• 26
    Aug 2018
    6:17 am

    Slik får du folk til å like deg

     

    Er det noe vi mennesker er opptatt av så er det at andre skal like oss. Noen er så opptatt av det at de endrer personlighet utifra hvem de henger med, og får nervøst sammenbrudd om noen ikke liker dem. Generelt er vi veldig opptatt av hva andre synes om oss, og jeg synes ikke det er så rart at man ønsker å bli likt av andre. Samtidig føler jeg også det er ganske naturlig at ikke alle liker det, og det samme tilbake selvsagt. Jeg har noen mennesker jeg absolutt ikke kan fordra eller bare ikke liker. Det betyr ikke nødvendigvis at det er noe galt med de menneskene, det betyr bare at kjemien ikke er der, vi er for forskjellige eller at de står for ting jeg ikke står for selv. For å nevne noe.

    Uansett, jeg tror det er en viktig greie vi alle kan gjøre for å få folk til å like deg. Det er kanskje ikke så lett for alle i dagens samfunn, men jeg tror uten tvil at det er dette som er nøkkelen! Trikset er rett og slett: VÆR DEG SELV! Jeg sa jo det ikke nødvendigvis var lett. Neida, fra spøk til alvor dere, jeg tror helt klart at man blir best likt om man er seg selv. Om man er åpen og ærlig med de rundt seg, om man tørr å smile og lei, om man viser empati og forståelse, om man viser at man er ydmyk, men også tror på seg selv. Det handler så absolutt ikke om å være perfekt. Overhode ikke. Jeg tror imidlertid at om man hele tiden snur kappen etter vinden, følger alle trender fordi “alle andre gjør det”, snakker på en måte til en person og en annen måte til en annen person, så tror jeg det er vanskeligere for folk å like en. Dog skal det sies, at selv ved å være seg selv så er det ikke alle som vil like deg. Sånn er det bare, og det handler ikke om at det er noe feil ved DEG. Det er ikke nødvendigvis noe feil ved de som ikke liker deg heller (selv om de selvsagt går glipp av noe ved å ikke kjenne deg), det er bare sånn det blir noen ganger.

    Så vær så snill dere, husk at dere ikke trenger å være på en bestemt måte for at noen skal like deg. Du trenger ikke 4 lag sminke, silikonpupper og sprettrumpe, du trenger ikke den nyeste Iphone eller holde de største festene. Vær deg selv, og du vil tiltrekke deg de riktige menneskene. Personlig vil jeg mye heller ha venner som liker meg for den jeg er, på godt og vondt, enn mennesker som liker en fasaden jeg setter opp. Jeg har sagt dette så ofte når det gjelder kropp og utseende, men det gjelder like mye her. Hva som om Lise borti gata ikke liker deg? Lise som du ikke er sammen med i hverdagen, som ikke har noen annen funksjon i livet ditt enn å at hun bor litt lengre nedi gata og du kanskje ser henne på vei til jobb? Hvorfor er det så forbanna viktig egentlig? Det er ikke negativt å bli ville bli likt av andre, misforstå meg rett. Samtidig tror jeg man får det mye bedre om man godtar at ikke alle liker deg, uten at det betyr at det er noe feil ved deg.

    Dette er jo noe jeg virkelig har fått erfart som blogger. Noen mennesker liker meg bare ikke, samme faen hva jeg gjør. Gjør jeg det ene så er de galt, og gjør jeg det andre så er faen i meg det galt også. Da tenker jeg det er viktigere at jeg er meg selv på godt og vondt, og så får de som liker meg gjøre det, og de som ikke gjør det? Vel jeg tenker helt ærlig at det er deres tap! (de anser det sikkert ikke som et tap, men dem om det, haha). Det tar kanskje litt tid å lære seg selv å tenke slik, men man må bare starte et sted. Det er viktig å føle seg likt, men sats heller på å bli likt at de rette personene, istedet for alt og alle. Med det ønsker jeg dere en strålende søndag!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 23
    Jun 2018
    8:08 pm

    Du trenger ikke like kroppen min

     

    Igår la jeg ut et bilde av meg selv i den nye bikinien min. Både fordi jeg ville vise frem bikinien, fordi jeg synes jeg så bra ut, og fordi jeg følte jeg hadde et viktig budskap å dele sammen med bildet. Sammen med bildet la jeg ut følgende tekst:

    Dere som følger meg vet jo at dette er et tema som jeg synes er ganske viktig, og som jeg snakker mye om. Nå som sommeren og bikinitiden er her så er det jo ikke akkurat mindre aktuelt, og heldigvis får jeg mye positive tilbakemeldinger fra dere som følger meg. Faktisk er det hovedsaklig positive tilbakemeldinger om dagen, og det er jo enda bedre. Jeg føler faktisk at jeg gjør noe riktig og viktig, det er jo derfor jeg fortsetter. Når jeg hører fra Janne på 45 år som endelig har turt å bade med jentene sine i syden, eller Frida på 17 år som endelig føler at hun er bra nok, de tilbakemeldingene betyr så utrolig mye for meg. Mye mer enn de som absolutt skal slenge ut negative kommentarer om meg og kroppen min.

    Fordi når jeg legger ut bilder av meg selv, enten det er i bikini, eller i et antrekk jeg føler meg fin i, så legger jeg det ikke ut for at andre skal like kroppen min. Jeg legger det ikke ut for at andre skal synes jeg er flott, sexy, attraktiv, eller søt. Jeg legger det ut fordi JEG føler meg bra og synes jeg ser bra ut på bildet. Om noen andre synes jeg ser bra ut også så er det selvsagt veldig hyggelig, jeg klager ikke på det altså. Det er alltid hyggelig med komplimenter. Poenget mitt er bare at jeg ber ingen andre om å like kroppen min, eller antrekket mitt, bare fordi jeg er i sosiale medier og legger ut bilder av meg selv. Så når folk kommenterer ting som “Huff, den kjolen var ikke noe fin til deg”, eller “Du har så stygge bein” eller andre lignende kommentarer så prøver jeg å ikke ta det så veldig alvorlig. (Med mindre jeg ber om andres mening selvsagt, da er det noe helt annet). Fordi det er faktisk ikke viktig for meg i lengden om andre liker utseende mitt eller stilen min. Det som betyr noe er at jeg gjør det, og det er det jeg har jobbet mot så lenge. At JEG skal være komfortabel med hvem jeg er. Ikke bare når det gjelder kropp, utseende og stil selvsagt, men enda viktigere den jeg er som person. Det har vært en lang reise, og jeg er så takknemlig for at jeg har kommet ditt jeg er idag.

    Du trenger faktisk ikke å like kroppen min, fargen på håret mitt, stilen min, eller den jeg er som person (selv om jeg selvsagt er awesome, haha). Det er helt i orden, alle kan ikke like alle, men du får godta at jeg faktisk gjør det. Du trenger ikke forstå hvordan jeg kan like en kropp som tydeligvis er langt fra DIN ideal, fordi jeg lever etter mine egne idealer. Du trenger ikke like alt jeg har på meg heller fordi vi har alle forskjellige stiler, og det er helt i orden. Budskapet jeg kommer med er imidlertid like viktig, uansett hvordan jeg måtte se ut og hva andre måtte synes om det. Den tankegangen håper jeg dere som leser denne bloggen tar til dere også. Det viktigste er hva DU synes om det selv, ikke alle andre. Om du klarer å komme ditt, da når du langt!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 13
    May 2018
    6:58 am

    En liten påminnelse

     

    Hei dere. Jeg kom til å tenke på noe etter en kommentar jeg fikk her på bloggen denne uka. En ting som faktisk er litt viktig og som jeg føler folk glemmer, eller ikke klarer helt å se. Jeg skriver jo en del om dette med å være fornøyd med seg selv, innse at man er god nok som man er, og at livet ikke automatisk blir bedre. Slik som i dette innlegget om Skjønnhetsinfluensa. Det innlegget og kommentaren jeg nevnte er selvsagt bare et eksempel, dette jeg nå skal snakke om er noe jeg har opplevd mange ganger før. Fordi, jeg synes det er utrolig trist, at når jeg skriver om dette med selvtillit og selvfølelse så skal vekten min dras inn i bildet. Da skal overvekt brukes som et argument, type “ja det er supert med selvtillit, men du er jo overvektig og det er ikke bra for helsa”. Men dere, det er jo faktisk ikke det vi snakker om.

    Fordi, selv om jeg som skriver dette er overvektig, så synes jeg det er viktig å huske på at dårlig selvfølelse, dårlig selvtillit og følelsen av å ikke være bra nok fordi man ikke ser ut på en gitt måte, ikke bare rammer de med overvekt. Den kan ramme alle, uansett størrelse og kroppsfasong. Det er ikke slik at slanke, trente eller normalvektige jenter (og gutter) ikke sliter med de samme følelsene. Disse følelsene har alle fra tid til annen, man må ikke veie X antall kilo for å ha disse følelsene og tankene. Det virker av og til som om noen tror at selvtillit kommer automatisk når ser ut på en gitt måte, men disse utfordringene sitter jo i hodene våre. Mine innlegg om selvfølelse og selvtillit henvender seg faktisk til alle, ikke bare deg som er overvektig eller har noen kilo ekstra. Derfor synes jeg det er så trist når alt jeg skriver ofte blir dreid til å handle om overvekt (og ofte min personlige overvekt), kun fordi jeg som skriver dette er overvektig. Jeg er fullstendig klar over at jeg er overvektig dere, men dette er like viktig å jobbe med nå som om jeg hadde gått ned 60 kg igjen.

    Det handler ikke om at jeg ikke er enige i kommentarene, for ofte er det mange gode poenger folk kommer med. Som i gårsdagens kommentar, jeg er helt enig i mange av poengene og synes det var en gjennomtenkt tekst. Så ikke misforstå meg her. Jeg bare synes det er viktig å huske at disse følelsene om utilstrekkelighet er noe alle kan slite med, og jeg ønsker faktisk å nå ut til alle med mitt budskap. For selv om en slank person kanskje ikke møter det samme stigma som overvektige, så kan man fremdeles sitte med følelsen av å ikke være bra nok, ikke strekke til, og det er vondt for alle. Jeg aner ikke hvor mange flotte jenter jeg hører ifra, i alle fasonger, som sliter med de samme tankene. Det å være positiv til seg selv og egen kropp er jo noe vi alle må jobbe med mener jeg, ikke bare de på pluss siden. Jeg skulle bare ønske at alt ikke dreide seg om min overvekt når jeg skriver slike type innlegg, at man hadde klart å se litt forbi meg og heller få med seg budskapet. Kanskje det er for mye forlangt av meg, men jeg håper at ved å skrive dette så får noen en liten påminnelse om at alle kan slite med vonde tanker om seg selv. At dette med å snakke pent til seg selv og innse ens egen verdi ikke sitter i utseende, faktisk gjelder oss alle. Takk for at du leste 

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 20
    Sep 2017
    6:37 am

    Hvorfor betyr utseende så jæv…. mye?

     

    Jeg får ganske mange meldinger på mine sosiale medier, og det synes jeg er utrolig koselig. Alt fra spørsmål om hvor jeg har kjøpt klærne mine, noen som ønsker meg en god dag, eller noen som ønsker å si meg noen fine ord eller få råd. Å få høre fra noen at man har endret livet deres med ordene jeg skriver, eller inspirere noen til  å kjøpe seg helt nye antrekk og at de føler seg bra betyr utrolig mye for meg. Jeg setter så uendelig stor pris på alle som tar seg tid til å skrive til meg, og noen ganger får jeg meldinger som virkelig setter spor. Som virkelig får meg til å tenke over hvilken syk verden vi lever i. En verden hvor så mye måles i utseende at det meste annet blir uviktig. En verden der det å være overvektig er verre enn både det å være slem, sjalu, overfladisk, kjedelig eller ondskapsfull. Hvordan kom vi egentlig hit?

    Denne uka fikk jeg en lang og koselig melding fra en følger på snapchat, men allikevel gjorde denne meldingen meg også utrolig trist. Personen fortalte meg at her om dagen satt hun i bilen og vurderte hvordan hun skulle gjøre slutt på livet når hun kom hjem. Grunnen var at hun måtte ta nytt bilde i anledning passbytte og hun følte seg hun så helt forferdelig ut… Dette er kanskje ekstremt, men samtidig ikke. For det er faktisk slik mange jenter føler det. Vi føler oss mislykket, utilstrekkelig, ikke noe verdt fordi vi ikke ser ut på en gitt måte. Vi forstår ikke hvordan noen kan like oss, elske oss, eller orke å være venn med oss fordi vi har stor mage, cellulitter på lårene eller for tynne armer. Selv om vi får til ALT annet, så er vi ingenting verdt om vi ikke er pene. Vær så snill å si det er flere enn meg som innser for SYKT dette faktisk er?

    HVORFOR gjør vi det? Hvorfor tillegger vi kropp og utseende så veldig mye verdi? Merk at jeg nå ikke snakker om helseaspektet (for det er selvsagt viktig), men det overfladiske utseendepresset. Jeg snakket en gang med en dame som var leder i et stort firma, hun var gift med en mann som hun hadde to barn sammen med som hun fulgte opp etter beste evne. Hun var snill, morsom, hadde mange gode venninner, og hun jobbet som frivillig i en organisasjon. Allikevel var hun ikke fornøyd. Grunnen? Hun hadde jo 5 kg for mye på magen… Det er så utrolig sykt og banalt at vi tillegger utseende vårt så mye fokus at jeg vet ikke engang hvordan jeg skal uttrykke det. Jeg mener selvsagt ikke at du er sykt og banal om du har slike tanker, men selve konseptet at det er slik det er blitt. Det virker som om det er ingenting annet som betyr noe, kun utseende…

    Stor mage, kraftige lår og legger som går rett i skoene, men allikevel bra nok!

    Er vi virkelig så overfladiske? Jeg tror egentlig ikke det, men jeg tror vi alle lar oss påvirke. Jeg tror vi alle trenger å jobbe litt med tankegangen vår, prøve å tenke meg kritisk, og ikke la følelsene få bestemme alt! Det er selvsagt viktig å føle seg bra, men jeg tror de fleste av oss må redefinere en del begreper. Hva er egentlig god nok? Hva er viktig for meg? Hva får jeg faktisk til? Kanskje rett og slett senke kravene våre. Jeg tror selvtillit er en av de flotteste tingene i et menneske, og akkurat som en muskel så kan den trenes opp! Det er ikke verdt det dere, å bruke store deler av livet på å hate hvordan vi ser ut, om magen synes gjennom kjolen, eller om håret ikke er pent nok… Det er faktisk ikke det som betyr noe når vi ligger der gamle og grå. Jeg håper ihvertfall ikke det er det vi angrer på da, men heller at vi tenker på hvilket fantastisk liv vi har levd.

    Sorry dere, jeg blir bare så utrolig frustert, og jeg mener absolutt ikke å kaste vrak på følelsene deres. Dere er ikke svake og mislykket fordi dere kjenner på disse følelsene. Jeg kjenner til de følelsene, jeg vet hvor utrolig vonde de er. Hvor altoppslukende det føles, hvor frustrerende og lei seg man faktisk blir. Jeg har fremdeles dårlige dager selv, og jeg vet det ikke er lett. Virkelig. Så jeg håper ingen av dere tar det på den måten. Jeg blir bare så utrolig lei meg, sint og frustert over at så mange flotte jenter i alle størrelser og fasonger ikke føler seg bra nok fordi de ikke ser ut som en photoshopet reklameplakat… Det er ikke sånn det skal være. Derfor må vi fortsette å snakke om det. Fortsette å sette ting i perspektiv. Så kan vi alle forhåpentligvis sakte, men sikkert forstå at livet handler om så uendelig mye mer enn kropp og utseende, men heller hva som finnes på innsiden.

    Takk for at du leste.

  • 1
    Jun 2017
    7:44 am

    Jeg blir aldri tynn

     

    …. og det er faktisk helt greit.

    Det begynner å bli en stund siden jeg hadde dette intense, altoppslukende ønsket om å bli tynn. Hva nå egentlig det innebærer. Jeg ville bare bli tynn, for da ble livet så mye lettere. Det begynner også å bli en stund siden min høyeste mål var å stille i en fitnesskonkurranse. Om jeg sto på den fitness scenen, da ville alt være verdt det og jeg ville virkelig bevise noe ovenfor både meg selv og de som ikke trodde på meg. Det begynner generelt å bli en stund siden hovedfokuset mitt var hva slags type kropp jeg ønsket meg, fordi jeg var overbevist at om kroppen ble sånn og sånn, da ble jeg lykkelig. Da ville livet snu, og jeg ville leve lykkelig i alle mine dager. Så endte jeg jo opp med å bli ganske tynn da, og når jeg ser tilbake på bilder idag så synes jeg faktisk at jeg rett og slett ser syk ut på noen bilder. På en måte var jeg det også, sykelig besatt av kropp og utseende i det minste.

    Så nå har jeg slått meg til ro med det, jeg blir antagelig aldri tynn, og det er faktisk helt i orden for meg. Jeg kjenner at jeg ikke lengre har dette brennende og altoppslukende ønske om en “perfekt” kropp, og det kjennes så deilig. Joda, jeg har selvsagt ting jeg ønsker å endre på, absolutt! Hadde ikke skadet med litt rundere rumpe, litt mindre pupper, litt mindre overarmer og strammere mage, og det er jo absolutt oppnåelig også. Må bare klare å finne denne treningsgleden igjen som har vært savnet en stund. Ta litt grep om kostholdet. Jeg har imidlertid slått meg til ro med tanken om at jeg aldri kommer til å bli size zero tynn eller i fitnessform, rett og slett fordi jeg ikke vil. Rett og slett fordi det ikke lengre er et mål for meg. Rett og slett fordi…. sjokolade!

    Istedet har jeg et ønske om en viss livsstil, der treningsglede er i fokus fordi det føles bra for kropp og sinn. Der man virkelig nyter livet og det den har å tilby, på alle arenaer, og velger å tenke positivt om seg selv og egen kropp. Der man ikke setter begrensninger for seg selv fordi man ser ut på en gitt måte, enten det må være for tynne bein eller for stor mage. Der man gjerne kan ønske å endre visse ting ved kroppen, men hvor disse tingene ikke har en innvirkning på om man er bra nok eller ikke. Hvor hvem man er som person betyr mer. Der man setter seg mål fordi man vil og det gir en noe positivt, men hvor en dag uten trening så absolutt kan være en dag med mening. En livsstil der man fokuserer like mye på den mentale helsen som den fysiske. Jeg har store drømmer som dere ser, men jeg tror det er mulig!

    Jeg er ikke helt der enda selv, såpass må jeg jo innrømme. Det forsto jeg da det brått var pizza 4 av 7 dager i forrige uke, haha! Allikevel tror jeg så absolutt det er mulig så fort man finner balansen. Noen av dere som leser dette vil sikkert tenker at dette er bare noe jeg skriver fordi jeg ikke “klarer å gå ned i vekt” og lignende. Vel, da får dere tro det, jeg orker ikke å bruke tiden min på å diskutere med dere. For meg er det ingen tvil om at jeg klarer det meste jeg virkelig ønsker å få til. Jeg har imidlertid genuint ikke noe stort ønske om å bli tynn, om å få sixpack eller presse meg inn i størrelse 32. Jeg har et ønske om bedre helse og en strammere kropp, absolutt, men om jeg kunne velge synes jeg faktisk det ville vært veldig fint å vært en størrelse SMALL på Zizzi Nordby jeg. Om jeg skulle definert noe. Jeg trives uten tvil best med litt former på kroppen! Merk at dette er min personlige mening, og ikke ment som et stikk til noen som ønsker noe annet, eller som har en annen idealkropp 🙂

    Jeg har slått med til ro med at jeg mest sannsynlig aldri blir tynn, rett og slett fordi jeg ikke lengre har et stort ønske om det selv. Det er faktisk helt i orden, og det føles også litt godt. For med den tanken i bakhodet føler jeg at jeg kan fokusere på andre ting, som helsen min. Jeg kan fokusere på å bli en bedre personlig trener, en bedre kjæreste, en bedre blogger, en bedre person mot andre og en bedre venn. Fordi ingen av de tingene er avhengig av hvordan jeg ser ut (enkelte er uenige med PT delen der, men det får bare være). Det som avgjør om jeg blir lykkelig i livet er tross alt min innstilling til det hele, ikke hvorvidt magen min er flat eller lårene mine ikke gnisser inntil hverandre når jeg går.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 25
    Jan 2017
    11:47 am

    På ditt beste

     

    Hva velger du egentlig å fokusere på?

    Vet du når du er på ditt beste? Når du setter på deg et smil og byr på deg selv, uten å bekymre deg om hva andre måtte mene eller de tingene du er misfornøyd med. Når du smiler og ler, når du gir av deg selv til de rundt deg. Når du innser at deg, dine egenskaper og kvaliteter er bra nok uansett hvordan kroppen måtte se ut. Når du trener og er i bevegelse fordi du vet det er bra for kroppen din, fordi det får deg til å føle deg bra, ikke fordi du stresse fordi du føler du må se ut på en gitt måte for å bli akseptert. For det må du faktisk ikke, men samfunnet prøver å innbille oss det motsatte.

    Jobben om å akseptere oss selv starter ikke på treningsenteret, det starter i hodet. Mental trening er noe som stadig får mer oppmerksomhet. Jeg har ikke noen utdannelse eller lignende, men via min egen reise står det ganske klart for meg at det er hodet de aller fleste av oss burde jobbe med. Vi må jobbe med måten vi tenker om oss selv på, hva vi fokuserer på, og kanskje viktigst vår kritiske sans. For det er utrolig lett å bli påvirket i det samfunnet vi lever i idag, og jeg tar meg av og til i å måtte stoppe opp og puste litt. Til tross for at jeg hver dag prøver å fronte en naturlig balanse, å finne gleden i det man gjør og ikke kun fokusere på kropp og utseende, så må jeg av og til ta meg selv i å ikke ønske det samme. Tankene om at jeg burde sette igang med en diett, “bare for å kickstarte”. Tankene om at jeg ikke kan trene i singlet og shorts. Tankene om at dersom jeg bare hadde hatt en finere kropp så ville jeg fått flere blogglesere og folk ville tatt meg mer alvorlig. De tankene får av og til et grep om meg også.

    Antrekk: Topp fra Ellos Sport // Röhnisch Liza Shiny 7/8 i blått (annonselinker)

    Det verste er at de fleste tingene vi er mest misfornøyde med er det som regel kun vi selv som legger merke til. Vi har også en tendens til å tro at de små “skavankene” er nok til at andre ikke synes noe om oss, eller at de betyr at vi ikke er bra nok. Det er selvsagt ikke tilfelle, men dersom noen skulle mislike deg fordi du har litt mage, eller store overarmer, er de virkelig verdt å ta vare på? Selvtillit sitter i hodet dere, og det har egentlig svært lite med kroppen å gjøre. Man får ikke automatisk bra selvtillit av en fin kropp, tro meg, jeg har vært der selv! Samtidig er vi nok litt for flinke til å følge mennesker i sosiale medier som, bevist eller ubevist, gjør at vi tror en fin kropp = et fantastisk liv. Kanskje er vi også litt for dårlige til å huske at vi ikke ser alt via sosiale medier, kun det andre vil vi skal se. Vi vet det egentlig, men om man blir eksponert for noe nok ganger er det lett å la det bli en sannhet.

    Jeg tror vi noen ganger må ta en liten pause og tenke over hva som faktisk betyr noe. Med det mener jeg ikke at du skal slenge deg i sofaen og spise sjokolade hver dag for at kos er viktig. Tenk etter hva som faktisk er viktig for deg hos andre mennesker. Er det kvaliteter og egenskaper som lojalitet, viljestyrke, humor og det at de alltid er i godt humør, eller er det at de ser ut på en bestemt måte? Jeg tror de aller fleste av oss vil si det er det første. Jeg blir ihvertfall så mye mer tiltrukket av positive mennesker som er seg selv, som byr på seg selv og får meg til å le, og det er da vi mennesker er på vårt beste. Når vi tørr å være oss selv 🙂 Når vi tørr å ha troa på at vi er gode nok, akkurat som vi er.

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 16
    Jan 2017
    7:13 am

    Forbilde

     

    “Er hun et godt forbilde når hun er så feit?”

    For mange er jeg et forbilde, og når jeg skriver det føles det veldig merkelig. For, selv om jeg elsker den muligheten jeg har til å inspirere og motivere andre, så prøver jeg bare å være meg selv. På godt og vondt.  Jeg har lenge sagt at jeg vil blogge på en måte som føles riktig for meg, for jeg vil at folk skal like meg og bloggen min slik jeg er. Ikke for noe jeg prøver å være, men som jeg ikke klarer å opprettholde. Det betyr både oppturer og nedturer, for det er det vi alle opplever i hverdagen. Å få høre at jeg er et forbilde både gleder meg, og skremmer meg samtidig. Det ansvaret som følger med tar jeg faktisk ganske alvorlig, men samtidig må jeg kunne være meg selv, ellers kommer jeg ingen vei.

    “I am limited edition” t-shirt finner du HER (nå 40% avslag) (adlink)

    Jeg aner ikke hvor ofte jeg får høre eller leser diskusjoner om meg selv, om jeg er et godt forbilde. Om det er greit å promotere fedme på den måten jeg tydeligvis gjør. For jeg er jo usunn, bare se på meg da, hvordan kan noen bli motivert av meg? Hvordan kan “en som meg” være personlig trener? Av og til lurer jeg på om disse menneskene egentlig bryr seg. Om de virkelig er lidenskapelig opptatt av om jeg faktisk er et godt forbilde og om de virkelig er bekymret på mine vegne. Personlig tror jeg virkelig ikke det. “Det er helseskadelig å være feit” sier de, uten å engang tenke på at deres kommentarer kan være like skadelige. For helse handler ikke kun om vekt, god helse handler om flere faktorer hvor mental helse også har en viktig rolle.  “Det er ikke greit å være feit” sier de, men å rakke ned og slenge dritt om andre fordi de ikke ser ut slik du vil, det er tydeligvis helt greit. Hvem er egentlig de til å bestemme at det ikke er greit å være meg? At jeg med min personlighet, egenskaper og kvaliteter skal slenges til side fordi jeg ikke er slank? For noe forbanna tull.

    For jeg promoterer ikke fedme. Jeg vet jeg er overvektig, men jeg oppfordrer aldri noen til å droppe trening, et sunt kosthold og bevegelse i hverdagen, heller oppfordrer jeg til det! At jeg selv veier det jeg veier betyr ikke at jeg oppfordrer alle andre til å veie det samme. Det blir en altfor enkel tankegang. For jeg er så uendelig mye mer enn kroppen min. Jeg er morsom, lojal, selvsikker, arbeidsom, løsnings orientert, og lidenskapelig opptatt av å få andre til å innse hvor fantastiske de er, for å nevne noe. At jeg stadig skriver om at man skal være fornøyd med seg selv betyr ikke at jeg gir dem en hvilepute. Å være fornøyd med seg selv handler ikke om å ikke ønske endringer, eller slenge seg i sofaen med en sjokoladeplate. Det handler om å innse at man er bra nok som man er akkurat her og nå, uansett hva andre måtte mene. Det handler om å bygge en selvsikkerhet som ikke er basert på kropp og utseende, men hvordan man er som person. Dersom man liker seg selv så skinner det igjennom til utsiden, det er det ingen tvil om.

    For mange er jeg et forbilde, men det er ikke fordi jeg er feit, overvektig, ser ut som en “stappa pølse” eller andre skjellord som dukker opp. For mange er jeg et forbilde fordi jeg tørr. Fordi jeg følger drømmen og utdannet meg til personlig trener selv om jeg overhode ikke ser veltrent ut. Fordi jeg har selvtillit og bein i nesa. Fordi jeg tørr å prøve nye ting andre mener jeg er “for stor” til, og  fordi jeg setter meg hårete mål. Fordi jeg tar på meg bikini på sommeren som om det er verdens mest naturlige ting (det er det faktisk også!). Fordi jeg tørr å vise både strekkmerker og valker uten at det plager meg nevneverdig. Fordi jeg kler meg i shorts selv om mange mener jeg burde la være. Fordi jeg velger å være glad i meg selv og har troa på at jeg er awesome selv om magen ikke er flatt og lårene har cellulitter. Fordi jeg nekter å anse meg selv som mindreverdig pga vekten min, til tross for et samfunn som stadig forteller deg at du ikke er god nok før du ser ut på en gitt måte. Det er også den type forbilde jeg ønsker å være 🙂

    Javel, så mener noen jeg er et dårlig forbilde. Jeg veier for mye, er usunn (merkelig hvordan så mange har førstehåndskunnskap om det jeg spiser), viser for mye kropp, promoterer fedme, lager feil oppskrifter og gud vet hva. Det er helt i orden, for jeg prøver ikke å være et forbilde for hele verden. Jeg prøver imidlertid å være et så godt forbilde jeg kan for de som faktisk føler jeg gir dem noe positivt. For når alt kommer til alt, det er dere jeg velger å høre på. Jeg velger å høre på dere som sender meg meldinger og forteller om hvordan jeg har gitt dere giv og motivasjon, til dere som har blitt inspirert og gått ned mangfoldige kilo. Til dere som skriver til meg og sier at dere endelig har endret syn på dere selv, og innsett at dere er bra nok. For det er dere, virkelig! Det er dere som betyr noe. For jeg vet jeg ikke kan gjøre alle fornøyde, og det er heller ikke målet mitt.

    For er det noe vi trenger så er det flere forbilder! Det å ha et forbilde betyr ikke at du skal bli akkurat som dem, men de skal inspirere deg til å bli bedre. Et forbilde skal gi deg en god og positiv følelse og noe å strekke deg etter, et ønske om å gjøre positive endringer for egen del. En følelse om at du også kan klare det. Det tror og håper jeg at jeg bidrar til for mange, og for meg er det de som betyr noe når alt kommer til alt 🙂

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

     

  • 28
    Nov 2016
    5:25 am

    Vi over størrelse 42 fortjener ikke ekslusivitet

     

    …. om man spør Gina Tricot vel og merke!

    Igår la Caroline Berg Eriksen ut et innlegg om den nye Exclusive Collection til Gina Tricot, og jeg måtte bare inn og ta en titt. Dette skal være en kolleksjon med fine materiell og luksuriøse detaljer som skal løfte plaggene til et nytt nivå. Og det var utrolig mye lekkert der, og jeg falt helt for en lyseblå kjole med lange ermer som jeg hadde så lyst til å klikke meg hjem. Det kunne jeg bare glemme da kolleksjonen kun går opp til størrelse 42. Det skal sies at veiledningguiden viste til og med størrelse 44, men jeg kunne ikke finne et eneste plagg i denne størrelsen. Så med andre ord, er du over størrelse 42 kan du bare glemme eksklusivitet, for vi vil jo selvsagt ikke føle oss fine. Vi vil bare gjemme oss bort vi i store klær i triste farger, alle vet jo det.

    Antrekk: Blå skjorte fra Zizzi Nordby // Leggings fra Zizzi Nordby // Støvletter med elastisk skaft fra Ellos // Veske fra Morris (adlink)

    Vel, sånn er det faktisk ikke, men allikevel er dette noe man opplever stadig vekk dersom man er litt på den frodige siden. Personlig kan jeg fint bruke størrelse 42 i mange overdeler, men det er sjeldent disse plaggene er tilpasset litt større byste, og dermed faller jeg igjennom igjen. Det er sjeldent klær fra typiske butikker som Gina Tricot, Lindex, HM etc sitter godt på min kropp, og jeg er ikke videre imponert over “plus size” kolleksjonene til de nevnte butikken. Ofte går det i kjipe, triste farger, og istedet for passform har de bare slengt på 20 cm ekstra med stoff. Kroppen min krever rett og slett litt bedre passform så alle de flotte kurvene mine kan komme til sin rett, slik velger jeg å tenke om det! Nå har vi jo heldigvis noen butikker som virkelig har forstått dette med passform, men samtidig synes jeg det er så feil at man ikke kan handle klær hvor man vil.

    Vi så jo det samme da HM kom med sin nye designkolleksjon som de valgte å kun ta inn til og med størrelse 40. De definerte størrelse L og 42 som plus size, og dermed er de (sammen med mange andre) med på å understreke det mange av oss føler i hverdagen. At vi ikke er bra nok, vi er for tykke og vi fortjener ikke å føle oss fine. Passer du ikke klærne i de vanlige avdelingene er du forvist til plus size avdelingens mørke hjørnet, og der er det ikke alltid koselig å være (med få unntak). Jeg synes det blir så uendelig feil, og jeg tror mange butikker går glipp av en enorm omsetning fordi de ikke produserer større klær. Jeg synes det er så feil at jeg ikke kan sikre meg eksklusive plagg fordi puppene mine ikke går inn i en medium, eller rumpa mi får plass i en kjole i størrelse 42.  Det virker som mange butikker bare antar at store størrelser ikke vil selge, men ofte ser man jo at det nettopp er disse størrelsene som forsvinner først. Ta Kari Traa som et eksempel, skal du ha ullundertøy i størrelse XL skal du som regel være rask! HM spiller for eksempel på inkludering og at mote er for alle i sine siste reklamefilmer, mens mange av butikkene deres samtidig fjerner plus size avdelingene sine, hvilke signal gir det egentlig?

    Greit nok, jeg kan til nød forstå at det kan være kostbart å produsere hele sortimentet i en stor størrelseskala, men da burde man kunne ta seg råd på ekslusive kolleksjoner mener nå jeg. Heldigvis er det noen butikker og merker som har forstått virket enormt marked det er for litt større klær med god passform, jeg må selvsagt trekke frem både Zizzi og Ellos.no! Jeg handler så og si alle klærne mine her, og det kommer neppe til å endre seg. Hos Zizzi starter klærne på størrelse 42/44 som hos dem er definert som en Small. Det er litt balsam for sjelen etter å ha lett etter XL klær i andre butikker. Hos Ellos finner du ofte klærne helt opp til størrelse 52 uten å måtte handle på Plus Collection, og de har i tillegg god passform, hipp hurra for det 🙂

    Og før jeg får det argumentet, NEI, dette handler ikke om fat acceptance eller at jeg fronter fedme som en god ting (gudene skal vite hvor lei jeg er den beskyldningen). Overvekt er ikke bra, og jeg oppfordrer alle til å strebe etter en sunn livsstil med sunt kosthold og bevegelse. Samtidig oppfordrer jeg også alle til å forstå at grunnene til overvekt er mange, noen har en større kroppsfasong fra naturens side, noen liker å ha litt ekstra å ta i, og man er ikke automatisk usunn fordi man er en størrelse 44. Man fortjener faktisk å føle seg fin og se bra ut selv om man ikke passer inn i malen samfunnet mener man måtte passe inn i. Man har faktisk lyst til å pynte seg selv om man ikke bruker størrelse 38. Selv om man jobber med å gå ned i vekt og størrelse, så fortjener man å føle seg vel i klærne mens man gjør det. Mest av alt handler det kanskje om at jeg er så lei av at man skal bli delt inn i kategorier utifra utseende og størrelse på kroppen fremfor det som virkelig teller. Er det egentlig så fryktelig mye å forlange?

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage

  • 18
    Jun 2016
    7:56 pm

    Hvordan føler du deg sammen med vennene dine?

    “Lurer på hvordan Helene føler seg ved siden av deg”

    Kommentaren over ble postet på bloggen til Julie under et bilde av meg og Julie i bikini. Du er jo ganske så blind om du ikke ser at Julie er i fantastisk form om dagen, og jeg, vel, jeg tenker at rund også er en form! NEIDA, jeg bare tuller, men jeg tørr jo omtrent ikke å si at jeg er fornøyd med kroppen min lengre for det betyr tydeligvis at jeg ikke er det. Uansett handler ikke innlegget om det, men heller hvordan jeg FØLER meg ved siden av andre jenter, og for å være helt ærlig, jeg føler meg fantastisk når jeg står ved siden av Julie, og mange av de andre flotte jentene i livet mitt fordi….

    De får meg til å smile og le! De får meg til nyte livet, snakke om ting som interesserer meg, og ikke minst får de meg til å ikke overtenke men være her og nå. Julie for eksempel er en utrolig morsom person å være rundt (dere har jo allerede sett hvor gøy vi har det), og det er vanskelig å føle seg dårlig med en person hvor kjemien bare stemmer og vi begge har felles interesser. Under Shapeup weekend var vi begge med på nøyaktig samme timer og vi hadde det nøyaktig like moro også tror jeg, haha! Enten vi hadde på oss bikini, treningstøy eller kjoler hadde vi det bare kult sammen og lever livet (ja litt klisje, but still!). Da tenker jeg sjeldent på at hun er i bedre form enn meg, eller at magen min er for stor, eller at lårene mine er for feite for det har ikke noe å si. Jeg er flott på min måte, og hun på sin. Vi er like gode venner uansett hvordan hun og jeg ser ut, og hadde jeg blitt bedt om å beskrive mine venner ville aldri kropp eller utseende vært det første, eller det tiende på listen min. Jeg tror ikke engang det ville vært på listen min, og det tror jeg ikke det ville vært for mange av dere heller?

    Altså, Julie ser fantastisk ut, jeg er jo ikke blind heller 😛 Samtidig vet jeg hva som ligger bak fysikken hennes, jeg beundrer henne for det, og hun er en motivasjon for meg slik sett. Det får imidlertid ikke meg til å føle meg dårligere med meg selv på generell basis. Jeg vet at jeg også har mange gode kvaliteter hun verdsetter, og kanskje er det ting jeg har eller får til som hun beundrer også. Det er grunnen til at vi er venner, ikke det faktum at vi ser ut på en gitt måte. Selvsagt, det hender jeg blir usikker på meg selv og kroppen min om jeg har en dårlig dag, eller får mange negative kommentarer om at jeg ikke er god nok. Jeg er bare et menneske jeg også, og på slike dager ville jeg kanskje følt meg utilpass ved siden av Julie. Da prøver jeg å fokusere på alt jeg liker ved meg selv, og det faktum at jeg har så mange andre gode kvaliteter som folk liker. Det er svært få som er venn med meg pga hvordan jeg ser ut, heldigvis, og når jeg er sammen med gode venner så er sjeldent fokuset mitt på kropp og utseende, men på helt andre ting.

    Så ja, jeg føler meg fantastisk ved siden av Julie, og mange av de andre venninnene mine, fordi de får meg til å føle meg bra. Jeg vil jo også de skal føle seg bra sammen med meg, uansett hvordan de eller jeg ser ut, og det håper jeg virkelig jeg greier! Husk at du er god nok som du er, og at de som er vennene dine er venner med deg uansett hvordan kroppen din ser ut ♥

    Helene ♥
    Se hva som skjer bak kullisene på snapchat ♥helenedrage

  • 17
    Mar 2016
    9:53 am

    Sier utseende og vekt noe om kompetansen?

     

    Helt siden jeg begynte å gå ned i vekt har jeg opplevd at noen mener min kropp og vekt er allemannseie. Ja, jeg har valgt å være åpen om vekta mi og delt min vei ned i vekt her på min personlige blogg, og det er et valg jeg tok. Da jeg imidlertid tok valget om å ikke lengre dele vekten min da jeg ønsket å ha fokuset på andre ting var det faktisk mange som ble furtne og mente at “det skyldte jeg leserne min”. Wtf? Når ble min kropp og vekt allemannseie? Enda bedre merket jeg det etter at jeg ble personlig trener, jeg aner ikke hvor mange ganger både kroppsfasongen min og vekta mi er blitt brukt om et argument på at jeg må være en dårlig Personlig trener. At hvordan kan jeg hjelpe andre når jeg fremdeles er feit/overvektig/lubben (stryk det som ikke passer) selv og tydeligvis må man se ut på en gitt måte for å være PT.

    Jeg vet heldigvis at jeg gjør så mye bra for mange, at jeg har mye kompetanse og ikke minst ser jeg at kundene mine får resultater. De er mine beste reklameplakater, og når de er fornøyde og smiler brede smil over resultatene sine så er det nok for meg. Ofte har jeg følt meg alene om dette tema i treningsverden, men heldigvis har vi nå flere flotte PTer som viser at man ikke må ha sixpack og se ut på en gitt måte for å være gode Personlig Trenere og inspirere andre i samme slengen. Tonje Næss har jeg kjent i en liten evighet, og hun er en av de fineste personene jeg vet om. Vi var jo på God Morgen Norge sammen for å snakke om det å føle seg vel i egen kropp. Camilla Lorentzen kjenner jeg ikke like godt personlig, men det er så deilig å se hvor reflektert hun kan være, og hvor gode holdninger hun sprer.

    Camilla har nå tatt opp et utrolig viktig tema etter at hun fikk en kommentar på bloggen om hun var lite troverdig i tema trening og kosthold fordi hun selv var overvektig. Hun reiser et veldig viktig spørsmål om hvorvidt vi skal kunne bruke en persons kroppsfasong eller vekt som argumentasjon i en kompetansedebatt. Jeg mener at kompetanse er kompetanse, uansett hvordan man ser ut. Min kompetanse øker ikke nødvendigvis om jeg går ned 20 kg på 3 måneder, jeg vil fremdeles være den samme personlige trenere om jeg veier 10 kg mindre. Dette gjelder ikke bare PT bransjen, men også andre yrker, vi trenger ikke se lengre til vår egen statsminister. Hvor ofte blir ikke vekta til Erna brukt som et argument i debatten om hvordan hun styrer landet? Hva har det egentlig med saken å gjøre? Som Camilla skriver, ville vekt vært et tema om vi hadde en mannlig statsminister? I think not!

    Utseende er ikke det samme som kompetanse, og det må vi snart forstå. At du ikke blir motivert av å ha en PT som ikke er bedre trent enn deg er en ting, vi er alle forskjellige, men det betyr ikke at kompetansen ikke er bra nok. La oss være ærlige, det er kompetansen til en PT som faktisk vil få deg i mål, ikke sixpacken eller sprettrumpa! Å være personlig trener handler faktisk om så mye mer enn bare kropp og få kunden til å trene med riktig teknikk i knebøy. Det handler om medmenneskelighet, empati, å få personen til å synes trening er morsomt og gir dem noe tilbake. Det handler om å få kunden til å se muligheter, tilpasse treningen i deres dagligliv, gi dem mestringsfølelse. At du har en trent kropp gir deg ikke automatisk den kompetansen.

    Jeg er ihvertfall veldig lei av at min kunnskap og kompetanse skal bli bedømt utifra kroppen min, særlig når jeg ser hvor mange mennesker jeg hjelper og inspirerer hver eneste dag! Jeg heier på deg Camilla, kjør på med debatt i TV2! Dette er en veldig viktig sak, og jeg håper det kan bidra til et mer nyansert bilde av ting.

    Helene ♥
    Se hva som skjer bak kullisene på snapchat ♥helenedrage