fra politikere til skuespillere. Svært sjeldent kommenteres menns overvekt på samme måte som kvinner. Er menns overvekt mindre usunt? Har de mindre risiko for sykdommer? Selvsagt ikke, men det blir allikevel behandlet som to ulike ting. Uansett, at Tess fronter en slik forside er faktisk en ganske stor greie (no pun intended). Ikke fordi man da glorifiserer overvekt, men fordi det viser at vi alle er verdt noe. Fordi det viser mangfold. Fordi det viser at selvaksept handler om så utrolig mye mer enn å få en pen kropp. Fordi det er viktig at den kommende generasjonen blir eksponert for alle type kropper.

    Jeg skal ikke si noe om Tess sin helse. Jeg ønsker ikke å diskutere om overvekt er farlig eller ikke. Vi må lære oss at en ting ikke utelukker en annen. Om jeg er lykkelig og fornøyd med meg selv betyr ikke at jeg driter i helsa. At den person er slank betyr ikke nøvendigvis at vedkommende er sunn. For meg som selv er overvektig er det egentlig utrolig provoserende at andre skal anta at jeg ikke er lykkelig kun på bakgrunn av kroppen min, og samtidig få høre at jeg sikkert ville vært mer lykkelig som slank. Igjen, jeg sier ikke at vi skal drite i helsa, men vi MÅ slutte å la kropp og utseende få så utrolig mye makt over oss. Vi må tørre å utfordre tankemønstrene våre om hva som skal til for å være lykkelig. Vi må faktisk ikke prate om hvor usunt det er å være overvektig hver jævla gang en overvektig person legger ut bilde av seg eller viser at hun liker seg selv. Tro meg, de aller fleste har fått det memo! Kan vi ikke bare av og til applaudere at folk smiler og er glade i seg selv, uten den forbanna moralske pekefingeren til enhver tid? Jeg avslutter med Tess sine egen ord: “People who think I’m glorifying obesity are glorifying stupidity,” Takk for meg!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 29
    Jul 2018
    9:36 am

    Jeg blir mobbet…

     

    Dersom noen mener jeg fremmer fedme via bloggen min, blir jeg da mobbet? Om noen mener jeg burde være flinkere til å opplyse om risikoen rundt overvekt, skal jeg da føle meg mobbet? Hva om noen mener jeg skriver på en måte som gjør at overvektige ikke vil ta tak i helsen sin, er jeg da et mobbeoffer? Dersom noen ikke synes antrekket mitt er flatterende, skal jeg da sette meg på badet og gråte? Jeg mener helt klart nei. Jeg er ikke enig i kritikken, men det å kalle de mobbing synes jeg er et slag i trynet mot de som blir mobbet hver eneste dag. Dessverre lever vi i generasjon Krenk og det er ikke mye man kan si uten at noen føler seg mobbet og krenket. Dessverre er det blitt en trend blant bloggere å dra mobbekortet så fort de får kritikk, og de siste dagenes bloggkrangel har virkelig vist oss det.

    Mads Hansen har klart å erte på seg både den ene og den andre av toppbloggerne, og blir nå kalt Norges største mobber av noen. Den diskusjonen skal jeg ikke kaste meg inn i merker jeg. Det jeg imidlertid reagerer veldig på er at konstruktiv kritikk blir omgjort til mobbing. Dette er faktisk noe vi må snakke om dere. Vi kan være uenig i mye, noen mener eksponering av barn ikke er en big deal, noen mener man må få gjøre hva man vil med kroppen sin, og noen mener dette er problematiske ting vi faktisk må snakke om. Det er helt greit å være uenige, problemet dukker opp når konstruktiv kritikk blir betegnet som MOBBING. For hvordan skal vi egentlig kunne diskutere viktige ting i samfunnet om ethvert forsøk på kritikk blir ansett som mobbing? Selvsagt er det sårt og vondt å få kritikk, kanskje spesielt på det nivået mange toppbloggere får. Det har jeg full forståelse for. Samtidig tror jeg det er kritikk vi blir bedre av, til syvende og sist. Igjen, vi må ikke være enig i all kritikken vi får (og noen bloggere får ufortjent mye), men vi kan ikke kalle hver minste lille ting for mobbing. Da mister begrepet all sin betydning.

    Det er tydelig at dette er en sak som engasjerer mange. Jeg fikk nettopp kjeft på instagram fordi jeg vistnok ikke var oppegående nok til å se at dette bare en del av mobbekampanjen til Mads Hansen. At ved å støtte Hansen så støtter jeg også mobbing av unge jenter. Den svir selvsagt litt, for jeg støtter så absolutt ikke mobbing. Jeg støtter imidlertid retten til å komme med konstruktiv kritikk, og særlig når disse bloggerne tjener millioner på å normalisere plastisk kirurgi og eksponering av barn. For meg går mobbing mer på utseende, egenskaper og ting man ikke kan noe for. Kommentarer på kroppen og utseende er ikke greit, og her har Hansen helt klart bommet et par ganger. Selv får jeg kommentarer på kropp og utseende daglig, uten at jeg føler meg mobbet av den grunn. Lei meg blir jeg selvsagt, men det sitter fremdeles langt inne å kalle det mobbing. Det er det jeg reagerer på. Jeg får selv mye kritikk og dritt slengt etter meg, men jeg velger å fortsette fordi jeg også får utrolig mye positivt ut av bloggingen min. Da får jeg også tåle at noen er uenige med meg. For det er jo det kritikk egentlig er, at noen er uenige med måten man gjør ting på.

