• 30
    Jan 2017
    7:21 am

    Helt ærlig

    Jeg skal være helt ærlig med dere.

    Akkurat nå er jeg bare lei. Vekta har gått opp (det er vel strengt tatt ikke vanskelig å se) og jeg sliter. Jeg sliter SKIKKELIG med å komme meg inn i gode treningsrutiner, og med å finne motivasjonen min. Den er vekk, og skal jeg være helt ærlig så forsvant den i sommer engang og jeg har ikke sett mye til den siden. Små glimt her og der kanskje, but that`s it. Jeg synes det er vanskelig, uendelig vanskelig siden jeg tross alt har jeg blogg jeg ønsker å bruke til å spre inspirasjon og motivasjon. Selvsagt ikke bare på treningsområdet, men allikevel er det en stor del av bloggen. Så jeg har fortsatt, uten å ville innrømme verken for dere eller for meg selv hvor vanskelig ting egentlig har vært. Hvor vanskelig det fremdeles er. For jeg er ikke slik som person. Om jeg føler meg utenfor, lei meg, deppa over en situasjon så er jeg en problemløser. Jeg tenker hele tiden på hva jeg kan gjøre annerledes for å komme tilbake der jeg var, jeg legger meg ikke ned og gir opp. Har tenkt at bare jeg prøver hardt nok og ikke gir meg så kommer jeg meg tilbake igjen. Tilbake der jeg var med masse treningsglede, motivasjon og ståpåvilje, men det er uteblitt… Hvorfor?

    Dere vet allerede at ting har vært tøft siden flyttingen til Fredrikstad, at ekteskapet fikk seg en alvorlig test i sommer, og at det har vært litt frem og tilbake med jobb. Helt ærlig har dette også påvirket meg mer enn jeg tørr å innrømme. Mange ganger har jeg lurt på om jeg tok det riktige valget, men bestemt meg for å gjøre det beste ut av det. Å flytte tilbake til Oslo er egentlig ikke løsningen, og det tror jeg fremdeles. Jeg lar meg påvirke av slike ting, når jeg føler hverdagen og følelseslivet ikke er på stell, og da kommer spiseproblemene tilbake. Overspisingen. Trøstespisingen. Redselen for at andre skal finne det ut. Skammen over å ikke klare å kontrollere seg når trangen til spisegilder overtar hodet helt, og jeg ikke klarer å stå imot. Mange ganger tenker jeg at det hadde vært lettere å få bulimi igjen, da ville jeg i det minste fått det opp igjen. Hvor tragisk er ikke det?

    For helt ærlig, om jeg skal oppsummere. Jeg er helt frisk, jeg har ingen plager eller fysiske sykdommer som følge av overvekten min. Jeg har ikke lengre et problem med stoffskifte eller andre fysiske sykdommer som gjør at jeg går opp i vekt (som jeg vet om ihvertfall). Jeg sliter ikke med å gå i trapper, selv om løping på mølla ikke er noe å rope hurra for. Jeg spiser som regel relativt sunt i ukedagene, og uansett hvor tungt det er så får jeg inn NOE trening hver uke. Ikke så mye som jeg ønsket, men noe. Jeg prøver å gå 10 000 skritt pr dag. Jeg prøver, virkelig hardt, å komme inn i gode rutiner med både mat og trening. Så kommer disse spisegildene, disse periodene hvor alt føles håpløst, og det eneste jeg føler kan løse problemet er mat. Det er med andre ord ikke mangel på kunnskap om mat og trening som har gjort at vekta går oppover, det er totalt mangel på motivasjon, selvdisiplin og viljestyrke, haha! Det sitter i hodet, men kunnskapen er ikke problemet, det er heller meg personlig som er utfordringen. Åh, så enkelt, men allikevel så tøft å skrive til dere her på bloggen, selv om jeg egentlig har innsett det selv for lenge siden.

    Jeg er også livredd for å skrive dette innlegget til dere. Livredd fordi jeg ikke vil dere skal tro at alt jeg har skrevet om å like seg selv, akseptere seg selv som man er, og innse at ens egen verdi ligger i mer enn kropp og utseende, bare er tull. For det er det virkelig ikke! Det er så uendelig viktig, og midt oppi denne ufattelige kjipe perioden i livet mitt så innser jeg kanskje enda mer hvor viktig det er. For jeg tror det er det som har ført til at jeg ikke har gått helt i kjelleren. At jeg faktisk har vist at jeg er god nok uansett. At vekta ikke definerer meg som person med egenskaper og kvaliteter, men at vekta heller gjenspeiler en periode i livet. Som de fleste andre perioder går denne også over, selv om det tar lengre tid enn jeg ønsker.

    Jeg har ikke hatt et ønske om å føre dere bak lyset. Jeg har virkelig ment alt jeg har skrevet om selvtillit, kropp og selvfølelse. At jeg, og dere, er gode nok akkurat som dere er. At man ikke skal føle man må se ut på en gitt måte for å være bra nok. Alt det har vært genuint og ekte, selv om jeg ikke har hatt det så bra selv. Jeg kan fremdeles se meg selv i speilet og ikke hate det jeg ser, selv om jeg ikke føler meg bra. Samtidig ser jeg jo at jeg ikke har vært helt ærlig med dere med tanke på hvordan jeg har det, og det beklager jeg. Et sted på veien ble jeg desperat og jeg følte at jeg måtte blogge på en gitt måte. Kanskje jeg følte for å beskytte meg selv? Jeg la vekk noe av det som alltid har vært viktig for meg, å blogge om både gode og dårlige perioder. Selv om jeg selvsagt også har delt tunge ting med dere så har jeg også utelatt mye om mine egne utfordringer. På den måten følte jeg at jeg gjemte meg litt, både for meg selv og for dere, men det sier seg selv at det ikke fungerer i lengden. Det fungerer ikke for meg å blogge på denne måten, det føles falskt og ikke helt ekte rett og slett. Det var ikke derfor jeg startet å blogge. Det er ikke derfor jeg fortsatte å blogge, og jeg ønsker ikke å blogge slik fremover.

    Jeg er fremdeles redd for å poste dette innlegget. Redd for hvordan folk skal se på meg, redd for deres reaksjoner. Redd for at noen helt mister motivasjonen og ikke tror på ordene mine om å like seg selv som man er. Samtidig kan jeg ikke fortsette slik, og derfor skriver jeg dette til dere. Med håp om at dere kan forstå og se nyansene. Trollene mine gnir seg nok i hendene av skadefro akkurat nå, men det får de bare gjøre. Det som betyr noe er dere som følger meg, som heier på meg, som henter inspirasjon og motivasjon herifra. Kunnskapen om trening, sunt kosthold og livsstil er der jo, jeg hjelper kundene mine til en bedre livsstil hver eneste uke. Det synes på resultatene deres også, at jeg faktisk vet hva jeg driver med, og vet hva jeg snakker om. Mange mener man ikke kan hjelpe andre om man ikke kan hjelpe seg selv, jeg mener det er bullshit. Jeg er isåfall unntaket som bekrefter regelen.

    Dette er veldig tungt, men samtidig føles det riktig. Det føles som om noe av tettheten i brystet er vekk, selv om det å trykke på publiseringsknappen føles både godt og vondt på en gang. For jeg ønsker virkelig å hjelpe andre, å inspirere og motivere. Forhåpentligvis kan jeg også gjøre det ved å legge alle kortene på bordet, og faktisk fortelle hvordan ting er for meg. Hvordan hverdagen min er om dagen, og forhåpentligvis, også vise at man kan komme seg ovenpå igjen 🙂 Denne perioden har bekreftet mye jeg allerede viste, og lært meg mye nytt. For meg blir det enda tydeligere at overvekt er et komplekst problem, et problem mange dessverre ikke forstår. For meg er det blitt enda mer tydelig at jeg ønsker å fortsette å hjelpe andre til en sunnere livsstil, at jeg ønsker å fortsatt være en viktig stemme i debatten. Forhåpentligvis er dette innlegget første skritt på veien til å komme meg tilbake.

    Jeg skal gjøre mitt beste for å være mer åpen om denne prosessen fremover. Det er nok ikke absolutt alt jeg ønsker å dele, etter mange år som blogger føler jeg for å beskytte meg litt. Jeg kommer fremdeles til å skrive om viktigheten av å like seg selv, selvtillit, treningstips og oppskrifter, men jeg vil dele mer om hvordan min hverdag er også. Jeg håper at det kan være like inspirerende på sin måte som mye av det andre jeg har skrevet. Igjen vil jeg ta dere med på min reise, som strengt tatt var det bloggen begynte som. Min vektnedgangsreise. Kanskje gjør jeg det samme igjen denne gangen? Isåfall blir ikke fokuset på vekt og centimeter, men heller på treningsglede, mestringsfølelse og det å finne MIN unike balanse.

    Takk for at du leste ♥

     

  • 17
    Sep 2016
    5:08 pm

    “Hvorfor går du ikke ned i vekt?”

     

    Skal jeg måtte tåle alle spørsmål rundt egen vekt fordi jeg er blogger og personlig trener?

    Først og fremst, jeg kan forstå at mange er nysgjerrige rundt dette med vekta mi, hvorfor jeg (vistnok) ikke går ned i vekt, hvorfor jeg ikke gjør ditt og datt, og hvorfor jeg ikke tar slankeoperasjon. Jeg har bygget opp denne bloggen rundt vektnedgangshistorien min, og jeg forstår at det er fascinerende. Til en viss grad vel og merke. Jeg synes nemlig ikke at det betyr at alt skal være lov og at jeg skal tåle absolutt alt som blir kastet mot meg. Jeg synes ikke det faktum at jeg blogger om trening og vektnedgang skal gjøre at normal folkeskikk ikke gjelder her på bloggen. At jeg er personlig trener synes jeg ikke gir andre rett til å kommentere kroppen min og mene noe om min kunnskap innen yrket mitt heller. Det er to ganske forskjellige ting å hjelpe andre og hjelpe seg selv, det tror jeg flere av dere har opplevd også. Spør meg gjerne om min mening rundt aktuelle saker, slankeoperasjoner og lignende, men gjør det med respekt, slik du forhåpentligvis ville gjort med en enhver annen person.

    Selv om denne bloggen er bygget opp på en vektnedgangshistorie, så betyr ikke det at det er det den alltid kommer til å handle om. Det er faktisk en av grunnen til at jeg valgte Helene Drage som navn på bloggen, jeg ville ha muligheten til å endre retning underveis. Jeg endrer meg både som person og blogger, og nå om dagen ønsker jeg ikke ha så mye fokus på at jeg har gått ned X antall kilo i vekt. Ikke nøvendigvis fordi jeg ikke tørr å vise det, men fordi i motsetning til tidligere så mener jeg det er andre ting som er så uendelig mye viktigere enn å gå ned X antall kilo. Ting som treningsglede og det å trives med seg selv og sin egen kropp. Det er her jeg ønsker at fokuset på denne bloggen skal være, ikke på om jeg gikk ned 453 gram i forrige uke eller gikk opp 234 gram… Jeg føler jeg har så uendelig mye mer å bidra med enn bare det.

    Jeg ønsker at fokuset skal være på treningsglede, å le og smile i hverdagen og leve livet i en sunn balanse både fysisk og mentalt. Jeg ønsker å vise at man kan like kroppen sin selv om man er overvektig, og at man kan gjøre alt man har lyst til selv om magen ikke er flat. Man må ikke vente med å leve til til man er “slank nok”. Jeg vil vise at det at man liker kroppen sin ikke er det samme som at man ikke streber etter bedre helse. Jeg ønsker å vise at man er bra nok til tross for celluliter, fett på magen og en valk på ryggen, og at ikke kroppen skal diktere hvem vi er som personer 🙂 

    Dermed får dere ikke lengre høre masse om min vektnedgang, eller vektoppgang for den saks skyld, i hver eneste innlegg. Jeg har forøvrig skrevet et oppklarende innlegg om vektoppgangen HER for de som ikke har fått det med dere. Jeg forstår at dere kanskje blir nysgjerrige fordi jeg ikke går ned i vekt eller fordi jeg blir feitere og feitere som noen av dere så herlig skriver, men det får dere faktisk bare slå dere til ro med. Jeg har allerede forklart at året etter at vi flyttet til Fredrikstad har vært ekstremt tungt for meg, og nylig delte jeg også en veldig ærlig sak om nettopp ekteskapet mitt. Leser man litt mellom linjene så mener jeg det ikke burde være så veldig vanskelig å forstå at når ting er såpass tungt så kommer gamle vaner lett tilbake igjen. Det faktum gjør imidlertid ikke min kunnskap som personlig trener noe mindre, faktisk tror jeg det bare gir meg enda mer kunnskap så jeg kan hjelpe andre på enda flere måter! Om du aldri ville hatt en feit PT, javel, det er din fulle rett. For andre derimot så er det  nettopp en PT som meg de trenger  for å gjøre endringer. (Just so you know, jeg anser meg ikke som feit, men dette er kommentarene jeg får.)

    Jeg har aldri hevdet at jeg alltid spiser sunt og kun spiser 3 godisbiter i helgene. Jeg spiser heller ikke bare sukkerfri sirup og proteinbarer selv om jeg deler det på bloggen. Sannheten er mye mer kompleks enn som så. Spiser jeg ofte sunt? Ja det gjør jeg. Spiser jeg usunt? Så absolutt. Jeg prøver ikke å gjøre meg til bedre enn det jeg er, samtidig ser jeg heller ikke poenget med å dele hver godisbit jeg spiser, akkurat som jeg ikke deler hvert eneste sunne måltid. Det er ikke akkurat slik heller at jeg ikke jobber med saken for min egen helse sin skyld, det gjør jeg hver eneste dag. Hver eneste dag prøver jeg å ta sunne valg, være i bevegelse, og hver eneste dag prøver jeg å grave meg opp så jeg igjen kan bygge et sterkt fundament for tiden videre. Ting er tungt nå, men jeg vet at denne perioden kommer til å gjøre meg enda sterkere. Som jeg også har nevnt før utallige ganger, at jeg trives med min egen kropp er ikke det samme som at jeg bruker det som en unnskyldning til å ikke bli bedre. Det handler ikke om å bruke det som en hvilepute og promotere en usunn livsstil bak dekket om at “Jeg er fornøyd med kroppen min”.

    Jeg håper dere kan forstå at selv om jeg på mange måter har blitt “talskvinne” for overvektige og trening, så er jeg faktisk også en privatperson. Jeg blir også såret over kommentarer, jeg blir lei meg over absurde meninger rundt kroppen min, og mange ganger reagerer jeg helt feil. Det er jeg fullstendig klar over, og jeg jobber med det. For selv om jeg trives med meg selv og min egen kropp, så er det fremdeles sårt at alle skal ha en mening om kroppen min, en kropp de strengt tatt ikke vet så mye om som enkelte liker å tro. Jeg er faktisk ikke forpliktet til å dele alt her på bloggen heller, noe vil jeg faktisk holde for meg selv. Når det er sagt så deler jeg mye, for jeg vet jeg gjør så mye godt for mange. Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg orker å dele så mye som jeg gjør, og jeg lurer selv noen ganger. Samtidig kommer jeg alltid frem til at jeg ønsker å fortsette.

    For vet dere hva? Jeg gir meg ikke. Dere kan slå meg ned så mange ganger dere vil, jeg kommer ikke til å gi meg. For jeg vet at jeg er god nok uansett, jeg vet at jeg motiverer og inspirerer utrolig mange og jeg vet hva jeg kan 🙂 Jeg har gått ned 60 kg tidligere, tror dere virkelig disse 25-30 kg nå er et problem? Noen av dere tror sikkert det, jeg vet at det ikke er et problem! Just watch me! Samtidig har jeg mye grums som skal ryddes opp i, og det er noe jeg må jobbe med, hver eneste dag, med god hjelp fra fine folk som jeg er så heldig å ha rundt meg. Gjør jeg feil på veien? Absolutt, men jeg vet hvor utfordringene mine ligger og det er der fokuset mitt må være.

    Jeg håper dere kan prøve å huske at jeg deler det jeg selv er komfortabel med, og selv om jeg er blogger behøver ikke det å bety at jeg ikke ønsker å dele alt. Det betyr ikke at jeg prøver å lure dere, men jeg har også mine grenser, selv om de kanskje strekker seg litt lengre enn mange andre. Så igjen, spør meg gjerne om ting, men vær så snill å ha i bakhodet at jeg også er en privatperson, med mine personlige utfordringer som alle andre. Så skal jeg gjøre mitt beste for å svare dere på en like respektfull måte tilbake også 🙂

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage
    Vil du spørre meg om noe? Send sms til 59444404! *29 kr pr mottatt melding

     

  • 11
    Sep 2016
    7:19 pm

    Breaking point

     

    Den fryktede valken…

    Vi har alle våre breaking point, øyeblikket hvor du virkelig forstår at NÅ må noe gjøres, og du kjenner at du virkelig er klar for det. Denne uka fikk jeg mitt. Jeg har hatt flere breaking points tidligere, det mest kjente er den dagen i januar 2011 hvor jeg gikk på vekta og så at den hadde bikket 141 kg. For meg var det vendepunktet da jeg virkelig bestemte meg for å ta opp kampen mot kiloene, og den følelsen husker jeg så uendelig godt enda. Det ene øyeblikket førte til at jeg gikk ned 60 kg de neste to årene, og selv om det var tungt så måtte det komme til det punktet.

    Nå er det ingen hemmelighet at det siste året har jeg gått en del opp igjen, og selv om jeg er i langt bedre form nå, og ikke engang i nærheten av 141 kg så merkes det selvsagt på kroppen. Generelt vil jeg jo uansett si jeg har det bedre med meg selv og trives bedre i egen kropp. Motivasjonen kommer og går litt, og helt ærlig kjenner jeg meg rett og slett litt utbrent etter et hektisk år som ikke helt gikk som jeg hadde håpet på. Det har vært vanskelig å starte på igjen, selv om jeg så inderlig vil, og selv om jeg har ufattelige dyktige folk på laget som heier på meg på veien. Det gir virkelig ikke mening, men sånn er det dessverre blitt. Uansett prøver jeg alt jeg kan å finne gode løsninger som gjør at gleden kommer tilbake igjen 🙂 Samtidig, denne uka opplevde jeg et breaking point som fikk ting til å snu litt for meg. Brått var nemlig Valken tilbake igjen!

    Ikke så stor enda, men den skal heller ikke bli større!

    Bare for å forklare litt, at denne valken (eller kanten er det vel egentlig) forsvant var utrolig stort for meg da jeg gikk ned i vekt, og selv om vekta har gått litt opp og ned har det vært så uendelig deilig at denne ikke var der lengre. Tidligere denne uka oppdaget jeg imidlertid til min skrekk og gru at den er tilbake (dog mindre enn før) og det er et tegn på at nok er nok for min del. Jada, tragisk at det må gå så langt for at man skal få motivasjonen, men slik ble det denne gangen. For min del ble det litt den påminnelsen jeg trengte, og selv om jeg liker meg selv og kroppen min så må jeg fremdeles gjøre mitt for å bli bedre 🙂 Ja det har vært en tung periode, og mye er forståelig, men så må man på et tidspunkt prøve å kontrollere det man faktisk kan kontrollere.

    Jeg kan ikke kontrollere ytre omstendigheter, men jeg kan kontrollere treningen og kostholdet, jeg kan velge å ha en positiv tankegang og ta sunnere valg. Det er ikke akkurat kult å innse det som jeg forteller PT kundene mine stadig vekk, men hey. Jeg er faktisk bare et menneske jeg også, og selv om jeg kan mye om trening og kosthold så må jeg som alle andre finne min egen vei når det gjelder min egen hverdag 🙂 Samtidig håper jeg å vise dere at selv om vekta går litt opp igjen etter vektnedgang så er ikke slaget tapt! Det er jo nå moroa begynner liker jeg å tro. Nå vet jeg jo hva som skal til, jeg vet hva jeg gjorde “feil” sist gang, og jeg har så mye mer kunnskap enn før. Med andre ord, gameface on!

    Helene
    Følg meg gjerne også på snapchat og instagram @helenedrage
    Vil du spørre meg om noe? Send sms til 59444404! *29 kr pr mottatt melding