• 22
    Nov 2017
    3:24 am

    Mensen er naturlig, men må vi vise det frem?

     

    Den siste tiden har det surret og gått en kampanje fra Libresse som tar sikte på å normalisere mensen, og vise at det er en naturlig del av hverdagen. 50% av jordas befolkning har jo faktisk mensen, allikevel er det mange som opplever det som både flaut, tabu og litt hemmelig. Vi jenter er jo omtrent som doplangere når vi skal gi hverandre bind og tampong, smugler under bordet og ned i vesken, eller gjemmer tampongen dypt nedi lomma på vei til toalettet. Mange savner en mer realistisk fremstilling av det å ha mensen på filmer og i reklame, og det kan jeg forsåvidt være helt enig i. Å snakke om mensen burde så absolutt vært like normalt som å ha det, og det er overhode ingenting å være flau over. Noen ganger blør man igjennom, noen dager er alt topp, og de fleste kvinner kjenner seg igjen i alle situasjonene som kan følge med. Jeg er fullstendig enig i at det er naturlig og at vi må bryte ned tabuet rundt det. Samtidig, når det er sagt, er det egentlig naturlig å vise det frem?

    Ja jeg føler meg både gammeldags når jeg skriver dette, men jeg må bare. Det argumenteres med at mensen er naturlig, og selvsagt er det det, men er det egentlig så veldig naturlig å vise det frem?Nå jeg spør om dette mener jeg altså av den vanlige kvinnen i gaten, deg og meg. Joda, helt enig i at det burde fremstilles mer naturlig i filmer, i media og lignende. Det er jo aldri noen i tv seriene som har mensen? (Når jeg tenker etter tror jeg vel Sex and the City tok opp tema et par ganger!).  Dog skal det sies, at selv om jeg gjerne kan snakke om mensen uten problemer så legger jeg ikke ut bilder av tampongen min, eller da jeg blødde igjennom iløpet av natten. Ikke fordi det er flaut, tabu eller noe som må holdes hemmelig, men rett og slett fordi det ikke er naturlig. Mensen er naturlig, men det er strengt tatt mange kroppslige funksjoner som er ganske naturlige (uten at vi trenger å gå nærmere inn på dem). Jeg legger allikevel ikke ut bilde av det. For meg blir det hele rett og slett litt krampeaktig og kleint å dele bilder av at man har mensen, det føles ihvertfall ikke befriende og mer naturlig.

    Her kan tampongene fint står fremme på hylla på badet uten problemer! 

    Mensen er naturlig og jeg er glad for at jeg har det siden det betyr at jeg kan reprodusere meg om jeg ønsker. Samtidig er det også noe forbanna stress og mas. Passe på at man har tamponger, bytte sengetøy fordi man blør gjennom og magekramper. Det er ikke favoritten hver måned ass.  Helt ærlig synes jeg faktisk også det er litt ekkelt, samme hvor naturlig det er. Det er ikke flaut og tabu ekkelt, men blod og slim er faktisk ikke bare kos i min verden. Jeg er helt enig i at vi skal gjøre det mer naturlig å snakke om, men jeg ser virkelig ikke hvordan det å vise det frem kan gjøre noe godt fra eller til. Noen mener at når vi kan se fyllespy, fødsler og diarebleier på sosiale medier så må vi tåle å se mensen også, men helt ærlig? For meg er faktisk ikke fødsler og snørr naturlig å vise frem heller. Alle mennesker driter også, men det blir neppe en kampanje for å gjøre det mer naturlig med det første.

    Så for å oppsummere. Helt enig at det er naturlig, helt enig at det er naturlig å snakke om og at det ikke burde være noe tabu rundt det. Vi trenger imidlertid ikke poste bilder av en blodig truse eller en blodig tampong på vasken for å vise at det er naturlig. Kanskje er jeg helt på jordet her, og at det er nettopp dette som skal til. Isåfall lover jeg å pent holde kjeft og ikke snakke om det igjen. Du kommer imidlertid aldri til å se bilde av en blodig madrass eller bind her i mine kanaler (med mindre jeg får sykt mye penger for det!). Hva er din mening om temaet?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 13
    Nov 2017
    6:10 am

    Lei av å være drittlei

     

    Noen ganger må man rett og slett “få lov” til å være lei. Noen ganger tar det kort tid, andre ganger lengre tid, men til sist så kommer man til det punktet hvor man blir drittlei av å være drittlei. Gir det mening? Jeg velger å tro at det gjør det, det gir veldig mening her i gården ihvertfall. Den siste uken har ihvertfall jeg vært så lei av å føle på dårlig energi, at jeg ikke strekker til og at jeg ikke har rutiner i hverdagen. Noe må skje, og noe SKAL skje. Så “enkelt” er det faktisk. Er det enkelt? Niks, kan ikke skryte på meg det. Har jeg planen klar? Ja, til en viss grad, men jeg er også såpass realistisk at jeg ikke tror den er vanntett, haha! LITT har man da tross alt lært de siste årene (skulle da bare mangle).

    Jeg får jo ofte høre at som personlig trener så burde jeg jo vite hva som skal til for å gå ned i vekt etc. Rent praktisk så har jeg stålkontroll på det, det er helt riktig. Jeg vet hvordan jeg burde trene, hvordan jeg burde spise, hvordan jeg skal regne ut kcal behovet mitt og all verdens smarte triks. Denne kunnskapen benytter jeg meg av daglig som personlig trener, men jeg tror mange glemmer at det bare er en del av det. Det finnes andre faktorer å ta hensyn til, selv verdens beste PT skaffer ikke resultater om man ikke klarer å motivere PT kunden sin. I dette tilfellet er jo jeg min egen kunde, og jeg har overhode ikke klart å motivere meg selv. Før nå i det siste, jeg måtte bare bli drittlei av å være drittlei først. Kanskje gir det ikke mening for alle, men det trenger det faktisk ikke heller. Det trenger bare å gi mening for meg.

    Vitamin D og jerntabletter skal forhåpentligvis hjelpe på energien fremover, sammen med sunn mat selvsagt!

    Samtidig merker jeg at jeg egentlig vil dele en hel med dere, som hvordan jeg skal legge opp med mat, hverdagens plikter og lignende, men jeg velger å la være. Ikke fordi jeg ikke har troa på det jeg gjør, men fordi jeg trenger å gjøre det for min egen skyld. Slik jeg også har gjort med treningen. Jeg må komme meg igang først, ikke love gull og grønne drager her på bloggen og føle dette presset med å få det til. Så får jeg heller skryte når jeg faktisk får det til, og gi dere noen gode tips da tenker jeg. Noen drypp her og der blir det nok uansett, jeg kjenner meg selv for godt, haha! Denne bloggen handler jo tross alt om meg og mitt liv, og da blir det vanskelig å ikke dele en såpass stor del av det. Med det ønsker jeg dere en herlig mandag, jeg skal avgårde til jobb for å starte dagen med telefonmøter og planlegging. Trøtt som en sokk, men det får bare gå. Takk for at du leste!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 10
    Nov 2017
    7:06 pm

    Blandede følelser

     

    Hver uke skriver jeg en bloggplan, rett og slett en plan om hva jeg skal skrive om den kommende uken. Dette gjør jeg hovedsaklig med tanke på bilder da jeg og Mats ikke har all verdens tid til å fikse bildene jeg trenger til bloggen. En blogg uten bilder hadde jo blitt voldsomt kjedelig tross alt. Dessuten synes jeg det er deilig å ha en plan så jeg har litt kontroll. På de dagene hvor jeg er tom i hodet så kan jeg ta en titt på kalenderen og få litt ideer allikevel. For jeg har alltid en tanke bak innleggene jeg skriver på denne planen, det er ikke slik at jeg finner på det der og da om dere skjønner. Denne planen er selvsagt ikke skrevet i stein, og antall ganger jeg har fulgt den til punkt og prikke kan jeg telle på en hånd, haha!

    Idag sto det på planen “Jeg vil ikke være tøff” og med det hadde jeg en klar tanke bak med tanke på hva jeg ville skrive om. Jeg synes nemlig er er så utrolig trist at jeg blir kalt tøff fordi jeg legger ut bilder av meg selv i undertøy. For det første synes jeg det er helt feil at man må bli karakterisert som tøff og modig fordi man legger ut undertøysbilder selv om man har noen kilo ekstra. Burde ikke det være like “naturlig” for meg som andre? For det andre sier at meg at det ikke er vanlig å se kvinner med ulike kropper i undertøy, noe som er enda mer trist. For det tredje blir jeg irritert og litt lei meg fordi jeg føler det blir en underliggende tone som sier “herregud, tenkt å legge ut undertøysbilder selv om du ser sånn ut, det er faen i meg modig gjort”.  For det fjerde så kan jeg imidlertid også forstå det til en viss grad, at folk synes man er tøff altså. For man må være tøff og modig til en viss grad for å gjøre det. For dragene skal vite at de fleste har en mening om både det å legge ut bilder i seg selv, samt kroppen din. Det er ikke bare bare å få slike kommentarer om seg selv, selv om man føler seg komfortabel og selvsikker med kroppen sin.

    Dermed ender jeg opp med å sitte her med blandede følelser, og et innlegg som overhode ikke ble som jeg tenkte. For selv om jeg synes det er feil, så kan jeg også forstå det. Jeg forstår jo at de som sier jeg er tøff ikke nødvendigvis mener noe negativt med det. Dette er jo mennesker som heier på meg daglig, så jeg tar meg ikke nær av det personlig. Jeg tar meg mer nær av at det er blitt slik om dere skjønner? En av grunnene til at jeg legger ut slike bilder er jo nettopp for å skape diskusjon og debatt, og være en del av den endringen jeg mener vi trenger å se. En endring som gjør at vi ikke dømmer hverandre og gir oss selv verdi kun basert på kropp og utseende. En endring som gjør at jenter tørr å dusje sammen etter gym på skolen uten å dø av skam. En endring som gjør at folk får et mer naturlig forhold til mat og trening. En endring som viser at det faktisk finnes viktigere ting enn en “perfekt” kropp, og ikke minst en endring som gjør at jenter innser hvor bra vi faktisk er.

    Jeg mener overhode ikke at jeg gjør alt perfekt i denne prosessen, men jeg prøver å gjøre det lille jeg kan. Heldigvis ser jeg det har en virkning, og det gjør det selvsagt verdt det. Dette innlegget skulle som nevnt egentlig blitt noe helt annet, men dette er kanskje noe av det fine med å ha en egen plattform å uttrykke seg på. Ting endrer seg, og det er helt greit, og noen ganger får man kanskje mer ut av å dele de blandede følelsene sine enn å være helt bastant. Vit at jeg setter stor pris på kommentarene deres, og vit at når jeg kommentere slike ting som dette så er det aldri dere personlig det går på (altså dere som kommenterer at jeger tøff), men heller et lite hjertesukk over samfunnet vi lever i. Takk for at du leste!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

     

  • 2
    Nov 2017
    10:18 am

    Jeg har ikke tid til å hate meg selv

    -Sponset kjole-

    Det er ikke alltid lett å være i sosiale medier og stikket hodet frem. Nå snakker jeg ikke om de tingene som mange kanskje først tenker på, dette med nett troll og hets. Idag tenker jeg mer på ting som at folk tror det de vil tro om deg uansett hvor mye hvor mye du sier noe annet, og det at folk trekker rare konklusjoner utifra det du gjør. Ofte er det konklusjoner som overhode ikke har noe hold i virkeligheten. Jeg aner ikke hvor ofte jeg får høre “teorier” om hvorfor jeg la ut det bildet, om at jeg sikkert er usikker på meg selv fordi jeg tar bilder der jeg viser mye hud, eller hva jeg egentlig mente med den setningen. Noen mener vist de har “knekt koden” og jeg er vist både nedlatende mot overvektige og egentlig dypt ulykkelig og usikker ifølge noen. Ofte føler jeg faktisk disse tingene er mer slitsomme enn netthets, det er jo tross alt ikke hyggelig å stadig få beskjed om at man er slik og slik, og man selv føler det overhode ikke stemmer. Særlig når det er på bakgrunn av en enkelt setning eller et eneste bilde.

    Noen ganger får disse menneskene meg til å føle at jeg burde hate meg selv. At jeg burde være misfornøyd med kroppen min, at jeg slå meg selv ned for alt jeg ikke får til. At jeg lever i fornektelse og egentlig burde innse hvilket forferdelig menneske jeg er som bare lurer meg selv. Heldigvis går det fort over, for vet dere hva? Jeg har faktisk ikke tid til å hate meg selv. Livet mitt, det skjer faktisk her og nå. Det skjer ikke kun når jeg ser det magiske tallet på vekta, når jeg passer inn i en gitt størrelse, når jeg oppnår et stort mål, eller når jeg lykkes. Det skjer også når jeg mislykkes, når jeg ligger på sofaen med Pepsi Max og dropper treningsøkta, eller når jeg må opp en størrelse i overdeler på jobben fordi puppene mine har vokst. Livet skjer både når det er oppturer og nedturer, positive og negative perioder, og det livet dere? Det går faktisk altfor fort, og jeg akter ikke å kaste bort et eneste sekund mer på å hate meg selv. Det har jeg gjort i nok år allerede.

    Jeg kaller dette bildet “Kunsten å smile og elske dette bildet selv med dobbelthake”

    Opp igjennom årene har jeg møtt mange mennesker som virkelig har satt sine spor. Det er utrolig trist når jeg hører om kvinner som har hatet kroppen sin (og seg selv) i store deler av livet, og jeg tenker bare at det er ikke verdt det. Det å hate seg selv, sammenligne seg med andre og slå seg selv ned for alt man IKKE får til. Det bringer oss ingen vei, det bidrar ikke til noe positivt, og som regel fører det ikke til en endring. Med det mener jeg ikke at vi ikke skal være realistiske, at vi ikke skal sette oss mål og prøve å bli bedre. Det handler mer om å sette pris på det man har, her og nå, mens man jobber for å komme seg videre. Dessverre synes mange dette er utrolig vanskelig å forstå. Det er derfor jeg må fortsette å prate om det.

    For jeg ønsker virkelig å gjøre en forskjell. Jeg ønsker å få folk til å se alle sine gode egenskaper, og innse at kropp og utseende faktisk ikke er alt. At selv om vi ikke får til alt og noen ganger går på trynet så er det faktisk helt greit. At å hate seg selv sjeldent utgjør en positiv forskjell for noen, og at livet faktisk er altfor kort til å slå seg selv ned for alt man ikke klarer. Det går fint ann å like seg selv slik ting er nå selv om man ønsker å bli bedre. Det ene utelukker faktisk ikke det andre. Klarer du å vri hjernen din rundt det tror jeg man kommer langt. Livet dere, det skjer nå, og jeg tror det blir mange som sitter på gamlehjemmet og angrer på at vi ikke nøt livet mer om vi ikke snart klarer å snu denne trenden.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 30
    Oct 2017
    6:24 am

    To drager og en podcast

     

    Mandag igjen altså, dette går litt for fort for meg, haha! Jeg er ihvertfall klar for en ny uke, og en lang mandag står foran meg. Regner med at det er nok å fikse opp i etter en bra helg, og slik sett liker jeg virkelig mandagene. Jeg får unnagjort så mye, og det liker jeg. Jo mer jeg kan krysse av på listen min, jo bedre er det! Oktober nærmer seg slutten og denne måneden har vært skikkelig hektisk med ny jobb og alt som har fulgt med. Så på mange måter har jeg tatt oktober som en liten unntaks måned. Nå merker jeg imidlertid at det er på tide å skape en ny hverdag, og den jobben begynner denne uka. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg virkelig ikke aner hvordan jeg skal få det til, for meg virker det rett og slett uoverkommelig nå. Samtidig så kan man jo ikke gi seg før man har prøvd? Jeg får begynne i en ende og jobbe meg fremover!

    Antrekk: Jakke Zizzi Nordby // Kjole med hette Zizzi Nordby // Belte Zizzi Nordby // Støvletter fra Vagabond

    Den reisen tenkte jeg faktisk å ta med dere på, men på en litt annen måte enn tidligere. Jeg er fremdeles der at jeg vil holde treningen min litt for meg selv, men jeg tror jeg sitter med mange av de samme tankene og følelsene som andre som skal igang igjen. Selv om jeg har gjort dette før, og har mye kunnskap, så begynner jeg jo på start igjen. Derfor går jeg rundt med planene om en ny serie på podcasten min hvor jeg skal snakke om nettopp denne tankegangen, de vonde følelsene og hvordan jeg, forhåpentligvis, klarer å snu dem. Jeg vil selvsagt skrive litt om det også her på bloggen, men noen ganger føler jeg det er lettere å prate om det enn å skrive. Hva tenker dere om noe sånt?

    En ny serie finner du forresten allerede på podcasten min! Igår spilte nemlig jeg og Mats inn vår første intro episode i vår nye serie Drage og Sommer – Helt usensurert. Den finner du på Podbean kanalen min (her er link til appen), på Itunes og jeg jobber også med å få den inn på Spotify etter tips fra en følger igår. Podcasten min heter noe så fancy som Helene Drage Podcast så den skal ikke være altfor vanskelig å finne tror jeg. N.B. Lyden er noe lav i slutten av denne første perioden, men det skal vi forbedre til neste gang. I denne serien skal jeg og Mats snakker om aktuelle temaer, forhold, ting vi er engasjerte i og lignende. Ikke minst får dere et lite innblikk i vår hverdag og vårt forhold vil jeg tro. Om dere har tips til ting dere vil vi skal ta opp så er det bare å hyle ut! Vi tar gjerne imot tilbakemeldinger fra dere som lytter til oss.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 22
    Oct 2017
    7:54 pm

    Halmstad, Sverige på planen

     
    Det ble en lang søndag for meg i dag dere. Jeg er endelig plantet i hotellsengen her nede i Halmstad. Jeg skal på butikksjef møte i morgen, mandag, og da var det like så greit å dra nedover i dag. Det er tross alt nesten 4 timer ned hit, tror jeg var helt gul i øynene da jeg endelig fikk opp døra til hotellrommet, haha! Det føles utrolig merkelig å bare dra fra Mats og Gaia og overnatte vekk, man skulle vel tro jeg var vant med det etter 9 år? Særlig med tanke på at han jobber turnus. Allikevel føles det rart altså, såpass rart at jeg går rundt og snakker med Gaia, haha! I Halmstad blir jeg altså hele mandagen før jeg vender snuta hjemover igjen. Så det er to lange dager som ligger foran meg, så venter heldigvis en fridag når jeg kommer hjem igjen. Eller, fri og fri, er da strengt tatt en del som skal fikses da også, haha!

    Egentlig er det litt deilig å sitte her litt for meg selv. Jeg har egentlig en del å gjøre, men med en elendig pc og internett må jeg bare slå meg til ro med at det får jeg fikse en annen dag. Jeg stresser utrolig mye om dagen, og det plager meg. Når man begynner å få smerter i brystet pga stress så er det noe som ikke stemmer… Problemet er at jeg skaper så mye unødvendig stress for meg selv ved å henge meg opp i unødvendige detaljer. Legg til litt for mye å gjøre og det faktum at jeg faktisk ikke er så effektiv som jeg liker å tro. Vel, da sier det seg jo litt selv at jeg skaper mye unødvendig stress. Så her må noe gjøres, men aller først skal jeg få unnagjort dette butikksjef møte! Vi blogges imorgen dere, nå blir det Netflix og godis resten av kvelden.

    Helene✨

  • 20
    Oct 2017
    5:07 pm

    Fredags vakuum

     

    God Fredag, eller Fancy Friday som vi kaller det på Zizzi. Jeg har hatt en fridag idag for å få unna en del møter og gjøremål idag, men jeg føler egentlig ikke jeg har rukket å gjøre noen ting. Føler litt at jeg går på reservetanken om dagen, og igår måtte jeg bare ta meg en liten pause. Jeg hadde rett og slett ingenting å formidle, eller, problemet var vel heller at det var for mange tanker å formidle. Da er det bedre å ta seg en liten Timeout og kjøre klessalg på snapchat istedet, haha! Jeg må seriøst komme meg ut av denne bobla jeg er inne i snart, noen ganger føles det som om jeg bare venter på at noe skal si PANG og så er alt tilbake til det normale. Med snart 30 år bak meg så vet jeg jo egentlig veldig godt at det sjeldent fungerer slik. Samtidig fortsetter jeg jo å håpe, evig optimist som jeg tydeligvis er. Velger å tro at det er en positivt egenskap til syvende og sist.

    Samtidig, om noen har noen gode tips så rop gjerne ut. Når det er sagt så har jeg faktisk både bestemt og innsett at jeg bare må ta et tak og gjøre en endring. Jeg vet det ikke blir gjort på en, to, tre, men et sted må man starte, ikke sant? Det er veldig lett å bare tillate seg å være i dette vakuumet, finne unnskyldninger for hvorfor man må vente til neste uke, og bare la det sture og gå. (Snakker av erfaring). På et eller annet tidspunkt må man imidlertid bare bestemme seg tror jeg, og sakte men sikkert begynne å komme inn i gamet igjen. Forhåpentligvis kan jeg ta dere med på den nye reisen jeg føler jeg nå står ovenfor, selv om jeg ikke helt vet hvor den reisen tar meg enda. På en måte er det spennende, på en annen måte er det utrolig skummelt. Nå er første plan å faktisk tenke på hva jeg vil, hva som gir meg glede, og hva slags hverdag jeg vil ha. På en måte er jeg glad for at jeg ikke lever av bloggen min i slike perioder. Det er ikke alltid man føler man har så mye å gi rett og slett.

    Samtidig må jeg jo bare tro og håpe at jeg føler jeg har mer å formidle fremover. Denne måneden tar jeg som en liten prøvemåned med tanke på ny jobb og det hele. Jeg må ta meg litt tid til å komme inn i ny rolle, og finne litt ut av hverdagen. Jeg vet bare at det må bli helt annerledes enn det er nå, da har jeg vel kommet et lite stykke, eller? Beklager, dette må være et av de mest intetsigende innleggene mine på lenge! Forhåpentligvis er hodet snart på plass igjen. Jeg setter ihvertfall veldig stor pris på alle fine kommentarer ang avgjørelsen min å slutte som PT. Det føles riktig for meg uansett altså, men det er også godt å få en bekreftelse fra utenforstående. Nei, nå gjør jeg oss alle en tjeneste og avslutter dette innlegget, så kommer jeg sterkere tilbake imorgen. Ha en fin fredagskveld videre!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 15
    Oct 2017
    10:33 am

    Jeg vil ha treningen min for meg selv

    -I samarbeid med Kari Traa-

    Mange har lagt merke til at jeg ikke skriver nevneverdig om trening lengre, og mange har også etterspurt hvorfor. Noen tror sikkert at det er fordi jeg ikke trener, men det er langt ifra sannheten. Nå prøver jeg absolutt ikke å påstå at jeg trener 6 dager i uka og kun spiser salat, men jeg trener, heldigvis, mer enn hva som kommer frem i mine sosiale medier. Sannheten er heller at jeg nå om dagen vil ha treningen for meg selv. Jeg vil at treningen skal være mitt lille fristed hvor jeg kan fokusere på det som faktisk betyr noe for meg i lengden. Treningsgleden, bevegelsen og de små serierene som for meg er store, men som for andre vil virke banale i forhold til tidligere. Jeg må innrømme at jeg føler på et stort prestasjonspress med tanke på treningen, og derfor er jeg nødt til å ta noen grep for å faktisk kunne komme igang igjen med noe jeg egentlig synes er gøy.

    Tidligere var trening noe som jeg forbandt veldig med prestasjon. Alltid strebe etter å bli bedre, go hard or go home, og målet var å se et mindre tall på vekten dagen etter enn dagen før. Sakte men sikkert begynte jeg å forstå at treningen egentlig handlet om mye mer, men det tok litt tid å se det. På mange måter hadde jeg fått et veldig merkelig syn på trening, det gikk fra å være noe jeg hatet å gjøre, til noe jeg måtte gjøre, til noe jeg burde gjøre før jeg innså at jeg det noe jeg skal ha lyst til å gjøre. For min egen del. Ikke fordi andre forventet det. Ikke fordi jeg måtte løfte så og så mye i markløft for å være bra nok, eller fordi jeg ville se ut på en gitt måte. I tillegg begynte jeg jo å jobbe med mitt eget syn på meg selv, og innså at den jeg er som person er god nok uansett hvordan kroppen min ser ut. At min verdi ikke ble avgjort om hva vekten min viste, av hvor spretten rumpa var eller hvor flat magen min var. Midt oppi denne prosessen ble jeg rett og slett lei hele treningen. Det gav meg ingenting lengre, det ble bare en ytterligere stressfaktor i livet mitt. En stressfaktor jeg strengt tatt ikke trengte oppi alt annet som skjedde.

    Etter en lang stund uten systematisk trening så bestemte jeg meg for å ta opp tråden igjen. Jeg kjente at kroppen trengte å bevege seg, og jeg merket at lysten til å trene kom tilbake igjen. Jeg følte ikke at jeg måtte komme igang fordi magen ble større eller noe, men jeg hadde rett og slett lyst! Så da gjorde jeg det som føltes naturlig for meg, jeg delte det på bloggen og i sosiale medier. Jeg merket imidlertid raskt at både gleden og motivasjonen sank som en stein igjen, og det gamle forventningspresset kom tilbake. Jeg følte meg i elendig form, og jeg ble rett og slett flau over meg selv. Kettlebellen på 12 kg føltes som 30 kg, 10 repetisjoner med hip thrusth var et mareritt, og push ups kunne jeg bare glemme. Dette kunne jeg jo ikke dele på bloggen, hvor er motivasjonen for andre i det? Jeg brukte så mye energi på å deppe over alt jeg IKKE fikk til, og det endte ikke med treningen. I en periode følte jeg ikke at jeg fikk til noen verdens ting, ALT gikk til helvete (i hodet mitt selvsagt, ikke i virkeligheten).

    Jeg måtte ta mine egne råd, og innse at det er mye bedre å feire de små seriene i hverdagen, og fokusere på alt jeg faktisk får til. Fokusere på reisen i seg selv, og tenke at enhver endring faktisk er positivt. For om man senker forventningene og slutter å sammenligne seg med andre, så får man faktisk til ganske så mye! Jeg sluttet å følge en del store treningsprofiler i sosiale medier, jeg begynte å fokusere på hvor bra kroppen føltes etter en lang tur med Gaia. Jeg begynte å gjøre det for min egen del, ikke fordi jeg skulle være til inspirasjon for andre. Jeg la igjen kamera hjemme og telefonen i treningsbagen. Først da begynte den deilige treningsgleden å snike seg tilbake igjen, sakte men sikkert. Når jeg gjorde det for min egen del, og kun derfor. Tanken kom den perfekte kroppen har jeg jo lagt fra meg for lenge siden, nå er det viktigere for meg å trives med meg selv akkurat som jeg er nå! Det betyr ikke at jeg ikke vil bli bedre, ikke vil bli i bedre form, men det skal ikke være et krav for å være bra nok.

    Dette er også noe av temaet Kari Traa tar opp i sin nye kampanje, Celebrate yourself! Den oppfordrer oss kvinner til å omfavne våre styrker og alt vi faktisk får til, fremfor å hele tiden sammenligne oss med et urealistisk ideal. Det oppfordres til å finne tilbake til treningsgleden og legge igjen prestasjon og forvetningspresset hjemme. Med det mener det selvsagt ikke at man ikke kan jobbe for å bli bedre, men at man faktisk husker å feire de små fremskrittene også. For de er det garantert mange av, selv om de har en tendens til å forsvinne midt oppe i alt. Streben etter perfeksjon er noe som sitter dypt i mange av oss, men hvor ofte blir ting egentlig perfekt? Det kan selvsagt virke slik i sosiale medier at noen lever perfekte liv, men hvor reelt er det egentlig? Jeg tror vi alle kan komme mye lengre ved å være mer takknemlige for det vi har, og alt vi faktisk får til, fremfor å alltid strebe etter det vi ikke har og det vi ikke får til. Det er ihvertfall mitt mål fremover! Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å dele treningen min igjen, men akkurat her og nå? Da skal treningen får være min egen greie, en greie jeg gjør kun for min egen del, og det er faktisk mer enn godt nok.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 10
    Oct 2017
    7:14 pm

    Litt tom idag

    -Annonselenker-

    God kveld dere. Jeg har hatt en liten fridag idag, fra jobb vel og merke. Hodet har aldri fri om dagen føles det som, med unntak av 10 minutter på morgenen hvor jeg sitter med pleddet på badet og hører på føneren… Jada, du leste helt riktig, det er min form for meditasjon, og det er vistnok skikkelig sært. I skrivende stund hører jeg faktisk på støvsugeren som suser og går ved siden av meg. Alt for å prøve å roe ned hodet litt, med varierende suksess. Idag tok jeg ihvertfall en viktig avgjørelse, og det føltes veldig bra. Jeg kommer til å dele den her på bloggen etterhvert, men foreløpig må den fordøyes litt på egen hånd tror jeg. Det føles litt som et nederlag samtidig som det er veldig riktig for meg, så jeg får ikke helt tak på det hele. Jeg tror det bare må få synke inn litt først før jeg helt klarer å sette ord på det.

    Antrekk: Deilig, myk genser // Stretch bukse med glidelås // Hvite sneakers i skinn

    Dermed føler jeg meg litt tom idag, selv om tankene raser avgårde. Det har vært noen tunge dager, selv om det er enkelt å sette på seg et smil også fordi jeg får lov til å drive med noe jeg elsker. En dårlig dag med lysglimt, eller kanskje bare en god dag med perioder av mørke? Det kommer og går litt, og jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det. Samtidig er det normalt å ha noen tøffe dager, og idag er det jo også Verdensdagen for psykisk helse. Årets tema er “Noe å glede seg over”, og det ble jeg sittende å tenke over idag. Selv om ting er tungt og vanskelig, så er det jo også mye å glede seg over i hverdagen. Både små og store ting, og når hodet ikke spiller helt på lag så er det kanskje disse tingene vi burde fokusere på. Legge vekk det store og seriøse bildet en stund og heller glede oss over følelsen av det nye pelspleddet, eller nyte en tur i frisk luft med en god venninne.

    Jeg vet ihvertfall med meg selv at jeg har en tendens til å krisemaksimere og gjøre alt verre enn det er. Så av og til må jeg lene meg tilbake og puste med magen, selv om jeg er stresset. Dere vet følelsen av at man bare burde ha det bra? At det ikke er logisk at man føler det på den måten, at man bare burde skjerpe seg og få orden på ting? Den er vond, og det stresset gjør ofte at man bare setter seg enda mer fast. Slik er det ihvertfall for meg. Så ikveld skal jeg heller prøve å skrive ned alt jeg faktisk har å glede meg over og fokusere på det, fremfor alt jeg føler ikke fungerer. Det er tross alt en mye bedre tankegang når alt kommer til alt. Ha en herlig kveld dere, og takk for at du leste.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 3
    Oct 2017
    4:31 am

    Vann over hodet?

    -Annonselink-

    God morgen i stua (eller pcen/mobilen kanskje?). Jeg skal avgårde for mitt første personalmøte med teamet, og jeg er veldig spent. Jeg er ikke nervøs, men mer spent egentlig. Vi har hatt en knallmorsom start på oktober så langt, og jeg gleder meg skikkelig til veien videre. Samtidig skal jeg innrømme at jeg føler litt at jeg ikke har vann over hodet nå. Ikke hovedsaklig pga jobben egentlig, den føler jeg går ganske greit, selv om jeg selvsagt har mye å lære. Det bare føles som litt for mye for tiden, såpass ærlig må jeg være. At jeg har litt for mange baller i lufta, men jeg klarer ikke helt å prioritere hvem jeg skal fortsette å kaste, hvem jeg skal lande og hvem jeg skal kaste bort. (her snakker vi metaforer altså!). Det går jo i et hele tiden, og det er vanskelig å sette seg ned for å virkelig sette seg i tenkeboksen. Samtidig må jeg si at jeg virkelig nyter dagene selv om det er mye å gjøre. Det føles som om noe har falt litt på plass, gir det mening? At den første brikken landet der den skulle.

    Antrekk: T-skjorte fra Zizzi Nordby // Skjørt fra Fashion Nova // Sko fra Ellos Collection // Skinnjakke fra Zizzi Nordby

    Det sier jo kanskje seg selv at det blir med hektisk når man brått hopper opp 20% i stillingsprosent, og det mest fornuftige ville nok vært å kutte ut noe annet. Samtidig vil jeg gjerne gjøre alt og ikke gi meg med noe. Kanskje en dårlig egenskap, I know, men svært vanskelig å snu, selv om jeg hater å gjøre ting halvveis. Derfor har jeg bestemt meg for å se det litt ann, prøve i noen uker og se hvordan det føles. Om det er overkommelig rett og slett, og deretter ta en avgjørelse. Familien har nok allerede noe å si på det, men valget må jo til syvende og sist være mitt.

    Åh, mange tanker fremdeles om dagen som dere ser, men samtidig tror jeg faktisk hverdagene blir mer forutsigbare nå. Jeg har ganske klare krav på meg om hvordan jeg skal jobbe, og det gjør det jo lettere å planlegge. Nå må jeg jo ikke si ja til alle slags vakter etc, hehe. Nå skal jeg også prøve å få snike inn litt morgentrening før jobb de neste ukene, og bare det tror jeg kan hjelpe masse på det meste. Man kan fnyse så mye man vil av slike klisjeer, men trening gir faktisk energi i lengden. Det er det faktisk ingen tvil om for min del, og jeg savner det skikkelig. Jeg føler jeg får til og rekker utrolig mye, men tenk så deilig om energien fulgte med så jeg ikke ligger som en død sokk i sofaen hver kveld da!

    Nei vet dere hva, nå må jeg faktisk gi meg her, haha! Dette er en slik dag hvor jeg kan bable og skrive i evigheter. Får satse på at det holder seg til ikveld, da er planen å spille inn episode 10 av Podcasten min. Vet det er mange som venter, og jeg prøver fremdeles å få den ut mer jevnlig. Ha en super tirsdag da dere, jeg får prøve å få på meg ansiktet her før jeg drar avgårde. Vi blogges!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage