• 11
    May 2018
    5:08 am

    Er du også angrepet?

     

    Tror du at livet blir så mye enklere om du ble tynnere? Tenker du daglig på at du må forbedre utseende ditt? Er kroppen din alltid en del av ethvert problem? Tror du at de med slankere kropp har det bedre enn deg? Da er du kanskje smittet av skjønnhetsinfluensaen, og det begynner å bli mange som er smittet. Skjønnhetsinfluensaen er et begrep som er benyttet i denne artikkelen som jeg ble intervjuet til for en stund tilbake. Jeg hadde faktisk glemt det litt frem til jeg så den hadde blitt postet forleden. Den fikk jeg til å tenke litt igjen over dette med skjønnhet i dagens samfunn.

    “Skjønnhetsinfluensa er en sterkt overdreven tendens til å hele tiden gjøre vurderinger av hvor vakre vi selv og andre er. Skjønnhet har fått for stor plass og vi har latt det få lov å bli for viktig. Når vi gripes av skjønnhetsinfluensa, får vi mindre plass i livet til det som virkelig er viktig”

    Det er så utrolig lett å tenke at om man bare så ut på en viss måte så vil alt bli lettere. Lett å tro at andre dømmer en på bakgrunn av utseende (dessverre er det mange som gjør det), og lett å tro at man er mislykket fordi man ikke har sprettrumpe eller flat mage. Vi tillegger skjønnhet ufattelig mye verdi, så mye verdi at det å være overvektig eller ikke bruke sminke er verre enn å være slem. Mange går rundt og tenker at “bare jeg blir slank” så vil alt bli bedre. Vel, på noen måter har kanskje de slanke personene det bedre, de slipper nemlig å møte stigma som mange overvektige møter hver eneste dag. Det betyr imidlertid ikke at de har det bedre med seg selv, eller at de er mindre usikre. I dagens samfunn tror jeg de fleste jenter går rundt og er usikre, nettopp pga tiden vi lever i. Det er så utrolig trist, men heldigvis finnes det en vei ut av det. Du kan bli kurert!

    Det tar mye tid og krefter å dyrke den perfekte kropp, en kropp som kanskje ikke engang er oppnåelig. Mange opplever faktisk mye angst pga dette, for det perfekte er flyktig og kan fort bli ødelagt. Jeg vet det, for jeg har vært der før. Jeg opplevde at ting ble ikke automatisk bedre når jeg ble slank. Jeg tok kanskje flere halvnakne selfier, og likte det jeg så i speilet, men det var det. Løsningen er å vende fokuset et annet sted. Fokusere på hva som er dine viktigste og sterkeste egenskaper. Skrive ned hvilke egenskaper og kvaliteter du setter pris på ved andre. Begynn å se din egen verdi utifra disse egenskapene, ikke tallene på vekta. Begynn å snakke pent til deg selv! Vår indre dialog er utrolig viktig, og klarer du å endre på den tror jeg mye er gjort. Det krever at du er mer bevist og virkelig legger merke til hvordan du snakker til deg selv. Om du ikke ville snakket på den måten til din beste venninne, hvorfor snakker du da slik til deg selv? Her tror jeg mange har mye å hente og mye å lære!

    Jeg anbefaler dere virkelig å lese artikkelen om SKJØNNHETSINFLUENSA! Det er utrolig mange gode poenger her, ikke bare fra meg, men hovedsaklig fra eksperten i saken Per-Einar Binder. Han er professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen, og har skrevet boken Ikke vær så slem mot deg selv. For det er jo nettopp det vi er, slemme mot oss selv, og vi gir ikke oss selv en sjanse engang i mange tilfeller. Vi må finne andre måter å føle oss ekstraordinære og flotte på, istedet for å ty til plastiske operasjoner og et strengt skjønnhetsregime. Misforstå meg rett, det er ingenting galt med å sminke seg, trene, ønske å se fin ut, eller til og med ta en kosmetisk operasjon om det virkelig er ting som plager deg. Jeg dømmer ingen for det! Problemet er vel når du tror slike løsninger vil gjøre hele livet ditt bedre på et blunk.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 13
    Apr 2018
    6:11 am

    Bloggkrangel og plastiske operasjoner

     

    Altså, jeg har veid for og imot om jeg skal skrive om denne kranglene som foregår i bloggverden om gangen. Det er noe som virkelig interesserer meg fordi det er et viktig tema, men samtidig så er det vanskelig å mene noe om det uten å tråkke på noen følelser. Om du ikke har fått med deg denne krangelen kan du lese en kjapp oppsummering her. Først og fremst må jeg påpeke at jeg mener alle burde gjøre som de selv vil med sin egen kropp. Jeg synes ikke at de som utfører plastiske operasjoner er dårlige mennesker, automatisk dårlige forbilder eller svake for den saks skyld. Jeg har forståelse for at noen velger å gå til det skrittet med å endre på ting om man for eksempel har hatt komplekser for det lenge, eller det plager en såpass i hverdagen at det går utover mental helse.

    Skjermdump: VG.no

    Denne debatten dreier seg, mener jeg, i all hovedsak om dette med å normalisere dette med operasjoner. At det blir mer og mer “vanlig” å få noe gjort. Raad er en av flere bloggere som åpent snakker om sine komplekser og operasjoner, hva hun har fått gjort, før/etter bilder osv osv. Dette får hun, med rette, en god del kritikk for. Raad derimot mener hun blir mobbet. Personlig mener jeg at man skal være ytterst forsiktig med å bruke mobbebegrepet, og det er viktig å skille mellom kritikk og mobbing. Det er to vidt forskjellige ting. I denne saken har det så absolutt vært en del unødvendige kommentarer om kropp og utseende, kommentarer jeg absolutt forstår at hun reagerer på. Om man skal ha en saklig debatt er dette ting vi burde holde oss for gode til. Hva jeg synes om rumpa, leppene eller kroppen til en annen person er faktisk fullstendig likegyldig. Jeg synes det å kommentere kropp er en uting, uansett om den er overvektig, operert, tynn, eller trent. Noen liker stor rumpe, andre liker store lepper, noen liker sixpack. Vi er alle forskjellige og den ene kroppen er ikke bedre enn andre. Noen av kommentarene som har kommet frem i debatten har gått direkte på hennes utseende og det er selvsagt trist og ikke riktig.

    Samtidig kan man ikke føyse bort all den konstruktive kritikken av den grunn, og det er ingen tvil om at mye av kritikken er berettiget. Raad selv mener at det er bedre å snakke åpent om operasjonene, og at hun er den beste til å fortelle andre jenter at de ikke burde operere seg. At hun selv er mer usikker nå enn før operasjonene. At hun ikke anbefaler leserne sine å operere seg, og at hun ikke er fornøyd med resultatet. I mine øyne fraskriver hun seg all skyld, og gjør seg selv til offer, fremfor å se hva dette faktisk kan gjøre med unge jenter. Jeg kjøper ikke forklaringen hennes, ikke engang i et sekund. Om man føler henne i sosiale medier så melker hun kua for alt det er verdt. Vi får se før/etter bilder fra operasjonene, det clickbaites i hytt og pine fordi hun vet folk er nysgjerrige, for å ikke snakke om at kroppen (og spesielt også rumpa) vises frem hver eneste anledning hun har. Helt vanlige overskrifter på bloggen er “Alt om rumpa mi” og “Nå åpner jeg meg om min neste operasjon”. For meg så skurrer det hele veldig, hun sier en ting, men handlingene viser det motsatte. Om du angrer så veldig, hvorfor fortsetter man da i samme bane som før? Jeg synes også det blir feil at man i så lang tid kan skrive om operasjoner og kropp, for så si at hun har ombestemt seg, men allikevel fortsette med det samme fokus (og tjene fett med penger på det). Det føles litt som om man vil ha det i pose og sekk. I hennes sosiale kanaler melkes denne saken for alt den er verdt med både videoer, innlegg og utallige “sveip opp” snapper.

    Jeg lurer på om Raad egentlig tenker på de som leser bloggen hennes? Det er så lett å si at alle må ta ansvaret for seg selv, og om de blir påvirket så må de bare slutte å lese. Hvor lett er egentlig det for unge jenter? For saken er at man blir påvirket, uansett om man vil det eller ikke. Jeg har selv i lengre tid nå hatt lyst på større lepper, men jeg velger å ikke ta injeksjoner. Fordi jeg vet dette “komplekset” ikke egentlig er et kompleks, men noe jeg har følt på nå i det siste nettopp pga bloggere, influensere og sosiale medier generelt. Jeg anser meg selv som ganske selvsikker, men jeg blir også påvirket og må “ta meg sammen” av og til. Hvordan er det da med usikre jenter? Man kan nekte for at man blir påvirket til man blir blå i ansiktet, og hevde at alle har et valg, men påvirket blir vi alle. I større eller mindre grad. Når Raad da i tillegg står lettkledd på bilder og skryter av hvor mye penger hun tjener på bloggen, forstår hun ikke hvilke signaler det sender? Uansett hvor mye du sier du angrer så er det er faktum at hun tjener pengene sine på nettopp fremming av operasjoner og andre provoserende innlegg.

    Skjermdump: Minmote.no

    Problemet er også at både i Raad og andre toppbloggere sitt tilfelle så går privatperson og blogg i et. De har gjort en business av å eksponere seg selv og de er på mange måter “varen” de selger. Dermed er det vanskelig å kritisere bloggeren uten å samtidig kritisere privatperson. Man skal selvsagt ta hensyn til andre mennesker følelser, men samtidig, om dette hadde vært en stort selskap. Hadde vi da godtatt av direktøren i selskapet ble såret så dermed kunne vi ikke diskutert et lovbrudd, eller uetisk fremgang? Neppe. Raad må, som en av Norges største bloggere, tåle å få kritikk for måten hun driver sin business på, uten å gå rett i offerrollen. Når hun selv fronter operasjoner i stor grad så må hun tåle å bli brukt som eksempel når tema bloggere og påvirkningskraft diskuteres. Hun må tåle å bli brukt som eksempel når det er snakk om fiksing av kroppen, men vi må holde oss for gode til å snakke nedlatende om utseende hennes. Det hører faktisk ikke hjemme i debatten. Problemet er bare at dette er en debatt med en blogger som tar alt som hets og mobbing, og som ikke evner å se forskjellen på kritikk av måten hun driver business på og slemme kommentarer om utseendet hennes.

    Debatten handler slik jeg ser det om normaliseringen av plastiske operasjoner, og slik det er idag så bidrar Raad i stor grad til dette. Uansett om hun sier hun angrer og ikke er fornøyd så føler jeg, og mange andre, at handlingene hennes sier noe helt annet. Dermed ender vi også opp med syke annonser som dette hvor russ tilbys rabatt på leppeinjeksjoner. Jeg sier selvsagt ikke at alt er Raad eller andre toppbloggeres feil. For det er faen i meg mange innen skjønnhetsbransjen som utnytter denne usikkerheten. Det er selvsagt heller ikke greit, men vi må ta en diskusjon av gangen. For å gjøre det veldig klart, om Raad eller noen andre ønsker å operere seg, ta botox og fillers så er det selvsagt helt og holdent deres valg, men når man velger å fronte dette for mange tusen lesere så må man også tåle at noen sier imot dem. Uten at det betyr at de blir mobbet og hetset.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 16
    Mar 2018
    9:05 am

    Selvsagt er det greit å være tynn

    … men det handler litt om summen av alt man legger ut.

    Idag så jeg denne artikkelen på Aftenposten. Den er skrevet av en 16 år gammel jente som mener Ulrikke Falch sier at slanke mennesker ikke får lov til å være stolte av kroppen sin. Hun mener Falch har misforstått dersom hun tror noen får anoreksia av å se bilder av salaten til Kristine Ullebø, og at jenter sammenligner seg med andre i klassen. Ikke bloggere. Nå synes jeg det er helt supert at unge mennesker også har meninger og tørr å skrive om det, men jeg tror også veldig mange misforstår hva denne debatten egentlig dreier seg om. For slik jeg ser det handler det ikke om at det ikke er “greit” å være slank, eller at slanke mennesker ikke skal få lov til å være stolte av kroppen sin. Overhode ikke. ALLE burde være stolte av kroppen sin! Det handler imidlertid mye om summen av alt man deler og hvilke signaler dette faktisk sender, uansett størrelse.

    For selv om det blir snakket mye om slanke mennesker, anoreksia, og størrelsen på salaten så tror jeg faktisk Falch også mener at dette gjelder ALLE bloggere. Ikke bare noen. Samtidig må vi også sette ting litt i kontekst. De største bloggerene, altså de med størst påvirkningskraft, er i de aller fleste tilfellene slanke, pene, hvite jenter. Det er selvsagt ikke noe i veien med det, men det blir da de som har størst påvirkningskraft. Dermed blir de også brukt som eksempel. Her må vi også se på summen av det som blir delt, og hvilke signaler man faktisk sender. Om man stadig påpeker hvilken størrelse man bruker i klær, stadig legger ut naken kropp selv i situasjoner hvor det ikke er naturlig og fronter et kosthold med veldig små porsjoner for eksempel, så er ikke det så veldig heldig. Vi har eksempler på bloggere som farliggjør matvaregrupper og som mener man må trene 1 time for å kunne spise pizza med god samvittighet. Som mener at stygge mennesker sine meninger er mindre verdt enn andre sine og som deler ekstrem dietter ned i minste detalj, for å nevne noe. Det handler ikke om det ene bildet i bikini, men om summen av alt man deler og ikke minst hvilke holdninger man deler med bildene. Det handler imidlertid IKKE om at ikke slanke jenter skal få lov å være stilte av kroppen sin.

    Det er også viktig å huske at det lenge har vært dette med slanke kropper som har vært idealet, mens nå begynner vi å se mer av alle slags kropper i sosiale medier. Dette er bra fordi vi får et større sammenligningsgrunnlag og vi viser at alle kropper faktisk er bra nok. Jeg tror det er viktig å huske at når større jenter legger ut bilder så får de ikke positive kommentarer fordi det folk heier på usunn helse, men fordi det bidrar til et større mangfold. Dessverre virker det som om de med idealkropper som tidligere har blitt dyrket anser dette som en trussel, noe det imidlertid ikke er. For det betyr ikke at det ikke er greit å være slank eller tynn, men at alle er forskjellige. Det er faktisk en god ting. Jeg mener imidlertid at alle bloggere, uansett størrelse, burde være sitt ansvar bevist om hva man legger ut i sosiale medier og hvilke holdninger man fronter. Derfor synes jeg Sunn Fornuft plakaten er et godt initiativ, selv om det kanskje ikke treffer 100%.

    Forfatteren av artikkelen hevder også at de samme reglene må gjelde for alle, og at man blir like påvirket av de rundt seg og av vennene sine. Det er absolutt gode poeng, men mens vi kanskje har 20-30 mennesker rundt oss som vi blir påvirket av, så har mange bloggere tusenvis av mennesker som de kan påvirke. På godt og vondt. Selv om de samme reglene må gjelde alle så må vi innse at det er forskjell på en toppblogger som tjener millioner på dette hvert år, og Stina med kanskje 200 følgere på instagram kontoen sin. Til sist tror jeg også det er viktig å påpeke at selv om DU føler du ikke blir påvirket så er det mange andre som blir det. Antagelig blir du påvirket selv om du ikke tror det selv også. Jeg trodde heller ikke jeg ble påvirket, frem til jeg satt og vurderte å fylle opp leppene mine med Restylane. Jeg, som aldri har hatt komplekser for små lepper tidligere, synes brått det var en god ide, og det er ingen tvil om hvor den påvirkningen har kommet fra.

    Så vær så snill, alle dere som måtte lese dette. Debatten som pågår om dagen handler ikke om at man ikke skal være stolt av kroppen sin, ikke dele bikinibilder på stranden og ikke dele bilder av mat (det er lov å dele middagstallerken sin om det er viktig for en).Heller måten man gjør det på, og holdningene man presenterer med disse bildene. Det er faktisk en ganske stor og vesentlig forskjell som det er verdt å tenke over. For selv om du ikke føler det påvirket så blir faktisk andre det, og det er derfor det må snakkes om.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 15
    Mar 2018
    9:56 pm

    Like a rollercoaster

     

    God kveld dere. Jeg har nettopp sett på Insider episoden som handler om bloggere, og det er virkelig en episode jeg anbefaler dere å se på. Utrolig spennende at det blir satt så mye fokus på det nå, og jeg håper flere og flere bloggere faktisk innser det ansvaret de faktisk har. Samtidig er det ikke alle som følger meg i timen, senest igår la jeg ut et bilde av en blogger (jeg valgte å anonymisere for å ikke gi vedkommende trafikk) som la ut bilde av en ekstrem diett som lovet minus 8,5 kg iløpet av en uke… Med diett ned til minste detalj. Altså… hvor blind går det ann å bli? Jeg prøver absolutt ikke å fremstille meg selv som en helgen, jeg har garantert hatt mine uheldige poster jeg også. Samtidig synes jeg det er viktig å faktisk gjøre endringer når vi har slike diskusjoner som vi har hatt den siste tiden, og innser at vi kan bare endre hvordan vi gjør ting fremover.

    Det var vel egentlig en liten avsporing for min del, men jeg må innrømme at jeg blir veldig engasjert i debatten som er om dagen. Selv om jeg kanskje ikke blogger som tidligere, og har beveget meg litt vekk fra treningsblogg så synes jeg fortsatt dette er en viktig og spennende diskusjon. Egentlig ønsker jeg å bidra enda mer, men jeg merker at energireserven ikke er så høy som jeg skulle ønske. Det er slitsomt om dagen, slitsomt å ikke vite, slitsomt å ikke være sikker på hvor veien går videre. Jeg er ikke en slik person som bare kan go with the flow. Jeg vil helst vite, selv om det er kjipt, tungt og vanskelig så foretrekker jeg å vite så jeg kan forberede meg. Det kan jeg ikke nå og det tærer virkelig på energien. Om en uke skal jeg levere inn skjema om hva jeg ønsker å gjøre videre med tanke på operasjon, rehabilitering eller andre muligheter. Jeg tror jeg egentlig vet hva jeg vil, men samtidig avhenger det av en rekke faktorer som jeg føler jeg ikke helt har fått svar på enda. Samtidig tror jeg ikke jeg kan få klart svar heller, uansett hvor gjerne jeg vil. Noen synske der ute som vil se litt inn i fremtiden for meg, haha!

    Jeg blir seriøst sliten av ingenting, og det aller meste er tungt. Bortsett fra jobb vel og merke, det er vel det eneste stedet for jeg føler meg hjemme nå. Der har jeg kontroll, der vet jeg hva som skjer, hvilke mål jeg har og hva jeg jobber mot. Nå prøver jeg ikke å si at jeg har det forferdelig her hjemme altså, men det er lettere å la seg distrahere på jobb enn hjemme. Heldigvis vet jeg det skjer ting nå fremover så jeg satser på at det er et stille før stormen (eller stormen før roligere vær blir vel mer riktig). Det går litt opp og ned som dere kanskje merker, jeg føler at jeg er på en berg og dalbane som aldri tar slutt. Jeg vet at jeg på mange måter ikke kan klage, og det gjør jeg egentlig ikke heller, men noen ganger er det godt å dele litt her på bloggen med dere. Selv om det kanskje blir litt kryptisk av og til så hjelper det faktisk å få ut disse tankene.

    Jeg velger å tro at noen ganger må det bare gå ned før det går opp igjen rett og slett, og forhåpentligvis er oppturen like rundt hjørnet. Ikke fordi jeg bare skal ligge og vente på den, men fordi jeg skal ta noen aktive grep i tiden fremover. De skal jeg imidlertid fortelle mer om imorgen for nå roper senga her. Jeg har jobbet med Beastmode 3.5 i hele dag så nå er det på tide å ta kvelden. Takk for at du leste, vi blogges igjen snart!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 17
    Jan 2018
    5:32 am

    Når man er et “feite-alibi”

    “Hvordan hadde du følt deg om du kun var med på et prosjekt som et “feite-alibi”? Altså bli brukt som et alibi for en bedrift om at de støtter alle slags mennesker, men sannheten er egentlig en helt annen? At du er god nok til å reklamere for dem, men ikke god nok til å bli vist frem i feeden deres? Det skjedde meg, og det skjer mange andre hver eneste dag”

    Igår ble jeg gjort oppmerksom på en instastory som ble lagt ut av Gisella Francisca. For dere som ikke kjenner henne så er dette en fantastisk kul dame som jobber som både journalist og stylist, og som har en utrolig kul stil. I tillegg er hun en utmerket representant for det å elske seg selv som man er, og er rett og slett litt utenfor boksen. Absolutt en tøff dame å se opp til. Hun ble for noen måneder siden invitert med på et prosjekt som het Uperfekte Piker, hvor målet da er å vise det ekte, ærlige og uperfekte. Kort tid etter lanseringen ble hun imidlertid ekskludere fra prosjektet fordi hun var “for annerledes”. Dere kan sjekke ut instastoryen hennes på profilen hennes (via appen). Her har vi altså et prosjekt som skal fremme det ekte, ærlige og uperfekte, som velger å “sparke” en jente fra prosjektet fordi hun er for ulike de andre. Hvor er egentlig logikken i det?

    Ser man på hvilke andre som er med i dette prosjektet er det lett å se at Gisella skiller seg ut fra de andre, slanke, hvite kvinnene. Om målet er et prosjekt som skal vise mangfold, og at ikke alt er perfekt så virker det ganske så latterlig for meg å ha en så ensformig gruppe. Hvor er mangfoldet, hvor er de ulike etnisitetene og de ulike størrelsene? Hvor stor troverdighet har egentlig et slikt prosjekt? Uperfekte piker har senere gått ut med en forklaring, eller et forsøk på en i det minste. Gisella snakker nemlig på engelsk, og etter hennes første (og eneste) snapdag hadde de vistnok fått en haug med kommentarer på at hun var vanskelig å forstå og at hun hadde et tøft ordspråk. Istedet for å gi henne konstruktiv kritikk og en ny sjanse valgte de altså å kaste henne ut av prosjektet. Så i et perfekt om det uperfekte velger de altså å kaste ut noen fordi vedkommende er…. uperfekt? Gisella har forøvrig lagt igjen en lang kommentar under denne forklaringen, sjekk den ut her (om den får lov til å stå da).

    Når dette er sagt så blir jeg dessverre ikke så voldsomt overrasket. Jeg har opplevd så mye av det samme at jeg har utviklet et egen ord for det, “feite-alibi” og tro meg, dette er det mange som benytter seg av. Jeg brukte ordet for første gang da jeg var med i et prosjekt for en norsk aktør for noen år siden. Jeg var den eneste større jenta der, og jeg følte meg ukomfortabel og ville trekke meg. Jeg ble forsikret så mange ganger om at det var så viktig at jeg ble med på dette prosjektet for de ville jo vise mangfoldet og at de heiet på alle jenter. Så jeg valgte å bli med. Innspillingen tok 2 dager, og så skulle resultatet, en 2 minutter lang film vises. En kul film, hvor jeg kanskje syntes i 1 sekund, til sammen. Så viktig var altså jeg å vise frem. På pressekonferansen ble det også ganske fort klart at jeg ikke var en av de “kule”, journalistene ville snakke med de tynne, hvite jentene. Jeg ble sittende der og følte meg som fyllmasse. Ja, som et “feite-alibi”. For nå kunne de jo si at de hadde med “alle” type jenter, og at alle var representert.

    Jeg valgte å ikke si noe den gangen, for jeg syntes budskapet var viktig. Den dag idag sitter jeg imidlertid med en vond smak i munnen når jeg ser tilbake på opplevelsen. Dette er imidlertid ikke den eneste. Jeg samarbeidspartner jeg hadde tidligere sa egentlig ganske rett ut at de ville gjerne sponse meg, og de ville gjerne at jeg reklamerte for dem fordi jeg nådde ut til en annen kundegruppe enn de slanke fitness jentene. De kom imidlertid ikke til å fronte meg på sidene deres fordi det passet ikke deres image. Jeg var imidlertid veldig fin å ha når de skulle vise omverden at de samarbeidet med alle slags type jenter. Jeg avsluttet det samarbeidet. Det er ikke så lett å forklare i klare ord hva et “feite-alibi” (det kan forøvrig like gjerne være et “annerledes-alibi”) er, men det er følelsen av at man er med i en gruppe kun fordi man er annerledes på en eller flere måter. At det ser bra ut for en aktør utad, mens egentlig er man bare der som en type fyllmasse. De bruker sjeldent innholdet du skaper, og du får mindre oppmerksomhet enn andre. Det er supert om du reklamerer for dem, og er med på teamet utad, men egentlig er du ikke en del av gjengen. Det er på en måte blitt trendy å ha med en som ikke er A4 i gjengen for å vise at man er så vise mangfold. Det ser vi et klart tilfelle på i Gisellas tilfelle, og hun er dessverre neppe alene.

    Det er så utrolig tragisk at dette er mentaliteten vi møter. Man får kommentarer på at “man er flott som man er” og “fortsett å være deg selv”, men man får fortsatt ikke sitte med de kule folka. Man er akseptert, helt frem til man begynner å ta litt stor plass og utfordre tankesettene til folk. For utseende og kropp selger fremdeles, og det er pengene som rår. Uperfekte piker skulle få frem en vise unge at det er greit å være uperfekt, men velger å kaste ut en person som kunne gjort mye for å få andre til å føle seg bedre. En person med bein i nesa, som driver egen business og som snakker høyt om både selvtillit og kroppspositivisme. Tydeligvis ble det for etnisk for de såkalte “uperfekte”, hvite pikene… Heldigvis mottar de nå massiv kritikk (som de selvsagt ikke svarer på) og det er så sykt bra. Bra at flere reagerer, bra at flere blir forbanna og sier ifra at dette ikke er greit. For det er faktisk ikke greit! Det er ikke greit å bli vraket fordi man er annerledes enn andre, uansett hvilken måte man er annerledes på.

    Jeg kunne sikkert skrevet om dette i en evighet, gitt dere en haug med eksempler på “annerledes-alibi”, men jeg skal prøve å unngå idag. Det er ingen tvil om at dette opprører mange, og jeg har fått snap fra flere av dere idag med lange kommentarer. Det er så bra! Det er så bra at flere blir forbanna og sier ifra, det er bra at vi faktisk har kommet så langt tenker jeg. Alle reiser må begynne et sted, og jeg tror dette er et viktig steg på veien. Forhåpentligvis fører dette bare til at Gisella bare når ut til enda flere, og at Uperfekte piker forstår at de har en lang vei å gå om de virkelig vil være ekte og ærlige.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 13
    Dec 2017
    9:37 pm

    Å snakke til døve ører

    -Undertøyet er sponset-

    Idag merker jeg at jeg er litt frustert, og jeg vet ikke engang om det er verdt å skrive dette innlegget. Jeg føler omtrent jeg ikke gjør noe annet enn å poengtere dette stadig vekk, er det egentlig bare å gi opp? Samtidig kjenner dere meg, det er vanskelig å la være når de er noe jeg virkelig brenner for. Utgangspunktet for frustrasjonen min er denne artikkelen fra Dagbladet. Kort fortalt handler det om at fedme er såååå farlig for helsa og at kroppspositivisme er en dårlig ting fordi det oppfordrer til fedme. Deja vu anyone?

    Altså, hvor skal jeg begynne? Det første jeg må si at jeg stusser over er at flesteparten av de som mener kroppspositivisme fremmer fedme er folk som er normalvektige eller trent. INGEN overvektige som jeg har snakket med eller hatt kontakt med via sosiale medier tolker dette med å elske seg selv og kroppen sin som at man skal drite i helsa si! Ingen. Heller ser jeg tendensen at mange heller begynner å trene og ta vare på seg selv nettopp fordi de innser at de er bra nok og at verdien deres ikke ligger i kropp og utseende. Hvorfor er det så ufattelig vanskelig for folk å forstå at det å elske seg selv, lære å like kroppen din, snakke pent til seg selv og innse at man er bra nok IKKE er det samme som å gi faen i helsen sin? Hvor er sammenhengen? Hvor er logikken? Sorry, men jeg forstår det bare ikke. Jeg er så lei av å snakke for døve ører, men det er tydeligvis noe man må gjøre for å i det hele tatt ha et håp om å forstå. Jeg kan jo ikke bare gi meg, kan jeg vel?

    Helse er superviktig, og fedme er et økende problem. Selvsagt er dette noe vi må snakke om og en utfordring vi må ta tak i. Det er det ingen tvil om, men jeg aner ikke hvor mange ganger jeg må poengtere at jeg ikke oppfordrer noen til å ikke gjøre positive ting for helsen sin. Si hva dere vil, men kroppspositivisme er IKKE grunnen til at folk er overvektige. Jeg håper virkelig ikke folk er så naive. Alle som er overvektige VET at de ikke er sunt, at de ikke er bra for kroppen. Dessverre kreves det litt mer enn å vite, og for mange ligger det mye mer bak overvekt enn det folk tror. Jeg sier ikke at man skal bruke det som en unnskyldning, overhode ikke. Imidlertid tror jeg man kommer lengst med oppmuntring og positivitet enn å trykke noen ned. Samtidig, hvorfor er det kun overvekt som blir snakket om når vi snakker om helse? Det er ikke sunt å røyke, det er ikke sunt å drikke hver eneste helg, det er ikke sunt å være sykelig opptatt av trening, eller ta dop for den perfekte kroppen. Om fokuset virkelig er helse, burde vi ikke da snakke om helse i sin helhet, og ikke kun overvekt?

    Jeg er fornøyd med meg selv, jeg snakker pent til meg selv og jeg liker kroppen min. Jeg synes kropp er naturlig og jeg ser ikke problemet med å dele lettkledde bilder av og til (jeg er tross alt ambassadør for et undertøysmerke av en grunn). Samtidig kan jeg også finne inspirasjon i fitnesskropper og lignende, for livet er faktisk ikke sort/hvitt. Da jeg la ut dette budskapet på instagram under et undertøysbilde kom kommentarene ganske fort. Kan dere gjette hva folk hengte seg opp i? Joda, mitt “behov” for bekreftelse og for å vise seg frem, hvor usikker jeg er på meg selv… ja dere kan gå inn og lese selv. Merkelig det der hvordan alle vil at folk skal få et mer naturlig forhold til kropp og innse at alle kropper er bra, men så fort man deler et noe lettkledd bilde så får man jammen i meg høre det. Dobbeltmoralen lenge leve…

    Jeg får kritikk for å fokusere mye på kropp, men jeg synes faktisk ikke jeg gjør det. Jeg jobber med klær om dagen, og da blir det mer naturlig å nevne kropp. Samtidig trener jeg ikke på samme måte som før akkurat nå, og da blir det mindre naturlig å snakke om prestasjoner og treningsmål etc. Fokuset mitt utad til dere er jo SELVFØLELSE, uansett kropp, størrelse og så videre. Jeg synes uten tvil jeg hadde mer fokus på kropp før. Nå handler det mer om hvordan du føler det inni kroppen istedet for utseende.

    Uansett dere, jeg skal fortsette å snakke for døve ører, for av og til klarer jeg faktisk å trenge igjennom, haha! Åh, jeg kunne skrevet om det i evigheter, men jeg må gi meg. Jeg er dritt lei av å forsvare meg, og dere som følger meg fast er sikkert dritt lei av å lese det også. Poenget er at jeg virkelig føler jeg har funnet meg selv, funnet min vei og min egen selvsikkerhet. Kroppspositivisme handler om å innse at sin egen verdi ikke ligger i kropp og utseende, at man fortjener å ha det bra og smile selv om man jobber med helsen sin. At man aksepterer seg selv og snakker pent til seg selv, men det handler også om å ta vare på helsen sin og være snill mot kroppen sin. Det ene utelukker heldigvis ikke det andre.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 15
    Nov 2017
    10:50 am

    Man må ikke ha barn for å ha det travelt

     

    Den siste tiden har vært hektisk og det er vel egentlig nå den siste uken jeg føler jeg har fått hodet såpass over vann at jeg kan slappe litt av. Jeg har skrevet lister til den store gullmedalje, planlagt og laget systemer, og endelig denne uka synes jeg at jeg har kontroll. Slik sett klager jeg ikke, for jeg synes det jeg driver med er utrolig gøy, selv om det går unna. Altså, de siste ukene har jeg måtte planlegge inn avslapping for å ikke sitte og jobbe hele tiden, men det har funka! Det er fremdeles hektisk, men på et litt annet nivå fordi jeg føler jeg har mer kontroll rett og slett. Det er imidlertid ikke morsomt å være midt oppi det, når man omtrent ikke føler man får puste eller er livredd for å glemme noe. Derfor frusterer det meg veldig når folk skal kommentere ting som “Du tror du har det hektisk nå, bare vent til du får barn” eller “Herregud, tenk om du hadde barn i tillegg”.

    For det første må jeg påpeke at jeg har stor respekt for småbarnsforeldre som sjonglere barn, jobb og privatliv. At mange familier har det hektisk tviler jeg ikke engang i et sekund på. Det bare frustrerer meg at det skal være måten vi måler ting i, at barn er den ultimate katalysatoren for å ha en hektisk hverdag. Hva er greia egentlig? For meg virker man bare utrolig bitter når man skal påpeke at det er sååå sykt mye mer hektisk med barn. Jeg har ikke barn, men min hverdag oppleves for meg som ganske hektisk. Jeg vil tro det er ganske naturlig at når man ikke har barn stapper man gjerne dagene mer fulle med ting man kanskje ikke prioritere på samme måte om man har barn. Det er helt naturlig tenker jeg, men hvorfor føles det som om det er en konkurranse om å ha det mest hektisk? Det virker av og til som om jeg ikke får lov til å ha det hektisk fordi jeg har jo tross alt ikke barn.

    Jeg er sikker på at livet mitt vil endre seg når jeg får barn, både på godt og vondt. Jeg vil kanskje oppleve en helt annen grad av en stressende hverdag enn det jeg gjør nå, hvem vet? Allikevel føler jeg det blir utrolig nedlatende og egentlig litt arrogant å møte med folk med “bare vent til du får barn” når de gir uttrykk for en hektisk hverdag og at de sliter med å holde hodet over vann. Dette er MIN hverdag nå, at det blir annerledes når jeg får barn gjør vel ikke at jeg blir mindre stressa akkurat! Noen velger å ikke få barn, andre kan ikke få barn, bare der burde man jo være litt forsiktig med hvordan man uttrykker seg. En annen ting jeg reagerer på er folk som sier “Åh du vet ikke hva livet er verdt før du får barn, jeg vet ikke engang hva jeg brukte livet mitt på før” eller “Livet gir ikke mening før du får barn”. For det første er det utrolig slemt ovenfor de som ikke vil eller kan få barn (men det er et helt eget innlegg). For det andre gjør det meg faktisk trist. Sugde hverdagen din virkelig så mye at du ikke klarer å se verdien av livet du levde før du fikk barn? Vet jeg antagelig tråkker på noen tær her nå, men jeg må bare spørre!

    For livet mitt nå dere, det er faktisk ganske bra. Jeg har en jobb jeg trives i, gode venner, en morsom hobby og en herlig ektemann. For å ikke snakke om verdens vakreste hund. Livet mitt er så absolutt bra, og jeg har utrolig mange gode minner og opplevelser å se tilbake på. Vil det bli annerledes når jeg får barn? Garantert! Vil jeg oppleve livet annerledes når jeg får barn? Forhåpentligvis. Men det betyr vel ikke at livet jeg lever nå bare er noe dritt og ikke verdt å snakke om? Jeg har noen i min nærmeste omgangskrets som ikke vil ha barn, lever de da mindreverdige liv av den grunn? Jeg forstår at mange som har barn opplever dette som det viktigste og beste i livet deres (og bra er det), men jeg savner litt mer forståelse for at ikke alle deler den oppfatningen. Du har ikke eneretten på et hektisk liv fordi du har barn, å tro det er bare arrogant mener nå jeg. Jeg ønsker meg barn og jeg håper jeg engang er så heldig å få det. Når jeg får det håper jeg imidlertid at jeg både setter pris på livet jeg levde før jeg fikk barn, og ser verdien i det. Jeg håper også at jeg husker at man fint kan ha både hektiske og meningsfulle liv selv uten barn.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 10
    Nov 2017
    7:06 pm

    Blandede følelser

     

    Hver uke skriver jeg en bloggplan, rett og slett en plan om hva jeg skal skrive om den kommende uken. Dette gjør jeg hovedsaklig med tanke på bilder da jeg og Mats ikke har all verdens tid til å fikse bildene jeg trenger til bloggen. En blogg uten bilder hadde jo blitt voldsomt kjedelig tross alt. Dessuten synes jeg det er deilig å ha en plan så jeg har litt kontroll. På de dagene hvor jeg er tom i hodet så kan jeg ta en titt på kalenderen og få litt ideer allikevel. For jeg har alltid en tanke bak innleggene jeg skriver på denne planen, det er ikke slik at jeg finner på det der og da om dere skjønner. Denne planen er selvsagt ikke skrevet i stein, og antall ganger jeg har fulgt den til punkt og prikke kan jeg telle på en hånd, haha!

    Idag sto det på planen “Jeg vil ikke være tøff” og med det hadde jeg en klar tanke bak med tanke på hva jeg ville skrive om. Jeg synes nemlig er er så utrolig trist at jeg blir kalt tøff fordi jeg legger ut bilder av meg selv i undertøy. For det første synes jeg det er helt feil at man må bli karakterisert som tøff og modig fordi man legger ut undertøysbilder selv om man har noen kilo ekstra. Burde ikke det være like “naturlig” for meg som andre? For det andre sier at meg at det ikke er vanlig å se kvinner med ulike kropper i undertøy, noe som er enda mer trist. For det tredje blir jeg irritert og litt lei meg fordi jeg føler det blir en underliggende tone som sier “herregud, tenkt å legge ut undertøysbilder selv om du ser sånn ut, det er faen i meg modig gjort”.  For det fjerde så kan jeg imidlertid også forstå det til en viss grad, at folk synes man er tøff altså. For man må være tøff og modig til en viss grad for å gjøre det. For dragene skal vite at de fleste har en mening om både det å legge ut bilder i seg selv, samt kroppen din. Det er ikke bare bare å få slike kommentarer om seg selv, selv om man føler seg komfortabel og selvsikker med kroppen sin.

    Dermed ender jeg opp med å sitte her med blandede følelser, og et innlegg som overhode ikke ble som jeg tenkte. For selv om jeg synes det er feil, så kan jeg også forstå det. Jeg forstår jo at de som sier jeg er tøff ikke nødvendigvis mener noe negativt med det. Dette er jo mennesker som heier på meg daglig, så jeg tar meg ikke nær av det personlig. Jeg tar meg mer nær av at det er blitt slik om dere skjønner? En av grunnene til at jeg legger ut slike bilder er jo nettopp for å skape diskusjon og debatt, og være en del av den endringen jeg mener vi trenger å se. En endring som gjør at vi ikke dømmer hverandre og gir oss selv verdi kun basert på kropp og utseende. En endring som gjør at jenter tørr å dusje sammen etter gym på skolen uten å dø av skam. En endring som gjør at folk får et mer naturlig forhold til mat og trening. En endring som viser at det faktisk finnes viktigere ting enn en “perfekt” kropp, og ikke minst en endring som gjør at jenter innser hvor bra vi faktisk er.

    Jeg mener overhode ikke at jeg gjør alt perfekt i denne prosessen, men jeg prøver å gjøre det lille jeg kan. Heldigvis ser jeg det har en virkning, og det gjør det selvsagt verdt det. Dette innlegget skulle som nevnt egentlig blitt noe helt annet, men dette er kanskje noe av det fine med å ha en egen plattform å uttrykke seg på. Ting endrer seg, og det er helt greit, og noen ganger får man kanskje mer ut av å dele de blandede følelsene sine enn å være helt bastant. Vit at jeg setter stor pris på kommentarene deres, og vit at når jeg kommentere slike ting som dette så er det aldri dere personlig det går på (altså dere som kommenterer at jeger tøff), men heller et lite hjertesukk over samfunnet vi lever i. Takk for at du leste!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

     

  • 9
    Nov 2017
    7:34 pm

    Behind the picture

     

    Bare litt til nå så er det helg dere! Jeg hadde hjemmekontor i hele går da formen ikke var helt på topp. Det er den fremdeles ikke, men å bli hjemme tror jeg ikke gjør noe mer positivt så da drar jeg på jobb istedet. Det er jo så mye spennende som skjer også med ny kolleksjon og alt så jeg klarer bare ikke sitte hjemme lengre. Planen idag er å bygge om litt i butikken samt lage nytt inspirasjonsbord, tror party team skal stå på planen idag, hva tror dere om det? Ellers rusler det og går her hjemme hos meg. Jeg merker at verken humøret eller energien er på topp for tiden, men jeg prøver å gjøre det beste ut av det. Igår var jeg faktisk å sjekket ut nytt treningsenter i nærheten av her jeg bor. Det er ca 5 minutter i gå avstand og det er et koselig, lite lokalt gym. Samtidig får jeg også tilgang til svømmehall om jeg melder meg inn så det vurderer jeg sterkt.

    Så over til overskriften. Her om dagen ble jeg nemlig sittende og tenke på hvor mye som faktisk skjuler seg bak et bilde. Ting man overhode ikke ser, men som man kanskje husker spesielt godt når man ser på det. Sosiale medier er jo en del av hverdagen til de fleste av oss, og selv om jeg tror vi innerst inne vet at ting ikke alltid er så rosenrødt så tror jeg det er lett å glemme. Glemme at ting faktisk ikke er så perfekt som det ser ut til. Glemme at vi kun ser et lite øyeblikk og ikke alt som ligger bak. Idag skal jeg derfor ta dere med bak noen av mine egne bilder!

    Behind the picture: Her var jeg egentlig ganske irritert på mannen siden han ikke hadde sjekket ting som jeg ba han om. Vi skulle forhåndstemme, og han mente det var åpent på søndagen, noe det overhode ikke var. Jeg skulle på jobb og hadde sagt jeg kom senere pga det, bare for å oppdage at det var stengt. Dermed måtte jeg presse det inn i timeplanen dagen etter, noe jeg overhode ikke hadde lyst eller tid til. Bildene ble bra da, haha!

    Behind the picture: Kanskje ikke så lett å se, men dette var en dag hvor jeg virkelig hatet kroppen min. Jeg satt og gråt 2 timer før dette bildet ble tatt over hvor stor magen min var, og jeg forsto ikke hvordan Mats kunne finne meg attraktiv. Så var det bare å la tankene vandre istedet for å holde fast ved dem, sminke seg og posere for kamera. Bildet er idag en av mine favoritter, selv om det ikke føltes som om vi ville få til noe bra med tanke på sinnstemningen den dagen. Jeg har også usikre dager som alle andre, og det er faktisk helt normalt. Jeg prøver bare å unngå å la de bli der.

    Behind the picture: Her ser du ikke alt rotet i andre enden av bordet for å si det sånn. Du ser heller ikke sushien jeg allerde hadde spist, haha! Litt desperat bilde fordi jeg ikke hadde noe å legge ut på bloggen, så da blir det det som vi her hjemme kaller “tingtang bildet”. Altså bilder av ting fremfor bilder av meg. Jeg elsker faktisk å ta slike bilder, men de viser svært sjeldent virkeligheten, selv om det ser bra ut. Det er bare å skyve ting unna, og dandere på best mulig måte som gjelder.

    Behind the picture: Du ser et bilde av meg i bikini. Du ser ikke all den harde jobben det har tatt meg å komme ditt at jeg synes det er helt okey å posere i bikini, og senere legge det ut for “hele verden”. Du ser ikke den lille usikkerheten jeg alltid føler når jeg legger ut slike bilder fordi jeg vet det kommer stygge kommentarer. Eller, usikkerhet er ikke helt riktig ord, men jeg tenker alltid litt ekstra før jeg legger ut slike bilder fordi jeg vet det kommer både positive og negative reaksjoner.

    Behind the picture: Du ser et pent bilde av et undertøysett. Du ser ikke de to sammenrullende sokkene som ligger inne i BHen for å holde cupene pent oppe, haha! Altså, å ta bilder av undertøy på denne måten når man har store pupper er en aldri så liten utfordring, og da må man noen ganger fylle ut litt for at bildene skal bli så bra som mulig. Funket jo fint i dette tilfelle da!

    Behind the picture: Du ser en pent anrettet matrett. Du ser ikke all tiden det tok å anrette maten kun for at det skulle se pent ut på bilder. Hadde det vært bare meg som skulle spise dette så ville det ikke sett slik ut, haha! Det tror jeg imidlertid er ganske naturlig og noe de fleste forstår, men jeg tror det er greit å si at av og til også. At du kan spise bra selv om maten ikke alltid ser så bra ut.

    Behind the picture: Det dere ikke ser her er hvor utrolig fin jeg følte meg, men også hvor utrolig nervøs jeg var. Jeg var på vei til Sverige for butikksjef møte der jeg skulle få beskjed om jeg faktisk fikk butikksjef jobben eller ikke. Sommerfuglene flagret som besatt, men om ikke annet så var antrekket i det minste one point, haha! Måtte bare krysse fingrene for at jobben ble min, og det ble den jo også!

    Dette er jo bare et veldig lite utvalg, men som dere ser er det som regel mer bak et bilde enn man tror. Både på godt og vondt selvsagt. Det tror jeg det er viktig at vi husker på når vi surfer rundt på sosiale medier, at ting ikke alltid er slik det virker ved første øyekast. Slik som jeg nevnte i gårsdagens innlegg, hvor mange har EGENTLIG  et slikt kjøleskap som man ser på instagram? Det ser pent ut der og da, men er ikke særlig realistisk i lengden.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 8
    Nov 2017
    8:56 am

    Nå skal kjøleskapet også være perfekt

     

    Altså, noen ganger tror jeg menneskeheten som en helhet faktisk har for lite å finne på. Ikke bare skal vi har perfekte kropper, hvite smil, perfekte karriere, en kul klesstil, veloppdragne barn, og massevis av likes på Instagram. Det nye målet, eller goal om du vil, er nå å ha det perfekte kjøleskapet. Det skal selvsagt bugne over av frukt og grønt, og all salgs sunne ting, og alt skal være organisert og på rad og rekke. Ikke noe sjokoladeplater i døren her altså om du skal være verdig hashtaggen #fridgegoals. Selvsagt er det supert at folk er opptatt av å spise sunt og har fokus på gode råvarer, men samtidig får vi enda et latterlig mål å strekke oss etter. For om vi er helt ærlig, hvor mange kjenner vi egentlig som har et slikt kjøleskap?

    Faksimile godt.no

    Trendforsker Gunn-Helen Øye mener at disse glansbildene ikke nødvendigvis er noe negativt fordi ved å poste bildene viser folk litt hvem de ønsker å være. Dermed har de noe å strekke seg etter, men er det ikke nettopp det som ikke er så veldig heldig? Å hele tiden måtte strekke seg etter et ideal som strengt tatt ikke er særlig realistisk? Å hele tiden ønske at man var noe man kanskje ikke er, eller har forutsetninger til å være? Gjennom alle disse årene hvor jeg har spist sunt og trent så kan jeg garantere at de få gangene kjøleskapet har sett slik ut så forblir det ikke slik særlig lenge. Hvor realistisk er dette for den vanlige mann og kvinne i gata? Jeg forstår dragningen mot det pene og organiserte, men er et slik kjøleskap egentlig forenelig med den norske hverdagen?

    Nå kan man selvsagt sitte og tenke “det er jo bare et kjøleskap, er det så farlig”? Problemet er jo bare at det ikke bare er kjøleskapet. Dette føyer seg inn i en lang rekke med “perfekte” ting som folk sliter med å leve opp til, og jeg tror ikke det er bra for oss. Selvsagt er det supert å ha mål å strekke seg etter, men når målet hele tiden er å ha det perfekte ditten og datten så tror jeg ikke det egentlig er noe positivt.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage