• 4
    Aug 2017
    6:57 pm

    Idag har jeg egentlig mye å si

     

    … men jeg orker rett og slett ikke. Enkelte dager finner jeg det ekstra håpløst å være blogger og “offentlig” person, noen ganger føles det mer som om man er stuck i en kontrakt hvor alle kan kritisere alt du gjør uten at du kan si noe imot for da “takler du ikke konstruktiv kritikk”. Puh, det ble lang setning, men ja, akkurat slik føles det noen ganger. Noen ganger er jeg rett og slett redd for å skrive om ting på bloggen eller legge ut bilde av lunsjen på snapchat fordi jeg vet det kommer kommentarer. Vanligvis prøver jeg å ikke bry meg, jeg kan rett og slett ikke gjøre alle fornøyde og jeg vet at for noen er alt jeg gjør feil uansett. Noen ganger kommer det imidlertid innunder huden på meg.

    Idag er en slik dag hvor det egentlig bare føles håpløst. En dag hvor jeg ikke vet hvilken vei jeg skal gå videre, om jeg i det hele tatt orker det. Jeg leser svært sjeldent om meg selv på nettet, men idag hadde jeg en liten glipp, og det gjør faktisk vondt. Heldigvis har jeg Mats som passer på at jeg innser hvor dumt det er å lese om meg selv og får meg ut derifra så jeg ikke leser for mye. En ting er konstruktiv kritikk, men hvor konstruktivt er det egentlig med kommentarer som at “hun er for feit til å gå med shorts”. Eller at noen ikke liker klesstilen min? Er det slike konstruktive kommentarer jeg bare må takle? Som jeg bare må tåle siden jeg er en offentlig person?

    Dagens lunsj og alene tid med en helt ny bok <3

    Egentlig er jeg redd for å poste dette innlegget også, atter en gang forstår jeg virkelig hvorfor noen velger å bare rosablogge. Legge ut pene antrekk og selfies, og ikke svare på kommentarer. Noen ganger hadde det vært lettere. Så tenker jeg på alle de som faktisk får noe positivt ut av det jeg skriver og det jeg gjør, og så velger jeg å fortsette. For når alt kommer til alt er det det som betyr mest for meg. Virkelig! Senest idag fikk jeg melding fra en herlig jente som skrev at idag hadde hun gått i shorts fordi jeg hadde gitt henne guts og selvtillit nok til å akseptere at hun var bra nok som hun var. Helt fantastisk flott dame, og slike tilbakemeldinger varmer mer enn dere tror. Akkurat idag derimot så merker jeg at all den herlige “konstruktive kritikken” kom litt under huden på meg, og på de dagene burde jeg egentlig bare holde meg unna bloggen. Jeg vet nemlig at jeg har en tendens til å overreagere og bli veldig dramatisk, og det ønsker jeg jo ikke. Samtidig er det deilig å av og til kunne dele en liten del av tankene mine med dere. Og jeg vet, veldig godt, at jeg må fokusere på de positive kommentarene og ikke de få negative, men noen dager er jeg bare ikke sterk nok.

    Nå tenker jeg imidlertid at jeg lett kan skrive meg vekk så med det skal jeg logge ut av sosiale medier for kvelden og late som om det ikke eksisterer. Imorgen er jeg tilbake igjen med god humør og klar for å takle alt verden måtte slenge mot meg. Takk for at du leste <3

     

  • 12
    Sep 2016
    4:10 pm

    Wild monday

     

    GOD MORGEN ETTERMIDDAG, hvordan har mandagen behandlet dere idag?

    Jeg har for en gangs skyld hatt en ganske rolig og avslappende helg. Lørdagen gikk med på shopping og ommøblering i leiligheten der vi bor nå. Det ble faktisk overraskende bra, det er utrolig hvor små grep som skal til for å få det litt mer koselig. Søndagen dro jeg til Oslo for å fikse negler og vipper etter en tidlig treningsøkt, og ellers ble det en lat dag på sofaen med serier og kos. Åh, opplading sier jeg bare! Jeg er blitt mye flinkere til å ta meg fri i helgene, merker at det er godt for både kroppen og hodet. Da er man så mye mer uthvilt når mandagen er der igjen.

    Skjorte og bukse fra Zizzi Nordby!

    Denne uka har jeg fult opp med både jobb, PT kunder, egen trening, legetime og fornying av pass. Med andre ord er det bare å prøve å være så effektiv som mulig og planlegge godt. Allerede idag gikk det imidlertid i vasken, og siden jeg egentlig skulle poste dette innlegget til morgenen idag så måtte jeg bare endre hele teksten. Teksten jeg opprinnelig skrev handlet nemlig om hvor klar jeg var for en ny uke og hvor mye energi og ståpåvilje som raste i kroppen, og det stemte forsåvidt. Frem til klokken ble 12 og jeg følte meg som en tom heliumsballong 🙁 Jeg tror jeg bare må innse at jeg har kjørt meg selv litt for hardt litt for lenge, uten at jeg har en genial plan for hvordan komme meg ut av det.

    Det føles som jeg har kjørt i 250 km i timen altfor lenge, og nå har jeg endelig senket farten ned til 140 km i timen. Med andre ord føles det sakte, men det er fremdeles altfor fort. Gav det noen mening for andre enn meg? Det er fremdeles vanskelig å definere om jeg gjør ting for min egen del eller fordi jeg føler jeg må. Kanskje må jeg bare suck it up, kanskje må jeg bare fortsette med treningen, kanskje trenger jeg 2 uker helt fri? Jeg aner faktisk ikke. Jeg vet bare at kroppen ikke spiller helt på lag med resten av meg om dagen.

    MEN når det er sagt så er jeg stor fan av ordtaket: “Den som gir seg er en dritt”, så her står jeg bare på videre selv om det føles som om møkka rekker meg til armhulene. Jeg har jo tross alt fremdeles hodet over møkka vann (eller noe sånt) så dette skal jeg nok klare å komme meg igjennom 🙂 Det går seg til velger jeg å tro, og en dag vil jeg kanskje se tilbake på denne perioden og se hvor mye jeg egentlig lærte når alt kom til alt. Dagens tankespinn, you are so welcome!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage
    Vil du spørre meg om noe? Send sms til 59444404! *29 kr pr mottatt melding