    Vi må kunne være uenige, og diskutere viktige saker, uten at man skal dra opp mobbekortet. Vi kan ikke bli krenket for absolutt alt, og vi må kunne være såpass oppegående at vi ser forskjell på mobbing, krenking og kritikk. Uansett om vi mener denne kritikken er berettiget eller ikke.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 23
    Jun 2018
    8:08 pm

    Du trenger ikke like kroppen min

     

    Igår la jeg ut et bilde av meg selv i den nye bikinien min. Både fordi jeg ville vise frem bikinien, fordi jeg synes jeg så bra ut, og fordi jeg følte jeg hadde et viktig budskap å dele sammen med bildet. Sammen med bildet la jeg ut følgende tekst:

    Dere som følger meg vet jo at dette er et tema som jeg synes er ganske viktig, og som jeg snakker mye om. Nå som sommeren og bikinitiden er her så er det jo ikke akkurat mindre aktuelt, og heldigvis får jeg mye positive tilbakemeldinger fra dere som følger meg. Faktisk er det hovedsaklig positive tilbakemeldinger om dagen, og det er jo enda bedre. Jeg føler faktisk at jeg gjør noe riktig og viktig, det er jo derfor jeg fortsetter. Når jeg hører fra Janne på 45 år som endelig har turt å bade med jentene sine i syden, eller Frida på 17 år som endelig føler at hun er bra nok, de tilbakemeldingene betyr så utrolig mye for meg. Mye mer enn de som absolutt skal slenge ut negative kommentarer om meg og kroppen min.

    Fordi når jeg legger ut bilder av meg selv, enten det er i bikini, eller i et antrekk jeg føler meg fin i, så legger jeg det ikke ut for at andre skal like kroppen min. Jeg legger det ikke ut for at andre skal synes jeg er flott, sexy, attraktiv, eller søt. Jeg legger det ut fordi JEG føler meg bra og synes jeg ser bra ut på bildet. Om noen andre synes jeg ser bra ut også så er det selvsagt veldig hyggelig, jeg klager ikke på det altså. Det er alltid hyggelig med komplimenter. Poenget mitt er bare at jeg ber ingen andre om å like kroppen min, eller antrekket mitt, bare fordi jeg er i sosiale medier og legger ut bilder av meg selv. Så når folk kommenterer ting som “Huff, den kjolen var ikke noe fin til deg”, eller “Du har så stygge bein” eller andre lignende kommentarer så prøver jeg å ikke ta det så veldig alvorlig. (Med mindre jeg ber om andres mening selvsagt, da er det noe helt annet). Fordi det er faktisk ikke viktig for meg i lengden om andre liker utseende mitt eller stilen min. Det som betyr noe er at jeg gjør det, og det er det jeg har jobbet mot så lenge. At JEG skal være komfortabel med hvem jeg er. Ikke bare når det gjelder kropp, utseende og stil selvsagt, men enda viktigere den jeg er som person. Det har vært en lang reise, og jeg er så takknemlig for at jeg har kommet ditt jeg er idag.

    Du trenger faktisk ikke å like kroppen min, fargen på håret mitt, stilen min, eller den jeg er som person (selv om jeg selvsagt er awesome, haha). Det er helt i orden, alle kan ikke like alle, men du får godta at jeg faktisk gjør det. Du trenger ikke forstå hvordan jeg kan like en kropp som tydeligvis er langt fra DIN ideal, fordi jeg lever etter mine egne idealer. Du trenger ikke like alt jeg har på meg heller fordi vi har alle forskjellige stiler, og det er helt i orden. Budskapet jeg kommer med er imidlertid like viktig, uansett hvordan jeg måtte se ut og hva andre måtte synes om det. Den tankegangen håper jeg dere som leser denne bloggen tar til dere også. Det viktigste er hva DU synes om det selv, ikke alle andre. Om du klarer å komme ditt, da når du langt!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 11
    May 2018
    5:08 am

    Er du også angrepet?

     

    Tror du at livet blir så mye enklere om du ble tynnere? Tenker du daglig på at du må forbedre utseende ditt? Er kroppen din alltid en del av ethvert problem? Tror du at de med slankere kropp har det bedre enn deg? Da er du kanskje smittet av skjønnhetsinfluensaen, og det begynner å bli mange som er smittet. Skjønnhetsinfluensaen er et begrep som er benyttet i denne artikkelen som jeg ble intervjuet til for en stund tilbake. Jeg hadde faktisk glemt det litt frem til jeg så den hadde blitt postet forleden. Den fikk jeg til å tenke litt igjen over dette med skjønnhet i dagens samfunn.

    “Skjønnhetsinfluensa er en sterkt overdreven tendens til å hele tiden gjøre vurderinger av hvor vakre vi selv og andre er. Skjønnhet har fått for stor plass og vi har latt det få lov å bli for viktig. Når vi gripes av skjønnhetsinfluensa, får vi mindre plass i livet til det som virkelig er viktig”

    Det er så utrolig lett å tenke at om man bare så ut på en viss måte så vil alt bli lettere. Lett å tro at andre dømmer en på bakgrunn av utseende (dessverre er det mange som gjør det), og lett å tro at man er mislykket fordi man ikke har sprettrumpe eller flat mage. Vi tillegger skjønnhet ufattelig mye verdi, så mye verdi at det å være overvektig eller ikke bruke sminke er verre enn å være slem. Mange går rundt og tenker at “bare jeg blir slank” så vil alt bli bedre. Vel, på noen måter har kanskje de slanke personene det bedre, de slipper nemlig å møte stigma som mange overvektige møter hver eneste dag. Det betyr imidlertid ikke at de har det bedre med seg selv, eller at de er mindre usikre. I dagens samfunn tror jeg de fleste jenter går rundt og er usikre, nettopp pga tiden vi lever i. Det er så utrolig trist, men heldigvis finnes det en vei ut av det. Du kan bli kurert!

    Det tar mye tid og krefter å dyrke den perfekte kropp, en kropp som kanskje ikke engang er oppnåelig. Mange opplever faktisk mye angst pga dette, for det perfekte er flyktig og kan fort bli ødelagt. Jeg vet det, for jeg har vært der før. Jeg opplevde at ting ble ikke automatisk bedre når jeg ble slank. Jeg tok kanskje flere halvnakne selfier, og likte det jeg så i speilet, men det var det. Løsningen er å vende fokuset et annet sted. Fokusere på hva som er dine viktigste og sterkeste egenskaper. Skrive ned hvilke egenskaper og kvaliteter du setter pris på ved andre. Begynn å se din egen verdi utifra disse egenskapene, ikke tallene på vekta. Begynn å snakke pent til deg selv! Vår indre dialog er utrolig viktig, og klarer du å endre på den tror jeg mye er gjort. Det krever at du er mer bevist og virkelig legger merke til hvordan du snakker til deg selv. Om du ikke ville snakket på den måten til din beste venninne, hvorfor snakker du da slik til deg selv? Her tror jeg mange har mye å hente og mye å lære!

    Jeg anbefaler dere virkelig å lese artikkelen om SKJØNNHETSINFLUENSA! Det er utrolig mange gode poenger her, ikke bare fra meg, men hovedsaklig fra eksperten i saken Per-Einar Binder. Han er professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen, og har skrevet boken Ikke vær så slem mot deg selv. For det er jo nettopp det vi er, slemme mot oss selv, og vi gir ikke oss selv en sjanse engang i mange tilfeller. Vi må finne andre måter å føle oss ekstraordinære og flotte på, istedet for å ty til plastiske operasjoner og et strengt skjønnhetsregime. Misforstå meg rett, det er ingenting galt med å sminke seg, trene, ønske å se fin ut, eller til og med ta en kosmetisk operasjon om det virkelig er ting som plager deg. Jeg dømmer ingen for det! Problemet er vel når du tror slike løsninger vil gjøre hele livet ditt bedre på et blunk.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 13
    Apr 2018
    6:11 am

    Bloggkrangel og plastiske operasjoner

     

    Altså, jeg har veid for og imot om jeg skal skrive om denne kranglene som foregår i bloggverden om gangen. Det er noe som virkelig interesserer meg fordi det er et viktig tema, men samtidig så er det vanskelig å mene noe om det uten å tråkke på noen følelser. Om du ikke har fått med deg denne krangelen kan du lese en kjapp oppsummering her. Først og fremst må jeg påpeke at jeg mener alle burde gjøre som de selv vil med sin egen kropp. Jeg synes ikke at de som utfører plastiske operasjoner er dårlige mennesker, automatisk dårlige forbilder eller svake for den saks skyld. Jeg har forståelse for at noen velger å gå til det skrittet med å endre på ting om man for eksempel har hatt komplekser for det lenge, eller det plager en såpass i hverdagen at det går utover mental helse.

    Skjermdump: VG.no

    Denne debatten dreier seg, mener jeg, i all hovedsak om dette med å normalisere dette med operasjoner. At det blir mer og mer “vanlig” å få noe gjort. Raad er en av flere bloggere som åpent snakker om sine komplekser og operasjoner, hva hun har fått gjort, før/etter bilder osv osv. Dette får hun, med rette, en god del kritikk for. Raad derimot mener hun blir mobbet. Personlig mener jeg at man skal være ytterst forsiktig med å bruke mobbebegrepet, og det er viktig å skille mellom kritikk og mobbing. Det er to vidt forskjellige ting. I denne saken har det så absolutt vært en del unødvendige kommentarer om kropp og utseende, kommentarer jeg absolutt forstår at hun reagerer på. Om man skal ha en saklig debatt er dette ting vi burde holde oss for gode til. Hva jeg synes om rumpa, leppene eller kroppen til en annen person er faktisk fullstendig likegyldig. Jeg synes det å kommentere kropp er en uting, uansett om den er overvektig, operert, tynn, eller trent. Noen liker stor rumpe, andre liker store lepper, noen liker sixpack. Vi er alle forskjellige og den ene kroppen er ikke bedre enn andre. Noen av kommentarene som har kommet frem i debatten har gått direkte på hennes utseende og det er selvsagt trist og ikke riktig.

    Samtidig kan man ikke føyse bort all den konstruktive kritikken av den grunn, og det er ingen tvil om at mye av kritikken er berettiget. Raad selv mener at det er bedre å snakke åpent om operasjonene, og at hun er den beste til å fortelle andre jenter at de ikke burde operere seg. At hun selv er mer usikker nå enn før operasjonene. At hun ikke anbefaler leserne sine å operere seg, og at hun ikke er fornøyd med resultatet. I mine øyne fraskriver hun seg all skyld, og gjør seg selv til offer, fremfor å se hva dette faktisk kan gjøre med unge jenter. Jeg kjøper ikke forklaringen hennes, ikke engang i et sekund. Om man føler henne i sosiale medier så melker hun kua for alt det er verdt. Vi får se før/etter bilder fra operasjonene, det clickbaites i hytt og pine fordi hun vet folk er nysgjerrige, for å ikke snakke om at kroppen (og spesielt også rumpa) vises frem hver eneste anledning hun har. Helt vanlige overskrifter på bloggen er “Alt om rumpa mi” og “Nå åpner jeg meg om min neste operasjon”. For meg så skurrer det hele veldig, hun sier en ting, men handlingene viser det motsatte. Om du angrer så veldig, hvorfor fortsetter man da i samme bane som før? Jeg synes også det blir feil at man i så lang tid kan skrive om operasjoner og kropp, for så si at hun har ombestemt seg, men allikevel fortsette med det samme fokus (og tjene fett med penger på det). Det føles litt som om man vil ha det i pose og sekk. I hennes sosiale kanaler melkes denne saken for alt den er verdt med både videoer, innlegg og utallige “sveip opp” snapper.

    Jeg lurer på om Raad egentlig tenker på de som leser bloggen hennes? Det er så lett å si at alle må ta ansvaret for seg selv, og om de blir påvirket så må de bare slutte å lese. Hvor lett er egentlig det for unge jenter? For saken er at man blir påvirket, uansett om man vil det eller ikke. Jeg har selv i lengre tid nå hatt lyst på større lepper, men jeg velger å ikke ta injeksjoner. Fordi jeg vet dette “komplekset” ikke egentlig er et kompleks, men noe jeg har følt på nå i det siste nettopp pga bloggere, influensere og sosiale medier generelt. Jeg anser meg selv som ganske selvsikker, men jeg blir også påvirket og må “ta meg sammen” av og til. Hvordan er det da med usikre jenter? Man kan nekte for at man blir påvirket til man blir blå i ansiktet, og hevde at alle har et valg, men påvirket blir vi alle. I større eller mindre grad. Når Raad da i tillegg står lettkledd på bilder og skryter av hvor mye penger hun tjener på bloggen, forstår hun ikke hvilke signaler det sender? Uansett hvor mye du sier du angrer så er det er faktum at hun tjener pengene sine på nettopp fremming av operasjoner og andre provoserende innlegg.

    Skjermdump: Minmote.no

    Problemet er også at både i Raad og andre toppbloggere sitt tilfelle så går privatperson og blogg i et. De har gjort en business av å eksponere seg selv og de er på mange måter “varen” de selger. Dermed er det vanskelig å kritisere bloggeren uten å samtidig kritisere privatperson. Man skal selvsagt ta hensyn til andre mennesker følelser, men samtidig, om dette hadde vært en stort selskap. Hadde vi da godtatt av direktøren i selskapet ble såret så dermed kunne vi ikke diskutert et lovbrudd, eller uetisk fremgang? Neppe. Raad må, som en av Norges største bloggere, tåle å få kritikk for måten hun driver sin business på, uten å gå rett i offerrollen. Når hun selv fronter operasjoner i stor grad så må hun tåle å bli brukt som eksempel når tema bloggere og påvirkningskraft diskuteres. Hun må tåle å bli brukt som eksempel når det er snakk om fiksing av kroppen, men vi må holde oss for gode til å snakke nedlatende om utseende hennes. Det hører faktisk ikke hjemme i debatten. Problemet er bare at dette er en debatt med en blogger som tar alt som hets og mobbing, og som ikke evner å se forskjellen på kritikk av måten hun driver business på og slemme kommentarer om utseendet hennes.

    Debatten handler slik jeg ser det om normaliseringen av plastiske operasjoner, og slik det er idag så bidrar Raad i stor grad til dette. Uansett om hun sier hun angrer og ikke er fornøyd så føler jeg, og mange andre, at handlingene hennes sier noe helt annet. Dermed ender vi også opp med syke annonser som dette hvor russ tilbys rabatt på leppeinjeksjoner. Jeg sier selvsagt ikke at alt er Raad eller andre toppbloggeres feil. For det er faen i meg mange innen skjønnhetsbransjen som utnytter denne usikkerheten. Det er selvsagt heller ikke greit, men vi må ta en diskusjon av gangen. For å gjøre det veldig klart, om Raad eller noen andre ønsker å operere seg, ta botox og fillers så er det selvsagt helt og holdent deres valg, men når man velger å fronte dette for mange tusen lesere så må man også tåle at noen sier imot dem. Uten at det betyr at de blir mobbet og hetset.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 16
    Mar 2018
    9:05 am

    Selvsagt er det greit å være tynn

    … men det handler litt om summen av alt man legger ut.

    Idag så jeg denne artikkelen på Aftenposten. Den er skrevet av en 16 år gammel jente som mener Ulrikke Falch sier at slanke mennesker ikke får lov til å være stolte av kroppen sin. Hun mener Falch har misforstått dersom hun tror noen får anoreksia av å se bilder av salaten til Kristine Ullebø, og at jenter sammenligner seg med andre i klassen. Ikke bloggere. Nå synes jeg det er helt supert at unge mennesker også har meninger og tørr å skrive om det, men jeg tror også veldig mange misforstår hva denne debatten egentlig dreier seg om. For slik jeg ser det handler det ikke om at det ikke er “greit” å være slank, eller at slanke mennesker ikke skal få lov til å være stolte av kroppen sin. Overhode ikke. ALLE burde være stolte av kroppen sin! Det handler imidlertid mye om summen av alt man deler og hvilke signaler dette faktisk sender, uansett størrelse.

    For selv om det blir snakket mye om slanke mennesker, anoreksia, og størrelsen på salaten så tror jeg faktisk Falch også mener at dette gjelder ALLE bloggere. Ikke bare noen. Samtidig må vi også sette ting litt i kontekst. De største bloggerene, altså de med størst påvirkningskraft, er i de aller fleste tilfellene slanke, pene, hvite jenter. Det er selvsagt ikke noe i veien med det, men det blir da de som har størst påvirkningskraft. Dermed blir de også brukt som eksempel. Her må vi også se på summen av det som blir delt, og hvilke signaler man faktisk sender. Om man stadig påpeker hvilken størrelse man bruker i klær, stadig legger ut naken kropp selv i situasjoner hvor det ikke er naturlig og fronter et kosthold med veldig små porsjoner for eksempel, så er ikke det så veldig heldig. Vi har eksempler på bloggere som farliggjør matvaregrupper og som mener man må trene 1 time for å kunne spise pizza med god samvittighet. Som mener at stygge mennesker sine meninger er mindre verdt enn andre sine og som deler ekstrem dietter ned i minste detalj, for å nevne noe. Det handler ikke om det ene bildet i bikini, men om summen av alt man deler og ikke minst hvilke holdninger man deler med bildene. Det handler imidlertid IKKE om at ikke slanke jenter skal få lov å være stilte av kroppen sin.

    Det er også viktig å huske at det lenge har vært dette med slanke kropper som har vært idealet, mens nå begynner vi å se mer av alle slags kropper i sosiale medier. Dette er bra fordi vi får et større sammenligningsgrunnlag og vi viser at alle kropper faktisk er bra nok. Jeg tror det er viktig å huske at når større jenter legger ut bilder så får de ikke positive kommentarer fordi det folk heier på usunn helse, men fordi det bidrar til et større mangfold. Dessverre virker det som om de med idealkropper som tidligere har blitt dyrket anser dette som en trussel, noe det imidlertid ikke er. For det betyr ikke at det ikke er greit å være slank eller tynn, men at alle er forskjellige. Det er faktisk en god ting. Jeg mener imidlertid at alle bloggere, uansett størrelse, burde være sitt ansvar bevist om hva man legger ut i sosiale medier og hvilke holdninger man fronter. Derfor synes jeg Sunn Fornuft plakaten er et godt initiativ, selv om det kanskje ikke treffer 100%.

    Forfatteren av artikkelen hevder også at de samme reglene må gjelde for alle, og at man blir like påvirket av de rundt seg og av vennene sine. Det er absolutt gode poeng, men mens vi kanskje har 20-30 mennesker rundt oss som vi blir påvirket av, så har mange bloggere tusenvis av mennesker som de kan påvirke. På godt og vondt. Selv om de samme reglene må gjelde alle så må vi innse at det er forskjell på en toppblogger som tjener millioner på dette hvert år, og Stina med kanskje 200 følgere på instagram kontoen sin. Til sist tror jeg også det er viktig å påpeke at selv om DU føler du ikke blir påvirket så er det mange andre som blir det. Antagelig blir du påvirket selv om du ikke tror det selv også. Jeg trodde heller ikke jeg ble påvirket, frem til jeg satt og vurderte å fylle opp leppene mine med Restylane. Jeg, som aldri har hatt komplekser for små lepper tidligere, synes brått det var en god ide, og det er ingen tvil om hvor den påvirkningen har kommet fra.

    Så vær så snill, alle dere som måtte lese dette. Debatten som pågår om dagen handler ikke om at man ikke skal være stolt av kroppen sin, ikke dele bikinibilder på stranden og ikke dele bilder av mat (det er lov å dele middagstallerken sin om det er viktig for en).Heller måten man gjør det på, og holdningene man presenterer med disse bildene. Det er faktisk en ganske stor og vesentlig forskjell som det er verdt å tenke over. For selv om du ikke føler det påvirket så blir faktisk andre det, og det er derfor det må snakkes om.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 15
    Mar 2018
    9:56 pm

    Like a rollercoaster

     

    God kveld dere. Jeg har nettopp sett på Insider episoden som handler om bloggere, og det er virkelig en episode jeg anbefaler dere å se på. Utrolig spennende at det blir satt så mye fokus på det nå, og jeg håper flere og flere bloggere faktisk innser det ansvaret de faktisk har. Samtidig er det ikke alle som følger meg i timen, senest igår la jeg ut et bilde av en blogger (jeg valgte å anonymisere for å ikke gi vedkommende trafikk) som la ut bilde av en ekstrem diett som lovet minus 8,5 kg iløpet av en uke… Med diett ned til minste detalj. Altså… hvor blind går det ann å bli? Jeg prøver absolutt ikke å fremstille meg selv som en helgen, jeg har garantert hatt mine uheldige poster jeg også. Samtidig synes jeg det er viktig å faktisk gjøre endringer når vi har slike diskusjoner som vi har hatt den siste tiden, og innser at vi kan bare endre hvordan vi gjør ting fremover.

    Det var vel egentlig en liten avsporing for min del, men jeg må innrømme at jeg blir veldig engasjert i debatten som er om dagen. Selv om jeg kanskje ikke blogger som tidligere, og har beveget meg litt vekk fra treningsblogg så synes jeg fortsatt dette er en viktig og spennende diskusjon. Egentlig ønsker jeg å bidra enda mer, men jeg merker at energireserven ikke er så høy som jeg skulle ønske. Det er slitsomt om dagen, slitsomt å ikke vite, slitsomt å ikke være sikker på hvor veien går videre. Jeg er ikke en slik person som bare kan go with the flow. Jeg vil helst vite, selv om det er kjipt, tungt og vanskelig så foretrekker jeg å vite så jeg kan forberede meg. Det kan jeg ikke nå og det tærer virkelig på energien. Om en uke skal jeg levere inn skjema om hva jeg ønsker å gjøre videre med tanke på operasjon, rehabilitering eller andre muligheter. Jeg tror jeg egentlig vet hva jeg vil, men samtidig avhenger det av en rekke faktorer som jeg føler jeg ikke helt har fått svar på enda. Samtidig tror jeg ikke jeg kan få klart svar heller, uansett hvor gjerne jeg vil. Noen synske der ute som vil se litt inn i fremtiden for meg, haha!

    Jeg blir seriøst sliten av ingenting, og det aller meste er tungt. Bortsett fra jobb vel og merke, det er vel det eneste stedet for jeg føler meg hjemme nå. Der har jeg kontroll, der vet jeg hva som skjer, hvilke mål jeg har og hva jeg jobber mot. Nå prøver jeg ikke å si at jeg har det forferdelig her hjemme altså, men det er lettere å la seg distrahere på jobb enn hjemme. Heldigvis vet jeg det skjer ting nå fremover så jeg satser på at det er et stille før stormen (eller stormen før roligere vær blir vel mer riktig). Det går litt opp og ned som dere kanskje merker, jeg føler at jeg er på en berg og dalbane som aldri tar slutt. Jeg vet at jeg på mange måter ikke kan klage, og det gjør jeg egentlig ikke heller, men noen ganger er det godt å dele litt her på bloggen med dere. Selv om det kanskje blir litt kryptisk av og til så hjelper det faktisk å få ut disse tankene.

    Jeg velger å tro at noen ganger må det bare gå ned før det går opp igjen rett og slett, og forhåpentligvis er oppturen like rundt hjørnet. Ikke fordi jeg bare skal ligge og vente på den, men fordi jeg skal ta noen aktive grep i tiden fremover. De skal jeg imidlertid fortelle mer om imorgen for nå roper senga her. Jeg har jobbet med Beastmode 3.5 i hele dag så nå er det på tide å ta kvelden. Takk for at du leste, vi blogges igjen snart!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 17
    Jan 2018
    5:32 am

    Når man er et “feite-alibi”

    “Hvordan hadde du følt deg om du kun var med på et prosjekt som et “feite-alibi”? Altså bli brukt som et alibi for en bedrift om at de støtter alle slags mennesker, men sannheten er egentlig en helt annen? At du er god nok til å reklamere for dem, men ikke god nok til å bli vist frem i feeden deres? Det skjedde meg, og det skjer mange andre hver eneste dag”

    Igår ble jeg gjort oppmerksom på en instastory som ble lagt ut av Gisella Francisca. For dere som ikke kjenner henne så er dette en fantastisk kul dame som jobber som både journalist og stylist, og som har en utrolig kul stil. I tillegg er hun en utmerket representant for det å elske seg selv som man er, og er rett og slett litt utenfor boksen. Absolutt en tøff dame å se opp til. Hun ble for noen måneder siden invitert med på et prosjekt som het Uperfekte Piker, hvor målet da er å vise det ekte, ærlige og uperfekte. Kort tid etter lanseringen ble hun imidlertid ekskludere fra prosjektet fordi hun var “for annerledes”. Dere kan sjekke ut instastoryen hennes på profilen hennes (via appen). Her har vi altså et prosjekt som skal fremme det ekte, ærlige og uperfekte, som velger å “sparke” en jente fra prosjektet fordi hun er for ulike de andre. Hvor er egentlig logikken i det?

    Ser man på hvilke andre som er med i dette prosjektet er det lett å se at Gisella skiller seg ut fra de andre, slanke, hvite kvinnene. Om målet er et prosjekt som skal vise mangfold, og at ikke alt er perfekt så virker det ganske så latterlig for meg å ha en så ensformig gruppe. Hvor er mangfoldet, hvor er de ulike etnisitetene og de ulike størrelsene? Hvor stor troverdighet har egentlig et slikt prosjekt? Uperfekte piker har senere gått ut med en forklaring, eller et forsøk på en i det minste. Gisella snakker nemlig på engelsk, og etter hennes første (og eneste) snapdag hadde de vistnok fått en haug med kommentarer på at hun var vanskelig å forstå og at hun hadde et tøft ordspråk. Istedet for å gi henne konstruktiv kritikk og en ny sjanse valgte de altså å kaste henne ut av prosjektet. Så i et perfekt om det uperfekte velger de altså å kaste ut noen fordi vedkommende er…. uperfekt? Gisella har forøvrig lagt igjen en lang kommentar under denne forklaringen, sjekk den ut her (om den får lov til å stå da).

    Når dette er sagt så blir jeg dessverre ikke så voldsomt overrasket. Jeg har opplevd så mye av det samme at jeg har utviklet et egen ord for det, “feite-alibi” og tro meg, dette er det mange som benytter seg av. Jeg brukte ordet for første gang da jeg var med i et prosjekt for en norsk aktør for noen år siden. Jeg var den eneste større jenta der, og jeg følte meg ukomfortabel og ville trekke meg. Jeg ble forsikret så mange ganger om at det var så viktig at jeg ble med på dette prosjektet for de ville jo vise mangfoldet og at de heiet på alle jenter. Så jeg valgte å bli med. Innspillingen tok 2 dager, og så skulle resultatet, en 2 minutter lang film vises. En kul film, hvor jeg kanskje syntes i 1 sekund, til sammen. Så viktig var altså jeg å vise frem. På pressekonferansen ble det også ganske fort klart at jeg ikke var en av de “kule”, journalistene ville snakke med de tynne, hvite jentene. Jeg ble sittende der og følte meg som fyllmasse. Ja, som et “feite-alibi”. For nå kunne de jo si at de hadde med “alle” type jenter, og at alle var representert.

    Jeg valgte å ikke si noe den gangen, for jeg syntes budskapet var viktig. Den dag idag sitter jeg imidlertid med en vond smak i munnen når jeg ser tilbake på opplevelsen. Dette er imidlertid ikke den eneste. Jeg samarbeidspartner jeg hadde tidligere sa egentlig ganske rett ut at de ville gjerne sponse meg, og de ville gjerne at jeg reklamerte for dem fordi jeg nådde ut til en annen kundegruppe enn de slanke fitness jentene. De kom imidlertid ikke til å fronte meg på sidene deres fordi det passet ikke deres image. Jeg var imidlertid veldig fin å ha når de skulle vise omverden at de samarbeidet med alle slags type jenter. Jeg avsluttet det samarbeidet. Det er ikke så lett å forklare i klare ord hva et “feite-alibi” (det kan forøvrig like gjerne være et “annerledes-alibi”) er, men det er følelsen av at man er med i en gruppe kun fordi man er annerledes på en eller flere måter. At det ser bra ut for en aktør utad, mens egentlig er man bare der som en type fyllmasse. De bruker sjeldent innholdet du skaper, og du får mindre oppmerksomhet enn andre. Det er supert om du reklamerer for dem, og er med på teamet utad, men egentlig er du ikke en del av gjengen. Det er på en måte blitt trendy å ha med en som ikke er A4 i gjengen for å vise at man er så vise mangfold. Det ser vi et klart tilfelle på i Gisellas tilfelle, og hun er dessverre neppe alene.

    Det er så utrolig tragisk at dette er mentaliteten vi møter. Man får kommentarer på at “man er flott som man er” og “fortsett å være deg selv”, men man får fortsatt ikke sitte med de kule folka. Man er akseptert, helt frem til man begynner å ta litt stor plass og utfordre tankesettene til folk. For utseende og kropp selger fremdeles, og det er pengene som rår. Uperfekte piker skulle få frem en vise unge at det er greit å være uperfekt, men velger å kaste ut en person som kunne gjort mye for å få andre til å føle seg bedre. En person med bein i nesa, som driver egen business og som snakker høyt om både selvtillit og kroppspositivisme. Tydeligvis ble det for etnisk for de såkalte “uperfekte”, hvite pikene… Heldigvis mottar de nå massiv kritikk (som de selvsagt ikke svarer på) og det er så sykt bra. Bra at flere reagerer, bra at flere blir forbanna og sier ifra at dette ikke er greit. For det er faktisk ikke greit! Det er ikke greit å bli vraket fordi man er annerledes enn andre, uansett hvilken måte man er annerledes på.

    Jeg kunne sikkert skrevet om dette i en evighet, gitt dere en haug med eksempler på “annerledes-alibi”, men jeg skal prøve å unngå idag. Det er ingen tvil om at dette opprører mange, og jeg har fått snap fra flere av dere idag med lange kommentarer. Det er så bra! Det er så bra at flere blir forbanna og sier ifra, det er bra at vi faktisk har kommet så langt tenker jeg. Alle reiser må begynne et sted, og jeg tror dette er et viktig steg på veien. Forhåpentligvis fører dette bare til at Gisella bare når ut til enda flere, og at Uperfekte piker forstår at de har en lang vei å gå om de virkelig vil være ekte og ærlige.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 13
    Dec 2017
    9:37 pm

    Å snakke til døve ører

    -Undertøyet er sponset-

    Idag merker jeg at jeg er litt frustert, og jeg vet ikke engang om det er verdt å skrive dette innlegget. Jeg føler omtrent jeg ikke gjør noe annet enn å poengtere dette stadig vekk, er det egentlig bare å gi opp? Samtidig kjenner dere meg, det er vanskelig å la være når de er noe jeg virkelig brenner for. Utgangspunktet for frustrasjonen min er denne artikkelen fra Dagbladet. Kort fortalt handler det om at fedme er såååå farlig for helsa og at kroppspositivisme er en dårlig ting fordi det oppfordrer til fedme. Deja vu anyone?

    Altså, hvor skal jeg begynne? Det første jeg må si at jeg stusser over er at flesteparten av de som mener kroppspositivisme fremmer fedme er folk som er normalvektige eller trent. INGEN overvektige som jeg har snakket med eller hatt kontakt med via sosiale medier tolker dette med å elske seg selv og kroppen sin som at man skal drite i helsa si! Ingen. Heller ser jeg tendensen at mange heller begynner å trene og ta vare på seg selv nettopp fordi de innser at de er bra nok og at verdien deres ikke ligger i kropp og utseende. Hvorfor er det så ufattelig vanskelig for folk å forstå at det å elske seg selv, lære å like kroppen din, snakke pent til seg selv og innse at man er bra nok IKKE er det samme som å gi faen i helsen sin? Hvor er sammenhengen? Hvor er logikken? Sorry, men jeg forstår det bare ikke. Jeg er så lei av å snakke for døve ører, men det er tydeligvis noe man må gjøre for å i det hele tatt ha et håp om å forstå. Jeg kan jo ikke bare gi meg, kan jeg vel?

    Helse er superviktig, og fedme er et økende problem. Selvsagt er dette noe vi må snakke om og en utfordring vi må ta tak i. Det er det ingen tvil om, men jeg aner ikke hvor mange ganger jeg må poengtere at jeg ikke oppfordrer noen til å ikke gjøre positive ting for helsen sin. Si hva dere vil, men kroppspositivisme er IKKE grunnen til at folk er overvektige. Jeg håper virkelig ikke folk er så naive. Alle som er overvektige VET at de ikke er sunt, at de ikke er bra for kroppen. Dessverre kreves det litt mer enn å vite, og for mange ligger det mye mer bak overvekt enn det folk tror. Jeg sier ikke at man skal bruke det som en unnskyldning, overhode ikke. Imidlertid tror jeg man kommer lengst med oppmuntring og positivitet enn å trykke noen ned. Samtidig, hvorfor er det kun overvekt som blir snakket om når vi snakker om helse? Det er ikke sunt å røyke, det er ikke sunt å drikke hver eneste helg, det er ikke sunt å være sykelig opptatt av trening, eller ta dop for den perfekte kroppen. Om fokuset virkelig er helse, burde vi ikke da snakke om helse i sin helhet, og ikke kun overvekt?

    Jeg er fornøyd med meg selv, jeg snakker pent til meg selv og jeg liker kroppen min. Jeg synes kropp er naturlig og jeg ser ikke problemet med å dele lettkledde bilder av og til (jeg er tross alt ambassadør for et undertøysmerke av en grunn). Samtidig kan jeg også finne inspirasjon i fitnesskropper og lignende, for livet er faktisk ikke sort/hvitt. Da jeg la ut dette budskapet på instagram under et undertøysbilde kom kommentarene ganske fort. Kan dere gjette hva folk hengte seg opp i? Joda, mitt “behov” for bekreftelse og for å vise seg frem, hvor usikker jeg er på meg selv… ja dere kan gå inn og lese selv. Merkelig det der hvordan alle vil at folk skal få et mer naturlig forhold til kropp og innse at alle kropper er bra, men så fort man deler et noe lettkledd bilde så får man jammen i meg høre det. Dobbeltmoralen lenge leve…

    Jeg får kritikk for å fokusere mye på kropp, men jeg synes faktisk ikke jeg gjør det. Jeg jobber med klær om dagen, og da blir det mer naturlig å nevne kropp. Samtidig trener jeg ikke på samme måte som før akkurat nå, og da blir det mindre naturlig å snakke om prestasjoner og treningsmål etc. Fokuset mitt utad til dere er jo SELVFØLELSE, uansett kropp, størrelse og så videre. Jeg synes uten tvil jeg hadde mer fokus på kropp før. Nå handler det mer om hvordan du føler det inni kroppen istedet for utseende.

    Uansett dere, jeg skal fortsette å snakke for døve ører, for av og til klarer jeg faktisk å trenge igjennom, haha! Åh, jeg kunne skrevet om det i evigheter, men jeg må gi meg. Jeg er dritt lei av å forsvare meg, og dere som følger meg fast er sikkert dritt lei av å lese det også. Poenget er at jeg virkelig føler jeg har funnet meg selv, funnet min vei og min egen selvsikkerhet. Kroppspositivisme handler om å innse at sin egen verdi ikke ligger i kropp og utseende, at man fortjener å ha det bra og smile selv om man jobber med helsen sin. At man aksepterer seg selv og snakker pent til seg selv, men det handler også om å ta vare på helsen sin og være snill mot kroppen sin. Det ene utelukker heldigvis ikke det andre.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage