• 13
    May 2018
    6:58 am

    En liten påminnelse

     

    Hei dere. Jeg kom til å tenke på noe etter en kommentar jeg fikk her på bloggen denne uka. En ting som faktisk er litt viktig og som jeg føler folk glemmer, eller ikke klarer helt å se. Jeg skriver jo en del om dette med å være fornøyd med seg selv, innse at man er god nok som man er, og at livet ikke automatisk blir bedre. Slik som i dette innlegget om Skjønnhetsinfluensa. Det innlegget og kommentaren jeg nevnte er selvsagt bare et eksempel, dette jeg nå skal snakke om er noe jeg har opplevd mange ganger før. Fordi, jeg synes det er utrolig trist, at når jeg skriver om dette med selvtillit og selvfølelse så skal vekten min dras inn i bildet. Da skal overvekt brukes som et argument, type “ja det er supert med selvtillit, men du er jo overvektig og det er ikke bra for helsa”. Men dere, det er jo faktisk ikke det vi snakker om.

    Fordi, selv om jeg som skriver dette er overvektig, så synes jeg det er viktig å huske på at dårlig selvfølelse, dårlig selvtillit og følelsen av å ikke være bra nok fordi man ikke ser ut på en gitt måte, ikke bare rammer de med overvekt. Den kan ramme alle, uansett størrelse og kroppsfasong. Det er ikke slik at slanke, trente eller normalvektige jenter (og gutter) ikke sliter med de samme følelsene. Disse følelsene har alle fra tid til annen, man må ikke veie X antall kilo for å ha disse følelsene og tankene. Det virker av og til som om noen tror at selvtillit kommer automatisk når ser ut på en gitt måte, men disse utfordringene sitter jo i hodene våre. Mine innlegg om selvfølelse og selvtillit henvender seg faktisk til alle, ikke bare deg som er overvektig eller har noen kilo ekstra. Derfor synes jeg det er så trist når alt jeg skriver ofte blir dreid til å handle om overvekt (og ofte min personlige overvekt), kun fordi jeg som skriver dette er overvektig. Jeg er fullstendig klar over at jeg er overvektig dere, men dette er like viktig å jobbe med nå som om jeg hadde gått ned 60 kg igjen.

    Det handler ikke om at jeg ikke er enige i kommentarene, for ofte er det mange gode poenger folk kommer med. Som i gårsdagens kommentar, jeg er helt enig i mange av poengene og synes det var en gjennomtenkt tekst. Så ikke misforstå meg her. Jeg bare synes det er viktig å huske at disse følelsene om utilstrekkelighet er noe alle kan slite med, og jeg ønsker faktisk å nå ut til alle med mitt budskap. For selv om en slank person kanskje ikke møter det samme stigma som overvektige, så kan man fremdeles sitte med følelsen av å ikke være bra nok, ikke strekke til, og det er vondt for alle. Jeg aner ikke hvor mange flotte jenter jeg hører ifra, i alle fasonger, som sliter med de samme tankene. Det å være positiv til seg selv og egen kropp er jo noe vi alle må jobbe med mener jeg, ikke bare de på pluss siden. Jeg skulle bare ønske at alt ikke dreide seg om min overvekt når jeg skriver slike type innlegg, at man hadde klart å se litt forbi meg og heller få med seg budskapet. Kanskje det er for mye forlangt av meg, men jeg håper at ved å skrive dette så får noen en liten påminnelse om at alle kan slite med vonde tanker om seg selv. At dette med å snakke pent til seg selv og innse ens egen verdi ikke sitter i utseende, faktisk gjelder oss alle. Takk for at du leste 

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 27
    Dec 2017
    7:50 am

    Positiv tankegang

     

    I forrige uke kom jeg til å fundere over måten jeg tenker på når jeg føler andre ser på meg ute i offentligheten. Jeg hadde SunnFokus snappen den dagen, og jeg fortalte også om det der, så det er mulig noen har hørt dette før. Jeg synes imidlertid det var litt interessant så jeg ville prøve å få ned tankene mine rundt det her på bloggen også. Jeg tror at vi kan oppnå mye ved å jobbe med vår egen tankegang, og hvordan vi velger å se på oss selv når det kommer til dette med selvtillit og like seg selv. Vi har alle en tendens til å snakke og tenke utrolig stygt om oss selv, og ofte tror vi andre gjør det også. Vi går rundt og tror at andre mennesker tenker negativt om oss, selv om vi ikke tenker slik om andre mennesker selv. Hvorfor velger vi å tro at andre tenker negativt om oss? Antagelig fordi vi tenker så negativt om oss selv, men heldigvis kan dette endres med litt trening.

    Når jeg går rundt på Nordby senteret så merker jeg ofte at folk ser på meg. Det høres nesten litt blærete ut å si det, men det er faktisk sant. Jeg går jo rundt uten jakke og lignende, for jeg er jo som regel på jobb og fikser ting og tang. I tillegg har jeg jo en viss stil med sminke etc fordi jeg, igjen, tross alt er på jobb. Det merkelig er, at når folk ser på meg, så tenker jeg ikke at de som ser på meg tenker noe negativt om meg. For det ville vært veldig enkelt å tenke, ikke sant? Istedet får jeg tanker som at “Ja, jeg forstår du titter, er ikke dette et kult antrekk?” eller “Ja, tenk det, vi større damer kan også kle oss kult!”. Det er svært sjeldent jeg tenker at andre titter på meg av negative grunner rett og slett. Hvorfor skulle de det? Jeg smiler, jeg har en (for mange) annerledes stil, jeg tørr å bruke kroppsnære klær selv om jeg er litt større og jeg tror jeg har en veldig selvsikker utstråling. Jeg velger å tro det er positivt! Nøyaktig hvorfor jeg tenker slik vet jeg ikke, for det har faktisk kommet ganske naturlig, men samtidig gir det jo mer mening!

    Hvorfor skal vi automatisk anta at om folk ser på oss så er det av negative grunner? Greit nok så er vi nordmenn dårlig på å gi komplimenter til fremmede mennesker, men folk titter faktisk av positive grunner også. Jeg tror noe av grunnen er fordi når jeg ser på andre mennesker så er det ofte fordi de fanger oppmerksomheten min på en positiv måte. At de ser bra ut, har kul stil, er fin på håret og lignende. Joda, jeg kan se på mennesker av andre grunner også (jeg er ikke perfekt), men ofte ligger det ikke noe negativt i det. Derfor tror jeg at jeg overfører dette til andre mennesker også. Det er garantert noen av de som ser på meg som tenker negativt om meg også, at jeg har for stor mage, for mye sminke, kjedelig hår eller lignende, men hvorfor i all verden skal jeg henge meg opp i dem? Hvorfor skal jeg la de negative tankene til komplett fremmede mennesker som ikke betyr noe for meg, påvirke meg og min hverdag? Strengt tatt kan jeg ikke vite om de tenker positivt eller negativt om meg heller, så da velger jeg istedet å tro de tenker positivt. På den måten gir jeg meg selv komplimenter også underveis, haha!

    Jeg mener ihvertfall at mye handler om positiv tenking. Om man hele tiden tenker negative ting om seg selv så er det vanskelig å bygge en god selvtillit, og det er også vanskelig å tro at andre tenker positivt om deg. Dette er ikke noe som er gjort i en håndvending, men min oppfordring til deg er å prøve. Neste gang noen ser på deg, prøv å tenke deg en positiv grunn til at de ser på deg fremfor en negativ. Øvelse gjør mester!  Jeg skal love at det er mye morsommere på den måten, og du? Dersom noen skulle tenke noe negativt om det? Ikke la negative tanker til komplett fremmede bety noe for deg. For det er faktisk fullstendig irrelevant, det viktigste er hva du tenker om deg selv.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 26
    May 2017
    6:15 am

    Bare armer og sommerkomplekser

     

    Banker sommeren på døren deres også?

    Her i Fredrikstad har vi hatt ekstremt fint vær de siste dagene, og helgen ser ikke ut til å være noe unntak. Det passer jo perfekt med tanke på at det er bryllup på planen på lørdag. Med det fine været så var det bare å pakke ut sommerklærne, og med det merket jeg at noen gamle komplekser steg til overflaten. Brått sto jeg der, nærmest på gråten over å skulle vise overarmene mine igjen. Er det noe jeg har komplekser for på dårlige dager så er det overarmene mine. Jeg har alltid synes de er altfor store, og det er en dårlig kombinasjon med lette sommerklær og pene kjoler. Det er egentlig litt ironisk med tanke at at jeg har en stor tatovering på nettopp overarmen, som jeg forøvrig elsker. Jeg vil ikke si at jeg hater overarmene mine, hat er et sterkt ord, men ofte velger jeg ting som dekker overarmene selv om jeg helst vil ha noe annet. Slik vil jeg jo faktisk ikke ha det!

    For det er med overarmer som cellulitter, mage og store lår, det er mest sannsynlig bare vi som legger merke til disse kompleksene. Samtidig har vi alle noe vi ikke er like fornøyd med, og det er jo også “helt greit”. Samtidig, er det egentlig helt greit når det hindrer oss i hverdagen? Når jeg føler jeg må gå med en jakke over alle kjoler, selv i stekende varme? Når jeg føler meg feit og stygg fordi overarmene mine ikke er slanke og definerte, og dermed føler jeg må gjemme meg vekk? Jeg mener nei… Jeg tror vi alle har godt av å utfordre disse tankene om hva vi kan ha på oss og ikke ha på oss, og rett og slett utfordre kompleksene våre litt. For hva betyr egentlig litt store overarmer i det lange løp?

    Jeg får ikke gjort noen verdens ting med det på kort tid. Hvorfor skal jeg da bruke sommeren på å gjemme meg vekk, bruke energien min på å bekymre meg over noe jeg strengt tatt ikke får gjort noe med på et blunk? Om det plager meg så mye så har jeg to valg, og de kan (og burde?) kombineres. Godta situasjonen og gjøre det beste ut av det og/eller gjøre noe med det. Jeg mener disse to tingene burde kombineres i de tilfellene der du kan gjøre noe med situasjonen, men det vil ta tid. At man godtar at slik er situasjonen AKKURAT NÅ betyr ikke at det er slik den vil være for alltid. Det handler, for meg, om å leve det livet vi har fått tildelt, selv om vi ønsker å forbedre ting 🙂

    Jeg kan ikke la kompleksene mine hindre meg i å ha en fantastisk sommer. Jeg kan ikke la kompleksene mine få meg til å ha på en lang jakke over alle singletter, topper og kjoler på en varm sommerdag. Jeg kan ikke la cellulittene mine hindre meg i å trene i shorts, eller la strekkmerkene på magen gjøre at jeg ikke vil bade. Sånn kan vi faktisk ikke leve livet vårt dere! Det kan være tøft å overvinne slike komplekser, men det handler om å sette ting i sammenheng og tenke over hvor uviktig det er i den store sammenheng. Det er selvsagt lov å fremheve det man liker og dekke det man ikke liker, men om det fører til at du må gjemme deg vekk og ikke tørr å leve livet… Er det virkelig verdt det?

    Så jeg har bestemt meg for å fortsette å utfordre meg selv. Kaste jakkene og vise overarmene om du vil. Det er viktig å huske at de tingene du har komplekser ikke definerer deg som menneske, du er så utrolig mye mer enn store lår og strekkmerker på magen. Om noen skulle sitte der og mene noe om det, så er det faktisk deres problem og ikke ditt. Ikke la slike mennesker ha noe å si for hvordan du skal leve ditt liv. Det er mitt tips til deg i sommer, tørr å utfordre deg selv litt. Slipp deg litt løs og nyt livet, for livet det skjer faktisk nå! Ikke bare om 5 kilo eller 6 måneders trening og diett. Det er nå det skjer, og det ville vært utrolig kjedelig å gå glipp av det pga noe så trivielt som strekkmerker eller cellulitter. Er det ikke på tide at vi slutter å la disse idiotiske kompleksene diktere hverdagen vår, og heller begynner å fokusere på det som faktisk betyr noe? Det synes ihvertfall jeg!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 22
    May 2017
    9:00 pm

    Ser dere virkelig ikke forskjellen?

     

    Er det umulig å like seg selv om man er feit?

    Dette innlegget skrives i mild frustrasjon, og kanskje kommer jeg til å angre. Noen mener garantert at jeg ikke burde bry meg, at jeg ikke burde gi trollene mer “ammunisjon”, men jeg bryr meg dere. Jeg blir lei meg, og jeg reagerer. Jeg er menneskelig som alle andre. Jeg tar ting til meg, jeg blir såret, jeg blir oppgitt og frustrert. Jeg har for lenge siden sluttet å lese om meg selv på internett og et vist forum, men jeg får jo kommentarer i mine egne kanaler. Det jeg reagerer mest på er kommentarene om at jeg oppfordrer til overvekt. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg poengterer at det er sunt å trene, at overvekt ikke nødvendigvis er sunt, at alle burde etterstrebe en sunn livsstil and so on. Noen ganger føler jeg at jeg gjør det i hvert eneste innlegg. Allikevel, hver eneste gang jeg skriver om selvtillit, å like seg selv, lære seg å akseptere kroppen sin og lignende temaer, så kommer disse kommentarene. At jeg oppfordrer til overvekt. Jeg blir så lei…

    Derfor må jeg spørre dere som leser bloggen her, er det virkelig så vanskelig å se forskjellen? Er det så vanskelig å se at man kan være selvsikker og like seg selv, til tross for at man er overvektig? At man ikke må hate kroppen sin bare fordi den har noen kilo for mye og cellulitter på lårene? Er det virkelig slik at når jeg oppfordrer folk til å like seg selv, å forstå at hvem man er som person er viktigere enn hvordan man ser ut, så oppfordrer jeg samtidig til overvekt? Oppfordrer jeg til overvekt ved å dele treningstips, sunne oppskrifter og oppfordre til å snakke pent til seg selv? Dersom jeg selv hadde vært slank, men oppfordret til nøyaktig det samme, ville jeg fått den samme kritikken da? Er det bare provoserende å se at noen med en uperfekt kropp faktisk liker seg selv? Seriøst hva er greia?

    Jeg klarer nemlig ikke, samme hvor mye jeg prøver, å se hvordan jeg kan oppfordre til overvekt. For meg handler ikke det om å jobbe med både selvtillit og selvfølelse om å godta at man er overvektig. Bruke det som en hvilepute. Overhode ikke. Faktisk handler det mer om å faktisk ha det bedre med seg selv innvendig slik at man kan gjøre det som gjør deg og kroppen din godt. Selv om jeg har god selvfølelse og synes jeg ser bra ut så betyr ikke det at jeg ikke prøver å ta grep om helsen og mine overflødige kilo.  Noen mener at jeg garantert gjør at noen ikke ønsker å gjøre noe med overvekten sin fordi de er gode nok som de er, men jeg opplever heller det motsatte. At folk faktisk begynner å trene og tar vare på seg selv NETTOPP fordi de innser at de er gode nok, og at de må gjøre ting for sin egen del. Jeg ser at det jeg skriver gjør en positiv forskjell for andre, og jeg har enda til gode å se at det budskapet jeg prøver å gi ender opp med at noen får dårligere helse.

    Jeg har for lenge siden innsett at som blogger så må jeg innse at jeg umulig kan gjøre alle fornøyde (det har jeg gitt opp for lenge siden), men akkurat dette lurer jeg på. Er det virkelig så vanskelig å se forskjellen når det gjelder slike temaer? Eller er det bare folk som blir provosert over at man faktisk kan være fornøyd med seg selv til tross for overflødige kilo og cellulitter? I really need to know… .

     

  • 29
    Dec 2016
    9:41 am

    Lær å like deg selv

     

    Det er ikke alltid enkelt, men det er verdt det!

    Jeg får ofte meldinger fra jenter som skulle ønske de hadde min selvtillit, som ønsker å lære seg å like kroppen sin, men som ikke helt vet hvordan. Det kan jeg forstå, og det har vært en lang prosess for min egen del også. Fremdeles kan jeg ha dårlige dager hvor jeg føler meg feit, udugelig og ubrukelig, for hvem vil vel se to ganger på meg ved siden av en slank person? Heldigvis er dette bare flyktige følelser som egentlig ikke beskriver virkeligheten, og jeg er blitt flinkere og flinkere til å fortelle meg selv nettopp det. For innerst inne vet jeg at jeg er like mye verdt som alle andre, jeg har en haug med gode kvaliteter og egenskaper, og jeg er rett og slett ganske awesome. Er det bestandig lett i dagens samfunn som setter utseende og kropp ovenfor alt? Nei, overhode ikke, men kanskje det er nettopp derfor prosessen å lære å like seg selv så viktig!

    Mange spørs om jeg ikke kan skrive noen tips og råd om hvordan få bedre selvtillit, og jeg har startet på dette innlegget flere ganger. Jeg må ærlig innrømme at jeg synes det er litt vanskelig, jeg vet ikke om jeg egentlig har noe fasitsvar. Jeg mener imidlertid at mye handler om å lære å like seg selv som person, kanskje ikke så mye om å like kroppen sin. For jeg må også innrømme at det er ikke alle aspekter med kroppen min som jeg liker heller, selv om jeg liker kroppen min som en helhet. Jeg har en bulk på magen som irriterer meg, og jeg skulle gjerne sett at overarmene mine var noe mindre, men det er ikke ting som ødelegger hverdagen min og får meg til å føle meg mislykket. Det er bare ting jeg må og kan jobbe med underveis uten å hate meg selv.

    Mye av min egen endring skjedde da jeg gikk ned 60 kg, og oppdaget at livet faktisk ikke ble bedre. At tankene jeg hadde om meg selv egentlig ikke endret seg nevneverdig, jeg følte meg fremdeles feit og ubrukelig til tider selv om magen var flat.  Selvsagt følte jeg meg bedre med tanke på at jeg var aktiv, sterk, i bevegelse og spiste bra mat (dog altfor lite en periode), men min mentale helse var en annen sak. På mange måter var det også frustrerende fordi nå hadde jeg jo endelig nådd målet med vektnedgangen, hvorfor ble ikke ting automatisk bedre? For min del gjorde det også at jeg gikk inn i en mild depresjon, og som dere vet har noe av vekten kommet på igjen etter det, allikevel er jeg mye mer fornøyd nå enn da jeg veide 20 kg mindre.

    Som nevnt er jeg ingen ekspert, men jeg tenkte uansett å gi dere noen råd på veien. Dette er ting jeg gjør selv fremdeles, og som jeg virkelig føler har en effekt. Vi er nødt til å jobbe med hodet, og vi er nødt til å se vår egen verdi. Denne verdien ligger ikke kun i hvordan vi ser ut, men hvordan vi er som personer. Liker vi oss selv så tror jeg det er lettere å like kroppen sin også, selv om vi vil gjøre endringer.

    ♥ Skriv ned alle dine gode egenskaper! Om du er usikker så spør de som kjenner deg godt (dette er ofte en skikkelig selvtillitboost). Les igjennom disse, og legg merke til hvor mange av dem som faktisk har noe med kroppen din å gjøre. Det er ikke mange. Om du er morsom så er du morsom samme om du veier 50 kg eller 80 kg, ofte handler det mer om å tørre å være seg selv til tross for at man er usikker på kroppen sin. Mange overvektige gjemmer seg litt vekk istedet for å ta på seg et smil og være seg selv. Smil gir ofte smil tilbake igjen, og husk at vennene dine er sammen med deg fordi du er deg! Ikke fordi du ser ut på en gitt måte. Tenk deg selv, hvor mange er du venn med fordi de ser bra ut, og kun det?

    ♥ Si til deg selv hver eneste dag at du er fantastisk! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg faktisk forteller meg selv iløpet av en dag at jeg er kul, morsom eller vakker. Det er ikke fordi jeg er høy på meg selv, men fordi jo oftere man hører slike ting, jo lettere er det å tro på og faktisk föle at det er sant. Det handler også litt om å snakke pent til seg selv, for om du hele tiden forteller deg selv at du er udugelig så begynner man å tro på det. Derfor skal vi snu det hele!

    ♥ Finn 3 positive ting ved kroppen din og fremhev dette! Jeg er for eksempel veldig glad i rumpa mi, beina mine og smilet mitt. Med andre ord er det disse tingene jeg prøver å fremheve (ref første bildet i dette innlegget). Kanskje er det vanskelig i starten, men her skal du virkelig legge godviljen til og prøve å se på deg selv med positive øyne. 

    Hver gang du sier noe negativt om deg selv, kontre deg med noe positivt. La meg forklare. Om jeg sier noe negativt om meg selv, for eksempel “Huff magen min er så sykt stygg”, så pröver jeg alltid å kontro det med noe ala “men jeg har sykt fin rumpe da!” På den måten lar jeg ikke det negative ta over når det gjelder kroppen min. Dette er en tankegang som også fungerer i livet generelt, pröv alltid å finne noe positivt med en negativ situasjon. Jeg sier ikke det er lett, men man må trene på dette som alt annet.

    ♥ TREN og SPIS SUNT! Ikke fordi du skal ned i vekt, men fordi det får deg til å føle deg bra! Nøyaktig hva du trener er ikke så viktig, men tren noe som gir deg godfølelsen i kroppen.  Er du ny på trening så kan en gåtur i frisk luft hjelpe enormt på sinnstilstanden din og gi eg mestringsfölese. Trening har en enorm innvirkning på humøret vårt, mens sukker ofte får ting til å føles mye verre. Så sunt kosthold og trening er faktisk en viktig del av det.

    ♥ Ta til deg komplimenter. Om noen gir deg et kompliment, smil, si tusen takk og virkelig tenk over komplimentet du fikk! Min erfaring er at folk sjeldent gir kompliment om de ikke mener det, så det skal du ta til deg. 

    Det ble en del mer tips enn jeg hadde sett for meg, men forhåpentligvis er det bare bra 🙂 Håper dette har gitt dere noe å tenke på, og husk, slike ting er ikke gjort på en kveld. Dette er noe som må jobbes med, hver eneste dag. Du må huske at du er så mye mer enn kroppen og utseende ditt, og du er like awesome uansett hvilke tall som vises på vekta! Som sagt, dette er en tankegang som du må jobbe med, men man merker faktisk ganske fort fremgang om du går litt inn for det.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 3
    Apr 2016
    7:35 am

    Kan man være fornøyd med seg selv, men allikevel ønske å bli forbedre fysikken sin?

     

    Jeg har stått ganske så hardt på at jeg er relativt fornøyd med meg selv det siste året, og det står jeg selvsagt fremdeles på. Jeg hater ikke kroppen jeg ser i speilet, jeg bruker ikke tiden på å snakke ned om meg selv, og jeg vet at for min del er ikke kropp det aller viktigste. Allikevel har jeg fremdeles treningsmål og ønsker som dreier seg rundt kropp og utseende. Jeg trives med meg selv på en helt annen måte enn jeg har gjort tidligere, og bare den følelsen i seg selv trodde jeg aldri at jeg ville oppleve. Det virker imidlertid ikke helt som om alle klarer å forstå dette konseptet med å være fornøyd og akseptere seg selv, men allikevel ha et ønske om både flatere mage, fine skuldre og sprettrumpe. For er man egentlig fornøyd med seg selv om målet er å gå ned i vekt og stramme opp kroppen litt?

    For meg er det ingen tvil om hva svaret faktisk er, selvsagt kan man det! Jeg elsker det faktum at flere og flere akepseterer seg selv, og at jaget etter “den perfekte kroppen” demper seg litt. Det er allikevel ikke det samme som at vi ikke vil bli bedre, men kanskje er vi blitt mer realistiske? Istedet for å jage etter sixpack, så er målet kanskje flatere mage? Istedet for å jage etter sceneformen så er kanskje målet å bli litt smalere og få litt mer fasong på rumpa? Slik er det ihvertfall blitt for min del, selv om jeg i en periode var så dritt lei alt som het kropp at jeg omtrent ikke orket tanken engang.

    Jeg tror ingen av oss har godt av å hate kroppen vår, det suger energi ut av oss, energi vi kan bruke på helt andre ting. Det viktigste for meg er uansett en kropp som fungerer i hverdagen, en kropp med energi til å kunne gå i fjellet eller ha en 12 timers arbeidsdag eller en kropp som kan være med på en helt ny styrketime uten å svikte. Så får fasongen på denne kroppen være et morsomt sideprosjekt. Det er litt som en bil tenker jeg. Det hjelper ikke med en fin lakk og fete felger om motoren ikke funker! Da må man først fikse motoren, så kan man begynne å fikse opp lakk og andre ting! Akkurat nå er prosjektet mitt mer styrke i overkroppen og magen, samt en fin og sunn vektnedgang fordi jeg ønsker å orke mer 🙂 Når det er gjort så er kanskje prosjektet rundere skuldre, men aldri fordi jeg ikke liker skuldrene mine fra før. De kan bare bli enda bedre!

    Jeg tror mange av oss burde fokusere mer innover enn utover. For noen kan det å endre fysikken sin gjøre ting bedre, men jeg tror mange (inkludert meg) oppdager at en sprek kropp ikke automatisk betyr at man blir mer lykkelig. Noen ting blir kanskje lettere, mens andre ting overhode ikke blir det. Så start med å aksepter deg selv og vær glad i kroppen din for det den faktisk får til, så kan man begynne å fikse andre ting etter det.

    Helene ♥
    Se hva som skjer bak kullisene på snapchat ♥helenedrage

  • 1
    Mar 2016
    8:51 am

    Selvtillit defineres ikke av flat mage og sprettrumpe

    Selvtillit kommer innenifra og burde ikke handle om kropp. Lett å si, så vanskelig å gjennomføre…

    De siste ukene har det vært voldsomt diskusjon rundt plastiske operasjoner og bloggere som fronter dette. Neser opereres, pupper forstørres og rumper fikses på, alt med et håp om å bedre selvtilliten. Tidligere i uka hadde jeg en prat med en jente som jeg bare ble helt hodegrus imponert over, men hun hadde ikke sjans til å se dette selv. Alt fokuset var på at hun ikke var bra nok pga noen strekkmerker på magen og at armene ikke var så faste etter en stor vektnedgang. En vektnedgang som jeg av erfaring har krevd både ståpåvilje, disiplin og en god dose hard arbeid. Det gjorde meg trist, skikkelig trist, og jeg prøvde alt jeg kunne å sette ting i perspektiv.

    Saken er av selvtillit kommer fra innsiden og det er her vi må jobbe med oss selv. Selvtillit handler om hvilken verdi vi tillegger oss selv og hvilken tro vi har på oss selv i forhold til det vi gjør og får til. Selvfølelse derimot handler om i hvilken grad vi er glad i oss selv og er ofte knyttet til selvinnsikt. God selvtillit og god selvfølelse kommer ikke automatisk, selv om kroppen blir “perfekt”. Jeg har skrevet om det mye når det gjelder vektnedgang også, livet blir ikke automatisk bedre fordi du ser et tall du liker på vekta eller fordi du har mellomrom mellom lårene. Akkurat som livet ikke nødvendigvis blir bedre fordi du får store pupper eller rett nese. Den dårlige selvtilliten ligger der enda, for det handler om hvordan du ser på deg selv, og da finner du garantert noe nytt du er misfornøyd med istedet…

    Det skremmer meg at flere og flere føler for å operere seg for å få bedre selvtillit, det er ikke i utseende problemet ligger. Det sitter i hodet og her har vi virkelig en stor jobb å gjøre. Alle snakker om at de har komplekser, men komplekser er egentlig en ganske stor greie. Det er stor forskjell å ha kompleks for noe, og være misfornøyd med noe, og jeg føler mange misbruker begrepet. Komplekser vil du alltid ha, og blir du kvitt et finner du garantert et nytt et, vi er nødt til å lære oss å akseptere oss selv. Det finnes faktisk ting som er viktigere enn sprettrumpe og flat mage, som hvordan du behandler andre. Empati, ydmykhet, en god personlighet, om du heier andre opp og frem, at du stadig gjør ditt beste. Jeg kan nevne i fleng.

    Jeg har veid mindre enn jeg gjør nå (og i andres øyne sett mye bedre ut), og jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke gjorde meg mer lykkelig. Flatere mage og mindre lår gjorde ikke at jeg følte jeg var mer verdt. Joda,  jeg tok kanskje flere lettkledde bilder og var stolt av jobben jeg hadde gjort, men jeg følte meg fremdeles ikke bra nok. Jeg følte meg stadig mislykket, og det er en kjip følelse. Idag er heldigvis saken en helt annen idag fordi jeg har jobbet med meg selv, tankegangen og min egen selvfølelse underveis. Det i seg selv var kanskje hardere enn selve vektnedgangen på en måte. Jeg veier kanskje mer idag, har større mage igjen og alt, men min selvtillit er en helt annen sak 🙂 Jeg vet at jeg er bra nok, jeg vet jeg har mange gode sider og at verdien min ikke kun defineres utifra noe så uforutsigbart som utseende. Det gjør ikke at jeg ikke jobber for å bli bedre, men det gjør at jeg kan være fornøyd og ikke hate mitt eget speilbilde mens jeg gjør det. Det er en digg følelse!

    Ja det er et konstant press fra samfunnet og de rundt oss, men samtidig er det også opp til oss å ta avstand fra det. Media får jo ture frem som de vil fordi det er det folk kjøper, og vi må også ta et vist ansvar. Ikke bare gjøre oss selv til hjelpeløse offer for omverden uten egen bestemmelsesrett. Det er ikke lett, det må jobbes med hver dag, og noen dager føles det håpløst. Prøv imidlertid å sett ting i perspektiv. Hvorfor er du for eksempel venn med de du er venn med? Fordi de har en fin kropp, eller fordi de har en fin personlighet? Hvorfor skal svaret være noe annerledes når det gjelder oss selv? 🙂

    Mange sier de skulle ønske de kunne tenke som meg og ha min holdning til sin egen kropp. Vel, start å jobbe med hodet og din egen selvtillit og selvfølelse er mitt råd. Selv om jeg gikk ned 60 kg så var det først da jeg begynte med hodet at endringene virkelig kom! Kanskje ikke den hurtigløsningen mange ønsker seg, men dette funker i det minste. DU ER GOD NOK! ♥ Gjenta det i speilet hver dag til du tror på det.

    Helene ♥
    Se hva som skjer bak kullisene på snapchat ♥helenedrage